Klartekst nr.1/2004

• PENGEPREMIER OG PUBLISERINGSPRAKSIS SIDE 4

KLARTEKST • «SÅNN TENKER RANERE»

SIDE 12

• KOMPLEKS OFFENTLIG VIRKELIGHET SIDE 14

UNIVERSITETSFORLAGETS MAGASIN / NR. 1. 2004

«Aller helst ville jeg blitt kunsthistoriker, men det ville ikke mine foreldre. De ville vel ikke fø på meg hele livet – og medisin egnet jeg meg ikke til. Dermed endte jeg med jusen – ikke motvillig – og det har jeg aldri angret.»

PORTRETTET: Viggo Hagstrøm

Foto: Simen Kjellin

Redaksjonelt

Tidsskriftenes år Norge er en tidsskriftnasjon. Det har vi vært de siste 150 årene. Imponerende nok har mange av dagens tidsskrifter en mer enn hundreårig historie. Vår tidsskriftflora kan deles inn i tre hovedgrupper:

spesialiseringen har ført til at antallet individer i den enkelte gruppen er redusert. De siste tiårene har derfor vært en nedgangstid for norske tidsskrifter. Abonnementstallene har sunket og med det også interessen for å skrive artikler.

Kulturtidsskriftene. De har allmennheten som målgruppe og har vært førende i den politiske og kulturelle debatten, ofte redigert av landets ledende premissleverandører. Et av de beste eksemplene i så måte er Eivind Berggrav som i 50 år var redaktør i Kirke og Kultur.

Vi i Universitetsforlaget opplever nå at denne trenden er i ferd med å snu, og vi vil gjøre vårt til å stimulere til vekst og nyutvikling.

Den andre gruppen er fagpressetidsskriftene. De henvender seg til mindre, men ofte mer faglig dedikerte lesergrupper. Disse tidsskriftene har hatt en sentral plass i utviklingen av sterke profesjonsinteresser, som for eksempel legene.

Den tredje gruppen er de akademiske tidsskriftene. De har vært den helt sentrale arenaen for meningsutveksling og kunnskapsvekst innenfor forskersamfunnene, der både etablerte forskere og forskerrekrutter har bidratt.

Felles for alle tidsskriftene er at de har vært viktige i utviklingen av en norsk identitet, etter hvert også for opprettholdelsen av norsk som arbeidsspråk.

Vårt største bidrag er den elektroniske tidsskriftdatabasen idunn.no. som vi lanserte ved årsskiftet. Den vil gi enkeltbrukere, forskningsinstitusjoner og biblioteker muligheten til å abonnere elektronisk på tidsskrifter, i tillegg til å søke fram tidligere utgaver og enkeltartikler.

Vårt mål er at alle sentrale norske tidsskrifter innenfor akademia og fagpresse skal være tilgjengelige på idunn.no. Allerede i løpet av dette året vil du finne flere enn Universitetsforlagets egne tidsskrifter i databasen.

I tidsskriftenes år er vi stolte over at vi også etablerer nye tidsskrifter: Tidsskrift for psykisk helsearbeid og Arbeidsrett. Begge er kvartalstidsskrifter som vil komme med første nummer i løpet mars/april.

God lesning.

I likhet med bøker og aviser har tidsskriftene fått økende konkurranse fra andre medier.

Som følge av samfunnsutviklingen har antallet interesse- og profesjonsgrupper økt, mens

KLARTEKST UNIVERSITETSFORLAGETS MAGASIN /NR. 1. 2004

Nr. 1. 2004 – 5. årgang Universitetsforlagets magasin Ansvarlig redaktør: Arne Magnus Redaktør: Tone Slettebakken Redaksjonssekretær: Hege Ramseng hege.ramseng@universitetsforlaget.no

2

Klartekst / 1. 04

I redaksjonen: Eli Cook Hope, Kirsten Solheim, Vidar Røeggen og Hege Ramseng Design og layout: Gazette as

Adresse: Universitetsforlaget, Sehestedsgate 3 Postboks 508 Sentrum 0105 Oslo Telefon: 24 14 75 00 Telefaks: 24 14 75 01 E-post: klartekst@universitetsforlaget. no www. universitetsforlaget. no

Tidsskrift

–.

Nytt tidsskrift om psykisk helsearbeid TEKST: EVA GRINDE

Etter å ha kjempet for sin fødsel i snart fire år ser Tidsskrift for psykisk helsearbeid endelig dagens lys denne våren. Det skal fungere som en møteplass for alle som jobber innen fagfeltet.

Første nummer av tidsskriftet skal ta for seg det grunnleggende spørsmålet: Hva er egentlig psykisk helsearbeid? Det er det nemlig et stort behov for å diskutere ifølge den nybakte redaktøren Bengt Karlsson.

– Som tverrfaglig felt er psykisk helsearbeid nytt. Begrepet ble introdusert i regjeringens opptrappingsplan for psykisk helsevern i 1999. Men arbeidet med å definere innholdet i dette er kommet altfor kort. Her vil tidsskriftet spille en nøkkelrolle, håper Karlsson.

Han er høyskolelektor ved Høgskolen i Agder og utdannet psykiatrisk sykepleier. Tankegodset i opptrappingsplanen ligger til grunn for det nye tidsskriftets målsetning og faglige profil.

– Psykiske lidelser har tradisjonelt vært behandlet individuelt, med medikamenter og terapi. Vi kan diskutere årsakene til en psykisk lidelse til vi blir blå, men det vi vet, er at en person med psykiske problemer virker på sine omgivelser og vice versa. Psykisk helsearbeid skal i større grad se på konsekvensene for nærmiljøet og se løsninger for den enkelte i denne sammenheng, sier Karlsson.

Han nevner gode boligløsninger, muligheten til meningsfull aktivitet og sosiale nettverk som eksempler.

Terskelen for å bidra til tidsskriftet skal være lav. Derfor har redaksjonen opprettet en spalte som heter «fortellinger», der brukere av psykiatriske tjenester kan skrive om sine erfaringer med hjelpeapparatet. Også mestring og bedring er viktige stikkord for tidsskriftet.

– Nummer to skal derfor handle nettopp om det. Vi vil samle suksesshistorier fra hele landet. Hvor har de fått til godt lokalbasert psykisk helsearbeid, og hvorfor? Det kan dreie seg om vellykket integrasjon for eksempel, sier Karlsson.

TRANG FØDSEL

Universitetsforlaget vant anbudskonkurransen om å få gi ut tidsskriftet allerede i 2000, og har siden den gang søkt om pengestøtte en rekke ganger, både i Sosial- og helsedepartementet, i Sosial- og helsedirektoratet og i Rådet for psykisk helse. Det har blitt mange nei, og både forlag og ildsjeler har vært nær ved å gi opp.

De trenger tilskudd de første tre årene. Planen er at tidsskriftet skal være selvfinansiert etter det.

– I august i fjor troppet vi opp i Sosial- og helsedirektoratet, sju-åtte forlagsfolk inkludert sjefen, og hele arbeidsgruppen som har jobbet iherdig

Notert

¨

SOSIOLOGI-EKSPORT TIL CHILE OG SERBIA Sosiologisk leksikon er redigert av Olav Korsnes, Thomas Brante og Heine Andersen og er utgitt i Norge, Sverige og Danmark. Nå er et arbeid i gang med å oversette dette verket til spansk.

Oversetteren Alfredo Nuñez har flyttet tilbake til Chile etter mange år som flyktning i Norge, og oversetter nå boka til spansk i tett samarbeid

Redaksjonen: Marit Borg, Olaug Krogsæter, Anne Margrethe Holmboe, Susanne Dietrichssen, Anders Johan W. Andersen og Bengt Karlsson.

med å få på plass tidsskriftet, forteller tidsskriftredaktør Vidar Røeggen i Universitetsforlaget. Forlaget mente alvor, men sa til seg selv at dette er siste gang vi søker. Nok er nok.

Selv om ikke meldingen om bevilgningen på en halv million kom før i desember, har tidsskriftets redaktørkollegium holdt på som om oppstart var avklart siden august. Det har strømmet inn bidrag, noe Røeggen tar som en bekreftelse på behovet for et slikt tidsskrift.

– En hovedmålgruppe vil være de cirka 3500 personer som er uteksaminert i psykisk helsearbeid siden oppstarten av studiet i 1999, sier Røeggen.

Ambisjonen for 2004 er å oppnå mellom 300 og 500 abonnenter. Om tre år håper Røeggen å kunne notere seg mellom 1000 og 1500. Da skal hjulene går rundt av seg selv.

Studiet i psykisk helsearbeid er ettårig og tilbys av høyskolene som påbygging for helse- og sosialarbeidere.

Både studiet og tidsskriftet er resultat av regjeringens opptrappingsplan for psykisk helsevern.

med et redaksjonsråd av samfunnsvitere. Professor Ljubisa Rajic i Beograd vil snart ta fatt på å oversette dette verket til serbisk, og også der vil fagfolk ved universitetet bistå i arbeidet med å få inn relevante termer og henvisninger.

Nordiske sosiologer vil dermed være med på å etablere et sosiologisk vokabular som er egnet til

å analysere og forstå de samfunnsformasjonene som nå vokser fram i Latin-Amerika og på Balkan etter de politiske omveltningene der. I Serbia vil også den parallelle utgivelsen Statsvitenskapelig leksikon, redigert av Øyvind Østerud, Kjell Goldmann og Mogens N. Pedersen nå bli utgitt på serbisk.

Klartekst / 1. 04

3

Aktuelt

!

Pengepremier og publiseringspraksis TEKST: NILS PETTER HEDEMANN FOTO: OLA SÆTHER

Humanister hoppet i stolen da det realistdominerte Gundersen-utvalget ved Universitetet i Oslo i fjor la fram innstillingen «Forskning med tellekanter».

Nå skulle institusjonenes bevilgninger styres av forskningsproduksjon, og mange mente utvalget la ensidig vekt på å premiere artikler i engelskspråklige medisinske og naturvitenskapelige tidsskrifter. Siden er saken løftet opp på nasjonalt plan, den omtales av Regjeringen i Statsbudsjettet for 2004, og Universitets- og høgskolerådet (UHR) har fått i oppdrag å utarbeide et registreringssystem for forskning som skal danne grunnlag for den framtidige finansieringen.

NY STYRING AV PENGESTRØMMEN

Kvalitetsreformen har endret betingelsene for bevilgninger til universitets- og høgskolesektoren.

I tillegg til grunnbevilgningene skal fakulteter og institutter nå få penger på grunnlag av vekttallsproduksjon og studentgjennomstrømning. Dessuten har det vært sagt at også forskningsproduksjonen skal være med og styre pengestrømmen, men hittil har denne vist seg vanskelig å måle. I årets statsbudsjett – Stortingsproposisjon nr. 1 2003–2004 – skriver Utdannings- og forskningsdepartementet bl.a.: «Departementet arbeider med å utvikle vidare den resultatbaserte delen av forskingskomponenten i finansieringssystemet for universitet og høgskolar … For å få ein meir treffsikker premiering av oppnådde resultat i forskingsfinansieringa kan indikatoren vitskapleg publisering erstatte nokre av dagens indikatorar i den resultatbaserte omfordelinga av forskingsmidlar, som til dømes førstestillingar eller studiepoeng, der den direkte samanhengen med forskingsresultat er mindre openbar … Målet er at institusjonane rapporterer standardiserte data av høg kvalitet som er samanliknbare mellom institusjonar, og at institusjonane får tilbod om å bruke bibliografiske data i si rapportering til erstatning for den manuelle eigenrapporteringa.

Systemet må være relativt enkelt og gjennomskueleg og ikkje påføre vesentlege administrative byrdar … For at systemet skal lukkast, er det naudsynt at ein kjem fram til standardar for korleis ein skal klassifisere ulikt kvalitetsnivå og ulike publikasjonsformar (artiklar, monografiar o.l.) for å kunne samanlikne.»

MED MÅLEBÅND ELLER TOMMESTOKK?

Så langt vel og bra, har mange ment. Men hva slags målestokk og -redskaper kan brukes til å

4

Klartekst / 1.04

klassifisere de ulike forskningsarbeider? Departementet har gitt UHR i oppdrag å konstruere dette måleverktøyet, og UHR har oppnevnt en egen arbeidsgruppe under ledelse av Anne-Brit Kolstø, professor i farmasøytisk mikrobiologi og prorektor ved Universitetet i Oslo.

– Lar forskningskvalitet seg måle, Anne-Brit Kolstø?

– Det kommer an på hvor grovt man måler.

Det er neppe noe problem å skille det virkelig gode fra det dårlige innen de ulike fagfelt. Men det er faktisk ikke forskningen som sådan vi skal måle. Vi nøyer oss med å se på publiseringskanalene og skal identifisere kanaler for vitenskapelig publisering. Det innebærer blant annet at et tidsskrift må ha et system for fagfellevurdering. Tanken er at man vil stimulere til at det publiseres, og at man vurderer hvor det publiseres.

– Hvordan vil dere komme fram til en rangering av ulike tidsskrifter?

– Vi skal ikke rangere tidsskriftene, men vår ambisjon er å identifisere noen tidsskrifter eller publiseringskanaler som fagmiljøene selv ser som de viktigste vitenskapelige publiseringskanalene.

Et problem er naturligvis at kvaliteten av publiseringskanalene kan endres over tid. Vi har akkurat påbegynt arbeidet, men vi skal være ferdige innen utgangen av året.

PÅ ENGELSK OG NORSK

– Vil engelskspråklig publisering få forrang framfor forskning på norsk?

– På enkelte fagområder kan det nok det, men innen andre absolutt ikke. Men det kan godt være at noen fagområder som i dag har minimal tradisjon for engelskspråklig publisering, vil finne det interessant å henvende seg til et videre publikum internasjonalt. Det ene utelukker ikke det andre.

– Vil et nytt system favorisere dere realister i forhold til humaniora?

– Jeg tror ikke det. Jeg regner med at det vil bli tatt hensyn til publiseringstradisjonene, både nasjonalt og internasjonalt.

– Tror du det nye systemet vil endre publiseringspraksis og medføre strategiske tilpasninger?

– Jeg tror ikke det vil ha noen dramatisk innflytelse. Men jeg håper det vil kunne bidra til at forskerne publiserer mer, at forskningen så å si fullføres ved at den formidles videre. Jeg mener at vårt arbeid skal bidra til at forskerne setter seg høyere mål for hvor de publiserer, slik at den faglige utviklingen stimuleres.

Anne-Brit Kolstø, professor i farmasøytisk mikrobiologi og prorektor ved Universitetet i Oslo, har ledet en egen arbeidsgruppe med det siktemål å finne fram til en klassifsieringsmetode – et måleverktøy – for klassifisering av ulike forskningsarbeid.

Tidsskrift

–.

Ikke i mitt nabolag?

TEKST: TONE ØYERN FOTO: MARTIN BLINDHEIM

Har du noen gang opplevd at du var enig i byggingen av et nyttig tiltak, men samtidig foretrakk at det ble etablert et annet sted enn i ditt nabolag?

Bjørg er mor til en rusmisbruker fra en kommune utenfor Oslo. Gjennom sju år har hun og andre foreldre gradvis møtt økende forståelse fra lokale politikere for at det trengs boliger i nærmiljøer for en gruppe som i dag bor på hospits i Oslo.

I desember i fjor ble spadestikket tatt til bygget som skal inneholde en bemannet bolig for gruppen. For noen av foreldrene betyr det at de kan sove rolig om nettene og ikke lenger bruke dem til å lete etter sønn eller datter i Oslo sentrum. Da planene ble kjent i lokalavisen, møtte 100 naboer opp for å protestere mot botiltaket.

JA TAKK, MEN NEI

Dette er ett av mange eksempler på protester mot tiltak for rusmiddelmisbrukere i nærmiljøet som beskrives i et bilag til fagtidsskriftet rus & avhengighet: «Ja takk, et sted å bo (men ikke i mitt nabolag)». Tema er NIMBY. NIMBY er forkortelsen fra det engelske uttrykket Not in my backyard – ikke i min bakgård: De fleste er enige i at folk med rusproblemer bør få behandling, bistand til å bo og hjelp til å unngå sykdom og overdoser. De treng-

Tidsskrift

–.

er både støtte til å overleve og hjelp til etter hvert å komme ut av elendigheten. Likevel, knapt ett rustiltak i Norge er etablert uten slike naboprotester som Bjørg og de andre foreldrene opplever i nabokommunen til Oslo i dag.

Motstanden har mange begrunnelser – store som små.

– Vil ungdom lettere få tak i rusmidler hvis det bor rusmisbrukere i nabolaget?

– Vil det føre med seg mer vold og kriminalitet?

«HAR LEVD ET MØKKALIV»

Erfaringene der norske rustiltak etableres, er at de ikke fører slike problemer med seg.

– Jeg var bekymra, for eksempel for vold, sier Siv Skrede, en av dem som tidligere protesterte mot et rustiltak i Molde, men som nå deltar i et frivillig nettverk rundt det. – Jeg kjente ikke misbrukerne, bare mytene. Du møter vanlige mennesker som har behov for å bli sett og respektert. Ved å involvere deg får du egenutvikling som gevinst på kjøpet!

Jon Storaas som har vært rusmisbruker i 12 år og rusfri i fem, og som nå leder rusmisbrukernes interesseorganisasjon (RIO), understreker hvor viktig det er for en som kommer fra behandling at han blir møtt med en utstrakt hånd i et vanlig bomiljø.

– For en rusmisbruker som etter mange år etablerer seg på nytt i en ny bolig, går ikke alt på

Heftet «Ja takk, et sted å bo (men ikke i mitt nabolag)» presenterer en rekke menneskers erfaring med naboskap med rustiltak. Det beskriver også hvordan mennesker med rusproblemer får hjelp til å klare seg i vanlige bomiljøer.

skinner første dagen, sier han: – Du driter deg ut, eller du går på en smell. En vanlig impuls som du kjenner fra livet med mye rusing, er å stikke av. Du synes ikke at du fortjener en utstrakt hånd. Du tror du er en kjempedritt fordi du har levd et møkkaliv, uten verdighet. Du tror ikke det går an å løse mellommenneskelig problemer. At det finnes forståelse eller mulighet for forsoning. Ikke for deg.

I heftet «Ja takk, et sted å bo (men ikke i mitt nabolag)» møter vi flere mennesker med erfaringer fra naboskap med rustiltak. Heftet beskriver også hvor og hvordan rusmisbrukerne i Oslo skal ha hjelp til å klare seg i vanlige bomiljøer.

Utgitt av Universitetsforlaget i samarbeid med Kompetansesenter rus Oslo kommune.

Ny giv for Nordisk Sosialt Arbeid TEKST: HOVEDREDAKTØR JÓNA HAFDIS EINARSSON

Tidsskriftet Nordisk Sosialt Arbeid kommer i 2004 i et nytt format og med ny layout. Det første nummeret av tidsskriftet kom ut allerede i 1981 og har siden den gang befestet sin posisjon som det sentrale tidsskriftet for sosialarbeidere i Norden.

De nasjonale redaksjoner i Finland, Sverige, Island, Danmark og Norge sikrer tilgang på artikler, bokomtaler og nytt fra Norden. Det har i denne tidsperioden skjedd en vitenskapeliggjøring av faget sosialt arbeid i alle de nordiske landene, om enn i ulikt tempo. Fra 1999 innførte tidsskriftet refereeordning for dem som ønsket en slik publiseringsform. En av hensiktene med å innføre refereeordning var å kunne tilby forskere og doktorander publisering som er meritterende og på et nordisk språk. Den nye utgaven av tidsskriftet følger opp denne utviklingen. Det

var mange diskusjoner før man valgte å åpne opp for refereebedømte artikler. Skeptikerne til en slik ordning var redde for at det kunne føre til at tidsskriftet fjernet seg fra praksisfeltet.

Vi gjør som Ole Brum og sier; «Ja takk, begge deler». Tidsskriftet inneholder artikler både med og uten refereebedømning Det er ingen enkel form, men viktig av flere grunner. For sosialarbeidere som velger en akademisk karriere, tilbyr tidsskriftet muligheten for å publisere meritterende artikler på et nordisk språk, og forskere gis muligheten til å kommunisere med sitt eget fagfelt. I mange tilfelle blir forskningsresultater publisert i «tunge» vitenskapelige tidsskrift hvor man skriver eksklusivt for forskerkollegaer. «Ja takk, begge deler» betyr at vi tilstreber en dialog mellom

forskning og praksis. De nordiske redaksjonene har lange tradisjoner med å oppmuntre og bistå praktikere i å systematisere sine erfaringer for å gjøre dem tilgjengelig for andre. Ved å bearbeide og ordne egne erfaringer gjennom skriveprosessen kan disse erfaringene gi nye perspektiver og handlingsalternativer for en selv og andre.

En kunnskapsutvikling som er forankret i den enkelte utøvers hverdagserfaringer vil være bekreftende på den faglige selvforståelsen, og øke bevisstheten om egne arbeidsformer.

Klartekst / 1.04

5

Tidsskrift

–.

Nytt Norsk Tidsskrift 20 år TEKST: GERD JOHNSEN

Redaksjonen i Nmt: Lars Nyre, Erling Sivertsen, Tanja Storsul, Anne Gjelsvik, Dag Asbjørnsen, Hilde Arntsen, Tore Helseth og Hanne Merete Hestvik.

Medietidsskrift til Universitetsforlaget TEKST: EVA GRINDE

Norsk medietidsskrift vil nå bredere ut enn det gjør i dag. Derfor har det skiftet forlag, økt antall utgivelser årlig fra to til fire, og skal satse mer på å være aktuelle. Samtidig beholdes forskningsprofilen.

Norsk Medietidsskrift nr. 1 2004 kommer i månedsskiftet februar/mars og er det første som utgis etter at Universitetsforlaget overtok. Den viktigste endringen er fordoblingen av antall utgivelser.

– Vi vil være mer til stede for abonnentene våre. I tillegg er det viktig å være oppdatert.

Blant annet er bokanmeldelser fra fagfeltet en viktig del av tidsskriftet. Med fire utgivelser kan vi være raskere ute, sier Anne Gjelsvik.

Sammen med Erling Sivertsen er hun redaktør for Norsk medietidsskrift.

De siste par årene har det vært vanskelig å holde seg innenfor de tilmålte sidene på 320 sider i året. Stofftilfanget øker.

– Men ikke så mye at vi dobler antall sider.

Hvert nummer blir litt mindre, sier Gjelsvik.

Derfor vil det heller ikke alltid være temanumre, slik det har vært til nå.

– Med færre sider er det mindre naturlig å binde opp en stor del i et fast tema, sier Gjelsvik.

UNGT FAG

Tidsskriftet er ti år gammelt i år. I Norge er ikke faget mer enn omtrent dobbelt så gammelt.

Det er helt nytt at medievitenskap har fått sine egne pensjonister. Snittalderen er generelt lav,

6

Klartekst / 1.04

særlig blant dem som driver tidsskriftet.

– Men også nestorene slipper til i spaltene, selv om det nok er stipendiater som legger mest arbeid i det, sier Gjelsvik.

Et viktig mål for tidsskriftet er å forene ulike tilnærminger til faget. Det er delvis nådd.

– Vi ser på artiklene at grensene mellom for eksempel statsvitenskapelig og humanistisk innfallsvinkel til problemstillinger er i ferd med å gli over i hverandre. Forfatterne henter litt fra ulike metoder, sier Anne Gjelsvik, som selv skal avslutte sin doktorgrad om filmkritikk i løpet av våren.

Redaktøren mener Norsk Medietidskrift har lykkes med å nå ut til den primære målgruppen: De som forsker på, og underviser i, medier og kommunikasjon. Nå vil hun mer.

– Vi synes selv vi har stoff som er veldig interessant også for praktikere i mediehus og i skolesystemet.

Gjelsvik frister med at mye norsk medieforskning er empirisk og direkte knyttet til norsk mediehverdag. For eksempel har tidsskriftet trykket analyser av norsk politisk journalistikk og undersøkelse av hva som egentlig skjedde da Jagland måtte gå av som partileder.

– Vi har også hatt artikler om følgene av å innføre digitalt telenett. Dette er kunnskap som er viktig for aktørene i bransjen, sier Gjelsvik.

Hun vedgår at markedsføring ofte har stått nederst på listen i redaksjonen. Med overgang til Universitetsforlaget håper hun det skal bli annerledes i tiden som kommer.

– Vi skal ikke feire oss selv, sier redaktør Rune Slagstad, men fortsette med vår utabloide virksomhet. Han kan likevel love både dobbeltnummer og seminar til høsten i anledning jubileet.

Nytt Norsk Tidsskrift (NNT) startet opp i 1984 med Rune Slagstad som en av initiativtakerne, og han har vært redaktør de 20 årene som er gått siden den gang.

– Utgangspunktet for NNT i 1984 var et Norge på tampen av det sosialdemokratiske regimet, og i de første numrene av tidsskriftet diskuterte vi følgene av dette. Vi ønsket å fremme det åpne samfunn og fryktet blant annet den intimisering av offentligheten som i dag er et faktum. Det har skjedd et sterkt ideologisk skifte, og offentligheten har endret seg. Rune Slagstad mener det er enda mer prekært behov i dag enn i 1984 for et forum for en større og mer langsiktig refleksjon.

– Redaksjonen ønsker i 2004-årgangen av NNT blant annet å fokusere på den såkalte skandinaviske modellen og skandinavisk modernitet i dens ulike former. Hva er karakteristisk for den skandinaviske identitet i dag etter den sterke statens fall? spør Rune Slagstad. Han hevder at vi står ved et veiskille og at det er NNT sin rolle å foreta en samtidsdiagnose av det norske samfunnet.

Noen har kritisert NNT for å være for opptatt av temaet makt, er du enig i det?

– Jeg mener det heller er for lite maktanalyse i dagens samfunn! Det er nettopp på dette feltet NNT skiller seg fra de andre kulturtidsskriftene, ved å være sterkere knyttet til det politiske og det akademiske miljø. Derfor har NNT vært spesielt opptatt av maktutredningene, og utredningene i de forskjellige skandinaviske landene skal diskuteres på jubileumsseminaret og er også et debattema i NNT 1/2004.

– Vår layout og tegner (Finn Graff) er den samme i 2004 som i 1984, og vår målsetting for NNT er fortsatt gyldig: vi ønsker å være et intellektuelt møtested på tvers av tradisjonelle politiske og vitenskapelige båser, avslutter Rune Slagstad.

Neste nummer av Nytt Norsk Tidsskrift, nr.

1/2004, kommer i mars.

Tidsskrift

–.

Naturen – Norges eldste populærvitenskapelige tidsskrift Naturen er et av verdens eldste populærvitenskapelige tidsskrift – kanskje faktisk det eldste?

Tidsskriftet ble startet i Christiania i 1877 av noen yngre naturvitenskapsmenn, men redaksjonssekretæren Jørgen Brunchorst tok det med seg til Bergen da han ble ansatt der, og siden 1887 har hovedansvaret og redaksjonen vært i Bergen.

Det klages på at forskere generelt er for lite flinke til å popularisere sin forskning, men blar man i ulike utgaver av Naturen opp gjennom årene, ser man at ikke få av våre naturvitenskapsmenn har presentert sin forskning i løpet av de snart 130 år dette tidsskriftet har eksistert, se bare på denne oversikten (Fridtjov Nansen har flere artikler, for eksempel): – Plan til en ny Nordpolekspedition, 1890 – Den norske grønlandsekspedition. Dr. Fridtjov Nansens officielle rapport til etatsraad Gamél – Klimavekslinger og deres aarsaker, av Bjørn Helland-Hansen og Fridtjov Nansen, 1920 – De inferiøre menneskeracer, av Halfdan Bryn, 1924, – Michael Sars’s Atlanterhavs-ekspedition 1910, av Dr. Johan Hjort, – Kan aluminium med fordel produceres hos os? av dr. Hans Reusch, 1887 – Om meteorologi: Litt om forsøk med langtidsvarsling, av Sigurd Evjen, 1936

Et utvalg av Naturens forsider gjennom årene.

yr. vore Husd e g la p r e er, d ider.

Lidt om FAluf Conservator Schne

henøvrigt yr, for D pper, f u a r lasse igste G K ll n je e k s s r elige e fo domm Der giv l Dyrerigets s eien e r tjent ti r e e o d d f høren nd af gen og u e r m G dem ig a a kket s aldet som p r tiltru har k a Ord, h n te a is s v M Leve det sid isere, hed. d m e o s M . k » r Medsp ere Opmæ », «Parasitter etyder m ere rsat b og Ro e «Snylt v e o r e Græk irekte g Tale d li le g a m m d a o s g vi i en ede de e, som ævnels betegn obened . Siden er Ben T er, n s e g s lle væ den sla yltegjæster» t paa a ge, ialfald r n ø S f « r e e v kald ien o tilbrin derlige rhistor yr, der yn i Natu som D r en bes te d n a ogle Pla Liv, pa e meddele n it saavel s f a l ll e u D k s r r en sto f vi he 1877 , hvora argang Maade første a a fr g a .

Træk Utrdr

Telefonen

Allerede for 16 Aa r siden construerede Reiss den første Telefo n, indrettet til at for plante musikalske Ton er ved Hjæp af en elektrisk Strøm. Den var temmelig ufuldkommen og vakte ikk e synderlig Opmærksomhed.

Utrdrag fra første aargan

g 1877

Klartekst / 1.04

7

«Tidsskrift for Rettsvitenskap», er tidsskriftenes Rolls Royce. Avgjort.

Har alltid vært det».

8

Klartekst / 1.04

Portrettet

En jus i skjønnhet TEKST: LIV JØRGENSEN FOTO: SIMEN KJELLIN

Professor Viggo Hagstrøm kjører Rolls Royce. På en måte. Egentlig skulle han vært på museum.

Professoren har naturlig nok ikke ankommet Universitetets juridiske fakultet i Oslo sentrum der han har sitt daglige virke, i nevnte kjøretøy. Iført rød- og hvitstripet skjorte under mørk, dobbeltspent blazer over matchende bukser – Hagstrøm ville muligens sagt benklær – er det likevel lett å tenke seg ham stige inn og ut av denne slags rullende eleganse. Det er han selv som bringer bilmerket på bane, idet han ganske enkelt slår fast: – Tidsskrift for Rettsvitenskap er tidsskriftenes Rolls Royce. Avgjort. Har alltid vært det.

Og som redaktør av landets eldste vitenskapelige publikasjon i tidsskriftsjangeren – det kom første gang ut i 1888 – kan han trygt kalle seg en slags sjåfør for eliten.

Om han hadde villet, kunne Hagstrøm dessuten godt ha skaffet seg en helt håndfast Rolls Royce, men da måtte han ha solgt unna i alle fall deler av sin anselige kunstsamling, og ingenting tyder på at så kommer til å skje. Professoren elsker bildene sine. Hans kontor i etasjen over Universitetets aula får aulaen til å framstå som en prangende storebror til Hagstrøms – langt hyggeligere – minimuseum av et arbeidsrom. Blant verker av bl.a. Per Krohg og Andy Warhol og klenodier i empire og gustaviansk stil utøver han sitt yrke som professor og redaktør. Når han ikke konsentrerer seg om intrikate juridiske problemer, er Hagstrøm hjemme og nyter resten av kunstsamlingen sin – eller kanskje befinner han seg på reisefot og dermed på museum.

– Egentlig ville jeg bli kunsthistoriker, avslører professoren.

Hadde Hagstrøm gitt seg hen til kunsten, ville Norge formodentlig gått glipp av verket Obligasjonsrett (Universitetsforlaget 2003). Verket på over 900 sider er anmeldt av professor Thomas Wilhelmson ved Helsingfors universitet under tittelen «Behövs en obligationsrätt?» – et spørsmål vi alle vel har lurt på. Han konkluderer med at boka er «uunngåelig» på sitt felt.

Obligasjonsrett er læren om skyldforhold. Ikke akkurat oppsiktsvekkende, siden det dreier seg om jus, vil enkelte bemerke, men her gjelder det altså for eksempel kontrakter. Riktig tørt og kjedelig høres det ut, i motsetning til de pirrende udåder mer mediefokuserte jurister og advokater står fram med i offentligheten. Konfrontert med slik dårskap sperrer Viggo Hagstrøm øynene litt opp bak runde brilleglass og parkerer videre utglidninger: – Det er vel så galt som det kan få blitt. Det fins omtrent ikke et eneste interessant juridisk spørsmål innenfor strafferetten. Man er skyldig eller ikke skyldig. Øksedrap, voldtekt og stoffsmugling er ikke av de mest oppbyggelige ting i verden. Dessverre er visse sosiale grupper overrepresentert i slike saker, og når man som jeg ikke tror man blir et bedre menneske av å sitte i fengsel, da er det verken oppbyggelig eller interessant å drive med straffe-

VIGGO HAGSTRØM Universitetet i Oslo, Institutt for privatrett Dr. juris. 1985, professor fra 1988.

Hovedredaktør i Tidsskrift for Rettsvitenskap.

Mangeårig formann i Bankklagenemnda.

Omfattende praksis som voldgiftsdommer.

rett. Et rent renholdsverk – og som profesjon stort sett traurige greier.

De utfordrende spørsmål og intellektuelle utfordringer ligger i bl.a. sivilrett og kontraktrett – «hvor man ikke har et dumt fylledrap å forholde seg til» – og i arbeidsrett – «som burde interessere mange i et samfunn i betydelig endring» – alt ifølge professoren. Dermed må han sies å ha havnet på rett plass her i livet, her han nå sitter bak en stabel bøker under et maleri av Ørnulf Opdahl, for er det noe sted her til lands hvor komplekse juridiske spørsmål så å si tas opp til doms på daglig basis, er det på fakultetet generelt og i Tidsskrift for Rettsvitenskap spesielt.

– Det har alltid vært et elitetidsskrift som går til ledende advokatkontorer og jurister. Inntil Francis Hagerup startet det, hadde jusen vært en profesjon i lovkyndighet. Med tidsskriftet kom en vitenskapeliggjøring av jusen. Det ligger prestisje i å få trykket artikler her, for de blir sterkt kvalitetsvurdert.

Tidsskriftet har vært det stedet der omfanget ikke er en avgjørende innvending for publikasjon. Unge, begavete jurister kan få publisert det som er vanskelig å få trykket andre steder.

Hagstrøm har det svart på hvitt fra Universitetets høyeste hold at en artikkel trykket i tidsskriftet uten videre gir ekstra uttelling på forfatterens CV, for ikke å si rulleblad. Og mens elitejuristene opplagt tar bølgen når intrikate debatter pågår i spaltene – om spørsmål som i sin tur kan vederfares et intetanende folk for eksempel i form av nye lover – så er historien om tidsskriftets tilblivelse i første omgang mest spennende for menigmann. Det skulle et dødsfall til.

Ikke et hvilket som helst dødsfall, heller. Det var Fredrik Stang, lektor i lovkyndighet, advokat, statsråd og endelig statsminister i 1873, som ved sin bortgang bokstavelig talt ga liv til bladet.

– Kalamitetene rundt Riksretten gjorde at man ikke ville be Stortinget om pensjon for Stang, slik man måtte på den tid, forteller Hagstrøm. – Derfor ble det holdt en innsamling for ham, men han døde da innsamlingen var tilendebrakt. Av et formidabelt beløp ble Den Stangske Stiftelse opprettet, som etter hvert startet tidsskriftet.

Selv kom Viggo Hagstrøm til jusen i en form for forlik. Foreldrene så helst at han studerte medisin.

– Aller helst ville jeg bli kunsthistoriker, men det ville ikke mine foreldre.

De ville vel ikke fø på meg hele livet – og medisin egnet jeg meg ikke til.

Dermed endte jeg med jusen – ikke motvillig – og jeg har aldri angret.

Mulighetene for en karriere innen kunsthistorie ville vært små. Norge er ikke en utpreget kulturnasjon.

Klartekst / 1.04

9

Portrettet

– Er jusen en profesjon som gjerne har gått i arv?

– Ja, i hvert fall i borgerlige miljøer. Om den nå gjør det, vet jeg ikke.

Hjemme hos meg ble den ansett for å være sånt man studerte, om man ikke hadde andre evner. Det var lett å komme inn. I min familie er det forretningsfolk og noen jurister, om ikke fremragende. Den allmenne oppfatning var at jus var for dem uten spesielle interesser. Mange oppfatter det som et kjedelig fag, men det er et morsomt yrke, og selv likte jeg studiet – det å sitte med abstrakte ting.

Lesingen må ha gått lekende lett, for Hagstrøm begynte å studere i 1973, tok «en meget god juridikum», som han selv sier og valgte etter hvert arbeidet som lektor ved Universitetet.

– Jeg skrev i løyndom min doktoravhandling, og det gikk greit, selv om det var slitsomt med undervisningsplikten. Jeg disputerte i 1985 og ble professor i 1988, sier han og får det til å høres ut som en ordinær tur med bussen.

– Du var den yngste professor noensinne?

– Ja, jeg var den yngste her i mange år.

– Noen har brukt ordet «wonderboy» om deg?

– Jeg vet ikke, jeg har sikkert mine ups and downs. Jeg er vel rimelig vellykket og har vært heldig. Har bra bakgrunn og har truffet de rette menneskene. Det hjelper at folk hjelper deg fram.

Nå står professoren til laud også kulturelt sett. Han har samlet kunst siden studietiden, i over 30 år, har en av Norges største Per Krohg-samlinger og anser at han nok er den glade eier av mellom 1000 og 1100 bilder. Kontoret hans med utsikt over Universitetsplassen og Karl Johan, er en oase av billedlig skjønnhet og staselige antikviteter – så som en vakker gulvklokke anno 1700, en gustaviansk sofa og et enormt empirespeil.

Innen billedkunsten har Hagstrøm i hovedsak konsentrert seg om perioden 1890 til 1960. Og hvorfor Per Krohg?

– Norge var nærliggende, alt annet var vanskelig. Å kjøpe samtidskunst var også dyrt, jeg var student, og jeg ville ha mange bilder. Så det å samle litt retrospektivt, når man satt med den kunsthistoriske fasit, det gikk an. Jeg visste hva jeg kjøpte, jeg har samlet med hodet og mot strømmen. Det er jo noen som kjøper bilder som sukkertøy. Per Krohg – særlig perioden fra 1910 til -30 – han er en av de mest interessante kunstnerne fra den generasjonen. Han var «fransk», internasjonal og solgte ikke til nordmenn, så det var spennende. Siden reiste han hjem og ble nasjonal og kjedelig.

– Jeg er den fødte samler, sier Hagstrøm. – Jeg har samlet mynter og siden dansk-norske medaljer, men de er så sjeldne. Du kunne få tak i én i året, og det ble kjedelig.

Kunstsamlermiljøet her til lands er lite, ifølge professoren, i hvert fall det som ikke går etter samtidskunst – muligens en trøst for den som kan tenke seg å bruke kredittkortene på den slags. Han gir følgende tommelfingerregel for kvalitetsbedømming til nybegynnere: – Når kunstnerne blir 50 år, da går det bratt nedover. Det gjelder ikke alle.

Johannes Rian ble faktisk bedre, men selv Munch … Nå var han genial og hadde mye å tære på, men likevel. Produksjonstakten øker når man blir eldre, og kvaliteten blir dårligere.

– Og en Picasso, som malte til han var langt oppe i årene?

10

Klartekst / 1.04

– En stor kunstner, men gjennomgående svakere etter krigen. A hell of a difference, slår Hagstrøm kontant fast.

Ettersom han selvsagt elsker museer og har fått med seg atskillige, kan han også rangere disse: – Metropolitan i New York er fantastisk. Og du kommer inn uten problemer. De som føler seg forpliktet til å stå i kø utenfor Louvre, de føler seg ikke tilsvarende forpliktet til å se The Met. De går i Empire State Building i stedet. Europeiske museer er dessuten svært lite pedagogiske. En kjenner har store problemer. Ting er hengt opp etter størrelse, museene er laget for et publikum som vet hvor det de ser etter henger.

Så diplomatisk kan klinten skilles fra hveten blant museumsgjengere.

Utenfor Viggo Hagstrøms dør står en kasse med på alle måter tungt utseende bøker, litteratur til dagens redaksjonsmøte i Tidsskrift for Rettsvitenskap. Han har vært engasjert i tidsskriftet siden 1970-tallet og innrømmer at redaktørjobben er prestisjefylt.

– Det er en lang arv å holde ved like. Mest av alt er det dette å ha overtatt en maratonpinne som må føres videre.

– Har tidsskriftet betydning for folk flest?

– Rettsspørsmål har jo betydning for folk, og spørsmål som er behandlet hos oss har bragt nye tanker inn i jusen. Her har skjedd nybrottsarbeid, for eksempel innen familie- og privatrett.

– Bør vi ha tillit til jusen?

– Jeg er av den oppfatning at enhver rettstvist er en ulykke for begge parter, sier den mangeårige voldgiftsdommer og formann i Bankklagenemnda.

– Begge taper. Ingen vil kjenne igjen saken sin. En rettstvist er den verst tenkelige løsning. Men tillit? Det er et stort spørsmål. Problemet er kvaliteten i rettsvesenet. Vi har et hederlig rettsvesen.

– I USA er tittelen advokat for noen et skjellsord.

– Vi får vel lignende tendenser også her, funderer professoren. Advokatprofesjonen har undergått enorme endringer. Da jeg var ung, ville nesten ingen bli advokat, men den gang var inntektene ikke sammenlignbare med hva de er i dag. En kollega av meg sier at da hun begynte var det en profesjon, mens det nå er business, og hun har rett, tror jeg. Når du nevner lov og moral, så er det ikke mulig å lage et lovverk som er helt i tråd med rettsoppfatningen. For å sitere en professor ved Oxford: «Do you think we have justice? We have law and that’s quite another thing.»

Professoren håper at dagens studenter ikke utelukkende drives av pengebegjær.

– Har de et ønske om å bli forretningsadvokat, kan de bli skuffet. Advokatkontorene i dag er produksjonsbedrifter. Ansatte er fotfolk for at bedriftene skal gå rundt. I min tid tenkte ingen på hva de skulle bli. Da en venn av meg, en av byens fremste forretningsadvokater, søkte jobb på Oslo Ligningskontor og fikk den, var det helt fantastisk. I dag er det trøtt.

Om kun kort tid, i februar, runder vår mann 50 år.

– Feire og feire, sier Hagstrøm. – Det blir et lite selskap. Med taleforbud.

– En liten tale blir det vel?

– Det blir absolutt taleforbud.

Og her er det ikke snakk om forlik. Professoren har rett og slett talt.

Tidskrift

*

Nytt tidsskrift om Arbeidsrett

Nå skal også tyrkiske og japanske boklesere få skikk på kjedsomheten sin, for snart kommer Lars Fr. H. Svendsens Kjedsomhetens filosofi også ut på disse språkene. Denne boka var Lars Fr. H: Svendsens første og er blitt en døråpner for ham ut til et internasjonalt publikum.

Den blir godt mottatt i mange land. I den franske prestisjeavisen Le Monde skriver den kjente kritikeren Roger-Paul Droit et dette er et intelligent essay, uten overdrevne pretensjoner men med en solid kulturell bakgrunn i så vel filosofi som litteratur og film og ofte skrevet med en tørr humor. – Ikke tid til å kjede seg med denne boka!

Det er hittil inngått avtaler om oversettelser av Kjedsomhetens filosofi til dansk, engelsk, fransk, italiensk, japansk, nederlandsk, russisk, serbisk, spansk, svensk, tyrkisk og tysk.

TEKST: EVA GRINDE

Ifølge den sylferske redaksjonen i tidsskriftet Arbeidsrett skjer det så mye på fagfeltet at det er merkelig at ingen har tenkt på et eget tidsskrift før.

– Det blir uunnværlig for alle som driver med arbeidsrett, sier en optimistisk redaksjonssekretær Tron Sundet.

Arbeidslivet er i bevegelse som aldri før. En rekke prosesser i samfunnet dytter på utviklingen og skaper rettslig endring. Redaksjonssekretær Tron Sundet nevner i fleng.

– Endringene i tariffavtalestrukturen er for eksempel et nokså nytt fenomen. Så har du EUpåvirkningen. Gjennom EØS-avtalen må Norge stadig vekk endre lovverket sitt. Dette er ting vi vil fange opp i tidsskriftet, sier han.

Han viser til at stadig flere jurister jobber med arbeidsrett, og har behov for å holde seg løpende oppdatert.

– Pensjonsreformen har for eksempel en arbeidsrettslig side. Dersom staten skal betale ut mindre i pensjon, hva må da arbeidsgivere foreta seg?

Hvordan kan arbeidstakernes rettigheter ivaretas?

Flere reformer står for tur. Det såkalte Arbeidslivsutvalget jobber med forslag til revisjon av hele arbeidslivslovverket. Sundet håper at tidsskriftet i denne og andre forbindelser skal bli et forum for rettspolitisk debatt.

– Vi ønsker å inkludere meningsytringer, og kortere analyser, i tillegg til dype vitenskapelige drøftinger, sier han.

PLASS TIL EN TIL

Sundet er ikke i tvil om at det er plass til et tidsskrift av denne typen i floraen av allerede eksisterende juridiske tidsskrifter. Han håper nyskapningen skal anspore til ny produksjon innen spesialfeltet.

– Hvis du ser på de artiklene som publiseres i tradisjonelle tidsskrifter som Lov og Rett og Tidsskrift for rettsvitenskap, så er det sjelden de omhandler arbeidsrett. Det har kanskje å gjøre med tradisjon, og at folk har inntrykk av at disse stiller så store krav, sier Sundet.

Han tror det blir lettere for folk å bidra nå som det kommer et spesialtilpasset forum.

ALLE REGNBUENS FARGER

Artiklene til det første nummeret som kommer i begynnelsen av mars, er av den grundige typen.

Kyrre Eggen tar for seg ansattes ytringsfrihet i en artikkel basert på hans eget doktorgradsforedrag.

Jan Fougner spør om når det er adgang til partiell oppsigelse, og Erik C. Aagård drøfter om arbeid under konflikt er streikebryteri.

TYRKISK OG JAPANSK KJEDSOMHET

SAMSPILL OG SELVOPPLEVELSE PÅ ENGELSK Jan Fougner (t.v.) og Tron Sundet mener det nystartede tidsskriftet Arbeidsrett, som utkommer for første gang i februar/mars, blir uunværlig for alle som driver med arbeidsrett.

– Det er stort spenn mellom Eggens doktorgradsforedrag og Aagårds streikebryterartikkel.

Den siste er en innføring i emnet for alle som er interessert, mens Eggens bidrag er for viderekomne … Et slikt spenn skal vi hele tiden tilstrebe, sier Sundet.

Redaksjonen er også ute etter innspill fra andre faggrupper enn juristene selv.

– Vi kan trenge innføring i hvordan virkeligheten ser ut fra andre perspektiver. Ta mobbing på arbeidsplassen, for eksempel. Her kunne vi ha mye å lære av hvordan for eksempel en psykolog ser på problemet, erkjenner arbeidsrettsadvokaten.

Også partene i arbeidslivet selv utfordres til å skrive. Bedrifts- og fagforeningsledere, for eksempel.

– En ny problemstilling som er lite behandlet er den som oppstår når nedbemanning i en norsk bedrift er styrt av eiere utenfor landet, for eksempel USA. Når den norske ledelsen selv er styrt utenfra – hvordan kan arbeidstakernes rettigheter da ivaretas i prosessen? Erfaringsartikler fra næringslivet om dette ville være interessant for tidsskriftet, sier Tron Sundet.

– Vi ønsker oss artikler i alle regnbuens farger.

Astri Johnsen, Rolf Sundet og Vigdis Wie Torsteinsson har sammen skrevet Samspill og selvopplevelse. Nye veier i relasjonsorienterte terapier, og Universitetsforlaget utgav den i 2000. Boka er allerede blitt utgitt i dansk og svensk oversettelse. Nå står en engelsk versjon for tur.

Det er forlaget Karnac Books i London som utgir den med tittelen «Self in Relationships».

Daniel Stern (f. 1934, internasjonalt anerkjent am. psykiater og spedbarnsforsker) har skrevet et begeistret forord der han uttrykker sin glede over å se at hans ideer i «The Interpersonal World of the Infant» er blitt utprøvd og tilpasset i denne boka. Avslutningsvis skriver han: «Kort sagt, denne boka fører sammen filosofi, psykologi og klinisk praksis og lar dem samspille – med tydelighet og en økende integrasjon. Dette er gjort på en slik måte at boka burde være nesten like verdifull for familieterapi og psykoanalyse som for all slags psykoterapi som forholder seg til subjektive erfaringer, relasjoner og fortellinger. Det er en bok som endrer visjonen og nyorienterer oss i forhold til de hovedspørsmålene vi møter både i teori og i praksis.»

Klartekst / 1.04

11

Nye bøker

*

«Sånn tenker ranere» TEKST: EVA GRINDE

Hvorfor begås grove ran? Tre kriminologer tar for seg temaet i boken Liv og lovbrudd.

Penger, spenning, makt og status er blant ranernes egne forklaringer.

Men boken setter også lovbruddene inn i en samfunnsmessig sammenheng.

– Det var mer penger der enn jeg hadde trodd, så å sitte der og måle … det var … Jeg har ingen anger. Åh … det har bare vært deilig siden jeg gjorde det.

Det er Trygve som forteller dette mens han soner en dom på tre år og elleve måneder for grovt ran mot et postkontor. Han håpet på et utbytte på en million kroner. I stedet ble det 2,5.

Han fryder seg fortsatt over opplevelsen.

Thomas sitter også inne for ran, og heller ikke han har glemt den gode følelsen. Han vil ha mer: – Når jeg planlegger i fengsel, kribler det i meg.

Han forteller videre at det er mange han kjenner som tenker sånn, selv om de er idømt lange fengselsstraffer.

Trygve og Thomas er blant de 14 mennene kriminolog Kristin Hanoa har intervjuet i sin hovedoppgave. Hun får også frem at ranerne har en ambivalens i forhold til det de har vært med på.

Harald sier: – «Men … det smaker litt vondt av det óg. Prestisjen … ranet … Egentlig vil jeg ikke snakke om prestisjen. (…) Fordi det er stygt å gjøre det … ran.»

FÅR ALDRI NOK

Lovbryterne i Hanoas studie er mellom 20 og 45 år gamle og soner straffer mellom 10 måneder og 12 år for grovt ran. Det vil si ran der det er brukt grov vold, eller der det er truet med særlig farlig våpen. Det spiller også en rolle om ranet var nøye planlagt, om offeret var forsvarsløst, og om utbyttet var verdier av stor betydning når grovheten vurderes.

Hanoa finner at pengene ofte betyr mye for ranernes motivasjon, men de betyr ikke alt. Det er heller ikke sikkert at pengene egentlig trengs.

– … Enkle penger. Ikke det at jeg trenger det. Men jeg kan aldri få nok av det, sier Dag.

Kristin Hanoa konkluderer med at alle de begrunnelsene ranerne oppgir for å begå forbrytelsen, også er viktige i deres liv for øvrig. Det dreier seg om ønsket om frihet til å bruke så mye penger de vil, ønsket om makt og status, og behovet for adrenalinkick.

Ingen av ransmennene begrunner sin kriminelle adferd med omsorgssvikt eller en vanskelig barndom.

Professor Hedda Giertsen, som står for bokens siste del, synes ikke det er merkverdig.

– Ingen liker å se seg selv som objekt. En jurist sier ikke at jeg måtte bli jurist fordi moren og faren min er jurister. Dessuten kvier de fleste seg for å utlevere sin nærmeste familie, sier hun.

GATAS HERSKERE

En sen høstkveld står kriminolog Kjersti Varang og venter på trikken. På den andre siden av gaten ser hun en gjeng gutter fra ungdomsklubben der hun jobber. De har på seg helt like klær: Vide lyse kakibukser, hvite T-skjorter, rutete skjorter som bare er kneppet øverst, og røde pannebånd. Hun vet at de har sett henne, men de hilser ikke. Det virker alvorlige og litt spente, som om de har noe viktig fore.

Varang lurer på hva som er i ferd med å skje.

Senere får hun vite av kolleger at guttene har startet en gjeng.

Det er tre av medlemmene av denne gjengen hun halvannet år senere intervjuer og baserer sin hovedoppgave på. Da har guttene tilbrakt et år i en «eventyrverden» bestående av innbrudd, ran, fester og penger. De har vært gatas skrekk og herskere inntil det en dag sa bråstopp.

Gjengens siste ran var ikke planlagt.

– Vi gikk rundt, og vi var sultne. Tenkte på varm pølse og brus på 7/11-kiosken. Så kommer de tre damene og så bare … tar vi dem liksom. Det var på impuls. Det bare skjedde.

Guttene utfører et brutalt ran på tre gamle damer og får et utbytte på 300 kroner som skal deles på fem. De blir anmeldt og tatt av sivilt politi et kvarter senere. Noen av dem har tilbrakt

NIETZSCHE FORTSATT (U)MODERNE? Da Trond Berg Eriksen i 1989 skrev «Nietzsche og det moderne», satte han et skarpt lys på den tyske 1800tallsfilosofens forhold til så vel metafysisk og religiøs tradisjon som til moderniteten. Nietzsche manglet respekt for alt moderniteten hadde trodd på – vitenskapen, intellektet, sannheten og utviklingen. For ham var kunsten, kroppen, illusjonene og det umiddelbare orienteringspunktene i den menneskelige livsverden.

Dette nye perspektivet på Nietzsche skapte stor og vedvarende interesse her hjemme for filosofen, slik at Universitetsforlaget i 2000 utgav boka på nytt. Og nå følger det svenske forlaget Atlantis opp med en svensk utgave av denne omfangsrike boka.

12

Klartekst / 1.04

en natt på glattcelle før, men har alltid sluppet fort ut med en advarsel. Slik går det ikke denne gangen. De blir sittende i dagevis i varetekt. Det er et sjokk. De hadde ikke regnet med å bli tatt.

– Politiet kom inn i guttenes drømmeverden og vekket dem opp, sier Harang. Hun viser også hvordan guttene i ettertid tar seg inn og angrer.

– Jeg skulle ikke ha rana dem. Jeg kunne gått hjem og spist i stedet, sier en av guttene.

FORSTÅ – IKKE FORDØMME

For de unge ranerne fra drabantbyen ble pågripelsen et sjokk og en vekker. I etterkant søkte to av guttene kontakt med voksne de kjente fra ungdomsklubben. De ville snakke om det som hadde hendt med noen de stolte på, og de trengte å få hjelp til å komme på andre tanker. Dagene bak lås og slå hadde helt kaldt vann i årene på dem.

– Vi ser et eksempel på at fengselsstraff kan hjelpe dem som har et alternativ å gå til og gode voksenpersoner å snakke med, sier professor Hedda Giertsen.

Hun mener funn som dette bør påvirke praktisk politikk i form av bevilgninger til ungdomsklubber og uteseksjoner.

Både for de voksne ransmennene og for ungdomsgjengen var penger et sentralt motiv for å begå grove ran. Giertsen mener fokus på materielle goder, statussymboler og forbruk ikke er noe spesielt for ransmennene.

– Veldig mange ønsker seg disse tingene, så der er vi like. Forskjellen ligger i middelet: Ransmennene er villige til å bryte loven for å få det de ønsker seg, sier Giertsen.

Hun mener det er et mål i seg selv å øke forståelsen for hvorfor forbrytelser begås. Blant annet for å finne hensiktsmessige måter å møte hendelsene på.

– Vi prøver å ta litt fri fra den moralske argumentasjonen. Det betyr ikke at vi aksepterer handlingene, sier hun.

Nye bøker

*

En passe mengde kriminalitet TEKST: EVA GRINDE

Det er ikke gitt hvilke handlinger som er kriminelle. Det definerer til enhver tid samfunnet. Spørsmålet for kriminolog Nils Christie blir da: Hva er en passende mengde kriminalitet?

Nettopp En passende mengde kriminalitet er tittelen på Christies siste bok. Den bygger på ulike foredrag og refleksjoner han har gjort seg gjennom et langt forskerliv. Boken stiller flere spørsmål enn den trekker bastante konklusjoner.

Professoren avstår eksplisitt fra å nærme seg problemstillinger som: Stiger kriminaliteten?

Han mener spørsmålet ikke gir noen mening, fordi kriminalitet ikke er en enhet som varierer over tid. Kriminalitet vil alltid avhenge av øyet som ser, hvilken spesialistgruppe som vinner frem med sin tolkning av handlinger, hvem som sitter med politisk makt.

Han forteller en historie for å illustrere.

MIN DATTER – EN TYV?

Tenåringsdatteren stjeler penger fra morens pengepung. I henhold til loven kan handlingen kalles kriminell. Likevel er det ikke naturlig for familiens medlemmer å stemple datteren med kategorier hentet fra straffeloven. Hvorfor ikke?

Kanskje fordi de vet for mye, skriver Christie.

De kjenner datteren gjennom myriader av andre situasjoner. De vet hun er gavmild, omsorgsfull og snill. Det er ikke plass på hennes panne til merkelappen «tyv».

Men kanskje hender det flere ting, foreldrene får panikk, og personene de møter i helsevesenet er ikke spesielt sensitive. Ekspertenes ordbøker tas i bruk.

«Om det går riktig galt, blir datterens diagnose også innenfor familien. Hun er ikke lenger Eva. Hun er hyperaktiv», skriver Christie.

På samme måte kan hun bli «tyv» dersom handlingen når rettsvesenet.

Christie konkluderer med at kriminalitet er en måte å klassifisere uønskede handlinger på. Men, understereker han, bare en av mange mulige.

VERSTINGENE: USA OG RUSSLAND

At kriminalitet er et sosialt betinget fenomen, understrekes også av det faktum at noen stater har så uendelig mange flere «kriminelle» enn andre. Hvordan kan det ha seg at USA er den absolutte verdensmester i å sperre folk inne?

Christie skriver om fenomenet med noe som minner om sorg. For ham står kriminalitets-

politikken i «frihetens og mulighetenes land» i skarp kontrast med dets egne grunnleggende verdier.

«Det er et åpent samfunn. Ingen sensurerer det jeg sier. Jeg kan bevege meg fritt …», skriver Christie.

Samtidig er tre prosent av befolkningen underlagt strafferettens kontroll, det vil si seks og en halv millioner mennesker, hvorav to millioner i fengsel. Det rikeste landet i verden bruker innesperring fremfor velferd. USA er et land der det kontinuerlig snakkes om frihet.

Likevel holder de flere innesperret enn noe annet land i verden målt i både absolutte og relative tall.

Russland har lenge fulgt USA hakk i hæl. Nå sakker de akterut. Å holde folk innesperret lønner seg ikke lenger i en nyfødt kapitalistisk stat der den private fengselsindustrien ikke er utviklet som i USA. Men Christie finner mange likhetstrekk mellom de to «fengselsmesterne» og tidligere erkerivalene. Blant annet i størrelsen. Avstanden mellom de få som styrer og de mange som blir styrt, er stor. Og avstand er en betingelse for flittig bruk av straffesystemet.

SMALL IS BEAUTIFUL?

Nærhet og avstand står sentralt i mange av Christies tanker rundt kriminalitet. Nettopp nærheten

I sin siste bok reflekterer Nils Christie rundt begrepet kriminalitet – som en av mange mulige måter å klassifisere uønskede handlinger på.

innen familien gjør det unaturlig å betegne sin datter som «tyv» eller sin sønn som «voldsmann.»

Det er også nettopp mangel på personlig kjennskap som gjør at naboer anmelder en hjerneskadd mann til politiet for pedofili, når han en dag åpner buksesmekken foran en gruppe barn på lekeplassen. I blokken der han bor er samholdet godt, og alle vet at «blotteren» ramlet og slo hodet sitt som lite barn, og etter det aldri ble som før. Han gjør av og til sånne ting som å urinere for åpen scene. De som kjenner hans historie og forutsetninger, trekker ikke slutningen som fører til anmeldelse.

Med denne lille historien demonstrerer Christie ett av sine hovedpoeng: Det er ikke handlingen som er kriminell, den gjøres kriminell av dem som har makt til å definere den, eller ikke definere den.

Klartekst / 1.04

13

Nye bøker

*

Kompleks offentlig virkelighet TEKST: EVA GRINDE

– Verden er ikke enkel, det er noe alle vet.

Kanskje bortsett fra Victor Norman, sier professor Tom Christensen. Sammen med tre professorkollegaer har han skrevet en ny organisasjonsteoribok om offentlige organisasjoner.

I boken ses kompleksiteten i offentlig sektor ut fra ulike perspektiver: Et instrumentelt, et kulturelt og et myteperspektiv. Christensen mener det er banalt å tro at markedet kan styre alt. Han viser til sykehusdirektørene som nylig bevilget seg selv pensjoner som langt overgår statsministerens lønn, og mener det er et eksempel på alvorlig kulturkollisjon.

Like fullt er Stokke og hans direktører i HelseSør et uttrykk for en tendens både i norsk politisk praksis og innenfor teori.

En del av faget organisasjonsteori er i dag dominert av handelshøyskolemiljøene, som gjerne gir det en ensidig økonomisk vinkling tilpasset virkeligheten i det private næringsliv. De fire statsviterne fra Universitetene i Oslo, Bergen og Tromsø mener den nye boken er en nødvendig motvekt.

PRIVAT VS OFFENTLIG

Hovedantakelsen i Organisasjonsteori for offentlig sektor er at det er grunnleggende forskjeller mellom offentlige og private organisasjoner.

Blant annet er private bedrifter styrt av økonomiske, teknologiske og markedmessige mekanismer, mens offentlige organisasjoner på en helt annen måte forholder seg til en rekke ulike og til dels andre verdier, normer, ideologier og doktriner. En annen vesensforskjell er at det offentlige har en demokratisk valgt ledelse, og at de der-

Forfattere: Kjell Arne Røvik, Per Lægreid, Tom Christensen og Paul G. Roness.

med til syvende og sist skal stå til ansvar overfor folket. For det tredje har offentlige organisasjoner mange og delvis motstridende funksjoner.

Det gjør dem utsatt for kritikk, men også fleksible i den forstand at det hele tiden må utøves skjønn når beslutninger skal tas.

TREGE I NORGE

Fordi offentlige organisasjoner er mye mer komplekse enn private, fungerer det dårlig å overføre prinsippene fra privat sektor direkte til det offentlige. Christensen mener politikerne i Norge ikke har tatt dette inn over seg.

– I mange andre land i Europa er man i ferd med

STATSFORFATNINGEN I NORGE Statsforfatningen i Norge kom ut første gang i 1945. Gjennom et langt liv skulle Johs. Andenæs (1912–2003) komme til å bli en av de mest anerkjente og respekterte rettsvitenskapsmenn i Norden.

Om historien bak boken forteller hans kone, Ida Andenæs: «– Min mann skrev Statsforfatningen i Norge på en klosettrull da han satt på enecelle i fengsel under krigen. Da to menn fra det norske statspolitiet kom og hentet ham om natten, spurte jeg dem om jeg kunne få lov til å sende med ham et par ting. Ja, det kunne jeg få lov til. Og så tok jeg frem en ulljakke og en klosettrull, da jeg hadde hørt at dette ikke fantes i fengselet. Da så Johs. kom hjem sent på natten julaften 1944, sa han til meg: «Jeg har nok ikke noen julegave til deg uten denne klosettrullen som du ga meg. Der har jeg skrevet en bok om statsforfatningen i Norge, den skal du få renskrive på maskinen din», og slik ble det. Det var faktisk ikke så meget å rette på dette noe spesielle manuskriptet».

Arne Fliflet har revidert den niende utgaven.

14

Klartekst / 1.04

å gå vekk fra såkalt New Public Management. Men her til lands er man litt trege, sier Christensen.

Han mener den nåværende politiske ledelsen har et altfor enkelt syn på offentlig sektor og dens virkemåte.

– De vil dele opp, klargjøre, fristille, konkurranseutsette og effektivisere. I virkeligheten fører disse anstrengelsene ofte til at offentlig sektor blir enda mer kompleks og sendrektig, sier Christensen, og viser til forskning gjort på New Zealand. Der gjennomførte de lignende reformer som i Norge for noen år siden, men la om kursen etter å ha sett resultatene.

– Denne boken er ikke ment som et argument mot enhver endring. Men vi er imot å forenkle virkeligheten, for den er langt mer kompleks enn eksisterende litteratur på organisasjonsfeltet skulle tilsi, sier Christensen.

Han mener noe av nøkkelen til vellykkede og varige endringer ligger i å forstå, ut fra ulike organisasjonsteoretiske perspektiv, hvordan offentlige organisasjoner faktisk virker, hvilke mål de har, og hva som styrer beslutningsprosessene. Blant annet må det aksepteres at offentlige organisasjoner preges av indre motsetninger.

– Det kan ses på som et sykdomstegn eller som et systemtegn at offentlige organisasjoner er multifunksjonelle. Vi heller mot det siste, sier Christensen.

Boka kommer våren -04.

hva er-serien

*

SPRÅK ER MAKT – og sosialantropologiens oppgave er å forbløffe TEKST: NILS PETTER HEDEMANN

hva er-serien , der våre fremste spesialister formidler sine fag til allmennnheten, ble lansert i fjor.

Trond Berg Eriksen, Lars Fr. H. Svendsen og Erik Bjerck Hagen svarte i de tre første bøkene på spørsmålene om hva idéhistorie, filosofi og litteraturvitenskap er. Nå foreligger fjerde utgivelse med Thomas Hylland Eriksens hva er SOSIALANTROPOLOGI, og til våren følger Helene Uris hva er SPRÅK. Helene Uri er førsteamanuensis ved Institutt for lingvistiske fag på Universitetet i Oslo. Hun underviser studenter som skal bli norsklærere for innvandrere og flyktninger, i faget «Norsk som andrespråk», og er i tillegg kjent som skjønnlitterær forfatter av både romaner for voksne og barnebøker. Klartekst har snakket med henne om den nye boken.

– Lar spørsmålet om hva språk er seg besvare i en liten flis av en bok på 150 sider?

– Ja. Språkviteren er klar i sin tale. Og hun legger til: 150 sider gir i alle fall muligheten for at leseren skal få et svar på hva språk er. Man kan selvsagt med rette hevde at språk er utrolig mye, og at en liten bok ikke holder for et uttømmende svar. Men jeg går både i bredden og dybden i boken min; jeg har mye om noen emner, men også litt om veldig mange.

NORSK BLIR FLERKULTURELT

– Påvirkes det norske språk av at Norge er blitt et flerkulturelt samfunn?

– Det påvirkes i stor grad. Vi kan se det på ordforråd og på uttale. Vi har fått en mengde nye enkeltord for nye fenomener, som fatwa, imam, hijab og kebab. I noen miljøer, kanskje spesielt i de store byene, har unge begynt å bruke ord fra innvandrerspråk, som en del av sitt gruppespråk. Loco kommer fra spansk (eller italiensk) og betyr gal, baosj er et negativt ord for politiet, og det kommer fra arabisk. Tisjar brukes med betydningen ’drittunge’, og det ordet kommer også fra arabisk. Andre eksempler er: kæbe, spa. I noen miljøer snakker unge – uansett om de har norsk som morsmål eller ikke – med noe som ligner på utenlandsk aksent.

– Er språk makt?

– Ja, det er det absolutt! Språk betyr utrolig mye, og alle er klar over det hvis de tenker seg

om. Språk signaliserer gruppetilhørighet. I yrkessammenhenger brukes språk som er utilgjengelig for andre, som et maktmiddel. Eller du kan se hvordan innvandrere rammes av at de ikke behersker samfunnets språklige koder.

TRO PÅ MENNESKET

– Noen språkvitere har ment at om femti år snakker vi alle engelsk. Tror du det norske språket har noen framtid?

– Jeg ser ingen fare for det. Vi kommer til å ta inn mange nye lånord, og vi vil få domene- og sektorspråk som engelsk innen forskningen. Ny teknologi som data, SMS og e-mail vil skape egne og mer forenklede kommunikasjonsformer.

Det vil bli forskjellige språk og normer for forskjellige kommunikasjonssystemer. Men vi kommer til å klare å holde alt dette fra hverandre.

Såpass tro har jeg på menneskene. hva er SPRÅK kommer i juli.

Helene Uri

ER SOSIALANTROPOLOGIEN HOLDNINGSLØS?

Sosialantropologene har havnet midt i samfunnsdebatten. Sentrale fagfolk som Marianne Gullestad, Unni Wikan og ikke minst Thomas Hylland Eriksen har kastet seg inn i skjærsilden av et ordskifte om det flerkulturelle Norge, innvandring, islam og fundamentalisme. Sistnevnte har i tillegg påtatt seg jobben med å formulere faget i kortform.

– Hva er sosialantropologiens oppgave, Thomas Hylland Eriksen?

– En av sosialantropologiens oppgaver i en større offentlighet er å fortelle andre historier om verden enn dem vi er vant til å høre, å gjøre det eksotiske hjemlig og det hjemlige eksotisk.

– I den heftige innvandringsdiskusjonen mener mange at sosialantropologer går altfor langt i sin deltakende forståelse av både kulturer og ukulturer. Er sosialantropologien et holdningsløst fag?

– I en viss forstand er svaret ja. Vår oppgave er ikke å fortelle andre hvordan de skal oppføre seg, men å vise at det finnes flere måter å oppleve verden på som kan være like gode. Det er derfor man lett får inntrykk av at sosialantropologer ikke selv står for moralske verdier, noe som selvfølgelig er feil.

Thomas Hylland Eriksen

KUNNSKAP I LOMMEFORMAT Universitetsforlaget har utfordret noen av Norges fremste fagformidlere til å gi svar på krevende spørsmål. hva er-bøkene er velskrevne introduksjoner som gir begynneren stimulerende møter med ukjente tema, og den viderekomne nye perspektiver.

Utgivelser i 2004 Helene Uri – hva er SPRÅK Kristian Sarastuen og Anders Ystad – hva er EU Gisle Hannemyr – hva er INTERNETT Carl-Erik Grennes – hva er PSYKOLOGI Finn Skårderud – hva er PSYKISK LIDELSE Irene Levin – hva er SOSIALT ARBEID Jostein Gripsrud – hva er MEDIEVITENSKAP

Klartekst / 1.04

15

www. universitetsforlaget. no

Norsk helsedebatt trenger Per Fugelli. «O-visjonen» er et sjeldent skrift; inspirerende, alarmerende, muntert og godt forankret i bred litteratur.

Jonas Gahr Støre i Tidsskrift for Den Norske Lægeforening om Per Fugellis bok «O-visjonen» – Hvis du strandet på en øde øy med regjeringen, hvilken statsråd ville du spist først?

– Dagfinn Høybråten, men det er jo en fare for at han er helsefarlig.

Per Fugelli i søndagsspalten «Hva ville livet vært uten ... » (VG) Det stilles mange gode spørsmål i dette verket, og det trekkes få bombastiske konklusjoner. Forfatternes åpne holdning til ulike tolkninger av det historiske forløpet gjør at den hungrige historieleser utvilsomt vil søke å stille sin nysgjerrighet blant forslagene til videre fordypning i boken.

Jørgen Haavardsholm i Aftenposten om «Norsk historie, bd. II, 1537–1814» av Moseng, Opsahl, Pettersen og Sandmo Man skal vokte seg vel for å si at én debatt er viktigere enn andre debatter. Likevel er denne analytiker neppe alene om å mene at de problemstillingene Olof Petersson brakte på bane i det meget utabloide Nytt Norsk Tidsskrift er langt viktigere enn diskusjonen som ble initiert av redaktørene i Syn og Segn.

Aslak Bonde i Morgenbladet om artikkelen «Den siste maktutredningen?» i Nytt Norsk Tidsskrift nr. 4/03 Dette er både ei teoretisk solid og praktisk nyttig bok som gir oss eit godt kart å orientere oss etter når vi skal gå inn i eit arbeid som er viktig, som vi ikkje kan unnsleppe, men som mange av oss ikkje kjenner seg kompetente til.

John Nessa i Tidsskrift for Den Norske Lægeforening om Sverre Varvins bok «Flukt og eksil. Traume, identitet og mestring»

2004

() Universitetsforlaget

Presseklipp

Idunn-prisen 2004 100.000,- til fremragende fagformidling!

Idunn-prisen er Universitetsforlagets pris for faglitterære prosjektidéer innenfor forlagets utgivelsesområder. Prisen på kr 100.000,- deles ut til en eller flere forfattere for prosjektidéer til fagbøker. De innsendte prosjektene vurderes av en frittstående jury.

Faglitterære debutanter ønskes spesielt velkommen til å delta med sine prosjektidéer.

Fristen for å sende inn prosjektforslag er 26. april 2004.

Innsendt materiale skal inneholde prosjektbeskrivelse, prøvekapittel og framdriftsplan.

Prosjektforslag sendes til Universitetsforlaget, postboks 508 Sentrum, 0105 OSLO Merk sendingen ”Idunn-prisen 2004”.

Spørsmål om prisen kan rettes til forlagssjef Arne Magnus på telefon 24 14 75 34, eller på e-post arne.magnus@universitetsforlaget.no