Klartekst nr. 3/2006

��������� • Ja til salg av Norge side 3

• Vær til stede i eget liv side 5

www.universitetsforlaget.no

Presseklipp

()

«I en tid da norske fagfilosofers virksom­ het stort sett foregår i engelskspråklige tidsskrifter, er det viktig at filosofiske reson­ nementer også formuleres på norsk. Bare sånn kan refleksjonene bli en del av norsk offentlighet. Det er grunn til å berømme for­ leggere som utgir nyskrevet norsk filosofi.»

Espen Søbye, Dagbladet, om Tid og rom (Truls Wyller) «Kjønnsforskning. En grunnbok er god i at den utfordrer svart-hvitt forståelsen av hvordan kjønn formes i samfunnet, her gir den viktige innspill også til analysene blant politiske feminister, som ofte er mer deterministiske i sin forståelse av kjønns­ sosialisering.»

Marthe Ericsson Ryste, Klassekampen, om Kjønnsforskning. En grunnbok (Wenche Mühleisen og Jørgen Lorentzen) «– Men mot slutten er det som om boken til Sommerschild og Moe skifter toneleie.

Slaget er vunnet, men samtidig tapt.

Pionértiden er over. Det er oftere finere å bygge enn å bo. Og så er det blitt så langt til topps og fullt av folk der oppe som skal bestemme det pionérene tidligere bestemte selv.»

Nils Christie, Aftenposten om Da barne­ psykiatrien kom til Norge (Hilchen Sommerschild og Einar Moe) «Man kan tenke seg at det finnes en applausgruppe i noen av disse sakene, sub­ kulturer i samfunnet der man hyller denne type ærestenkning. Skal man gjenopprette sin ære, må det finnes noen å gjøre det for.

Men det finnes ikke en stor støtte i Norge for det å ta livet av kona.»

Gustav Wik til Dagbladet Magasinet om sin bok Mord-selvmord i nære relasjoner (skrevet sammen med Siri Olsen og Karen Galta)

• Etikk på alvor side 6

universitetsforlagets magasin / nr. 3. 2006

idunn.no – på vei Norske forlag lå overraskende lenge etter med å komme i gang med elektronisk publisering av tidsskrifter. Dette er nå i endring, som juridisk bibliotekmenneske registrerer jeg en rask utvikling.

For det første har Lovdata p.t. høstet inn ca. 2300 artikler fra sentrale jurister til fulltekstpublisering i sitt system, og for det andre tilbyr tre store norske forlag (Universitetsforlaget, Aschehoug og Gyldendal Akademisk) artikler i fulltekst i 41 tidsskrifter online fra og med 2001 – på norsk (med noen unntak).

Tilbudet heter idunn.no og er initiert av Universitets­ forlaget. Tidsskriftene er innenfor jus, pedagogikk, helse- og sosialfag, samfunnsfag, humaniora, øko­ nomi og naturfag. I mitt eget fag, jus, er tolv tidsskrif­ ter representert. Etter en del oppstartproblemer og ikke helt gode løsninger går det i riktig retning. idunn.no er en faglig og kulturell viktig, adekvat og betimelig – om enn noe sen – respons på den elek­ troniske utfordringen. Internasjonalt tilbys et utall tidsskrifter i digital form, også juridiske, særlig på engelsk. Dagens studenter er vokst opp med et nært og ubesværet forhold til det digitale og søker etter og bruker informasjon elektronisk der det er mulig.

Papirtidsskriftene kommer langsomt til å forsvinne.

I bibliotek ser vi mer og mer opptrykt versjon der elektronisk er tilgjengelig. Det sparer oss for plass, arbeid og noen ganger penger (elektroniske tjenester er dessverre momsbelagt, noe trykte ikke er). Bru­ kerne våre har dermed et tilbud uavhengig av det fysiske biblioteket og våre åpningstider.

En kjapp, tilfeldig og aldeles uvitenskapelig rund­ spørring blant kolleger og jusstudenter i biblioteket avspeiler en generell begeistring for tidsskrifter i elek­ tronisk form. Lovdata er rimeligvis (foreløpig?) mest kjent og mest brukt hos studentene, blant kolleger brukes idunn.no mer og mer. Elektroniske tekster gir ikke minst helt andre søkemuligheter enn trykte.

Det øker faren for å drukne i informasjon; opplæring

i informasjonskompetanse er ett av bibliotekenes svar. idunn.no er komplett, bruken er rimelig selvforkla­ rende, søkemulighetene minner om Google, utskrifter av artiklene er pene og paginerte. idunn.nos tidsskrif­ ter er en del av et større univers; det er derfor betime­ lig at det arbeides med å gjøre idunn.no samsøkbar med andre elektroniske ressurser, blant annet i uni­ versitetsbibliotekenes MetaLib-system, og at artiklene gjøres tilgjengelige i Nasjonalbibliotekets artikkelre­ feransebase NORART. I den nylig publiserte utredningen Bibliotekreform 2014 heter det at bibliotekene «driver aktiv og syste­ matisk forvaltning av informasjon og kunnskap. Dette foregår blant annet gjennom innhenting, organisering, bevaring, tilrettelegging og formidling av kunnskaps­ kilder – så vel fysisk som digitalt». Bibliotekene vil altså mye drive med det vi alltid har drevet med. Men elektronikken åpner for nye samarbeidsformer, for økt tilgjengelighet, for utvidelse av begrepet «bibliotek» – vi kan være overalt til enhver tid. idunn.no føyer seg pent inn i dette bildet. Vi i biblio­ teksektoren ser frem til at basen vokser og blir bedre i årene som kommer.

Halvor Kongshavn Fakultetsbibliotekar Det juridiske fakultetsbibliotek, UB-Bergen

“

Når man underviser i samfunnsøkonomi, etterlater man gjerne et inntrykk av at alt allerede er gjort, at faget er avrundet og polert. Så da har studentene absolutt grunn til å spørre: «Hva gjør man da egentlig når man forsker i dette faget?»

Portrettet: Agnar Sandmo

!

Redaksjonelt Redaksjonelt

Eierskap

Den digitale teksten

Ja til salg av Norge Tekst: Nils Petter Hedemann

Det har nå gått 22 år siden Universitetsforlaget ga ut Jon Bings Boken er død! Leve boken!, der han på sin entusiastiske og innsiktsfulle måte skriver om den elektroniske boken. I dag er det beste digitale lesebrettet på markedet trolig Iliad, men det kommer neppe til å bli en kommersiell suksess. Jeg tror ikke leserne vil ha det. På de seks årene som har gått siden Universitetsforlaget lanserte den første norske faglitterære e-boken har det skjedd skuffende lite med brukervennligheten, og lesernes behov og etterspørsel synes å ha holdt seg tilnærmet konstant.

Fagtekster vil utvilsomt i økende grad komme i digital form. Vi i Universitetsforlaget er utålmodige, og vi vil være med på å påvirke og forsere den digitale revolusjonen. Dette går ikke på bekostning av vår kjærlighet til den trykte boken, men som forlag har vi imidlertid verken lyst eller råd til å tenke kortsiktig. Fagtekster i digital form innebærer en mulighet til å nå nye og flere lesere, og jakten på lesere er jo en av de store drivkreftene til forfattere og forlag.

Vi har til enhver tid flere små og store digitale prosjekter gående. Et av dem gjennomførte vi sammen med andre forlag i fjor høst. Vi tilbød pensum i digital form til studentene ved sosionomutdanningen ved Høgskolen i Østfold. De fikk det for halve prisen av det de trykte bøkene kostet. Forsøket var vår idé og var drevet frem av oss; verken studentene eller lærerne hadde etterspurt dette.

Det ble da heller ikke mange som benyttet seg av

���������

denne muligheten til å få pensumet digitalt, men de som gjorde det, var svært fornøyd med både kvalitet og funksjonalitet.

Av våre digitale satsinger er det ett produkt som skiller seg ut, ikke på grunn av god økonomi, men med tanke på antall brukere: Tidsskriftsdatabasen idunn.no inneholder nå 41 tidsskrifter i fulltekst fra Gyldendal Akademisk, Aschehoug og Universitetsforlaget. idunn.no har få visuelle fiksfakserier; den er innholdsfokusert. Basens søkemuligheter – i backlist og på tvers av fagområder – har gjort den til en lesersuksess. Brukerstati­ stikken viser at norske tidsskriftsartikler nå når nye leserer både her hjemme og i utlandet. At det er digitalisering av vitenskapelige tidsskrifter som først får en større leserkrets, er helt i tråd med erfaringene fra større land og språkområder det ikke er naturlig å sammenligne seg med.

Google og Nasjonalbiblioteket satser nå stort på å scanne bøker. I forhold til ytterligere utbredelse av backlist er dette uhyre interessant. Dagens skoleelever har imidlertid spesialutviklede digitale læringsressurser som en integrert del av undervisningen. Når disse elevene om en stund skal kjøpe faglitteratur, er det mulig at revolusjonsbegrepet blir mer dekkende for den utfordringen fagforleggeriet står ovenfor.

Foto: Morten Brakestad

Hvor kjapt skjer en revolusjon? De 30 årene som gikk fra Gutenberg trykket praktbibelen Biblia Latina Vulgata (1455) til de fleste europeiske land hadde trykkpresser, fortoner seg i ettertid som en revolusjon.

Forlagssjef

universitetsforlagets magasin / nr. 3. 2006

Nr. 3. 2006 – 7. årgang Universitetsforlagets magasin Ansvarlig redaktør: Svein Skarheim Redaksjonssekretær: Hege Ramseng hege.ramseng@universitetsforlaget.no

Klartekst / 3. 06

I redaksjonen: Hege Ramseng, Nils Petter Hedemann, Marthe H. Jacobsen, Eli C. Hope, Hege Gundersen Design og layout: Gazette as Forsidefoto: Runo Isaksen

Adresse: Universitetsforlaget, Sehestedsgate 3 Postboks 508 Sentrum 0105 Oslo Telefon: 24 14 75 00 Telefaks: 24 14 75 01 E-post: klartekst@universitetsforlaget. no www. universitetsforlaget. no

Eierskapets betydning har vært kraftig undervurdert. Utenlandske eiere er bra for norske arbeidstakere. Langsiktig eierskap er ikke nødvendigvis av det gode. Det er ingen sammenheng mellom lønnsomhet og verdiskaping.

Dette er noen av de oppsiktsvekkende konklusjonene som trekkes i den nye boken «Hvem eier Norge?» Den bygger på et stort forskningsprosjekt om eierskap og verdiskaping i et grenseløst næringsliv, og aldri før har det vært gjennomført en så omfattende kartlegging av eierskap i Norge. For det første har forskerne nå fått med seg også selskaper som ikke er børsnotert, og for det andre har de konsekvent funnet tilbake til det bakerste leddet i eierkjeden. Klartekst har snakket med lederen for forskningsprosjektet, Erik W. Jakobsen, som har skrevet boken sammen med Leo A. Grünfeld.

Norge delt på tre – Rett på sak til boken tittel: Hvem eier Norge?

– Grovt sett er eierskapet delt på tre: Norske privatpersoner eier 30 prosent, utlendinger 30 prosent, og myndighetene 30 prosent. De siste 10 prosent er felleseid, av stiftelser, samvirke- og medlemsorganisasjoner m.m. Dette er oppsiktsvekkende tall for dem som er vant til å se på eierskapstall fra børsen. Der opereres det med bare 4 prosent personlig norsk eierskap. Når vi tar med hele norsk næringsliv, inkludert selskaper som ikke er børsnotert, blir altså bildet et helt annet.

– Er det store variasjoner mellom næringene?

– I høy grad. Innen olje og gass eier staten og utlendinger nesten alt.

I næringer som reiseliv, skipsfart, bygg og anlegg eller sjømat dominerer norske privatpersoner. Hva gjelder kraftselskaper, er det så godt som bare offentlig eierskap.

Eierskifter gjør Norge rikere – Mange ser med frykt på eierskifter. Er det nødvendigvis et onde?

– Eierskifter bidrar til å øke nasjonal verdiskaping og gjør altså Norge rikere. Bedrifter som får nye eiere, har høyere verdiskapingsvekst. Hva som skjer, avhenger selvsagt av hvem som kjøper.

– Er ikke langsiktige eiere å foretrekke framfor kortsiktige?

– Poenget vårt er ikke at kortsiktig eierskap er bedre, men at langsiktig eierskap heller ikke nødvendigvis er bra. Det viktige er at eierne har eierskaps­fortrinn, dvs. at de er i stand til å skape større verdier enn andre kunne skapt. Har man ikke det, er det bedre å selge eller trekke inn andre eiere. Det bør det bli mer av i Norge. Vi har kommet fram til det oppsikt­ vekkende funn at 70 prosent av all verdiskaping i Norge foregår i bedrifter som kun har én eier. Her er det åpenbart at det mangler både ressurser og kompetanse, og at det ville være gunstig å skape eierteam.

Utlendinger skaper størst verdier – Spiller eierskapet så stor rolle?

– Det har størst betydning i mindre og yngre bedrifter. Men generelt er det ingen tvil om at eierskap spiller en stor rolle for vekst og lønnsomhet, og at

Forfatterne Erik W. Jakobsen (til venstre) og Leo A. Grünfeld.

vi finner dramatiske forskjeller mellom ulike eiertyper. Vårt prosjekt viser at eierskapets betydning har vært kraftig undervurdert.

– Hva slags eiere skaper størst verdier?

– Det er de utenlandske eierne. Når utlendinger kjøper norske bedrifter, ser vi klart at det blir høyere verdiskaping, så utenlandske overtakelser er bra for norske arbeidstakere.

– Henger verdiskaping og lønnsomhet sammen?

– I utgangspunktet skulle man tro det, men i virkeligheten er det ingen slik sammenheng. Norske personlige eiere prioriterer lønnsomhet, mens konserneiere og utenlandske eiere prioriterer vekst framfor lønnsomhet.

Hva med verktøykassa til staten?

Det har vært mye diskusjon om næringsministerens verktøykasse, eller mangel på sådan, og om statens rolle som eier i næringslivet. Vi spør Jakobsen hvordan han vurderer staten som eier av en tredjedel av Norge.

– Staten peker seg ikke positivt ut som eier på noen områder. Lønnsomheten i statseide virksomheter er bl.a. klart under snittet.

– Vil du anbefale et mer aktivt statlig eierskap?

– Ja, vi er tilhengere av et aktivt, kompetent eierskap, men jeg er usikker på hva myndighetene legger i dette, og veldig skeptisk til at staten griper inn ved bedriftsnedleggelser og slikt.

– Regjeringen jobber nå med en eierskapsmelding. Hva vil du anbefale dem å legge vekt på?

– De bør være veldig tydelige med målet for eierskapet, prioritere eier­ aktiviteter som leder fram til målet, og tilføre nettverk og kompetanse. Man må vite hvorfor man er eier, hva som er målene, og hvordan man utøver eierskapet på en mest mulig relevant måte for å nå disse målene.

Fakta; Tittel:

Hvem eier Norge?

Eierskap og verdiskaping i et

grenseløst næringsliv

ForfatterE: Leo A. Grünfeld, Erik W. Jakobsen ISBN:

82-15-00997-2

Pris:

Kr. 349,Klartekst / 3. 06

!

Redaksjonelt Redaksjonelt

Eierskap

Den digitale teksten

Ja til salg av Norge Tekst: Nils Petter Hedemann

Det har nå gått 22 år siden Universitetsforlaget ga ut Jon Bings Boken er død! Leve boken!, der han på sin entusiastiske og innsiktsfulle måte skriver om den elektroniske boken. I dag er det beste digitale lesebrettet på markedet trolig Iliad, men det kommer neppe til å bli en kommersiell suksess. Jeg tror ikke leserne vil ha det. På de seks årene som har gått siden Universitetsforlaget lanserte den første norske faglitterære e-boken har det skjedd skuffende lite med brukervennligheten, og lesernes behov og etterspørsel synes å ha holdt seg tilnærmet konstant.

Fagtekster vil utvilsomt i økende grad komme i digital form. Vi i Universitetsforlaget er utålmodige, og vi vil være med på å påvirke og forsere den digitale revolusjonen. Dette går ikke på bekostning av vår kjærlighet til den trykte boken, men som forlag har vi imidlertid verken lyst eller råd til å tenke kortsiktig. Fagtekster i digital form innebærer en mulighet til å nå nye og flere lesere, og jakten på lesere er jo en av de store drivkreftene til forfattere og forlag.

Vi har til enhver tid flere små og store digitale prosjekter gående. Et av dem gjennomførte vi sammen med andre forlag i fjor høst. Vi tilbød pensum i digital form til studentene ved sosionomutdanningen ved Høgskolen i Østfold. De fikk det for halve prisen av det de trykte bøkene kostet. Forsøket var vår idé og var drevet frem av oss; verken studentene eller lærerne hadde etterspurt dette.

Det ble da heller ikke mange som benyttet seg av

���������

denne muligheten til å få pensumet digitalt, men de som gjorde det, var svært fornøyd med både kvalitet og funksjonalitet.

Av våre digitale satsinger er det ett produkt som skiller seg ut, ikke på grunn av god økonomi, men med tanke på antall brukere: Tidsskriftsdatabasen idunn.no inneholder nå 41 tidsskrifter i fulltekst fra Gyldendal Akademisk, Aschehoug og Universitetsforlaget. idunn.no har få visuelle fiksfakserier; den er innholdsfokusert. Basens søkemuligheter – i backlist og på tvers av fagområder – har gjort den til en lesersuksess. Brukerstati­ stikken viser at norske tidsskriftsartikler nå når nye leserer både her hjemme og i utlandet. At det er digitalisering av vitenskapelige tidsskrifter som først får en større leserkrets, er helt i tråd med erfaringene fra større land og språkområder det ikke er naturlig å sammenligne seg med.

Google og Nasjonalbiblioteket satser nå stort på å scanne bøker. I forhold til ytterligere utbredelse av backlist er dette uhyre interessant. Dagens skoleelever har imidlertid spesialutviklede digitale læringsressurser som en integrert del av undervisningen. Når disse elevene om en stund skal kjøpe faglitteratur, er det mulig at revolusjonsbegrepet blir mer dekkende for den utfordringen fagforleggeriet står ovenfor.

Foto: Morten Brakestad

Hvor kjapt skjer en revolusjon? De 30 årene som gikk fra Gutenberg trykket praktbibelen Biblia Latina Vulgata (1455) til de fleste europeiske land hadde trykkpresser, fortoner seg i ettertid som en revolusjon.

Forlagssjef

universitetsforlagets magasin / nr. 3. 2006

Nr. 3. 2006 – 7. årgang Universitetsforlagets magasin Ansvarlig redaktør: Svein Skarheim Redaksjonssekretær: Hege Ramseng hege.ramseng@universitetsforlaget.no

Klartekst / 3. 06

I redaksjonen: Hege Ramseng, Nils Petter Hedemann, Marthe H. Jacobsen, Eli C. Hope, Hege Gundersen Design og layout: Gazette as Forsidefoto: Runo Isaksen

Adresse: Universitetsforlaget, Sehestedsgate 3 Postboks 508 Sentrum 0105 Oslo Telefon: 24 14 75 00 Telefaks: 24 14 75 01 E-post: klartekst@universitetsforlaget. no www. universitetsforlaget. no

Eierskapets betydning har vært kraftig undervurdert. Utenlandske eiere er bra for norske arbeidstakere. Langsiktig eierskap er ikke nødvendigvis av det gode. Det er ingen sammenheng mellom lønnsomhet og verdiskaping.

Dette er noen av de oppsiktsvekkende konklusjonene som trekkes i den nye boken «Hvem eier Norge?» Den bygger på et stort forskningsprosjekt om eierskap og verdiskaping i et grenseløst næringsliv, og aldri før har det vært gjennomført en så omfattende kartlegging av eierskap i Norge. For det første har forskerne nå fått med seg også selskaper som ikke er børsnotert, og for det andre har de konsekvent funnet tilbake til det bakerste leddet i eierkjeden. Klartekst har snakket med lederen for forskningsprosjektet, Erik W. Jakobsen, som har skrevet boken sammen med Leo A. Grünfeld.

Norge delt på tre – Rett på sak til boken tittel: Hvem eier Norge?

– Grovt sett er eierskapet delt på tre: Norske privatpersoner eier 30 prosent, utlendinger 30 prosent, og myndighetene 30 prosent. De siste 10 prosent er felleseid, av stiftelser, samvirke- og medlemsorganisasjoner m.m. Dette er oppsiktsvekkende tall for dem som er vant til å se på eierskapstall fra børsen. Der opereres det med bare 4 prosent personlig norsk eierskap. Når vi tar med hele norsk næringsliv, inkludert selskaper som ikke er børsnotert, blir altså bildet et helt annet.

– Er det store variasjoner mellom næringene?

– I høy grad. Innen olje og gass eier staten og utlendinger nesten alt.

I næringer som reiseliv, skipsfart, bygg og anlegg eller sjømat dominerer norske privatpersoner. Hva gjelder kraftselskaper, er det så godt som bare offentlig eierskap.

Eierskifter gjør Norge rikere – Mange ser med frykt på eierskifter. Er det nødvendigvis et onde?

– Eierskifter bidrar til å øke nasjonal verdiskaping og gjør altså Norge rikere. Bedrifter som får nye eiere, har høyere verdiskapingsvekst. Hva som skjer, avhenger selvsagt av hvem som kjøper.

– Er ikke langsiktige eiere å foretrekke framfor kortsiktige?

– Poenget vårt er ikke at kortsiktig eierskap er bedre, men at langsiktig eierskap heller ikke nødvendigvis er bra. Det viktige er at eierne har eierskaps­fortrinn, dvs. at de er i stand til å skape større verdier enn andre kunne skapt. Har man ikke det, er det bedre å selge eller trekke inn andre eiere. Det bør det bli mer av i Norge. Vi har kommet fram til det oppsikt­ vekkende funn at 70 prosent av all verdiskaping i Norge foregår i bedrifter som kun har én eier. Her er det åpenbart at det mangler både ressurser og kompetanse, og at det ville være gunstig å skape eierteam.

Utlendinger skaper størst verdier – Spiller eierskapet så stor rolle?

– Det har størst betydning i mindre og yngre bedrifter. Men generelt er det ingen tvil om at eierskap spiller en stor rolle for vekst og lønnsomhet, og at

Forfatterne Erik W. Jakobsen (til venstre) og Leo A. Grünfeld.

vi finner dramatiske forskjeller mellom ulike eiertyper. Vårt prosjekt viser at eierskapets betydning har vært kraftig undervurdert.

– Hva slags eiere skaper størst verdier?

– Det er de utenlandske eierne. Når utlendinger kjøper norske bedrifter, ser vi klart at det blir høyere verdiskaping, så utenlandske overtakelser er bra for norske arbeidstakere.

– Henger verdiskaping og lønnsomhet sammen?

– I utgangspunktet skulle man tro det, men i virkeligheten er det ingen slik sammenheng. Norske personlige eiere prioriterer lønnsomhet, mens konserneiere og utenlandske eiere prioriterer vekst framfor lønnsomhet.

Hva med verktøykassa til staten?

Det har vært mye diskusjon om næringsministerens verktøykasse, eller mangel på sådan, og om statens rolle som eier i næringslivet. Vi spør Jakobsen hvordan han vurderer staten som eier av en tredjedel av Norge.

– Staten peker seg ikke positivt ut som eier på noen områder. Lønnsomheten i statseide virksomheter er bl.a. klart under snittet.

– Vil du anbefale et mer aktivt statlig eierskap?

– Ja, vi er tilhengere av et aktivt, kompetent eierskap, men jeg er usikker på hva myndighetene legger i dette, og veldig skeptisk til at staten griper inn ved bedriftsnedleggelser og slikt.

– Regjeringen jobber nå med en eierskapsmelding. Hva vil du anbefale dem å legge vekt på?

– De bør være veldig tydelige med målet for eierskapet, prioritere eier­ aktiviteter som leder fram til målet, og tilføre nettverk og kompetanse. Man må vite hvorfor man er eier, hva som er målene, og hvordan man utøver eierskapet på en mest mulig relevant måte for å nå disse målene.

Fakta; Tittel:

Hvem eier Norge?

Eierskap og verdiskaping i et

grenseløst næringsliv

ForfatterE: Leo A. Grünfeld, Erik W. Jakobsen ISBN:

82-15-00997-2

Pris:

Kr. 349,Klartekst / 3. 06

Skolen

*

Aktuell bok

!

Kampen om kunnskapsskolen

Vær til stede i ditt eget liv

Tekst: Nils Petter Hedemann Foto: scanstockphoto

Tekst: Nils Petter Hedemann

Fra 2001 til 2005 satt Helge Ole Bergesen som statssekretær i Utdannings- og forskningsdepartementet. I disse årene stod skolepolitikken sentralt i det politiske ordskiftet, og temperaturen var høy. I «Kampen om kunnskapsskolen» oppsummerer Bergesen sine erfaringer, synspunkter og tanker om framtida.

Helge Ole Bergesen er nå tilbake i hjembyen Stavanger, som leder for kulturhuset Sølvberget. I boken tar han utgangspunkt i bysbarnet Alexander L. Kiellands fortelling om lille Marius.

Lille Marius har skylda – Er det Kielland som har skylda for kunnskapsfiendtligheten i norsk skole?

– Ja, man kan i alle fall godt gjøre seg den tanke at fortellingen om lille Marius har preget norsk skoledebatt i 100 år. I løpet av de siste 30 årene – siden 1970-tallet – har lille Marius-syndromet hatt en destruktiv virkning på kunnskapsskolen. Alle krav om kunnskap er blitt møte med lille Marius.

Det er jo et eksempel på hvor stor virkning litteraturen kan ha, men i de siste årene har dette ikke vært konstruktivt, tvert om.

– «Kampen om kunnskapsskolen» heter boken. Hva handler kampen om?

– Den handler om samfunnet skal definere mål for kunnskap og ferdigheter i skolen, om skolen skal ha en klart uttalt kunnskapsambisjon på vegne av elevene. Eller om dette er i strid med forestillingen om en inkluderende skole. Er den inkluderende skolen og kunnskapsskolen motsetninger?

Jeg mener dette er en fatal misforståelse, som har preget skoleutviklingen i Norge i over en generasjon.

Heftig og begeistret for kunnskap – Hvorfor ble kampen så heftig?

– Det har jeg også grublet mye over. Jeg tror det har sammenheng med at det er investert så mye politisk og faglig politisk prestisje i det jeg kaller for trivselsskolen, hvor skolens formål er trivsel for elevene, og kunnskap ses som en trussel mot trivsel. Så kom PISA og andre undersøkelser og viste at kunnskap og ferdigheter var alt for dårlige. Det var et sjokk, for vi hadde bestemt at vi hadde verdens beste skole. Men det var en illusjon.

– Ditt politiske svar var reformen «Kunnskapsløftet». Hva var de viktigste tiltakene for å bøte på kunnskapsmangelen?

– Jeg må trekke fram fire ting: 1) Nye læreplaner i alle fag fra 1. til 13.

klasse, bygget opp rundt kompetansemål, dvs. at det på ulike nivåer er definert hva elevene skal kunne, ikke hva de skal gjøre. Det er en viktig prinsipiell forskjell fra Hernes-reformen L97. Læreplanene ble også kortere, mer forpliktende og tydeligere. 2) Kompetanseheving i lærerstanden, dels gjennom et omfattende program for etter- og videreutdanning og dels ved forbedring av lærerutdanningen og strengere opptakskrav. 3) Nasjonal kvalitetsvurdering gjennom et system omkring nasjonale prøver, og til slutt 4) Lokal handlefrihet. Vi fjernet en rekke regler som bandt opp organisering og arbeidsmåter for å gi den enkelte skole ansvar for egne resultater.

Er kampen avblåst?

– Nå har vi fått et nytt politisk regime. Hvordan vurderer du dem etter et år ved makten. Er kampen om kunnskapsskolen over, eller står Djupedal & Co for et tilbakefall?

– Det er litt for tidlig å trekke helt klare konklusjoner. Foreløpig har kunnskapsløftet overlevd med svært små justeringer. Kunnskapsskolen har vunnet det politiske hegemoniet, og det er vel derfor Djupedal føler at han må kalle seg kunnskapsminister. Men fortsatt er han uklar på noen viktige punkter. Bortfallet av to obligatoriske fremmedspråk i grunnskolen er et tilbakefall. Regjeringen har også skapt usikkerhet om kravet til generell studiekompetanse som inngangsbillett til høyere utdanning. Et forslag i den retning vil være ødeleggende for hele utdanningssystemet. Da er man tilbake i den gamle inkluderende trivselsskolen, der det viktigste er å være til stede.

Dessuten ser statsråden ut til å være mer opptatt av alle mulige andre saker, som barnehager, gratis lærebøker og skolemat. Slike tiltak har ingen lærings­ effekt, og regjeringens dagsorden bidrar til å forkludre oppmerksomheten omkring kunnskapsløftet. Skolen trenger fokusering, ikke avledning.

– Hva ser du som de viktigste utdanningspolitiske utfordringene i årene framover?

– To ting: For det første å gjennomføre Kunnskapsløftet etter intensjonene.

Politikerne må ha et press på at dette er viktig, og statsråden burde være en fanebærer. Dernest er det fortsatt noen gap i kunnskapsnasjonen Norge, og det handler om voksne med svake ferdigheter. Alle bør få en lovfestet rett til opplæring fram til kompetansemålene og de grunnleggende ferdighetene til 10. klassenivå. Ca 1/3 av den voksne befolkningen mangler dette i dag. Det vil koste penger, men er den beste investering i kunnskap regjeringen kan gjøre, og det vil virkelig være å ta den inkluderende skolen på alvor.

Fakta; Tittel:

Kampen om kunnskapsskolen

Forfatter: Helge Ole Bergesen ISBN: Pris:

82-15-01090-3 Kr. 199,-

Utgivelse: 23. november

Klartekst / 3. 06

Hvordan kan vi mestre de daglige utfordringene med en følelse av nærhet, både til oss selv og andre? Med eksistensfilosofien som bakgrunn viser Anne-Lise Løvlie Schibbye i sin nye bok «Livsbevissthet» hvilke muligheter vi har i hverdagen for virkelig å leve det livet vi har fått.

Anne-Lise Løvlie Schibbye er psykolog med Ph.D. fra USA. I 30 år var hun førsteamanuensis på Psykologisk Institutt ved Universitetet i Oslo. I sitt virke der kombinerte hun forskning og undervisning med klinisk praksis. Hun har skrevet en rekke artikler, fagbøker og populærvitenskapelige bøker, bl.a. om familie, kjærlighet og parforhold. Sitt faglige engasjement sammenfattet hun i 2002 i den anerkjente psykologiboken «En dialektisk relasjonsforståelse i psykoterapi med individ, par og familie», som også ble oversatt til dansk og svensk. I år henvender hun seg til en større leserkrets med boken om «Livsbevissthet».

Hva er livsbevissthet?

– Kan du forklare hva du legger i begrepet livsbevissthet?

– Livsbevissthet handler om å slippe til opplevelser i deg og kjenne at du er i live, at du er oppmerksom på følelser og sinnsstemninger som dukker opp i deg. Heidegger snakker om «Befindlichkeit», en sensitivitet i forhold til hvordan du «befinner deg». For å si det på en annen måte: å ha tilgang til de stemninger som finnes i deg.

– Du skriver at dette ikke er en psykologibok, ikke en filosofibok, og ikke en selvhjelpsbok. Hva slags bok vil du da kalle det?

– Det er ingen selvhjelpsbok, for det er ikke noen gode råd her. Det er ikke psykologi i den forstand at jeg drøfter psykologiske problemstillinger, og det er ikke filosofi, fordi jeg ikke er filosof. Derimot prøver jeg å presentere filosofer og tanker som har fulgt meg hele livet, og som blir mer og mer relevante for meg. Jeg fikk lyst til å dele disse tankene med andre, og sette dem i forbindelse med dagliglivet.

– Hvordan kan vi bli mer livsbevisste?

– Vi må være oppmerksomme både på budskap som ligger i stemningene, og på krefter som tar oss bort fra oss selv – fra å være nær oss selv.

Slike stemninger er vesentlige for å leve mer bevisst, men medfører samtidig ubehag som vi ofte lukker for. Kierkegaard er opptatt av adspredelsen som omgir oss til daglig. Den kan bidra til at vi går gjennom livet som sløve søvngjengere ifølge ham. Da lever vi ikke egentlig det livet vi har fått.

Vi patologiserer det å være menneske – Du skriver at folk i vår tid lett tar en quick-fix, i form av lykkepiller eller lignende. Ligger det en kritikk av moderne psykiatri og psykologi her?

– I psykiatrien har vi en tendens til å glemme at de problemene vi får, ofte krever tid for å finne ut av. Vi har lett for å tro at det er så enkelt å finne ut av seg selv. Dette er også et politisk problem. Myndighetene er lite lystne på å ha folk i langtidsterapi, når effektivitet og penger råder.

– Er psykiske lidelser som angst og depresjoner viktige varselklokker, snarere enn symptomer som skal repareres?

– Det å være menneske innebærer opplevelser av smerte, tristhet og ubehag, så vel som gleder og lykkefølelser. Det triste kan ikke og bør ikke alltid «terapeutiseres bort». Der det er sykelige tilstander til stede, må de selvsagt

“

Livsbevissthet handler om å slippe til opplevelser og kjenne at du er i live, at du er oppmerksom på følelser og sinns­ stemninger som dukker opp i deg. behandles. Men vi har nok patologisert en del aspekter ved det å være menneske i en vanskelig verden. Dessuten skambelegger vi sentrale følelser som angst og uro – følelser som ifølge eksistensfilosofien kan være en inngang til dypere sider ved tilværelsen.

Livet, døden og kjærligheten – Memento mori – husk at du skal dø, sa de gamle romere. Du har et eget kapittel om døden. Er dødsbevissthet en del av livsbevisstheten?

– Ja, det er to sider av samme sak. Hvis du ikke skulle dø, hadde du jo evigheten å ta av. Døden setter en grense, som gjør det desto viktigere å være til stede i eget liv. Døden er en rettesnor for livet.

– Et annet sentralt tema i boken er kjærligheten, som har fått tre hele kapitler. Er kjærlighet en forutsetning for livsbevissthet?

– Jeg vil heller si at livsbevissthet og kjærlighetsbevissthet er nær beslektet.

Når du åpner for livsbevissthet, får du også kontakt med kjærligheten. Vi sløves så lett i å se det kjærlige rundt oss i dagliglivet. Vi legger ikke merke til øye­ blikkene da våre blikk møtes i en uventet og dypere glede. Vi må være bevisst på at kjærligheten finnes der. Hvis du er sammen med barn, opplever du den ofte. Når jeg snakker om kjærlighet, tror alle det dreier seg om parforhold. Men kjærlighet handler ikke bare om det, men om en kraft i livet. Kjærligheten er en del av eksistensen, og dukker opp i oss. Kjærlighet er i bunn og grunn mystisk.

Fakta; Tittel:

Livsbevissthet

Om å være tilstede i eget liv

Forfatter: Anne-Lise Løvlie Schibbye ISBN:

82-15-00690-6

Pris:

Kr. 299,-

Utgivelse: 15. november

Klartekst / 3. 06

Skolen

*

Aktuell bok

!

Kampen om kunnskapsskolen

Vær til stede i ditt eget liv

Tekst: Nils Petter Hedemann Foto: scanstockphoto

Tekst: Nils Petter Hedemann

Fra 2001 til 2005 satt Helge Ole Bergesen som statssekretær i Utdannings- og forskningsdepartementet. I disse årene stod skolepolitikken sentralt i det politiske ordskiftet, og temperaturen var høy. I «Kampen om kunnskapsskolen» oppsummerer Bergesen sine erfaringer, synspunkter og tanker om framtida.

Helge Ole Bergesen er nå tilbake i hjembyen Stavanger, som leder for kulturhuset Sølvberget. I boken tar han utgangspunkt i bysbarnet Alexander L. Kiellands fortelling om lille Marius.

Lille Marius har skylda – Er det Kielland som har skylda for kunnskapsfiendtligheten i norsk skole?

– Ja, man kan i alle fall godt gjøre seg den tanke at fortellingen om lille Marius har preget norsk skoledebatt i 100 år. I løpet av de siste 30 årene – siden 1970-tallet – har lille Marius-syndromet hatt en destruktiv virkning på kunnskapsskolen. Alle krav om kunnskap er blitt møte med lille Marius.

Det er jo et eksempel på hvor stor virkning litteraturen kan ha, men i de siste årene har dette ikke vært konstruktivt, tvert om.

– «Kampen om kunnskapsskolen» heter boken. Hva handler kampen om?

– Den handler om samfunnet skal definere mål for kunnskap og ferdigheter i skolen, om skolen skal ha en klart uttalt kunnskapsambisjon på vegne av elevene. Eller om dette er i strid med forestillingen om en inkluderende skole. Er den inkluderende skolen og kunnskapsskolen motsetninger?

Jeg mener dette er en fatal misforståelse, som har preget skoleutviklingen i Norge i over en generasjon.

Heftig og begeistret for kunnskap – Hvorfor ble kampen så heftig?

– Det har jeg også grublet mye over. Jeg tror det har sammenheng med at det er investert så mye politisk og faglig politisk prestisje i det jeg kaller for trivselsskolen, hvor skolens formål er trivsel for elevene, og kunnskap ses som en trussel mot trivsel. Så kom PISA og andre undersøkelser og viste at kunnskap og ferdigheter var alt for dårlige. Det var et sjokk, for vi hadde bestemt at vi hadde verdens beste skole. Men det var en illusjon.

– Ditt politiske svar var reformen «Kunnskapsløftet». Hva var de viktigste tiltakene for å bøte på kunnskapsmangelen?

– Jeg må trekke fram fire ting: 1) Nye læreplaner i alle fag fra 1. til 13.

klasse, bygget opp rundt kompetansemål, dvs. at det på ulike nivåer er definert hva elevene skal kunne, ikke hva de skal gjøre. Det er en viktig prinsipiell forskjell fra Hernes-reformen L97. Læreplanene ble også kortere, mer forpliktende og tydeligere. 2) Kompetanseheving i lærerstanden, dels gjennom et omfattende program for etter- og videreutdanning og dels ved forbedring av lærerutdanningen og strengere opptakskrav. 3) Nasjonal kvalitetsvurdering gjennom et system omkring nasjonale prøver, og til slutt 4) Lokal handlefrihet. Vi fjernet en rekke regler som bandt opp organisering og arbeidsmåter for å gi den enkelte skole ansvar for egne resultater.

Er kampen avblåst?

– Nå har vi fått et nytt politisk regime. Hvordan vurderer du dem etter et år ved makten. Er kampen om kunnskapsskolen over, eller står Djupedal & Co for et tilbakefall?

– Det er litt for tidlig å trekke helt klare konklusjoner. Foreløpig har kunnskapsløftet overlevd med svært små justeringer. Kunnskapsskolen har vunnet det politiske hegemoniet, og det er vel derfor Djupedal føler at han må kalle seg kunnskapsminister. Men fortsatt er han uklar på noen viktige punkter. Bortfallet av to obligatoriske fremmedspråk i grunnskolen er et tilbakefall. Regjeringen har også skapt usikkerhet om kravet til generell studiekompetanse som inngangsbillett til høyere utdanning. Et forslag i den retning vil være ødeleggende for hele utdanningssystemet. Da er man tilbake i den gamle inkluderende trivselsskolen, der det viktigste er å være til stede.

Dessuten ser statsråden ut til å være mer opptatt av alle mulige andre saker, som barnehager, gratis lærebøker og skolemat. Slike tiltak har ingen lærings­ effekt, og regjeringens dagsorden bidrar til å forkludre oppmerksomheten omkring kunnskapsløftet. Skolen trenger fokusering, ikke avledning.

– Hva ser du som de viktigste utdanningspolitiske utfordringene i årene framover?

– To ting: For det første å gjennomføre Kunnskapsløftet etter intensjonene.

Politikerne må ha et press på at dette er viktig, og statsråden burde være en fanebærer. Dernest er det fortsatt noen gap i kunnskapsnasjonen Norge, og det handler om voksne med svake ferdigheter. Alle bør få en lovfestet rett til opplæring fram til kompetansemålene og de grunnleggende ferdighetene til 10. klassenivå. Ca 1/3 av den voksne befolkningen mangler dette i dag. Det vil koste penger, men er den beste investering i kunnskap regjeringen kan gjøre, og det vil virkelig være å ta den inkluderende skolen på alvor.

Fakta; Tittel:

Kampen om kunnskapsskolen

Forfatter: Helge Ole Bergesen ISBN: Pris:

82-15-01090-3 Kr. 199,-

Utgivelse: 23. november

Klartekst / 3. 06

Hvordan kan vi mestre de daglige utfordringene med en følelse av nærhet, både til oss selv og andre? Med eksistensfilosofien som bakgrunn viser Anne-Lise Løvlie Schibbye i sin nye bok «Livsbevissthet» hvilke muligheter vi har i hverdagen for virkelig å leve det livet vi har fått.

Anne-Lise Løvlie Schibbye er psykolog med Ph.D. fra USA. I 30 år var hun førsteamanuensis på Psykologisk Institutt ved Universitetet i Oslo. I sitt virke der kombinerte hun forskning og undervisning med klinisk praksis. Hun har skrevet en rekke artikler, fagbøker og populærvitenskapelige bøker, bl.a. om familie, kjærlighet og parforhold. Sitt faglige engasjement sammenfattet hun i 2002 i den anerkjente psykologiboken «En dialektisk relasjonsforståelse i psykoterapi med individ, par og familie», som også ble oversatt til dansk og svensk. I år henvender hun seg til en større leserkrets med boken om «Livsbevissthet».

Hva er livsbevissthet?

– Kan du forklare hva du legger i begrepet livsbevissthet?

– Livsbevissthet handler om å slippe til opplevelser i deg og kjenne at du er i live, at du er oppmerksom på følelser og sinnsstemninger som dukker opp i deg. Heidegger snakker om «Befindlichkeit», en sensitivitet i forhold til hvordan du «befinner deg». For å si det på en annen måte: å ha tilgang til de stemninger som finnes i deg.

– Du skriver at dette ikke er en psykologibok, ikke en filosofibok, og ikke en selvhjelpsbok. Hva slags bok vil du da kalle det?

– Det er ingen selvhjelpsbok, for det er ikke noen gode råd her. Det er ikke psykologi i den forstand at jeg drøfter psykologiske problemstillinger, og det er ikke filosofi, fordi jeg ikke er filosof. Derimot prøver jeg å presentere filosofer og tanker som har fulgt meg hele livet, og som blir mer og mer relevante for meg. Jeg fikk lyst til å dele disse tankene med andre, og sette dem i forbindelse med dagliglivet.

– Hvordan kan vi bli mer livsbevisste?

– Vi må være oppmerksomme både på budskap som ligger i stemningene, og på krefter som tar oss bort fra oss selv – fra å være nær oss selv.

Slike stemninger er vesentlige for å leve mer bevisst, men medfører samtidig ubehag som vi ofte lukker for. Kierkegaard er opptatt av adspredelsen som omgir oss til daglig. Den kan bidra til at vi går gjennom livet som sløve søvngjengere ifølge ham. Da lever vi ikke egentlig det livet vi har fått.

Vi patologiserer det å være menneske – Du skriver at folk i vår tid lett tar en quick-fix, i form av lykkepiller eller lignende. Ligger det en kritikk av moderne psykiatri og psykologi her?

– I psykiatrien har vi en tendens til å glemme at de problemene vi får, ofte krever tid for å finne ut av. Vi har lett for å tro at det er så enkelt å finne ut av seg selv. Dette er også et politisk problem. Myndighetene er lite lystne på å ha folk i langtidsterapi, når effektivitet og penger råder.

– Er psykiske lidelser som angst og depresjoner viktige varselklokker, snarere enn symptomer som skal repareres?

– Det å være menneske innebærer opplevelser av smerte, tristhet og ubehag, så vel som gleder og lykkefølelser. Det triste kan ikke og bør ikke alltid «terapeutiseres bort». Der det er sykelige tilstander til stede, må de selvsagt

“

Livsbevissthet handler om å slippe til opplevelser og kjenne at du er i live, at du er oppmerksom på følelser og sinns­ stemninger som dukker opp i deg. behandles. Men vi har nok patologisert en del aspekter ved det å være menneske i en vanskelig verden. Dessuten skambelegger vi sentrale følelser som angst og uro – følelser som ifølge eksistensfilosofien kan være en inngang til dypere sider ved tilværelsen.

Livet, døden og kjærligheten – Memento mori – husk at du skal dø, sa de gamle romere. Du har et eget kapittel om døden. Er dødsbevissthet en del av livsbevisstheten?

– Ja, det er to sider av samme sak. Hvis du ikke skulle dø, hadde du jo evigheten å ta av. Døden setter en grense, som gjør det desto viktigere å være til stede i eget liv. Døden er en rettesnor for livet.

– Et annet sentralt tema i boken er kjærligheten, som har fått tre hele kapitler. Er kjærlighet en forutsetning for livsbevissthet?

– Jeg vil heller si at livsbevissthet og kjærlighetsbevissthet er nær beslektet.

Når du åpner for livsbevissthet, får du også kontakt med kjærligheten. Vi sløves så lett i å se det kjærlige rundt oss i dagliglivet. Vi legger ikke merke til øye­ blikkene da våre blikk møtes i en uventet og dypere glede. Vi må være bevisst på at kjærligheten finnes der. Hvis du er sammen med barn, opplever du den ofte. Når jeg snakker om kjærlighet, tror alle det dreier seg om parforhold. Men kjærlighet handler ikke bare om det, men om en kraft i livet. Kjærligheten er en del av eksistensen, og dukker opp i oss. Kjærlighet er i bunn og grunn mystisk.

Fakta; Tittel:

Livsbevissthet

Om å være tilstede i eget liv

Forfatter: Anne-Lise Løvlie Schibbye ISBN:

82-15-00690-6

Pris:

Kr. 299,-

Utgivelse: 15. november

Klartekst / 3. 06

hva-er-serien

!

Aktuelle bøker

*

Etikk på alvor

Bøkenes bibel 60 prosent ny

Tekst: Nils Petter Hedemann

Tekst: Nils Petter Hedemann

Etikk er på moten og på alles lepper. Men hva er egentlig etikk, og får kunnskap om etikk noen betydning for våre handlinger? Filosofi­ professor Arne Johan Vetlesen har påtatt seg oppgaven med å rydde opp i rotet og begrepene. Endelig tas etikk på alvor.

I 1992 kom Trond Andreassens litteratursosiologiske oversikt «Bok-Norge» for første gang.

Siden er boken blitt en klassiker, en bokbransjens bibel, trykt i stadig nye opplag og utgaver.

I høst kommer tredje utgave. Mer enn 60 prosent av stoffet er nytt.

Innenfor hva er-seriens knappe format leverer Vetlesen en konsis, men fyllestgjørende fremstilling av de viktigste problemstillingene på etikkens område.

Han gjør greie for de filosofiske posisjoner, fra Platon og Aristoteles, via Kant, Hegel, Hume og Nietzsche, og fram til folk som Rawls og Habermas. Til slutt reiser han spørsmålet om hva som er vår tids viktigste etiske utfordringer.

Kunnskap, handling og holocaust – Hvordan er forbindelsen mellom kunnskap og handling? Gjør vi det rette, når vi vet hva som er rett?

– Nei. Kunnskap kan virke motiverende til å handle rett, men viljen og følelsene våre er også styrt av mye annet i og utenfor oss. Så kunnskap er ikke en sterk praktisk motivasjon her. Sokrates mente det, men de fleste filosofer er uenige med ham.

Vetlesen har arbeidet mye med etikk, sosialfilosofi og politisk filosofi, ofte med fokus på de moralske katastrofer i vår tid, som Holocaust og Bosnia. I hva er ETIKK tar han bl.a. utgangspunkt i den norske jøden Herman Sachnowitz’ erindringsbok fra Auschwitz. Vi spør om ikke etikken blir satt ut av spill i slike ekstremsituasjoner av moralske sammenbrudd.

– Etikk blir ikke så satt ut av spill, slik vi er fristet til å tro. Det du kaller ekstreme situasjoner, ser jeg som veldig instruktive situasjoner for å gjøre oss bevisst om hva etiske teorier tar for gitt. Teoriene tar for gitt at vi har handlings­ evne, handlingsfrihet, oversikt over alternativer og innsikt i konsekvensene.

Ansvar og sårbarhet – Nietzsche reiser spørsmålet om alt er tillatt når Gud er død. Hvordan skal vi vite hva som er det moralsk rette?

– Begrepene og målestokkene for rett og galt er ikke noe enhetlig, slik det var med en referanse til Gud eller en entydig moralsk autoritet. De har falt, og Nietzsche faller ut i det andre ytterpunktet, der hver og en må velge sine moralske verdier og stå for dem. Jeg bruker Løgstrup mot Nietzsche, for å vise at vi som moralske subjekter er stilt under visse betingelser og fenomener, f.eks. tillit, håp og barmhjertighet. Det som gjør oss sårbare som mennesker, må ikke undertrykkes, men fastholdes for at vi skal ha omtanke og ansvar for det sårbare hos andre og i alt liv på kloden. Vår evne til å handle ansvarlig forutsetter sårbarhet.

For mye toleranse for det flerkulturelle – Du legger vekt på vårt moralske miljø og en felles forståelse for hva som er rett og galt. Blir det mulig med en felles etikk i et multikulturalistisk samfunn med et mangfold av livssyn og livsstiler?

– Mange filosofer i dag, f.eks. Habermas og Rawls, mener at det er mulig med en felles etikk i et så mangfoldig samfunn. Men prisen for dette er høy.

Etikken blir abstrakt og formell og handler bare om prosedyrer. Vi får en etikk som ikke uttaler seg om hva som er et godt liv, men kun konsentrerer

Klartekst / 3. 06

Filosofiprofessor Arne Johan Vetle­ sen har skrevet om etikk i hva-er-serien.

seg om det som kan være rett for alle. Utfordringene i multikulturalismen gjelder særlig toleranse. Vi er redde for å tolerere for lite, men kan det være at vi tolererer for mye? Kanskje vi tolererer kulturelle forskjeller eller økonomiske ulikheter i den politisk korrekte toleransens navn. Vi har fått en etikk for det multikulturelle samfunn, som er veldig fokusert på kultur, myke verdier og verdien av annerledeshet. Men den overser strukturelle forhold som skaper grotesk ulikhet i menneskers, klassers og nasjoners utsikt til et godt liv i en mer rettferdig verden. Moderne etikk har overbetont individets autonomi og sett bort fra alt begrenser autonomien, men som likevel gjør oss til både moralske subjekter og adressater.

– Ja, etikk er på mote om dagen. Hvordan ser du som fagmann på det?

– Jeg ser med tvisyn på at etikk er på alles lepper. Alle bedrifter med respekt for seg selv har jo nå en etisk plattform. Alle vil framstå med etikken på sin side. Det er en fare her for at etikk blir pynt og glasur og mister sin kritiske brodd.

Kant, kinesere og privatbilisme – Hvor ser du de største etiske utfordringene i vår tid?

– Vi må spørre oss om hva de som kommer etter oss, vil mene om våre beslutninger og handlinger. Vi kan i beste fall ha en forestilt gjensidighet med dem, men de er sterkt berørt av våre handlinger. Kant hevdet at regelen for en moralsk handling er at vår handlemåte kan adopteres av alle. Ja vel, vi kan godt synes det er ok at alle kinesere får sin egen privatbil. Det er ikke noe etisk som forbyr oss det. Men hvis alle fikk privatbil, ville konsekvensene miljømessig bli katastrofale. Da ville hele greia kollapse. Dette viser at i det perspektivet blir det noe etisk tvilsomt i å ha privatbilisme som en rett. Vi kan ikke universalisere vår livsstil, og det er det fremste etiske problemet i vår tid.

Med denne salven mot privatbilismen avslutter Vetlesen vår samtale om etikken. Han må haste videre for å rekke toget hjem til Sande i Vestfold.

Fakta; Tittel:

hva er ETIKK

Forfatter: Arne Johan Vetlesen ISBN:

82-15-00792-9

Pris:

Kr. 149,-

Utgivelse: 15. desember

Trond Andreassen er en travel mann. Norsk bokbransje kjenner han nesten som sin egen bukselomme, etter mange års virke som general­ sekretær i Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening. Nå er han i tillegg blitt president for den europeiske forfatterføderasjonen – European Writers’ Congress – og Klartekst får så vidt huket tak i ham på vei til Brussel-flyet og sitt nye europeiske kontor.

– Er det mye nytt i den nye utgaven?

– Boken er nå blitt på 570 sider, og ca. 60 prosent av stoffet er nyskrevet.

Trond Andreassen.

Digitalitet og ny bokavtale – Hvor finner vi de viktigste nyhetene?

– To hovedpunkter må nevnes spesielt: De store strukturendringene på alle nivåer som følger av den nye bokavtalen, og som følge av andre strukturendringer i bransjen. Et helt nyskrevet kapittel på ca.

40 sider – «Fra bøker til digitale tekster» – handler om digitalitet. Her prøver jeg å sammenfatte hvordan digitalitet virker inn på alle ledd i bransjen: produksjon, distribusjon, salg, internettbruk for sending og salg av tekster, internettbokhandel, osv.

– Store forandringer med nye rammevilkår for bransjen. Er det mulig å evaluere den nye avtalen allerede?

– Det er veldig vanskelig, for den har jo ennå ikke slått ut på alle felter. Konkurrransetilsynets evaluering får stå for deres egen regning, som en legitimering av egen posisjon. Vi ser at salget av skjønnlitteratur gjennom bokhandelen har økt, men dette var jo ventet på grunn av det nye

bokklubb-bildet. Sakprosaen derimot har gått tilbake, men vi må nok vente med den endelige evalueringen til 2008. Dette har vært litt av problemet med å skrive den nye utgaven. Men jeg har hatt god hjelp av en gruppe studenter ved studiet i litteraturformidling ved Universitetet i Oslo.

De har bidratt mye, så dette har vært et gigantisk teamwork med meg som prosjektleder. Det er i det hele tatt en rekke nye grupper som har fattet interesse for stoffet. Litteratursosiologi som fagdisiplin øker i omfang, og i mediefag, forfatterstudier og bibliotekutdanning tas boken i bruk.

Den har også vist seg nyttig som en oppslagsbok for journalister, og ikke minst som en innføringsbok for folk som skal inn i bokbransjen.

Fakta; Tittel:

Bok-Norge, 3. utg.

Forfatter: Trond Andreassen ISBN:

82-15-01090-3

Pris:

Kr. 399,-

Drømmen om Israel Tekst: Nils Petter Hedemann

To hendelsesforløp i 2006 – ett i Midtøsten og ett i Norge – har i dramatisk grad aktualisert Nils A. Butenschøns 22 år gamle bok «Drømmen om Israel».

I januar vant Hamas overraskende valget i Palestina, noe som satte i gang en kjedereaksjon av begivenheter som kulminerte med krigen i Libanon i sommer. Her hjemme utløste suksessforfatteren Jostein Gaarder en av de mest intense offentlige debatter på år og dag med kronikken «Guds utvalgte folk» i Aftenposten. Debatten av-speilte et sterkt og bredt engasjement, men også stor uvitenhet om grunnleggende aspekter ved staten Israel. Her trengs begrepsmessig lofts­ rydding.

Utviklingen sommeren 2006 har igjen gjort Butenschøns bok brennaktuell, og derfor kommer den nå i ny utgave i Universitetsforlagets aktUell-serie. Butenschøn behandler i boken

de historiske og ideologiske forutsetningene for staten Israel. Han drøfter bl.a. følgende spørsmål: Hvordan skal vi forstå sammenhengen mellom jødeproblemet i Europa og Palestina-problemet i Midtøsten? På hvilken måte er sionismen et svar på antisemittismen? Hva innebærer det at staten Israel er opprettet som en jødisk nasjonalstat, og hvordan er dens forhold til jødedommen, til jødene utenfor Israel og til palestinerne? Hvordan er forholdet mellom de sionistiske tenkernes utopiske visjoner og staten Israel slik den fremstår i dag? aktUell-serien I aktUell-serien samler Universitetsforlaget sine nyutgivelser av viktig faglitteratur, i lommefor-

mat og til en rimelig pris. Tidligere er bl.a. følgende bøker utkommet: Marianne Gullestads kritiske analyse av norsk innvandringsdebatt, Einar Øverengets bok om Hannah Arendt, to bøker av filosofen Lars Fr. H. Svendsen, om ondskapens og kjedsomhetens filosofi, Unni Wikans «For ærens skyld», Arne Næss’ «Livsfilosofi», to essayistiske debattbøker om helse av Per Fugelli og Kjell A. Nordström og Jonas Ridderstråles «Funky Business».

Fakta; Tittel:

Drømmen om Israel

Forfatter: Nils A. Butenschøn ISBN:

82-15-01102-0

Pris:

Kr. 149,-

Klartekst / 3. 06

hva-er-serien

!

Aktuelle bøker

*

Etikk på alvor

Bøkenes bibel 60 prosent ny

Tekst: Nils Petter Hedemann

Tekst: Nils Petter Hedemann

Etikk er på moten og på alles lepper. Men hva er egentlig etikk, og får kunnskap om etikk noen betydning for våre handlinger? Filosofi­ professor Arne Johan Vetlesen har påtatt seg oppgaven med å rydde opp i rotet og begrepene. Endelig tas etikk på alvor.

I 1992 kom Trond Andreassens litteratursosiologiske oversikt «Bok-Norge» for første gang.

Siden er boken blitt en klassiker, en bokbransjens bibel, trykt i stadig nye opplag og utgaver.

I høst kommer tredje utgave. Mer enn 60 prosent av stoffet er nytt.

Innenfor hva er-seriens knappe format leverer Vetlesen en konsis, men fyllestgjørende fremstilling av de viktigste problemstillingene på etikkens område.

Han gjør greie for de filosofiske posisjoner, fra Platon og Aristoteles, via Kant, Hegel, Hume og Nietzsche, og fram til folk som Rawls og Habermas. Til slutt reiser han spørsmålet om hva som er vår tids viktigste etiske utfordringer.

Kunnskap, handling og holocaust – Hvordan er forbindelsen mellom kunnskap og handling? Gjør vi det rette, når vi vet hva som er rett?

– Nei. Kunnskap kan virke motiverende til å handle rett, men viljen og følelsene våre er også styrt av mye annet i og utenfor oss. Så kunnskap er ikke en sterk praktisk motivasjon her. Sokrates mente det, men de fleste filosofer er uenige med ham.

Vetlesen har arbeidet mye med etikk, sosialfilosofi og politisk filosofi, ofte med fokus på de moralske katastrofer i vår tid, som Holocaust og Bosnia. I hva er ETIKK tar han bl.a. utgangspunkt i den norske jøden Herman Sachnowitz’ erindringsbok fra Auschwitz. Vi spør om ikke etikken blir satt ut av spill i slike ekstremsituasjoner av moralske sammenbrudd.

– Etikk blir ikke så satt ut av spill, slik vi er fristet til å tro. Det du kaller ekstreme situasjoner, ser jeg som veldig instruktive situasjoner for å gjøre oss bevisst om hva etiske teorier tar for gitt. Teoriene tar for gitt at vi har handlings­ evne, handlingsfrihet, oversikt over alternativer og innsikt i konsekvensene.

Ansvar og sårbarhet – Nietzsche reiser spørsmålet om alt er tillatt når Gud er død. Hvordan skal vi vite hva som er det moralsk rette?

– Begrepene og målestokkene for rett og galt er ikke noe enhetlig, slik det var med en referanse til Gud eller en entydig moralsk autoritet. De har falt, og Nietzsche faller ut i det andre ytterpunktet, der hver og en må velge sine moralske verdier og stå for dem. Jeg bruker Løgstrup mot Nietzsche, for å vise at vi som moralske subjekter er stilt under visse betingelser og fenomener, f.eks. tillit, håp og barmhjertighet. Det som gjør oss sårbare som mennesker, må ikke undertrykkes, men fastholdes for at vi skal ha omtanke og ansvar for det sårbare hos andre og i alt liv på kloden. Vår evne til å handle ansvarlig forutsetter sårbarhet.

For mye toleranse for det flerkulturelle – Du legger vekt på vårt moralske miljø og en felles forståelse for hva som er rett og galt. Blir det mulig med en felles etikk i et multikulturalistisk samfunn med et mangfold av livssyn og livsstiler?

– Mange filosofer i dag, f.eks. Habermas og Rawls, mener at det er mulig med en felles etikk i et så mangfoldig samfunn. Men prisen for dette er høy.

Etikken blir abstrakt og formell og handler bare om prosedyrer. Vi får en etikk som ikke uttaler seg om hva som er et godt liv, men kun konsentrerer

Klartekst / 3. 06

Filosofiprofessor Arne Johan Vetle­ sen har skrevet om etikk i hva-er-serien.

seg om det som kan være rett for alle. Utfordringene i multikulturalismen gjelder særlig toleranse. Vi er redde for å tolerere for lite, men kan det være at vi tolererer for mye? Kanskje vi tolererer kulturelle forskjeller eller økonomiske ulikheter i den politisk korrekte toleransens navn. Vi har fått en etikk for det multikulturelle samfunn, som er veldig fokusert på kultur, myke verdier og verdien av annerledeshet. Men den overser strukturelle forhold som skaper grotesk ulikhet i menneskers, klassers og nasjoners utsikt til et godt liv i en mer rettferdig verden. Moderne etikk har overbetont individets autonomi og sett bort fra alt begrenser autonomien, men som likevel gjør oss til både moralske subjekter og adressater.

– Ja, etikk er på mote om dagen. Hvordan ser du som fagmann på det?

– Jeg ser med tvisyn på at etikk er på alles lepper. Alle bedrifter med respekt for seg selv har jo nå en etisk plattform. Alle vil framstå med etikken på sin side. Det er en fare her for at etikk blir pynt og glasur og mister sin kritiske brodd.

Kant, kinesere og privatbilisme – Hvor ser du de største etiske utfordringene i vår tid?

– Vi må spørre oss om hva de som kommer etter oss, vil mene om våre beslutninger og handlinger. Vi kan i beste fall ha en forestilt gjensidighet med dem, men de er sterkt berørt av våre handlinger. Kant hevdet at regelen for en moralsk handling er at vår handlemåte kan adopteres av alle. Ja vel, vi kan godt synes det er ok at alle kinesere får sin egen privatbil. Det er ikke noe etisk som forbyr oss det. Men hvis alle fikk privatbil, ville konsekvensene miljømessig bli katastrofale. Da ville hele greia kollapse. Dette viser at i det perspektivet blir det noe etisk tvilsomt i å ha privatbilisme som en rett. Vi kan ikke universalisere vår livsstil, og det er det fremste etiske problemet i vår tid.

Med denne salven mot privatbilismen avslutter Vetlesen vår samtale om etikken. Han må haste videre for å rekke toget hjem til Sande i Vestfold.

Fakta; Tittel:

hva er ETIKK

Forfatter: Arne Johan Vetlesen ISBN:

82-15-00792-9

Pris:

Kr. 149,-

Utgivelse: 15. desember

Trond Andreassen er en travel mann. Norsk bokbransje kjenner han nesten som sin egen bukselomme, etter mange års virke som general­ sekretær i Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening. Nå er han i tillegg blitt president for den europeiske forfatterføderasjonen – European Writers’ Congress – og Klartekst får så vidt huket tak i ham på vei til Brussel-flyet og sitt nye europeiske kontor.

– Er det mye nytt i den nye utgaven?

– Boken er nå blitt på 570 sider, og ca. 60 prosent av stoffet er nyskrevet.

Trond Andreassen.

Digitalitet og ny bokavtale – Hvor finner vi de viktigste nyhetene?

– To hovedpunkter må nevnes spesielt: De store strukturendringene på alle nivåer som følger av den nye bokavtalen, og som følge av andre strukturendringer i bransjen. Et helt nyskrevet kapittel på ca.

40 sider – «Fra bøker til digitale tekster» – handler om digitalitet. Her prøver jeg å sammenfatte hvordan digitalitet virker inn på alle ledd i bransjen: produksjon, distribusjon, salg, internettbruk for sending og salg av tekster, internettbokhandel, osv.

– Store forandringer med nye rammevilkår for bransjen. Er det mulig å evaluere den nye avtalen allerede?

– Det er veldig vanskelig, for den har jo ennå ikke slått ut på alle felter. Konkurrransetilsynets evaluering får stå for deres egen regning, som en legitimering av egen posisjon. Vi ser at salget av skjønnlitteratur gjennom bokhandelen har økt, men dette var jo ventet på grunn av det nye

bokklubb-bildet. Sakprosaen derimot har gått tilbake, men vi må nok vente med den endelige evalueringen til 2008. Dette har vært litt av problemet med å skrive den nye utgaven. Men jeg har hatt god hjelp av en gruppe studenter ved studiet i litteraturformidling ved Universitetet i Oslo.

De har bidratt mye, så dette har vært et gigantisk teamwork med meg som prosjektleder. Det er i det hele tatt en rekke nye grupper som har fattet interesse for stoffet. Litteratursosiologi som fagdisiplin øker i omfang, og i mediefag, forfatterstudier og bibliotekutdanning tas boken i bruk.

Den har også vist seg nyttig som en oppslagsbok for journalister, og ikke minst som en innføringsbok for folk som skal inn i bokbransjen.

Fakta; Tittel:

Bok-Norge, 3. utg.

Forfatter: Trond Andreassen ISBN:

82-15-01090-3

Pris:

Kr. 399,-

Drømmen om Israel Tekst: Nils Petter Hedemann

To hendelsesforløp i 2006 – ett i Midtøsten og ett i Norge – har i dramatisk grad aktualisert Nils A. Butenschøns 22 år gamle bok «Drømmen om Israel».

I januar vant Hamas overraskende valget i Palestina, noe som satte i gang en kjedereaksjon av begivenheter som kulminerte med krigen i Libanon i sommer. Her hjemme utløste suksessforfatteren Jostein Gaarder en av de mest intense offentlige debatter på år og dag med kronikken «Guds utvalgte folk» i Aftenposten. Debatten av-speilte et sterkt og bredt engasjement, men også stor uvitenhet om grunnleggende aspekter ved staten Israel. Her trengs begrepsmessig lofts­ rydding.

Utviklingen sommeren 2006 har igjen gjort Butenschøns bok brennaktuell, og derfor kommer den nå i ny utgave i Universitetsforlagets aktUell-serie. Butenschøn behandler i boken

de historiske og ideologiske forutsetningene for staten Israel. Han drøfter bl.a. følgende spørsmål: Hvordan skal vi forstå sammenhengen mellom jødeproblemet i Europa og Palestina-problemet i Midtøsten? På hvilken måte er sionismen et svar på antisemittismen? Hva innebærer det at staten Israel er opprettet som en jødisk nasjonalstat, og hvordan er dens forhold til jødedommen, til jødene utenfor Israel og til palestinerne? Hvordan er forholdet mellom de sionistiske tenkernes utopiske visjoner og staten Israel slik den fremstår i dag? aktUell-serien I aktUell-serien samler Universitetsforlaget sine nyutgivelser av viktig faglitteratur, i lommefor-

mat og til en rimelig pris. Tidligere er bl.a. følgende bøker utkommet: Marianne Gullestads kritiske analyse av norsk innvandringsdebatt, Einar Øverengets bok om Hannah Arendt, to bøker av filosofen Lars Fr. H. Svendsen, om ondskapens og kjedsomhetens filosofi, Unni Wikans «For ærens skyld», Arne Næss’ «Livsfilosofi», to essayistiske debattbøker om helse av Per Fugelli og Kjell A. Nordström og Jonas Ridderstråles «Funky Business».

Fakta; Tittel:

Drømmen om Israel

Forfatter: Nils A. Butenschøn ISBN:

82-15-01102-0

Pris:

Kr. 149,-

Klartekst / 3. 06

Portrettet Portrettet

Portrettet

Samfunnsøkonomi

med hjertet «Samfunnsøkonomi – en idéhistorie» heter NHH-professor Agnar Sandmos ferskeste bok, som han har skrevet med lyst og glede. Målet er å nå videre ut enn noen gang før, ut til den allment interesserte leseren.

Tekst Og Foto: Runo Isaksen

– Denne boken er skrevet con amore, og er basert på min egen undervisning i og interesse for faget. Svært mange mennesker er jo interessert i politisk tenkning, idé- og filosofihistorie, mens de store økonomiske tenkerne ofte sjaltes ut, til tross for at de forsker på en veldig viktig del av samfunnets liv. I det hele tatt er den brede faglige orienteringen vanskeligere i spesialiseringens tidsalder.

– Og det ønsker du å være – en bredere orientert økonom?

– Det er en ambisjon, ja. Men det er heller ingen motsetning mellom spesialisering og bredere orientering. Dessuten finnes det ikke noen norskspråklig, historisk framstilling av faget samfunnsøkonomi fra før, så boken min fyller et hull.

“

Blant oss økonomer over femti er det særlig én historie som lever: Ask Burlefot kommer inn på kontoret til professoren i sam­ funnsøkonomi, som har masse bokhyller, men det står bare én eneste bok der – nemlig den han har skrevet selv.

Klartekst / 3. 06

DEN GODE PEDAGOGEN Agnar Sandmo er en bauta ikke bare i norsk økonomisk akademia, men også internasjonalt. I 2002 ble han tildelt NFRs Möbius-pris for sin mangeårige forskning på økonomisk politikk i velferdsstaten. Han har sittet – og sitter stadig – i ledelsen for flere internasjonale organisasjoner. Og da NHH-kollega Finn E. Kydland fikk Nobelprisen i økonomi i 2004, sto naturligvis jubelen i taket på NHH, men samtidig er det flere som mener at Sandmo skulle hatt prisen først.

Sandmo foretrekker å møtes på kontoret på NHH. Han tar høflig imot, korrekt antrukket, dog uten slips. En sosial miljøskaper med velutviklet humoristisk sans, og dessuten en fremragende taler og foreleser, sies det.

– Jeg har lenge lurt på akkurat det der: Hva er god pedagogikk? Alle har vi vel hatt gode og mindre gode forelesere, og jeg tror at de gode har én ting felles. De formidler et inntrykk av at det de foreleser om, er viktig for dem.

Og, vel: Samfunnsøkonomi er både spennende og viktig for meg, forsikrer Sandmo med et lite smil.

DEN LANGE KLASSEREISEN Men det var langt fra gitt at Sandmo skulle etablere seg som respektert NHH-professor. En meget interessant klassereise, mener sønnen Erling, ikke ukjent historiker ved UiO, som videre betegner faren som en nysgjerrig smarting, men beskjeden på egne vegne.

– Har din interesse for den offentlige sektors økonomi generelt, og velferdsstaten spesielt, sammenheng med din egen bakgrunn? Du vokste opp på margarinfabrikken i Tønsberg?

Agnar Sandmo er født i Tønsberg, 1938. Siviløkonom ved NHH i 1961, dr.oecon. samme sted i 1970.

Professor i samfunnsøkonomi ved NHH fra 1971. Har mottatt flere priser for sin forskning, blant annet St. Olav i 1997 og NFRs Möbius-pris for frem­ ragende forskning i 2002.

Har sittet – og sitter stadig – i redak­ sjonsråd til flere internasjonale økonomitidsskrifter.

Har hatt – og har stadig – ledende verv i flere internasjonale økono­ miske komiteer og organisasjoner.

– Det er nok mange grunner til at jeg valgte denne karrieren. Og dette med margarinfabrikken høres nok mer dramatisk ut enn det egentlig var. Far var formann på fabrikken, og det føltes i grunnen som en vanlig oppvekst i en helt vanlig by. I grunnen er vel historien min ganske representativ for mange akademikere av min generasjon.

– Hvordan var veien fra Tønsberg til Bergen og NHH? – Etter artium i 1957 var jeg i grunnen mest interessert i humanistiske fag.

Men så leste jeg Studenthåndboka, som advarte sterkt mot lange studier og tilhørende usikre utsikter og lave inntekter. NHH var eneste unntak, så der søkte jeg. Samtidig hadde interessene mine glidd fra humaniora over mot samfunnsspørsmål.

IBSEN STARTER TANKER Men den humanistiske sfæren har aldri sluppet ham helt. Sandmo er kjent som en hungrig leser – av langt mer enn bare økonomisk litteratur. Ikke en sommer uten Hamsun, og ellers leser han mye historie. Og Ibsen, ikke minst.

– Min Ibsen-interesse stikker så dypt at jeg... Dette må du ikke ta helt alvorlig, altså. Men jeg ville ha en slående tittel til denne nye boken og vurderte å låne er kjent tittel. Jeg vurderte Samfunnets støtter. Men sønnen min, Sigurd, foreslo Når vi døde våkner, og det la hele saken død. Han siktet nok til at fortidens økonomer er døde, og her kommer jeg og skal vekke dem til live. Men enormt glad i Ibsen, det er jeg.

– Hva er det med Ibsen?

– Han er så velkomponert, så litterært imponerende. Hos Ibsen har alt en funksjon, alle replikker er del av en større helhet som bygges opp. Det innvendes gjerne at dette er intellektuelle konstruksjoner, men jeg er slett ikke enig. Dessuten setter Ibsen i gang så mange tanker i en.

UTVIKLER EGNE FORTRINN – Apropos store norske forfattere, så er det en annen Agnar med historie fra NHH? Klartekst / 3. 06

Portrettet Portrettet

Portrettet

Samfunnsøkonomi

med hjertet «Samfunnsøkonomi – en idéhistorie» heter NHH-professor Agnar Sandmos ferskeste bok, som han har skrevet med lyst og glede. Målet er å nå videre ut enn noen gang før, ut til den allment interesserte leseren.

Tekst Og Foto: Runo Isaksen

– Denne boken er skrevet con amore, og er basert på min egen undervisning i og interesse for faget. Svært mange mennesker er jo interessert i politisk tenkning, idé- og filosofihistorie, mens de store økonomiske tenkerne ofte sjaltes ut, til tross for at de forsker på en veldig viktig del av samfunnets liv. I det hele tatt er den brede faglige orienteringen vanskeligere i spesialiseringens tidsalder.

– Og det ønsker du å være – en bredere orientert økonom?

– Det er en ambisjon, ja. Men det er heller ingen motsetning mellom spesialisering og bredere orientering. Dessuten finnes det ikke noen norskspråklig, historisk framstilling av faget samfunnsøkonomi fra før, så boken min fyller et hull.

“

Blant oss økonomer over femti er det særlig én historie som lever: Ask Burlefot kommer inn på kontoret til professoren i sam­ funnsøkonomi, som har masse bokhyller, men det står bare én eneste bok der – nemlig den han har skrevet selv.

Klartekst / 3. 06

DEN GODE PEDAGOGEN Agnar Sandmo er en bauta ikke bare i norsk økonomisk akademia, men også internasjonalt. I 2002 ble han tildelt NFRs Möbius-pris for sin mangeårige forskning på økonomisk politikk i velferdsstaten. Han har sittet – og sitter stadig – i ledelsen for flere internasjonale organisasjoner. Og da NHH-kollega Finn E. Kydland fikk Nobelprisen i økonomi i 2004, sto naturligvis jubelen i taket på NHH, men samtidig er det flere som mener at Sandmo skulle hatt prisen først.

Sandmo foretrekker å møtes på kontoret på NHH. Han tar høflig imot, korrekt antrukket, dog uten slips. En sosial miljøskaper med velutviklet humoristisk sans, og dessuten en fremragende taler og foreleser, sies det.

– Jeg har lenge lurt på akkurat det der: Hva er god pedagogikk? Alle har vi vel hatt gode og mindre gode forelesere, og jeg tror at de gode har én ting felles. De formidler et inntrykk av at det de foreleser om, er viktig for dem.

Og, vel: Samfunnsøkonomi er både spennende og viktig for meg, forsikrer Sandmo med et lite smil.

DEN LANGE KLASSEREISEN Men det var langt fra gitt at Sandmo skulle etablere seg som respektert NHH-professor. En meget interessant klassereise, mener sønnen Erling, ikke ukjent historiker ved UiO, som videre betegner faren som en nysgjerrig smarting, men beskjeden på egne vegne.

– Har din interesse for den offentlige sektors økonomi generelt, og velferdsstaten spesielt, sammenheng med din egen bakgrunn? Du vokste opp på margarinfabrikken i Tønsberg?

Agnar Sandmo er født i Tønsberg, 1938. Siviløkonom ved NHH i 1961, dr.oecon. samme sted i 1970.

Professor i samfunnsøkonomi ved NHH fra 1971. Har mottatt flere priser for sin forskning, blant annet St. Olav i 1997 og NFRs Möbius-pris for frem­ ragende forskning i 2002.

Har sittet – og sitter stadig – i redak­ sjonsråd til flere internasjonale økonomitidsskrifter.

Har hatt – og har stadig – ledende verv i flere internasjonale økono­ miske komiteer og organisasjoner.

– Det er nok mange grunner til at jeg valgte denne karrieren. Og dette med margarinfabrikken høres nok mer dramatisk ut enn det egentlig var. Far var formann på fabrikken, og det føltes i grunnen som en vanlig oppvekst i en helt vanlig by. I grunnen er vel historien min ganske representativ for mange akademikere av min generasjon.

– Hvordan var veien fra Tønsberg til Bergen og NHH? – Etter artium i 1957 var jeg i grunnen mest interessert i humanistiske fag.

Men så leste jeg Studenthåndboka, som advarte sterkt mot lange studier og tilhørende usikre utsikter og lave inntekter. NHH var eneste unntak, så der søkte jeg. Samtidig hadde interessene mine glidd fra humaniora over mot samfunnsspørsmål.

IBSEN STARTER TANKER Men den humanistiske sfæren har aldri sluppet ham helt. Sandmo er kjent som en hungrig leser – av langt mer enn bare økonomisk litteratur. Ikke en sommer uten Hamsun, og ellers leser han mye historie. Og Ibsen, ikke minst.

– Min Ibsen-interesse stikker så dypt at jeg... Dette må du ikke ta helt alvorlig, altså. Men jeg ville ha en slående tittel til denne nye boken og vurderte å låne er kjent tittel. Jeg vurderte Samfunnets støtter. Men sønnen min, Sigurd, foreslo Når vi døde våkner, og det la hele saken død. Han siktet nok til at fortidens økonomer er døde, og her kommer jeg og skal vekke dem til live. Men enormt glad i Ibsen, det er jeg.

– Hva er det med Ibsen?

– Han er så velkomponert, så litterært imponerende. Hos Ibsen har alt en funksjon, alle replikker er del av en større helhet som bygges opp. Det innvendes gjerne at dette er intellektuelle konstruksjoner, men jeg er slett ikke enig. Dessuten setter Ibsen i gang så mange tanker i en.

UTVIKLER EGNE FORTRINN – Apropos store norske forfattere, så er det en annen Agnar med historie fra NHH? Klartekst / 3. 06

“

*

Portrettet Portrettet

Portrettet Machiavelli

Hos Ibsen har alt en funksjon, alle replikker er del av en større helhet som bygges opp. Det innvendes gjerne at dette er intellektuelle kon­ struksjoner, men jeg er slett ikke enig.

Maktrealisten Machiavelli

– Jeg har lest de fleste bøkene til Agnar Mykle, ja. Blant oss økonomer over femti er det særlig én historie som lever: Ask Burlefot kommer inn på kontoret til professoren i samfunnsøkonomi, som har masse bokhyller, men det står bare én eneste bok der – nemlig den han har skrevet selv. Det er jo en grusom karakteristikk, humrer Sandmo, og tenker seg litt om.

– Men det er jo veldig spesielt, da. Selv har jeg aldri sett noen slike bokhyller. Jeg ser tvert imot at de som skriver mest, også er de som leser mest. Men Mykles historie kan vel tjene som advarsel for oss alle.

Ibsen har ellers sneket seg inn i en faglig artikkel signert Sandmo, nærmere bestemt en diskusjon mellom de to sentrale mennene i Hedda Gabler.

– Vi hører at Jørgen Tesman har skrevet en avhandling om kunsthåndverk på 1500-tallet, og i stykket framstilles han som en håpløs tørrpinn, i motsetning til hans visjonære motpart Eilert Løvborg. Men jeg har alltid vært litt skeptisk til disse Løvborg-vyene og hatt litt sans for Tesman, som kommer urettvist dårlig ut her. Forskere bør prøve å ha i seg litt av både Tesman og Løvborg. Jeg vet ikke hvor store doser av hver av dem man bør ha, man bør vel snarere utvikle sine egne fortrinn.

DONALD OG SLAPP FANTASI «Donald er skrevet for voksne med slapp fantasi.» Det hevdet en forsker i Bergens Tidende en gang tidlig på 60-tallet, mens Sandmo var student ved NHH. Uttalelsen førte til at Sandmo stablet på beina en egen Donald-klubb.

– Vel, man har gjort mye rart. Denne klubben var ikke så velstrukturert, men mange av oss likte da som nå å lese Donald. Det startet med at vi skrev et motinnlegg i avisen, og så ballet dette bare på seg med egen Donald-sang og så videre. Det var i grunnen ganske morsomt. Men etter hvert begynte det å bli litt trykkende. Folk forventet seg stadig mer av det samme.

– Du ble fanget i en rolle?

– Nesten. Man kan holde ett slikt tulleinnlegg, men så er det gjort. Man kan ikke bruke mer tid på slikt.

EKTE BERGENSER Klassereisen fra margarinfabrikken til professorsetet henger nøye sammen med den geografiske forflytningen fra Tønsberg til Bergen, Sandmos hjemby siden sist på 50-tallet.

Sønnen Erling omtaler faren som en ihuga lokalpatriot og Brann-fan. «Han er en klassisk bergenser – bare uten skarre-r. Han har gjort alt en bergenser skal, gått 7-fjellsturen, er ofte på Stadion, er fast torsdagsgjest i Harmonien.

Hans største sorg er nok at han ikke er bergenser,» spissformulerer Erling humoristisk.

Agnar nikker: – Jeg er veldig glad i Bergen, ja. Jeg snakket nylig med ordfører Friele om dette, og han refererte sin mors definisjon av en bergenser: «En som er født i Bergen.» Altså vil en som er født her og utflyttet dagen etterpå, for alltid være bergenser, mens en som er født østpå og flyttet til Bergen dagen etter, aldri kan bli det. Friele og jeg var enige om at denne definisjonen er for streng, og vi kom sammen om en bedre: «En bergenser er en som har Bergen i sitt hjerte.» Sånn sett er jeg bergenser.

– Så i dag regner du deg som bergenser?

– Jeg vet ikke helt hva jeg er. Utenlands sier jeg naturligvis at jeg er fra Bergen. Men det er vanskelig å si her i byen, jeg har jo denne dialekten.

10

Klartekst / 3. 06

Tekst: Nils Petter Hedemann

– Du går på stadion og heier på Brann?

– Ja, jeg gjør det. Men Fotballforbundet tar dessverre ikke hensyn til mine ferier og faglige reiser når de setter opp kampprogrammet. Denne sesongen, med Brann på topp, har det også vært spesielt vanskelig å få tak i billetter.

Men utover høsten skal jeg prøve å få med meg kampene. 7-fjellsturen har jeg bare gått én gang. Jeg har alltid følt at det er en morsom ting å ha gjort.

Men jeg liker godt å gå i fjellet, det stemmer. Vi har hytte i Telemark, og min kones familie har et hus i Balestrand. Det er de to stedene jeg aller helst reiser til. Men du vet hytter: Det blir jo litt jobbing også, da.

– Du kan traktere sag og hammer?

– Jeg er nok ikke blant de største racerne. Men beising og maling er jeg ganske god på.

– En bok om Machiavelli må bli en bok om modernitetens frembrudd på det politiske området, skriver Trond Berg Eriksen. Realisten fra Firenze grunnla det vitenskapelige blikk på maktrelasjoner og ble statsvitenskapens stamfar. I dag har Machiavelli fått dobbelt aktualitet – for både økonomistiske og muslimske maktmennesker.

BARNA ER STØRST – Hva er du aller mest fornøyd med, om du skulle oppsummere livet ditt så langt?

– Her må jeg gi et veldig konvensjonelt og veldig sant svar: min kone og mine barn. Inkludert den andelen jeg har i mine barnebarn. Det er det mest slående.

Agnar Sandmos barn kan neppe, omvendt av faren, påberope seg noen klassereise. Erling er førsteamanuensis i historie ved UiO; Sigurd er utviklingsleder ved Bergen bymuseum; Inger er doktorstipendiat i psykologi ved UiB. Hans kone Tone er logoped ved Haukeland, med afasi som spesialitet.

– Om du spør om det faglige, så vet jeg ikke helt hva jeg skal si... Jeg har skrevet en del ting som jeg ikke er så kjempefornøyd med i dag. Ikke at jeg sitter og leser mine gamle skriverier, akkurat, men det hender at jeg trenger å gå tilbake. Da hender det også at jeg finner andre ting og kan tenke: «Dette var jammen bra, utrolig at jeg har gjort dette!» Mest av alt er jeg nok fornøyd med å ha vært faglig aktiv i så mange år. Akkurat det er ikke bare min egen fortjeneste, jeg har vært heldig, andre har hjulpet meg og lagt ting til rette.

– Du regnes som en glupsk nysgjerrig forsker: Er nysgjerrigheten stadig like frisk som før?

– Det var et vanskelig spørsmål. Nysgjerrigheten endrer seg kanskje noe, det er naturlig. Om vi snakker om fag, er min erfaring at man ved å interessere seg oppdager stadig flere sider ved sakskomplekset man nærmer seg.

Under arbeidet med denne boka oppdaget jeg personlig flere overraskende ting, som pirrer nysgjerrigheten videre.

Akkurat der er vi inne på det kanskje aller viktigste med denne boken, ifølge Sandmo.

– Når man underviser i samfunnsøkonomi, etterlater man gjerne et inntrykk av at alt allerede er gjort, at faget er avrundet og polert. Så da har studentene absolutt grunn til å spørre: “Hva gjør man da egentlig når man forsker i dette faget?« Boken min formidler at faget er i stadig vekst. Selv det vi i dag regner som helt grunnleggende, var det noen som fant ut en gang i tiden, noe som faktisk utgjorde et faglig gjennombrudd en gang. Mennesker var ikke dummere før, men alle sammenhenger må jo tenkes en gang. Ved å se at faget har vært under stadig utvikling, forstår vi også at kunnskap stadig utvikles i dag. Det kan være til utfordring og inspirasjon for oss alle!

For feminister og ledelsesfilosofer – Hvorfor har Machiavelli fått en renessanse nå, Trond Berg Eriksen?

– Machiavelli er blitt et stikkord for maktrealisme, og det er noe ved brutaliteten i det moderne samfunn som påkaller interessen. Han har lenge blitt brukt i næringslivets ledelsesfilosofi, og han er også brukt i et feministisk perspektiv. Machiavelli er den første maktrealist, som forstår maktrelasjoner analytisk, nesten som naturvitenskap.

– Hans navn er blitt et begrep: machiavellisme som politisk skruppelløshet. Har vi gjort ham for enkel?

– Jeg kan ikke gjøre ham snillere enn han er, men mer sammensatt. Derfor er det viktig å historisere ham, sette ham inn i en sammenheng, så vi kan forstå hvorfor han snakker som han gjør. Idéhistorie er en historisk disiplin, så dette handler ikke om han har rett eller tar feil.

– Hva mener du med at Machiavelli står for modernitetens frembrudd i politikken?

– Han er den første representant for den sekulære oppfatning av staten. Tidligere tenkte man at staten var gudgitt, og at all makt var hentet fra Gud. Men Machiavelli er talsmann for en ikke-religiøs, sekulær oppfatning av samfunnet og en horisontal forståelse av makten.

Den italienske renessansetenkeren Niccolò Machiavelli (1469–1527) har fått ny oppmerksomhet. Mange moderne beundrere har latt seg inspirere av tankene fra hans politiske hovedverk «Fyrsten». Nå setter Trond Berg Eriksen ham inn i en bredere, historisk sammenheng i boken «Machiavelli.

Reven i hønsegården».

Læremester for muslimer?

– Har muslimene noe å lære av Machiavelli her?

– Jeg har tenkt på den forbindelsen. Om muslimene vil modernisere seg, kan de bruke Machiavelli for en moderne grenseoppgang mellom det religiøse og det politiske, som vil gjøre det mulig for dem å leve sammen med annerledes troende innenfor en sekulær stats­ramme. I den vestlige verden har vi på den annen side gjort politikken til bytte for rent økonomiske overslag. Her kan vi bruke Machiavelli til å hevde og forsvare grensen mellom det politiske og det økonomiske feltet.

– «Det tvilsomme testamentet» har du kalt sluttkapittelet.

Er det en kritikk av Machiavelli?

– Ja, jeg syns han hopper for raskt over samfunnet og

bare snakker om statens bekymringer. Det å være sammen med andre mennesker består av noe langt mer enn maktutøvelse, og jeg opplever at Machiavelli ikke har noen forståelse for dette. Mens Aristoteles ser staten som et redskap for samfunnet, blåser Machiavelli i samfunnet og hvordan folk lever sine liv.

– Hvorfor undertittelen «Reven i hønsegården»?

– Det er et bilde han selv bruker om den borgerlige politikken, som kommer i stedet for den aristokratiske. Han betegner seg selv som en rev og har også skrevet komedier om luringer, «rever», som alltid finner en løsning. Mens løven var det aristokratiske symbolet, er det nå blitt reven som er helten.

– Du skriver at om ikke Machiavelli alltid hadde rett på begynnelsen av 1500-tallet, har han fått stadig mer rett. Var han forut for sin tid?

– Ja, han var en slags profet om den moderne statsmakten og statsinteressen. Her passer teoriene hans til vår egen tid som hånd i hanske. Han tegner et bilde – ikke bare av den totalitære staten – men av den moderne staten, slik vi kjenner den, med byråkrati, kontroll og overvåkning.

Chianti og kulturhistorie Machiavelli er en tenker mange tror de kjenner, men det kreves historiske forklaringer for å forstå ham. Derfor har Berg Eriksen for første gang tegnet et bredt bilde av hele miljøet omkring ham. Også naturen og kulturlandskapet spiller med, som når forfatteren skildrer den gamle veien fra Firenze til Siena, med Machiavellis farsgård og tilfluktssted etter at han var fjernet fra politikken. Eiendommen er nå overtatt av et vinfirma, som markedsfører sin chianti classico under Machiavellis navn. Vi spør Berg Eriksen om han kan anbefale Machiavelli-chiantien: – Jo, den syns jeg er svært god. Jeg anbefaler ikke bare vinen, men også et besøk på gården S. Andrea in Percussina, avslutter Italia-kjenneren.

Fakta; Tittel:

Machiavelli. Reven i hønsegården

Forfatter: Trond Berg Eriksen ISBN:

82-15-01072-5

Pris:

349,-

Klartekst / 3. 06

11

“

*

Portrettet Portrettet

Portrettet Machiavelli

Hos Ibsen har alt en funksjon, alle replikker er del av en større helhet som bygges opp. Det innvendes gjerne at dette er intellektuelle kon­ struksjoner, men jeg er slett ikke enig.

Maktrealisten Machiavelli

– Jeg har lest de fleste bøkene til Agnar Mykle, ja. Blant oss økonomer over femti er det særlig én historie som lever: Ask Burlefot kommer inn på kontoret til professoren i samfunnsøkonomi, som har masse bokhyller, men det står bare én eneste bok der – nemlig den han har skrevet selv. Det er jo en grusom karakteristikk, humrer Sandmo, og tenker seg litt om.

– Men det er jo veldig spesielt, da. Selv har jeg aldri sett noen slike bokhyller. Jeg ser tvert imot at de som skriver mest, også er de som leser mest. Men Mykles historie kan vel tjene som advarsel for oss alle.

Ibsen har ellers sneket seg inn i en faglig artikkel signert Sandmo, nærmere bestemt en diskusjon mellom de to sentrale mennene i Hedda Gabler.

– Vi hører at Jørgen Tesman har skrevet en avhandling om kunsthåndverk på 1500-tallet, og i stykket framstilles han som en håpløs tørrpinn, i motsetning til hans visjonære motpart Eilert Løvborg. Men jeg har alltid vært litt skeptisk til disse Løvborg-vyene og hatt litt sans for Tesman, som kommer urettvist dårlig ut her. Forskere bør prøve å ha i seg litt av både Tesman og Løvborg. Jeg vet ikke hvor store doser av hver av dem man bør ha, man bør vel snarere utvikle sine egne fortrinn.

DONALD OG SLAPP FANTASI «Donald er skrevet for voksne med slapp fantasi.» Det hevdet en forsker i Bergens Tidende en gang tidlig på 60-tallet, mens Sandmo var student ved NHH. Uttalelsen førte til at Sandmo stablet på beina en egen Donald-klubb.

– Vel, man har gjort mye rart. Denne klubben var ikke så velstrukturert, men mange av oss likte da som nå å lese Donald. Det startet med at vi skrev et motinnlegg i avisen, og så ballet dette bare på seg med egen Donald-sang og så videre. Det var i grunnen ganske morsomt. Men etter hvert begynte det å bli litt trykkende. Folk forventet seg stadig mer av det samme.

– Du ble fanget i en rolle?

– Nesten. Man kan holde ett slikt tulleinnlegg, men så er det gjort. Man kan ikke bruke mer tid på slikt.

EKTE BERGENSER Klassereisen fra margarinfabrikken til professorsetet henger nøye sammen med den geografiske forflytningen fra Tønsberg til Bergen, Sandmos hjemby siden sist på 50-tallet.

Sønnen Erling omtaler faren som en ihuga lokalpatriot og Brann-fan. «Han er en klassisk bergenser – bare uten skarre-r. Han har gjort alt en bergenser skal, gått 7-fjellsturen, er ofte på Stadion, er fast torsdagsgjest i Harmonien.

Hans største sorg er nok at han ikke er bergenser,» spissformulerer Erling humoristisk.

Agnar nikker: – Jeg er veldig glad i Bergen, ja. Jeg snakket nylig med ordfører Friele om dette, og han refererte sin mors definisjon av en bergenser: «En som er født i Bergen.» Altså vil en som er født her og utflyttet dagen etterpå, for alltid være bergenser, mens en som er født østpå og flyttet til Bergen dagen etter, aldri kan bli det. Friele og jeg var enige om at denne definisjonen er for streng, og vi kom sammen om en bedre: «En bergenser er en som har Bergen i sitt hjerte.» Sånn sett er jeg bergenser.

– Så i dag regner du deg som bergenser?

– Jeg vet ikke helt hva jeg er. Utenlands sier jeg naturligvis at jeg er fra Bergen. Men det er vanskelig å si her i byen, jeg har jo denne dialekten.

10

Klartekst / 3. 06

Tekst: Nils Petter Hedemann

– Du går på stadion og heier på Brann?

– Ja, jeg gjør det. Men Fotballforbundet tar dessverre ikke hensyn til mine ferier og faglige reiser når de setter opp kampprogrammet. Denne sesongen, med Brann på topp, har det også vært spesielt vanskelig å få tak i billetter.

Men utover høsten skal jeg prøve å få med meg kampene. 7-fjellsturen har jeg bare gått én gang. Jeg har alltid følt at det er en morsom ting å ha gjort.

Men jeg liker godt å gå i fjellet, det stemmer. Vi har hytte i Telemark, og min kones familie har et hus i Balestrand. Det er de to stedene jeg aller helst reiser til. Men du vet hytter: Det blir jo litt jobbing også, da.

– Du kan traktere sag og hammer?

– Jeg er nok ikke blant de største racerne. Men beising og maling er jeg ganske god på.

– En bok om Machiavelli må bli en bok om modernitetens frembrudd på det politiske området, skriver Trond Berg Eriksen. Realisten fra Firenze grunnla det vitenskapelige blikk på maktrelasjoner og ble statsvitenskapens stamfar. I dag har Machiavelli fått dobbelt aktualitet – for både økonomistiske og muslimske maktmennesker.

BARNA ER STØRST – Hva er du aller mest fornøyd med, om du skulle oppsummere livet ditt så langt?

– Her må jeg gi et veldig konvensjonelt og veldig sant svar: min kone og mine barn. Inkludert den andelen jeg har i mine barnebarn. Det er det mest slående.

Agnar Sandmos barn kan neppe, omvendt av faren, påberope seg noen klassereise. Erling er førsteamanuensis i historie ved UiO; Sigurd er utviklingsleder ved Bergen bymuseum; Inger er doktorstipendiat i psykologi ved UiB. Hans kone Tone er logoped ved Haukeland, med afasi som spesialitet.

– Om du spør om det faglige, så vet jeg ikke helt hva jeg skal si... Jeg har skrevet en del ting som jeg ikke er så kjempefornøyd med i dag. Ikke at jeg sitter og leser mine gamle skriverier, akkurat, men det hender at jeg trenger å gå tilbake. Da hender det også at jeg finner andre ting og kan tenke: «Dette var jammen bra, utrolig at jeg har gjort dette!» Mest av alt er jeg nok fornøyd med å ha vært faglig aktiv i så mange år. Akkurat det er ikke bare min egen fortjeneste, jeg har vært heldig, andre har hjulpet meg og lagt ting til rette.

– Du regnes som en glupsk nysgjerrig forsker: Er nysgjerrigheten stadig like frisk som før?

– Det var et vanskelig spørsmål. Nysgjerrigheten endrer seg kanskje noe, det er naturlig. Om vi snakker om fag, er min erfaring at man ved å interessere seg oppdager stadig flere sider ved sakskomplekset man nærmer seg.

Under arbeidet med denne boka oppdaget jeg personlig flere overraskende ting, som pirrer nysgjerrigheten videre.

Akkurat der er vi inne på det kanskje aller viktigste med denne boken, ifølge Sandmo.

– Når man underviser i samfunnsøkonomi, etterlater man gjerne et inntrykk av at alt allerede er gjort, at faget er avrundet og polert. Så da har studentene absolutt grunn til å spørre: “Hva gjør man da egentlig når man forsker i dette faget?« Boken min formidler at faget er i stadig vekst. Selv det vi i dag regner som helt grunnleggende, var det noen som fant ut en gang i tiden, noe som faktisk utgjorde et faglig gjennombrudd en gang. Mennesker var ikke dummere før, men alle sammenhenger må jo tenkes en gang. Ved å se at faget har vært under stadig utvikling, forstår vi også at kunnskap stadig utvikles i dag. Det kan være til utfordring og inspirasjon for oss alle!

For feminister og ledelsesfilosofer – Hvorfor har Machiavelli fått en renessanse nå, Trond Berg Eriksen?

– Machiavelli er blitt et stikkord for maktrealisme, og det er noe ved brutaliteten i det moderne samfunn som påkaller interessen. Han har lenge blitt brukt i næringslivets ledelsesfilosofi, og han er også brukt i et feministisk perspektiv. Machiavelli er den første maktrealist, som forstår maktrelasjoner analytisk, nesten som naturvitenskap.

– Hans navn er blitt et begrep: machiavellisme som politisk skruppelløshet. Har vi gjort ham for enkel?

– Jeg kan ikke gjøre ham snillere enn han er, men mer sammensatt. Derfor er det viktig å historisere ham, sette ham inn i en sammenheng, så vi kan forstå hvorfor han snakker som han gjør. Idéhistorie er en historisk disiplin, så dette handler ikke om han har rett eller tar feil.

– Hva mener du med at Machiavelli står for modernitetens frembrudd i politikken?

– Han er den første representant for den sekulære oppfatning av staten. Tidligere tenkte man at staten var gudgitt, og at all makt var hentet fra Gud. Men Machiavelli er talsmann for en ikke-religiøs, sekulær oppfatning av samfunnet og en horisontal forståelse av makten.

Den italienske renessansetenkeren Niccolò Machiavelli (1469–1527) har fått ny oppmerksomhet. Mange moderne beundrere har latt seg inspirere av tankene fra hans politiske hovedverk «Fyrsten». Nå setter Trond Berg Eriksen ham inn i en bredere, historisk sammenheng i boken «Machiavelli.

Reven i hønsegården».

Læremester for muslimer?

– Har muslimene noe å lære av Machiavelli her?

– Jeg har tenkt på den forbindelsen. Om muslimene vil modernisere seg, kan de bruke Machiavelli for en moderne grenseoppgang mellom det religiøse og det politiske, som vil gjøre det mulig for dem å leve sammen med annerledes troende innenfor en sekulær stats­ramme. I den vestlige verden har vi på den annen side gjort politikken til bytte for rent økonomiske overslag. Her kan vi bruke Machiavelli til å hevde og forsvare grensen mellom det politiske og det økonomiske feltet.

– «Det tvilsomme testamentet» har du kalt sluttkapittelet.

Er det en kritikk av Machiavelli?

– Ja, jeg syns han hopper for raskt over samfunnet og

bare snakker om statens bekymringer. Det å være sammen med andre mennesker består av noe langt mer enn maktutøvelse, og jeg opplever at Machiavelli ikke har noen forståelse for dette. Mens Aristoteles ser staten som et redskap for samfunnet, blåser Machiavelli i samfunnet og hvordan folk lever sine liv.

– Hvorfor undertittelen «Reven i hønsegården»?

– Det er et bilde han selv bruker om den borgerlige politikken, som kommer i stedet for den aristokratiske. Han betegner seg selv som en rev og har også skrevet komedier om luringer, «rever», som alltid finner en løsning. Mens løven var det aristokratiske symbolet, er det nå blitt reven som er helten.

– Du skriver at om ikke Machiavelli alltid hadde rett på begynnelsen av 1500-tallet, har han fått stadig mer rett. Var han forut for sin tid?

– Ja, han var en slags profet om den moderne statsmakten og statsinteressen. Her passer teoriene hans til vår egen tid som hånd i hanske. Han tegner et bilde – ikke bare av den totalitære staten – men av den moderne staten, slik vi kjenner den, med byråkrati, kontroll og overvåkning.

Chianti og kulturhistorie Machiavelli er en tenker mange tror de kjenner, men det kreves historiske forklaringer for å forstå ham. Derfor har Berg Eriksen for første gang tegnet et bredt bilde av hele miljøet omkring ham. Også naturen og kulturlandskapet spiller med, som når forfatteren skildrer den gamle veien fra Firenze til Siena, med Machiavellis farsgård og tilfluktssted etter at han var fjernet fra politikken. Eiendommen er nå overtatt av et vinfirma, som markedsfører sin chianti classico under Machiavellis navn. Vi spør Berg Eriksen om han kan anbefale Machiavelli-chiantien: – Jo, den syns jeg er svært god. Jeg anbefaler ikke bare vinen, men også et besøk på gården S. Andrea in Percussina, avslutter Italia-kjenneren.

Fakta; Tittel:

Machiavelli. Reven i hønsegården

Forfatter: Trond Berg Eriksen ISBN:

82-15-01072-5

Pris:

349,-

Klartekst / 3. 06

11

Tidsskrift

!

Gotisk skrift

<

Bør aksjeselskap ha samvittighet?

Den glemte skriften

Tekst: Nils petter Hedemann Foto: Scanstockphoto

Tekst: Nils Petter Hedemann­

Er næringslivet for ensidig opptatt av profittmaksimering? Kan profitt og etikk gå hand i hand, eller er de som ild og vann? Er aksjeselskapenes ensidige fokus på profitt til hinder for moralske handlinger? Dette er blant spørsmålene som reises i årets siste nummer av «Praktisk økonomi & finans».

Knut Johannessen slår dørene opp til 300 års norsk historie. Kilo­ metervis av dokumenter og protokoller med unik informasjon gjøres tilgjengelig ved hjelp av hans innføringsbok i gotisk håndskrift, «Den glemte skriften». En rikholdig eksempelsamling lar tre hundre års norgeshistorie – i stort og smått, kjent og ukjent – passere revy.

«Praktisk økonomi & finans» (PØF) utgis av Universitetsforlaget i samarbeid med revisjonsfirmaet Ernst & Young. Tidsskriftet pleier, som navnet sier, å fokusere på økonomiske og finansielle problemstillinger knyttet til deres praktiske anvendelse. I hefte 4/2006, som vil foreligge senhøstes, har redaksjonen valgt å utvide perspektivet. Her settes profitt i sammenheng med etikk og miljø, og det fokuseres på bedrifters samfunnsansvar.

Klartekst har snakket med heftets hovedredaktør, Sverre Dyrnes, utdannet siviløkonom fra NHH og statsautorisert revisor, nå ansatt som studierektor ved Handelshøyskolen BI. Profitt og etikk – Hvorfor retter PØF søkelyset på etikk og samfunnsansvar?

– Vi ønsker å rette et kritisk søkelys på de negative konsekvensene det kan ha – for samfunnet generelt – når næringslivet har et for ensidig fokus på profittmaksimering, og vi ønsker å ta opp forholdet mellom profitt, etikk og miljø. Et sentralt begrep her er bedrifters samfunnsansvar.

Det er kommet en rekke bøker i den senere tid som ser nærmere på hvilke negative konsekvenser det kan ha at aksjeselskap er for ensidig opptatt av å maksimere verdiene for aksjonærene.

– Kan du nevne et eksempel?

– En interessant bok er «The Corporation – The Pathological Pursuit of Profit and Power» av Joel Bakan, som setter et kritisk søkelys på aksjeselskapene som samfunnsinstitusjoner.

Den presenteres av Rolf Lunheim i det nye nummeret av PØF. Et sentralt synspunkt hos Bakan er at aksjeselskapets fremste oppgave er å tjene mest mulig penger for sine aksjonærer, men at dette fremmer en organisatorisk egoisme og hensynsløshet, karaktertrekk som hos en vanlig person blir oppfattet som svært negative.

Jus mot veldedighet – Er det juridiske begrensninger for hvilket samfunnsansvar et A/S kan ta?

– Professor Tor Bråthen ved Handelshøyskolen BI tar opp spørsmålet om hvor langt et aksje-

12

Klartekst / 3. 06

selskap kan gå i å ta et samfunnsansvar når dette kan gå på bekostning av aksjonærenes verdier.

Han viser bl.a. til at aksjonærer har reist rettslige spørsmål om hvorvidt et selskap kan bruke penger på andre ting enn det som direkte kommer aksjonærene til gode, for eksempel gjennom bevilgninger til gode eller samfunnstjenlige formål.

– Andre temaer du vil trekke fram fra det kommende nummeret?

– Etisk bankvirksomhet er et sentralt tema.

Konsernsjef kreditt Trygve Young i DnB Nor spør om bankene bør ha interne retningslinjer for hva de låner penger til. Etiske retningslinjer finnes jo for eksempel også i Statens Pensjonsfond, som Henrik Syse beskriver i en annen artikkel.

Enron og Gilde – Omdømmerisiko er et annet tema. Hva ligger i det?

– Stadig flere bedrifter blir oppmerksomme på faren for å ødelegge sitt renommé og dermed sin lønnsomhet. Amerikanske eksempler som Enron og Arthur Andersen skremmer. Her hjemme har vi jo hatt eksempler i Tine og Meny-kjeden, og et ferskt i Gilde og E. coli-skandalen. I en artikkel vil representanter fra KPMG se nærmere på dette.

– En annen artikkel handler om profitt og religion. Er det noen sammenheng her?

– Professor Knut A. Jacobsen ved Universitetet i Bergen gir eksempler på hvordan de ulike religioner forholder seg til profittmaksimering. Hans utgangspunkt er at religioners vekt på gavegivn-

Knut Johannessen er assisterende direktør i Riksarkivet. Han har kurset en hel generasjon studenter i historie og arkivfag og lært dem å lese gotisk håndskrift. Nå har han samlet kunnskapene i boken «Den glemte skriften», en døråpner for alle som vil lære seg å forstå denne skriften og ta del i utforskningen av vår felles kulturarv. Vi har bedt ham beskrive opplegget for boken.

ing, selvoppofrelse og nestekjærlighet kan stå i motsetning til et samfunnssystem der profitt definerer rett og galt. Han beskriver videre hvordan buddhismen, hinduismen og andre visdomstradisjoner sier at grådighet ikke leder til lykke. Kun gjennom å overvinne begjæret etter mer kan mennesket bli tilfreds. Det er ord til ettertanke.

– Etikk og samfunnsansvar er på manges lepper for tiden. Er det ikke en fare for at alt dette bare blir kakepynt på profittmaksimeringen?

– Jo, det er klart en fare for det. Mange er skeptiske til debatten og slutter seg til Milton Friedmans berømte argument om at det eneste samfunnsansvar bedrifter har er å øke profitten.

Men dette handler ikke om å være for eller imot aksjeselskaper eller for eller imot lønnsomhet.

Det handler om hvordan selskaper fortsatt skal kunne fokusere på lønnsomhet uten at dette skjer ved utnyttelse av mennesker og miljø på en måte som vi oppfatter som etisk uforsvarlig, og som underminerer en bærekraftig utvikling av vårt globale miljø.

Lesekoden knekkes på ti timer – Boken er delt i tre. Første del gir en historisk ramme med skrifthistorie som hovedingrediens. Der får man forståelsen av hvorfor man skrev som man gjorde, i Norge og store deler av Europa i denne perioden, fra 1500tallet til ut på 1800-tallet. De som er ivrige etter å komme i gang med å lese skriften, kan gå direkte til del to, som inneholder alt en trenger av tekster og ordrette gjengivelser (transkripsjoner), ordnet etter tidsrom og vanskelighetsgrad, med bakgrunnsstoff og forklaringer. Opplegget er at man beveger seg baklengs i historien, begynner på slutten av 1800-tallet, og så går i 50 års intervaller tilbake til 1500-tallet. Slik kommer det letteste først, og i begynnelsen av hvert kapittel får leseren mye hjelp. Lenger ut skal man greie mer på egen hånd. Siste del av boken er en oppslagsdel, med utfyllende opplysninger, alle varianter av bokstavene samlet på ett brett, romertall, spesialtegn, faste forkortelser, m.m.

– Er det vanskelig å lese gotisk håndskrift?

– Det kommer an på om man får en nøkkel eller ei. 10-15 av de små bokstavene har helt andre former, og helhetsinntrykket kan være som en vegg og virke komplett uforståelig. Jeg har tatt utgangspunkt i min undervisning, der erfaringen er at under 10 arbeidstimer skal til for å lese tekster fra 1800-tallet ganske greit. Jeg opplever ofte at studentene plutselig bryter lesekoden, og det er like morsomt hver gang. Deretter kan en bevege seg raskt bakover i tiden.

– Er det stor forskjell mellom trykt skrift og håndskrift?

– Det er viktig å være klar over at det er håndskrift dette handler om. Det er så viktig å kunne lese den fordi det var håndskriften som bar hele samfunnet i denne perioden, mens trykkskrift var noe meget eksklusivt. Trykkskriften, som folk gjerne kaller gotisk, heter egentlig fraktur. Håndskriften er fetteren til denne frakturen og langt mindre forståelig, men slektskapet er godt synlig.

Fra frierbrev til grunnlov – Hva har du lagt vekt på i tekstutvalget?

– Et grunnleggende krav er en god reproduksjon. Målet ellers var både å finne tekster som folk kan nikke gjenkjennende til, men også ting som kan overraske. Derfor har jeg tatt med f.eks. både Grunnloven av 1814 og et frierbrev en apoteker i Holmestrand skrev til sin utkårede i 1809. Poenget har vært at dette ikke skal være en samling kuriositeter, men at tekstene skal fortelle interessante ting fra historien, både på det politiske plan og fra dagliglivet til folk flest.

– Hvem vil først og fremst ha nytte av boken?

– Målgruppene er mange: studenter i historie og arkivkunnskap, folk som tar mastergrad i historie og bindestrekshistorier som musikk, kunst osv, og de som skal hjelpe andre til rette, ansatte i biblioteker, kommunearkiver m.m. Så er det de mange som ferdes i biblioteker og arkiver, ikke minst slektsforskere og lokalhistorikere. Siden det er den første boken med et fast pedagogisk grep om dette stoffet i skandinavisk sammenheng, bør den også ha interesse i nordisk sammenheng, i alle fall i Danmark.

Lenge etter at skrivemaskinen hadde overtatt i offentlig kor­ respondanse, tok man fram pennen ved de helt store anledninger. Ved prinsesse Ragnhilds fødsel i 1930 mot­ tok kong Haakon et brev fra det tyske statsoverhodet, riks­ president Hindenburg.

Fakta;

Fakta;

Tittel:

Den glemte skriften

Tittel:

Praktisk økonomi & finans

Håndbok i gotisk skrift

Redaktører:

Sverre Dyrnes, Knut Boye, Gunnar Dahl

Forfatter: Knut Johannessen

Erik Mamelund, Olaug Svarva

ISBN:

52-15-00202-1

Nummer per år:

4

Pris:

279,-

Pris – enkelthefte: Kr 175,-

Utgivelse: 15. desember

Klartekst / 3. 06

13

Tidsskrift

!

Gotisk skrift

<

Bør aksjeselskap ha samvittighet?

Den glemte skriften

Tekst: Nils petter Hedemann Foto: Scanstockphoto

Tekst: Nils Petter Hedemann­

Er næringslivet for ensidig opptatt av profittmaksimering? Kan profitt og etikk gå hand i hand, eller er de som ild og vann? Er aksjeselskapenes ensidige fokus på profitt til hinder for moralske handlinger? Dette er blant spørsmålene som reises i årets siste nummer av «Praktisk økonomi & finans».

Knut Johannessen slår dørene opp til 300 års norsk historie. Kilo­ metervis av dokumenter og protokoller med unik informasjon gjøres tilgjengelig ved hjelp av hans innføringsbok i gotisk håndskrift, «Den glemte skriften». En rikholdig eksempelsamling lar tre hundre års norgeshistorie – i stort og smått, kjent og ukjent – passere revy.

«Praktisk økonomi & finans» (PØF) utgis av Universitetsforlaget i samarbeid med revisjonsfirmaet Ernst & Young. Tidsskriftet pleier, som navnet sier, å fokusere på økonomiske og finansielle problemstillinger knyttet til deres praktiske anvendelse. I hefte 4/2006, som vil foreligge senhøstes, har redaksjonen valgt å utvide perspektivet. Her settes profitt i sammenheng med etikk og miljø, og det fokuseres på bedrifters samfunnsansvar.

Klartekst har snakket med heftets hovedredaktør, Sverre Dyrnes, utdannet siviløkonom fra NHH og statsautorisert revisor, nå ansatt som studierektor ved Handelshøyskolen BI. Profitt og etikk – Hvorfor retter PØF søkelyset på etikk og samfunnsansvar?

– Vi ønsker å rette et kritisk søkelys på de negative konsekvensene det kan ha – for samfunnet generelt – når næringslivet har et for ensidig fokus på profittmaksimering, og vi ønsker å ta opp forholdet mellom profitt, etikk og miljø. Et sentralt begrep her er bedrifters samfunnsansvar.

Det er kommet en rekke bøker i den senere tid som ser nærmere på hvilke negative konsekvenser det kan ha at aksjeselskap er for ensidig opptatt av å maksimere verdiene for aksjonærene.

– Kan du nevne et eksempel?

– En interessant bok er «The Corporation – The Pathological Pursuit of Profit and Power» av Joel Bakan, som setter et kritisk søkelys på aksjeselskapene som samfunnsinstitusjoner.

Den presenteres av Rolf Lunheim i det nye nummeret av PØF. Et sentralt synspunkt hos Bakan er at aksjeselskapets fremste oppgave er å tjene mest mulig penger for sine aksjonærer, men at dette fremmer en organisatorisk egoisme og hensynsløshet, karaktertrekk som hos en vanlig person blir oppfattet som svært negative.

Jus mot veldedighet – Er det juridiske begrensninger for hvilket samfunnsansvar et A/S kan ta?

– Professor Tor Bråthen ved Handelshøyskolen BI tar opp spørsmålet om hvor langt et aksje-

12

Klartekst / 3. 06

selskap kan gå i å ta et samfunnsansvar når dette kan gå på bekostning av aksjonærenes verdier.

Han viser bl.a. til at aksjonærer har reist rettslige spørsmål om hvorvidt et selskap kan bruke penger på andre ting enn det som direkte kommer aksjonærene til gode, for eksempel gjennom bevilgninger til gode eller samfunnstjenlige formål.

– Andre temaer du vil trekke fram fra det kommende nummeret?

– Etisk bankvirksomhet er et sentralt tema.

Konsernsjef kreditt Trygve Young i DnB Nor spør om bankene bør ha interne retningslinjer for hva de låner penger til. Etiske retningslinjer finnes jo for eksempel også i Statens Pensjonsfond, som Henrik Syse beskriver i en annen artikkel.

Enron og Gilde – Omdømmerisiko er et annet tema. Hva ligger i det?

– Stadig flere bedrifter blir oppmerksomme på faren for å ødelegge sitt renommé og dermed sin lønnsomhet. Amerikanske eksempler som Enron og Arthur Andersen skremmer. Her hjemme har vi jo hatt eksempler i Tine og Meny-kjeden, og et ferskt i Gilde og E. coli-skandalen. I en artikkel vil representanter fra KPMG se nærmere på dette.

– En annen artikkel handler om profitt og religion. Er det noen sammenheng her?

– Professor Knut A. Jacobsen ved Universitetet i Bergen gir eksempler på hvordan de ulike religioner forholder seg til profittmaksimering. Hans utgangspunkt er at religioners vekt på gavegivn-

Knut Johannessen er assisterende direktør i Riksarkivet. Han har kurset en hel generasjon studenter i historie og arkivfag og lært dem å lese gotisk håndskrift. Nå har han samlet kunnskapene i boken «Den glemte skriften», en døråpner for alle som vil lære seg å forstå denne skriften og ta del i utforskningen av vår felles kulturarv. Vi har bedt ham beskrive opplegget for boken.

ing, selvoppofrelse og nestekjærlighet kan stå i motsetning til et samfunnssystem der profitt definerer rett og galt. Han beskriver videre hvordan buddhismen, hinduismen og andre visdomstradisjoner sier at grådighet ikke leder til lykke. Kun gjennom å overvinne begjæret etter mer kan mennesket bli tilfreds. Det er ord til ettertanke.

– Etikk og samfunnsansvar er på manges lepper for tiden. Er det ikke en fare for at alt dette bare blir kakepynt på profittmaksimeringen?

– Jo, det er klart en fare for det. Mange er skeptiske til debatten og slutter seg til Milton Friedmans berømte argument om at det eneste samfunnsansvar bedrifter har er å øke profitten.

Men dette handler ikke om å være for eller imot aksjeselskaper eller for eller imot lønnsomhet.

Det handler om hvordan selskaper fortsatt skal kunne fokusere på lønnsomhet uten at dette skjer ved utnyttelse av mennesker og miljø på en måte som vi oppfatter som etisk uforsvarlig, og som underminerer en bærekraftig utvikling av vårt globale miljø.

Lesekoden knekkes på ti timer – Boken er delt i tre. Første del gir en historisk ramme med skrifthistorie som hovedingrediens. Der får man forståelsen av hvorfor man skrev som man gjorde, i Norge og store deler av Europa i denne perioden, fra 1500tallet til ut på 1800-tallet. De som er ivrige etter å komme i gang med å lese skriften, kan gå direkte til del to, som inneholder alt en trenger av tekster og ordrette gjengivelser (transkripsjoner), ordnet etter tidsrom og vanskelighetsgrad, med bakgrunnsstoff og forklaringer. Opplegget er at man beveger seg baklengs i historien, begynner på slutten av 1800-tallet, og så går i 50 års intervaller tilbake til 1500-tallet. Slik kommer det letteste først, og i begynnelsen av hvert kapittel får leseren mye hjelp. Lenger ut skal man greie mer på egen hånd. Siste del av boken er en oppslagsdel, med utfyllende opplysninger, alle varianter av bokstavene samlet på ett brett, romertall, spesialtegn, faste forkortelser, m.m.

– Er det vanskelig å lese gotisk håndskrift?

– Det kommer an på om man får en nøkkel eller ei. 10-15 av de små bokstavene har helt andre former, og helhetsinntrykket kan være som en vegg og virke komplett uforståelig. Jeg har tatt utgangspunkt i min undervisning, der erfaringen er at under 10 arbeidstimer skal til for å lese tekster fra 1800-tallet ganske greit. Jeg opplever ofte at studentene plutselig bryter lesekoden, og det er like morsomt hver gang. Deretter kan en bevege seg raskt bakover i tiden.

– Er det stor forskjell mellom trykt skrift og håndskrift?

– Det er viktig å være klar over at det er håndskrift dette handler om. Det er så viktig å kunne lese den fordi det var håndskriften som bar hele samfunnet i denne perioden, mens trykkskrift var noe meget eksklusivt. Trykkskriften, som folk gjerne kaller gotisk, heter egentlig fraktur. Håndskriften er fetteren til denne frakturen og langt mindre forståelig, men slektskapet er godt synlig.

Fra frierbrev til grunnlov – Hva har du lagt vekt på i tekstutvalget?

– Et grunnleggende krav er en god reproduksjon. Målet ellers var både å finne tekster som folk kan nikke gjenkjennende til, men også ting som kan overraske. Derfor har jeg tatt med f.eks. både Grunnloven av 1814 og et frierbrev en apoteker i Holmestrand skrev til sin utkårede i 1809. Poenget har vært at dette ikke skal være en samling kuriositeter, men at tekstene skal fortelle interessante ting fra historien, både på det politiske plan og fra dagliglivet til folk flest.

– Hvem vil først og fremst ha nytte av boken?

– Målgruppene er mange: studenter i historie og arkivkunnskap, folk som tar mastergrad i historie og bindestrekshistorier som musikk, kunst osv, og de som skal hjelpe andre til rette, ansatte i biblioteker, kommunearkiver m.m. Så er det de mange som ferdes i biblioteker og arkiver, ikke minst slektsforskere og lokalhistorikere. Siden det er den første boken med et fast pedagogisk grep om dette stoffet i skandinavisk sammenheng, bør den også ha interesse i nordisk sammenheng, i alle fall i Danmark.

Lenge etter at skrivemaskinen hadde overtatt i offentlig kor­ respondanse, tok man fram pennen ved de helt store anledninger. Ved prinsesse Ragnhilds fødsel i 1930 mot­ tok kong Haakon et brev fra det tyske statsoverhodet, riks­ president Hindenburg.

Fakta;

Fakta;

Tittel:

Den glemte skriften

Tittel:

Praktisk økonomi & finans

Håndbok i gotisk skrift

Redaktører:

Sverre Dyrnes, Knut Boye, Gunnar Dahl

Forfatter: Knut Johannessen

Erik Mamelund, Olaug Svarva

ISBN:

52-15-00202-1

Nummer per år:

4

Pris:

279,-

Pris – enkelthefte: Kr 175,-

Utgivelse: 15. desember

Klartekst / 3. 06

13

Innvandring

*

Beretninger om beskyttelsesbehov

“

Tekst: Nils Petter Hedemann Foto: Universitetsforlaget

To kyndige og modige kvinner går rett inn i vår tids mest brennbare politiske minefelt: innvandring, flyktning- og asylpolitikk. Begge er sentrale premissleverandører i samfunnsdebatten, bl.a. som medlemmer av utvalget som laget forslag til ny utlendingslov. Begge er opptatt av beskyttelsesbehov. Grete Brochmann har påtatt seg den krevende oppgaven å sammenfatte feltet i «hva er INNVANDRING». Vigdis Vevstad behandler et emne med stadig større betydning også for Norge: «Europeisk flyktning- og asylpolitikk». Klartekst har snakket med dem begge.

Grete Brochmann har doktorgraden i sosiologi og har i 10 år ledet området internasjonal migrasjon og etniske relasjoner ved Institutt for samfunnsforskning. I det prisbelønte trebindsverket om norsk innvandringshistorie skrev hun den samtidshistoriske delen, fra 1975 til 2000. I «hva er INNVANDRING» innleder hun med et historisk blikk på migrasjon.

Ahistorisk utålmodighet – Er det avgjørende å forstå fenomenet innvandring i en historisk sammenheng?

– Det er kanskje ikke avgjørende, men i hvert fall veldig berikende å se nåtidens innvandring i en større sammenheng. Det vi opplever som problematisk i dag, kan forstås på bakgrunn av historien. Så lenge det har eksistert stater, har vi hatt innvandring.

– Når det nå ropes opp om at integreringspolitikken har spilt fallitt, er det uttrykk for en ahistorisk utålmodighet?

– Historien kan i hvert fall lære oss at man har ropt opp og vært bekymret også i tidligere tider, men at man så har sett at dette har gått seg til over tid.

Likevel har vi selvsagt aldri noen garantier for at historien gjentar seg.

Mer arbeidsinnvandring – Den moderne innvandringen til Norge ser ut til å gå i bølgebevegelser. Står vi nå foran en ny bølge med arbeidsinnvandring?

– Det er riktig at dette har gått i bølger. Den moderne innvandringen startet med arbeidsinnvandring på 1970-tallet. Etter innvandringsstoppen i 1975 kom det vesentlig familieinnvandrere, og så tiltok asylsøkerstrømmen på slutten av 1980-tallet. Fra slutten av 1990-tallet har vi hatt en ny bølge med arbeidsinnvandring, særlig etter EU-utvidelsen i 2004. Det er viktig å være klar over at dette er en ønsket utvikling og en innvandring som går rett inn i arbeidsmarkedet. Det er grunn til å vente at denne utviklingen vil forsterke seg ytterligere, bl.a. når Romania og Bulgaria blir EU-medlemmer.

Ikke fordøm folks fremmedfrykt – I sin siste nyttårstale sa statsminister Stoltenberg at han ville skape «et av de mest vellykkede inkluderende fellesskap verden hadde sett». Har du tro på at Norge vil lykkes med dette?

– Det er jo en flott proklamasjon. Forutsetningen for et inkluderende fellesskap burde være til stede, siden vi er et rikt samfunn og har en velferdsstat som kan brukes. Om befolkningen er rede til å slippe folk inn i varmen, er et annet spørsmål. Men dette er sammensatt, så det er viktig å forstå ulike posisjoner og nyansene i dem. Å ensidig fordømme folks fremmedfrykt er ikke noen klok strategi for å skape et inkluderende samfunn.

– Hvorfor er innvandringsdebatten så følelsesladet?

– Det er et godt spørsmål. Når innvandringen når en viss størrelse, tror jeg den utfordrer det trygge og det kjente. Mange får følelsen av at når det kommer folk utenfra, må det norske systemet tilpasse seg. Andre kan frykte

14

Klartekst / 3. 06

for egen arbeidsplass, og her kommer problematikken rundt sosial dumping inn. Følelsene kan altså ha en reell basis, eller de kan være forestilte. Innvandring er dessuten et tema der det er lett å spille på folks angst og frykt. Så får man diskusjonsfronter som er lite konstruktive: det gode mot det onde.

– Bør debatten friseres, slik man gjerne gjør i Sverige?

– Debatter bør ikke friseres. Det er en god ting at vi har fått mer diskusjon om innvandring, og jeg er ikke tilhenger av å legge lokk på den, om det skulle vært mulig.

Muhammed og Gaarder – Har terrorfrykten etter 11.09.01 forrykket hele innvandringsspørsmålet?

– Det er for drastisk å si det sånn. Men mange muslimer har følt at det har vært et vannskille. At det er en viktig hendelse som har fått store følger for muslimer i Europa, er det ikke tvil om. Men det har så langt ikke ført til store endringer i innvandringspolitikken i norsk sammenheng.

– Aktuelle ytringer, som Muhammed-karikaturene eller sommerens hjemlige Gaarder-debatt, skaper heftige føleleser. Er vi på vei mot ytterligere polarisering?

– Det kan være. Det er hvert fall sannsynlig med mer turbulens og en fortsatt høy temperatur i debatten. Diskusjon er viktig, men debattanter må være seg sitt ansvar bevisst og ikke puste til ilden.

Grete Brochmann var medlem av utvalget som laget forslag ny utlendingslov. Et så godt som samstemmig forslag forelå i 2004, men siden er den politiske behandlingen utsatt gang på gang av skiftende regjeringer.

Strid om henteekteskap – Hva tror du det er som volder politikerne slikt hodebry?

– For det første er dette ekstremt komplisert. Det er en stor og omfattende innstilling, og ikke underlig at regjeringen trenger tid. Demokratisk forankring er også viktig og tidkrevende. Så er det jo en del stridsspørsmål, bl.a. henteekteskap og aldersgrenser i den forbindelse. Her er det også splid internt i regjeringen. Innvandringsloven inneholder utrolig mange dilemmaer, som angår mange enkeltmennesker, så dette arbeidet må tas alvorlig.

– Hvis vi plasserte deg i statsrådsstolen til Bjarne Håkon Hanssen, med ansvar for innvandring og integrering, hva er det første du ville gjennomføre?

– Jeg ville få fortgang i arbeidet med den nye loven, og jeg ville følge innstillingen fra Lovutvalget. En viktig forandring her er å gi flyktningstatus til alle som trenger beskyttelse. Ryddighet og forutsigbarhet i flyktningpolitikken er avgjørende for å bevare asylsinstituttet.

DEN EUROPEISKE UTFORDRINGEN I 1998 utgav Vigdis Vevstad boken «Refugee Protection – A European Challenge». I forordet skrev Thorvald Stoltenberg at Vevstads bok var et viktig bidrag som europeiske stater burde studere nøye i en ny gjennomtenkning av sin flyktningpolitikk. Åtte år etter er Vigdis Vevstad klar med ny bok,

“

Når innvandringen når en viss størrelse, tror jeg den utfordrer det trygge og det kjente.

Vinden har utvilsomt blåst i restriktiv retning, med mer vekt på kontroll og mindre på beskyttelse.

Grethe Brochmann

Vigdis Vevstad

«Europeisk flyktning- og asylpolitikk». Vi spør henne om hun syns Europa har tatt opp hansken fra den forrige boken.

– På mange måter, ja. Den gangen var det snakk om å lage en egen europeisk flyktningkonvensjon i tillegg til den universelle fra FN, fordi den har en del hull. Den nye boken tar fatt der den gamle slapp, for nå er Europa i gang med et felles asylsystem innen rammen av EU. Det er vedtatt en rekke regelverk, om hvem som er å anse som flyktning og hvem som ellers trenger beskyttelse, om hvilket land som skal behandle søknaden, hvordan mottaksforholdene skal være, hva slags asylprosedyre som skal følges, m.m.

– Er det omfattende endringer?

– Ja, det er en rivende rettsutvikling på området. EU har vedtatt et sett med regler, og disse er nå i implementeringsfasen til nasjonal lovgivning i de ulike landene. I boken gjør jeg rede for utviklingen både i regelverket og i politikken.

Norge behøver ikke sitte på gangen – Angår dette Norge?

– I høyeste grad. Norge samarbeider med EU, både på formell basis og er ellers påvirket av det som rører seg i Europa. Vi er sterkt involvert, både gjennom Schengen-samarbeidet og gjennom Dublin-forordningen som regulerer hvilket land som skal ha ansvaret for å behandle en asylsøknad, bl.a. med sikte på å hindre «asylshopping». Jeg håper boken kan bidra til en kunnskapsøkning på disse viktige områdene, belyse den overordnede rammen, se hvilken betydning den får for Norge og hvilken rolle vi kan spille, og bidra til en offentlig debatt her hjemme.

– Sitter ikke vi på gangen her, slik at det spiller liten rolle hva vi mener?

– Vi har et formalisert samarbeid, gjennom Schengen og Dublin, og har mulighet til å ta opp det vi mener er viktig. Vi kan ha en egen mening og la vår egen stemme høres. Norge burde føre en mer aktiv linje overfor EU også i forhold til regelutvikling vi ikke er direkte bundet av, fordi de forskjellige delene henger sammen.

– Framstår de nye EU-reglene som et framskritt for flyktninger og asylsøkere?

– På visse områder representerer fellesreglene et stort framskritt i forhold til hvordan det var i mange land. Men når det er sagt, burde flyktningers rettssikkerhet vært ivaretatt mye bedre. EU-landene har også noe å lære av Norge. Utkast til ny utlendingslov om like rettigheter til alle beskyttelsestrengende er et eksempel på dette.

Another brick in the wall – Hvilken vei blåser vinden i europeisk flyktningpolitikk nå – i liberal eller restriktiv retning?

– Under EU-toppmøtet i Finland i 1999 syns jeg man hadde en god balanse mellom kontroll på den ene siden og flyktningbeskyttelse på den andre.

Men senere har vinden utvilsomt blåst i restriktiv retning, med mer vekt på kontroll og mindre på beskyttelse. Ja, det kan se ut som man snart har lagt inn den siste mursteinen i muren.

– Bygges det et nytt «Festung Europa»?

– Jeg liker ikke det uttrykket, men ser at det kan være en viss sannhet i det når det gjelder asylsøkere.

Fokus på beskyttelsesbehov I likhet med Grete Brochmann var Vigdis Vevstad med i utvalget som utarbeidet forslaget til ny utlendingslov i Norge. Også Vevstad understreker viktigheten i forslaget om å likestille konvensjonsflyktninger og beskyttelsestrengende. Det vil si at folk med såkalt subsidiære beskyttelsesbehov, de som ikke kan returneres uten fare, skal ha samme rettigheter som konvensjonsflyktninger, altså folk som er politisk forfulgte og kommer inn under FN-konvensjonen av 1951.

Vi frister Vigdis Vevstad med en drømmedag i Brussel, som politisk ansvarlig for EUs flyktning- og asylpolitikk, og spør hva hun da ville gjøre. For første gang trenger hun en kort tenkepause, men fastholder snart at det ville være flyktningers beskyttelsesbehov.

– Jeg ville bestemt øyeblikkelig at fokus skulle rettes mot beskyttelsessiden.

Det er det fokuset jeg etterlyser nå i utviklingen av europeisk flyktningpolitikk.

Fakta;

Fakta;

Tittel:

Europeisk flyktning- og asylpolitikk

Forfatter: Grethe Brochmann

– betydningen for Norge

ISBN:

82-15-01052-0

Forfatter: Vigdis Vevstad

Pris:

Kr. 149,-

ISBN:

82-15-00683-3

Pris:

Kr. 369,-

Tittel:

hva er INNVANDRING

Utgivelse: 25. november Klartekst / 3. 06

15

Innvandring

*

Beretninger om beskyttelsesbehov

“

Tekst: Nils Petter Hedemann Foto: Universitetsforlaget

To kyndige og modige kvinner går rett inn i vår tids mest brennbare politiske minefelt: innvandring, flyktning- og asylpolitikk. Begge er sentrale premissleverandører i samfunnsdebatten, bl.a. som medlemmer av utvalget som laget forslag til ny utlendingslov. Begge er opptatt av beskyttelsesbehov. Grete Brochmann har påtatt seg den krevende oppgaven å sammenfatte feltet i «hva er INNVANDRING». Vigdis Vevstad behandler et emne med stadig større betydning også for Norge: «Europeisk flyktning- og asylpolitikk». Klartekst har snakket med dem begge.

Grete Brochmann har doktorgraden i sosiologi og har i 10 år ledet området internasjonal migrasjon og etniske relasjoner ved Institutt for samfunnsforskning. I det prisbelønte trebindsverket om norsk innvandringshistorie skrev hun den samtidshistoriske delen, fra 1975 til 2000. I «hva er INNVANDRING» innleder hun med et historisk blikk på migrasjon.

Ahistorisk utålmodighet – Er det avgjørende å forstå fenomenet innvandring i en historisk sammenheng?

– Det er kanskje ikke avgjørende, men i hvert fall veldig berikende å se nåtidens innvandring i en større sammenheng. Det vi opplever som problematisk i dag, kan forstås på bakgrunn av historien. Så lenge det har eksistert stater, har vi hatt innvandring.

– Når det nå ropes opp om at integreringspolitikken har spilt fallitt, er det uttrykk for en ahistorisk utålmodighet?

– Historien kan i hvert fall lære oss at man har ropt opp og vært bekymret også i tidligere tider, men at man så har sett at dette har gått seg til over tid.

Likevel har vi selvsagt aldri noen garantier for at historien gjentar seg.

Mer arbeidsinnvandring – Den moderne innvandringen til Norge ser ut til å gå i bølgebevegelser. Står vi nå foran en ny bølge med arbeidsinnvandring?

– Det er riktig at dette har gått i bølger. Den moderne innvandringen startet med arbeidsinnvandring på 1970-tallet. Etter innvandringsstoppen i 1975 kom det vesentlig familieinnvandrere, og så tiltok asylsøkerstrømmen på slutten av 1980-tallet. Fra slutten av 1990-tallet har vi hatt en ny bølge med arbeidsinnvandring, særlig etter EU-utvidelsen i 2004. Det er viktig å være klar over at dette er en ønsket utvikling og en innvandring som går rett inn i arbeidsmarkedet. Det er grunn til å vente at denne utviklingen vil forsterke seg ytterligere, bl.a. når Romania og Bulgaria blir EU-medlemmer.

Ikke fordøm folks fremmedfrykt – I sin siste nyttårstale sa statsminister Stoltenberg at han ville skape «et av de mest vellykkede inkluderende fellesskap verden hadde sett». Har du tro på at Norge vil lykkes med dette?

– Det er jo en flott proklamasjon. Forutsetningen for et inkluderende fellesskap burde være til stede, siden vi er et rikt samfunn og har en velferdsstat som kan brukes. Om befolkningen er rede til å slippe folk inn i varmen, er et annet spørsmål. Men dette er sammensatt, så det er viktig å forstå ulike posisjoner og nyansene i dem. Å ensidig fordømme folks fremmedfrykt er ikke noen klok strategi for å skape et inkluderende samfunn.

– Hvorfor er innvandringsdebatten så følelsesladet?

– Det er et godt spørsmål. Når innvandringen når en viss størrelse, tror jeg den utfordrer det trygge og det kjente. Mange får følelsen av at når det kommer folk utenfra, må det norske systemet tilpasse seg. Andre kan frykte

14

Klartekst / 3. 06

for egen arbeidsplass, og her kommer problematikken rundt sosial dumping inn. Følelsene kan altså ha en reell basis, eller de kan være forestilte. Innvandring er dessuten et tema der det er lett å spille på folks angst og frykt. Så får man diskusjonsfronter som er lite konstruktive: det gode mot det onde.

– Bør debatten friseres, slik man gjerne gjør i Sverige?

– Debatter bør ikke friseres. Det er en god ting at vi har fått mer diskusjon om innvandring, og jeg er ikke tilhenger av å legge lokk på den, om det skulle vært mulig.

Muhammed og Gaarder – Har terrorfrykten etter 11.09.01 forrykket hele innvandringsspørsmålet?

– Det er for drastisk å si det sånn. Men mange muslimer har følt at det har vært et vannskille. At det er en viktig hendelse som har fått store følger for muslimer i Europa, er det ikke tvil om. Men det har så langt ikke ført til store endringer i innvandringspolitikken i norsk sammenheng.

– Aktuelle ytringer, som Muhammed-karikaturene eller sommerens hjemlige Gaarder-debatt, skaper heftige føleleser. Er vi på vei mot ytterligere polarisering?

– Det kan være. Det er hvert fall sannsynlig med mer turbulens og en fortsatt høy temperatur i debatten. Diskusjon er viktig, men debattanter må være seg sitt ansvar bevisst og ikke puste til ilden.

Grete Brochmann var medlem av utvalget som laget forslag ny utlendingslov. Et så godt som samstemmig forslag forelå i 2004, men siden er den politiske behandlingen utsatt gang på gang av skiftende regjeringer.

Strid om henteekteskap – Hva tror du det er som volder politikerne slikt hodebry?

– For det første er dette ekstremt komplisert. Det er en stor og omfattende innstilling, og ikke underlig at regjeringen trenger tid. Demokratisk forankring er også viktig og tidkrevende. Så er det jo en del stridsspørsmål, bl.a. henteekteskap og aldersgrenser i den forbindelse. Her er det også splid internt i regjeringen. Innvandringsloven inneholder utrolig mange dilemmaer, som angår mange enkeltmennesker, så dette arbeidet må tas alvorlig.

– Hvis vi plasserte deg i statsrådsstolen til Bjarne Håkon Hanssen, med ansvar for innvandring og integrering, hva er det første du ville gjennomføre?

– Jeg ville få fortgang i arbeidet med den nye loven, og jeg ville følge innstillingen fra Lovutvalget. En viktig forandring her er å gi flyktningstatus til alle som trenger beskyttelse. Ryddighet og forutsigbarhet i flyktningpolitikken er avgjørende for å bevare asylsinstituttet.

DEN EUROPEISKE UTFORDRINGEN I 1998 utgav Vigdis Vevstad boken «Refugee Protection – A European Challenge». I forordet skrev Thorvald Stoltenberg at Vevstads bok var et viktig bidrag som europeiske stater burde studere nøye i en ny gjennomtenkning av sin flyktningpolitikk. Åtte år etter er Vigdis Vevstad klar med ny bok,

“

Når innvandringen når en viss størrelse, tror jeg den utfordrer det trygge og det kjente.

Vinden har utvilsomt blåst i restriktiv retning, med mer vekt på kontroll og mindre på beskyttelse.

Grethe Brochmann

Vigdis Vevstad

«Europeisk flyktning- og asylpolitikk». Vi spør henne om hun syns Europa har tatt opp hansken fra den forrige boken.

– På mange måter, ja. Den gangen var det snakk om å lage en egen europeisk flyktningkonvensjon i tillegg til den universelle fra FN, fordi den har en del hull. Den nye boken tar fatt der den gamle slapp, for nå er Europa i gang med et felles asylsystem innen rammen av EU. Det er vedtatt en rekke regelverk, om hvem som er å anse som flyktning og hvem som ellers trenger beskyttelse, om hvilket land som skal behandle søknaden, hvordan mottaksforholdene skal være, hva slags asylprosedyre som skal følges, m.m.

– Er det omfattende endringer?

– Ja, det er en rivende rettsutvikling på området. EU har vedtatt et sett med regler, og disse er nå i implementeringsfasen til nasjonal lovgivning i de ulike landene. I boken gjør jeg rede for utviklingen både i regelverket og i politikken.

Norge behøver ikke sitte på gangen – Angår dette Norge?

– I høyeste grad. Norge samarbeider med EU, både på formell basis og er ellers påvirket av det som rører seg i Europa. Vi er sterkt involvert, både gjennom Schengen-samarbeidet og gjennom Dublin-forordningen som regulerer hvilket land som skal ha ansvaret for å behandle en asylsøknad, bl.a. med sikte på å hindre «asylshopping». Jeg håper boken kan bidra til en kunnskapsøkning på disse viktige områdene, belyse den overordnede rammen, se hvilken betydning den får for Norge og hvilken rolle vi kan spille, og bidra til en offentlig debatt her hjemme.

– Sitter ikke vi på gangen her, slik at det spiller liten rolle hva vi mener?

– Vi har et formalisert samarbeid, gjennom Schengen og Dublin, og har mulighet til å ta opp det vi mener er viktig. Vi kan ha en egen mening og la vår egen stemme høres. Norge burde føre en mer aktiv linje overfor EU også i forhold til regelutvikling vi ikke er direkte bundet av, fordi de forskjellige delene henger sammen.

– Framstår de nye EU-reglene som et framskritt for flyktninger og asylsøkere?

– På visse områder representerer fellesreglene et stort framskritt i forhold til hvordan det var i mange land. Men når det er sagt, burde flyktningers rettssikkerhet vært ivaretatt mye bedre. EU-landene har også noe å lære av Norge. Utkast til ny utlendingslov om like rettigheter til alle beskyttelsestrengende er et eksempel på dette.

Another brick in the wall – Hvilken vei blåser vinden i europeisk flyktningpolitikk nå – i liberal eller restriktiv retning?

– Under EU-toppmøtet i Finland i 1999 syns jeg man hadde en god balanse mellom kontroll på den ene siden og flyktningbeskyttelse på den andre.

Men senere har vinden utvilsomt blåst i restriktiv retning, med mer vekt på kontroll og mindre på beskyttelse. Ja, det kan se ut som man snart har lagt inn den siste mursteinen i muren.

– Bygges det et nytt «Festung Europa»?

– Jeg liker ikke det uttrykket, men ser at det kan være en viss sannhet i det når det gjelder asylsøkere.

Fokus på beskyttelsesbehov I likhet med Grete Brochmann var Vigdis Vevstad med i utvalget som utarbeidet forslaget til ny utlendingslov i Norge. Også Vevstad understreker viktigheten i forslaget om å likestille konvensjonsflyktninger og beskyttelsestrengende. Det vil si at folk med såkalt subsidiære beskyttelsesbehov, de som ikke kan returneres uten fare, skal ha samme rettigheter som konvensjonsflyktninger, altså folk som er politisk forfulgte og kommer inn under FN-konvensjonen av 1951.

Vi frister Vigdis Vevstad med en drømmedag i Brussel, som politisk ansvarlig for EUs flyktning- og asylpolitikk, og spør hva hun da ville gjøre. For første gang trenger hun en kort tenkepause, men fastholder snart at det ville være flyktningers beskyttelsesbehov.

– Jeg ville bestemt øyeblikkelig at fokus skulle rettes mot beskyttelsessiden.

Det er det fokuset jeg etterlyser nå i utviklingen av europeisk flyktningpolitikk.

Fakta;

Fakta;

Tittel:

Europeisk flyktning- og asylpolitikk

Forfatter: Grethe Brochmann

– betydningen for Norge

ISBN:

82-15-01052-0

Forfatter: Vigdis Vevstad

Pris:

Kr. 149,-

ISBN:

82-15-00683-3

Pris:

Kr. 369,-

Tittel:

hva er INNVANDRING

Utgivelse: 25. november Klartekst / 3. 06

15

��������� • Ja til salg av Norge side 3

• Vær til stede i eget liv side 5

www.universitetsforlaget.no

Presseklipp

()

«I en tid da norske fagfilosofers virksom­ het stort sett foregår i engelskspråklige tidsskrifter, er det viktig at filosofiske reson­ nementer også formuleres på norsk. Bare sånn kan refleksjonene bli en del av norsk offentlighet. Det er grunn til å berømme for­ leggere som utgir nyskrevet norsk filosofi.»

Espen Søbye, Dagbladet, om Tid og rom (Truls Wyller) «Kjønnsforskning. En grunnbok er god i at den utfordrer svart-hvitt forståelsen av hvordan kjønn formes i samfunnet, her gir den viktige innspill også til analysene blant politiske feminister, som ofte er mer deterministiske i sin forståelse av kjønns­ sosialisering.»

Marthe Ericsson Ryste, Klassekampen, om Kjønnsforskning. En grunnbok (Wenche Mühleisen og Jørgen Lorentzen) «– Men mot slutten er det som om boken til Sommerschild og Moe skifter toneleie.

Slaget er vunnet, men samtidig tapt.

Pionértiden er over. Det er oftere finere å bygge enn å bo. Og så er det blitt så langt til topps og fullt av folk der oppe som skal bestemme det pionérene tidligere bestemte selv.»

Nils Christie, Aftenposten om Da barne­ psykiatrien kom til Norge (Hilchen Sommerschild og Einar Moe) «Man kan tenke seg at det finnes en applausgruppe i noen av disse sakene, sub­ kulturer i samfunnet der man hyller denne type ærestenkning. Skal man gjenopprette sin ære, må det finnes noen å gjøre det for.

Men det finnes ikke en stor støtte i Norge for det å ta livet av kona.»

Gustav Wik til Dagbladet Magasinet om sin bok Mord-selvmord i nære relasjoner (skrevet sammen med Siri Olsen og Karen Galta)

• Etikk på alvor side 6

universitetsforlagets magasin / nr. 3. 2006

idunn.no – på vei Norske forlag lå overraskende lenge etter med å komme i gang med elektronisk publisering av tidsskrifter. Dette er nå i endring, som juridisk bibliotekmenneske registrerer jeg en rask utvikling.

For det første har Lovdata p.t. høstet inn ca. 2300 artikler fra sentrale jurister til fulltekstpublisering i sitt system, og for det andre tilbyr tre store norske forlag (Universitetsforlaget, Aschehoug og Gyldendal Akademisk) artikler i fulltekst i 41 tidsskrifter online fra og med 2001 – på norsk (med noen unntak).

Tilbudet heter idunn.no og er initiert av Universitets­ forlaget. Tidsskriftene er innenfor jus, pedagogikk, helse- og sosialfag, samfunnsfag, humaniora, øko­ nomi og naturfag. I mitt eget fag, jus, er tolv tidsskrif­ ter representert. Etter en del oppstartproblemer og ikke helt gode løsninger går det i riktig retning. idunn.no er en faglig og kulturell viktig, adekvat og betimelig – om enn noe sen – respons på den elek­ troniske utfordringen. Internasjonalt tilbys et utall tidsskrifter i digital form, også juridiske, særlig på engelsk. Dagens studenter er vokst opp med et nært og ubesværet forhold til det digitale og søker etter og bruker informasjon elektronisk der det er mulig.

Papirtidsskriftene kommer langsomt til å forsvinne.

I bibliotek ser vi mer og mer opptrykt versjon der elektronisk er tilgjengelig. Det sparer oss for plass, arbeid og noen ganger penger (elektroniske tjenester er dessverre momsbelagt, noe trykte ikke er). Bru­ kerne våre har dermed et tilbud uavhengig av det fysiske biblioteket og våre åpningstider.

En kjapp, tilfeldig og aldeles uvitenskapelig rund­ spørring blant kolleger og jusstudenter i biblioteket avspeiler en generell begeistring for tidsskrifter i elek­ tronisk form. Lovdata er rimeligvis (foreløpig?) mest kjent og mest brukt hos studentene, blant kolleger brukes idunn.no mer og mer. Elektroniske tekster gir ikke minst helt andre søkemuligheter enn trykte.

Det øker faren for å drukne i informasjon; opplæring

i informasjonskompetanse er ett av bibliotekenes svar. idunn.no er komplett, bruken er rimelig selvforkla­ rende, søkemulighetene minner om Google, utskrifter av artiklene er pene og paginerte. idunn.nos tidsskrif­ ter er en del av et større univers; det er derfor betime­ lig at det arbeides med å gjøre idunn.no samsøkbar med andre elektroniske ressurser, blant annet i uni­ versitetsbibliotekenes MetaLib-system, og at artiklene gjøres tilgjengelige i Nasjonalbibliotekets artikkelre­ feransebase NORART. I den nylig publiserte utredningen Bibliotekreform 2014 heter det at bibliotekene «driver aktiv og syste­ matisk forvaltning av informasjon og kunnskap. Dette foregår blant annet gjennom innhenting, organisering, bevaring, tilrettelegging og formidling av kunnskaps­ kilder – så vel fysisk som digitalt». Bibliotekene vil altså mye drive med det vi alltid har drevet med. Men elektronikken åpner for nye samarbeidsformer, for økt tilgjengelighet, for utvidelse av begrepet «bibliotek» – vi kan være overalt til enhver tid. idunn.no føyer seg pent inn i dette bildet. Vi i biblio­ teksektoren ser frem til at basen vokser og blir bedre i årene som kommer.

Halvor Kongshavn Fakultetsbibliotekar Det juridiske fakultetsbibliotek, UB-Bergen

“

Når man underviser i samfunnsøkonomi, etterlater man gjerne et inntrykk av at alt allerede er gjort, at faget er avrundet og polert. Så da har studentene absolutt grunn til å spørre: «Hva gjør man da egentlig når man forsker i dette faget?»

Portrettet: Agnar Sandmo