Klartekst nr. 2/2003 by Universitetsforlaget

• NÅR TRO GJØR VONDT VERRE SIDE 3

KLARTEKST • TERAPEUTISKE SAMFUNN

SIDE 9

• DEN ANNENS BRØD SIDE 6

UNIVERSITETSFORLAGETS MAGASIN / NR. 2. 2003

«– Ytterpunktene i redaksjonen da det (Nytt Norsk Tidsskrift) ble etablert, var Francis Sejerstad og meg. Han er høyremann og jeg SV´er. I SV-kretser ble dette kalt klassesamarbeid på høyeste nivå.» PORTRETTET: Rune Slagstad og Cathrine Holst

Foto: June Witzøe

Redaksjonelt

Skrift for sin tid Den siste tids debatt har stilt spørsmålstegn ved tidsskrifters plass i den norske offentlighet. Jeg skal ikke falle for fristelsen å kommentere ordvekslingen i flere konkurrerende medier, men bare gjøre oppmerksom på følgende: Vi nordmenn har, vårt svært begrensete antall tatt i betraktning, hatt tilgang til et stort antall seriøse, allmenne tidsskrifter og en imponerende mengde vitenskapelige tidsskrifter. Norske skribenter og debattanter har hatt flere alternativer for publisering av kortere tekster, og selv små fagmiljøer har hatt sine egne vitenskapelige tidsskrifter. Felles for dem alle er at de har hatt stor betydning som debattfora, som pubiliseringskanaler og som «skriveskoler». I møte med tidsskriftredaksjonene har mang en uerfaren skribent fått kyndig og viktig veiledning både med hensyn til formuleringsteknikk og krav til presisjonsnivå. Debatter som etter hvert har fått stor oppmerksomhet, f.eks. i dagspressen, har hatt sitt utspring i artikler i små fagtidsskrifter. Mangfoldet i den norske tidsskriftpubliseringen skyldes i all vesentlighet det vi kaller norsk «dugnadsånd». Skribenter og redaksjonelle miljøer har akseptert svært begrensete honorarer, det offentlige har gitt tilfredsstillende støtteordninger, og forlagene har akseptert at verdien av tidsskriftene ikke nødvendigvis lar seg lese direkte på årsregnskapenes bunnlinje. Trekk ved utviklingen de siste årene forteller oss at vi nå står i fare for å miste deler av dette mangfoldet. Den tiltagende globaliseringen av forskersamfunnene fører til at stadig flere forskere prioriterer internasjonale tidsskrifter framfor norske tidsskrifter, og moderne markedsførings- og distribusjonssystemer stiller store økonomiske krav til selv små nisjetidsskrifter for at de skal kunne nå fram til sin del av offentligheten. En opprettholdelse av tidsskriftfloraen forutsetter at alle impliserte parter forholder seg konstruktivt til alle seriøse former for nytenkning, selv de som utfordrer etablerte posisjoner. Generasjonsskifter på redaktør- og skribentsiden

KLARTEKST

representerer i så måte en fornyelse som er både ønsket og nødvendig. Selv om Cathrine Holsts sleivspark (s. 10) er provoserende generelle, er det all mulig grunn til å ta hennes påstand om at kvaliteten i mange av dagens tidsskrifter er for lav, og at innholdet er for kjedelig, opp til seriøs diskusjon. Her kan både forlag og redaksjoner bidra, bl.a. gjennom et sterkere fokus på de enkelte tidsskrifters redaksjonelle profil og utgivelsespolitikk og ved etablering av såkalte fagfellevurderinger. Støttegivere som Forskningsrådet og Kulturrådet kan stimulere til en kvalitetsheving ved å revidere sin bevilgningspraksis. Jeg tror det er ønskelig med noe klarere mål mht. hvilke faglige krav tidsskrifter må oppfylle for å få offentlige tilskudd. I enkelte fagmiljøer er antallet tidsskrifter i dag for stort. Her bør man vurdere å samle seg om ett enkelt tidsskrift. Dette vil både bidra til å heve kvaliteten og forhåpentligvis utvide leserkretsen. For oss i Universitetsforlaget er tidsskriftene en sentral og nødvendig del av vårt forleggeri. Med det engasjementet som mange av våre tidsskriftredaksjoner nå legger for dagen samt de muligheter for kortere tekster som bl.a. Kvalitetsreformen gir, mener vi at når vi har passert noen hindre, så vil denne pubiliseringskanalen bli enda viktigere enn den er i dag. Et av forlagets tilretteleggende bidrag i så måte er Idunn.no, vår elektroniske tidsskriftdatabase. Denne vil fra høsten øke tilgjengeligheten og bruksområdet for våre tidsskrifter ytterligere. Redaksjonen i Nytt Norsk tidsskrift ga seg selv tre år før de skulle vurdere en ev. nedleggelse. Dette tidsskriftet er nå en vital tyveåring og på langt nær av de eldste tidsskriftene våre. Vi ser med glede og spenning fram til minst 25 år med nye utfordringer som Norges største vitenskapelige tidsskriftforlag.

UNIVERSITETSFORLAGETS MAGASIN /NR. 2. 2003

Nr. 2. 2003 – 4. årgang Universitetsforlagets magasin Ansvarlig redaktør: Arne Magnus Redaktør: Vibeke Feldberg

Klartekst / 2. 03

I redaksjonen: Hege Ramseng, Mariann Bakken, Eline Ova Sveen, Heidi Nordli Design og layout: Gazette as

Adresse: Universitetsforlaget, Sehestedsgate 3 Postboks 508 Sentrum 0105 Oslo Telefon: 24 14 75 00 Telefaks: 24 14 75 01 E-post: klartekst@universitetsforlaget. no www. universitetsforlaget. no

Aktuell bok

Når tro gjør vondt verre TEKST: EVA GRINDE

Hva skjer når også Gud ser på deg som verdiløs og skjendig? For kristne barn og unge som har blitt seksuelt misbrukt, kan forholdet til Gud gjøre vondt verre. Nå har teologer og psykologer skrevet en bok om problemet. Sammen. I Lovisenberggaten i Oslo ligger Kirkens ressurssenter mot vold og seksuelle overgrep. Psykolog Trine Anstorp har jobbet der som terapeut i tre år, og er spesialist på de tøffeste traumene. Det dreier seg om hendelser som skaker offeret så brutalt at hun eller han må ta fullstendig avstand fra de følelsene som oppstod. På fagspråket kalles det dissosiasjon. – De orker ikke å være til stede i seg selv, men flykter ut. Kontakten med følelsene blir brutt. Dermed er de svært sårbare for å bli utsatt for overgrep igjen, sier Anstorp. Hun er blant initiativtakerne til boken «Fra skam til verdighet», og har fått med seg blant andre Beate Indrebø Hovland fra teologsiden. Alt i alt står fire teologer, en diakon og tre psykologer bak artikkelsamlingen. CRISIS – WHAT CRISIS?

Det er ikke selve overgrepet som er verst. Det er at omverden ikke griper inn. Det er at mamma, læreren, naboen, storebror, bestemor og bestefar ikke gjøre noen ting for å stoppe det fæle som skjer. – Veldig mye kan repareres med trøst og bekreftelse på at en opplevelse var vond. Når dette også uteblir, kan store psykologiske skader oppstå. Barnet som er utsatt for overgrep, får bekreftet at det er sånn verden skal være. Det får erfaring med at det ikke kan stole på sine egne følelser fordi det er ingen som bekrefter dem, sier Anstorp. Kirkens ressurssenter opplever en enorm pågang fra voksne som bærer på vonde og lammende historier. Deres forhold til Gud er ofte en del av problematikken. – I de verste tilfellene har overgriperen brukt Gud aktivt for å forsvare overgrepet, sier Anstorp. Men bare at Gud ser alt og «lar det skje», blir en bekreftelse for mange på at det er dem det er noe feil med. «La Guds vilje skje» får den betydningen at Gud er på overgriperens side. – Paradoksalt nok kan den religiøse bakgrunnen bli en tilleggsbelastning, en ekstra omdreining som legger stein til byrden. Selv den ytterste makt er

imot deg, sier Beate Indrebø Hovland. Hun er utdannet teolog, og førsteamanuensis i etikk ved Lovisenberg diakonale høgskole. Hun mener det for mange ikke er noen løsning å legge gudstroen til side. – Den sitter i ryggmargen og kan ikke velges bort. Men det er mange måter å forstå Gud og kristendommen på. Klientene kan trenge hjelp til å tolke Gud på en annen måte, som trøstende og nådig snarere enn fordømmende og truende, for eksempel, sier Hovland. TROUBLED WATER

På sitt verste møter kirken ofre for seksuelle overgrep med avvisning. Det blir for voldsomt og vanskelig for en sjelesørger å gå inn i problematikken. Offeret kan oppleve en slik avvisning som et nytt overgrep. Det psykiske helsevernet på sin side kan lett komme til å bagatellisere religiøse aspekters betydning for en som har vært utsatt for overgrep. Å bygge bro mellom psykologien og teologien har en misjon. Ifølge Anstorp har psykiatrien flere unnlatelsessynder på samvittigheten. – Veldig mange av mine klienter forteller om terapeuter som bare har konsentrert seg om situasjonen her-og-nå, og veien videre. De har fokusert på symptomene i seg selv, snarere enn på årsakene til symptomene. Dermed blir de vonde opplevelsene liggende, sier Anstorp. Arbeid med traumer er beintøft og kan ta mange år. Anstorp har en god grunn til å holde ut. – Det hjelper. Jeg opplever gang på gang at folk får livet sitt tilbake.

NILS CHRISTIE OGSÅ PÅ FRANSK

EN PASSELIG MENGDE KRIMINALITET?

UNNI WIKAN PÅ SVENSK OG DANSK

Forlaget Autrement har nettopp utgitt Nils Christies bok Kriminalitetskontroll som industri på fransk med tittelen L’industrie de la punition. Boken er nylig utgitt på japansk, oversatt av Christies kollega, professor Tsuyoshi Hiramatsu. Den finnes fra før på dansk, engelsk, finsk, italiensk, portugisisk, russisk, spansk, svensk og tysk, altså nå på 12 ulike språk. Nils Christie er en av de norske forfatterne som når videst ut. Christie er i levende dialog med folk innen kriminalomsorg, fengelsvesen og strafferettsfilosofi i store stater som USA og Russland, og mange i EU følger med på hans resonnementer. Når denne boken nå er kommet på fransk, oversatt av tidligere ambassadør Knut Sverre, vil Christie finne nye lesere i den fransktalende verden.

Nils Christie, som må regnes som nestoren i norsk kriminologi, har nettopp lagt siste hånd på et nytt verk som på engelsk har fått tittelen A Suitable Amount of Crime. Boka er allerede antatt av det britiske forlaget Routledge, som tidligere har utgitt Crime Control as Industry av Christie. Denne nye boka har alle kjennetegn på en magna summa av Christies livsverk, skriver sosiologen Zygmunt Bauman. Den binder sammen alle motiver og løse tråder i hans tidligere arbeider og er blitt en syntese som viser at ideene om kriminalitet og straff er indisier på samfunnslivets generelle form. Og Universitetsforlaget utgir den på norsk til høsten.

For ærens skyld.. Fadime til ettertanke av Unni Wikan vakte oppsikt og høstet mange lovord da den kom på norsk , og leserne av Klartekst kunne i forrige nummer lese et stort intervju med den engasjerte sosialantropologen. Nå kommer denne boka både på svensk og dansk. I Fadimes hjemland Sverige er det Ordfront som utgir den, mens Høst & Søn har sikret seg rettighetene for Danmark..

Klartekst / 2. 03

Nye bøker

Nytt ruvende standardverk i obligasjonsrett TEKST: KJELL JUVETH JOHANSEN

Det har lenge vært savnet et standardverk innen obligasjonsrett. Ikke siden Per Augdahls klassiker «Den norske obligasjonsretts almindelige del» har det foreligget et helhetlig verk innen dette faget.

OM FORFATTERNE:

Obligasjonsretten er læren om skyldforhold, og særlig skyldforhold som har grunnlag i kontrakt. Verket omhandler forpliktelsers innhold, endring og opphør, samt virkningen av at forpliktelser ikke er blitt oppfylt på riktig måte.

Magnus Aarbakke, som har bistått prosjektet er pensjonert høyesterettsdommer. Han har også vært advokat og professor ved Universitetet i Oslo.

Utgangspunktet for Viggo Hagstrøms Obligasjonsrett var tanken om å revidere Per Augdahls klassiker. Etter kjøpslovreformen i 1988 var det klart at det måtte en revidering til. Det har blitt mer enn en revidering! Verket som nå foreligger, har blitt et selvstendig verk. Ikke bare er boken en god arvtager som et nytt standardverk innen obligasjonsrett – det har også blitt et sterkt utvidet og ikke minst et høyst aktuelt verk. Den senere tids rettsutvikling, kjøpslovsreformen fra 1988, nye kontraktsrettsreformer og en ny og omfattende rettspraksis og teori har ført til at verket er brennende aktuelt. I tillegg kan vi nevne at boken også rommer betydelig interna-

20. århundre på obligasjonsrettens område. Danske og svenske dommer som kan antas å være relevante etter norsk rett, er omtalt, og det er i tillegg tatt med et omfattende komparativt materiale. Boken er skrevet som lærebok for studenter og en omfattende tekst i petit gjør at den også skal tjene som håndbok for advokater, dommere og andre praktikere. Studentene kan virkelig glede seg! Det er slutt på hefter og kompendier som tidligere har dekket pensumbehovet i dette faget. Pensum i obligasjonsrett er nå samlet mellom to tykke permer – et obligatorisk verk som enhver student bør anskaffe seg

Viggo Hagstrøm er professor ved Institutt for privatrett ved Universitetet i Oslo. Han har en omfattende praksis som voldgiftsdommer i obligasjonsrettslige tvister og som mangeårig formann i Bankklagenemnda.

sjonalt materiale, herunder utviklingen av internasjonale obligasjonsrettslige prinsipper. I boken er det også inntatt referat eller henvisning til de fleste avgjørelser av Høyesterett i det

Drivhus på blomstereng TEKST: KJELL JUVETH JOHANSEN

Trives alle planter i drivhus, og hva har blomstereng med arbeid og organisasjon å gjøre? I boken «Fleksibilitet og Forutsigbarhet» tar forfatteren for seg arbeid og organisasjon i usikre tider med utgangspunkt i drivhusmetaforen. I en ny bok om arbeid og organisering, blir vi kjent med hvordan både offentlige og private virksomheter opplever økende endringer i markedene de opererer i. Utviklingstrekkene viser at landegrenser får stadig mindre betydning for økonomien, og bedrifter flagger ut eller fordeler produksjonen på flere land. Nye og uventede konkurrenter kommer på banen, og det oppstår stadig nye måter å konkurrere på. En konsekvens av disse utviklingstrekkene er at virksomheter som skal mestre utfordringene i raskt skiftende markeder, må bli mer fleksible. Nye og bedre produkter må utvikles for å imøtekomme behovet fra forbrukerne. Virksomheter må omlokali-

Klartekst / 2.03

seres og omorganiseres for å møte sterk konkurranse, og krav om høy avkastning fra eiere. Samtidig med å mestre disse endringene må virksomhetene ta vare på de tradisjonelle formene for bedriftsorganisering. Hvordan er denne kombinasjonen mulig? Hvordan skal man organisere en moderne bedrift, og hvilke former for ansettelser vil være de mest effektive? Gjennom flere eksempler tar boken oss med til SAS via Telenor, og til en moderne «dot.com»-bedrift. Boken viser hvordan det har gått med bedriftene, som har måtte konkurrere i ulike, men samtidig turbulente markeder preget av raske endringer. Spørsmålet om fleksibel og tradisjonell organisering er ikke et spørsmål om enten – eller. Bokens hovedtese er at virksomheters behov for fleksibilitet ikke må overskygge deres behov for forutsigbarhet. Fleksibel organisering må derfor supplere og modifisere, men ikke erstatte tradisjonelle former for bedriftsorganisering.

Gjennom metaforen «drivhus på blomstereng»,

tar professor Tom Colbjørnsen oss med i et klart avgrenset drivhus, hvor lover og regler dominerer, vekstene atskilt og vekstvilkårene er skjermet fra vær og vind. Blomsterengen derimot er uten klare grenser hvor vekstene gror over i hverandre og er direkte utsatt for naturens krefter på godt og vondt. Utfordringen ligger ikke i enten – eller, enten fleksibilitet eller tradisjonelle strukturer, enten drivhus eller blomstereng, men at drivehuset skal støtte opp under og sørge for å ikke kvele det som skjer i blomsterengen. Tom Colbjørnsen er professor ved Norges Handelshøyskole, han er forfatter av boken: FLEKSIBILITET OG FORUTSIGBARHET – Arbeid og organisasjon i usikre tider. Boka kommer i begynnelsen av august.

Nye bøker

Rett på Java – ny innføringsbok i objektorient programmering TEKST: KJELL JUVETH JOHANSEN

Norge har vært et foregangsland når det gjelder forskning på og utvikling av objektorienterte språk. Nå foreligger en ny norsk innføringsbok i objektorientering – med Java som språk. Boken «Rett på Java» gir en innføring i objektorientert programmering med Java som programmeringsspråk. Boken er beregnet for dem som ikke tidligere har vært borti programmering, og er i så måte en generell innføring i objektorient programmering. – Førsteamanuensis Ole Christian Lindgjærde, kan du fortelle litt om bokprosjektet? – Mye av undervisningen i objektorientering har foregått med utgangspunkt i ulike kompendier. Kompendiene har vært mer populære enn ulike lærebøker, som også har blitt forsøkt, så det ble til at vi holdt oss til kompendier i undervisningen. Vi hadde aldri tenkt å gjøre noe utover kompendier, men vi grep ideen om å lage en bok da det kom en henvendelse fra forlaget. – Hva var det som ble viktig for dere å legge vekt på i arbeidet med boken?

– Boken skulle være kompakt, og den skulle konsentrere seg om det studentene synes er vanskelig. I tillegg skulle boken også kunne fungere som et oppslagsverk. – Hva er spesielt med Java som et objektorientert programmeringsspråk? – Måten Java er konstruert på, fremmer blant annet gode programmeringsvaner. Java har fått en god posisjon ute i verden, og hvis jeg skal nevne én fordel med Java, må det være at Java benyttes andre steder, ikke bare her – dette er viktig, ikke minst for studenter som skal lære seg objektorientering. – Læreboken har også en egen webside, hva inneholder den? – På nettstedet vil vi blant annet legge ut løsningsforslag og programeksempler. På nettstedet ligger også programpakken easyIO, som forenkler kommunikasjon med skjerm og filer, sammen med informasjon om hvordan man installerer den på sin egen maskin. – Det er mange måter å legge opp en bok på, hva har vært deres filosofi?

– Vi har funnet en måte i undervisningen som fungerer, og boken reflekterer dette. Den tar utgangspunkt i de mest grunnleggende tingene først, og går deretter over til objektorienteringen, som er kjernen i boken. Boken dekker pensum for innføring i objektorientert programmering for høyskole/universitet. Boken tar leseren gjennom 19 kapitler med praktisk innføring i Java. Den beskriver de viktigste og nyeste teknologiene som benyttes på Java-plattformen. Ole Christian Lindgjærde er førsteamanuensis ved Institutt for informatikk og arbeider med bioinformatikk. Han jobber innenfor informatiske og statistiske problemstillinger i medisinsk bioinformatikk og biologi. Han er forfatter av boken «Rett på Java». Boka kommer i begynnelsen av juli.

«Foreningstida» i norsk historie TEKST: GERD JOHNSEN

«Den uægte Lodning», «Firehundreaarig Natten» og «Dansketida» er kjente begreper fra norsk diktning og historieskriving. I Norsk historie 2. 1537–1814 har forfatterne valgt å bruke det mer nøytrale «foreningstida» om perioden. – Hver historikergenerasjon formes av sin egen samtid. Vi skal derfor ha respekt for eldre generasjoners begrep og tolkninger av historiske epoker, sier forfatter Erik Opsahl. – Betegnelsen «Dansketida» kan forsvares som en langt på veg nøytral betegnelse på en lang periode der det norske samfunnet var utsatt for en sterk dansk dominans og påvirkning. For Opsahl og de tre andre forfatterne Ole Georg Moseng, Gunnar I. Pettersen og Erling Sandmo, har det likevel vært mer faglig fruktbart å bruke betegnelsen «foreningstida». – Dette har vi gjort bl.a. for å vektlegge at det norske samfunnets utvikling i den aktuelle peri-

oden i avgjørende grad var preget av at Norge også var politisk forent med andre land enn bare Danmark, nemlig med Island, Færøyene og hertugdømmene Schleswig og Holstein. Det er også viktig å huske på at de aller fleste nasjoner i dagens Europa har som Norge, vært del av en større stat i en lang periode av sin historie. – Kan du fremheve hva du synes er det viktigste og det mest karakteristiske ved denne perioden? – Kort oppsummert vil jeg si at det skjedde en kraftig folketallsøkning og økonomisk vekst der nye befolkningsgrupper og økonomiske næringer kom til. Det er også en periode med statsvekst, hvor myndighetene fikk stadig sterkere kontroll over og innflytelse på befolkningen, både politisk, økonomisk og kulturelt. – Dette er vel kjent stoff, så hvorfor nok en Norges historie? Hva er nytt eller annerledes med deres fremstilling? – Norsk historie 1. 750–1537 (1999) og Norsk historie 2. 1537–1814 må sees samlet

som et nytt læreverk i eldre norsk historie for universiteter og høgskoler. Et slikt moderne verk har manglet i mange år. Et overordnet mål for oss har vært å presentere et verk som formidler både realhistorie og historiefagets utvikling til studentene. Som i bind 1 har vi derfor forsøkt å innarbeide historikerdebatter og ulike syn på sentrale spørsmål i den løpende teksten, dels utdypet slike i egne problemrammer. For Erik Opsahl og hans forfatterkollegaer har det også vært viktig å se norsk utvikling i perioden i et europeisk komparativt lys. – Vi lar derfor hele tida den allmenne europeiske utviklingen være bakteppet for norsk samfunnsutvikling. I arbeidet med boka har det vært faglig forfriskende og viktig å bli minnet på hvordan utviklingen i Norge ofte henger nøye sammen med hendelser og utviklingstrekk andre steder i Europa.

Klartekst / 2.03

Aktuelle bøker om arbeidslivet

Den annens brød TEKST: EVA GRINDE

Mens stadig flere trekker kølapp på arbeidskontorene, har arbeidsrettsjuristene full timeplan. Nå har seks av dem gitt ut en avansert håndbok for advokater som skal hjelpe bedriftsledere med å kutte kostnader. «Omstilling og nedbemanning» er ifølge Eli Aasheim en på-tvers-fremstilling av de juridiske og praktiske sidene ved nettopp omstilling og nedbemanning. Aasheim er en av de seks juristene ansatt i firmaet Wiersholm, Mellbye og Bech som har skrevet boken. Advokat Jan Fougner er redaktør. Alle forfatterne har bred praktisk erfaring med juridisk rådgivning overfor aktører i norsk arbeidsliv. For tiden er deres arbeidsrettsekspertise etterspurt som aldri før. – Tidligere har spesielle bransjer vært utsatt, for eksempel innenfor it. Nå har vi kunder i absolutt alle bransjer, offentlige som private, sier Aasheim I tillegg til å jobbe direkte med rådgivning av kunder holder hun og kollegene for tiden kurs og

foredrag om temaet både for jurister, næringslivsledere og organisasjoner. MÅTEN BETYR NOE Det kan bli kostbart for arbeidsgivere å kutte svinger i nedbemanningsprosesser. Nylig ble en kvinne tilkjent erstatning på grunn av måten hun ble oppsagt på. Helt uten forvarsel hadde hun fått beskjed om at hun var overtallig, og ble umiddelbart overført til et jobbsenter et helt annet sted. Kvinnen var i en sårbar livssituasjon og ble 100 prosent uføretrygdet. Ifølge retten var hun blitt påført et unødig traume, og arbeidsgiveren måtte stå til ansvar. – En arbeidsgivers plikter å ha et drøftelsesmøte med hver enkelt arbeidstaker som står i fare for å bli oppsagt. I tillegg skal han faktisk undersøke den enkeltes livssituasjon, sier Aasheim, og forklarer. – De aller fleste har gjeld. Men er du for eksempel aleneforsørger med tre barn kan en oppsigelse få uforholdsmessig store konsekvenser, sier Aasheim.

Hovedprinsippet er at enhver oppsigelse skal være saklig begrunnet. Hva som ligger i «saklig», er ikke konkretisert i lovverket, men hvorfor akkurat den eller den personen må ta sin hatt og gå fremfor andre, må kunne gis en fornuftig forklaring. Det kan dreie seg om ansiennitetsprinsipper, prestasjoner, bortfall av behov for en spesiell type kompetanse, mv. – Mange arbeidsgivere spør oss: er det nødvendig å gjøre dette så omstendelig … Styret presser kanskje på, og de vil gjerne ha nedbemanningen unna så fort som mulig. Men unngår bedriften firefem oppsigelsessaker mot seg i den andre enden, er det verdt å sette av den tiden som trengs for å gjøre tingene ryddig og skikkelig, sier Aasheim. Omstilling og nedbemanning er skrevet primært for juridiske rådgivere, advokater og dommere, men også for næringslivsledere, personalsjefer og fagforeningsledere og andre som står oppe i slike prosesser.

«Arbeidslivets spilleregler» – ny serie om arbeidsrettslige spørsmål TEKST: KJELL JUVETH JOHANSEN

Hvilke rettigheter og plikter har du som arbeidstager? Må jeg opplyse om graviditet i et jobbintervju? Hva betyr det å bli sagt opp fra sin stilling og hva innebærer «dagsing»? I en serie på tre bøker om «Arbeidslivets spilleregler» tar forfatterne sikte på å beskrive arbeidsrettslige spørsmål i en bred forstand. Serien gir en generell innføring og en bred oversikt i arbeidsrettslige problemstillinger. Den går inn på spørsmål som oppstår når stillinger er i endring eller opphør, og tar for seg regelverket som gjelder så lenge et arbeidsforhold består. Bøkene er skrevet av Nils Storeng, Tom H. Beck og Arve Due Lund. De er partnere i advokatfirmaet Storeng, Beck & Due Lund som arbeider med arbeidsrett som spesialfelt. – Storeng, dere har skrevet flere bøker innen dette feltet. Hva er nytt med serien som nå foreligger? – Vi har siden firmaet ble etablert i 1988 skrevet flere bøker om dette emnet. Denne bokserien er en utvidelse av tidligere arbeider innen dette emnet. Vi har nå samlet en praktisk fremstilling av arbeidsrettslige problemstillinger i tre selvstendige bind. Vi har utvidet omfanget og emnevalg og bøkene inn-

Klartekst / 2.03

holder blant annet ny dommer fra både Arbeidsretten og fra de ordinære domstoler. Blant annet er ansattes stillingsvern ved virksomhetsoverdragelse/fusjoner og utsetting av deler av virksomheten på oppdrag (såkalt «outsourcing») utførlig behandlet med spesiell henvisning på rettspraksis. Det samme gjelder mobbing/trakassering på arbeidsplassen, og ansattes personvern. – Bøkene henvender seg til et bredt publikum. Faget er vanskelig, har det vært en utfordrende oppgave å skrive enkelt om dette emnet? – Vi har forsøkt å skrive enkelt, praktisk og vi har forsøkt å fremstille dette på en lett og forståelig måte. Hver dag møter våre potensielle leser på problemene vi beskriver i serien. Det har derfor vært viktig for

oss å forsøke å fange leserens interesse for dette stoffet. Dette er ikke ment å være et forskningsarbeid – snarere et oppslagsverk for alle som arbeider med eller har behov for å navigere i problemstillingene knyttet til arbeidsrett. – Hva med målgruppen? – Dette er et felt som angår oss alle. De tre bindene kan være nyttige for privat så vel for kommunal virksomhet, organisasjonsfolk, tillitsvalgte, studenter og jurister/advokater. Den er i tillegg nyttig som oppslagsverk og gir svar på konkrete problemstillinger. – Er serien tiltenkt som pensum? – Ja, bøkene kan være egnet pensum f.eks. i faget Organisasjon og ledelse på høyskolenivå eller som innføringslitteratur til faget arbeidsrett.

LESNINGENS VITENSKAP BLIR BULGARSK Da Helge Jordheims bok Lesningens vitenskap. Utkast til en ny filologi kom på norsk, skrev Prosas anmelder at han leverte et storslått panorama over filologiens vitenskapsteori. Dette blir også verdsatt internasjonalt, og nå er Lyuben Pavlov i gang med å oversette boka til bulgarsk for et forlag i Sofia. Og det blir neppe det siste landet som sikrer seg denne boka for å fornye de vitenskapsteoretiske problemstillingene i filologien, sier Lars Alldén som selger utenlandsrettigheter for Universitetsforlaget.

Nye bøker

Terapeutiske samfunn TEKST: EVA GRINDE

Den amerikanske psykologen George de Leon har skrevet en bok om en spesiell metode innen rusbehandling. Nå er Det terapeutiske samfunn oversatt til norsk. Hvordan få hardbarkede narkomane til å slutte å ruse seg, forandre seg som mennesker og begynne et nytt liv? Terapeutiske samfunn er en metode som er mer regelstyrt og rigid enn tradisjonelle rus-kollektiver. Nå er metoden nøye beskrevet i en detaljert håndbok. Forfatteren George de Leon er president i den amerikanske psykologforeningens rusavdeling, og har jobbet med terapeutiske samfunn som metode for rusbehandling i en årrekke. De Leons mål med boken er å beskrive essensen i metoden, og hva som gjør at den virker. – Vi bruker fellesskapet som metode, sier Aasta Kravik. Hun har oversatt boken til norsk, men er ikke tilfeldig valgt til jobben. Hun arbeider nemlig selv på Sauherad Samtun i Telemark, en av de norske rus-institusjonene som benytter metoden. – Jeg var med på å etablere et tradisjonelt kollektiv på 80-tallet. Men vi så etter hvert at vi trengte å få

behandlingen inn i fastere former, sier Kravik. STRAMT OPPLEGG Rusavhengige som kommer til Sauherad, får tildelt en storesøster eller storebror. Hun eller han har selv blitt rusfri gjennom samme prosess. – På den måten får nykommeren med en gang en lojalitet til institusjonen som gjør det vanskeligere å hoppe av, sier Kravik. – I terapeutiske samfunn må du for eksempel stå opp til en bestemt tid og spise frokost på samme klokkeslett hver dag. Hvis du ikke følger opplegget, blir det en konsekvens. Kravik forteller også at dersom en beboer vil hjem, må det søkes skriftlig. Spørsmålet vurderes i en egen gruppe. Oppholdet varer som regel i tre år, og det kan deles inn i faser. Først kommer inntaksfasen. – Den varer kortest, kanskje bare tre måneder, men er gjerne mest dramatisk. Så kommer primærbehandlingen, eller fase to, som noen kaller den. Den tredje og siste fasen er lengst, og vanskeligst. Det er treningsog etableringsfasen, sier Kravik. Den varer i to år og

handler om å forberede eks-misbrukeren på et liv uten dop og etter hvert også uten et stramt terapeutisk samfunn rundt seg. Metodens underliggende antakelse er at misbruk ikke må sees isolert, men som en forstyrrelse av hele personen. Ifølge de Leon er et fundamentalt fellestrekk hos rusmisbrukere manglende evne til å ta personlig ansvar for avgjørelser og handlinger. Det terapeutiske samfunn søker å etablere nettopp slike grunnleggende sosiale evner hos den enkelte. Da boken kom ut i USA for tre år siden kalte psykiater Dag Furuholmen den et sosial-psykologisk utviklingsverktøy, og et «must» for alle som jobber med rusmisbrukere. Furuholmen har vært faglig konsulent på den norske oversettelsen. Han har selv skrevet om metoden tidligere og står bak etableringen av det første terapeutiske samfunn i Norge, Veksthuset, Phonix House, Oslo.

Med nytt lys på historiefaget i skolen TEKST: KJELL JUVETH JOHANSEN

Et møte med «historien» er spennende og utfordrende. Vår nåtid, våre erfaringer og våre forventninger om fremtiden former et slikt møte. De siste årene har «historiedidaktikk» blitt satt på dagsorden med utgangspunkt i slike spørsmål. – Historiedidaktikk er ikke et uttrykk som vekker særlig begeistring hos lærerne, sier førsteamanuensis Erik Lund på telefon fra Høgskolen i Østfold. Begrepet gir ofte assosiasjoner til teori uten tilknytning til praksis. Undertittelen til boka er derfor viktig: «En håndbok for student og lærer». Dette skal være en håndbok! Et hjelpemiddel for lærere og studenter i historiefaget som det undervises i på grunnskole- og videregående skole. Derfor er en betydelig del av boken eksempler på hvordan historiedidaktikk kan omsettes i praksis. Boken er ment for lærestudenter som tar allmennlæreutdanning og for studenter som tar Praktisk-pedagogisk utdanning (PPU). Og altså for historielærere som vil ha noe de umiddelbart vil bruke – og også søker en mer teoretisk begrunnelse for det – i samme bok. Boken er derfor inndelt i tre deler. Del 1 tar for seg hva som er etablert kunnskap om læring, hovedret-

ninger innenfor internasjonal historiedidaktikk samt et lengdesnitt over historiefaget utvikling i Norge. Del 2 er en «verktøykasse» for praktisering av sentrale deler fra Del 1. Del 3 rommer et arkiv med et overflødighetshorn av historisk materiale og undervisningsopplegg, som «praktiserer» del 1 og 2. – Hva er bokens hovedbudskap? – Lærerne og lærerstudentene må etablere et robust historiedidaktisk ståsted utenfor læreboken, for at eleven skal kunne øse mer av historiefagets muligheter for egen vekst og utvikling, og for å kunne bruke læreboken på en riktigere måte enn i dag. Det betyr at historielæreren må kunne turnere historisk materiale som de nå turnerer læreboken. Historiefaget må i større grad enn i dag inkludere alle de ulike måter historie brukes på utenfor skolen, – og som antakelig betyr mer for dannelsen av historiebevissthet enn skolens historiefag. Ja, selv fortellingen, med læreren som forteller, som ikke bare leser, og kanskje også selv lager sin fortelling, bør få sin renessanse. Slik at elevene kan bruke historiefaget til mer skapende skriftlig aktivitet enn til svar på faktaspørsmål og notatskriving. Elevens elektroniske mediehverdag skaper et nytt behov for det tette menneskelige møte, som den gode fortelling kan gi. En annen spennende del av boken er kapittelet

som tar for seg nye medier. Boken har et eget kapittel om bruk av IKT i historiefaget. Det tar for seg hvordan IKT kan være et redskap til å utvikle historisk tenkning, men også hvordan vi unngår det jeg gjerne kaller «IKTs forræderiske letthet» – i all enkelhet kopiering… IKT fokuserer mer enn noen gang før på det sentrale problem i all læring: den problematiske veien fra informasjon til kunnskap. IKT kan med sin tilsynelatende letthet bli et forførerisk verktøy, som oppfordrer til enkle og lite kunnskapsfremmende løsninger. IKT krever mer enn noen gang før at historielæreren kan bruke et historisk materiale utenfor læreboken kritisk og konstruktivt. IKT er imidlertid ikke et selvvirkende medium som tildeler læreren en tilbaketrukket rolle, men krever tvert om aktiv og kyndig lærerintervensjon i alle faser – hvis IKT skal fremme læring. IKT-kapitlet tar bl.a. opp bruk av databaser. Et eget databaseverktøy, AktivBasen, er utviklet for elever fra 5. klasse og oppover som del av et prosjekt ved lærerutdanningsavdelingen ved Høgskolen i Østfold. Elever kan med dette verktøyet selv lage egne databaser, utvikle hypoteser og teste disse gjennom databasen. Klartekst / 2.03

«POLITIKERNE HAR IKKE VÆRT SÅ FRAVÆRENDE I DET OFFENTLIGE ORDSKIFTET PÅ TO HUNDRE ÅR»

Klartekst / 2.03

Portrettet

Nytt fjes i Nytt Norsk Tidskrift TEKST: HALVOR FINESS TRETVOLL / FOTO: JUNE WITZØE

Politikerne tenker ikke prinsipielt, fagoffentlighetene er fragmenterte og de vitenskapelige tidsskriftene for kjedelige. Det vil Rune Slagstad og Cathrine Holst gjøre noe med. Hun gestikulerer en smule. Den ene setningen avløser den andre. Ofte begynner den neste før den første er avsluttet. Man tror kanskje hun assosierer, men skjønner raskt at hun resonnerer. Hentydninger til politisk filosofiske debatter og argumenter kommer tett på avslepen stavangerdialekt. Det er Cathrine Holst som snakker om norske tidsskrifter og norsk offentlighet. Hun snakker om Attac, og hun snakker om liberalisme. Sammen med Eirinn Larsen – en doktorgradsstipendiat fra BI – skal Holst inn i redaksjonen i Nytt Norsk Tidsskrift, en mannsbastion, vil kanskje noen si. Redaksjonssekretær Eva Løveid Mølster har så langt vært eneste kvinne i en redaksjon dominert av intellektuelle sluggere som Francis Sejersted, Fredrik W. Thue, Øyvind Østerud og Rune Slagstad. Sistnevnte sitter lettere tilbakelent i Aschehougs styrerom sammen med oss. Han drikker sitt fjerde glass med vann, og forteller hvorfor Cathrine Holst er materiale for tidsskriftet. – Cathrine har tatt opp akkurat de problemstillingene som var sentrale ved oppstarten av Nytt Norsk Tidsskrift i 1984 – de normative og metapolitiske spørsmålene. Hun markerte seg i en debatt om sosialisme og liberalisme i Klassekampen sist høst. Tematisk var det midt i blinken for oss, med andre ord. I tillegg har hun debattappetitt – en driv i forhold til det å skape debatt – som man må ha skal man få til noe i det offentlige liv. Det der er et tidsskriftsmenneske, tenkte vi. – Så engasjementet til de to unge damene innebærer ikke noe linjeskift? – Nei, ikke et linjeskift, og vi har heller ikke tatt noen taktiske hensyn. Vi har holdt på såpass lenge nå at vi synes det var på tide å få noen ny stemmer inn i redaksjonen. Samtidig vil vi ikke gi fra oss kontrollen. Et tidsskrift skal være et skrift i sin tid, og det betyr at man også skal innstille i tide. I 1984, da vi dannet Nytt Norsk Tidsskrift, gav vi oss selv tre år. Dersom vi nådde et opplag på et par tusen, skulle vi fortsette i to år til. Dersom vi var fornøyd da, skulle vi fortsette til vi ble ti, og dersom vi fortsatt var fornøyde, skulle vi fortsette enda en stund. Nå nærmer vi oss tyve. Vi får se hvor lenge det holder. Jeg har sagt at vi skal legge ned Nytt Norsk Tidsskrift når jeg ikke vil mer, forteller Rune Slagstad.

RUNE SLAGSTAD: Født i Bergen i 1945 Magister i sosiologi 1975 • I redaksjonen for Norsk Filosofisk Tidsskrift 1966–69 • Redaksjonssekretær i tidsskriftet Kontrast 1970–72, medredaktør 1972–76 • Redaktør i Pax forlag 1973–78 • Forsker ved Historisk institutt, Universitetet i Oslo 1980–83 • Hovedkonsulent i Universitetsforlaget 1983–86 • Redaktør av Nytt Norsk Tidsskrift 1984– • Sjefredaktør i Universitetsforlaget 1986–89 • Forskningsleder ved Institutt for samfunnsforskning (ISF), Oslo 1989–98 • Forsker ved ISF 1998– • Professor II i rettsteori, Universitetet i Oslo, 1989–92 • Professor II i statsvitenskap, Universitetet i Oslo 1992–96 • Professor II ved Høgskolen i Volda 1997–99 • Gjesteprofessor ved Senter for profesjonsstudier, Høgskolen i Oslo 1999 • Professor II, Det teologiske fakultet, Universitetet i Oslo 2003-. • Forfatter av en rekke bøker, blant annet «De nasjonale strateger» og «Rettens Ironi», samt «Dannelsens forvandlinger» (medredaktører Ove Korsgaard og Lars Løvlie), som kom ut i mai 2003.

CATHRINE HOLST: Født i 1974. Cand.polit. med sosiologi fra Universitetet i Bergen 2000. • Forsker ved Senter for Vitenskapsteori ved Universitetet i Bergen 2000-. • Hovedfagsoppgaven utgitt som bok i 2001 under tittelen «Sosiologi, politikk og kvinnelighet – norsk kvinne og kjønnssosiologi etter 1970». • Redaktør for maktutredningens bok «Kjønnsrettferdighet. Utfordringer for feministisk politikk» (2002). • Doktorgradsavhandling om feminisme, epistemologi og moral ferdigstilles 2004.

– Det har du ikke sagt til meg før. Jeg vet ikke om jeg er enig i det, altså, svarer Holst. For Holst var ikke vond å be med i redaksjonen, og hun virker allerede stuevarm i det storfine selskapet. En lett overskyet maidag har hun flydd inn fra Bergen hvor hun til daglige virker ved Senter for Vitenskapsteori. Der jobber hun med doktorgradsavhandlingen sin om feminisme, epistemologi og moral. Kledd i en grå drakt – profesjonell, men samtidig avslappet – er Holst på vei til sitt første redaksjonsmøte. Det begynner om noen knappe timer. Klartekst / 2.03

Portrettet

– Er du nervøs? – Nei, ikke nervøs egentlig, men jeg har bestemt meg for å være litt stille i starten. Jeg er veldig spent, det er jeg. Jeg har tatt med en flaske vin. Kanskje tar jeg den før møtet, sier hun. Vinflasken får imidlertid vente. De siste ukene har nemlig vært preget av en høylytt avisdebatt om tilstanden i Tidsskriftsnorge. Etter en kritisk anmeldelse i Prosa stilte professor i litteraturvitenskap Atle Kittang følgende diagnose i et langt innlegg i Klassekampen: «Norske tidsskrifter er i fritt fall.» Siden fikk han støtte av blant annet filosofiprofessor Jon Hellesnes, som trakk frem Nytt Norsk Tidsskrift som en av de få gjenværende publikasjoner for personer med sans for resonnement. Rune Slagstad var sågar selv med i debatten. På den andre siden sto to yngre tidsskriftsredaktører: Prosa-redaktør Halvor Fosli og Samtiden-redaktør Knut Olav Åmås. Den slags gjør det fornuftig å stille spørsmålet svært åpent: – Hva bør være tidsskriftets rolle i offentligheten? – Det kommer an på hvilket tidsskrift. Nytt Norsk Tidsskrift befinner seg i skjæringspunktet mellom et allment tidsskrift og et vitenskapelig tidsskrift. Der har vi funnet vår nisje. Jeg har satt pris på Samtiden etter at Knut Olav Åmås tok over, og har bidratt selv, men jeg oppfatter at Nytt Norsk Tidsskrift er noe annet, og noe vi trenger i tillegg til Samtiden, Prosa og de andre allmenntidsskriftene, sier Holst Rune Slagstad, professoren med hovedansvar for Nytt Norsk Tidsskrift, har gått tidlig fra jobben ved Institutt for Samfunnsforskning denne dagen. Det glimter i øynene hans når det er snakk om dette, og han bifaller den 29 år gamle doktorgradsstipendiaten på sitt slentrende bergensmål. – Nytt Norsk Tidsskrift ble etablert som et motstøt mot den fragmenterte akademiske offentligheten, og vi har hatt en ambisjon om å binde sammen det akademiske feltet. Det er ikke tidsskriftene det er noe i veien med – at Samtiden og Prosa slår til, synes jeg er utmerket – men andre deler av offentligheten er skrøpelige. Da tenker jeg ikke minst på den delen som er mer politisk, sier Slagstad. – Hvordan da? – Politikerne blir mindre og mindre innsiktsfulle og mindre og mindre i stand til å føre sammenhengende resonnementer. Dersom man samtidig mener at verden blir stadig mer kompleks, står man overfor et demokratisk problem. Politikerne har ikke vært så fraværende i det offentlige ordskiftet på to hundre år, forklarer Slagstad. – Dette prosjektet bør vel ut til folk. I hvilken grad vil man at Nytt Norsk Tidsskrift skal få betydning i en bredere offentlighet? – Nytt Norsk Tidsskrift er et tidsskrift for et par tusen lesere. Du kan øke det

Klartekst / 2.03

med toppen tusen, men det er leiet for et slikt tidsskrift i dag. Tidsskriftet skaper imidlertid en offentlighet i seg selv med det opplaget. Det er vel så viktig å tenke på kvaliteten på det som gjøres både formmessig, språklig og innsiktsmessig i denne offentligheten, som å tenke på intensiv markedsføring, sier Slagstad – Men det er vekselvirkninger mellom ulike offentligheter. Åmås har klart å få en del oppmerksomhet om sitt prosjekt og en del debatt rundt sine saker i pressen. Da når vel disse sakene ut til flere enn den kretsen av studenter, akademikere og høyt utdannede som vanligvis får det med seg? – Ja, men selv om det er flott, tror jeg det er flest studenter og akademikere som leser om dette i avisene også. Jeg tror ikke vi skal overdrive hvor mange disse debattene egentlig interesserer, sier Holst. – Du har tidligere sagt at det er et behov for å revitalisere tidsskriftene? – Ja da. Det nye mediesamfunnet er både et problem og en utfordring – for det er også noe en kan nyttiggjøre seg for å nå ut til flere, slik du sier. Dersom man blir flinkere til å forme budskapet på nye måter, kan man klare dette. Men det er vanskelig. Kanskje er det umulig av og til, og da får man heller la være. Cathrine Holst har snakket seg varm nå. Hun fortsetter. – Tidsskriftsdebatten har delvis handlet om kvaliteten på de allmenne tidsskriftene. Men det er problemer i de vitenskapelige tidsskriftene også. De er forferdelig kjedelige mange av dem. I noen av dem blir man aldri refusert, for eksempel. Vi bør ta diskusjonen om kvaliteten i de vitenskapelige tidsskriftene også, sier hun. Når det gjelder den politiske offentligheten, er den unge stipendiaten enig med Slagstad, og tegner et ganske dystert bilde. – Vitenskapeliggjøringen og byråkratiseringen av de politiske debattene er et problem. De «flinke» politikere – ta Hilde Frafjord Johnson for eksempel – er bare i stand til å snakke om forvaltningsprioriteringer innenfor et byråkratisk vokabular fra styringsvitenskapelige diskusjoner. Prinsipielle politiske diskusjoner om overordnende valg og spørsmål som «hva vil vi?», «hvor går vi?» og «hva har vi gjort feil?» – det å løfte blikket og si «dette er viktig» og «dette er mindre viktig» – eksisterer ikke, sier hun. Slike prinsipielle politiske spørsmål har imidlertid vært viktige for Nytt Norsk Tidsskrift. Tidsskriftet sprang ut av et miljø som møttes fra midten av 70-årene for å diskutere politisk teori. Ambisjonen var å bidra til det politiske ordskiftet med tanker om det politiske system og konstitusjonelle spørsmål blant annet. – Ytterpunktene i redaksjonen da det ble etablert, var Francis Sejersted og meg. Han er høyremann og jeg er SV’er. I SV-kretser ble dette kalt klassesamarbeid på høyeste nivå. «Liberalisme på norsk,» skrev Ny Tid, Sosialistisk Venstrepartis avis på den tiden.

Portrettet

– Det var et godt spørsmål. – Jeg diskuterte det med noen i går, og mente da – kanskje ut fra forhåpninger – at det var den liberale, fortsetter hun, før Slagstad får svare. – Det liberale har vært konstituerende for prosjektet. Og det har vært fordi det liberale som standpunkt aldri har hatt noe solid fotfeste i Norge. Rettssikkerhet og ytringsfrihet har ofte vært salderingsposter. Den første artikkelen i tidsskriftets historie er skrevet av Francis Seiersted og heter «1884 – den liberale tradisjon». Det var samtidig som jeg skrev min doktorgradsavhandling om det liberale tema. Vi forsøkte å rekonstruere en liberal tradisjon i det norske politiske system, så vi vil nok begge si at det liberale er felles, også det. – Hvor står du hen da, Cathrine? – Jeg er ikke medlem av noe parti, men jeg stemte RV ved siste valg for å få inn Thorstein Dahle på Stortinget. Hjertet mitt ligger nok imidlertid nærmest SV. Jeg er politisk aktiv i Attac, og satt i styret der i fjor. Det er der jeg har jobbet mest med politikk de siste to-tre årene. Attac er spennende fordi det er stor takhøyde for politisk uenighet og debatt. – Du skrev i Klassekampen at man burde forsøke å forene sosialisme og liberalisme. Er det ditt politiske prosjekt? – Jeg mener Attac bør gå den veien. Venstresiden som sådan bør heller ikke være redd for det liberale prosjektet, men snarere bruke det som en kritisk ressurs. Det er forferdelig mye misforståelser omkring liberalismen i dag.

Slagstad hadde noen år tidligere gjort suksess på et SV-landsmøte med foredraget «Sosialisme på norsk», og var nestleder i partiet. Å lage tidsskrift med Francis Sejersted var selvsagt noe det ble bråk av. – Poenget har imidlertid vært å gå hinsides høyre og venstre. Nytt Norsk Tidsskrift skal være et rom for metadebatt. Vi ble etablert på begynnelsen av 80-tallet, i en periode da det gamle sosialdemokratiske regimet var forbi. Det var en ny situasjon – om den er postmoderne eller ikke – som påkalte ny refleksjon. Det ble viktig for oss å skape et rom med kunnskap og innsikt, hvor denne refleksjon kunne få en kompetent form. – Det er interessant det du sier om at du og Francis Seiersted var polene. Jeg har diskuterte det med andre: Hva er det dere har felles og kan samarbeide så godt om? Er det den liberale åren, eller den konservative? skyter Holst inn.

– Det har vært en undertekst i deler av tidsskriftsdebatten de siste ukene at det finnes noen litt høye og mørke menn der ute, og at noen av disse kanskje sitter i Nytt Norsk Tidsskrifts redaksjon. Føler du ikke en smule ærefrykt før middagene med Francis og Rune? – Nei, jeg har ikke lyst til å være noen annen enn den jeg er. En god test for min egen del er å spørre om jeg synes alt professorer skriver, er flott, men det synes jeg faktisk ikke. Samtidig skal man ikke undervurdere autoritetstroen som ligger i akademisk skolering. Jeg tror imidlertid ikke jeg skal se meg selv utenfra hele tiden, men heller forsøke å si det jeg mener der og da. Det slår meg for eksempel at et par av tekstene jeg har lest til møtet i dag, er virkelig gode. Tekstene holder faglig høy kvalitet, og de har interessante og viktige problemstillinger. Jeg har ikke vært på redaksjonsmøte før, og er spent på mange ting. Men det var et par av de tekstene som er av en kvalitet man sjelden ser på trykk, enten det er i akademiske tidsskrifter eller i de allmenne. – Men det var bare to av femten? spør Slagstad. – Ja, så jeg er veldig glad for at vi sikkert skal refusere noen tekster i kveld.

Klartekst / 2.03

Nye bøker

Kunst som terapi TEKST: KARI BRUN ÅGOTNES

Jenta sitter innesluttet og redd på PPkontoret. Hun har vært her mange ganger, lærerne prøver å finne ut hvorfor hun skulker skolen. Men som vanlig sier hun ingenting og det er umulig å nå inn til henne. Alle ord er «oppbrukt». Så begynner Juell Ødegaard å tegne henne. Det skaper nysgjerrighet hos jenta; «Hva gjør du? Tegner du meg? Få se». Isen er brutt! Kunst- og uttrykksterapi er et ungt fag i stadig utvikling, og har etablert seg som en viktig retning innen psykoterapi. Annette Juell Ødegaard har skrevet den første fagboken om kunst- og uttrykksterapi i Norge. Juell Ødegaard arbeider på Villa Bo- og dagsenter, Vinderen DPS og Diakonhjemmets sykehus. Hun er tilknyttet Norsk Institutt for kunst- og uttrykksterapi (NIKUT) som lærer, og har lang erfaring fra feltet, både som gruppeveileder og innen annen terapautisk virksomhet. Kunst- og uttrykksterapi stimulerer kommunikasjon ved å se på kunst som språk og ved å gjøre bruk av det poetiske språket. Den vekker og gjør mennesker oppmerksomme på egne ressurser, og når inn til individets kreative potensial i utviklingen av disse. Å gjøre bruk av egne menneskers evne til å helbrede seg selv, er sentralt i faget. Den lille jenta som var ordløs, så på tegningen som et forløsende element. Tegningen skapte en mulighet for kommunikasjon som ikke tidligere hadde vært tilstede, og det kom frem under samtaler at hun selv likte å tegne og skrive. Dette er et av mange eksempler Juell Ødegaard bruker i boken sin – hvordan kunst kan gi et felles språk som kan skape kommunikasjon og dialog. Hva er sentralt i kunst- og uttrykksterapi? – Estetikk og sanser er vitale krefter i kunst og uttrykksterapien. Det gjelder både dens innhold, utforming og prosess, sier Annette Juell Ødegaard. Kunst og uttrykksterapi handler om å tolke og bruke de samlede sanser i terapautisk virksomhet. Gjennom kunstneriske virkemidler som for eksempel tegning, ord, bevegelse og musikk, får mennesker mulighet til å uttrykke smertefulle erfaringer og opplevelser, og til å tolke disse på en annen måte enn ved tradisjonell terapi. Hva gjør man i kunst- og uttrykksterapi? – Kunst og uttrykksterapi foregår hovedsaklig i grupper, men også som en individuell terapautisk form. Mennesker som har psykiske lidelser, eller

Klartekst / 2.03

annen type problematikk i livet sitt, kan finne det forløsende og legende å jobbe med kunstneriske uttrykksformer. Gjennom kunstneriske uttrykksformer, eller modaliteter som jeg kaller det i boken, som bevegelse, dikt og skriving, får individet mulighet til å ”si” noe uten nødvendigvis å gå den vonde veien med ord. Denne terapiformen er særlig god for grupper. Dette fordi alle blir veldig aktive og kommer fort i kontakt da de kommuniserer gjennom et medium og ikke nødvendigvis direkte gjennom ord. Å bli sett på, og hørt på, på en annen måte, skaper trygghet og åpenhet, sier Juell Ødegaard. Hun er også opptatt av å få frem at det ikke bare er klienten som maler eller tegner, også terapauten bruker det som en kommunikasjonskanal for å åpne opp og få frem underliggende elementer. Historien om den lille jenta er et eksempel på det. Hvordan skiller denne terapiformen seg fra andre beslektede former? – Hver uttrykksform eller modalitet har sin egen forankring, forklarer Juell Ødegaard. Kunst- og uttrykksterapi er en samling av mange modaliteter. Eksempelvis har dans, musikk og billedkunst hatt sine egne retninger. Kunst- og uttrykksterapi er en integrering av alle disse modalitetene. I utlandet heter fagretningen «Integritive studies». Man drar veksler på hver modalitet og ser på terapautiske effekter av for eksempel kombinasjonen maling og rytme. Hvert individ har sine preferanser og man søker å møte klienten på veien med mulighet for forskjellige uttrykk. Hva er bakgrunnen til denne terapiformen? Det er en ung disiplin, og hadde sin spede begynnelse i USA. 1960-tallet bar preg av Flower Power-bevegelsen og mer eksperimentell tankegang blant folk. Det ga rom for videre analyser og tolkninger innen psykoterapien. Musikkterapauten Paolo Knill var en av foregangspersonene, og hans arbeid har betydd enormt mye for faget. Han var opptatt av intermodalitet, hvordan de ulike uttrykksformene er beslektet med hverandre, som for eksempel rytme i musikk, hvordan du fører penselen osv. Det var særlig på Lesley College i Boston hvor pionerene innen faget samlet seg. I Norge fikk kunst- og uttrykksterapi egne lærerkrefter i 1984 etter stiftelsen av Norsk Institutt for kunst og uttrykksterapi (NIKUT). Hvordan ble du interessert i kunst- og uttrykksterapi? – Jeg har alltid vært opptatt av å tegne og male,

sier hun. – I yngre år spilte jeg fiolin, danset ballett og var glad i å synge og skrive dikt. Å kunne bruke disse uttrykksformene sammen med min kliniske sosionombakgrunn ble derfor naturlig og spennende. Jeg gikk på Oslo Tegne- og malerskole, og har vært på flere kurs innen billedterapi. Jeg gikk selv på NIKUT i 1992, hvor jeg nå er tilknyttet som lærer, sier Juell Ødegaard entusiastisk. Må man selv være kreativ for å drive med denne terapiformen? – Alle har en indre billedverden, men for noen kan den ha ligget brakk. Er man imidlertid nysgjerrig og åpen, kan alle utvikle seg på dette området. Får man støtte og oppmuntring, kan man bare kaste seg ut idet. Dette er noe alle kan jobbe med. Det er i tillegg nyttig for egen vekst i den forstand at man oppnår større erkjennelse av hvem man er som person, så vel som erkjennelse og forståelse av andre. Det er viktig for alle å gjenopplive de barnlige momentene, å være litt leken. Er kunst helsebringende? – Dette handler ikke bare om psykiatri og helse, men også kultur og helse. Det er en grunn til at Rikshospitalet har ansatt en egen musikkterapaut for barn. Kunst er nærende for mennesker både psykisk og fysisk, sier hun energisk. Det er viktig å bruke de kreative evnene som man er født med. Blir de ikke brukt, kan man bli syk av det! Man må skjelne mellom kunst som man ser i gallerier, som har sin egen autonomi, og det personlige uttrykket. Kunstneriske virksomhet har en estetisk verdi om det er stygt eller pent, nettopp fordi det har sin egen genuinitet. Det styrker folks bevissthet.

Tidsskrift

–.

«Praktisk Økonomi og finans» i ny sommerkjole… TEKST: KJELL JUVETH JOHANSEN

Kan man skille mellom økonomi og moral? Er Norge et u-land når det gjelder bedrifters moralske ansvar, og kan «engasjement, sjenerøsitet og inkludering» være sentrale kjerneverdier for en bedrift – eller kun hykleri? Dette er spørsmål som tas opp i det foreliggende «Praktisk Økonomi og finans». Tematidsskriftet foreligger i ny stilren design, og bygger videre på det opprinnelige «Praktisk Økonomi» som kom ut første gang i 1985. Ikke bare har tidsskriftet ikledd seg ny «sommerkjole», også redaksjonen er utvidet og forsterket med sentrale personer innenfor fagfeltet økonomi. Tidsskriftet behandler stoff fra fagområdene økonomistyring, regnskap, skatt og finans, og målsettingen er å gi praktikere innen disse fagfeltene et forum for faglig oppdatering. Artiklene

i tidsskriftet skal variere fra korte meningsytringer til grundigere analyser av emner innen økonomi og finans. Forfatterne er spesialister innenfor sine fagområder og tilbyr sine lesere det beste av sine kunnskaper og egne praktiske erfaringer. I gjeldende utgave tar tidsskriftet for seg etikk. Med bidragsytere som blant annet filosof Lars H. Svendsen, forfatter av blant annet «Kjedsomhetens filosofi», og professor Arne Selvik, forfatter av boken «Den skjulte styreverden», gir tidsskriftet denne gangen en grundig innføring i problemstillinger knyttet til etikk og etiske problemstillinger som det norske næringslivet står overfor. Blant flere artikler i denne utgaven kan vi nevne: Næringslivets verdier av Lars. H. Svendsen og Styrets etiske imperativ av Arne Selvik. «Praktisk Økonomi og finans» gir en grundig innsikt i de aktuelle emnene som behandles. Tidsskriftet er tverrfaglig, og med et overflødig-

hetshorn av rike talleksempler, grafiske fremstillinger og grundige analyser er dette blitt et viktig arbeidsverktøy for praktikere innen økonomi og finans. Målgruppen for tidsskriftet er ledere i næringsliv og offentlig forvaltning, og ikke minst studenter innen finans, skatt og regnskap. Tidsskriftet kommer ut fire ganger årlig og er tilgjengelig i løssalg og som abonnement.

Formidling av kulturforskning TEKST: GERD JOHNSEN

– Kulturforskning er en syntese av fem års forskningsarbeid. I denne boken får man essensen av forskningsresultater for 150 millioner kroner og nærmere 500 publikasjoner! Professor Bjarne Hodne er sammen med Randi Sæbøe redaktør for utgivelsen Kulturforskning, og de har også skrevet forordet til den. Boken presenterer resultatene av fem års forskning gjennomført i «Program for kulturstudier» (1989–2002), der Hodne var leder. Med utgangspunkt i et ønske om økt bevissthet om kulturelle prosesser initierte Norges Forskningsråd til forskning innenfor de overordnete temaene kulturforståelse, kulturbryting og kulturpolitikk i det moderne Norge. – Bjarne Hodne, som redaktør og professor i kulturhistorie, hvordan vil du definere et såpass vagt og vidt begrep som kulturforskning? – Man kan si at det er alt og ingenting, fordi det knyttes til alle former for menneskelig aktivitet. Vi ser ikke lenger på kultur som essensialistisk, det vil si som et avgrenset univers, men mer som åpne prosesser. Det betyr at kulturen

studeres som en del av den menneskelige væremåten, der vi spesielt er opptatt av samspillet mellom individ og samfunn. Forskningen som presenteres i boken, synliggjør gjennom sine temaer og resultater nettopp hva kulturforskning er og kan være. Kulturforskning presenterer resultatene både av enkeltprosjekter og større paraplyprosjekter innen humaniora og samfunnsvitenskap. Dette er oppsummert i 22 artikler skrevet av de forskjellige prosjektlederne. Bjarne Hodne trekker frem Knut Kjeldstadlis prosjekt «Norsk innvandringshistorie» og Lisbeth Mikaelssons «Kampen om kroppen», som eksempler på god og viktig forskning. – Deres forskning på kulturelle møter og brytninger er både aktuell og humanistisk. Den nye kunnskapen de har avdekket, har betydning for samfunnet og dem det gjelder. Kjeldstadli tar opp innvandringsproblematikken i historisk perspektiv og viser oss hvordan vi gjennom århundrene er blitt som vi er i samspill med de andre. Mikaelsson har vært prosjektleder for en forskergruppe som bl.a. har sett på forholdet mellom kropp og makt i ulike kontekster.

Hodne synes forskerne og forskningsmiljøene er flinke til å formidle sine kunnskaper, men ønsker seg et enda sterkere samspill mellom kulturforskning, politikk og praksis. – Kulturdialog innebærer blant annet at forskerne er i dialog med samfunnet og dermed ser hvilke problemstillinger og samfunnsspørsmål det er viktig å utrede. Bidragene i Kulturforskning er ikke bare interessant og ny viten for studenter og andre forskere, men er kunnskap offentligheten og allmennheten kan ha glede og nytte av. Boken kommer i midten av august.

Klartekst / 2.03

Aktuell bok

Klasseledelse – fra kadaverdisiplin til pedagogisk tilnærming TEKST: KARI BRUN ÅGOTNES

En god læringsprosess innebærer å skape et godt og strukturert læringsmiljø ved å sikre arbeidsro, motivere for kunnskapstilegnelse og fremme utvikling av gode relasjoner. Utfordringen ligger i nettopp det å skape disse sikre rammene. Hvordan skal en klasse ledes slik at hvert enkelt individ opplever et fellesskap som skaper forståelse og trygghet, slik at det kan foregå læring og personlig utvikling hos eleven? Tove Pettersson og May Britt Postholm har redigert boken Klasseledelse, som består av 10 artikler skrevet av fremtredende krefter i faget. Hovedintensjonen med boken er å sette fokus på lærerens utfordringer i klasserommet, og å skape debatt rundt temaet klasseledelse. Boken er et praktisk redskap i skolehverdagen for lærere, skoleledere, rådgivere, lærerstudenter og andre med interesse for klasseledelse. Boken er valgt til hovedbok for juni i bokklubben Bedre skole. BAKGRUNN

Bidragsyterne er tilknyttet tre utdanningsinstitusjoner i Trøndelag: Pedagogisk institutt og Program for lærerutdanning (PLU), begge NTNU, og Høgskolen i Sør-Trøndelag, avdeling for lærerutdanning og tegnspråk (HiST ALT). En gruppe lærere herfra gikk sammen om å utforske ett av skolens mest sentrale områder: klasseledelse. Bokens redaktører, Tove Pettersson og May Britt Postholm, jobber henholdsvis på HiST ALT og Pedagogisk institutt, NTNU. De øvrige bidragsyterne er Sigrun Gudmundsdottir, Ninna Garm, Øyvind Kvello, Annlaug Flem, Torill Moen, Torlaug Løkensgard Hoel, Synnøve Matre og Helg Fottland, Bokens bidragsytere er alle aktive lærere, forskere og skribenter. De har lang og bred erfaring som lærere i ulike fag og skoleslag som grunnskole, videregående skole og innen rådgiving og andre spesialpedagogiske tilbud. I denne boken har de samlet sine erfaringer og opplevelser av god klasseledelse. Flere av artiklene omhandler forskningsprosjekter som er gjort i klasserommet, såkalte kasusstudier. KLASSELEDELSE

Ifølge forfatterne dreier god og effektiv klasseledelse seg om lærerens kompetanse på tre områ-

Klartekst / 2.03

der. Først og fremst handler det om å skape arbeidsro og en produktiv atmosfære. Videre å kunne tiltrekke oppmerksomhet, samle klassen og få hvert enkelt individ til å følge med. Den tredje faktoren handler om å skape motivasjon, og få elevene til å få lyst til å lære mer. I skolevesenet har man erfart at det ikke alltid er lett å utvise disiplin og samtidig utvikle et tillitsfullt forhold til elevene. De fleste av artiklene, deriblant Tove Petterssons, beskriver undervisningen i urolige klasser og hvordan lærerne i disse klassene håndterer disse utfordringene. UTVIDET KLASSEROM

Begrepet «klasserommet» er ikke lenger begrenset til rommet innfor de fysiske veggene. Tove Pettersson forklarer dette nærmere: – Man snakker ikke bare om læring innen rommets fire vegger. Ekskursjoner, besøk i nærmiljøet, biblioteket, uterom og PC-rommet er alle eksempler på steder der læringsprosessen foregår. Derfor er det viktig å ikke bare se på hva som foregår i klasserommet, men integrere klasseledelsen på alle arenaer. Dette er et viktig moment i flere av artiklene; klasseledelse må ses på i en helhet. Pettersson understreker i denne sammenhengen at læringsprosessen ikke bare er avhengig av hvordan klasseledelse utøves: – Like viktige faktorer er hva individet bringer med seg fra familie, oppvekstmiljø og andre eksterne arenaer. Det er i det utvidede klasserommet at læreren har påvirkningskraft. Derfor er gjennomtenkt og tilpasset klasseledelse enormt viktig, sier hun entusiastisk. SOSIOKULTURELL TEORI OG KVALITATIV METODE

– Bokens artikler er i hovedsak bygd på en kvalitativ, metodisk tilnærming til klasseledelse. De fleste artikkelskriverne tar utgangspunkt i sosiokulturell teori som forståelsesramme, og teorien underbygger videre analyser og materialtolkning, utdyper Pettersson. – Anvendt sammen med klasseromsmateriale gir dette en interaksjon mellom teori og praksis. Blant annet ser Sigrun Gudmundsdottir på kvalitativ forskning i forhold til klasseledelse, og belyser kasusstudier med sin egenart og forutsetninger innen kvalitativ tradisjon. Både Tove Pettersson og May Britt Postholm understreker imidlertid at man ikke på noen måte ser bort fra kvantitativ forskning og forklarer: – Kvalitativ og kvantitativ forskning

komplementerer hverandre, de utfyller og er leverandører til hverandres fokusområder. INKLUDERING

Ninna Garm skriver om den vanskelige inkluderingen med fokus på hvordan tredje års lærerstudenter i pedagogikk oppfatter den inkluderende skolen. Hun diskuterer de ulike fasetter vedrørende det å ha sammensatte klasser av elever med spesielle behov. Mange viktige problemstillinger blir tatt opp blant studentene etter endt praksisperiode: Er det riktig å sette elever med spesielle oppfølgingsbehov i klasse med andre? Blir både disse elevene og resten av klassen skadelidende? Eller er det til det beste med inkludering? Og viktigst, har dagens lærere den nødvendige kompetansen til å takle og lede slike sammensatte klasser på en god måte? Garm retter søkelyset på mangfoldets utfordringer i skolen. Klasseledelse i inkluderte klasser kan ikke bare ses på innen klasserommets fire vegger. Hver elev bringer med seg sin ballast, og lærerne har et nasjonalt mandat å forholde seg til. Oppgaver og utfordringer må drøftes med kollegaer og skoleledelse, og det er viktig å bruke hverandre om man vil oppnå en inklude-

Gratulerer!

Sosiologisk tidsskrift 10 år!

Tove Pettersson og May Britt Postholm. Blide forfattere i det utvidede klasserom.

rende skolekultur. Ninna Garm tar også for seg internasjonal forskning og skriver om blant annet UNESCOs arbeid på området klasseledelse. KUNNSKAPSDELING

May Britt Postholm sier at boken er et tankeredskap for utøvere av læreryrket: – Her presenteres eksempler på ulike måter å angripe klasseledelse på. Det er vesentlig å få med at man må tilpasse læringsprosessen til hver klasse. I denne prosessen det er viktig å kunne dele problemer og utfordringer med andre i samme situasjon. Postholms artikkel omhandler prosjektarbeid med bruk av informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT). Torlaug Løkensgard Hoels artikkel gir et innblikk i hvordan e-post kan brukes som verktøy i veiledningen av nyutdannede lærere. – Dette er en viktig kanal som kan brukes til felles refleksjon og erfaringsdeling. Først når man får prøvd ut tanker og erfaringer med andre, får man de

viktige bidragene til egen læresituasjon og klassens læringsprosesser. Refleksjon er avgjørende for læring, og kollegaveiledning er sentralt for effektiv klasseledelse, sier Postholm. Alle artiklene er engasjerte bidrag i debatten om en bedre skole. Hver for seg tar artikkelforfatterne tak i elementer ved klasseledelse som kan bidra til å styrke skolen og dens læringsprosesser. Det er viktige forskningsartikler som trykkes i Klasseledelse, og mange vil i denne boken finne et meget verdifullt instrument i undervisningshverdagen.

Sosiologisk tidsskrift har passert ti årganger og fremstår i dag som det sentrale norske tidsskriftet for publisering av sosiologisk forskning. Tidsskriftet ble ikke et organ for juniorene i faget, slik noen skeptikere fryktet ved starten. Videre er det lite som tyder på at tidsskriftet ble en publiseringskanal for bidrag som var ment for internasjonale og mer prestisjetunge tidsskrifter. Tiårsjubileet markeres med et spesialnummer, som inneholder inviterte artikler fra noen av landets mest profilerte sosiologer. Her møter vi tidsskriftets første redaktør Willy Martinussen, som gir oss tidsskriftets historie, Kari Wærness tar for seg ideen om det frie, autonome og selvstendige individ og spør hvilken plass denne diskusjonen har i samtiden og i sosiologi og kjønnsforskning spesielt. Lars Mjøset presenterer syv teser om positivismekritikken og hevder at idealet skapte mange «ulykkelige» samfunnsforskere. Karien Wideberg forsøker å betrakte kvinneog kjønnsforskningen fra utsiden der hun står trygt forankret på innsiden. Ottar Hellevik har lært halve Norge samfunnsvitenskapelig metode. Denne gang er temaet hans hvordan statistiske analyser går seg vill i begeistringen over egne metodiske raffinementer. Resonnementene hans underbygges gjennom ulike eksempler der forskjellige statistiske teknikker anvendes på samme datasett, med høyst ulike konklusjoner som resultat. Det siste bidraget kommer fra en av juniorene i faget – Agnete Vabø, men hun tar til gjengjeld for seg det mest aktuelle tema: norske universiteter og den omstillingsprosess kvalitetsreformen medfører. Vabø hevder at den pågående debatten retter oppmerksomheten bort fra viktige interne spenningsforhold og interessemotsetninger mellom fag og fagtradisjoner og mellom fagpersonale og det institusjonelle lederskapet i universitetssektoren.

Klartekst / 2.03

www. universitetsforlaget. no

Presseklipp

()

Fedrekvoten er så kort at den ikke inviterer til radikale skifter. Noen tenker at dette er en periode der far skal læres opp, men jeg tror nok at flere oppfatter dette som en ekstra ferie for far og bruker det på den måten. Elin Kvande til Dagens Næringsliv om sin og Berit Brandths bok «Fleksible fedre». – Når vi ser for oss menneskelig ondskap, så tenker vi ofte på ekstreme handlinger utført av ekstreme mennesker, sier filosofen Lars Fr.H. Svendsen. Han har skrevet boken «Ondskapens filosofi», der han spør om vi mennesker er gode eller onde. Og konkluderer med at vi er gode og onde. Annicken Vargel i artikkelen «Ja, jeg kan drepe», Afteposten Søndag Per Thomas Andersens skriftstykke er litteraturformidling utenom allfarvei, idet temaene er sett gjennom ett blikk, og ikke som resultat av seminardebatter satt på prent i antologier. Det gjør fremstillingen samlet, men fremfor alt sammenhengende. Derfor er det blitt en vesentlig bok og en spore til å forstå oss selv og vår egen tid bedre. Terje Stemland i Aftenposten om Per Thomas Andersens «Tankevaser» Det som slår meg når jeg leser deres beretning, er at det så å si er umulig å feste framsteg i helsestandard og levealder til helt konkrete tiltak. …Det er samlet i en «smeltedigel av ideologi, mentalitet, kultur, helsepolitiske programmer, sosialpolitiske styringsverktøy, humanisme, lovverk, vitenskapelig analyse og tradisjonell erfaring», som Moseng skriver. Gudleiv Forr i Dagbladet Lørdag om tobindsverket «Det offentlige helsevesen i Norge» av Ole G. Moseng og Aina Schiøtz Den norske medieforskaren Odd Raaum har penetrerat skilda pressetiska normsystem i boken «Dressur i pressen». Det är en bra bok för den som är interesserad av hur pressetiken kan organiseras men inte vet så mycket om det. Hans-Gunnar Axberger i Pressens Tidning om Odd Raaums «Dressur i pressen»

Vinnere av bokpakke fra Universitetsforlaget Vi takker alle som besvarte spørsmålene i skjemaet som ble distribuert med Katalogen 2003. Spørsmålene omhandlet undervisere og pensumbeslutteres bruk av katalogen i sitt arbeid, og den gode responsen har gitt oss verdifull innsikt i hvilke behov og bruksområder katalogen tjener. Vi takker alle som tok seg bryet med å sende inn skjemaene, og vil ta med oss alle innspill inn i neste års katalogprosess for å gjøre katalogen enda mer nyttig for dere. 5 av respondentene ble trukket ut og har vunnet en bokpakke fra Universitetsforlaget til en verdi av 2000 kr. Vinnerne, som vil få tilsendt bokpakke er:

Elin Sylte – Høgskolen i Harstad Ellen Karine Grov – Høgskolen i Buskerud Finn Mikaelsen – Høgskolen i Østfold Inga Bryde Claus – Høgskolen i Vestfold Palle J. Olsen – Høgskolen i Nesna Vi gratulerer!

Vibeke Feldberg Markedsjef, Universitetsforlaget