Klartekst nr. 3/2002 by Universitetsforlaget

• HISTORIKERNE MÅ UT av sin nasjonale selvopptatthet SIDE 3

KLARTEKST • HIJAB OG TECHNO

SIDE 4

• STATSRÅDER mister makt SIDE 11

UNIVERSITETSFORLAGETS MAGASIN / NR. 3. 2002

«– Poenget med terapi er å gjøre de traumatiske hendelsene til erfaringer som er tilbakelagt. De må bli minner. Først da kan de bearbeides, og det viktige sorgarbeidet kan begynne.» PORTRETTET: Sverre Varvin

Foto: Morten Brakestad

Redaksjonelt

Nye utfordringer Det norske utdanningssamfunnet står overfor mange store utfordringer. Nye læringsprosesser, tiltagende behov for tverrfaglighet og kompetansereformer er noen av dem. Etter min oppfatning blir imidlertid disse utfordringene små i forhold til de utfordringene som tiltagende migrasjons- og mobilitetsprosesser medfører. Det er et faktum at Norge i løpet av få år endres fra å være et kulturelt homogent samfunn til å bli heterogent og multikulturelt. I løpet av de siste årene har norske akademiske forlag gitt ut en rekke bøker med det flerkulturelle som tema. Antallet problemstillinger som er trukket inn i debatten, har økt i takt med migrasjonsprosessenes omfang og kompleksitet. Et fellestrekk ved store deler av den litteraturen som er gitt ut hittil, er at den har hatt et makroperspektiv, og at den tematisk har kretset rundt kulturelle minoriteters møte med det tradisjonelt norske. Nylig utkomne og kommende bøker fra oss i Universitetsforlaget vil bidra med viktige supplementer til dette perspektivet. En problemstilling som bør få mye oppmerksomhet, er hvordan det er å vokse opp som norsk, men ha en annen religiøs og kulturell bakgrunn enn flertallet. Sissel Østbergs kommende bok om norsk-pakistansk ungdom i Oslo bringer ny og viktig innsikt. Hun gir oss et nært og mangfoldig bilde av de utfordringene det medfører å være en bærer av ukjente og til dels fremmedartete holdninger uansett om du er i ditt hjemme- eller utemiljø. Samtidig viser hun hvordan denne ungdommen ivaretar det beste fra flere kulturer. Derfor er de en viktig og nødvendig ressurs i det framtidige Norge. I dag er det mellom 10 000 og 12 000 torturofre blant de innvandrerne i Norge som har fluktbakgrunn. For at disse menneskene igjen skal kunne leve et fritt og fullverdig liv kreves det at de blir mottatt med empati og kunnskap. I første omgang kunnskap om de mentale og

KLARTEKST

sosiale prosessene som flukt og eksil innebærer. Denne innsikten vil Sverre Varvins kommende bok gi. Den vil for de fleste av oss være en døråpner til ukjente rom i menneskesinnet preget av påførte lidelser, traumer og sorg. Samtidig har den et optimistisk budskap da den viser at det faktisk er mulig å legge selv slike opplevelser bak seg. Felles for Østbergs og Varvins bokprosjekter er at de baseres på nylig avlagte doktorgrader. Imidlertid er de noe betydelig mer enn direkte gjengivelser av forskerarbeid. Det skyldes at de aktuelle forfatterne har vilje og evne til å gå ut av forskerrollen og inn i formidlerens. Det å formidle er i seg selv en krevende oppgave som fordrer en viss distanse til egen forskning. Det er bare på den måten man evner å sette seg inn i leserens perspektiv, noe som er en forutsetning for enhver som har som målsetting å bedrive god formidling. Jeg tror det er viktig at våre fremste forskere blir gitt muligheten til også å bedrive denne type virksomhet. Deres entusiasme for eget forskningsfelt og deres oversikt over andres gjør dem ofte bedre egnet enn profesjonelle formidlere. God fagformidling krever imidlertid ressurser. Vi i Universitetsforlaget vil gjøre det vi kan for å bidra og legge forholdene til rette. Vår erfaring er at et nært samarbeid mellom forfatter og forlag er en forutsetning for at denne viktige litteraturen skal nå ut til studenter og andre interesserte lesere. Bare på denne måten kan vi gi leserne den innsikten de trenger for å møte en ny, spennende og utfordrende virkelighet. Historien er full av skremmende eksempler på hva som skjer om vi ikke lykkes med denne utfordringen.

UNIVERSITETSFORLAGETS MAGASIN /NR. 3. 2002

Nr. 3. 2002 – 3. årgang Universitetsforlagets magasin

I redaksjonen: Hege Ramseng, Mari Bjørkeng og Kristin Helstad

Ansvarlig redaktør: Arne Magnus Redaktør: Vibeke Feldberg

Design og layout: Gazette as

Klartekst / 3. 02

Adresse: Universitetsforlaget, Sehestedsgate 3 Postboks 508 Sentrum 0105 Oslo Telefon: 24 14 75 00 Telefaks: 24 14 75 01 E-post: klartekst@universitetsforlaget. no www. universitetsforlaget. no

Tidsskrift

Ny redaktør i Historisk tidsskrift:

Historikerne må ut av sin nasjonale selvopptatthet TEKST: JAN ERLEND LEINE / FOTO: UNIVERSITETET I BERGEN

– Historieforskningen i Norge har i altfor liten grad tatt inn over seg den nye verden vi lever i. I globaliseringens tid er den i altfor stor grad innelåst i trange nasjonale tolkningshorisonter. Dermed kan den ikke godt nok ivareta fagets viktigste funksjon, å forstå samtiden bedre. Det mener Odd-Bjørn Fure, ny redaktør i Historisk Tidsskrift. Dr.philos. Odd-Bjørn Fure (60) har klare visjoner for Norges eldste vitenskapelige tidsskrift: Forskere som analyserer Norge i et internasjonalt perspektiv, skal få mye spalteplass, helhetlige synteser prioriteres, framtredende internasjonale historikere tilknyttes redaksjonsrådet. – De siste tiårene har verden gått gjennom enorme endringsprosesser, økonomisk, politisk og sosialt. Nasjonalstatenes konsolideringsprosesser er fullførte, og overnasjonale integrasjonsprosesser dominerer. Da nytter det ikke å låse seg fast i et nasjonalt perspektiv. Hvis historikerne skal makte å gjøre samfunnet bedre rustet til å forstå samtiden, kan de ikke lenger overlate den nære fortid til samfunnsforskere, slår Fure fast. SEG SELV NOK

Han mener orienteringen mot internasjonale horisonter egentlig er en tilbakevending til historiefagets utgangspunkt her i landet. – På den tiden Historisk Tidsskrift ble etablert, i 1871, var det en selvfølge at norske historikere dro utenlands i lengre perioder. Det var først i slutten av mellomkrigstiden at norske historikere trakk seg tilbake og ble seg selv og sitt land nok, sier Fure. – Det var ingen ringere enn Andreas Holmsen og Jens Arup Seip som markerte starten på den store tilbaketrekningen. Seips framstilling av norsk historie var i stor grad avgrenset til et lukket nasjonalt rom, mener Fure. ETT ÅR

Den nye redaktøren lover at leserne vil merke reorienteringen i løpet av ett år. – Vi akter ikke å være en postkasseredaksjon, der vi velger ut «best-of»artikler som kommer inn til redaksjonen. Et sentralt middel for den nye redaksjonen er satsingen på review-artikler, det vil si meget grundig gjennomarbeidede temaartikler, med en ramme på ett års arbeid. Når vi gir forskere oppdrag, får vi bedre muligheter til å påvirke tidsskriftets profil. En review-artikkel kan for eksempel ha tittelen: «Hvorfor er de arabiske landene preget av en samfunnsstrukturell tilbakeståenhet? Og hvorfor er tilbakeståenheten like stor i steinrike arabiske land som i fattige?» OVERLEVELSE

– Hvorfor mener du denne nyorienteringen handler om historiefagets overlevelse? – Det spesielle med historiefaget er dets rolle i nasjonsbyggingen gjennom 200 år i Europa. Faget ble en integrert del av nasjonalstatenes konsolideringsprosess. Når denne prosessen er fullført, og globalisering, internasjonale regimer og overnasjonale institusjoner utgjør dominerende utviklingstrekk, er det klart at dette må få følger for historiefaget. Fure mener han har historikerkollegene med seg når han vil utvide tidsskriftets horisont. – Siden 1980-tallet har det vært klare tendenser til internasjonalisering av

norsk historieforskning, spesielt blant yngre forskere. Det er denne tendensen Historisk Tidsskrift skal styrke. SVARTEDAUDEN

– Betyr dette slutten for Svartedauden, Lagabøter og Håvamål i Historisk Tidsskrift? – På ingen måte. Men norsk historie skal i langt større grad plasseres i et relasjonelt og komparativt perspektiv. Etter krigen har dyptloddende næranalyser av meget begrensede problemfelter dominert. Dette har vært viktig for fagets utvikling, men det har gått på bekostning av helhetstenkningen. Næranalyser og mer sammenfattende synteser bør utfylle hverandre i større grad enn tidligere. Dette mener redaktøren som i august i år også ble den første forskningsdirektøren i det nyopprettede Holocaustsenteret i Oslo. Også her ser OddBjørn Fure vel så mye framover som bakover. KATASTROFENE

– Holocaustsenteret skal være et vitalt forskningssenter på høyt internasjonalt nivå. Vi vil samarbeide med verdens beste forskere på sine felt. Historiens store katastrofer skal identifiseres og analyseres. Vi skal også ta stilling når fundamentale menneskerettigheter er truet, og når vi aner at kursen går i katastrofal retning. Ett eksempel er Midtøsten-konflikten. Sterke krefter på begge sider har fordrivelse som strategi. Det har alltid vært en uklar grense mellom fordrivelse og massakre. – Nå høres du ut som en politiker. – Nei, jeg er ingen politiker. Men vi skal våge å si ifra når fundamentale sivilisatoriske verdier er truet. Historikere har her en viktig ballast fra studier av tidligere katastrofer. Jeg vet at vi går inn i et minefelt. Her har norske akademikere liten erfaring, det blir utfordrende. – Er det en historikers oppgave å beskjeftige seg med samtiden? Selvsagt. En historiker som ikke er opptatt av samtiden og framtiden, vil ikke kunne si noe vesentlig om fortiden. Klartekst / 3. 02

Aktuelt

Hijab og techno

Global reiseguide

TEKST: MARI BJØRKENG

Bildet av norsk-pakistanske ungdommer som slites mellom to kulturer, må modereres. De unge utvikler en høy grad av flerkulturell kompetanse, mener Sissel Østberg. I husets eneste rom med aircondition sover kvinnene og barna i den pakistanske storfamilien. I dobbeltsenga ligger Sissel Østberg og småsnakker med familiens norsk-pakistanske medlem. De snakker om hvilke gaver de skal kjøpe med hjem, og hvordan det er å oppleve livet i sin pakistanske storfamilie etter å ha vokst opp i Norge, om det å både være et familiemedlem og en fremmed. Sissel Østberg, førsteamanuensis ved Høyskolen i Oslo, har forsket på hvordan det er å vokse opp som ung muslim i Norge. Gjennom flere år har hun fulgt 14 norsk-pakistanske ungdommer i hverdagen, deltatt ved høytider og vært med på sommerferie til Pakistan. – De unge utvikler en høy grad av flerkulturell kompetanse. Bildet av norsk-pakistansk ungdom som slites mellom kulturer, må modereres. De håndterer en mangfoldig identitet der de velger det beste fra ulike kulturer, mener hun.

vise religiøs tilknytning. Samtidig er de først og fremst ungdom med interesser for film og musikk. De går igjennom de samme sosiale prosessene knyttet til det å bli voksen som andre norske ungdommer. Jeg ønsker å skape en større forståelse for variasjonene og alminneliggjøre unge muslimer. «Jeg går med hijab og hører på techno,» sa en av jentene som svar på hva som var den største forandringen i hennes liv. Jeg synes det illustrerer dobbeltheten hos unge, moderne muslimer. En dobbelthet som må respekteres. – Hvordan oppleves det å leve med alle fordommene mot islam? – De opplever en fiendlighet mot islam. Barna får slengbemerkninger om temaer det er lett å tilskrive religionen. De føler seg til stadighet tråkket på av storsamfunnet, noe som kan føre til at de vender storsamfunnet ryggen. Jeg er oppgitt over uvitenheten, sier Østberg. Mange unge muslimer er bekymret for framtiden. De føler ansvar for å lære barna sine om religionen sin. En av dem sa: «Hva vil skje hvis vi ikke kan lære neste generasjon om vår egen religion?»

RELIGION OG ETNISITET

MODERNE EKTESKAP

Østberg har fokusert på islams rolle i unges identitetsarbeid. – I oppveksten oppleves islam som en selvfølge. Men i ungdommen blir religionen plutselig en personlig sak. Noen jenter begynner å gå med hijab for å gi uttrykk for identitet og en stolthet over å være muslim. Etter hvert som de blir eldre, blir de også mer bevisste på forskjellen mellom religion og etnisitet. De ser at det er mulig å være muslim uten å godta arrangerte ekteskap og pakistanske klær. – Mange av jentene velger å gå med skaut for å

En gutt sender tekstmeldinger til en jente. De kjenner ikke hverandre ennå, men begge er inneforstått med at sms-ene skal ende i ekteskap. – Alle jeg har snakket med, er for arrangerte ekteskap. Men de tar det som en selvfølge at foreldrene tar dem med på råd, og at de skal få være med å bestemme, sier Østberg. Det finnes moderne former for arrangerte ekteskap. For en av jentene Østberg har snakket med, var det venninnen som tok initiativet overfor foreldrene hennes. Hun visste hvilken gutt den kommende bruden likte. De får ikke treffe hverandre, men blir kjent gjennom e-post og sms. En av guttene er lovet bort til en jente i Pakistan. De chatter ivrig med hverandre på Internett. – Hvordan opplever du den offentlige debattens fokus på tvangsekteskap? – Framstillingen av tvangsekteskap er ofte feil. Det er viktig å skille mellom arrangerte ekteskap og tvangsekteskap. Det er riktignok glidende overganger mellom sosialt press og tvang, men livet i en storfamilie handler hele veien om forhandlinger. Det passer dårlig med vårt individualiserte samfunn, men jeg er opptatt av at det er variasjoner. Boka med arbeidstittel Religion og hverdagsliv blant muslimer i Norge er planlagt utgitt i februar–03.

– Muslimsk ungdom er først og fremst ungdom, sier Sissel Østberg.

Klartekst / 3.02

Informasjonsteknologien, underholdningskulturen, verdenshandelen og miljøproblemene overskrider alle grenser vi har konstruert. Vi har globale tilbud, og vi har globale problemer. – En liten gruppe har retten til å reise over hele verden. Men en stor gruppe er avskåret fra det, sier Knud Vilby. Den globale reisen er en reiseguide for alle som ønsker en innføring i globale forhold. Den handler om den akselererende utviklingen mot internasjonalisering og etter hvert globalisering i perioden fra andre verdenskrig til i dag. – Den er et forsøk på å forklare hvordan globaliseringen påvirker utviklingsspørsmål, teknologi, kultur, handel, helse og utdanning, sier Knud Vilby. Knud Vilby er journalist og forfatter med miljø- og utviklingsproblemer som spesialfelt. I Danmark er han en kjent figur som blant annet formann i den danske forfatterforeningen og tidligere sjefredaktør i Informationen. I Norge har Den globale reisen akkurat kommet ut i revidert utgave. Tekst: Mari Bjørkeng

En serbisk historie? To norske historikere kommer nå til å spille en viktig rolle i arbeidet med å få historiefaget i Jugoslavia på et nytt spor. Knut Kjeldstadlis bok Fortida er ikke hva den engang var og Faget om fortiden av Jan Bjarne Bøe vil begge nå bli oversatt til serbisk og utgitt i Jugoslavia. Det er Ljubisa Rajic som skal oversette dem, og han håper de vil være med på å danne grunnlaget for et historiefag uten storserbiske skylapper. Rajic har tidligere oversatt Bjørnar Olsens bok «Fra ting til tekst» for arkeologistudiet i et land der også arkeologien er blitt tatt til inntekt for dagens serbiske supernasjonalisme.

Aktuelle bøker

! Tospråklig opplæring for Shaza TEKST: MARI BJØRKENG

Veien til et nytt språk går fra det kjente til det ukjente. Shaza har minoritetsbakgrunn, og Kristian har atferdsvansker. Begge har behov for tilpasset opplæring. Forfatterne følger Shaza og Kristian i skoletimer og i friminutt. – Disse er de to store gruppene som trenger tilpasset opplæring, sier Jon-Håkon Schultz. Sammen med An-Magritt Hauge og Harald Støre har han skrevet Ingen ut av rekka går. Tilpasset opplæring for Shaza og Kristian. For Shaza oppstår problemene når språkproblemer gjør at hun ikke greier å følge med på skolen. – Vi følger læreren i kartleggingsarbeidet og i gjennomgangen av lover og forskrifter om tospråklig opplæring. Forskriftene sier at alle elever med minoritetsbakgrunn har rett på tilpasset opplæring gjennom tospråklig opplæring. Den består av tre ulike tiltak: Morsmålsopplæring, tospråklig fagopplæring som gir eleven en ekstra

forklaring på morsmålet, og særskilt norskopplæring, som er norskopplæring gitt etter egen fagplan, forteller Schultz. – Får Shaza den oppfølgingen hun har krav på? – Forskriftene er ikke godt nok implementert, og mange får ikke den undervisningen de har krav på. Ved noen skoler kan det virke nesten umulig fordi det er så mange språkgrupper. Men ved å gi tospråklig opplæring til de største gruppene er man i hvert fall et stykke på vei. Er det ikke først og fremst norsk man skal lære i den norske skolen? spør mange seg. Ifølge Schultz er tospråklig opplæring tuftet på årelang forskning som viser at veien til ny kunnskap går fra det kjente til det ukjente. – Her er det morsmålet som er kjent. Derfor går vi veien om morsmålet slik at eleven kan bruke sitt eget språk som et redskap for å lære norsk. Det er viktig å merke seg at den tospråklige opplæringen kun er et middel for å nå målet om at alle lærer norsk på en mest mulig effektiv og god måte.

Tekst søker god leser TEKST: MARI BJØRKENG

Det står ikke så dårlig til med barns leseferdigheter som avisoverskriftene sier. Men når elevene har blitt teknisk gode lesere, begynner leseopplæring nummer to. – Hva er den andre leseopplæringen? – Den første dreier seg om å lære å lese bokstaver og trekke sammen ord, å forstå selve grunnprinsippene i skrift og vitsen med å lese. Men det er mye mer å lære etter det. Elevene må lære å lese for ulike formål i ulike sjangrer og ulike medier. En fullt utviklet lesekompetanse har mange sider. Blant annet å lese for å lære, opplevelser og å kunne tolke ulike tegnsystem som skjønnlitteratur, TV, data og bilder, sier Elise Seip Tønnessen, en av redaktørene av Den andre leseopplæringa. Utvikling av lesekompetanse hos barn og unge. Agnes-Margrethe Bjorvand er medredaktør, og begge er ansatt ved Høgkolen i Agder. Boka skal hjelpe lærere til å utdanne bedre lesere. – Dere opererer med et ganske bredt tekstbegrep? – Ja, alt som har som hovedhensikt å formidle mening.

En god lesekompetanse er en kilde til opplevelser og en viktig forutsetning for læring. – Hvordan står det til med lesekompetansen hos barn? – Norske ungdommer ligger midt på treet i OECD-sammenheng. Det er ingenting som tyder på at de leser dårligere enn for ti år siden. Men en forskjell er at jentene leser mye bedre enn guttene, eller at guttene har blitt dårligere, sier artikkelforfatter Astrid Roe, forsker ved Institutt for lærerutdanning og skoleutvikling ved Universitetet i Oslo. – Hvordan skal vi få guttene til å lese mer? – Det er jo 1000-kroner spørsmålet. Man må finne fram til litteratur som de liker. Det er særlig gutter som har kastet seg over Harry Potter og fantasy-bølgen. Det tyder på at guttene har blitt mer interessert i å lese. Det blir spennende å se hva resultatene av neste undersøkelse, våren 2003, viser. Jo mer man leser, desto bedre leser blir man. Men det finnes jo så mye annet morsomt å gjøre etter skoletid. – Hvordan får man barn til å forstå at lesing ikke bare er et slit forbundet med lekser?

– Glade lesere blir gode lesere som igjen blir glade lesere. Det er en god sirkel som læreren må hjelpe elevene inn i. Ved å lese mer belønnes man med gode leseopplevelser, oppmuntrer Seip Tønnessen. Klartekst / 3.02

Nyheter

En god trener * For å yte sitt beste trenger man en god trener. Morten Emil Berg hjelper ledere til å bli coacher. – Hei. Jeg vil gjerne snakke litt med deg om den nye boka Coaching … – Jeg kan godt sende deg litt informasjon først. Hvis du kan tenke deg det altså? Pling. Fire sider ligger i innboksen. En innføring i coaching og i Morten Emil Berg, coach og amanuensis ved Handelshøyskolen BI. Sånn ble jeg coachet inn i ledelsesteorien. Samtalepartner, veileder, trener og lagleder er det nærmeste vi kommer med norske ord. Uansett handler det om å hjelpe mennesker til å overvinne barrierer og realisere mål. Mennesket greier ikke å utvikle hele sitt potensial alene. Coachen stiller spørsmål, antyder gode valg, oppfordrer til handling og gir tibakemeldinger. Hun gir ikke konkrete råd, men hjelper sin «elev» til å hjelpe seg selv. – Det beste bidrag en lærer kan gi til sine elever, er å hjelpe dem til å bli sine egne lærere, sier Berg. Omtrent som jeg nå har lært meg en del om coaching. Morten Emil Berg jobber med ledelsespedagogikk. Hensikten er å hjelpe ledere, team og organisasjoner til å lykkes. Som idrettsmann har han hatt mange trenere. Men idrettscoaching bruker virkemidler som gulrot og pisk. Det finnes også livscoacher, som hjelper en til å tenke over sin egen situasjon. I Coaching. Å hjelpe ledere og medarbeidere til å lykkes, konsentrerer Berg seg hovedsakelig om ledercoaching. – Hvilke ferdigheter bør en god ledercoach ha? – Det vi kaller coaching-kvaliteter. I første rekke å være god til å kommunisere, ha emosjonell intelligens og evne til empowerment og superledelse. – Kan du forklare? – Empowerment innebærer å hjelpe medarbeidere til å ha tro på det de gjør, utvikle kompetanse til å løse oppgaver, føle frihet til å velge og ha makt slik at de kan påvirke organisasjonens resultater. Superledelse er å lede medarbeidere

til å lede seg selv. Her er det en sentral utfordring å utvikle medarbeidernes kognitive ledelse, hvordan de styrer tankene sine. Shakespeare hevder jo at mennesket gjennom sine tanker kan gjøre himmelen til et helvete og helvete til en himmel. Til alle tider har mennesker hatt læremestre. Hvorfor er coaching aktuelt nå? – Medarbeidere får stadig høyere kompetanse og krever selvstendig ansvar og frihet. Bedrifter møter sterkere konkurranse og bør bli mer fleksible og læringsorienterte. Det krever en ny form for ledelse. Vi må bevege oss fra den tradisjonelle «ordre–kontroll-ledelse» til coaching. – Er alle like lette å coache? – Mennesker kan deles i to grupper: De som er indre styrt, og de som er ytre styrt. De som er indre styrt, tar et personlig ansvar, og de som er ytre styrt, skylder på omgivelsene. Det er stort sett lettere å coache de som er indre styrt. Berg hevder at det finnes nærmere 10 000 ulike

teorier innen ledelse. Blant dem finner vi for eksempel «Managing by wandering aroundteorien». – Kommer coaching til å føye seg til rekken av døgnfluer? – Det kan skje. Men god coaching gir en helhetsmodell og kan hjelpe mennesket med å leve et godt liv, både på jobben og privat. – Er du coach for noen? – Ja, for et team på fem kvinnelige toppledere i en offentlig organisasjon. – Har du en selv? – Eh ... kona. Det blir jo ikke helt faglig riktig. Men jo, hun er coachen min. Hun er dyktig til å gi klare tilbakemeldinger som ikke er truende, slik at jeg slipper å komme i forsvarsposisjon. Og forhåpentligvis lærer jeg av det.

«Nei, vi har ikke nok» hvis både befolkningsøkningen blir så stor som prognosen sier, og vi ikke foretar alvorlige, kanskje dramatiske endringer i forbruk og forurensningspraksis. «Ja, vi har nok» hvis forbruk og forurensning kommer under bedre kontroll. Hjelpemidlene for å nå dit må være mange: data og overvåkning, utdannelse og forskning, lovgivning og økonomiske virkemidler, teknologi og forvaltning. Samt god vilje. Arne Tollan er seniorrådgiver i NVE. I Vann-

ressurser gir han en naturvitenskapelig innføring i temaet vann og prosessene i vannets kretsløp, og diskuterer forvaltning av miljø og ressurser i lys av norske og internasjonale vannproblemer.

Tekst: Mari Bjørkeng Ill.: Elisabeth Ramfjord

Har verden nok vann? * Knapphet på vann er i ferd med å begrense menneskenes velferd og velstand. Det skyldes både forurensning og ujevn fordeling. I dag har 300 millioner mennesker i 26 land lite vann. World Water Council anslår at i 2050 vil to tredeler av jordas befolkning i 66 land kunne komme til å oppleve tilsvarende vannknapphet om ikke ekstra tiltak settes inn. Spørsmålet om verden har nok vann, kan besvares med et «ja, hvis …» og et «nei, hvis …», ifølge Arne Tollan i boka Vannressurser:

Klartekst / 3.02

Tekst: Mari Bjørkeng

Nyheter

Helseregisterloven

Nestor i sykepleie * Kari Martinsen er en av nestorene i norsk sykepleie. Nå kommer de tre viktigste bøkene hennes i nye utgaver. I nye kapitler intervjues Martinsen om sin innflytelse på sykepleiedebatten. Gjennom dialoger med sykepleieforsker Kari Eriksson utforsker Martinsen forholdet mellom filosofi og vitenskap og deres forhold til den praktiske sykepleien i Fenomenologi og omsorg. Tre dialoger. I Fra Marx til Løgstrup. Om etikk og sanselighet i sykepleien tar hun et oppgjør med tenkningen

«Individet i sentrum». Hun spenner fra samfunnskritikk til den danske filosof K.E.Løgstrups fokusering på relasjoner, muligheter og håp. Samtidig reiser den grunnleggende kritikk av akademisk hovmod og vitenskapeliggjøring av helsefagene. Omsorg, sykepleie og medisin. Historisk-filosofiske essays er en samling av Martinsens tidligste og mest sentrale artikler om sykepleiehistorie, omsorgsfilosofi og medisinhistorie. Hun forsøker å klargjøre hva omsorg er og å få frem de grunnleggende verdiene omsorg bygger på.

* Lov om helseregistre og behandling av helseopplysninger trådte i kraft den 1. januar 2002. Veien fram til den vedtatte loven har vært lang og omstendelig. Arbeidet pågikk i nesten 20 år, og det ble nedsatt en rekke forskjellige arbeidsgrupper og utvalg som vurderte ulike sider i forbindelse med bruk av helseopplysninger i Norge. Loven skal bidra til å gi informasjon og kunnskap om befolkningens helseforhold, årsaker til nedsatt helse og utvikling av sykdom, samtidig som den skal sikre et sterkt personvern ved at helseopplysninger blir behandlet i samsvar med grunnleggende personvernprinsipper. Helseopplysninger er sensitive opplysninger for pasienten og er gjennomgående avgitt til helsepersonell under den forutsetning at vedkommende har taushetsplikt. At enkeltindividets helseopplysninger blir behandlet på en betryggende måte er avgjørende for tillitsforholdet til helsepersonell, forskere og helseadministrasjon – noe som tilsier en forsiktig håndtering og en streng regulering av hvordan opplysningene behandles. Loven gir enkeltindividet en rekke rettigheter, samtidig som den enkelte behandlingsansvarlige pålegges en rekke plikter. Den gir hjemmel for opprettelsen av lokale, regionale og sentrale helseregistre, men legger også opp til et system med økt bruk av anonyme og avidentifiserte data som beslutningsgrunnlag og for kunnskapsoppbygging. Kommentarutgaven til Helseregisterloven er skrevet av Bjørn Nilsen, Christine Lie Ulrichsen og Sverre Engelschiøn – som alle er ansatt i Datatilsynet.

Klartekst / 3.02

Klartekst / 3.03

Portrettet

Reparerer traumer SVERRE VARVIN er psykiater og psykoanalytiker ved Psykososialt senter for flyktninger, Universitetet i Oslo.

TEKST: EVA GRINDE / FOTO: MORTEN BRAKESTAD

Han behandler mennesker som har opplevd massiv tortur. Ofte kommer ordene hjelpeløst til kort. Som terapeut kan Sverre Varvin føle seg både lammet og sint. Men ikke redd. – Nei, jeg tror ikke jeg har vært redd noen gang, men en gang ble jeg nokså forskrekket, sier Sverre Varvin (52). Han smiler rolig på en måte som antyder at han ikke er av den lettskremte typen. Så forteller han om en episode som fant sted i rommet der vi sitter. – Det kom en mann inn og satte seg der du sitter nå, sier Varvin til meg, og fortsetter: – Som jeg pleier, tok jeg fram notatblokk og penn for å notere. Han vender seg mot skrivebordet sitt for å vise hvordan han hentet fram skrivesakene. – Da jeg snudde meg mot ham igjen, så merket jeg at noe var alvorlig galt. Mannen var meget opphisset, og så vettskremt ut. Det viste seg at situasjonen påkalte brutale avhør med sikkerhetspolitiet i hjemlandet, forteller Varvin. Terapeuten la umiddelbart bort blokk og penn, og prøvde å roe pasienten ned. Det var for sent. Mannen langet ut høyrearmen og knuste stålampen ved siden av seg. – Den som står der, sier Varvin og beveger armen i retning veggen på min høyre side. – Så stormet han ut døren og forsvant, heldigvis. Jeg snur meg og ser hvilken lampe han mener. Den er skiftet ut. – Det er det som preger alvorlig traumatiserte mennesker. De greier ikke legge hendelsene bak seg. Min viktigste oppgave er å hjelpe pasienten til å lage det de har opplevd, om til et minne, sier Varvin. FÅR VONDT I HODET

I et grendehus i en bakgård i Thereses gate i Oslo har psykiater og psykoanalytiker Sverre Varvin sitt kontor. Det er ganske lite og trangt. Der tar han imot pasienter, både krigsflyktninger som sliter med ettervirkninger, og nordmenn med ulike psykiske problemer. Det er varmt når vi kommer inn. Varvin har nettopp hatt inne en pasient. Han har satt det lille vinduet over skrivebordet opp, så klar høstluft kan slippe inn. På den ene langsiden står en benk med lysebrunt skaitrekk. Den ser ut som en undersøkelsesbenk som leger har. – Enten så sitter de, eller så ligger de. Jeg lar pasientene velge selv. Men når de ligger ned, har de lettere for å få tak i dype, vanskelige, følelser, sier psykoanalytikeren. Disse følelsene må han være åpen for å ta imot. – Jeg må jobbe aktivt med de tanker og fantasier pasienten vekker i meg, uten å la meg overvelde. Det er det jeg har betalt for. Men av og til får han vondt i hodet eller magen. Pasientene og deres historier virker så sterkt inn på ham at han blir fysisk dårlig. Han får lyst til å skjelle ut kolleger eller hive seg over telefonen til ambassaden. – Men det hjelper ikke pasientene om jeg overreagerer. Snarere tvert om. De trenger hjelp til å styre sine egne, overveldende følelser av angst og aggresjon. Jeg må hele tiden jobbe med å holde disse tingene på avstand, erkjenner Varvin. Det har hendt at tolken har fått rollen som psykologisk buffer.

762 GERILJASOLDATER

En dag dukket det opp en Varvin ble tildelt Universitetsforlagets fagpris, Idunn-prisen 2002 geriljasoldat fra Midtøsten. Han for bokprosjektet Flukt og eksil. hadde med seg tolk, og ville ha Traume, identitet og mestring. hjelp. Han hadde mistet 762 menn i fjellene, og erklærte at Erling Sandmo, forsker ved Institutt han trengte å få bearbeidet alle for samfunnsforskning, ledet juryen. de 762 tapene. Dermed begynte I begrunnelsen sa juryen blant annet: de å gå gjennom hver og en av – Faglig er dette selvsagt et solid hans falne medsoldater. arbeid. Men den kompetansen som Pasienten hadde en brå snakgjør det solid, er spesiell ved at den kemåte og nærmest spyttet ordså til de grader er erfart. Den bunene ut, og ifølge tolken var det ner i forfatterens og hans kollegers helt uvanlig å bruke språket på arbeid ved Psykososialt senter for en så «hard» måte som det han flyktninger. Dermed har boken sitt gjorde. Også Varvin reagerte. opphav i det fagmiljøet som antake– Jeg følte ubehag og fikk lig kjenner de problemene den tar stram nakke av terapitimene opp bedre enn noe annet her til med ham. Men tolken fikk skiklands. kelig hodepine – hver eneste gang. Der fungerte hun som en Prosjektet kommer som bok på buffer for meg. Vi snakket samUniversitetsforlaget. men om det og kom fram til at mannens måte å snakke på måtte være et uttrykk for undertrykt sinne, ser Varvin. Det hjalp å finne forklaringen på mannens væremåte. Det mildnet de sterke reaksjonene. EKSOTISK VESTKANTGUTT

Sverre Varvin vokste opp på Majorstua i Oslo. Med en mor fra Island var han den gangen nærmest et eksotisk innslag i gatene på vestkanten. Hun hadde i tillegg vært gift før med en diplomat, og derfor reist mye rundt i verden. Også faren var uvanlig bereist, som hvalfangerlege og i den norske marinen under krigen. – Hjemmet vårt var stadig fullt av gjester utenfra. Ikke minst islendinger på vei nordover og nedover i Europa. Det ga meg en følelse av en liten verden. Islendinger reiser mye mer enn andre. De fyker bestandig rundt, sier Varvin. Han tror gjennomtrekken i barndomshjemmet var med på å vekke hans internasjonale bevissthet. Samtidig har han som psykiater og psykoanalytiker alltid vært interessert i å forstå menneskers sjelsliv ut fra deres forhold til omgivelser og erfaringer. – Mange tror psykoanalysen helt og holdent er individfokusert. Det er feil! Freud og Breuer var de første til å forklare psykiske problemer sosialt. De fokuserte på pasientens erfaringer og deres forhold til andre mennesker, og ikke minst relasjonen til psykoanalytikeren selv. Før dette ble nærmest alle psykiske problemer forklart med arv og degenerering, sier Varvin. Klartekst / 3.02

Portrettet

KLEENEX OG HELBREDELSE

Skaibenkens «hodepute» er dekket av ett kritthvitt kvadratisk trekkpapir. På bordet ved siden av ligger en svær bunke med slike papirstykker, og en boks med kleenex-lommetørklær. På et kaffebord mellom to stoler på kortveggen står også en boks med papirlommetørklær. Tårer er ofte et godt tegn. – Det tar lang tid før en alvorlig traumatisert person greier å sørge. Til å begynne med er mange helt forstenet av redsel og mistenksomhet, forteller Varvin. Traumene er til stede hele tiden, og pasientene kan plages av hallusinasjoner eller gjentagende mareritt som er så virkelige at de fortsetter i våken tilstand. – Poenget med terapi er å gjøre de traumatiske hendelsene til erfaringer som er tilbakelagt. De må bli minner. Først da kan de bearbeides, og det viktige sorgarbeidet kan begynne, sier Varvin. Hos et menneske som har opplevd ekstreme traumer, er følelseslivet blitt skadet. Det mister nyansene. Derfor var det et klart signal om bedring da en kvinnelig pasient ble sjalu på sønnen sin. – Jeg hadde skrevet et brev direkte til sønnen hennes, og ikke til henne. Hun følte seg forbigått. Da visste psykiateren at hun var på rett vei. CRISIS – WHAT CRISIS?

Hassan fikk bind for øynene. Sammen med andre fanger ble han plassert på en plattform. Fangevokterne la løkker rundt halsen på dem. Alle visste at de skulle dø. De var fullstendig overlatt til seg selv, forlatt av alle gode krefter, og uten noen mulighet til å hindre bødlene i å ta deres liv. Da lemmen likevel ikke åpnet seg under Hassan, følte han ingen lettelse. Han følte ingenting. – Hassan fortalte meg at han bokstavelig talt ble stiv av skrekk, noe som varte i flere dager, forteller Varvin. Blant de som jobber med traumatiserte personer, finnes et begrep: taushetens konspirasjon. Det dreier seg om en uuttalt pakt mellom de som har vært utsatt for overgrep, deres pårørende eller til og med hele samfunn, om at: «dette snakker vi ikke om», «dette legger vi bak oss». For offeret kan det være en kortsiktig lettelse å slippe å snakke om opplevelsene. For pårørende en sjanse til å slippe å forholde seg til menneskets uforståelige kapasitet for grusomheter og destruksjon. Overgrep vekker dessuten skam – og skyldfølelser. – En slik mur av taushet gjør vondt verre. Den traumatiserte får bekreftet at ingen bryr seg, og at verden ikke er til å stole på. Følelsen av å være helt overlatt til seg selv fester seg, sier flyktningterapeuten. Han har i dag 15 traumatiserte flyktninger i terapi eller i oppfølging. BYRÅKRATISKE KRENKELSER

Sverre Varvin serverer te på terapirommet. Han er ikke høy eller på annen måte spektakulær. Med skjegg og en klesstil i grått og cord skiller han seg ikke ut fra andre universitetsakademikere. Men han slår en gjennomsnitts fagperson når det gjelder å fortelle. Både iver, kroppsspråk og ordvalg forteller om en mann som liker å formulere seg og dele sine erfaringer. Og ikke bare med faglige kolleger, for formen er befriende tilgjengelig og uakademisk.

Klartekst / 3.02

Kanskje er det fordi han ikke begrenser fagengasjementet sitt til ren teori. – Jeg pleier å si til sosialkontoret at dere må ikke plassere denne mannen på en hybel på et hospits sammen med narkomane. Det blir farlig likt livet i fengselet der han ble torturert og mishandlet, sier Varvin. Terapeuten vet at hospitset kan vekke vonde minner og sterke følelser til live. Men det hjelper ikke alltid at han sier ifra. PRISBELØNT PÅ FORSKUDD

Psykososialt senter for flyktninger i Oslo er en del av Universitetet. Der samles landets kunnskap om effekter av tortur og mishandling. Varvin har vært tilknyttet senteret som rådgiver, terapeut og forsker i ti år, og har også tatt en doktorgrad på temaet. Nå skriver han bok. Flukt og eksil – traume, identitet, mestring er myntet på fagfolk som jobber med flyktninger, og på allmennheten. I juni i år mottok han Universitetsforlagets fagpris for prosjektet, som han håper å ferdigstille neste vår. – Jeg fikk høre hjemme at det var da utrolig å få en pris før boken er ferdig, ler Varvin, og skynder seg å understreke at de 100 000 kronene skal komme særs godt med. Han har tenkt å bruke dem til å kjøpe seg fri. En rask titt på 52-åringens engasjementer og verv nasjonalt og internasjonalt gir et hint om at det nok må ryddes aktivt for å få plass til bokskriving. På agendaen er blant annet utvikling av et nettbasert kurs i etikk og menneskerettigheter for fengselsleger. Varvin leder Den norske legeforeningens menneskerettighetsutvalg. – Er du klar over at i alle land der det er tortur, er leger med på det? Blant annet brukes de til å vurdere når offeret tåler en ny omgang mishandling uten å dø av det, sier Varvin opprørt. Han er også visepresident i den internasjonale psykoanalyseforeningen, IPA, og i den forbindelse med på å redigere en internasjonal antologi om terrorisme. Prosjektet er en direkte følge av 11. september. – Disse prosjektene driver jeg mest med i helgene og på kveldene, forklarer Varvin. – Grunnvirket mitt er å være kliniker. MOT ALLE ODDS

Telefonen ringer. Det er taust i den andre enden av røret når Varvin svarer. Da vet han at det er henne. Det er hun som stopper opp for hvert ord. Hun har mistet evnen til å snakke flytende og stammer på en særegen måte. Kvinnen opplevde fengsling og tortur i senpuberteten. Hun har fått så store problemer med å tenke på det som har skjedd, at hun har mistet en del av taleevnen. – Hun ble rammet i en veldig sårbar periode av livet sitt, forteller Varvin. Han frykter at hun aldri noen gang vil bli frisk. Men han har vært vitne til mange mirakler. – På den ene siden er dette arbeidet veldig tungt. Jeg føler den håpløsheten flyktningene selv føler. Ting står stille. De er aggressive og klagende. Men så – på en utrolig kreativ måte våkner de til liv igjen. Det er ekstremt tilfredsstillende. Slik får jeg min belønning.

Ny bok

Statsråder mister makt TEKST: EVA GRINDE

«Den nye staten», «Et enklere Norge», «Fra ord til handling». De to siste tiårene har det ikke manglet på reformprogrammer i staten. Hvilken effekt har moderniseringen hatt på fordeling av makt mellom ulike aktører?

Han og Lægreid bygger sine analyser på intervjuer med 58 statlige toppsjefer. De er delt inn i fire kategorier: Ledere i statsaksjeselskaper, direktoratsledere, departementsråder og statsråder. 19 av 22 statsråder i Bondevik 1-regjeringen var blant dem som ble intervjuet.

Dette er temaet i boken Reformer og lederskap, omstilling i den utøvende makt. Et av hovedfunnene i studien er at statsrådene er blitt mindre mektige. Noe av det som overrasket forfatterne mest, var at statsrådene selv var entydig negative til reformprogrammene. – Vi hadde ventet at politisk ledelse kanskje veide sine ord litt, og trakk fram fordeler og ulemper. Men nei. De mente reformprogrammene var symboltunge og lovet mer enn de greide å holde, sier Tom Christensen, professor i offentlig politikk og administrasjon ved Universitetet i Oslo. Sammen med professor Per Lægreid ved Institutt for administrasjon og organisasjonsvitenskap ved Universitetet i Bergen gav han ut boken på Universitetsforlaget i slutten av september. Den inngår som en del av den pågående Maktutredningen.

BRANNSLOKKINGSPOLITIKK

Grunnen til at statsrådenes handlingsrom er blitt redusert, er sammensatt. Som følge av blant annet avmonopolisering og delprivatisering har ledere av statlige selskaper stukket av med noe av makten. I tillegg bidrar pågående medier og et stadig mer aktivistisk Storting til at regjeringsmedlemmene mister kontrollen over egen dagsorden. – Statsråder bruker mye tid på å reagere på til dels uforutsigbare utspill fra medier og stortingspolitikere, mener Christensen og Lægreid. Forfatterne har også sporet opp en vesentlig forskjell i politiske og administrative lederes tenkemåte. Politikerne tenker kortsiktig, rutinemessig, og konsentrerer seg om å være fleksible for utenverden. De er ifølge forskerne drevet av en reaktiv logikk. Adminstrative ledere på sin side tenker mer strategisk og langsiktig. De er proaktive.

HÅR I SUPPA

FETE SLOGANS

En annen overraskelse var det for forskerne å finne at den administrativ ledelsen i departementene var så kritisk til aktive stortingspolitikere. Regjeringsmedlemmer på sin side har stor forståelse for at kolleger på Stortinget presser på. De har gjerne selv vært parlamentarikere. Men toppsjefene i statsbyråkratiet, departementsrådene, er derimot langt mindre forståelsesfulle. – De synes aktivister fra Løvebakken blander seg altfor mye inn i byråkratiets saker, og det på detaljnivå, forteller Christensen.

Lægreid og Christensen er skeptiske til effekten av de omfattende reformprogrammene. –Det er mye «wishful thinking». Man tar det for gitt at privatisering betyr økt effektivitet. Og «brukerorientering» – hva betyr egentlig det? Det er lett å få en følelse av at dette bare er fete slogans, sier statsviteren. På New Zealand var de tidlig ute med modernisering av staten. Nå er de i ferd med å reversere en god del av de tiltakene Norge innfører, fordi de ikke fungerer.

Makt eller ansvar? Maktforholdene forandrer seg fortere enn ansvarsforholdene. Landets politiske ledelse har mindre makt, men like mye ansvar som før, mener forfatterne av Reformer og Lederskap, Tom Christensen og Per Lægreid.

Christensen tror ikke administrasjonsminister Victor D. Norman vil ta det innover seg. – Med nåværende regjering ved roret er det sannsynlig at utviklingen fortsetter i markedsliberal retning i flere år fremover, slår han fast.

Kors på halsen Både religion og vitenskap er i våre dager differensiert i omfattende og mangfoldige kulturer som bare kan oppfattes som enheter om man gjør vold på dem med abstrakte overveielser. En gang definerte de to feltene hverandre ved at religionens og vitenskapens representanter dyttet og dro grenselinjene mellom dem frem og tilbake.

essaysamling om konfliktene mellom religion og vitenskap som har preget historien gjennom over 500 år. Han beskriver hvordan møtene mellom ulike menneskebilder og verdenssyn har formet utviklingen til medisinen, zoologien, psykologien, psykiatrien, astronomien, filologien, matematikken, sosiologien, billedkunsten og musikken.

Trond Berg Eriksens kommende bok Kors på halsen. Betraktninger om religion og vitenskap er en

I de moderne oppgjørene mellom religion og vitenskap har sannferdighet og redelighet vært

mye brukt som apellinstanser. Gjennom sin skildring av historien til relasjonen mellom religion og vitenskap viser Trond Berg Eriksen hvilken flyktig, mangetydig og unnvikende størrelse sannheten er. Sannhetens historie er like omskiftelig som barndommens, dødens, galskapens eller paradisets historie.

Klartekst / 3.02

Ny bok

! «DET ONDE UD AF SKABET» Lars Fr. H. Svendsen høster gode omtaler i Danmark for Ondskapens filosofi. «Ondskabens filosofi er skrevet på et olympisk overblik, men utfoldet i personligt præget øjenhøjde. Den er bred i dybden og næsten historisk i sin aktualitet.» Det kan vi lese i Information sin anmeldelse «Det onde ud af skabet». Boka var unektelig aktuell da den kom ut i Norge kort tid etter 11. september 2001. Ikke lenge etterpå ble den oversatt til dansk. I Jyllandsposten sto det at den er: «Et fremragende redskab til at forstå, hvilken form for ondskab, der udløste terrorangrebet i New York». Smukt, sa Michael Halskov i Danmarks Radio: «Med Ondskabens filosofi har vi fået en seriøs, moderne og aktuel gennomgang af ondskabens natur og sære magt, og med den unge doktor Svendsen fra Norge er en filosof der, som en riktig intellektuel skal, kan gøre de store emner vedkommende i et sprog, der er til at læse og med et dybt personlig engasjement. Det er savnet og nødvendigt og ganske, ganske smukt.

NILS CHRISTIE OGSÅ PÅ FRANSK Ikke utdaterte forfattere (Christian Refsum til venstre).

Lyrisk 68-er utgått på dato TEKST: JAN ERLEND LEINE

FOTO: ØYSTEIN GILJE

Den synger definivt på siste verset, 34åringen som har tjent som grunnbok i lyrikkteori for utallige litteraturvitere. – Lyriske strukturer er simpelthen utdatert. Vi forstår og leser lyrikk på en annen måte i dag, og nye teorier er kommet til, sier universitetslektor Christian Refsum. I samarbeid med Christian Janss har han skrevet en ny innføringsbok i lyrikkanalyse for grunnfagsstudentene i litteraturvitenskap: Lyrikkens liv. En innføring. Her møter leseren gresk oldtidslyrikk side om side med rockens «Be bob a lula. She's my baby. Be bob a lula», med Olav H. Hauges modernismeflørt og rapperen Eminems tekster. – Vi henter eksempler fra hele verden og alle tidsaldre, fra svært mange stilarter og språkområder, sier Refsum. De fleste teksteksemplene er imidlertid hentet fra norsk, og til dels nordisk litteratur. Men leseren vil også få innsikt i fransk prosadiktning, italiensk sonettkunst, arabisk ghazel, japansk haikudiktning og en rekke andre former. – Målet er å presentere lyrikken i hele sin bredde, på en pedagogisk måte: Lyriske sjangre,

Klartekst / 3.02

konvensjoner, virkemidler og forskjellige tradisjoner, sier Refsum. I likhet med Lyriske strukturer inneholder boken også en rekke lesninger eller tolkninger av enkelte dikt. Nettopp de gode lesningene var styrken ved den gamle boken, og på dette punktet har vi forsøkt å lære av våre forgjengere, opplyser han. Christian Refsum, ved Institutt for nordistikk og litteraturvitenskap ved Universitetet i Oslo, har ikke latt lyrikken gå bare til hodet på seg. Også hjertet slår for denne kunstformen. Han har selv publisert dikt på Vinduets nettsider. – Det er paradoksalt at en nettopp i lyrikken, som i tradisjonell forstand følger en ufri og til dels mekanisk skrivepraksis, kan komme i kontakt med noe nært og inderlig. Dette samspillet mellom det mekaniske og det subjektive fascinerer meg, sier Refsum. Lyrikkens liv. En innføring er først og fremst beregnet på universitets- og høyskolestudenter, men ønsker også å nå lyrikkelskere uten portefølje.

Det franske forlaget Autrement har nettopp kjøpt Nils Christies bok Kriminalitetskontroll som industri av Universitetsforlaget. Mannen som klarte å få avskaffet dødsstraffen i Frankrike, Robert Badinter, skal introdusere det banebrytende arbeidet av den norske kriminologiprofessoren for det franske publikum. Boken er nylig utgitt på japansk, oversatt av Christies kollega, professor Tsuyoshi Hiramatsu. Den finnes fra før på dansk, engelsk, finsk, italiensk, portugisisk, russisk, spansk, svensk og tysk, altså snart på 12 ulike språk. Nils Christie er en av de norske forfatterne som når videst ut, sier Lars Alldén i Universitetsforlaget. – Christie er i levende dialog med folk innen kriminalomsorg, fengelsvesen og strafferettsfilosofi i store stater som USA og Russland, og mange i EU følger med på hans resonnementer. Når denne boken nå kommer på fransk oversatt av tidligere ambassadør Knut Sverre, finner den nye lesere i den fransktalende verden.

Jubileum

Illustrasjon fra Marianne Egelands bok: Med kunnskap skal landet bygges (Universitetsforlaget 1996): Innvikprestens eldste sønn, Olaf Andenæs (født 1907), har i sin høyst personlige minnebok om faren, Mads O. Andenæs, stilisert familiens liv på prestegården for etterkommerne.

Johs. Andenæs i 90 år TEKST: MARI BJØRKENG

Det har blitt sagt at han står høyere enn loven, og at bøkene hans er som bibler. Nå er Johs. Andenæs 90 år. – Jeg er på juridisk fakultet sammen med Johs. Andenæs og Anders Bratholm, forteller Svein Slettan, førsteamanuenseis i strafferett ved Universitetet i Oslo. – Johs. sier at noe av det verste ved å bli eldre er at man mister selvtilliten. Da svarer Anders Bratholm: «Du kan trøste deg med det Johs., at du fremdeles ligger godt over gjennomsnittet her ved fakultetet.»

forteller litt om ham som person, sier Slettan. Han sier selv at han ikke har det med å skryte av folk, og at han er opptatt av å lære studentene at de ikke skal ha overdreven respekt for autoriteter. – Men er det én person jeg virkelig ser opp til, så er det Johs. Johannes Andenæs er en faglig ener både nasjonalt og internasjonalt. Det begynte da han som 18-åring leste Fredrik Stangs Innledning til formueretten og oppdaget at jussen var hans fag. Han har spesialisert seg innen strafferett og forfatningsrett. FORFATTER PÅ ET UNGT FORLAG

«DU TRENGER IKKE SI DE TIL MEG»

Svein Slettan forteller gjerne om Andenæs og hva han har betydd for ham. – Johs. har vært som en far for meg i over 30 år. Jeg ble kjent med ham rett etter eksamen i 1972. Han var gudfaren i strafferett da, og han er det fremdeles. Jeg var ny sekretær for Straffelovrådet, som blant andre bestod av Johs. Andenæs, og fikk høre at jeg måtte være dis med medlemmene. En dag sa jeg De til Andenæs også. «Du trenger ikke si De til meg,» sa han. Jeg synes det

Johs. Andenæs begynte som advokat, men krigen satte en stopper for karrieren. Etter en periode på «professorbrakka» på Grini kom han ut med viktige notater på en dorull. Det var manuset til Statsforfatningen i Norge, som kom ut i 1945 og fremdeles blir lest av jusstudentene. Andenæs kommer fra en prestefamilie på Vestlandet. Han var en av åtte brødre, som har satt spor etter seg på flere områder. En vårdag i 1950 solgte en av dem, jusstudent Tønnes Andenæs, forelesningsnotater til medstudentene sine. De

var trykket på avispapir, innbundet i papp og utgitt av «Et Stille, men Effektivt Selskap». Stensilene stammet fra storebroren, professor Johs. Andenæs sine forelesninger. Dermed var Tønnes i gang med å bygge opp Universitetsforlaget, med sin eldre bror som forfatter. Og når studentene spør professor Svein Slettan om hva de bør lese, svarer han: – Jeg kan ikke anbefale dere hva dere skal lese. Men hvis jeg var student, ville jeg alltid lest det Andenæs skriver. Like før denne artikkelen gikk i trykken mottok vi den triste meldingen om at Svein Slettan døde 14. oktober. Under arbeidet med dette intervjuet, ga Slettan uttrykk for han satte stor pris på anledningen til å få være med på å hylle Johs. Andenæs, en person som har betydd mye for ham. Forlaget har derfor besluttet å la artikkelen gå i trykken, da vi tror det er hva Svein Slettan selv hadde ønsket. Ansvarlig redaktør og forlagssjef Arne Magnus

Klartekst / 3.02

Fagbokdag

////// Blide damer: Seniorredaktør Kristin Helstad, lærer Kristin Kolstad og forfatter Rita Hvistendahl.

Å forstå det flerkulturelle

TEKST: MARI BJØRKENG

Med det flerkulturelle som faglig fellesnevner bidro forlagets forfattere til et spennende møte mellom ulike fagområder på Universitetsforlagets årlige fagbokseminar. Et samfunn i endring angår alle fagområder og skaper nye faglige, strukturelle, holdnings- og atferdsmessige utfordringer, hvilket ble tydeliggjort da Universitetsforlaget satte utfordringene rundt det flerkulturelle samfunnet på dagsordenen. I engasjerende og tankevekkende innlegg åpnet forfattere fra ulike fagområder døra til sitt daglige arbeid relatert til dagens tema «Flerkulturelt fokus i fag og forskning». Knud Vilby, journalist og tidligere sjefredaktør for Informationen, åpnet seminaret med å gjøre rede for den globale utviklingen de siste ti årene og de globale utfordringene som følger utviklingen. Så lot psykoanalytiker og Idunn-prisvinner Sverre Varvin oss bli kjent med noen av pasientene ved Psykososialt senter for flyktninger. Mange er

Teolog Oddbjørn Leirvik om å være moderne muslim.

Klartekst / 3.02

Forfatter Per Thomas Andersen.

Knud Vilby oppsummerte det siste tiårets globale utvikling.

traumatisert etter flukt fra familie og hjemland. Når de kommer til Norge, møter de krav om integrering som kan være vanskelige å fylle. Bjarne Hodne, leder for program for kulturstudier i Bergen, snakket videre om kulturell integrering. Han satte Norges kulturpolitikk inn i et historisk perspektiv, og hevdet at dagens passive kulturpolitikk ikke legger til rette for økt integrering. Norge har alltid vært flerkulturelt. Forfatter i samerett, Susann Funderud Skogvang, viste hvordan det juridiske kan brukes til å holde en kultur nede og hindre integrering, men også til å legge til rette for å bevare og integrere flere kulturer innen et samfunn, og viktigheten av nettopp dette. Hva er Norsk? undret Rita Hvistendahl, forsker ved Høgskolen i Oslo. Er det bare språket norsk, eller er det det språket som snakkes innenfor landets grenser? Hun hevdet at norskfaget må legges til rette for å kunne bli et identitetsfag for alle i det flerkulturelle klasserommet.

Sissel Østberg, også fra Høgskolen i Oslo, fortalte fra sitt forskningsprosjekt om hvordan det er å være ung muslim i Norge. Hun understreket at unge muslimer først og fremst er ungdom, som håndterer en sammensatt identitet som moderne muslimer. Å være religiøst moderne var tema for teolog Oddbjørn Leirviks innlegg om islam. Han mente blant annet at mange har problemer med å gjenkjenne kvinnesaken når den er tilslørt. Gjennom antropolog Marianne Gullestads innlegg om den såkalte negerdebatten i Norge og deretter historiker Terje Tvedts engasjerte middagskåseri om norske verdensbilder, ble det til slutt åpnet for en analyse av «oss selv» og hvordan vi ser på «de andre».

Marianne Gullestad fortalte fra den såkalte «negerdebatten» i Norge.

Tidsskrift

Plan

TEKST: JENS FREDRIK NYSTAD

Nye økonomier, børsbobler, tekno-økonomisk paradigmeskifte, dot.com-krise, Kondratiev-bølger, den nye økonomien, keiserens nye klær.... Tidsskriftet PLAN er ute med dobbeltutgaven «Den nye økonomien». Her reflekterer en rekke fagfolk rundt noen av de nye økonomiske begrepene vi omgir oss med. Begrepene som brukes for å karakterisere økonomien vår er mange og sprikende, og ekspertene er åpenbart uenige om hvordan vi skal beskrive og forstå de pågående økonomiske prosessene. På den ene siden står de som hevder at vi i dag er inne i et tekno-økonomisk paradigmeskifte. Et slikt skifte er en innovasjon som er så dyptgripende at den endrer verdikjedene i så godt som alle næringer. Den skaper nye næringer med horder av nye produkter, den gjør at andre og veletablerte næringer forsvinner på grunn av et totalt endret etterspørselsmønster, og den skaper gjennomgripende endringer i produksjonsprosesser i så godt som alle andre næringer. Et markert skifte av det økonomiske tyngdepunktet, fra tradisjonell industri til ulike former for tjenestevirksomhet, er noe av det spesielle ved dette paradigmeskiftet. Innovasjonen som driver fram disse økonomiske forandringene er den nye informasjons- og kommunikasjonsteknologien. På den andre siden står de som hevder at de

nye informasjons- og kommunikasjonsnettverkene ikke representerer noe fundamentalt nytt som berettiger betegnelsen «ny økonomi», selv om de har ført til en mer effektiv informasjonsflyt og spredning av kunnskap i økonomien, og til et mer automatisert produksjonsliv. Det er snarere tale om mer av det samme, men i et stadig raskere tempo. Ifølge dette synet utgjør ikke dagens teknologiske nyvinninger noe kvantesprang på linje med den trådløse telegrafen eller dynamoen. Økonomien fungerer stort sett som før, men økt kunnskap og bedre informasjonsflyt gjør det mulig å få mer ut av knappe ressurser. Uansett om vi er i ferd med å bevege oss inn i en «ny økonomi» som er grunnleggende forskjellig fra den «gamle» økonomien, er det et faktum at det har vært og fortsatt foregår store endringer i økonomien vår. IKT-bransjen har vokst fram som en ny og betydelig næring, selv etter den senere tids saneringer, sammen med en rekke kompetanseintensive tjenesteytende virksomheter, og generelt synes kunnskap og kompetanse å få stadig større betydning i næringslivet. Den økonomiske utviklingen påvirker forholdet vårt til geografi, og har dermed store konsekvenser for den regionale utviklingen. På den ene siden synes produksjonen av ny teknologi i de nye bransjene å kreve en geografisk integrering og samlokalisering av forskning, undervisning og produksjon. For eksempel er hele 66 prosent av arbeidsplassene i programvare-

industrien lokalisert til Oslo-området, mot 26 prosent for økonomien totalt. IKT-bedriftene oppgir selv å ha nytte av å være fysisk nær store kunder, andre programvarebedrifter, og ellers være der ting skjer. Det gir lavere kostnader til å oppsøke kunder, bransjefora og liknende, og det gir lettere og raskere tilgang til signaler om markedstrender og teknologiske nyvinninger. Oslo, og dels også de øvrige storbyene våre, har dermed en betydelig konkurransefordel framfor andre steder i landet. Det kan føre til at det konsentrerte lokaliseringsmønsteret opprettholdes. På den andre siden har bruken av informasjonsteknologi i seg et klart desentraliserende potensial. Vi kan utnytte dette potensialet til desentralisering av offentlige funksjoner, av bedrifter, og til at flere kan ha sin arbeidsplass hjemme store deler av tiden (telependling). En slik utvikling krever imidlertid at det kunnskapsmessige mottakerapparatet for denne teknologien er til stede i distriktene, og at kompetansen er på plass. Så langt har verken kompetanse eller infrastruktur vært tilstrekkelig utbygd i distriktene til at teknologiens desentraliserende potensial fullt ut har latt seg utnytte. Her ligger det åpenbart en stor utfordring for den statlige distrikts- og regionalpolitikken, hvis vi skal unngå en ytterligere sentralisering av arbeidsplasser og bosetning.

Klartekst / 3.02

www. universitetsforlaget. no

Presseklipp

() ARNE NÆSS

Jeg kan ikke huske at en avisdebatt i agurktida tidligere og så hensynsløst har røsket nordmenn ut av sin etterlengtede ferieidyll. Historiker Jens Godbolt i Tønsberg blad om «Shabana-debatten»

Nordisk Råds Natur- og Miljøpris for 2002

Boken er så rystende lesning at det er uforståelig at den ikke har reist en omfattende debatt blant norske intellektuelle. Jo Bech-Karlsen i Morgenbladet om Terje Tvedts bok Verdensbilder og selvbilder

Universitetsforlaget gratulerer vår forfatter gjennom nesten 50 år, Arne Næss med Nordisk Råds Natur- og Miljøpris for 2002. Prisen, som er på 350.000 danske kroner, utdeles i forbindelse med Nordisk Råds jubileumssesjon i Helsingfors 29. oktober.

– Min faglige styrke ligger i at jeg kan overføre det sosiale avviket og reaksjonene på dette til en annen kontekst. Jeg drøfter ikke hva folk led av, men hvordan samfunnet reagerte på deres adferd. Wenche Blomberg om sin bok Galskapens hus, i Universitas

I begrunnelsen for tildelingen heter det at prisen går til «en person i Norden, som i særlig grad har utviklet og utbredt tanker, som i det 21. århundrets begynnelse kritisk reflekterer det moderne menneskes vilkår og samfunnets forhold til naturen.»

Stortinget mistar makt til regjeringa. Regjeringa mistar makt til direktørane. Noreg mistar makt til Brussel. – No er det marknaden som skal disiplinere politikken og ikkje omvendt, hevdar professor Lægreid. Per Lægreid til Klassekampen etter utgivelsen av Reformer og lederskap (Tom Christensen og Per Lægreid) Jeg liker ikke å være hård overfor medmennesker. Det gjelder både personlig og i det strafferettslige. Inger Anne Olsen intervjuer Johs. Andenæs i forbindelse med 90-årsdagen (Aftenposten). Puberteten er tøffere for dagens unggutter enn den var for fedrene deres. Når testosteronstormen setter inn, kan de bli skadet for resten av livet, advarer han. Ken Purvis til Aftenposten etter utgivelsen av boka Fra boyz til menn Med Nils Giljes bidrag til debatt fikk årets Skjervheimseminar akkurat den nerve som er nødvendig for at deltakerne skal føle den flik av ubehag som genererer annet enn metthet over all den stas man befinner seg i. Roald Nilsen Altinius om Universitetsforlagets forfatter Nils Gilje (Morgenbladet)

«PROFESSOR EMERITUS ARNE NÆSS ER DEN PERSON I NORDEN SOM MER END NOEN ANDRE OPPFYLLER DE TEMATISKE KRAV.»