KLARTEKST • DEN USYNLIGE GORILLA SIDE 3
• DILEMMAENES TYRANNI SIDE 6
www.universitetsforlaget.no
Presseklipp
()
«Når Moxnes lykkes, er det fordi han er en velinformert og velorientert forsker, som har inngående kjennskap til ulike elementer i samtidens og fortidens ulike kristendomsuttrykk, og fordi han har glede over å dele kunnskap og åpne perspektiver – også de han selv ikke representerer.» Jan-Olav Henriksen, Morgenbladet om hva er KRISTENDOM (Halvor Moxnes) «Finnes det mer irriterende menneske? Enn hun som forteller deg hva du egentlig sier – eller hva du også sier – når du nettopp har sagt alt med rene ord?» Håkon Gundersen, Morgenbladet i portrettintervju med Marianne Gullestad «Mitt forbilde er Rudolf Augestein, som tok over Der Spiegel etter krigen og holdt det gående til han døde i 2002.» Inge Lønning, avtroppende redaktør (men fortsatt ansvarlig utgiver) av Kirke og Kultur, til Morgenbladet «Dagens medarbeidere vil ikke bare ha ordre, de vil ha begrunnelser. Men ledere som oppmuntrer medarbeiderne til å ta ansvar, må også se at det kan gå for langt. Noen vil raskt bli hyperansvarlige, som tar alle byrder på sin rygg. Andre kan bli så selvstendige at de ikke lenger fungerer i gruppen. Her kommer Aristoteles og den gyldne middelvei inn, sier filosofen.» Øyvind Kvalnes, forfatter av Se Gorillaen. Etikk for næringslivet, i intervju med Gunnar Kagge, Aftenposten «Ifølge onde tunger er Lekestue kroneksempelet på hvor lite barnevennlig Barne-TV kunne være på 60- og 70-tallet. Dette var Barne-TV på voksensamfunnets premisser. Pedagogikk framfor underholdning. Sneglete tempo og billig innpakning. De som var i målgruppa ble siden kjent som «Den ironiske generasjon», og noen vil sikkert hevde at det eksisterer en sammenheng her.» Håkon Larsen, Avisenes Pressbyrå om Karin Hakes bok Historien om Barne-TV
• SPILLEGALSKAP OG BRENNEVINSTØRST SIDE 11
UNIVERSITETSFORLAGETS MAGASIN / NR. 2. 2006
Bør det skrives akademisk litteratur på norsk i Norge? TEKST: KJELL LARS BERGE, PROFESSOR VED UNIVERSITETET I OSLO OG LEDER FOR NORSK FAGLITTERÆR FORFATTER- OG OVERSETTERFORENING
Mens jeg skriver denne korte epistelen til Klartekst, lyser Universitets- og høgskolerådets (UHR) verk «Vekt på forskning. Nytt system for dokumentasjon av vitenskapelig publisering» mot meg fra skjermen bak min egen tekst. «Vekt på forskning» er neppe folkelesning. Det er den vel heller ikke blitt blant dem av folket som burde ha lest den. Det vil si alle dem som skriver akademisk litteratur i landet vårt, og alle dem som gir den ut. Aller helst burde den også bli lest av alle dem som mener de er kunnskapspolitikere og kulturpolitikere, og av alle språkpolitikere – hvem det nå måtte være. Det er nettopp denne teksten som legger til rette for hvordan vilkårene for akademisk bokskriving skal være i framtida, og for hvordan vi ønsker å verdsette våre norske skriftspråk. Et av de mest grunnleggende trekkene i dette dokumentet er at forlagsutgivelser er delt i tre divisjoner, omtrent slik vi plasserer konkurrerende fotballklubber i Tippeligaer, 1. divisjon, osv. Når vi deler fotballklubber i divisjoner, er det vanligvis etter hvor flinke de er til å banke hverandre i 2x45 minutter. Når det gjelder plasseringen av akademiske forlag, er grunnlaget for rangeringene noe mer innfløkt, selv om enfoldige og tabloide sjeler gjerne tenker i retning av konkurranser
“
og sport. Det som er poenget med UHRs rangering, er at det gir mer penger i kassa for forskningsinstitusjonene at forskere ved institusjonen publiserer i den divisjonen som kalles «gruppe 2» enn i den som kalles «gruppe 1». UHR legger opp til en forlagsrangering som systematisk diskriminerer norske vitenskapsforlag og reduserer vitenskapelig publisering på norsk på nasjonale forlag til sekunda vare, dvs. bortkastet forskningstid. Slik har UHR gjort norske forskere til husmenn på egen gård, og omdefinert de fleste norske forlag til pensumtjenester. Selvsagt har ansvarlige norske forskere – og dem er det mange av – reagert mot denne selvpålagte og selvskadende diskrimineringen. Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening for sin del jobber systematisk med politikere fra alle partier og på alle nivåer for å få dem til å ta ansvar og utvikle en nasjonal politikk for faglitteraturen. En slik politikk må bygge på den grunnleggende innsikt at Norge ikke ble verdens rikeste land og en sterk og dynamisk kunnskapsnasjon ved å opptre som en ynkelig stakkar som mener at alle andre er bedre enn en selv. En norsk litteraturpolitikk må ha som premiss at internasjonalisering og faglig kvalitet forutsetter en sterk og offensiv lokal kunnskapskultur og skriftkulturpolitikk. For bokpolitikken innebærer det solide nasjonale forlag med gode redaktører, skikkelig kvalitetskontroll og med en langsiktig strategi for utvikling av gode forfatterskap. Javisst bør det skrives akademisk litteratur på norsk i Norge.
En norsk litteraturpolitikk må ha som premiss at internasjonalisering og faglig kvalitet forutsetter en sterk og offensiv lokal kunnskapskultur og skriftkulturpolitikk.
“
Litteratur er i forhold til andre kunstarter ekstremt inkluderende og omfattende. Den inneholder alt – politikk, psykologi, geografi, osv. – og er samtidig en estetisk disiplin. Den er kunst, kombinert med viktige filosofiske problemstillinger. Portrettet: Per Thomas Andersen
Foto: Morten Brakestad