Klartekst nr. 2/2008

Ultimat metabok side 3 Knekk kina-koden side 5 En grusom reise side 6 Hvem har ansvaret? side 12

• • • • •• • •• universitetsforlagets magasin / nr. 2. 2008

«Rettspsykiatri har dessverre i altfor stor grad vært drevet som privatpraksis på fyrabend ...»

Portrettet: RANDI ROSENQVIST

Les og lytt Alle snakker om sakprosa. Sakprosa som begrep har aldri stått sterkere i offentligheten. Det har skjedd mye bare på de åtte årene som har gått siden Egil Børre Johnsen og Trond Berg Eriksen redigerte Norsk litteraturhistorie. Sakprosa fra 1750–1995. Dette tobindverket fremstår fortsatt som en «skattkiste om sakprosaen» som Hans Fredrik Dahl så treffende kalte det.

stor interesse. Hadde det vært plass, kunne vi uten å senke kvaliteten ha tatt inn dobbelt så mange på denne skolen der historiker og forfatter Ivo de Figueiredo er rektor. Jeg er helt trygg på at vi i årene fremover vil oppleve nye skrivende men­ nesker som ikke bare har ambisjonen om, men også evnen til å skrive frem en dokumenterbar historie eller et faglig stoff.

På fjerde året administrerer Kulturrådet en inn­ kjøpsordning for sakprosa. Hvert år blir rundt 50 titler kjøpt inn i 1000 eksemplarer og distribuert til landets folkebibliotek. Innkjøpsordningen skal gi lånerne et godt utvalg av litteratur, samt sikre utgivelse av ny norsk sakprosa. Det er liten tvil om at denne innkjøpsordningen var etterlengtet. Liv Sæteren som er biblioteksjef ved Deichmanske, kan fortelle at det er sakprosaen de får flest spørsmål om fra lånerne. Tidligere i år fikk vi en litt merkelig debatt der noen i det Kulturrådsoppnevnte vurde­ ringsutvalget for sakprosa spurte om norsk sakprosa var god nok til å legitimere en sterk økning i antall innkjøpte titler. Nå evalueres innkjøpsordningen.

Innkjøpskriteriene må utvides i bredden slik at de også favner titler som ikke bare er litterært verdi­ fulle, men som har sin styrke i det faglige innholdet.

Antall innkjøpte titler må økes kraftig, helst til 150 titler! Da kan ordningen virkelig bli betydningsfull som rammeverk for å sikre både utvikling av og tilgang til sakprosa av høy kvalitet. Det er en sam­ menheng mellom en sterk innkjøpsordning med bred spredning av litteraturen og fremveksten av flere og enda bedre forfatterstemmer.

Denne våren har jeg hatt stor glede av en radiosat­ sing i NRK. Programmet heter tidsriktig nok Sakprosa og sendes fredager kl 09.03 på P2 (heldigvis i reprise på lørdag). Programlederne Lisbeth DavidAndersen og Jan Birger Arentz fortjener honnør for kompetent formidling av interessant og viktig stoff. Sakprosa er også god radio.

Det viktigste bidraget til sakprosaspørsmålet i år er likevel Johan L. Tønnessons hva er SAKPROSA. Den finnes i bokhandelen, forhåpentligvis snart på bibliotekene og hjemme hos alle som er med­ lem av Norsk Faglitterær forfatter- og overset­ terforening. Den boken må leses.

God sakprosasommer!

Foto: Morten Brakestad

Forlagssjef

Hovedambisjonene til Sakprosaskolen som Asche­ houg og Universitetsforlaget starter til høsten er nettopp å dyrke frem kompetansen og identiteten som sakprosaforfatter. Sakprosaskolen opplever

«Vi skal sette varige spor i det norske kunnskapssamfunnet» Universitetsforlagets visjon • • • • •• • •• Nr. 2. 2008 – 9. årgang Universitetsforlagets magasin Ansvarlig redaktør: Svein Skarheim Redaksjonssekretær: Arne Veer, arne.veer@universitetsforlaget.no Klartekst / 2. 08

I redaksjonen: Mariann D. Bakken, Merethe Fæhn og Hege Gundersen Design og layout: Gazette as Forsidefoto: Morten Brakestad

Adresse: Universitetsforlaget, Sehestedsgate 3 Postboks 508 Sentrum 0105 Oslo Telefon: 24 14 75 00 Telefaks: 24 14 75 01 E-post: klartekst@universitetsforlaget. no www.universitetsforlaget.no

Sakprosa

Sakprosa om sakprosa Tekst: Sidsel Skotland

Vi omgir oss med sakprosa, og vi ­preges av ­sakprosa. Derfor må vi anerkjenne den og forstå den. I vinter skrev professor i sakprosa Johan L. Tønnesson den ultimate metaboka: om ­sakprosa. Den 25. i Universitetsforlagets «hva er»-serie.

Av kritikere blir han beskyldt for å angripe skjønnlitteraturen. Det vil han ikke ha på seg.

– Skjønnlitteratur er viktig. Jeg støtter fullt ut forskning på og formidling av denne. Jeg aksepterer bare ikke kaketeorien. Sakprosaen skal ikke få en større bit av kaka på bekostning av skjønnlitteraturen. Den skal ha mer oppmerksomhet og ressurser i tillegg til skjønnlitteraturen.

Han er sterkt kritisk til hvordan sakprosaen lett blir underordna, og minner om at når det blir brukt litterære grep her, er ikke det fordi den hermer skjønnlitteraturen.

– Skjønnlitteraturen har ikke hevd på litteraturbegrepet. Heller ikke på kunstbegrepet. Det finnes skjønnlitteratur som ikke er kunst, og det finnes sakprosa som er stor kunst, mener sakprosaprofessoren.

Undereksponering

På spørsmål om hvordan sakprosaen står i dag, får vi ikke noe klart og greit svar, for dette er avhengig av hvor en tar utgangspunkt. I skrivende stund er for eksempel litteraturformen dokumentarlitteratur svært så i vinden. Tønnesson har i alle fall ettertrykkelig klart å sette sakprosabegrepet på dagsordenen. Det skrives side opp og side ned med kronikker, anmeldelser og debattinnlegg.

Men i større perspektiv enn «akkurat nå»-perspektivet står det ikke så bra til, særlig ikke med formidlinga av sakprosaen. Riktignok står den høyt i kurs blant leserne. Den er i stor grad etterspurt, men behovet blir undervurdert.

– Bokhandlerne undereksponerer sakprosa bortsett fra kokebøker og reiselitteratur og helt spesielt populære bøker som for eksempel Åsne Seierstads.

Leserne leter forgjeves etter god og viktig sakprosa.

På bibliotekene står det heller ikke så bra til, sjøl om mye ble bedre da sakprosaen ble innlemmet i innkjøpsordninga i 2005.

– Bibliotekarene opplever å få flest spørsmål relatert til sakprosa, mens de først og fremst har kompetanse på skjønnlitteratur. Et uheldig misforhold, mener forfatteren.

– Unger vil for eksempel ha litteratur om dinosaurer, romfart og data. Men det regnes ikke engang som lesing! Et tankekors for de som lager kampanjer for å få gutter til litteraturen. forbedre innkjøpsordningen

For virkelig å få løfta sakprosaen dit den fortjener å være, mener Tønnesson innkjøpsordninga må utvides fra dagens 50 titler til 150. Og kriteriene må endres.

– Sakprosaen som nå kjøpes inn, blir vurdert nesten utelukkende etter litterære kvaliteter. Med utvidelse av ordninga må faglige kvaliteter få telle like mye som litterære.

Han nevner som et skrekkens eksempel Fredrik Barths Vi mennesker. Fra en antropologs reiser, som ikke ble kjøpt inn da den kom i 2005.

– Barth er en av verdens fremste sosialantropologer og har allerede satt dype spor etter seg – men altså ikke i bibliotekene, sier Johan Tønnesson opprørt.

En som ubetinga slutter seg til Tønnessons krav om oppgradering av de faglige kriteriene, er generalsekretæren i Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFF) Trond Andreassen.

I år feirer foreninga 30-årsjubileum, og samtlige medlemmer får hva er sakprosa i jubileumsgave.

– Boka går rett inn i, og til en viss grad politiserer, de temaene vi jobber med alle sammen. Så denne boka gjorde seg godt til det formålet, sier Andreassen.

hva er sakprosa Johan L. Tønnesson 978-82-15-01222-3 Kr 149,-

Klartekst / 2. 08

Tidsskrifter

Relevans ga nye abonnenter Tekst: Ragnhild Fjellro Foto: Finansavisen / Iván Kverme

Etter en periode med synkende salgstall for tidsskriftet Jussens venner satte to unge kvinner seg i redaktørstolene. De lovet å sette fokus på eksamensrelevant stoff, og økte raskt abonnent­ tallet med 8,5 prosent.

– I fjor handlet til og med en av eksamensoppgavene om oss, forteller Mira Tengesdal Torstenbø, som ble redaktør for Jussens Venner i fjor sommer sammen med Mari Nordmo. Foreleseren som forfattet eksamensoppgaven, var så fascinert over at vi var to kvinner med navn som rimte, at han oppkalte hovedpersonene etter oss.

Gir fortrinn

Nå har Henriette Clausen overtatt etter Nordmo, men det gjør ikke Jussens Venner mindre eksamensrelevant.

– En typisk artikkel i tidsskriftet er aktivt hentet inn fra en anerkjent fagperson som aktualiserer nye problemstillinger og gjennomgår gammelt materiale på en pedagogisk måte, sier Torstenbø. Det gjør at artiklene diskuteres av studentene, og oppleves som relevante.

– Det har også vært budskapet vårt når vi har markedsført tidsskriftet for studentene, sier Torstenbø, som har ledet an kampanjen med slagordet «Skaff deg et fortrinn til eksamen».

Brukt i dommer

Tidsskriftet ble grunnlagt i 1952, og det er først og fremst juss-studenter ved universitetene i Bergen, Tromsø og Oslo som leser det, men også mange praktiserende jurister og advokatfirmaer står selvsagt på abonnentlisten.

– Flere ganger er artikler fra tidsskriftet blitt nevnt i høyesterettsdommer, og da særlig i dommer der juridisk teori er brukt som argument i en sak. Det demonstrerer at vi både er aktuelle og viktige langt utover studentmiljøet, sier en stolt redaktør.

Mari Nordmo (t.v.) og Mira Tengesdal satte fokus på eksamensrelevant stoff i Jussens venner, og økte abonnementsmassen betraktelig.

Kanal for sårbare stemmer Tekst: Ragnhild Fjellro

«Jeg satt i taxi og min destinasjon var Gaustad. Destinasjon, som i destiny, som i skjebne.» Slik åpner en av artiklene i Tidsskrift for psykisk helsearbeid (TPH), tidsskriftet som vil la de sårbares stemmer høres like godt som spesialistenes.

– I det siste tiåret har det vært en bevisst politikk at mennesker med psykiske lidelser skal ut av institusjonene, og heller hjelpes der de bor. Det fordrer økt forståelse og kunnskap om psykiske lidelser i hele samfunnet, sier Anders J.W. Andersen, redaktør for TPH. På fem år har de fått 1200 abonnenter, en suksess som blant annet skyldes publiseringen av vitenskapelige og erfaringsforankrede artikler i kombinasjon med debatter, bokanmeldelser og fortellende tekster fra folks hverdag.

Klartekst / 2. 08

Kunnskap og forståelse

TPH kommer ut fire ganger i året og retter seg først og fremst mot fagfolk, brukere og studenter ved etter- og videreutdanninger relatert til psykisk helsearbeid. Men med sin bredde og vektlegging av lav lesbarhetsterskel kan bladet fint leses av alle som ønsker å vite mer om psykisk sykdom.

– Mangel på kunnskap, i takt med desentraliseringen av psykisk helsearbeid, kan føre til økt stigmatisering og forverrede forhold for mennesker

med psykiske problemer, understreker Andersen.

Og mange mennesker har både lyst, vilje og evne til å fortelle om sine erfaringer.

– Det er dessverre en tendens til at man på hederlig vis skal skjerme de psykisk lidende fra offentligheten, sier Andersen, men det baserer seg på definisjoner av psykiske lidelser som kanskje ikke er dem til gagn, avslutter han.

Kinakunnskap

Knekk Kina-koden Tekst: Nils Petter Hedemann Foto: Ron Reive

8. august åpner OL i Beijing og alles øyne rettes mot Midtens rike.

To nye bøker bidrar til innsikt om verdens nye supermakt.

Fra Sandefjord til Shanghai

Rett før studentopprøret i Beijing i 1989 kom Hen­ ning Kristoffersen første gang til Kina. 21-åringen reiste med sin far for å kjøpe hagemøbler til famili­ ens hagesenter i Sandefjord. Ti år seinere var han tilbake i Shanghai for å studere kinesisk. I 2005 skrev han masteroppgave i sosialantropologi om unge kinesere og deres forhold til Kommunistpar­ tiet, og i de siste årene har han ledet Handelshøy­ skolen BIs samarbeidsprosjekt med Fudan-univer­ sitetet i Shanghai. Nå deler han sine erfaringer fra fire års botid og mer enn 40 reiser i boken Det nye Kina – Kinesisk handel, kultur og politikk.

– Hva skyldes ditt store Kina-engasjement?

– Alle som har vært i Kina, blir beveget på en eller annen måte. Da vi første gang handlet hage­ møbler, ble vi kanskje «lurt» i vestlig forstand, og en del av møblene våre fyller fortsatt diverse låver rundt i Vestfold. Men vi oppdaget at det var mye å lære av Kina og kineserne, ikke minst av deres fantastiske kremmer- og entreprenørånd. Det er et mirakel hva kineserne har klart å utrette i de siste 30 årene.

Kinesisk pragmatisme

– Du skriver at Kina bør betraktes som et kontinent, med store forskjeller og mange virkeligheter. Er det mulig å samle dette i en bok på 200 sider?

– Å lage den ene store fortellingen er umulig, men likevel er generaliseringer et nødvendig verk­ tøy for å forstå egen og andre kulturer. Ett slående trekk er kinesernes pragmatisme, deres fokus på praktiske løsninger. Til tross for det vi betrakter som et tungt, byråkratisk system, er det alltid en vei rundt. I Kina er alt vanskelig, men ingenting

umulig. Det kan vel oppsummeres i Dengs gamle slagord om at det spiller ingen rolle hvilken farge katten har, bare den fanger mus.

– Du kom første gang til Kina rett før studentopprøret i 1989. Har du møtt mye politisk engasjement i din tid på universitetet?

– Nei, det fantes omtrent ikke politisk engasje­ ment. Men det er logisk, for den nye middelklas­ sen er blitt myndighetenes beste venn og spiller på lag med partiet. Derimot er det massevis av protester mot lokale myndigheter ute blant bøn­ dene, som til nå ikke har fått ta del i den nye vel­ standen. Miljøproblemene ser ut til å være det som kan få den nye middelklassen til å engasjere seg politisk.

– Det har vært mye negativt fokus på Kina i det siste, i forbindelse med OL-ild, menneskerettigheter og Tibet. Hvor opptatt er kineserne av sitt internasjonale omdømme?

– Jeg er overbevist om at de er veldig opptatt av det. Kina vil nok gjerne bli modellandet. Tibetsaken viser hvor viktig det er at Kina eksponeres internasjonalt i så mange fora som mulig. Samtidig må vi ha klart for oss at Vesten neppe kan presse Kina til noe, og at endringene må komme innen­ fra. Myndighetene er egentlig svake i forhold til å styre hele landet, og derfor delvis paranoide.

Jeg mener det var riktig å gi OL til Kina, og at det er farlig hvis vi nå skaper nye fronter mellom Vesten og Kina.

Individ og samfunn

To andre forfattere som har jobbet med Kina i en årrekke, er Mette Halskov Hansen og Stig Thøgersen og. Deres første møte med Kina fant sted i

«I Kina er alt vanskelig, men ingenting umulig.» henholdsvis 1986 og 1974, da de dro av gårde som utvekslingsstudenter for å studere språket. I dag er hun professor på Institutt for kulturstudier og orientalske språk ved Universitetet i Oslo, mens han har tilsvarende stilling ved Østasiatisk avdeling på Aarhus Universitet. Sammen har de nå skrevet boken Kina – Individ og samfunn, en spennende innføring i hvordan Kinas politiske og sosiale system virker i praksis, og hvordan de voldsomme endringene gjennom de siste 25 år har påvirket kineseres liv og tankegang. Boken fokuserer på det livet kineserne lever – hjemme, på arbeidsplassen og i det offentlige rom – et perspektiv som kan gi en dypere forståelse for de lokale og globale spenningene som kommer til å avgjøre Kinas framtid.

Boken henvender seg både til den voksende skaren av studenter og til alle andre som interes­ serer seg for hva som skjer i klodens mest folkerike land, og som nå står i sentrum for hele verdens oppmerksomhet.

Det nye Kina – kinesisk handel, kultur og politikk Henning Kristoffersen 978-82-15-01047-2 Kr. 279,-

Kina – individ og samfunn Mette Halskov Hansen og Stig Thøgersen 978-82-15-01200-1 Kr. 279,-

Klartekst / 2. 08

Folkemord og justismord

En grusom reise Tekst: Nils Petter Hedemann

169 000 000 mennesker er drept. Fra Namibia i 1903 og ungtyrkernes massakre på armenere under første verdenskrig – via Stalins GULAG og Hitlers Holocaust – til Balkan og Rwanda på 1990-tallet og Darfur etter årtusenskiftet. Bernt Hagtvet og hans medforfattere tar oss med på en grusom reise gjennom de siste 100 års historie i Folkemordenes svarte bok.

– Hvorfor har du viet deg det uhyggelige temaet folkemord, Bernt Hagtvet?

– Studiet av sivilisasjonens underside gir oss et mer realistisk menneskesyn enn mye annen historieskriving. Både moralsk og politisk er det et tema som fortjener større plass i offentligheten og i alle former for undervisning.

– Finnes det et fellestrekk til forklaring, f.eks. det du kaller «renhetslengsel»?

– Det finne tre underliggende fellestrekk ved slike masseovergrep: 1) Enten foregår de i krig eller i skyggen av krig. 2) Mange overgrep – med unntak av GULAG – er båret oppe av en nostalgisk lengsel tilbake til rene bondesamfunn. 3) De er knyttet til rasisme og territoriell ekspansjon.

sjonen mellom totalitær ideologi, byråkrati og sterk statsmakt.

Stalin slår Mao og Hitler

Hvem var den verste folkemorderen – Hitler, Stalin eller Mao? – Det finnes forskning på det punktet. Den amerikanske statsviteren R. J. Rummel plasserer Stalin øverst blant de blodigste megamorderne i det 20. århundret, med 42 millioner liv på samvittigheten.

Etter ham følger Mao med 37 millioner og Hitler med 20, 9 millioner.

– Har folkemordene en sosial dimensjon felles – er det eliten som dreper folket?

– Masseovergrep er ikke jordskjelv, men resultat av bevisste politiske beslutninger på elitenivå.

Evne til ondskap

– Folkemorderne viser seg ofte å være uhyggelig normale hverdagsmennesker. Har vi lett for å undervurdere menneskets evne til ondskap?

– Menneskets evne til ondskap synes å være uendelig, bare vilkårene er til stede. Ingen er beskyttet, og slett ikke vi. Nils Christie viser i sitt bidrag hvor langt nordmenn var villige til å gå i overgrep mot serbiske krigsfanger.

– Det synes som det er blitt stadig flere folkemord. Er det en sammenheng mellom avanserte samfunn og barbari?

– Såkalt høyere sivilisasjoner, som for eksempel den vestlige, innebærer i alle fall ingen garanti mot slike masseovergrep. Avgjørende her er kombina-

Folkemord kan forebygges

– Har dere funnet noen vaksine mot nye folkemord?

– Den viktigste barrieren er en konstitusjonelt bundet rettsstat, flerpartisystem og et høyt utdanningsnivå blant folket.

– Dere skriver også om å leve med ulikhet. Hva med å satse på økt innvandring?

– Økt innvandring, globalisering og nærmere kontakt mellom sivilisasjoner er et faktum som vil være med oss i framtida. Den store utfordringen ligger i å sikre demokratiet og velferdsstaten i denne nye situasjonen. Det fordrer politisk klokskap, holdningsskapende arbeid og bevisst satsing på evnen til toleranse.

JUSTISMORD OG RETTSSIKKERHET

Justismord har mer enn endestavelsen felles med folkemord. Også her handler det om alvorlig svikt i rettssikkerheten Også her kan det være en katastrofe for dem det gjelder. Det nok å henvise til justismordene på Per Liland og Fritz Moen, to saker som har rystet Norge. Empiriske undersøkelser viser dessuten at justismord forekommer oftere enn de fleste regner med.

To av våre fremste strafferettsjurister – Anders Bratholm og Ståle Eskeland – retter et skarpt søkelys mot problemet i boken «Justismord og rettssikkerhet». Formålet er å øke forståelsen for årsakene til justismord, redusere risikoen for fremtidige justismord, og øke mulighetene for at fellende dommer hvor bevisene ikke holder, blir omgjort gjennom gjenopptakelse og ny straffesak.

– Vårt håp er at boken vil bli lest av aktørene i strafferettspleien, og ikke minst av studenter innenfor mange fag som i yrkeslivet vil komme i kontakt med straffesaker, skriver Bratholm og Eskeland blant annet, og de fortsetter: «Det er mye å lære – og derfor et godt stykke vei å gå – før rettssikkerheten med hensyn til justismord er kommet opp på et nivå som vi med hånden på hjertet kan si oss fornøyd med. Kanskje når vi aldri dit. Men vi kan og må alltid være i bevegelse mot en slik målsetting.»

Folkemordenes svarte bok Bernt Hagtvedt (red.)

978-82-15-01308-4 Kr. 389,-

Justismord og rettssikkerhet Anders Bratholm og Ståle Eskeland 978-82-15-01149-3 Kr. 339,-

Klartekst / 2. 08

Arbeidsliv og hverdagslykke

Farlig smisk Tekst: Ragnhild Fjellro

– Smisking på jobben kan i visse tilfeller være direkte livsfarlig, sier filosof Øyvind Kvalnes.

Nå har han skrevet boka Mot og mening – Hvordan takle smisking på arbeidsplassen.

– Da en god venn av meg ble forfremmet til avdelingsleder på et sykehus, opplevde hun en dramatisk atferdsendring over natta fra medarbeiderne.

Plutselig satt komplimentene mye løsere, forteller Kvalnes. Men det som bekymret henne mest, var at ingen kom med motsigelser eller kritikk når hun hadde forslag. Å miste de kritiske røstene på et sykehus kan i verste fall føre til tap av liv.

Strategisk hjertelighet

I boken forsøker Kvalnes å avdekke smiskingens egenart, og gi råd om hvordan fenomenet kan håndteres.

– Jeg skiller mellom aktiv og passiv smisking. De som er aktive, smører tjukt på med ros og komplimenter for å oppnå fordeler. De passive smiskerne holder tilbake kritikk. De anvender i stedet en slags strategisk hjertelighet.

– Hva kan man gjøre for å komme smiskingen til livs?

– Det går an å konfrontere den som smisker, svarer Kvalnes. Jeg hørte nettopp om en lærer som hadde sett seg lei på smiskingen fra en elev. Foran hele klassen utbrøt læreren: «Nå må du slutte med denne smiskingen din.»

– Jeg ville nok vært mer taktfull, og tatt smiskeren til side og ordlagt meg mer forsiktig, men man kommer vanskelig utenom konfrontasjonen hvis man vil redusere smisking.

– Men før man tar konfrontasjonen, må man være sikker på at man ikke har feiltolket entusiasme og glede som smisking. Vi må ikke bli så vaktsomme mot smisk at vi avviser andres positive tilbakemeldinger, smiler Kvalnes innsmigrende til journalisten.

Smisking = en kommunikasjon hvor gode egenskaper som det å være rosende, vennlig, høflig og hjertelig, blir overdrevet for å skaffe seg personlige fordeler.

Mot og mening – hvordan takle smisking på arbeidsplassen Øyvind Kvalnes

978-82-15-01312-1

Kr 279,-

Den norske lykken

Meget lykkelig

Ikke lykkelig 33

Tekst: Ragnhild Fjellro

26

– Nordmenn har stor glede av den økte velstanden, sier Ottar Hellevik, professor i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo. ­Problemet er at utviklingen på andre områder har hatt en negativ innvirkning på lykkefølelsen.

– Noe av det som har motvirket lykkegevinsten av bedret økonomi, er utviklingen i nordmenns verdioppfatninger, sier forfatteren av boken Jakten på den norske lykken. Åndelighet og kjærlighet

– På 90-tallet var det en økende tendens til mate­ rialisme i Norge, der stadig flere opplevde forbruk og anskaffelser som verdifullt, fortsetter Hellevik.

Nå ser vi derimot at pendelen svinger tilbake til tradisjonelle verdier som nøysomhet, forsiktighet, vekt på fellesskap og religiøsitet, sier han. Samti­ dig registreres en heving i lykkenivået.

28

I likhet med hans bok om Nordmenn og det gode liv fra 1996 baseres også denne boken på det store intervjuprosjektet Norsk Monitor, som har vært utført annethvert år siden 1985 av Synovate (tid­ ligere MMI).

– Kjærlighet er også en viktig faktor for folks lykke?

– Ja, det viser seg at noe av det som betyr aller mest for lykken, er å ha en partner, og det er sær­ lig menn som rammes sterkest av ikke å ha det, avslutter Hellevik.

1415

1817

20

19 14

28

23

21

12 9

Materialister

9

7

5

5

4

Idealister

En av figurene i Ottar Helleviks bok Jakten på den norske lykken viser at idealistene ser ut til å være ­lykkeligere enn materialistene.

Jakten på den norske lykken Ottar Hellevik 978-82-15-01297-1 Kr. 299,-

Klartekst / 2. 08

er en pen m o s g e j t a dt.» o ssig nok g u p å s g t e s e l t e e s d isse i feng «Så viste d e t k i l , e dam og dannet Klartekst / 2. 08

Portrettet

RANDI ROSENQVIST

RANDI ROSENQVIST (f. 1951) avla medisinsk embetseksamen i Kiel i 1975 og ble spesialist i psykiatri i 1987. Hun har flere tiårs erfaring fra psykiatrien, bl.a. Ullevåls 16. avdeling, Helsedirektoratet, Lovisenberg og Gaustad. I 1983 ble hun oppnevnt som varamedlem av Den rettsmedisinske kommisjons psykiatriske gruppe, og ble fast medlem fra 1988 og leder for gruppen fra 1998. Siden 2003 har hun vært leder for hele Den rettsmedisinske kommisjon. I år er hun aktuell med to nye bokutgivelser: Rettspsykiatri for klinikere og Rettspsykiatrisk sakkyndighet i straffesaker.

Mellom psyke og paragrafer Hun er født i gangsterhovedstaden. Allerede i meget ung alder ble hun anholdt av politiet. Senere har hun levd blant banditter og mordere. Møt norsk rettspsykiatris førstedame.

Tekst: Nils Petter Hedemann / Foto: Morten Brakestad

Varig svekkede sjelsevner. Utilregnelig i gjerningsøyeblikket. Soningsudyktig, dømt til forvaring eller tvunget psykisk helsevern. Vi kjenner alle de avgjørende formuleringene fra rettspsykiaternes sakkyndige erklæringer. Men hva slags fag er egentlig rettsmedisin og rettspsykiatri?

Vitenskap og magefølelse

– Medisin og jus er svært ulike disipliner. Lar de seg forene i ett fagområde?

– Vi er nødt til å finne det skjæringspunktet. Medisinerne må skjønne noe av jus som en normvitenskap, og juristene må skjønne noe av medisin som en naturvitenskap. Sannhet genereres ulikt. I medisinen er det hele tiden forandring i forståelse og sannsynlighet. Jurister bruker sannsynlighetsprinsippet på en uvitenskapelig måte. Jus er og blir en magefølelse, og sånn må det være.

Men jeg skulle nok ønske at de hadde noe mer teori om bevisvurderingen.

– Hvem skal rettsmedisineren og rettspsykiateren tjene – pasienten eller samfunnet?

– Dette er medisin anvendt i rettens tjeneste. Vi er engasjert for å vurdere en person i forhold til et juridisk begrep. Vi må gjøre det klart for vedkommende at vi skal utrede objektivt i forhold til rettens bestilling. Det er viktig å ha en helt klar rolleforståelse her. I sivile saker er det annerledes, der partene selv kan engasjere sakkyndige. Også i straffesaker hender det at partene i tillegg stiller med egne sakkyndige vitner. Jeg setter et spørsmålstegn ved denne praksisen. Disse sakkyndige vitnene leverer ofte ikke en skriftlig erklæring, og blir da heller ikke kvalitetskontrollert av oss i Den rettsmedisinske kommisjon. Behandlere skal være vitner, de er inhabile i juridisk forstand, uten at det betyr at de har dårlig integritet eller faglighet.

– Du sier juristenes bevisvurderinger er og blir en magefølelse. Men er rettspsykiaternes vurderinger mer vitenskapelige?

– Psykiatri er ikke 100 % objektiv naturvitenskap. Men vi følger de internasjonale kriteriene for psykiatrisk diagnostikk. Her foretas det riktig nok noen skjønnsavgjørelser, men det er et system de fleste psykiatere er innforstått med.

Møte med statsråden

– Er norsk rettspsykiatri god nok?

– I rettsmedisin har vi et eget universitetsinstitutt, og det samme gjelder andre rettsmedisinske fag som toksikologi og genetikk. Rettspsykiatri har dessverre i altfor stor grad vært drevet som privatpraksis på fyrabend, og vi har ingen akademisk enhet som utdanner rettspsykiatere. Det er trist. Om 14 dager skal jeg møte justisministeren for å drøfte dette. Statsråden er sikkert velvillig, men jeg vet ikke hva som kommer ut av det. Vi har tidligere besluttet at det skal holdes kurs i rettspsykiatri, men det er ikke fulgt opp, og Helsedepartementet og Legeforeningen er ikke interessert i nye spesialiteter.

Nå fungerer det ikke godt nok. Vi har for få psykiatrisk sakkyndige, slik at man ikke får berammet saker, og mange er ikke erfarne nok.

Psykologer og astrologer og sånn

– Hva med å slippe til psykologene?

– Jeg har jobbet i lang tid med å få spesialister i klinisk psykologi inn i rettspsykiatrien, men møtt mange fordommer her. For 20 år siden var det en erfaren rettspsykiater som sa: «Vi kan ikke ha psykologer og astrologer og sånn.» Men jeg har stått på for å snu slike holdninger.

Om tilstanden i norsk rettspsykiatri ikke er så god som ønskelig, er knapt Randi Rosenqvist å klandre. Ifølge fagfeller på universitetet har hun gjort en kjempejobb og løftet arbeidet i Den rettsmedisinske kommisjon. Hun har både visjoner og vyer, samt styrke til å gjennomføre mye og evne til å få ballen i mål.

Hun har ledet kommisjonsmøtene på en suveren måte gjennom vanskelige diskusjoner fram mot konstruktive løsninger. Hun omtales som en kvinne med stor faglig og menneskelig tyngde og innsikt. I kommisjonen har hun lagt om roret, fått inn eksperter og jobbet for en utdannelse innenfor rettslære for alle sakkyndige. Hun kan være tøff, kontant, rett på sak og snakker ikke folk etter munnen, men er alltid raus og med et varmt hjerte.

Klartekst / 2. 08

Portrettet

Brenner for faget

Kolleger i Justissekretariatene omtaler henne også med stor respekt, som en enorm faglig kapasitet med stor kompetanse i rettspsykiatri. Hun er kjent som en ettertraktet og god foredragsholder, og holder en rekke kurs land og strand rundt, bl.a. for dommere og politifolk. Hun er en drivkraft som virkelig brenner for faget. To uttrykk for dette sterke faglige engasjementet kommer på Universitetsforlaget i løpet av året, i form av to nye bøker: Rettspsykiatri for klinikere og Rettspsykiatrisk sakkyndighet i straffesaker.

– Hvorfor trenger vi to nye bøker innenfor rettspsykiatri, Randi Rosenqvist?

– Vi har hatt lite litteratur på området. Inntil nylig har jeg hørt folk referere til Gabriel Langfeldts gamle lærebok fra 1948. Senere har både Eitinger og Retterstøl skrevet noe, og i 2002 utgav jeg sammen med Kirsten Rasmussen «Rettspsykiatri i praksis», men vi har funnet ut at den ble både for tykk og for tynn. Derfor kommer nå først en liten og hendig innføringsbok for klinikere, både praktikere og studenter. Den neste boken syns jeg selv er mer spennende; det skal bli selve standardverket for jurister og andre som jobber med rettspsykiatri.

Randi Rosenqvist brenner for faget, og er stadig på farten i rettsmedisinens tjeneste. Etter vårt lunsjmøte på Gabler skal hun av gårde til Mosjøen for å uttale seg i en lagrettssak der. Dagen derpå er hun tilbake i hovedstaden for å møte i Høyesterett, som skal ta stilling til om man kan bli utilregnelig av å ruse seg på amfetamin. Hun forklarer oss poengtert og ryddig hvordan arbeidet i Den rettsmedisinske kommisjon foregår. Siden kommisjonen ble opprettet i 1900, har den hatt som oppgave å kvalitetssikre rettsmedisinske rapporter, hva enten det gjelder obduksjoner, patologi, toksikologi eller psykiatri. Alle sakkyndighetserklæringer sendes kommisjonen før rettens hovedforhandling, og her vurderes det hvorvidt konklusjonene er skikkelig faglig underbygget og i tråd med premissene som er lagt til grunn.

vel så vanlig at gale prøver å virke normale. Noe som er langt mer problematisk, er den transkulturelle diagnostikken, det å vurdere fremmedkulturelle med helt andre koder. Det kan være vanskelig å skjønne ulike uttalelser.

– Får rettspsykiateren i overkant mye makt?

– Det er en myte. At psykiaterne bestemmer hvem som får forvaring, er ikke sant i det hele tatt. En undersøkelse viste at av dem som fikk diagnosen mangelfullt utviklede eller varig svekkede sjelsevner, var det bare rundt 10 % som faktisk fikk en sikringsdom. Det er nok et like stort antall nå som får diagnosen «dyssosial peronlighetsforstyrrelse», og hvor dette ikke har noen strafferettslige konsekvenser.

– Har du møtt mange iskalde mordere og tikkende bomber i ditt arbeid?

– Nei. Innimellom finnes det noen som er villet destruktive, men de aller fleste voldshandlinger begås av folk som har rotet det til for seg. Noen kan være forstyrret på relasjonssiden, og har et sterkt emosjonelt forhold til offeret. Andre har vært ruset og gjort noe tåpelig med fatale konsekvenser. Derfor er jeg bekymret for alle gutter som slutter på skolen og bare går og driver.

«Jeg er visst koblet litt rart oppe i hodet, og det har definitivt en underholdningsverdi.»

Hamsuns svekkede sjelsevner

Rettspsykiatere har måttet tåle mye kritikk, både for å stemple folk i åpen rett og for å opptre som sjelslivets overdommere med for stor makt i rettsapparatet.

Ikke minst er pioneren Gabriel Langfeldt blitt herostratisk berømt da han satte merkelappen «varig svekkede sjelsevner» på Knut Hamsun.

– Har Langfeldt og hans etterfølgere manipulert med psykiatrien til fordel for makten?

– Det syns jeg ikke er tilfellet. Ikke med Langfeldt heller, men han var nok ganske arrogant i sin omgang med Hamsun. Også nå er det nok slik at ikke alle behandler sine observander med respekt for det mennesket man skal vurdere.

At man skal oppføre seg ordentlig, er grunnleggende i rettspsykiatrien, som i all menneskelig omgang. Dessverre er det ikke alle som gjør det.

– Hva med å stemple folk i åpen rett med en diagnose de må leve med resten av livet?

– For det første må vi håpe at man har tilstrekkelig faglig grunnlag, og det er noe av det vi i kommisjonen skal kontrollere. Dessverre ser vi at noen har vært for lettvinte. Retten bør bare oppnevne rettspsykiatrisk sakkyndige der det er et strafferettslig behov for det. Det er blitt et overforbruk av rettspsykiatriske erklæringer for tilregnelige personer. Av 400 observasjoner i løpet av et år er det bare rundt 40 som ender i forvaringsdom eller dom til tvunget psykisk helsevern.

Hvem er de gale?

– Kan man spille gal for å slippe straff?

– Det skjer i tilfelle veldig sjelden, for man må spille gal så lenge. Det er nok 10 Klartekst / 2. 08

Uanstendig blotting

Randi Rosenqvist ble født i Chicago. Hun kom tidlig i klammeri med politiet, da hun to måneder gammel ble anholdt for «indecent exposure». Grunnen var at hun oppholdt seg i parken uten bleie. Oppholdet i Chicago skyldtes at faren var forsker, en fremstående norsk metallurg, som fortsatt i en alder av 86 år daglig går til sitt kontor på NTNU, på jakt etter nye funn om hvordan man kan utvinne titan. Farens NTH-professorat førte til barndom i Trondheim, men etter foreldrenes skilsmisse flyttet Randi med sin mor til Oslo. Her ble det artium på Hegdehaugen gymnas, og deretter medisinstudier i Kiel i Tyskland.

Men hva brakte henne inn i rettspsykiatrien?

– Jeg begynte i Oslo kommune for å få låne penger, så jeg kunne skaffe meg et sted å bo. Der havnet jeg på Politiets sikkerhetsavdeling, 16. avdeling på Ullevål. Så viste det seg pussig nok at jeg som er en pen og dannet dame, likte disse i fengselet så godt. Etter hvert havnet jeg i Helsedirektoratet, da Reitgjerdet-saken eksploderte. Som ung 30-åring skjønte jeg at det lå store utfordringer foran oss på området jus versus medisin.

– Er det blitt tid til andre ting enn rettsmedisin?

– Jeg har arbeidet veldig mye, og har dessverre ikke mann og barn. Det er et savn.

Men ellers så virker det som jeg alltid er opptatt med noe eller noen jeg liker.

Kake, quiz og koblinger i hodet

Randi Rosenqvist trives i menneskers selskap og pleier sine sosiale nettverk.

Ellers leser hun krim framfor å se på TV, fordi hun har så mange tanker i hodet sitt at det kan bli litt plagsomt, og da er kriminallitteratur bra avkobling. Hun trives også med å rote i jorda, og med å lage mat og bake kaker. Det blir stor stas og høy stemning i Justissekretariatene når hun har bakt kake til fredagskaffen og drar i gang ukas quiz. Da får hun også vist at hun er en morsom dame, kvikk i replikken og med kjappe kommentarer.

– Jo, jeg tror jeg er morsom. Jeg er visst koblet litt rart oppe i hodet, og det har definitivt en underholdningsverdi. Jeg liker mennesker jeg har med å gjøre, og er genuint opptatt av mine lovbrytere og pasienter jeg møter i privat praksis.

Hjertet mitt blør for folk i håpløse situasjoner, og for min lille pasientgruppe med eksbanditter. Mange av dem er definitivt ikke født med en sølvskje i munnen, og det er veldig morsomt å se hvordan de faktisk klarer seg.

Tidsskriftvinnere

Årets tidsskriftartikkel Disse er nominert til Årets tidsskriftartikkel 2007: n Stein Evju

n Nel Nodding

n Sverre Nesvåg

Artikkel: Arbeidskamp og skip Arbeidsrett n Bjarne Espedal Artikkel: Endring av organisasjonsideologier Beta n Eirik Vassenden Artikkel: Hva er samtidslitteratur, og hvorfor leser vi den?

Edda n Vigdis Wie Torsteinsson Artikkel: Den kliniske artikkelen – noe mer enn anekdoter fra terapirommet Fokus på familien n Pål Thonstad Sandvik Artikkel: En mer demokratisk kapitalisme? Økonomi og samfunnsutvikling i Trøndelag 1750–1920 Historisk Tidsskrift n Thomas Frøberg Artikkel: EMDs praksis som norsk rettskildefaktor Jussens Venner n Inge Lønning Artikkel: Der alle veier møtes Kirke og kultur n Arild Pedersen Artikkel: Does the Scream just scream, or does it also give a lecture in philosophy Kunst og Kultur n Knut Einar Skodvin Artikkel: Folkerettslege grenser for bruk av makt ved oppbringing av skip under framand flagg Lov og Rett n Håvard Hegdal Artikkel: Olme beist Naturen

Artikkel: Education and democracy in the 21st Century Nordisk pedagogikk n Oddný Mjöll Arnardóttir Artikkel: Non-discrimination in International and European Law: Towards substantive models Nordisk tidsskrift for menneskerettigheter n Rune Flikke Artikkel: Thandis historie: Når tid, sted og kropp møtes Norsk antropologisk tidsskrift n Øivind Andersen, Panos Dimas, Eyolfur K. ­Emilson, Hallvard Fossheim, Håvard Løkke og Øyvind Rabbås Artikkel: Kommentar til Kallikles-episoden: Gorgias 481b–522e Norsk filosofisk tidskrift n Geir Follevåg Artikkel: Adopsjon i Kong Oidipus Norsk litteraturvitenskapelig tidsskrift n Arnt Maasø, Vilde Schanke Sundet og Trine Syvertsen Artikkel: «Fordi de fortjener det». Publikumsdeltakelse som strategisk utviklingsområde i medie­bransjen Norsk medietidsskrift n Ole Erstad Artikkel: Den femte grunnleggende ferdighet – noen grunnlagsproblemer Norsk Pedagogisk Tidsskrift n Espen Schaanning Artikkel: Medisin og disiplin Nytt Norsk Tidsskrift n Ottar Brox Artikkel: Nord-Norges bygder – er de liv laga?

Plan

Artikkel: Hvordan definere «resultater» i rus­feltet?

Rus og Samfunn n Andreas Bullen Artikkel: Konvertible obligasjoner og fritaksmetoden: Dekomponering eller vesentlighetsvurdering Skatterett – Tidsskrift for skatt og avgift n Atle Møen Artikkel: Emile Durkheim: Frigjering og tvang i det moderne samfunnet. Ein varm – og realistisk rasjonalisme Sosiologisk tidsskrift n Stine Ludvigsen Artikkel: Statlig eierstyring Stat & Styring n Erling E. Guldbrandsen Artikkel: Det «norske» som noe fjernt eller tapt.

Schjelderups ambivalente Norges-symfoni Studia Musicologica Norvegica n Tore Dag Bøe Artikkel: Evidensbasert praksis i psykisk helsearbeid.

Kan innenfra-perspektivet og brukerkunnskapen gis plass i evidensbegrepet?

Tidsskrift for psykisk helsearbeid n Ove Skarpenes Artikkel: Den «legitime kulturens» moralske forankring Tidsskrift for samfunnsforskning n Kjetil Fretheim Artikkel: Hvorfor måtte Eichmann dø? Dødsstraff og menneskesyn hos Hannah Arendt Tidsskrift for teologi og kirke

Artiklene er tilgjengelige i tidsskriftsbasen www.idunn.no

Prestisjepris til Kirke og Kultur På de Nordiske Mediedager i Bergen i mai ble Kirke og Kultur tildelt tittelen Årets tidsskrift 2007.

Det er Tidsskriftsforeningen som står bak den årlige utdelingen, og den bredt sammensatte juryen ble ledet av Grethe Melby. I jurybegrunnelsen står det at Kirke og Kultur får prisen for «sin evne til å gjøre sitt eget felt relevant for lesere som ikke nød-

vendigvis bekjenner seg til de spørsmål tidsskriftet kretser om. Juryen uttrykker en viss overraskelse over seg selv i dette valget, for få av jurymedlemmene ser seg selv som tidsskriftets hovedmålgruppe. Men nettopp evnen til å allmenngjøre sine spørsmål, og på denne måten også avkrefte myter om tidsskriftets kjernepublikum ... ».

og er et er et åpent, frittstående og tradisjonsrikt kulturtidsskrift som setter verdispørsmål og verdidebatt på dagsordenen. Det redigeres av en redaksjon ledet av journalist Dag Kullerud, sammen med Åste Dokka, Mette Elisabeth Nergård, Inger Veder­hus, Oddbjørn Leirvik, Rolf Nøtvik Jakobsen, Anne Hilde Laland og Anne Veiteberg. Ansvarlige redaktører er Inge Lønning og Kjetil Hafstad.

Kirke og Kultur er et av Norges eldste tidsskrift Klartekst / 2. 08

11

Ytringer på nett

Hvem har ansvaret?

Tekst: Nils Petter Hedemann Foto: Universitetsforlaget

Sjikane, rasisme, pornografi, trusler og skadeverk. Fredsforstyrrelser, forhånelse av minoriteter, villedning og urimelig markedsføring. Ytringsfriheten blomstrer på nettet. Jon Bing har prøvd å rydde opp i ansvarsforholdene.

Agderposten ble dømt i PFU for å ha huset krenkende personangrep på fotballtrener Stig Inge Bjørnebye på sine nettsider. Bernt Hagtvet har politianmeldt Hegnar Online for rasistiske debattinnlegg. En teknisk nettleverandør fjernet en Muhammed-tegning fra nettsidene til Human Rights Service. Debatten om hvem som har ansvar for ytringer på nettet, raser blant pressefolk. I rette tid kommer jusprofessor Jon Bing med en juridisk avklaring i sin nye bok Ansvar for ytringer på nett – særlig om formidlerens ansvar.

– Hvem har egentlig ansvar for ytringer på nettet, Jon Bing?

– Svaret faller i tre deler. Naturligvis er det først og fremst det vi kaller den originære ytrer, den person som har framsatt ytringen. For det andre kan det av og til være en redaktør, som er delaktig i utformingen av ytringen, og for det tredje en mer triviell gruppe med personer, de tekniske formidlere, telekommunikasjonsfirmaer og lignende. Som bokens tittel sier, er det særlig de to siste gruppene jeg har behandlet her.

Redaktørens rolle

– Så redaktøransvaret gjelder også på nettet?

– Jeg mener det er rimelig å tolke straffeloven slik at den begrunner et ansvar for redaktører av for eksempel nettaviser eller andre redigerte nettsteder.

12 Klartekst / 2. 08

– Gjelder dette redaktøransvaret også for såkalt lenking, når det henvises videre til andre nettsteder?

– Ja, jeg mener at redaktøren må ta ansvaret for lenken, på samme måte som en henvisning. Det er så lite som skal til, bare et dobbeltklikk, for at leseren skal gå videre, og det må tas i betraktning når man vurderer ansvaret her.

Hva med Nettby – Norges største by?

– Gjelder et slikt redaktøransvar også for alle som ytrer seg i Norges største by, VGs nettby med over 650 000 innbyggere?

– Ja, forutsatt at man anser at Nettby framstår som en del av VG og en del av VGs nettavis.

– Hva med ansvaret til de såkalte nettverter, eksterne tekniske nettleverandører som for eksempel huser avisenes nettutgaver?

– Ja, i utgangspunktet har de også et ansvar, men hvis de oppfyller visse kriterier, så vil e-handelslovens bestemmelser avskjære, det vil si begrense, dette ansvaret.

– Presseorganisasjonene har tatt til orde for en ny medieansvarslov som skal regulere disse forholdene. Er du enig i at vi trenger det?

– Det er god grunn til å se nærmere på de ulike aktørenes ansvar her, og det å lage en medieansvarslov kan være en god begynnelse.

Venn deg til videre rammer

– Bør vi venne oss til at utviklingen av nettet setter videre rammer for ytringsfriheten framover?

– Det må vi venne oss til. Vi vil få en større grad av åpenhet og en større andel av uoverlagte ytringer.

– Det blir mye fokus på de problematiske ytringene her, men har ikke denne flommen av ytringer på nettet også noen positive sider?

– Jo da. Jeg ser først og fremst positivt på at det blir lettere å nå fram til allmennheten med sine egne meninger. Det er i utgangspunktet positivt for demokratiet. Men temaet for min bok er å se på ansvaret for alle disse ytringene, og da blir det nødvendig også å se på de uheldige sidene og de negative tingene.

Ansvar for ytringer på nett – særlig om formidlerens ansvar Jon Bing 978-82-15-01279-7 Kr. 349,-

hva er-serien

1

2

3

4

5

6

7

8

9

10

11

12

13

14

15

16

Hva nå hva er?

Bokserien der Norges fremste fagformidlere er utfordret til å gi svar på krevende spørsmål har rundet 25 utgivelser. Det ga en anledning til å stille noen av forfatterne to korte spørsmål: 1. Hva var det morsomste eller det vanskeligste med å skrive bok i hva er-serien?

2. Hva synes du bok nr. 26 bør hete?

1 Johan L. Tønnesson l

5 Thomas Hylland Eriksen l

9 Helene Uri l

1. Det morsomste var det vanskeligste: de 150 sidenes begrensning. Enslags fagprosaens /haiku/. Og så skaffet forlaget meg noen nådeløse superlesere som riste og roste underveis. Igjen: Vanskelig + morsomt.

2. Hva er fred

1. Det vanskeligste var uten tvil å skrive kort nok. Det klarte jeg da heller ikke, og selv om jeg satt og forkortet natt etter natt, endte det med at forlagsredaktøren måtte gi meg beskjed om å stryke en tredjedel.

2. Hva er kunnskap

1. Det morsomste var at jeg tillot meg selv (og forlaget gav meg også lov!) til å være nokså personlig. Det vanskeligste var at boken skulle dekke så mye – jeg brukte uhorvelig lang tid på å sjekke alle kilder, oppdatere meg på alskens småtterier.

2. Hva er kunst

2 Grete Brochmann l

6 Pål Repstad l

10 Edvin Schei l

1. Vanskelig: knappe ned et svært fagfelt til 150 små boksider. Hva kan man forutsette kjent? Hva må med for å skape mening? Hvordan unngå politisering, men skape engasjement?

Morsomt: skriving fra et fugleperspektiv.

Utnyttelse av års arbeid til noe overgripende og lett forståelig for folk utenfor fagfeltet.

2. Hva er globalisering

1. Vanskeligst var å prioritere innenfor en ramme på 150 små sider, for sosiologien er mangfoldig. Men formatet gjorde samtidig oppgaven morsom.

En vegg-til-vegg-framstilling var uansett umulig, og jeg kunne la noen kjepphester gå med lange tøyler.

2. Hva er klima

1. Vanskeligst og morsomst: Vise at medisinen utgjøres av sammenhengene mellom så ulike fenomener som bakterier, følelser, ambulansehelikoptere, etikk og evolusjonsteori – at god medisin forener biologi og kultur, kropp og sinn.

2. Hva er kvalitet

l

(hva er ETIKK)

(hva er SAKPROSA)

(hva er INNVANDRING)

l

3 Torkel Brekke

(hva er FUNDAMENTALISME) 1. Det morsomste med å skrive Hva er fundamentalisme var å argumentere med seg selv om hvilke fenomener som egentlig hører hjemme under betegnelsen «fundamentalisme» og hvilke som faller utenfor.

2. Hva er klima 4 Njål Høstmælingen l

(hva er MENNESKERETTIGHETER) 1. Å skrive for hva er-serien, er både morsomt og vanskelig: det kreves komprimering, komprimering og atter komprimering, samtidig som budskapet skal være klart, disposisjonen ryddig og språket godt.

2. Hva er rasisme – eller hva er krig

(hva er SOSIALANTROPOLOGI)

(hva er SOSIOLOGI)

7 Dag O. Hessen

(hva er BIOLOGI)

(hva er SPRÅK)

(hva er MEDISIN)

11 Arne Johan Vetlesen l

1. Det morsomste var å få skrive om bios logos – læren om livet – i sin helhet. Å få fram fagets indre logikk. Det vanskeligste var utvalg av de tema med de mange imaginære kollegaer kikkende over skulderen.

2. Hva er vitenskap

1. Det vanskeligste var å finne balansepunktet mellom å skrive faglig sobert og å skrive subjektivt i betydningen: med en tydelig egen stemme. Det finnes jo tretten på dusinet av slike introduksjoner. Hva kunne min bok si som ikke alt er sagt, og som attpåtil var viktig for meg å si?

2. Hva er klimakrisen

8 Irene Levin l

12 Kari Vogt l

1. Først provoserte tittelen meg: Hva er sosialt arbeid – som om det skulle være en statisk størrelse. Men ganske snart oppfattet jeg oppgaven som inspirerende og ikke minst utfordrende. Særlig utfordrende var dette i forhold til et fagfelt som sosialt arbeid som ofte oppfattes som et praktisk – i motsetning til et teoretisk fagfelt. Min oppgave ble da å overskride dikotomien.

2. Hva er antisemittisme

1. Islam utgjør et stort mangfold av trosretninger og bevegelser. Spørsmålet «Hva er islam»? er blitt stilt av muslimer helt fra profetens tid. Verdensreligionen islam er i stadig endring. Utfordringen var å formidle akkurat dette.

2. Hva er shia-islam

(hva er SOSIALT ARBEID)

(hva er ISLAM)

13 Trond Berg Eriksen l

(hva er idéhistorie)

1. Det morsomste er å lete etter knappe formuleringer, og det vanskeligste er å

finne dem. Selvsagt er det litt uvant å skrive med øksen hengende over halsen – noen sider for mye, så faller den. Men man skjerper seg, og med god redaksjonell hjelp kan man finne et fyndig svar på det Hva er-spørsmålet man har fått.

2. Hva er et universitet 14 Gunn Engelsrud l

(hva er kropp)

1. Det morsomste var å få til en bok på et tema som mange opplever som et «ikketema» i akademisk sammenheng. At vår forståelse av kroppen enten er «tatt for gitt» eller basert på medisinsk kunnskap ble brukt som et startpunkt for å skrive frem andre posisjoner særlig fra sosiologi og filosofi. Imidlertid tror jeg fortsatt temaet er noe akdemikere foretrekker å ha distanse til som erfaringsfenomen.

2. Hva er teater 15 Ingvild Gilhus l

(hva er religion)

1. Det mest utfordrende var å skrive om et stort emne i lite format og uten spesielle føringer. Religion er et omfattende tema, og vi kunne skrive om hva som helst! Vi var to forfattere om boken, og ikke minst diskusjonene og idéutvekslingene oss imellom var en lystbetont del av prosessen med å lage boken.

2. Hva er Norge 16 Erik Bjerck Hagen l

(hva er litteraturvitenskap) 1. Det morsomme var for en gangs skyld å tegne et riss av hele fagfeltet. Grunnlagsproblemene jeg beskrev og omdefinerte i boken har styrt min forskning og undervisning siden.

2. Tja, Espen Søbye foreslo den ypperlige Hva er kritikk? Hva er vitenskap er vel også en mulighet.

Klartekst / 2. 08

13

Coaching

Dialogens suksess Tekst: Ragnhild Fjellro

I 2001 var Ullern videregående skole i Oslo truet med nedleggelse. I dag står elever i kø for å komme inn på skolen. Suksessen skyldes målrettet arbeid med personalutvikling, ledelse og coaching.

En dag tok en rådvill lærer kontakt med Pål Riis, rektor ved Ullern videregående skole. Læreren sto i en krevende valgsituasjon, og var i tvil om han skulle søke permisjon i ett år. Det var opplagt at han trengte noen å diskutere valgmulighetene sine med, men var egentlig rektoren på skolen riktig samtalepartner?

Snakk med en coach! sa rektor Riis.

Likeverdige dialoger

– På Ullern videregående skole bruker vi eksterne coacher, men først og fremst praktiserer vi en coachende lederstil og væremåte. Den legger vekt på at alle stemmer er like mye verdt, at alle er likeverdige, forteller Riis.

Både han og Jan Georg Kristiansen er utdannede coacher, og sammen har de samlet sine erfaringer i boken Profesjonelle dialoger.

– Coachingens vektlegging av dialog har vært svært nyttig for oss. På seks år er vi blitt mye større. Da vi begynte å vokse, var det viktig å få med seg alle, så vi kunne dra i samme retning. I stedet for å skylde på andre når ting gikk galt, inviterte vi til dialog og utvikling, forteller Riis.

Og det har gitt resultater for skolen. De 25 prosentene som fikk bestått i alle fag i 2001, har nå økt til nitti prosent. Og det som før var tjue ansatte og 180 elever, vil fra høsten være 70 ansatte og 600 elever.

Riktig avgjørelse

– Men noe av det viktigste coachingen har bidratt til, er personlig utvikling for enkeltmennesker. Hver især presterer bedre, trives bedre, er mindre syke, har større selvinnsikt og er mer løsningsorientert. Med coaching blir man bedre rustet til å ta de riktige avgjørelsene, konkluderer han.

– Så det ble kanskje ingen permisjon på læreren som var i tvil?

– Jo da, han tok permisjonen, smiler Riis, og det er han fornøyd med. Det er ikke så hyggelig for oss, men vi bidrar til at det blir tatt gode beslutninger, og det er viktigst.

Profesjonelle dialoger – coaching og relasjonstenkning i skolen Pål Riis og Jan Georg Kristiansen 978-82-15-01150-9 Kr. 299,-

«Noe av det viktigste coachingen har bidratt til, er personlig utvikling for enkeltmennesker.»

Fra prat til handling Tekst: Ragnhild Fjellro

– En coach gir aldri råd, sier Morten Emil Berg. Samtaler og spørsmål gjør alternativene tydeligere. Det skaper selvstendighet og handling.

Coaching. Ordet smaker av noe moteriktig, pompøst og amerikansk, noe som sikkert bare er en forbigående bølge. Men Berg, som er siviløkonom og forfatter av boken Coaching – Å hjelpe ledere og medarbeidere til å lykkes, korrigerer raskt fordommene.

Mestringskurven

Ordet coaching er avledet fra det ungarske ordet kocsi szeker som betyr «en vogn fra Kocs». Den lille ungarske landsbyen Kocs produserte vogner med et behagelig fjæringssystem som sørget for en behagelig transport. Rundt 1850 hadde begrepet spredt seg til engelske universiteter og var blitt et heders­ 14 Klartekst / 2. 08

navn for de beste hjelpelærerne. Siden har coachen flydd over Atlanteren, og hjem igjen til Europa, men først på 1990-tallet fikk vi et norsk oppsving for coaching. Berg har studert coaching som metode i mange år, men har også deltatt i mange praktiske prosjekter og sett spennende resultater.

– Individer har talenter og ressurser, men greier ikke å utvikle sine mulig­ heter alene. Mange av oss trenger gode hjelpere for å realisere vårt potensial.

Den som er dyktig, skal bli enda dyktigere. Gjennom samtaler og spørsmål gir coachen mennesket selvtillit, utfordringer og alternativer som skaper handlinger. Ofte resulterer det i en personlig tro på at man mestrer noe, og da er den gode læringskurven på vei opp, sier Berg.

Utdrag

Familielæring Utforskning på egne vilkår gjennom eksperimentering med nye metoder er både positivt og nødvendig, og skaper som regel både engasjement og fornyet nysgjerrighet. Slike utprøvende arbeidsrom skal de aktuelle profe­ sjonsutøverne selvsagt ha. De er jo høyt utdannede og profesjonelle utøvere.

Dedikerte lærere som tør å forske i egen praksis og tenke og prøve nytt, er vel et ubetinget sunnhetstegn. Parallelt øker sannsynligvis behovet for kompetanseutvikling av mer formell karakter. Uten en bevisst konsolidering av den eksisterende kunnskapen på dette feltet på ett eller annet tidspunkt eller nivå, risikerer man kanskje at kunnskapen både blir for fragmentarisk, menighetsorientert og for lite begrunnet og for svakt forankret i generell teori. Det tar lang tid å bygge opp felles, gode kompetansebaser. I mellom­ tiden og i vår tids kenguruaktige travelhet kan det fort oppstå for stor grad av overfladiskhet, synsing og vilkårlighet.

Utdraget er hentet fra Erik Eliassens kapittel «Familielæring som nytt kompetanseområde innenfor høgere utdanning» i boken Familie­ læring. Boken tar for seg ulike tilnærminger til flerkulturell pedagogisk praksis.

Familielæring – og andre modeller innenfor flerkulturell opplæring Sigrun Aamodt og An-Magritt Hauge (red.)

978-82-15-01258-2 Kr 349,-

Ut i verden

k

Filosofi på arabisk

Serbisk og svensk

De forente arabiske emirater skal gjennom en kulturhistorisk stiftelse – Kalima – oversette det de mener er verdens hundre viktigste bøker til arabisk. Arne Næss’ Økologi, samfunn og livsstil (1976) er valgt ut som en av de hundre. Forlaget Dar Al-Muna står for utgivelsen.

Forlaget Geopoetica oversetter Lars Fr. H. ­Svendsens Frykt (2007) til serbisk. Engelske Reaktion Books og danske Klim er allerede i full gang med sine oversettelser av samme bok.

Nils Christies En passende mengde kriminalitet er allerede utgitt på serbisk, og nå har det italien­ ske forlaget Cooperativa Sociale Colibri besluttet å utgi boken. Italiensk blir dermed det niende språket boken utkommer på.

Under oversettelse til arabisk er også Gunnar Skirbekk og Nils Giljes Filosofihistorie (2007). The Arab Organization for Translation, med kontor i Beirut, har sikret seg rettighetene til denne nyre­ viderte lærebokklassikeren.

Svenske Studentlitteratur har bestemt seg for å gi ut Kvalitative metoder i medisinsk forskning (2003).

Innføringen er skrevet av professor i allmenn­ medisin og fastlege Kirsti Malterud. For tolv år siden oversatte samme forlag Politisk kommunikasjon: introduksjon til semiotikk og retorikk av Daniel Heradstveit og Tore Bjørgo til svensk. SemaRSh Publishing House i Bulgaria skal nå sørge for at de nye EU-medlemmene får Politisk kommunikasjon på morsmålet.

Liv Vedelers bok fra i fjor, Sosial Mestring i barnegrupper, som har førskolelærere, spesialpedagoger, studenter og barnevernspedagoger som hovedmål­ gruppe, gir nå forlaget Gleerups ut på svensk.

Klartekst / 2. 08

15

Presseklipp Presseklipp «Dette er en stor, viktig og rikt fasettert utgivelse, som viser alle tegn til å kunne bli et standardverk.

En sjeldent nødvendig bok.»

Torgrim Eggen i Klassekampen om Folkemordenes svarte bok (Bernt Hagtvedt, red.)

«En MÅ HA-bok for alle med interesse for barnehagefeltet. En bok med kritiske stemmer og de argumentene man trenger i debatten om barnehagens framtid.»

Lene Cathrin Hansen i Pedagogisk Bokorm om Ny rammeplan – ny barnehagepedagoikk? (Thomas Moser og Monika Röthle, red.) « (…) og dermed har Edvin Schei etter mitt syn innfridd intensjonen om å tilby nybegynneren et engasjerende ”hands on” møte med faget medisin, samtidig som den erfarne kan lene seg tilbake og la seg berike av nye assosiasjoner og tanker. Mission completed!.»

Linn Getz i Utposten 1/08 om hva er medisin (Edvin Schei) «Det er lenge sidan eg las ei bok om læringsarbeid og vurdering som har engasjert og motivert for debatt slik denne gjer. Boka høver svært godt til bruk i lærarkollegium for refleksjon og debatt rundt eigen praksis og eventuelle endringar i dagens vurderingssystem.»

Ragnhild Lied, sentralstyremedlem i Utdanningsforbundet i Bedre Skole om Elevvurdering i skolen. Grunnlag for kulturendring (Sverre Tveit, red.)

«Dette er sakprosa!»

Ivo de Figueiredo i Aftenposten om hva er sakprosa (Johan L. Tønnesson) «Dette er ei viktig bok som passer til lærere så vel som foreldre, og tar vi inn forfatterens kloke og tydelige budskap, bør det bli mindre avstand mellom idealer og realiteter i sam­arbeidet mellom hjem og skole.»

Vigdis Hegg i Spesialpedagogikk om Hjem og skole. Hvordan skape et bedre samarbeid? (Thomas Nordahl)

Kommentar

Av Sigmund Grønmo, rektor ved Universitetet i Bergen

Forskingsuniversiteta i stjernøhimmelen Den tidlegare rektoren ved Harvard University, Larry Summers, møtte borgarmeisteren i Bos­ ton i ein offisiell samanheng for nokre år sidan.

«Kva godt kan Harvard gjere for Boston,» spurte rektoren. «Stay great!», var det klare svaret frå borgarmeisteren.

gjer seg sterkt gjeldande i den internasjonale forskingsfronten. Den gode utviklinga syner òg igjen i statistikken for forskingspublisering: Den samla publiseringa ved UiB auka med over seks prosent frå 2006 til 2007 – ein sterk vekst og eit godt samla resultat.

Det store spørsmålet i akademia om dagen er om innstillinga frå Stjernøutvalet får politiske avleggarar. Forslaget om å slå saman høgskulane og universiteta til 8–10 nye institusjonar som alle skal kallast universitet, er kontroversielt – særleg for oss som trur på verdien av at eit land bør ta seg råd til å ha internasjonale fors­ kingsuniversitet.

2007 var òg eit merkeår for ei av hovudsatsing­ ane til UiB – forskarutdanninga. Totalt dispu­ terte 202 kandidatar innanfor doktorgrads­ programma – det høgste talet nokosinne. Meir enn ein fjerdedel var utanlandske, og nesten halvparten, 97, var kvinner – to rekordar vi er stolte av.

Universitetet i Bergen (UiB) har mål om å vere eit forskingsuniversitet på internasjonalt nivå.

Forskinga er sjølve fundamentet for all verk­ semd, og fagleg breidd, mangfald og høg kvalitet er grunnsteinane. 2007 var i så måte eit godt år for forsking ved UiB. Våre tre etablerte senter for framifrå forsking var alle igjennom ei midtvegsevaluering. Konklu­ sjonen var at sentra har blitt framifrå, ja, nokre til og med verdsleiande. UiB fekk dessutan gjen­ nomslag for eit nytt framifrå senter, Senter for Geobiologi. Det tek mål av seg til å utvikle ny kunnskap om interaksjon mellom geosfæren og biosfæren – opphavet til sjølve livet.

Særleg gledeleg var det òg å sjå at den målretta satsinga på forskingskvalitet gjev god interna­ sjonal utteljing. Dei geologiske og geovitskaplege fagmiljøa ved UiB blei av Science Watch kåra til det sjette beste forskingsmiljøet i verda innan­ for sit fagområde, og viser at forskarar frå UiB

Forslaget frå Stjernøutvalet vil slå beina unna dei internasjonalt orienterte, norske forskings­ universiteta. Det er berre så lenge vi har fors­king og forskarutdanning i alle fagmiljøa, vi kan kalle oss eit forskingsuniversitet – med den faglege breidda, og ikkje minst den grunnfesta fors­ kingskulturen, som må til for få utvikle forsking i internasjonal toppklasse. Vi tevlar på ein verds­ arena der berre vederheftig konsentrasjon om kjerneaktivitetane – forsking, forskarutdaning og forskingsbasert utdanning – gjer utteljing.

Skal vi vere «great», ønskjer vi oss ikkje inn i stjernøhimmelen.

Sigmund Grønmo Rektor ved UiB