Hverdagsheltene side 3 rettighetshavernes rett side 5 Levende historieundervisning side 6 angst, tillit og hinduisme side 12
• • • • •• • •• universitetsforlagets magasin nr. 3/2009
«Hele problemet med gutter som skoletapere handler i virkeligheten om sosial klasse, et tema som det overhodet ikke snakkes om i mediene.» Portrettet: Harriet Bjerrum Nielsen
Tora! Tora! Tora! forfatter- og oversetterforening. Saksmappen i departementet må etter hvert ha blitt tykk. Aaslands budsjettforslag for 2010 viser igjen at dette er noe hun ikke ønsker å prioritere. Dette er bare ett eksempel på at det er et stykke igjen fra utredninger og stortingsmeldinger til praksis der norsk som undervisningsspråk blir prioritert og formidling blir verdsatt. Onde tunger har sagt at det bare er rederi næringen som overgår vår sektor når det kommer til utakknemlighet og sutring. Jeg opplever definitivt ikke sektoren som sutrete. Men den fremstår sammensatt, fragmentert og uten særlig godt utviklede samarbeidsevner når det gjelder å jobbe politisk. Mange og hver for seg ressurs sterke grupper arbeider for sin sak. Ordet «uni versitetslobby» har for eksempel kun ett treff på Google. Jeg tror en samlende lobby kunne gjort mye for å bevisstgjøre våre folkevalgte. Tora! Tora! Tora! er navnet på en krigsfilm, og tittelen referer til kodeordet som innebar at angrepets overraskelsesmoment hadde vært vel lykket. Kom igjen Tora, overrask oss gjerne. Norge trenger en helhetlig og ambisiøs tenkning – og handling – for forskning og høyere utdanning. Og vi trenger det nå!
Forlagssjef
Foto: Morten Brakestad
Det var mange som tenkte at Tora Aaslands dager som Forsknings- og høyere utdanningsminister var talte ved høstens regjeringsendringer. Og umiddelbart etter at tilliten ble fornyet, startet spekulasjonene om at det bare er en overgangs periode før Kristin Halvorsen overtar hele departe mentsporteføljen. Aasland har selvfølgelig en krevende jobb: Det er ikke lett å høste applaus fra universitetssektoren. Kritikken av Aasland har ikke fremkommet fordi hun har gjennomført kontroversielle reformer eller strukturendringer. Det har vært den tilsynelatende manglende gjennomslagskraft innad i regjeringen som har vært dominerende i kritikken. Det er igjen snakk om penger; mangelen på nye, friske midler i en sektor som av uforståelige grunner har gått på sparebluss i lang tid. Tora Aasland har en perfekt bakgrunn for å kunne lykkes i denne jobben. Hun har to peri oder som stortingsrepresentant, hvorav én i Undervisningskomiteen, hun har vært forsker og forskningsleder, har deltatt i en rekke offentlige komiteer, styrer og råd, var den første general sekretæren i Norsk faglitterær forfatterforening og har vært styreleder i Språkrådet. Og nå altså statsråd siden 18. oktober 2007. Det er klart at en slik CV spenner forventningsbuen. Som forlegger for norskspråklige fagbøker, lærebøker og vitenskapelige tidsskrifter, opp lever jeg at både norsk som språk og publiserings formene er under sterkt press. Størrelsen på ungdomskullene i studieriktig alder vil øke fremover, og alt tyder på at studietilbøyelighe ten blant dem vil øke. Begge deler skulle tilsi en styrket satsing på norskspråklige læremidler, både digitale og papirbaserte. En slik satsing forutsetter at Lærebokutvalget for høyere utdan ning får økte bevilgninger. Behovet for et slikt løft er dokumentert og anbefalt gjennom lang tid av Forleggerforeningen og Norsk faglitterær
«Vi skal sette varige spor i det norske kunnskapssamfunnet» Universitetsforlagets visjon • • • • •• • •• Nr: 3/2009 – 10. årgang Universitetsforlagets magasin Ansvarlig redaktør: Svein Skarheim Redaksjonssekretær: Maria Almaas, maria.almaas@universitetsforlaget.no 2 Klartekst 3/09
I redaksjonen: Arne Veer, Naima Mouhleb og Erik Juel Design og layout: Gazette as Forsidefoto: Morten Brakestad
Adresse: Universitetsforlaget, Sehestedsgate 3 Postboks 508 Sentrum 0105 Oslo Telefon: 24 14 75 00 E-post: post@universitetsforlaget.no www.universitetsforlaget.no/klartekst
Salgsteknikk
Hverdagsheltenes håndbok Tekst: Nils Petter Hedemann / Foto: bo mathisen
Eirik Petersen omtaler selgere som disiplinerte og hardt arbeidende hverdagshelter. I dyp respekt har han skrevet en håndbok for heltene: Nå dine salgsmål! Begrepene salg og selger har for mange noe negativt heftet ved seg, enten det gjelder sleipe brukt bilselgere eller ungdommelige telefonselgere som lurer på om vi har en god dag. Eirik Petersen har innpå 30 års erfaring fra salgsarbeid, er foreleser på BI, og har tidligere utgitt boken Key Account Management. Vi har spurt ham hvorfor salg og selgeryrket ofte oppfattes som så lite stuerent. Dropp høytrykkssalg
– Det har vel å gjøre med det ugne ved å gjøre en hestehandel. Fordi du ikke er god nok til å kjøpe hest, blir du lurt. Derfor handler denne boken i stor grad også om etikk. Skal du få kunder til å fortsette å kjøpe, nytter det ikke å trøkke på. Du må få kunden til å ønske at dette vil jeg ha. Boken bevisstgjør rundt dette, og er skrevet i dyp respekt for både kunder og selgere. Her handler det ikke om høytrykkssalg, for de gode selgerne er de som skjønner at kunden er sjefen. En selger må ha en ydmyk vinkling og skjønne at han er en del av produksjonen og verdikjeden. Mellom mål og virkelighet
– Nå dine salgsmål! har du satt som tittel på boken. Men lever ikke selgerne i et konstant dilemma, der ledelsen har strukket salgsmålene for å sikre bunnlinjen slik at de må ty til uetiske metoder for å kunne nå dem? – Dilemmaet er reelt, men feilen oppstår når bedriften ikke adresserer dette dilemmaet, når de ikke snakker om det. Skal vi bare selge og løpe, eller skal vi beholde kunden til neste år også? Tabbene gjøres av dem som ikke tar den debatten. Eirik Petersens bok tar for seg alle felter innenfor salgsvirksomhet, med massevis av praktiske råd og tips for de tre hoved områdene oppsøkende salg, telefonsalg og butikksalg. Den behandler hele salgsprosessen, fra forberedelser og planlegging til selve gjennomføringen, med oppfølging og etterarbeid. Boken gir både en teoretisk plattform for personlig utvikling i salgsyrket og er et godt verktøy for den salgsorienterte ledelse. En pølse til
– Selgere må ha mot, understreker Petersen. – Alt det andre kan de lære. Det viktigste for en god selger er evnen til å stå på og gjøre jobben jevnt
Kunsten er ikke å selge en pølse, men å få kunden til å spørre: Kan jeg få en pølse til? Eirik Petersen
og trutt. I en selgers arbeidsår er det neppe mer enn 20 festdager. De 200 andre er vanlige arbeids dager, med forberedelser, etterarbeid, og stor grad av arbeidsdisiplin. 95 prosent av dem som er i yrket, er vanlige, hardt arbeidende hverdagshelter. Kjønn eller alder spiller ingen rolle. For alle de tre hovedområdene er det de mellommenneskelige ferdig heter som er avgjørende. Mye avgjøres utenom selve kundemøtet: Hvor stor plass har vi i kundens sinn? Kunsten er ikke å selge en pølse, men å få kunden til å spørre: Kan jeg få en pølse til? Deg vil jeg ha med å gjøre neste gang! Et yrke å bli glad i
– Hvem vil du helst nå med boken? –Målgruppe nummer én er de mange unge som er på vei inn i salg. Boken er bevisst skrevet lite akademisk, men henvender seg også til akademikere som bør forstå hva de teoretiserer om. – Så vårt bilde av selgeren som en litt loslitt handelsreisende, en desillusjonert karakter fra Arthur Millers persongalleri, er foreldet og falskt etter dette? – Det er i hvert fall langt mer nyansert enn som så. Selgere elsker å snakke med andre, og blomstrer
opp når de gjør det. Snart har de ikke kunder, bare venner. De inngir tillit og synes det er trivelig å bli kjent med folk. – Men er ikke all denne hyggen rent instrumentell, med salget som mål for samtalen? – Jo, selvsagt. Det har vi da lært av Karl Marx. Selgerne har en jobb å gjøre, men det forhindrer ikke at de både kan være hyggelige og ha det hyggelig på jobb. For meg er salgsyrket en fantastisk jobb, som jeg er veldig glad i! – Hva syns du da om finanssektorens selgere av finurlige spareprodukter til naive kommunale rådmenn eller troskyldige pensjonister? – De har i hvert fall ikke lest min bok! Nå dine salgsmål! Grunnleggende salgsteknikk for alle som jobber med kunder Eirik Petersen 978-82-15-01449-4 Kr 379,-
Klartekst 3/09
3
Tidsskrift og forskning
Kilden til kjønnsforskning Tverrfaglighet er Tidsskrift for kjønnsforsknings sentrale rettesnor. Tidsskriftet har eksistert siden 1977, og dagens debatter i dags- og fagpresse viser med tydelighet at temaet er like aktuelt. Tidsskriftets bidrag hentes inn fra de fleste fagområder, som juss, pedagogikk, filosofi, idéhistorie, sosiologi og historie til helse og biologi. Kjønn finnes overalt, og tidsskriftet er et forum for alle disse uttrykkene. Den tverrfaglige basen sikrer at perspektivene ikke blir for snevre, og at det blir en møteplass for de svært ulike retningene feltet inneholder. Kjønnsforskning er ikke et felt hvor enigheten mellom tilnærmingene nødvendigvis rår. Dette reflekteres i tidsskriftet, og den redaksjonelle plasseringen hos KILDEN Informasjonssenter for kjønnsforskning er nøkkelen til at et slikt tidsskrift kan fungere.
ILDEN ble opprettet av Norges forskningsråd og er K et tjenesteytende organ for norsk kjønnsforskning. Tidsskriftet ble etablert under navnet Kvinne forskning, og den senere navneendringen reflekterer også perspektivendringene i forskningen g jennom årenes løp. Kjønn og kjønnsforståelse, eller rammer for kjønnsdebatt, endrer seg. Ofte oppstår disse endringene i det stille. Først når noe er etablert blir samfunnet bevisst på hva det står ovenfor. Samtidig er kjønn og forståelse av kjønn helt grunnleggende for forståelse av samfunn. Tidsskrift for kjønnsforskning handler nettopp om studier av og teoretisering rundt kjønnsroller og deres betydning for mennesker og for samfunnet. Dette gjør tidsskriftet til et tematisk fokusert tidsskrift, selv med stor tverrfaglighet og bredde i bidragene.
Tidsskrift for kjønnsforskning Ansvarlig redaktør: Jorun Solheim Redaktør: Åse Røthing Redaksjonssekretær: Toril Enger 4 utgivelser i året
Brannfakkel om markedstilpasning Med tittelen «Samfunnsforskning på et pseudomarked» vekket Jens Chr. Andvig oppmerksomhet i fjor, og hans artikkel ble kåret til Årets tidsskriftartikkel. Artikkelen ble publisert i Nytt Norsk Tidsskrift og juryens dom var klar: «Artikkelen er ein brann fakkel med stor samfunnsmessig og politisk interesse». Andvig, som selv er forsker på NUPI, retter et kritisk søkelys på hvordan norsk samfunnsforsk ning finansieres. Han viser hvordan forsknings institutters behov for markedstilpasning er en fare for fagligheten. Forskerne må nå finansiere sin egen lønn ved å tilby kompetansen sin på det forfatteren kaller et pseudomarked, styrt av offentlige og halvoffentlige organisasjoner. Her kan faglige konkurransekriterium måtte vike for økonomiske hensyn. Dette får uheldige konsekvenser når vi har et system som rammer både forskningen og den funksjonen forskning skal ha i samfunnet. 4 Klartekst 3/09
Juryen omtaler artikkelen som «polemisk, ironisk, med personleg stil og sterkt engasjement, godt underbygd med forsking og fakta. Den er svært lesbar og kledd i ei elegant språkform.» Parterapi og fredsprosess
To andre artikler utmerket seg for juryen og fikk rosende omtale. Anne Kyong Sook Øfsti har skrevet essayet «Om å ta den romantiske diskursen for gitt – Et essay om diskursiv parterapi» i tidsskriftet Fokus på familien. Den andre artikkelen er «Et norsk mysterium – de forsvunne dokumentene fra fredsprosessen i Midtøsten». Artikkelen er skrevet av Hilde Henriksen Waage og stod på trykk i Historisk tidsskrift.
Årets tidsskriftartikkel er Universitetsforlagets pris for å fremheve det beste som skrives og publiseres av fag artikler. Kriteriene for utvelgelsen er at artik kelen er faglig nyvinnende og godt formidlet. Juryen i 2009 bestod av: • Torlaug Løkensgard Hoel, professor i norsk fagdidaktikk, Program for lærer utdanning, NTNU. • Bente Riise, redaktør av Syn og Segn og leder av Norsk Tidsskriftforening • Fredrik Jebsen Bråten, filosof og senior konsulent i konsulentselskapet Right Management. Artiklene finner du på www.idunn.no
Opphavsrett
Rettighetshavernes rett Tekst: Sven Gunnar Simonsen / illustrasjon: stian hole
En rettferdig belønning for opphavsmenn, sier tradisjonen. Et hinder for nyskaping, sier de som surfer under piratflagg. En serie hjemlige og internasjonale kontroverser har gjort opphavsrettens begrunnelse og grenser til samtaletema for folk flest. Oppmerksomheten rundt fenomenet opphavsrett har den siste tiden vært enorm. Debatten knyttet til Googles gigantbibliotek, Pirate Bay-saken, «Dele, ikke stjele»-kampanjen og plagiatanklager mot forfattere er noen av sakene som har bidratt til fornyet bevisstgjøring. Lønnsom lesning
Ekspertkommentarene henter media gjerne fra Ole-Andreas Rognstad, professor i rettsvitenskap ved Universitetet i Oslo. Han er nå ute med boken Opphavsrett, skrevet i samarbeid med professorkollega Birger Stuevold Lassen. En bok som, ved sitt omfang og sin natur, er å betrakte som et åndsverk. Det gir opphavsmann Rognstad enerett til eksemplarframstilling og tilgjengeliggjøring av boken, som han i sin tur har overlatt til forlaget sitt. – Så hvis jeg finner ut at noen har skannet boken og lagt den ut på nettet, så tar jeg en telefon til Universitetsforlaget. Og jo, jeg tar nok kanskje affære selv også, sier forfatteren. Det ligger mye arbeid i den første sammenfattende, norske framstillingen av opphavsretten. Rettet først og fremst mot jurister og studenter, men potensielt lønnsom lesning for alle som arbeider med åndsverk. Fra Gutenberg til Google
Internetts ekstreme muligheter for å spre eksakte kopier av musikk, dataprogrammer og annet er en vesentlig årsak til dagens fokus på opphavsretten.
Teknikk for å reprodusere åndsverk i stor skala bidro også sterkt til at denne jussen i sin tid oppsto. Copyright – som i dag brukes synonymt med opphavsrett – ble først et tema med boktrykkerkunsten. – Reglene for vern av åndsverk går derfor ikke så langt tilbake i tid. De som har lett etter tidlige spirer av opphavsrett, har funnet stort sett bare kuriositeter og rene legender, sier Rognstad. Hvor mye har man måttet endre lovgivningen for å tilpasse den til den nye teknologi-virkeligheten? – Nokså lite, faktisk. Konseptene i lovgivningen var allerede vide nok til å inkludere digital bruk. Men vi har likevel fått et vell av nye utfordringer – i forhold til håndheving av loven, og i forhold til hvordan den skal anvendes. – For eksempel gjør vanlige søkemotorer på Internett ofte handlinger som kan sies å være eksemplarframstilling. Hvis et Google-søk lenker til materiale som er ulovlig lagt ut på nettet – bryter da Google loven om opphavsrett? Slike problemer er ennå ikke klart regulert. Det er faktisk heller ikke spørsmålet om det er lovlig å lese et verk eller spille av en streamet fil som er ulovlig lastet opp. Generasjon av skeptikere
Forestillinger om rettferdighet og rimelighet har helt fra begynnelsen av vært viktigst for opphavsrettens begrunnelse: En professor som skriver en bok, fortjener belønning – anerkjennelse som opphavsmann, og gjerne noen kroner i tillegg. En annen begrunnelse ligger i samfunnsnytten: Opphavsretten gir incentiver som gjør at det produseres flere viktige åndsverk. Dagens internettpirater, i den grad de argumenterer prinsipielt, vil derimot hevde at opphavsretten er blitt så omfattende at den bremser kunnskapsspredning og innovasjon. – Internett har på mange måter skapt en ny generasjon av opphavsrettsskeptikere, som er vant til å få informasjon gratis. Det ligger et konfliktpotensial der. Og det gir gjenlyd også i politikken, for eksempel når SV og Venstre programfester at «ikke-kommer siell fildeling» bør være tillatt, sier Rognstad.
Folkeskikk og forbrytelse
Mindre eksotisk, men stadig aktuelt, er bruk av andres tekster. Historieprofessor Tore Prysers debatt med forfatter Kjartan Fløgstad om kildebruk i romanen Grense Jakobselv har vært årets store norske sak; for seks år siden var saken om Karsten Alnæs’ Historien om Norge enda større. Rognstad var leder for det såkalte Kildebrukutvalget, som i kjølvannet av Alnæs-saken utredet kildebruken i allmenne historiske fremstillinger. – Det sentrale kriteriet for at et arbeid skal være plagiat i lovens forstand, er at det utgjør en krenkelse av åndsverket. Historiske fakta, derimot, kan ingen monopolisere. I Alnæs-saken var problemstillingen en annen; der hadde forfatteren lagt seg tett opp mot den opprinnelige teksten. Case closed? Ikke helt. – Selv om man ikke har et rettslig krav, blir det i alle tilfeller et spørsmål om god kildebruk. Uten å uttale meg om Fløgstad-saken spesielt kan jeg ikke se hvorfor skjønnlitterære forfattere skal være fritatt fra faglitterære normer for kildehenvisning. For en roman ville det være mer enn tilstrekkelig med et par sider etter romanens slutt hvor forfatteren i alle fall viser til de kildene som er brukt mest intenst. Dette handler også om folkeskikk. Kanskje en kultur hvor man ikke henviser til dem man står i gjeld til, utvikler seg over tid? – Det kan skje. Men slett praksis kan aldri bli til god skikk.
Opphavsrett Ole-Andreas Rognstad med Birger Stuevold Lassen 978-82-15-00729-8 Kr 599,-
Klartekst 3/09
5
Digitale fortellinger «10-årsminnet fra forsvaret av Petrograd 1919» heter denne sovjetrussiske plakaten. I boken vises hvordan dette kan danne grunnlag for en digital fortelling.
Levende historieundervisning Tekst: Nils Petter Hedemann
Fortida er ikke hva den en gang var. Nå kan historielærerne gi faget nytt innhold og knytte fortida nærmere til elevenes verden. I boka Historiedidaktikk presenteres for første gang i Norge bruk av digitale fortellinger i historie undervisningen.
Historiedidaktikk kom i førsteutgave i 2003 og har i løpet av få år etablert seg som en meget populær lærebok på sitt fagfelt. I høst kom boka i tredje, reviderte utgave med omfattende endringer og store mengder nytt stoff. Forfatteren Erik Lund har gjennom en årrekke lært opp framtidas historielærere gjennom sitt virke som førsteamanuensis ved avdeling for lærerutdanning på Høgskolen i Østfold. Tidligere har han arbeidet som journalist, bl.a. som utenrikskorrespondent i NRK i Midtøsten, der han dekket seksdagerskrigen i 1967. Han har altså levd «tett på historien», noe som også var tittelen på et av hans tidligere historielæreverk. Senere har han utgitt læreverk i både historie og samfunnskunnskap for ungdomstrinnet. I dag er han en meget aktiv pensjonist i Halden, og vi har spurt ham hva «bruk av digitale fortellinger i historiedidaktisk sammenheng» betyr i praksis.
Historiedidaktikk, 3. utg. En håndbok for studenter og lærere Erik Lund 978-82-15-01579-8 Kr. 399,-
6 Klartekst 3/09
– Det betyr at elevene bruker dataverktøyet Photo Story 3, som er gratis, lett tilgjengelig og enkelt å lære, slik at de kan bruke tankekraften på selve faget, forteller Lund. – Der kan de lage fortellinger på basis av bilder, som kan animeres og gjøres levende. En slik digital fortelling skal aldri være mer enn 6–7 minutter, og her er det elevene selv som blir aktører og levendegjør historien. Mer enn tusen ord
– Blir bildene viktigere i historiefaget heretter? – Bildet er undervurdert som historisk kilde og er noe langt mer enn en illustrasjon til teksten. Dessuten skal elevene nå lære seg å lese bildet som uttrykk for en hensikt. Et godt eksempel er de ulike maleriene av Napoleon som gjengis i boka. Der framstilles han dels som en dominerende hærfører og dels som en redd, liten mann, og disse kan også lages om til en digital fortelling. Eller man kan, kanskje mer nærliggende, lage en digital fortelling om sitt eget liv og sin nære familie, foreldre, besteforeldre osv. – Så boka di er et svar på kravet om digital kompetanse i de nye læreplanene etter Kunnskapsløftet? – IKT i fagene står sentralt i de nye læreplanene, som også innebærer et veldig løft for historiefaget og stiller større krav til både lærerne og elevene. Men her får lærerne svar på det de har ropt på lenge, nemlig muligheten for å gjøre datamaskinen faglig
relevant, altså at elevenes digitale kompetanse kan brukes i en faglig sammenheng i skolen. Levende bilder
Kapitlet om film i Historiedidaktikk er utvidet til også å omhandle bruk av historie i politisk sammen heng, bl.a. gjennom reklame på TV og internett. – Politisk reklame har jo vært et diskusjonstema, og jeg er overbevist om at det kommer også hos oss, sier Lund. – Så her kan elevene trenes til å avdekke tendens og virkemidler. Her gis også eksempler og treningsoppgaver på hvordan historie er blitt brukt i amerikanske politiske reklamefilmer, fra Eisenhower til Obama. I boka finnes en rekke henvisninger til ulike nettsteder med slikt stoff. Erik Lund redigerer også et eget nettsted, www.aktivbasen.no, der man bl.a. vederlagsfritt kan hente supplerende materiale eller finne mange ulike eksempler på digitale fortellinger. Her kan man også bestille en DVD-plate med historiske filmsnutter til bruk i undervisningen. Historiedidaktikk henvender seg til historielærere på alle nivåer, fra tidlig grunnskole til slutten av videregående, og er ikke minst rettet mot PPU-studenter, historikere under fagdidaktisk utdanning, historiestudenter og lærerstudenter.
Film og TV
Hva skjedde med den norske filmen?
Foto gjengitt med tillatelse fra rettighetshaverne.
I boka Den norske filmbølgen. Fra Orions belte til Max Manus tar Gun nar Iversen og Ove Solum oss med inn i en suksesshistorie: Fra å være en latterligg jort og tildels kriseram met del av norsk kulturliv har norsk film de siste tiårene gått rett hjem - både hos publikum og kritikere. Veiviseren (Nils Gaup 1987), Reprise (Joachim Trier 2006) Vinterkyss (Sara Johnsen 2005) og Max Manus (Espen Sandberg/Joachim Rønning 2008) er alle viktige i den nye norske filmhistorien.
TV-nyheter i langsom endring Tekst: Thomas Berg
TV-nyheter er en konservativ sjanger som fortsatt har et godt grep på befolkningen. TV-nyhetenes hegemoni som forvalter av virkeligheten blir imidlertid utfordret av internett. – Nyhetene på TV2 var ment å være et alternativ til NRK. Slik har det ikke blitt, sier Helge Rønning, professor i medievitenskap ved Universitetet i Oslo. Sammen med Michael Bruun Andersen og Ragnar Waldahl har han nøye studert TV2s og NRKs nyhetssendinger i flere år. Resultatet er blitt boken TV-nyhetenes verden, skrevet for de som er interessert i nyheter, som studerer medier eller arbeider i dem. Konservativ sjanger
– Vi begynte et forskningsprosjekt halvannet år etter at TV2 gikk på luften i september 1992. Vi mente det var viktig å undersøke hvorvidt TV2 greide å bli et reelt alternativ til NRK på nyhetsfronten. Undersøkelsene våre viser at det har de ikke blitt. – Hvorfor ikke? – TV-nyheter er en konservativ sjanger med faste formler for hva som fungerer. For det første er bildene viktig. For det andre må nyhetene være korte. For det tredje må de være levende og direkte
for å gripe publikum. Det er ikke en nyhetsform som innbyr til kontemplasjon og analyse, sier Rønning. Han mener at forskjellene mellom NRK og TV2 er ubetydelige – selve sjangeren har forandret seg lite i de årene forskningsprosjektet har pågått. – Vi hadde trodd forskjellene skulle bli større. Fremdeles er det slik at de store nyhetene domi nerer, og at politikk er viktig. Dette er tilfellet også om vi ser på tv-journalistikken i andre land. NRK sterkest på utenriksstoff
Likevel: Noen forskjeller har de greid å få øye på. – Man kan si at NRK i større grad speiler det offisielle Norge, mens TV2 er mer nedenfra og opp. NRK er sterkest på utenriksstoff fordi de har flere korrespondenter i andre land, men selve utenriksdekningen har ikke forandret seg så mye som man kanskje skulle tro. For begge kanalene gjelder det at de vektlegger krimstoff og hverdagsnyheter mer. En annen av de viktigste forandringene som preger begge kanalene, er en ledigere presentasjonsform muliggjort av bedre teknologi med lettere kameraer. Den samme teknologien gjør også at det er lettere å ha direkte kontakt med studio for en reporter som er ute der det skjer. Nyhetene er raskere og mer på stedet enn de var tidligere. – En annen tendens er den økte bruken av egne ekspertkommentatorer. Før hentet man inn folk utenfra; nå spør NRK og TV2 sine egne analytikere – særlig i forbindelse med politiske nyheter.
Det er også en større tendens til at de skaper sine egne nyheter, og henviser til andre aktualitets programmer på samme kanal. Utfordret av Internett
Rønning sier at tv-nyhetenes største utfordring i årene fremover blir hvordan de skal forholde seg til Internett. – Vi ser tendenser til at fjernsyn og internett er i ferd med å konvergere. En annen utfordring for sendinger som Dagsrevyen på NRK og Nyhetene på TV2 er de kanalene som sender nyheter 24 timer i døgnet. Derfor har vi sett en klar tendens til at saker følges opp fra sending til sending, og holdes varme over tid, sier Rønning. Endringer eller ikke: Nyhetene er viktig for folk. – Seerundersøkelser viser at folk ser mye på nyheter. Oppslutningen har vært stabil gjennom alle år.
TV-nyhetenes verden Ragnar Waldahl, Michael Bruun Andersen og Helge Rønning 978-82-15-01364-0 Kr 299,-
Klartekst 3/09
7
«Sosial klasse betyr mye mer enn både kjønn og etnisitet.»
Portrettet
HARRIET BJERRUM NIELSEN
HARRIET BJERRUM NIELSEN (f. 1948 i København) er utdannet cand.philol. i dansk og språkpsykologi fra Københavns Universitet. Hun har virket som vitenskapelig assistent i København, amanuensis i Ålborg og førsteamanuensis i sosialpedagogikk ved Universitetet i Oslo. I 1993 ble hun utnevnt til professor i kvinne- og kjønnsforskning, og har gjennom 16 år ledet Senter for tverrfaglig kjønnsforskning (STK). Hun har et omfattende faglig forfatterskap bak seg, og er i høst aktuell med boken Skoletid.
Kjønnsforsker i klasserommet Kjærligheten førte danske Harriet i motvillig norsk eksil. Her havnet hun etter hvert midt i skudd linjen som kvinne- og kjønnsforskernes fremste talskvinne gjennom 16 år. Nå har hun utforsket hva som egentlig foregår i norsk skole. Tekst: Nils Petter Hedemann / Foto: Morten Brakestad
Skoledebatten har bølget høyt også i høstens valgkamp. Kunnskapsløft, karakterer, PISA, lærerutdanning og skolemat har nok en gang skjerpet de politiske frontlinjene. Men hvem har brydd seg med å finne ut hva som skjer ute i klasseværelsene? Jo, Harriet Bjerrum Nielsen. Siden 1992 har hun fulgt en skoleklasse gjennom hele grunnskolen, og videre fram til de i dag er 23-åringer. Årlig har hun hatt ukelange observasjoner av hverdagen i grunnskolen, og så fulgt opp med intervjuer av elevene. Det finnes mengder av forskning om barn og ungdom, men resultatet av Bjerrum Nielsens 17-årige arbeid er en av ytterst få kvalitative, longitudinelle studier, som følger de samme personene over lang tid. Sine forskningsfunn presenterer hun i høst i boken Skoletid.
Noe er nytt, noe er velkjent. Jentene er blitt mer frampå og står fram som individer, men har samtidig bevart sin intense interesse for relasjoner. Guttene er mer opptatt av hierarkier og prestasjoner overfor hverandre. Men de er ikke bare tøffe og barske lenger, de kan også vise omsorg og snakke om følelser. Kjønnsforskjellene er blitt mindre, og de to kjønn har tatt opp noe av hverandres repertoar. Kjønnet i lærernes hoder er ofte mer tradisjonelt. Stille gutter får veldig mye oppmerksomhet, mens de voksne lett blir irriterte på aktive jenter. – Er kjønnsskillet blitt mindre viktig for ulikhet i skolen? – Ja, sosial klasse betyr mye mer enn både kjønn og etnisitet. Hele problemet med gutter som skoletapere handler i virkeligheten om sosial klasse, et tema som det overhodet ikke snakkes om i mediene.
Dominerende jenter
Stortingsmelding 11 peker omsider på elevkunnskap som et viktig verktøy for å forme skolen, og i Skoletid får vi svar på det subtile forhold mellom hvordan individer og grupper utvikler seg i skolen. Klartekst har besøkt Harriet Bjerrum Nielsen i kjønnsforskernes høyborg STK oppe i Gaustadalleen for å høre om hennes funn. – Et av mine tydeligste funn er at det enkelte barn i liten grad forandrer sin væremåte gjennom skoletiden, men kanskje sitt selvbilde, og klart sin evne til å mestre ulike ting. Men når elevene er sammen som gruppe, skaper de hele tiden noe nytt, forteller Bjerrum Nielsen. – Individene og deres grunnleggende måte å forholde seg til andre på er relativt stabile mens gruppen er i forandring. Kjønnsperspektiv og likestillingsproblematikk har, som rimelig er, stått sentralt i hele kjønnsforskerens forfatterskap, ikke minst i bøker som Historien om jenter og gutter (1989) og Moderne jenter – Tre generasjoner på vei (2006), begge skrevet i samarbeid med Monica Rudberg. Det faller naturlig å spørre hvordan forholdet mellom kjønnene har utviklet seg i den longitudinelle skolestudien. – Da vi studerte jenter og gutter på 70- og 80-tallet, var bildet det tradisjonelle, med stille, sjenerte jenter og dominerende gutter i klasserommet. Til Skoletid valgte jeg bevisst et klasserom med mange moderne, urbane middelklassebarn, og her var bildet helt klart at jentene dominerte og guttene var stille. Jeg har kontrollert mot parallellklasser, der bildet var mer tradisjonelt, men i min klasse var det interessant å studere hvordan dynamikken blir i klasser der jentene dominerer. Klassekamp i klasserommet
–Er det sant, som det hevdes, at jentene nå er vinnerne og guttene skoletapere? – Guttene er ikke så dominerende lenger, men påstanden om at de er skoletapere er sterkt overdrevet. Jeg fant et komplekst bilde av hva kjønn betyr.
Karakterer eller kunnskap?
– Du nevnte etnisitet. Spiller ikke det også en rolle? – Fra begynnelsen var det to tradisjonelt muslimske jenter i klassen, og det var litt vondt å se hvordan de ble marginalisert. Etter hvert kom flere til, og klassen fikk en tredjedel elever med minoritetsbakgrunn. De som hadde middelklassebakgrunn, ble raskt integrert, mens de andre ble gående på siden. Det var ingen rasistisk mobbing, men derimot en stille marginalisering. Middelklassebarn er politisk korrekte, så her var vi alle like, men det var en likhet på de norskes premisser. I stedet for å tematisere forskjellighet som noe interessant og positivt ble det noe man var så vennlig å se bort fra. Det ble en taus ulikhet, og på ungdomstrinnet fikk etnisitet en større betydning, ettersom noen av minoritetsjentenes foreldre strammet til. – Har skolepolitikerne noe å lære av dine funn? – Jeg syns det sterke fokuset på ren kompetanse blir veldig reduksjonistisk. Samtidig har jeg krasse beskrivelser av dagens pedagogiske praksis, men omtaler både veldig gode lærere og svært dårlig pedagogikk, ikke minst fra den lange rekken av vikarer. Både gruppe- og prosjektarbeid og individuelt arbeid med 25 elever i klassen fører til masse spill av tid. – Hva med karakterdebatten? – På ungdomstrinnet blir den instrumentalistiske oppmerksomhet rundt prøver og tester, karakterer, gjennomføring og resultater altfor dominerende. Hvem fikk hva, og hvorfor? Dermed flyttes motivasjonen, og elevene blir mindre opptatt av innholdet enn i barneskolen. – Så i stedet for å innføre karakterer i barneskolen, slik noen politikere har ønsket, vil du heller fjerne dem fra ungdomsskolen? – Ja, jeg tror faktisk det, fordi de tar for mye tid og flytter motivasjonen bort fra innholdet i kunnskapstilegnelsen. Klartekst 3/09
9
Portrettet
Et bevegelig blikk
Harriet Bjerrum Nielsen understreker videre at den pedagogiske retningen som har lagt vekt på ansvar for egen læring, ser ut til å passe jentene best. Dette avspeiler også endrede kompetansekrav i det moderne samfunn. Likevel vil hun ikke sette punktum for likestillingsdebatten og konkluderer med at skolen er blitt jentenes dans. Det ser ut som jentene er vinnere, fordi det faller dem lettere å være målrettede, samarbeide og administrere sitt eget arbeid. På den annen side er guttene ofte mer fleksible og tilbakelente, noe som kan gjøre det lettere for dem å tilpasse seg et stadig foranderlig arbeidsmarked og samfunn, der man også skal være forbrukere og nyte livet. Slik ser de to kjønnene ut til å tilpasse seg to ulike sett med kompetansekrav i det moderne samfunn. – Du understreker behovet for et bevegelig blikk for å forstå hva som skjer i skolen. Hva mener du med det? Pedagogisk forskning har hatt en tendens til å rendyrke ett tema om gangen. Men ingen enkeltelementer her kan forstås isolert i skolehverdagens praksis. Den tidlige kvinneforskning hadde en tendens til å stereotypisere kjønn. Et bevegelig blikk åpner for et helhetssyn og for å forstå eleven både som unik person og som medlem av ulike sosiale grupper. Jeg anbefaler også at man anvender en teoretisk, flerspektret forståelse av barns utvikling. I den pedagogiske utdannelsen splittes teoriene ofte opp, eller de gjøres til alternativer man må velge mellom. Jeg håper at denne boken kan være et svar på etterspørselen etter elevkunnskap. At den tas i bruk på lærerhøyskolene og binder tingene sammen på tvers av de tradisjonelle fag og disipliner.
i Norge. Det må kjærligheten og Nordisk sommeruniversitet ta skylda for. Der traff hun mannen i sitt liv, psykiateren og psykoanalytikeren Sverre Varvin, som i en årrekke har arbeidet med flyktningers traumeproblemer, og utgitt bøkene Flukt og eksil og Flyktningpasienten på Universitetsforlaget. Etter en tids tautrekking om fremtidig hjemland fikk Bjerrum Nielsen stilling i sosialpedagogikk ved Universitetet i Oslo, og det avgjorde saken. Vel et tiår etter ble hun leder for universitetets kjønnsforskere, og har ledet STK fram til strålende evalueringer og mye akademisk ros. Fra denne posisjonen ble hun også valgt inn som medlem av Det akademiske kollegium og senere universitetets styre. Her havnet hun midt i en heftig debatt om tellekanter, virksomhetsplanlegging, målstyring og omforming av akademia. Vi ber henne kommentere disse feidene. – Typisk nok plasserte jeg meg i midten, svarer den omstridte kjønnsforskeren med dansk selvironi. – Det var nødvendig å omforme et gammelt universitet, der folk satt på hvert sitt kontor med sine geniale tanker. Tellekantsystemet har i store trekk vært fornuftig og gjort oss mer bevisste på hvor vi publiserer. Vi må også akseptere at universitetet som en del av offentlig sektor må legitimere sin pengebruk. På den andre siden har vi fått et stort problem med styringsiver og byråkratisering, der noen tror at forskning kan styres som en hvilken som helst profesjon. Som i mange andre offentlige sektorer har styrings- og rapporteringsvanviddet gått altfor langt, og noen må snart si: keiserens nye klær.
«Debatten blir stående på stedet hvil, for disse nye stemmene sier jo stort sett det samme som man sa i gamle dager.»
Nye stemmer med gammelt nytt
Som mangeårig leder for kvinneforskning, som etter hvert ble omdøpt til kvinneog kjønnsforskning og til slutt til tverrfaglig kjønnsforskning, har Harriet Bjerrum Nielsen ofte havnet i den kjønnspolitiske skuddlinjen. Mange iltre samfunnsdebattanter har villet rive denne kjønnsforskernes yppersteprestinne ned fra pidestallen. Nå sist har flere nye stemmer fremhevet biologien på bekostning av sosialkonstruksjonismen og rettet krasse angrep mot de forblindede gale damene av noen kjønnsforskere, ikke minst på Aftenpostens debattsider. – Opplever du de nye stemmer som utidige og inkompetente? – Mye av debatten blir ganske kunnskapsløs. Debatten blir stående på stedet hvil, for disse nye stemmene sier jo stort sett det samme som man sa i gamle dager. Oppmerksomheten har selvsagt to sider, for vi syns jo det er positivt at kjønnsforskning opplever stor interesse fra media. Med det blir et vanvittig misforhold i offentligheten, og jeg kan bli helt utmattet av spriket mellom hva vi kjønnsforskere faktisk gjør, og det bildet som tegnes. Her kastes det fram stereotypier om at vi framstiller kvinner som ofre og menn som overgripere. Her dyrkes raseri og hat til feminister og kjønnsforskere, og det er nesten ikke grenser for hva STK har fått skylden for. – Hvorfor alt dette raseriet, tror du? – Det har vel å gjøre med at vi pirker borti ting som er viktige i folks liv. Dessuten er kjønnsforskningen, som andre samfunnsvitenskaper, tuftet på en endringsambisjon. Vi har levert kunnskapsgrunnlag og ammunisjon til det norske likestillingsprosjektet, og det har nok falt noen tungt for brystet. Opprører fra midten
Harriet Bjerrum Nielsen selv kan knapt karakteriseres som noen rabiat rødstrømpe. Moren var rett nok hjemmeværende, men ellers var hun vant til at alle kvinner i København-familien hadde utdannelse og yrke, så det tok hun som en selvfølge. – Jeg var faktisk 30 år før jeg oppdaget at det kunne være viktig å forske på ulikheter mellom kjønnene, forteller hun. Noen år senere havnet hun motvillig 10 Klartekst 3/09
Hybrid identitet
De som kjenner Harriet Bjerrum Nielsen godt, karakteriserer henne som noe av det mest danske de vet om. Hun får våte drømmer av dansk design, og innreder sitt danske sommerhus med sikker sans for arkitektur, kunst og estetikk. Det gode liv, kjøkken og matlaging er viktig for henne. Hun omtales både som fornuftig, rasjonell og klartenkt, men samtidig et følelsesmenneske. Hennes forskning preges av en form for frilynthet i tenkningen, som vi gjerne forbinder med det danske. Samtidig har hun tilpasset seg nordmenns vis, og bl.a. blitt en habil skiløper etter hvert. Vi bad henne kommentere sin hybride identitet. – Da jeg hadde holdt min første forelesning i Norge, kom en student bort til meg og takket. Jeg var ved å besvime av denne positive anerkjennelse, for fra Danmark var jeg vant til at de som tok ordet, kun kom med kritikk. Jeg har satt pris på denne mer vennlige tone ved de norske universiteter, for jeg tror ikke at den faglige debatten vinner på at angstnivået er veldig høyt, slik det lett blir i Danmark. – Hva med det offentlige ordskiftet i dine to land? – Der må jeg nok si at debatten er både mer spenstig og spennende i Danmark. Jeg er avhengig av danske Weekendavisen hver uke. Den er ti ganger så interessant som alle de norske avisene til sammen. Jeg har spurt meg selv hvorfor det er slik, for det finnes da massevis av kloke hoder i Norge. Interessert i virkeligheten
Om kort tid skal Harriet Bjerrum Nielsen forlate posten som kjønnsforskernes talskvinne, etter 16 års lang og tro tjeneste. Hun gleder seg til å slippe å fronte kjønnsforskningen i offentligheten hele tiden, og i stedet forske fritt, det første året ved Senter for grunnforskning i Drammensveien. Da skal det også bli mer tid til både matlaging, skigåing og opphold i det danske sommerhuset. – 16 år som leder for senteret holder, sier hun. Hva vil hun stå for videre? Formodentlig det samme hun har stått for i STK, mener kolleger da vi spør hva hun brenner for. Hun brenner for kvalitet, får vi til svar. Dessuten er hun preget av en usvikelig interesse for virkeligheten. Teori og metode er nok viktig for henne, men hvis seminarene henfaller til endeløse teoretiske utlegninger, faller hun i søvn. For hun er først og fremst ustoppelig nysgjerrig på hvordan den virkelige verden er skrudd sammen.
Pedagogikk
Boken om BARN Foto: Håkon Ombudstvedt
Barnekonvensjonen ble vedtatt i 1989 av FNs generalforsamling. Dette 20-årsjubileet feiret Barne ombudet med et storslått arrangement i Gamle Festsal (Universitetet i Oslo) i slutten av oktober. Kong Harald V og Dronning Sonja var til stede. Der var
også Audun Lysbakken, som hadde sin første offentlige opptreden som barneminister denne dagen. I tilknytning til dette jubileet har barneombud Reidar Hjermann tatt initiativ til, og stått som redaktør av, boken BARN. Boken ble lansert på arrange-
mentet og gir en oversikt over Barnekonvensjonens gjennomslagskraft i det norske samfunnet. BARN er skrevet av fagfolk på ulike felt, med barn som fellesnevner. Tekst og foto fra barn og ungdom er også viktige bidrag i boken. Redaktørenes overordnede ambisjon er å formidle ny og oppdatert kunnskap, sterke meninger og vakre betraktninger om å leve som barn i dag og tiden som kommer. Det er sagt at boken bør leses av alle som har, eller har vært, barn. Mer spesifikt retter boken seg inn mot fagfolk, beslutningstagere og, ikke minst, interesserte foreldre. Forfatterhonorarene for boken går til UNICEFkampanjen «Den ene».
Reidar Hjermann, barneombud og stolt bokredaktør, tok i mot Kongeparet til jubileumsarrangementet.
BARN Reidar Hjermann og Knut Haanes (red.) 978-82-15-01443-2 Kr 399,-
Forum for ferske forelesere Tekst: THOMAS BERG
Å være fersk foreleser uten pedagogisk utdanning byr på utfordringer. Nå har det kommet en hjelpende håndbok. Lars Risan er en forsker og postdoktor som i løpet av sin akademiske karriere har gjort det han og mange med ham er blitt pålagt: undervist. Det til tross for at han inntil nylig ikke hadde noen pedagogisk kompetanse. Dermed har han opp gjennom årene begått en lang rekke feil. – Det er et paradoks at jo høyere opp i undervisningssystemet du kommer, desto mindre lærerkompetanse kreves det, sier Risan. Fagidiot, uten formidlingsevne
I 2008 tok han endelig et kurs i universitetspedagogikk. I løpet av kurset skrev han og fire andre – Morten Christophersen, Gunn Enli, Siri Eriksen og Elena Tkachenko – en 24 sider lang håndbok om det de opplevde at kurset ikke tok opp. – En av professorene sa at boken var så morsom og god at den burde utgis. Vi tok kontakt med Universitetsforlaget, og resultatet er en 140 sider lang
Håndbok for ferske forelesere, sier Risan. Boken er informativ og gir viktig veiledning til alle som må utøve sin undervisningsplikt, presentert i en uhøytidelig form. Den handler om det å forelese, holde seminarer og veilede, og er basert på forfatternes egne, og ofte dyrekjøpte, erfaringer. – Da jeg begynte i -97, etter hovedfag, var jeg en fagidiot uten evne til formidling. Jeg gjorde alle de feilene som det var mulig å gjøre. Skrekkscenarioer
Boken inneholder blant annet elleve skrekkscenarioer, som «Du får beskjed om å ta en forelesning kvelden i forveien», «AV og lyden som forsvant» og «Du går tom for stoff». Når Risan blir bedt om å gi sitt beste tips, er han helt klar: – Forberedelser, forberedelser, forberedelser. Det lønner seg alltid. Dernest må du vite at det av og til likevel kommer til å gå galt, og da må du ikke ta det så tungt. Vær sjenerøs mot deg selv. Prøv en gang til, lær av dine feil, og ikke vær redd for å spørre kolleger om råd. De aller fleste har faktisk lyst til å dele av sine erfaringer.
Pratmakere
Risan forteller om en av sine egne flauser: – På et seminar hadde jeg to studenter som pratet hele tiden, og det var vanskelig for de andre å slippe til. En dag ba jeg en annen student om å snakke, og hun ble tydelig skrekkslagen. En plagsom stillhet bredte seg, men jeg tenkte at jeg bare måtte stå i det, og lot det vare. Det var en forferdelig ting å gjøre. Resultatet var at hun ikke dukket opp på resten av seminaret. En god bieffekt var at de to pratmakerne skjerpet seg. Han mener at det å bli pålagt noe man aldri har gjort før, er som å bli kastet ut på dypt vann uten å kunne svømme. – Men det er faktisk mulig å flyte om du bestemmer deg for det. Håndbok for ferske forelesere Lars Risan, Morten Christopher sen, Gunn Enli, Siri Eriksen og Elena Tkachenko 978-82-15-01548-4 Kr 199,-
Klartekst 3/09 11
Nytt i hva er-serien
Angst, tillit og hinduisme Tekst: Nils Petter Hedemann
Siden starten i 2003 har hva er-serien blitt en sjelden suksess, og i løpet av seks år er en tredjedel av veien mot 100 titler unnagjort. Høstens emner er angst, tillit og hinduisme. «Av og til fristes jeg til å tro at hvis journalistenes India skulle overføres til Norge, ville reportasjer om Norge i hovedsak dreie seg om kremasjonsovner (med mange bilder), Cirkus Arnardo, de mange selvmordene, de høye aborttallene (med bilder av et abortert foster sammen med medisinsk avfall), et trist sykehjem (‹hjem for døende som er avvist av samfunnet›), skihoppere (‹en magisk kraft får dem til å fly›), Snåsamannen og kristne menighetstreff og gudstjenester.» Glem kuer og kaster
I ovenstående fotnote fra boken hva er HINDUISME har Knut A. Jacobsen, professor i religionsvitenskap ved Universitetet i Bergen, snudd vår virkelighet på hodet. Slik gir han en slående illustrasjon av vårt falske og overfladiske bilde av India og hinduismen. Spørsmålene norske skoleelever og lærere stiller under besøk i Norges største hindutempel, handler for det meste om kuer og kaster. – Hvis jeg skal lansere et første prinsipp for å forstå hinduismen, må det bli: glem kuer og kaster for en stund, sier Jacobsen på en litt sprakende telefonlinje fra India. Fokuset på hellige kuer og kastesystemet er gjengangere i folks forestillinger om hinduismen her i landet. – En parallell ville være om juletrær og den europeiske middelalders føydalsamfunn ble sett på som kjernen i kristendommen, sier Jacobsen videre. Han har trukket seg tilbake fra sine tamilhinduistiske omgivelser, 37 varmegrader og en luftfuktighet som nærmer seg 100, og inn på en kafé et sted i Sør-India for å svare på våre spørsmål. Etter at han har korrigert våre verste feilforestillinger, spør vi ham hvordan det riktige bildet av hinduismen er. – Min tilnærming er å ta utgangspunkt i lokalitetene i India, for hinduismen består av en mosaikk av ulike tradisjoner, knyttet til ulike geografiske 12 Klartekst 3/09
r egioner og språktradisjoner. I lærebøkene presenteres den som en enhetlig religion, en forenkling som har lite å gjøre med det religiøse liv som foregår på bakken. Så her må vi åpne for differensiering og et størst mulig mangfold, i stedet for å søke etter en enhetlig tradisjon.
det flerreligiøse samfunnet har blitt det normale. Dette er en hinduistisk løsning på religionspluralismens problem, så det går godt an å si at vi er blitt litt hindu. Legger vi til yoga og forestillingen om et guddommelig selv under utvikling, er mange egentlig blitt mye mer hindu enn de er klar over.
Vi blir alle hinduer
Angst som livsforsikring
Kristendommen kjenner vi fra folkeskolens bibelhistorie, og i de senere år er vi blitt tutet ørene fulle med allehånde informasjoner om ulike sider ved islam. I Jacobsens bok får vi endelig dypere innsikt i verdens tredje største religion med rundt en milliard tilhengere. – I Vesten har mange, fra hippiene til New age, omfavnet det mystiske India og indisk religion som et alternativ til vår kalkulerende vestlige kultur. Er dette også et falskt bilde? – Mye er riktig, for yoga, vegetarianisme, mystikk, ikke-vold, askese, guru-, visdoms- og helligstedstradisjoner finnes også i hinduismen, men dette gjennomsyrer ikke kulturen. Det indiske samfunn i dag er mer materialistisk enn mystisk. India er en økonomisk og teknologisk supermakt. Folk er mer opptatt av måneraketter enn flygende yogier. – Så Gud og Mammon går godt sammen der du nå er? – Hinduismen er en pragmatisk religion, som kan brukes til mange forskjellige ting. – Kan vi da se hinduismen som et alternativ til de store monoteistiske og ofte fundamentalistiske religionene, kristendom og islam? – Det er et godt spørsmål, og på mange måter kan vi kanskje det, for de fleste hinduer har et helt annet og inkluderende forhold til religionsmangfold. Her er det flere likeverdige veier som fører til det samme målet. At religioner kan være likeverdige nedarvede alternativer, er også en tenkemåte som mange har tatt opp i seg i Vesten etter hvert som
Fra Asia til angst. «Asiatisk i velde er angsten», skriver Tom Kristensen i Hærverk, og Edvard Munchs maleri «Angst» bekrefter våre forestillinger om angsten som en voldsom og livstruende følelse. Paul Moxnes, som er professor i organisasjonspsykologi på BI, har skrevet hva er ANGST, og vi spør ham om kunstnerne har gitt oss overdrevne skrekkvisjoner av angsten. – Angsten er stor også i psykologien, som er mitt fag. Den er en av våre seks grunnfølelser, og den største, viktigste og mest omtalte av dem, ja global i sin velde. Samtidig er det meningen at angsten skal være en livsforsikring som får oss til å unnvike fare. Så det er viktig å skille mellom den friske angsten og den syke angsten. Moxnes’ bok er en engasjert og personlig beretning om angstens mange fasetter – fra den friske og positive angsten som kan bidra til at vi presterer og utvikler oss som mennesker, til den syke angsten som hemmer oss eller i verste fall får oss til å gå til grunne. – Vi må ikke la psykiatrien få monopol på angstbegrepet, understreker Moxnes. For meg har det vært et mål å hverdagsliggjøre angst fra det som studentene mine kaller å være skikkelig nervøs eller redd, til det å ha sommerfugler i magen. Redd fordi du unnviker
Vi må heller ikke sykeliggjøre normaltilstander. Det er viktig å ta vare på den varme og prestasjonsfremmende angsten og passe på at den ikke slår over i
Nytt i hva er-serien
www.hvaer.no
kald og lammende angst. Også den varme angsten kan være vond og vanskelig, så man kan lide av angst uten å ha en angstlidelse. – Sykeliggjør vi for mye? – Man kan i mange tilfeller velge her. I stedet for å sykmelde seg for angst er det mulig å vende angsten til prestasjoner. Det er en gammel angstteori fra mellomkrigstiden som bør hentes fram her: Du blir redd fordi du unnviker, og dermed opprettholdes angsten. Hvis man sykmelder seg mot angst, risikerer man da å belønne og forsterke angsten. hva er ANGST er m.a.o. en bok som ikke bare henvender seg til helsevesenet eller mennesker med angstlidelser i familien. Boken gir en nøkkel til å forstå angstens vesen, enten man skal takle en angstlidelse eller møte og utnytte hverdagens utfordringer og angst. – Altså en bok som henvender seg både til helsevesenet, til folk i ledelse og administrative stillinger, og ikke minst til folk flest, understreker forfatteren til slutt.
ner mellom mennesker endrer seg, noe som krever etablering av nye tillitsforhold. Et velfungerende og flerkulturelt samfunn er utenkelig uten tillit. Samtidig er det mye i samfunnet som vitner om at mistilliten står sterkt: politikerforakt, høye gjerder mellom naboer, oppfordringer om ikke å stole på fremmede, osv. I hva er TILLIT drøfter Harald Grimen slike problemstillinger og viser en mulig vei inn i et forskningsfelt som i løpet av de siste årene har vokst betraktelig.
hva er HINDUISME Knut Axel Jacobsen 978-82-15-01067-0 Kr 159,-
Hva er tillit?
Mye kan motvirke og være botemiddel mot angst ifølge Moxnes. Ikke minst kjærlighet, men også tillit, et nøkkelbegrep i organisasjonspsykologien. Tillitsbegrepet har også fått sin egen bok i hva erserien, rett nok fra et annet utgangspunkt enn psykologens. Det er Harald Grimen, professor i profesjonsetikk ved Senter for profesjonsstudier på Høgskolen i Oslo, som har skrevet hva er TILLIT. Han har tidligere arbeidet mye med grunnlagsproblemer i samfunnsvitenskapene og bl.a. utgitt Samfunnsvitenskapelige tenkemåter. I sin nye bok behandler Grimen en rekke spørsmål som har med mellommenneskelige forhold å gjøre. Folk flytter og reiser mer enn tidligere, og de møtes stadig på tvers av kulturgrensene. Relasjo-
hva er ANGST Paul Moxnes 978-82-15-01046-5 Kr 159,-
hva er TILLIT Harald Grimen 978-82-15-01516-3 Kr 159,-
hva er-serien utfordrer noen av Norges fremste fagformidlere til å gi svar på krevende spørsmål. hva er ANGST hva er BIOLOGI hva er ETIKK hva er EU hva er FEMINISME hva er FILOSOFI hva er FUNDAMENTALISME hva er FYSIKK hva er GEOGRAFI hva er HELSE hva er HINDUISME hva er HUKOMMELSE hva er IDÉHISTORIE hva er INNVANDRING hva er INTERNETT hva er ISLAM hva er KLIMA hva er KOSMOS hva er KREATIVITET hva er KRIG hva er KRISTENDOM hva er KROPP hva er LITTERATURVITENSKAP hva er MAKT hva er MEDIEVITENSKAP hva er MEDISIN hva er MENNESKERETTIGHETER hva er PSYKOLOGI hva er RELIGION hva er SAKPROSA hva er SOSIALANTROPOLOGI hva er SOSIALT ARBEID hva er SOSIOLOGI hva er SPRÅK hva er TILLIT
Klartekst 3/09 13
Nytt Norsk Tidsskrift
Mellom medieslagsmål Tekst: Nils Petter Hedemann Illustrasjon: Finn Graff
vandrere i Norge, fra kulturarv til hermeneutikk, fra klimapolitikk til okkupasjonshistorie. – Interessen for det liberale har utvilsomt vært et tema som mer enn noe annet har båret NNTs «rød-blå koalisjon», bemerker Slagstad. – På mange måter kan vi si at ringen sluttes når Francis Sejersted skriver om «Den liberale vending». Andre viktige debattsøyler gjennom tidsskriftets 25 år er diskusjonen om de humanistiske vitenskapers egenart, historikerdebattene, ikke minst om okkupasjonshistorien, medieoffentligheten og dens forvandling, og diskusjonen av feminismen.
«Samfunnsdebatten står i fare for å bli klemt inne mellom medieslagsmålene og den indignerte moralisering: kjendisene ‹i clinch› på den ene siden, de hellige holdningers fellesskap på den andre». Slik åpnet Rune Slagstad og hans redaksjon første nummer av Nytt Norsk Tidsskrift i 1984. 25 år senere takker Slagstad av fra redaktørkrakken med et oppsummerende dobbeltnummer. Vi har bedt ham vurdere i hvilken grad NNT har lyktes gjennom et kvartsekel. «Tidsskrift for vitenskap, politikk og polemikk» har stått som undertittel for NNT g jennom 25 år, og heftene har knapt vært noen søndagsskole, men snarere karakterisert av intellektuelle kontroverser og konfrontasjoner. I nummer 4/1989 tok Dag Østerberg et radikalt oppgjør med «den liberale treerbanden»: Jon Elster, Rune Slagstad og Francis Sejersted. NNTs faste tegner Finn Graff (se illustrasjon) karakteriserte debattklimaet i NNT på sin måte, med Østerberg som sager hodet av redaktør Slagstad. Elster er allerede ofret og sykler hodeløs bort, mens pliktmennesket Sejersted venter tålmodig på tur.
mot akademia. Det er pinlig for den akademiske kultur at det å delta i det offentlige ordskiftet stundom oppfattes nærmest som intellektuell prostitusjon. Det er en foruroligende demokratisk holdning. – Er den argumenterende og innsiktsgivende samfunnsdebatt blitt mindre inneklemt etter 25 år? – Nei, vi har fått en mye frodigere tidsskrift offentlighet. Men mediebildet har endret seg, og det preger også den offentlige samtalen.
Klam konsensuskultur
Fra menstruasjon til misjon
Om redaktøren var offer for Østerbergs sag i 1989, har han i andre sammenhenger selv vist vilje til å skjerpe konfrontasjonene med polemiske svingslag. Vi spør ham om skarp polemikk har vært et overordnet mål for tidsskriftet. – Nei, ikke overordnet, men vi lider under en klam konsensuskultur både i den politiske og den akademiske verden. Vi har sett det produktive i den konfronterende uenighet, og i den forstand fremmet kontroverser. – En annen ambisjon i åpningsartikkelen var å forbinde den akademiske verden med den politiske. Synes du dere har nådd dette målet? – Hvis en med den politiske verden tenker på politikere i sentrale posisjoner, kan en knapt si at vi har lyktes, og det har nok atskillig med politikerne selv å gjøre. Men vi har vel påvirket det politiske univers i videre forstand. Kritikken bør også rettes
Befriende elitistisk, skrev Morgenbladets redaktør om NNT og karakteriserte tidsskriftet som medlemsbladet til det norske dannelsesborgerskapet. – Tidsskriftet har hatt som mål å holde en høy faglig standard, til tross for at det ikke vender seg til et spesialpublikum, svarer Slagstad. – Ønsket om å forbinde den akademiske verden med den politiske representerte dessuten et farvel til 1970-tallet, med dets intellektuelle fronter. Bruddet med tradisjonelle skillelinjer fikk Dagbladet til å karakterisere tiltaket som«en rød-blå koalisjon», en fargesammensetning Slagstad har levd godt med. Rune Slagstad avslutter sin redaktørgjerning med et omfattende dobbeltnummer nå i november. En lang rekke av våre fremste skribenter har spisset sine penner, og temamessig spenner bidragene fra menstruasjon via misjon til musikksosiologiske skrekkvisjoner, fra skiftende kinesiske ismer til inn-
Kontinuitet og fornyelse
Mange av disse hovedtemaene oppsummeres altså i høstens store dobbeltnummer, som i volum nærmest blir for et trippelnummer å regne. – Jo, vi har stått stabilt på samme linje – og i samme form – gjennom 25 år, oppsummerer redaktøren. – Men vi har ikke stått stille. Fornyelsen har kommet også fra nye redaksjonsmedlemmer. NNT var i sin tid Universitetsforlagets svar på Samtiden og Syn og Segn, og jeg mener at vår egenart har blitt tydeligere. Knapt noen kan forveksle disse tidsskriftene lenger. – Er det trist å takke for seg etter 25 år, noe som vel må være norgesrekord for en tidsskriftredaktør? – Ja, det er litt vemodig, for NNT er en del av min identitet. – Fra nyttår overtar Cathrine Holst redaktørstolen. Har du, ut fra 25 års erfaring, noen kloke ord å hviske i øret på din etterfølger? – Det trengs ikke. Jeg hører for øvrig ikke til dem som hvisker. Vi har samarbeidet i atskillige år, og jeg har stor sans for hennes prinsipielle refleksjoner og dømmekraft. Det er knapt noen annen jeg heller skulle ønske meg i denne posisjonen.
og moralisering
14 Klartekst 3/09
Nytt Norsk Tidsskrift Redaktør: Rune Slagstad Redaksjonssekretær: Kari Løvaas 4 utgivelser i året www.universitetsforlaget.no/nnt
Utdrag
Annerledestenkerne idratt dem som har b av te es fl r le al e strem teriserer d har hatt en ek Det som karak e d at er , n re sterk p om natu stammer fra en med kunnska en ap sk en id L en for å ppgaven. til denne verd lidenskap for o et m m o k ar h rolle å om at de hadde en viktig overbevisning e d at e lt fø e D em selv. et de g jør. g jøre akkurat d ye større enn d m r va m so e o del av n for sin med forskning spille. De var en e k ik v re d e D være i oe varig. opplevelse av å Noe tidløst, n en is ev d io er p ket sitt ingen gav egen del. Jobb . De fikk rendyr er en es sv d ån ofte led. som rene denne verden mens kroppen – , et d t ø n e d lent, og bli helt trere seg , til å intellektuelle ta n se n o k å l ti e nets evn esbyrd på De beholdt bar e er klare vitn en k es n en m al for å oe. Disse er med potensi oppslukt av n k es n en m at tand om ere dette Aristoteles’ pås il prøve å realis v t al rm o n , rt dt som raordinæ g jøre noe ekst en ingen blir fø M . n se an sj r hvis de få potensialet – mennesker. ekstraordinære
Ut i verden
Utdraget er hentet fra Per Arne Bjørkums bok Annerledestenkerne. En bok som tilbyr en fascinerende reise i kreativitetens historie.
Annerledestenkerne, 3. utg Kreativitet i vitenskapens historie Per Arne Bjørkum 978-82-15-01536-1 Kr 429,-
k
Norwegian Center for Human Rights oversetter Nils Christie til kinesisk. Det er boken Kriminalitetskontroll som industri som nå får muligheten på dette store markedet. Filosofen Lars Fr. Svendsen fortsetter å erobre ver den. Nå er det kroatene som får muligheten til å bli bedre kjent med hans tanker. Forlaget TIM Press oversetter tre av Svendsens bøker til kroatisk: Frykt, Kjedsomhetens filosofi og Mote. Norske filosofer er populære på Balkan. Professor i filosofi, Espen Hammer, har skrevet boken Det indre mørket. Et essay om melankoli. Melankoliens kulturhistorie blir oversatt til serbisk på forlaget Geopoetica.
Hvordan krenkede barn blir syke voksne blir tilgjenge lig på engelsk. Anna Louise Kirkeng har skre vet boken som vil komme ut på det internasjonale forlagshuset Zeta Books. Dette forlagshuset utgir akademisk litteratur og kunstnerisk arbeid også som elektroniske utgivelser. Forlagshuset har tilholds sted i Romania.
til Amsterdam University Press for utgivelse på engelsk i Nederland. Den samme delen er også oversatt til hviterussisk og publiseres i tids skriftet Homo Historicus.
Forlaget Studentlitteratur i Sverige har kjøpt ret tighetene for å oversette Nonverbale lærevansker til svensk. Gro Eckhoff og Anne-Grethe Urnes har vært redaktører for boken. Ethnic groups and boundaries. The social organization of culture difference ble utgitt på Universitetsforlaget i 1994. Fredrik Barths introduksjonskapittel er solgt Klartekst 3/09 15
«Det er en storartet serie, som hittil omfatter bøker fra felt som litteraturkritikk, filosofi, fundamenta lisme, kreativitet, kristendom, kropp, kosmos og klima – for å være noenlunde kronologisk. Og de burde ikke stoppe der…» Arne Dvergsdal i Dagbladet om hva er-serien «... du verden så faglig presist og nyttig for den som skal samarbeide med barnevernet.» Kirsten Horrigmo i Fontene om Kort om barnevern (Sveinung Horverak og Asgeir Solstad [red.]) «Fremlagt med en så kløktig penn, et så skarpt blikk og på en så rik bakgrunn at man blir, ja, imponert. Og det skjer jo ikke så ofte. De fleste bøker man leser er sånn middels, pluss eller minus. Denne er ikke det; den er bare fremragende (...) intet mindre enn en stor akademisk prestasjon (...) Sex og reli gion er like nyttig i selskapslivet som på akademiske seminarer.» Frode Nyeng i Morgenbladet om Sex og religion (Dag Øistein Endsjø) «Boken bør være obligatorisk lesning og en tanke vekker for alle som befatter seg med alvorlige kriminalsaker.» Lagmann Hans Petter Lundgaard i Juristkontakt om Justismord og rettssikkerhet (Anders Bratholm og Ståle Eskeland [red.]) «Hele veien er Vetlesen polemisk og kritisk på hugget, argumentene har relevans utenfor fag filosofenes rekker.» Tom Egil Hverven i Klassekampen om Frihetens forvandling (Arne Johan Vetlesen) «Vi kunne knapt ha håpet på å få en bedre innføring i sekularismeproblematikken på norsk enn denne boken.» Thomas Hylland Eriksen i Morgenbladet om Sekularismens ansikter (Sindre Bangstad)
P
LT
OR
TA
PO
«Jeg mener at denne boken er et storverk, intet mindre». Per Egil Hegge i Aftenposten om Annerledestenkerne (Per Arne Bjørkum)
Kommentar
GE
Presseklipp Presseklipp
EN NOR
. P. P
Returadresse: Universitetsforlaget Postboks 508 Sentrum 0105 Oslo
ST
E TO B
Av Mona Gravingen Rygh, Avdelingsdirektør (kommunikasjon) i Norges forskningsråd
Forskning og folkelighet I høstens valgkamp var det mange som tok opp det problematiske i at forskningspolitikken som vanlig var lite synlig. Den drukner i «velger magneter» som eldreomsorg, klimatrusler, finanskrise og veibygging. For forskningsmiljøene er det viktig å synlig gjøre at nettopp forskning og utvikling er svaret på mange av de store samfunnsutfordringene. Litt av den pedagogiske utfordringen ligger i at svarene ikke kommer «i morgen». Forskning er en langsiktig geskjeft som vanligvis strekker seg langt utover en stortingsperiode. Dermed høs tes gevinstene av forskningsinvesteringene av fremtidige regjeringer. Det ble sukket over at våre mest sentrale politi kere – statsministeren inkludert – ikke er interes sert i forskning. Jens Stoltenberg gikk selv ut og forsikret om sitt engasjement for forskning. Han mente at det var den brede enigheten mellom partiene om å satse på forskning som gjorde at temaet ikke dominerte de politiske debattene. Og det finnes vel knapt noe område med større tverrpolitisk enighet. Derfor er det tragisk om nettopp det skal føre til at forskningen drukner i alle andre gode formål! Som noen forskere har sagt: «Det hjelper lite med bred politisk enig het når det likevel ikke kommer mer penger, når vi fortsatt mangler utstyr og stillinger, når den internasjonale konkurransen gjør at norsk forskning står i fare for å sakke helt akterut.» Politikerne styrer landet, men folket styrer politikerne. Folkeopinionen vil alltid være tungtveiende ved maktens tinde, der beslutnin gene tas. Så hvis folk vil ha mer forskningspo litikk, kan de få det. Derfor har det stor betyd ning hvilket bilde folk flest har av forskerne og deres innsats for fellesskapet. Og derfor har allmennrettet forskningsformidling en funksjon som går langt utover det å drive opplysnings
virksomhet i den demokratiske kunnskapsde lingens navn. Forskerne har alt å vinne på ikke bare å se på allmennrettet arbeid som en sur plikt, men som et effektivt verktøy for å bedre sine egne kår på sikt. Tilbake til mediebildet under valgkampen: En vareopptelling etter at folket hadde talt, viste faktisk at under årets valgkamp hadde partiene over 60 prosent flere utspill knyttet til fors kning og innovasjon enn ved stortingsvalget i 2005. Tallene er basert på en gjennomgang av 18 papiraviser og 38 nettaviser. Resultatet kan skyldes at både forskerne og journalistene har engasjert seg mer i å få politikerne på banen, hver for seg og sammen. Det blir ofte sagt at forskere og journalister ikke forstår hverandre. Men klarer de å spille på hverandre med felles mål for øye – er de dynamitt.
Foto: Bård Gudim/Bladet Forskning/ Norges forskningsråd