Klartekst nr. 2/2001

• DEN FASCINERENDE FORHISTORIEN om jødestaten SIDE 3

KLARTEKST • FIRE FERSKE fagbokforfattere SIDE 4 • HØNE med hanekam SIDE 9

UNIVERSITETSFORLAGETS MAGASIN / NR. 2. 2001

«Jeg har vært sabla flink til å være mann...

Jeg føler meg fri som mann, kvinne og menneske.»

PORTETTET: Esben Esther Pirelli Benestad

Redaksjonelt

Fremragende fagformidling Det er vår, og det er tid for ny katalog, boklanseringer og prisdryss. Fellesnevner for alle i fagformidlingsbransjen, er at månedene før sommerferien er preget av hektisk aktivitet og spenning knyttet til årets boklister. Hvilke forfattere kommer med ny bok i år? Hvilke temaer fanger medienes oppmerksomhet? Hvordan reagerer bokkjøperne og pensumliste-beslutterne på årets liste? Konkurransen er stimulerende hard, både om oppmerksomheten og om salget, og forfatter, forlag og bokhandler er sammen i et spenningsfellesskap som varer hele våren og langt ut over høsten.

Ofte er det vanskelig, nær sagt umulig, å forklare hvorfor er bok blir en vinner og hvorfor en annen ikke når opp i konkurransen. Men en ting er sikkert: Forfatterens formidlingsevne og skriveglede er helt grunnleggende for suksessen.

Ethvert skriveprosjekt er en kraftanstrengelse, og krever uendelig med tid og forsakelser av forfatteren. Forlaget og bokhandleren er partnere og hjelpere underveis, fra idé til boken er ute hos leseren, men det er forfatteren som bærer boken fram med sitt sterke ønske om å formidle et viktig budskap.

12. juni deles Idunn-prisen – Universitetsforlagets pris for fremragende fagformidling – ut til en eller flere faglitterære forfattere. Prisen, som er på 100 000 kroner fordelt på ett eller flere prosjekter, er innstiftet for å stimulere til skriving av faglitteratur av høy akademisk kvalitet, som samtidig representerer nye tanker og ideer, både faglig og pedagogisk. Og vi er ikke alene om å ønske å sette pris på god formidlingsinnsats: Professor Nils Christie, som har gitt ut en imponerende rekke bøker på Universitetsforlaget, har opplevd det rene prisdryss i mai, med både Fridtjof Nansens belønning for fremragende forskning og Fritt Ord-prisen. I et intervju i dette nummeret av Klartekst avslører Christie kanskje noe av hemmeligheten bak sin

formidlingssuksess: «Det er et ideal for meg at hvis det kan sies enkelt, skal det sies enkelt. De vitenskapelige snurrepipperiene har jeg intet til overs for….Dessuten er jeg fryktelig glad i å skrive.»

I Universitetsforlagets nye samlede katalog, som nylig er sendt ut til forfattere, fagmiljøer, medier og bokhandlere, presenterer vi 950 faglitterære titler, hvorav 120 er nyheter av året. 36 fagtidsskrifter er også presentert. 150 av titlene er på engelsk. Det er mange norske faglitterære forfattere som ønsker å formidle faget sitt, som liker å skrive, og som skriver godt! Svært mange av disse utgir sine bøker på Universitetsforlaget.

Den nye katalogen viser at forlagets forfattere og redaksjoner samlet står for både faglig bredde og tyngde på alle sentrale utgivelsesområder innen universitets- og høyskolemiljøet, og blant profesjonene.

Fagbokhandelen er forlagets helt sentrale og viktigste samarbeidspartner for å få bøkene ut til leseren. Slik sett bidrar bokhandelen sterkt til formidling av faglitteratur. Denne rollen har lange og sterke tradisjoner i Norge. Bokhandlerne organiserte seg i 1851med følgende formålsparagraf: «Den norske Boghandelsforenings Formaal er ved Medlemmernes forenede Betræbelser at bidrage til den norske Litteraturs og Boghandels Fremme.» Universitetsforlaget gratulerer Den norske Bokhandelforening med 150 års-jubileet 8. juni!

KLARTEKST UNIVERSITETSFORLAGETS MAGASIN /NR. 2. 2001

Nr. 2. 2001 – 2. årgang Universitetsforlagets magasin Ansvarlig redaktør: Laila Stange Redaktør: Vibeke Feldberg

2

Klartekst / 2. 01

I redaksjonen: Nils Petter Hedemann, Hege Ramseng, Svein Skarheim og Mari Bjørkeng Redakjonell rådgivning: Gazette as Design og Lay out: Gazette as

Adresse: Sehestedsgate 3 Postboks 508 Sentrum 0105 Oslo Telefon: 24 14 75 00 Telefaks: 24 14 75 01 E-post: klartekst@universitetsforlaget. no www. universitetsforlaget. no

Ny bok

!

Den fascinerende forhistorien om jødestaten TEKST: NILS PETTER HEDEMANN

I 1896 offentliggjorde Theodor Herzl sin plan om en egen stat for det jødiske folk. Drøyt 100 år senere presenterer Håkon Harket beretningen om sionismens opprinnelse i 1800-tallets Europa i boken «Jødestaten – Historien om en moderne idé».

stjerne hos flere av sionistene, var grunnleggende antinasjonalistisk med sterk sans for det jødiske i historien.

– Har studiet av dette bakteppet gitt deg ny forståelse for den historiske katastrofen som kom med holocaust og nazismen?

– Man får en mye klarere forståelse for hvor dypt sammenvevd det jødisHåkon Harket (40) er idéhistoriker, skribent og forlegger. Han har arbeidet ke og europeiske var. Den tyske nasjonale selvforståelsen hadde et sterkt i en årrekke i Aftenpostens kulturredaksjon. I dag arbeider han i forlaget behov for et jødisk fiendebilde, og forestillingen om det jødiskes uforenligPress. Klartekst har snakket med ham om den nye boken. het med det tyske slår igjennom også hos liberale tenkere som Herder og – Hvordan fattet du interesse for dette stoffet, Kant. Hitler oppstod ikke ut av ingenting, Håkon Harket?

«DE SIER JEG ER MESSIAS. SELV VET JEG IKKE. JEG og nazismens uforsonlige holdning til – En konferanse jeg dekket som journalist ER INGEN TEOLOG.» jødene var ikke uten belegg i den tyske på 1980-tallet fikk meg til å forstå hvor betent THEODOR HERZL humanistiske tradisjonen. begrepet sionisme er i norsk offentlighet. Jeg – Kan beretningen om sionismens opphav bestemte meg for at jeg en dag skulle gå opp sporene selv og forsøke å gi hjelpe oss å forklare Midtøsten-konflikten? begrepet sionisme en historisk kropp. Bak dette ligger også en sterk interes– Både ja og nei. De interne stridene vi ser i dag, har ligget der i kim hele se for jødisk historie og europeisk idéhistorie, to fenomener som vanskelig tiden. Her finnes både religiøse og liberale fløyer og ulike syn på jødisk statskan tenkes uten hverandre. dannelse og forholdet til palestinerne. Sionismen er en bevegelse som inne– Boken preges av smittende engasjement i jugendkulturens Wien rundt forrige holder nesten hele viften av ideologiske retninger. Sånn sett har det vært århundreskifte. Hva skyldes denne entusiasmen? lærerikt, og noe av en forutsetning for å forstå dagens brytninger. Men et his– Wien rundt år 1900 er et mytisk landskap for idéhistorikere. Byen ble et torisk studium kan bare et stykke på vei legge grunnlaget for aktuell politisk kraftsentrum på så mange felt, som var innbyrdes forbundet, men kjennestillingtagen. tegnet ved at det ideologiske og politiske langt på vei var underlagt det este– Ditt utgangspunkt var en debatt om antisemittisme og antisionisme. Har tiske. Det er en tid preget av oppbrudd, og brudd. Wien-tradisjonen skulle arbeidet med boken medført nye synspunkter på den debatten? aldri bli den samme igjen. Wien anno 1900 er et fortettet eksempel på det – Det dreier seg ikke om identiske begreper, men de kan allikevel ikke moderne gjennombrudd. Og midt i alt dette finner vi en journalist – Theodor adskilles fullt og helt. Det er jo ett av de mange paradokser som denne Herzl – som skaper en stat, med et wagnersk trøkk! historien byr på: Den israelske statsdannelsen var tenkt som et virkemiddel – Ja, Herzl er utvilsomt din hovedperson. Er det mulig å gi en kort karakteristil å løse det såkalte jødeproblemet, og derigjennom fjerne grunnlaget for tikk av mannen og hans betydning? antisemittismen. Men etter holocaust ble antisemittismen umuliggjort i alle – Herzl må ha hatt en ubeskrivelig karisma. Det var i kraft av den han beveandre former enn gjennom antisionismen. Jeg kan ikke selv se hvordan en get historien. Han var ingen dypt original tenker, men en handlingens antisionistisk holdning, vel å merke når den tar form av en avvisning av mann. Samtidig var den vellykkede Wiener-jøden meget motsetningsfylt og jødenes rett til egen stat, kan gå klar av anklager om antisemittisme. Derimot stinn av ambivalens, preget av både jødisk selvforakt og en selvhevdelse av må man forutsette at Israel gjøres til gjenstand for den samme kritiske overmessianske dimensjoner. våkning som en hvilken som helst annen stat. Man kan ikke unngå å gå inn – I bakgrunnen finner vi både Wagner og Nietzsche. Hvordan vurderer du disse i dette stoffet med en rekke politiske og ideologiske fordommer. Det er så skikkelsene i dette bildet? altfor lett å gå til historien for å få bekreftet holdninger til aktuelle spørsmål.

– Wagner var en av tidens mest høyrøstede antisemitter. Allikevel beunJeg vil imidlertid konkludere med at jo mer man studerer stoffet, jo mindre dret Herzl hans musikk grenseløst, og han fylles av inspirasjon av «Tannhärelevant blir gjerne utgangspunktet. Det dreier seg om en uhyre viktig del av user». Det er jo meget spesielt, når man tar i betraktning hvor sterkt innvevet forhistorien til det 20. århundres store konflikter. Det er et meget sammenWagners ideologiske tankegods er i hans kunst. Slikt ville jo vært umulig i satt materiale, som består av et vell av historier, fortellinger, anekdoter og dag, men må forstås på bakgrunn av at estetisismen stod så sterkt. Nietzsche skjebner. Jeg synes det var på høy tid at noen fortalte denne historien, som derimot fremstår i et helt annet lys enn mange kanskje vil forvente. I en historie, og ikke kun som en lærebok i politisk korrekte holdninger. virkningshistorien er også han knyttet til nazismen, men han hadde en høy Klartekst / 2. 01

3

Debutanter

*Elleve års fokus på nynazister

Fire ferske fagbokforfattere Det er debutantslepp på forsommeren. Fire ferske fagbokforfattere er ute med sine første bøker. Kathrine Fangen har skrevet om nynazistene, mens Helge Jordheim presenterer utkast til en ny filologi. Rune Fritz Nicolaisen har skrevet en introduksjon til Heideggers filosofi, og Bjørn Terjesen kaster nytt lys over unionsoppløsningen i 1905. Universitetsforlaget har utstyrt de fire debutantene med omslag med et felles typografisk preg.

Underveis mot Heidegger * Martin Heidegger var en av det 20. århundrets viktigste og mest innflytelsesrike filosofer. Samtidig var han en av de vanskeligst tilgjengelige og mest omstridte. Nå kommer endelig en introduksjon til Heideggers liv og tenkning på norsk. Det er Rune Fritz Nicolaisen som står bak boken med tittelen «Å være underveis – Introduksjon til Martin Heideggers filosofi». Med åpent sinn fører han oss inn i Heideggers tekster, hans språk og hans verden. Nicolaisen er mag.art. i filosofi og har mange års erfaring fra undervisningen til ex.phil. og ex.fac. bl.a. ved Universitetet i Oslo.

Heidegger-boken, som er klar over sommeren, vil være av interesse for humanister, samfunnsvitere og alle andre som er opptatt av tenkning og filosofi.

4

Klartekst / 2. 01

* Med jevne mellomrom inntar nynazistene medienes hovedoppslag. Sist i forbindelse med sjokket etter Holmlia-drapet. Da blir Katrine Fangen kalt til TV-kanalenes debattstudioer. Nå kommer hennes omfattende bakgrunnskunnskap i bokform gjennom utgivelsen «En bok om nynazister».

Katrine Fangen (34) har doktorgrad i sosiologi og arbeider som forsker ved FAFO. I 1990 var hun i Tyskland og studerte ungdom i ytterliggående grupper i forbindelse med DDR-samfunnets sammenbrudd. Siden har hun gjennom elleve år beskjeftiget seg med norske nynazister, også gjennom feltarbeid og deltakende observasjon, og er i dag vår fremste kjenner av dette fryktede ungdomsmiljøet.

– Hvor stor gruppe har vi med å gjøre her, Katrine Fangen, og hvordan er rekrutteringsutviklingen?

– Jeg kan ikke gi noe fast tall, for dette går litt opp og ned, men anslagsvis dreier det seg om 150 mennesker i det norske nynazistiske ungdomsmiljøet jeg har studert. I 1995 var det flere med. Så gikk det noe tilbake, mens det har vært et visst oppsving i deltakelsen de siste par årene.

Det ser ut for at en del trekker seg ut i forbindelse med politiaksjoner og arrestasjoner, mens deltakelsen går oppover etter mye mediedekning.

– Er dette en gjeng med farlige voldsutøvere som vi må passe oss for?

– De er ikke farlige for alle og enhver. Men de retter sin aggresjon mot innvandrere, anti-rasister eller politikere som har markert seg og tatt til orde for å bekjempe nynazismen. Det er spesielt når nynazistene er samlet, at voldshendelser forekommer.

– Du har selv vært med i miljøet som deltakende observatør, bl.a. på en tur til Sverige, som du skildrer i åpningskapitlet. Var du redd?

– Jeg følte meg nok stresset i enkelte situasjoner, men redselen kom først etterpå. Det er ganske tøft å leve så tett oppi miljøet. Jeg ville ikke gjort et nytt slikt feltarbeid – ikke fordi jeg er livredd og ikke tør, men fordi det er svært slitsomt og man føler seg presset.

– Hvorfor blir disse ungdommene nynazister?

Et viktig trekk er motreaksjonen mot stadig lengre utdanning og karrierekrav. Vi har å gjøre med ungdom som hopper av denne karusellen, dekvalifiserer seg og i stedet prøver å oppnå makt og verdighet gjennom å være med i et miljø som virker truende på andre. Dersom man skulle klare å hindre at ungdom går inn i miljøet, måtte tilbudet til ungdom som faller utenfor vært langt bedre.

– Hvordan er jentenes posisjon i nynazistmiljøet?

– I begynnelsen var jentene i bakgrunnen, som hangarounds eller kjærester til gutta. Men rundt 1995 begynte de å danne egne jentegrupper, som

ville spille en aktiv rolle. Nå er de fleste av disse nedlagt, men jentene har fått mer respekt etter dette.

– Integrering versus konfrontasjon er en gjenganger i debatten om nynazismen. Hva er din holdning?

– All erfaring tilsier at et organisasjonsforbud ikke er veien å gå. Det ville medføre en rekke praktiske problemer, og virkningen innad ville være at de presses under jorda og får en slags martyrstatus. Det er bedre å få holdningene fram i lyset og møte dem med motargumenter. I et offentlig utvalg har jeg likevel vært med på å gå inn for noen delvise forbud, bl.a. mot symboler, som kan spare offentligheten fra å bli såret. Vi kan selvsagt ikke godta at de truer og skremmer andre, og vi må sette grenser for hets og rasistisk trakassering, men her har vi godt nok lovverk i dag, det er forbudt å true, utøve vold, osv.

– Hvilke tanker har du om utviklingen videre?

– Norge er ikke skjermet for nynazisme, og jeg tror ikke vi blir kvitt dette miljøet. Men vi har det i mindre målestokk enn for eksempel Sverige eller Tyskland, og må kjempe for at det fortsatt skal være slik. Jeg mener det er viktig at denne kampen heller føres ved å snakke med nynazistene, sette grenser for truende handlinger, og la dem måtte stå til ansvar for de handlinger de har gjort. Samtidig må vi gi dem mulighet til å trekke seg ut av miljøet, heller enn å støte dem ut av alle normale sammenhenger i samfunnet.

Tekst: Nils Petter Hedemann

Hvorfor ble det ikke krig? * Vi nærmer oss det store 100-årsjubileet for unionsoppløsningen i 1905. Men hva skjedde egentlig i det politiske og militære spillet rundt den historiske 7. juni-beslutningen? I forkant av 100-årsfeiringen har Bjørn Terjesen, som er orlogskaptein, historiker og høgskolelektor ved Sjøkrigsskolen, påtatt seg oppgaven med å avdekke dette dramaet. Resultatet foreligger i boken om oppløsningen av den norsk-svenske unionen, «Vi skiltes i fred».

Hvordan kunne Norge løsrive seg uten at det kom til krigshandlinger? – Timingen var god, understreker Bjørn Terjesen. Tilsvarende framstøt var gjort fra Norges side i 1895, uten at det lyktes. Men i løpet av disse ti årene hadde det skjedd en transformasjon i det svenske samfunnet gjennom demokratiets fremvekst og et i praksis parlamentarisk styre. Dessuten var det liten politisk og økonomisk integrasjon, så det var ingen sterke økonomiske interesser som stod på spill, og det ville ikke være i tråd med moderne demokratiske idealer å gå til krig på rene prestisjespørsmål. Videre var det av betydning at Norge hadde rustet opp gjennom Venstres styrking av Forsvaret fra 1895. Dels måtte svenskene ta hensyn til denne makten, og

ikke minst var Stortingets tro på Forsvaret viktig for 7. juni-beslutningen. Hadde det blitt krig, ville vi tapt. Men det at vi mente vi hadde et troverdig forsvar, var psykologisk viktig.

Bjørn Terjesen legger fram mye nytt stoff til forståelsen av unionsoppløsningen. Ikke minst er vinklingen mot demokratiseringen og de innenrikspolitiske prosessene i Sverige et nytt perspektiv innen norsk historieskriving. Forfatteren vurderer også forholdet til de europeiske stormaktene, som av ulike årsaker fulgte nøye med i krisen på den skandinaviske halvøy, men ikke grep inn. Av stor betydning var også samlingen på norsk side, der folket, politikerne og de militære stod sammen i 1905, mens Sverige var preget av innenrikspolitiske spenninger og tre regjeringsskifter i løpet av året. – Christian Michelsens rolle står dessuten mer og mer sentralt for meg, sier Terjesen. Hans evne til å utnytte mulighetene og regissere begivenhetene viser en sjeldent begavet realpolitiker og pragmatiker i arbeid.

Spørsmålet om hvorfor den norsk-svenske unionen ble oppløst på fredelig vis, er ikke utførlig utredet tidligere. Det normale har vært at statsforbindelser avvikles etter forutgående

revolusjon eller krig, og i moderne tid er det kun delingen av Tsjekkoslovakia i 1993 som har hatt et tilsvarende fredelig forløp som den norsk-svenske unionsoppløsningen.

Terjesen er ikke ute etter enkle svar på hvilke betingelser som må til for at statsforbindelser kan oppløses uten maktbruk. Han peker imidlertid på demokratiutviklingen som en viktig forutsetning: «Min påstand er at demokratiets fremvekst i Norge og Sverige var en viktig grunn til at unionskrisen ikke ble håndtert ved hjelp av militærmakt.» I denne sammenheng kan kanskje Norges snart hundre år gamle erfaringer ha en overføringsverdi til dagens situasjon, for eksempel i konfliktene på Balkan.

– Det viktigste for en god lesning er å ta så lite som mulig for gitt før man begynner. Vi tar for lite høyde for at det å lese er noe nytt og ukjent, som kan sette oss ut av spill. Vi må åpne oss for at tekster kan være noe helt fremmedartet for oss, åpne for alle de mulighetene vi gjerne lukker i utgangspunktet. Vi må prøve ikke å la oss styre for mye av hva vi tror en tekst burde inneholde eller hva vi vet om den litterære kanon, men være bevisst på at språket og det språket henviser til, kan være en helt annen kontekst enn vår egen.

– Hvorfor tar du i bruk det umoderne og nedstøvede begrepet filologi?

– Fordi det er et begrep som har mye med det tverrfaglige å gjøre og som vi har nytte av å bruke. Begrepet var dessuten ledig, ettersom det har gått ut av sirkulasjon, siden det ikke har gitt særlig status. Innen humaniora hersker et begrepskaos av en annen verden. Filologi er langt mindre teoretisk ladd enn populære begreper som hermeneutikk, postmodernisme og dekonstruksjon, og er mulig å bruke som et prisme å se våre fag gjennom. Den store filologiske tradisjon fra 1800-tallet er dessuten enormt viktig og verdifull, og foregriper på en mer forståelig måte problemer som vi sliter med i dag. Filologi er den vitenskap som beskjeftiger seg med lesning og

fortolkning av historiske tekster, og når jeg tar filologibegrepet i bruk, er det både for å reaktualisere noe gammelt og for å introdusere noe nytt.

«Lesningens vitenskap» tar utgangspunkt i enkle problemstillinger, som hvordan vi kan lære oss å lese kritisk og nøyaktig, med blikk for alle de betydninger som finnes i en tekst, uten stadig å skjele til overleverte politiske eller moralske forestillinger om hva en tekst burde være.

I arbeidet fram mot en ny filologi begynner han i den store tradisjon fra 1800-tallet og avslutter med klartenkte introduksjoner til teoretikerne Reinhart Koselleck, Michel Foucault og Quentin Skinner. Derigjennom drøftes begrepshistorien, diskursanalysen og talehandlingsteorien, og filologibegrepet gjør det mulig å se likheter mellom tre tradisjoner som i utgangspunktet oppfattes som svært forskjellige.

– Hvem vil du nå med boken, spør vi avslutningsvis. – Boken henvender seg til alle som ønsker å bli profesjonelle lesere, alle som har studert, studerer eller vil studere humaniora. Jag håper jeg har skrevet en fagbok som kan leses på mange nivåer, og den kan også leses selektivt eller stykkevis etter leserens egne behov, svarer Helge Jordheim.

Mot en ny filologi * Trenger vi å lære å lese? Ja, svarer Helge Jordheim. Nettopp fordi dette er så selvfølgelig for oss, er det noe vi trenger å bevisstgjøre oss. Kunsten å lese kritisk og nøyaktig er det viktigste de humanistiske fag kan gi oss.

Helge Jordheim (29), cand.philol. i tysk litteraturvitenskap og stipendiat ved Germanistisk Institutt på Universitetet i Oslo, debuterer med boken «Lesningens vitenskap – Utkast til en ny filologi». Jordheims bok er en tankevekkende tverrfaglig utfordring til alle som er opptatt av lesning.

– Må vi lære oss å lese på nytt, Helge Jordheim?

– Ja, det er min tanke. Vi kan lese, men kan det likevel ikke. Ikke minst fordi dette virker så selvfølgelig for oss, trengs det bevisstgjøring.

Lesningen er dessuten så viktig fordi det er den som forbinder oss som driver med ulike fag innen humaniora, og den forbinder akademias lukkede krets med et bredere publikum.

– Hva er avgjørende for kunsten å lese?

Tekst: Nils Petter Hedemann

Klartekst / 2. 01

5

Nyheter

*

ABC for CRM

Rapport fra Ringstabekk

* Den tradisjonelle for-

* I nesten 30 år har Ringstabekk skole arbeidet

retningsmodellen – med konstant jakt på nye kunder og ekspansjon på nye markeder – står for fall. Målet om kontinuerlig lønnsom vekst nås ikke lenger ved å fokusere på kvantitet alene. Det kreves nytenkning og fokus på relasjonsbygging, lojalitet og lønnsomme kunder.

Det er derfor nesten alle bedriftsrådgivere nå snakker om CRM. Men hva betyr CRM – eller for de uinnvidde: Customer Relationship Management – i praksis?

Konkrete svar på dette spørsmål er nå å finne i den nye boken «CRM i praksis – Med fokus på dialog- og relasjonsmarkedsføring» av Alfred Bakken og Eva K. Steira. De er opptatt av at CRM ikke bare er enda et smart «buzz word» som snart blir avløst av et annet, men at det dreier seg om sunn fornuft og veien til overlevelse. Begge forfatterne er praktikere med solid erfaring på området. Alfred Bakken er BI-utdannet og er i dag ansvarlig i If Skadeforsikring for deres nordiske satsning på dialog- og relasjonsmarkedsføring. Eva K. Steira er utdannet ved Markedshøyskolen og har nå ansvaret for CRM i konsulentselskapet TerraMar. De har begge arbeidet i en årrekke med dialog- og relasjonsmarkedsføring, og opplevd både suksesser og fiaskoer. Deres målsetning med boken er å dele disse erfaringene med andre interesserte. De ser dialog- og relasjonsmarkedsføring som et viktig element i en CRM-satsing, og presenterer derfor disse fagområdene i dybden. Forfatterne er kreative praktikere med god forankring i teorien, og mener at dialog- og relasjonsmarkedsføring på mange måter er sunn fornuft satt i system.

Derfor har de skrevet en praktisk bruksbok og en innføring i hvordan bedriftene kan komme i gang med dette arbeidet.

Boken legger vekt på konkrete spørsmål, som hvordan man utformer en kravspesifikasjon for en markedsdatabase, hvordan man igangsetter dialogmarkedsføring med overgang til relasjonsmarkedsføring, måler lojalitet og resultater, endrer arbeidsprosesser og får med seg organisasjonen på de nødvendige endringer. «CRM i praksis» henvender seg til en bred målgruppe av studenter, markedssjefer, prosjektansvarlige og potensielle deltakere i bedriftens CRM-satsning, IT-medarbeidere som jobber med markedssystemer, ledere og medarbeidere med kundekontakt – og i det hele tatt alle som er opptatt av å endre sin virksomhet fra transaksjons- til relasjonsøkonomi.

med alternative undervisningsformer. Mange lærere og skoleledere i Norge og andre land har stiftet bekjentskap med ungdomsskolen i Bærum gjennom kurs, besøk og forskningsarbeider. Nå har personalet ved pionerskolen samlet sine erfaringer i en praktisk bruksbok med tittelen «Moderne pedagogikk – Teori og praksis ved Ringstabekk skole». Klartekst har snakket med Bjørn Bolstad (40), som er undervisningsinspektør på Ringstabekk og har redigert boken, som er skrevet i samarbeid med fem kolleger.

– Hvordan er Ringstabekk blitt en pionerskole for alternative undervisningsformer?

– Skolen stod ferdig i 1972, som en av de nye, åpne skolene, med større rom og uten vegger.

Mange åpne skoler ble siden lukket og bygd igjen, men ikke Ringstabekk. Her klarte man å skape en virksomhet og en pedagogikk som passet til bygningen. Da skolen søkte etter lærere i 1972, ble det spurt etter folk som hadde ønske om og evne til samarbeid, noe som var ganske uvanlig på den tiden. Slik ble det skapt en kultur for utprøving og utstrakt lærersamarbeid. Skolen har tiltrukket seg lærere som ønsket en undervisning som skaper helhet og sammenheng, to begreper som har stått som vår visjon for skolen.

– Hva slags kunnskaps- og læringssyn ligger til grunn for Ringstabekk-pedagogikken?

– Vi ønsker å stimulere den aktive eleven.

«Learning by doing» står sentralt, at man lærer gjennom aktiviteter. Dessuten står vi for et konstruktivistisk læringssyn i Piaget-tradisjonen, dvs. at alle mennesker selv konstruerer sin egen forståelse av virkeligheten inni sitt eget hode.

Mye av dette stemmer med den nye læreplanen, som også skiller mellom læring og undervisning.

Tekst: Nils Petter Hedemann

6

Klartekst / 2. 01

PIONER FOR PROSJEKTARBEID

– Hvilke er de viktigste praktiske uttrykksformene?

– Vi har vært en prosjektskole siden 1980-tallet, så historisk er det prosjektarbeid som har stått

Bjørn Bolstad og Elin Bonde er to av forfatterne bak Ringstadbekkboken.

sentralt. Etter hvert har vi også tatt i bruk andre undervisningsformer, som entreprenørskap, der vi skaper vår egen elevbedrift, og storyline, der man bygger opp en egen fantasivirkelighet, en fortelling som elevene er med på å utvikle.

– Hva er forutsetningene for å lykkes med de ambisiøse mål dere setter?

– Jeg vil peke på to avgjørende forutsetninger.

For det første lærersamarbeidet, og vel å merke et tett samarbeid i små team på fire eller fem lærere. I tillegg er vi opptatt av risikovillighet, kombinert med nysgjerrighet. Det er absolutt lov å gjøre feil. Det gjør vi på Ringstabekk hele tiden, og det prøver vi å lære av.

– Hva håper du boken kan bety for andre skolefolk?

– Det viktigste er at den kan inspirere lærere, skoleledere og studenter til å prøve nye veier. Vi ønsker å skape pågangsmot og gi starthjelp til å jobbe med metodene vi omtaler. Her er det viktig at vi er praktikere. Alle som skriver i boken, er ute i den praktiske virkeligheten. Vi henviser til teori underveis, men det viktigste siktemålet har vært å skrive en praktisk bruksbok.

Tekst: Nils Petter Hedemann / Foto: Tine Solvang

Bok om IT-ledelse for kinesere * Etter et besøk i Kina, ønsket tidligere statsminister Gro Harlem Brundtland å gi kineserne en avskjedsgave. Gaven ble videreutdanning av kinesiske ledere. Nå foreleser BI-professorene Petter Gottschalk og Erling S. Andersen for de

kinesiske studentene som følger BIs masterprogram i Kina. Studentene er stort sett kinesiske ledere i førtiårene – med betydelig lederansvar.

– En av studentene fortalte at han hadde litt lederansvar. For hvor mange? spurte jeg. For omtrent 26 000 ansatte, svarte han. Jeg var litt mer ydmyk neste gang jeg foreleste, sier Petter Gottschalk, som skal tilbake til Kina i juni.

Denne gangen skal han til Shanghai, men masterprogrammet går også i Beijing.

Masterprogrammet for kinesiske ledere har blitt en suksess. Nå er det ikke lenger regjeringen,

Tro og tanke til vår egen tid * Det var en kulturbegivenhet da det store tobindsverket «Norsk tro og tanke» forelå fra Tano Aschehoug for tre år siden. Idéhistorikeren JanErik Ebbestad Hansen var hovedredaktør for verket, en enestående samling av idéhistorisk kildemateriale, med til sammen 194 tekster fra middelalderen fram til 1940, samlet mellom fire permer. Nå fullfører han storverket med et digert tredje bind på nærmere 1000 sider, som fører «Norsk tro og tanke» fra 1940 fram til år 2000.

De to første bindene spenner fra Snorre Sturlason til Arnulf Øverland. Her får vi møte middelaldermenneskets dype og motsetningsfylte kristentro, opplysningstidens optimistiske rasjonalisme, romantikerens ekstatiske visjoner

og den moderne naturvitenskapsmannens granskning av samfunnets lever og nyrer. Tredje bind stiller nye utfordringer. Her er det den nære fortid som er tema, og den historiske distansen er kort. Likevel har Ebbestad Hansen funnet fram til at det peker seg ut mange sentrale aktører og temaer. Utvalget av tekster følger de samme prinsipper som de to første bindene. Det er idéhistorisk, tverrfaglig orientert, ordnet i tematiske bolker og kombinerer emneområder som litterære, filosofiske og teologiske ideers historie med sentrale temaer som for eksempel kvinnesak og språksak.

For perioden fra 1940 til 1945 er dette mønsteret fraveket. På grunn av periodens spesielle

karakter har redaktøren i samarbeid med Hans Fredrik Dahl og Guri Hjeltnes valgt å la krigen i Norge være det overordnede, strukturerende prinsipp. Dahl og Hjeltnes har hatt ansvaret for utvalget av tekster og skrevet epokeinnledningen. Ebbestad Hansen har selv valgt ut tekster til perioden 1945–2000, som Dag Østerberg har skrevet epokeinnledningen til. Til tross for hardhendte prioriteringer foreligger her et sjeldent rikt utvalg av etterkrigstidens viktigste temaer, skrevet av sentrale skikkelser i tidens kultur- og samfunnsliv. Til sammen gir nå trebindsverket «Norsk tro og tanke» et uvanlig bredt utsyn over norsk idéhistorie gjennom 1000 år, der de ulike tiders stemmer taler direkte til oss.

Professor Andersens litteraturhistorie * Det går ikke an å skrive litteraturhistorie, men vi må alle lese litteraturhistorie, skrev en ledende litteraturteoretiker. Per Thomas Andersen, professor i nordisk litteratur og selv skjønnlitterær forfatter med to romaner bak seg, har likevel påtatt seg den umulige oppgaven. Han har nylest den norske kanon, og i august kommer hans nye norske litteraturhistorie, som også blir hovedbok i Bokklubben Dagens Bøker.

– Hvorfor trenger vi en ny norsk litteraturhistorie, Per Thomas Andersen?

– Jeg ser to grunner til det. For det første har boken et pedagogisk sikte og retter seg mot universitets- og høyskolemarkedet, der det er et klart behov. Dessuten er det slik at historien hele tiden må skrives på nytt. Den må skrives med vår tids identitet, i den nye livsfølelsen vi har, slik at den passer for oss, slik som vi er nå.

men telenettleverandøren Ericsson som bidrar mest. De markedsfører seg i Kina ved å gi noe tilbake til kineserne, som gjerne lærer mer om vestlig kultur. Nå er boken «Information Technology Management» også et resultat av suksessen. Den er basert på forelesningsnotatene.

– Vi fant ut at Erlings powerpointbilder og mine empiriske publikasjoner kunne kombineres til en bok. Det muliggjør at vi kan bruke forelesningene til diskusjoner av bedriftseksempler, mens studentene kan lese forelesningsnotatene mellom samlingene. Etterpå har vi også funnet

– Hvordan skiller din bok seg fra tidligere norske litteraturhistorier?

– Den er for det første mer estetisk orientert.

Litteraturen blir satt i sammenheng med bildekunst, musikk og andre kunstarter. Dessuten trekker jeg inn den europeiske idéhistorien i sterkere grad enn tidligere litteraturhistorier. I tilegg er jeg opptatt av at en historisk fremstilling er en fortelling, og at boken trenger en forteller som er tilstedeværende.

– Har du under arbeidet kommet til å revurdere den norske kanon?

– I det norrøne har jeg vært mer inkluderende med tekster som vanligvis ikke har vært med i kanon, i forhold til den høviske litteraturen og den religiøse og historiske. Jeg har for eksempel fremhevet det jeg regner som den første norske roman, Broder Roberts «Tristrams saga ok Isondr». Jeg har også unnlatt å bruke tradisjonelle begrep som «de fire store», og hadde vel tenkt å tone ned både Bjørnson og Lie, men nylesningen fikk meg på andre tanker. Jeg har også droppet forslitte termer som «tungetale-

ut at boken passer for flere norske IT-studier, sier Gottschalk.

Boken inneholder eksempler fra Norge, Japan og USA. Gottschalk forteller at amerikanerne har forsøkt å få til et lignende utdanningsprogram uten å lykkes.

– Årsaken er nok at avstanden mellom USA og Kinas kultur og økonomi er for stor. Den norske blandingsøkonomien er lettere å forholde seg til for kineserne, mener han.

Tekst: Mari Bjørkeng

debatten» og «det radikale trekløver». Dette trekløveret av Hoel, Øverland og Krog har nok også fått mindre plass enn tradisjonelt, mens jeg i stedet har valgt å fremheve folk som Sandemose, Sandel og Vesaas.

– Hva slags prioriteringer har du brukt for å sammenfatte dette enorme stoffet i én bok?

– Jeg har vært opptatt av at det ikke er noe poeng å ramse opp flest mulig navn og boktitler.

Videre har jeg laget en hovedomtale av ett representativt verk innenfor de sentrale forfatterskap.

Jeg har også begrenset det biografiske materiale og i stedet vært tekstorientert. Så har jeg skrevet fyldige innledninger og periodekapitler for å skape oversikt.

– Har du hatt noen bestemt litteraturteoretisk tilnærming?

– Nei, jeg er en teoretisk eklektiker, men min skolering er innen nykritikken, strukturalismen, idéhistorien og poststrukturalismen.

– Har du noen yndlingsforfattere blant de mange du har skrevet om?

– Vanskelig spørsmål, men Olav Duun og Arne Garborg er nok blant favorittene av klassikerne. Av nye navn kunne jeg nevne Øystein Lønn og Tor Ulven.

– Har du gjort noen gjenoppdagelser etter å ha nylest hele vår kanon?

– Det finnes heldigvis fremdeles oppdagelser å gjøre i norsk litteraturhistorie, også ved å skrive den om igjen enda en gang. Jeg har lyst til å nevne ett navn: Camilla Collett er en mye mer moderne forfatter enn jeg husket. Hele hennes forfatterskap tegnet et nytt og overraskende bilde av skrift, identitet og modernitet, og løftet denne forfatteren ut av det ensidige kvinneperspektivet jeg hadde med meg fra studietiden.

Tekst: Nils Petter Hedemann Foto: Tine Solvang Klartekst / 2. 01

7

– Jeg håper jeg kan være et forbilde for alle som føler seg annerledes eller som ikke føler seg hjemme i verden.

Portrettet

Høne med hanekam TEKST: PER ASBJØRN RISNES JR. / FOTO: SIMEN KJELLIN

Esben Esther Pirelli Benestad vil gjerne at folk skal være stolte av å være menneske. Uansett hvor mange x- eller y-kromosomer de har.

Det er tirsdag. Tirsdag er Pirelli-dag. I dag har lege og forfatter Esben Esther Pirelli Benestad hentet fram kvinneutrrykket sitt, lagt en perfekt makeup, tatt puppene på og kjørt motorveien til Oslo i høyhælte sko.

– Verden blir så forskjellig når en er mann eller kvinne, sier hun når jeg møter henne i restauranten under homsebladet Blikks lokaler.

– Vi ble stoppet på veien fra Grimstad i dag. Det var politikontroll. Jeg viste selvfølgelig førerkort med bilde av Esben-uttrykket og så ble politimannen veldig blid og sa «jaja, det er jo flott». Og så nærmest geleidet han oss ut av kontrollposten igjen. Da er det noe som fungerer. Den mannen visste åpenbart hvem jeg var.

Esben Esther Pirelli Benestad og kona, psykolog og sexolog Elsa Almås, skal på seminar seinere i dag. Men akkurat nå fikser Elsa på den gullfargede stripen i Esthers mørke parykk for at fotografen skal få fine bilder.

– Jeg må bare ordne håret hennes, jeg er kammerpiken hennes, ler hun.

Esther finner frem neglefil fra veska.

– Det er ikke noe fjollerier, men jeg har en negl som henger seg opp i alt!

«Kjønn i bevegelse» har de kalt boken som lanseres i juni. En over 250 siders vandring i de mange kjønnsnyansene mellom ytterpunktene mannepersoner og kvinnepersoner. Til høsten starter de landets første studium i sexologi på Høgskolen i Agder. Med seksuelle legninger, tenning, parrelasjoner og ekskursjon til transebarer på timeplanen. De har ikke bare teoretisk bakgrunn for boken og studiet: – Det som er viktig med Esben, er at han har levd med dette hele livet, sier Elsa.

– Hvordan kan du bruke det?

– Jeg har mange arenaer, en er min indre, der jeg kjenner mine impulser, lengsler og dragninger. Så har jeg den terapeutiske arenaen, der jeg tiltrekker meg mange i min situasjon siden jeg er åpen transe. Og så har jeg denne arenaen her, sier Esther og slår armen mykt utover kafélokalet.

– Annerledeshetens fellesskap der du treffer de uvanlige menneskene i baren.

Når jeg treffer dem som terapeut, sier jeg én ting, men treffer jeg dem i baren, sier jeg kanskje ting på en helt annen måte. Det er de tre arenaene jeg har å drive kjønn på.

– Er det ofte du får kontakt med transepersoner ute?

– Det fins jo transebarer akkurat som homse- og lesbebarer. Og man kan spotte hverandre også.

– Hvordan gjør man det.?

– Ja, hvis det er en transe som er i det kjønnsbildet som kroppen ikke har,

KJØNN I BEVEGELSE er en fagbok om uvanlige, men likevel gjenkjennelige kjønn. Boken beskriver tradisjonell forståelse av – og nyere teorier om kjønn.

De faglige referansene er først og fremst fra medisin, psykologi og sexologi, men også fra den pågående debatten innen feministisk tradisjon og innenfor området “Queer-theory”. Forfatterne, klinisk psykolog Elsa Almås og lege Esben Esther Pirelli Benestad, er familieterapeuter og sexologer og driver privat praksis sammen i Grimstad.

så vil man kunne se det på størrelse på hender og adamsepler. Og kvinnetil-mann-transer er ofte små. Det er mange sånne små ting.

– Det var vel det som var skremmende før det ble offentlig at du var transe, at andre kunne se?

– Ja det kan du tro!! Det er jo denne redselen for å bli gjennomskuet. Da hadde jeg interne katastrofer. En følelse av at om demningen brister, så skylles alt bort. Da kan det virke lettere å prøve å være streit, så streit at ingen skal kunne se hva du har i hjertet ditt. Likevel krever det skrekkelig mye energi.

På en kongress om kjønnsspørsmål i 1998, reiser en skikkelse seg i salen med langt fjonete skjegg og myk melodiøs stemme: «Jeg er en som ikke finnes.

Jeg er ikke mann, ikke kvinne. Ikke transseksuell. Jeg er ingen av delene.

Likevel finnes jeg, men verden har ikke rom for sånne som meg.»

Bakgrunnen for boken «trioen» Almås, Pirelli og Benestad har skrevet sammen, er at det finnes mange mennesker som ikke passer inn i de tradisjonelle kjønnskategoriene.

– Vi vil plukke fra hverandre vår oppfatning av det kroppslige kjønn. Man tror jo at det er to kjønn, og ferdig med det. Når en ser inn i hjernen på menn og kvinner så finner man en del forskjeller. Men så ser man at noen av, de hjernene som man finner i mannekropper, likner på de som sitter i kvinnekropper.

– Ofte velges vel et kjønn for dem ved fødselen?

– Det har lenge vært trodd at barnet blir det kjønnet som det oppdras som. Det er en viss konservatisme hos barneleger, sier Elsa Almås.

– Man skjærer rett og slett i friskt vev.

– Vil det være bedre å la være å operere?

– Det er jo et spørsmål om kulturen er klar for folk midt i mellom, sier Elsa.

Klartekst / 2. 01

9

Portrettet

– Man kan se på kromosomene og se hva vedkommende kan føle seg mest komfortabel som. Ikke alle blir født med XX eller XY-kombinasjonen av kromosomer. Flere X-kromosomer, flere Y-kromosomer eller manglende kromosomer kan skape uendelige kjønnsnyanser. Man kan gi et «uvanlig barn» et forsøkskjønn. Uten å skjære. Det du først og fremst trenger kjønnsorganene til i de første årene, er å urinere og kose deg med. Om du har «dobbeltløpet» noen år, så kan du klare deg lenge uten å tilpasse deg.

– Behandling av transepersoner har vel ikke vært så vanlig hittil?

– Tja, barn med uvanlige kjønnsorganer har det vært mest vanlig å operere på, og for kirurgene er det lettere å lage jente- enn gutteskritt.

Når det gjelder behandling av voksne transepersoner, ligger det ganske flatt i Norge i øyeblikket. Boken vår er ingen oppskrift på hvordan du skal behandle transer, men hvordan du kan forstå transepersoner. Hvis vi ikke kan få psykologien til å passe med kroppen, kan vi da ikke få kroppen til å passe til psykologien? For barnas vedkommende, og da tenker vi på de barna som transer, eller de som har uvanlige kjønnsorganer, er det viktigste å behandle miljøet: Foreldre, besteforeldre, søsken og venner bør lære om kjønn, slik at hva det nå skulle bli av ungen, så vet de noe om kjønn. Da kan de si: «Så det er slik du er, så flott!»

– Føler du at slik du er, har styrt yrkesvalget ditt, Esther?

– Jeg lærte veldig fort å være trygg på at det var veldig ålreit å være meg.

Samtidig har jeg kjent den eksistensielle smerten, og den er en viktig referanse, når jeg skal møte andre mennesker i nød.

– Hvor fant du den tryggheten?

– Jeg fikk bekreftelse hjemme. Jeg hadde en dadda blant annet, som syntes alt jeg gjorde var bra, uansett .

I boken skriver Esben Esther om de tidligste drømmene sine. Drømmer om hvor skummelt det var å være mann: I den første drømmen er jeg om bord i den synkende Titanic. Jeg løper eller snarere prøver å løpe ned en korridor dekket av myk, rød fløyel på gulv, vegger og tak. Mens jeg løp, visste jeg at jeg skulle gå ned med skipet. Det var min skjebne fordi jeg var mann. Bare kvinner og barn fikk gå ned i båtene.

Samtidig har jeg vært sabla flink til å være mann. Jeg er kjempegod til det.

Det gjorde at det var lettere for meg å holde på min hemmelighet. For det kostet meg ikke så mye å være mann. Det koster meg ikke mye i dag heller.

Dessuten får du skryt for at du er flink til å sminke deg også.

Det er kanskje det at når jeg først skal gjøre noe, vil jeg gjøre det bra, på godt og på vondt. Det er fryktelig morsomt i Frankrike når de sier «Bonjour Madame!».

– Dine kamerater forandrer seg når du er Esther. Har du måttet lære dem opp?

– Nei, de er veloppdragne. Min beste venn fra Grimstad klemmer meg og kysser meg på begge kinn. Vi klemmes når jeg er mann også, det er ikke det, men det er forskjell. Han trekker ut stolen for meg når jeg er i Esther-uttrykket.

– Du oppfører deg vel også annerledes, du ville vel ikke tatt meg på skulderen om ikke du var Esther?

– Jo visst, det er doktorgrepet det, avbryter Elsa.

Forfatterne avslutter den personlige, men vitenskapelig teoretiske boken med et langt episk dikt av Esben Esther: “My path was stony in distress.

What was this hell, this painful mess?”

“I have,” she said, “one only guess; You sensed the well of loneliness.”

“It takes,” I said, “that I can tell a lot to face that deep dark well!”

She answered smilingly: “To cope Just see it as kaleidoscope.

A fertile, twinkling treasure bin, your deep and sacred womb within”

10

Klartekst / 2. 01

– Jeg håper jeg kan være et forbilde for alle som føler seg annerledes eller ikke føler seg hjemme i verden. Det er kjempeviktig.

– Er det derfor sønnen din lager film om deg?

– De skal begynne filmingen nå i mai. Det er en lang planleggingsperiode.

Det er spennende. Det er fantastisk, jeg er en kvinne som er den stolte far til to barn. Og man er jo redd for hvordan barn skal ta det, om de skal ta skade av det. Jeg har jo på ingen måte vært usynlig, ikke sant? Da er det flott at han kan lage en film om det. Ett av spørsmålene hans er: «Hvorfor var det så hemmelig?» Han og søsteren ble jo sendt ut av huset fra tid til annen uten å få vite hvorfor. Og så får de høre at det var fordi pappa kledde seg som kvinne. “So what?” sier de i dag?

– Du trodde det ville være vanskelig for dem å forstå?

– Jeg hadde en frykt for det, ja.

– Når gikk det fra hemmelig til åpen?

– I 30–31-års alderen begynte den forandringen. Even var tolv år gammel. Vennene våre og ungene visste det. Og så møtte jeg Elsa.

– Jeg visste jo ikke at det skulle være hemmelig.

– Ja, jeg ble invitert til Bergen av Elsa til Nordisk sexologikongress i 1986.

Hun hadde hørt om denne allmennpraktiserende legen som hadde gjort undersøkelse om transvestitter. Jeg fikk tilbud om å bo hos Elsa. Og den kvelden ankommer det masse folk som klemmer og kjenner hverandre. Jeg presenterer meg som Esben Benestad, og en høy vakker mann svarer meg: «Å, det er du som er transvestitt, ja.»

– Det visste jo alle der i rommet, humrer Elsa.

– Det var kanskje ikke det verste miljøet å outes i?

– Nei, det var jo fagmiljø. Jeg tror en kylling må føle det slik når den kommer ut av egget. Skallet brast, ikke sant?

– Hvordan var det å stå frem offentlig i avisen?

– Det var veldig godt forberedt. Elsa skal ha mye av æren for det. Det var som ringer i vann, plasket kom en stund før jeg traff henne, men ringene fortsatte. I Grimstad visste de det da det kom på tv. Så da kunne de kose seg og si: «åh, det visste vi jo!»

– Det har vært et poeng at det ikke skulle være en sensasjon, men at det er et menneske som har familie og som har et yrke og en funksjon, forteller Elsa.

– Hvordan har det blitt mottatt i sørlandsmiljøet?

– Det er blitt høyere under taket der nede. Kunsten å leve på sørlandet er å leve som om du har dispensasjon for janteloven, smiler Elsa.

– Vi har jo mye fordommer overfor sørlendingene. De har tatt godt imot meg og andre. Sørlendingen er ettertenksom. Jeg var godt ansett i utgangspunktet. Da de hadde tenkt over det en to-tre dager, så syntes de det var greit. Det er verre med akademikerne som syns at alt er greit med én gang.

Som ikke kjenner på det.

– Som syns det er ok, fordi det skal man synes?

– Stuereint greit liksom. Men de som kommer etter meg, skal slippe ettertenksomheten.

– På hvilke områder gjenstår det noe for deg for at du skal føle at rammene dine er som de burde være?

– Jeg har jo en verden som er langt inn i det som jeg kunne drømme om.

Jeg har nesten ikke noe å si til det. Livet er jo aldri helt enkelt, man har alltid en lengsel etter ett eller annet. Fra den dagen da jeg kom ut av det egget, så har jeg hatt det veldig flott. Jeg føler meg fri som mann, kvinne og menneske. Hvis det skulle gjenstå noe, så måtte det være å kunne fortelle på en sånn måte at veldig mange skulle forstå det, at det er jævlig flott å være menneske! Hvis jeg kunne bidra til at flere kan våkne om morgenen og føle seg stolte av å være mennesker! Men der gjenstår det kanskje en del.

Jubilant

:

70 år med psykiatri TEKST: MARI BJØRKENG / FOTO: ROALD SUNDBY

Jeg møter en travelt opptatt jubilant som leser korrektur på sin nye bok «Psykiatriens samtidshistorie» og syvende utgave av læreboken «Psykiatri». Sammenfallet mellom ny bok om psykiatriens historie og 70-årsdag er ifølge Einar Kringlen, professor i psykiatri og overlege ved Psykiatrisk klinikk på Vinderen, helt tilfeldig.

– Hvorfor psykiatri?

– Jeg begynte å studere medisin fordi jeg var interessert i psykiatri og tok spesialutdannelse etter turnustjenesten. Det som tiltrakk meg, var fagets intellektuelle utfordringer. Det er på mange vis et underlig fag i skjæringspunktet mellom humaniora, samfunnsvitenskap og naturvitenskap, sier han.

– Hva er det med deg og tvillinger?

– I psykiatrien, mer enn i den alminnelige medisin, har vi vært intenst opptatt av arv – miljø-problemer. Det er viktig å kunne si om lidelser er på grunn av arv eller miljø. Tvillingmetoden, der vi sammenligner eneggede og toeggede tvillinger, er en av de beste metodene. Det er derfor gledelig at tvillingforskningen har blomstret de siste tiårene.

– Jeg har hørt påstander om at tvillinger er født med lavere intelligens enn andre, stemmer det?

– Som gruppe har tvillinger generelt lavere intelligens.

– Uff da.

– Men det er heldigvis ubetydelig, legger han til med glimt i øyet.

GOD I FOTBALL

EINAR KRINGLENS SAMTIDSHISTORIE

Kringlen har levd med historien siden han gikk inn i psykiatrien i 1960årene.

– Er dette din historie?

– Ja, det kan man godt si. Samtidshistorie må nødvendigvis bli svært subjektiv, og det er en god måte å gjøre opp status på. Men jeg forsøker også å være så objektiv og så kritisk som mulig og ta hensyn til flere faktorer. Jeg prøver å gi et bilde av både pasienter, forskning, ideologi og behandlere.

I «Psykiatriens samtidshistorie» gir han et tilbakeblikk på historien fra begynnelsen av 1800-tallet. Men fokuset ligger på tiden fra 2. verdenskrig til i dag. Han er også opptatt av hvordan kulturelle og politiske hendelser har påvirket medisinen og psykiatrien.

– Psykiatrien er i høy grad påvirket av tidsånden. Tenk bare på psykoanalysens blomstring på 1950- og 60-tallet i USA og antipsykiatriens angrep på den tradisjonelle psykiatrien noe senere. Selv har jeg vært forholdsvis reservert i forhold til trendene. Det jeg har satt mest pris på, er muligheten til å pendle mellom forskning, teori og klinikk.

– Hva har vært dine kampsaker?

– Psykiatrisk forskning har vært underprivilegert. Det å dra i gang Rådet for psykisk helse og det at vi fikk TV-aksjonen, var viktig for meg. Det gjorde at vi nesten fordoblet innsatsen på psykiatrisk forskning. Det er nesten ufattelig hvor lite ressurser som går til forskning innenfor psykiatrien når man tenker på omfanget av psykiske lidelser.

– Nå har du skrevet historien. Hva er planene framover?

– Jeg skal vel pensjoneres, reise og nyte livet . . . Nei, jeg kommer nok fortsatt til å drive med det jeg gjør nå. Fortsette å forske og skrive. Jeg er blant annet involvert i en sammenlignende epidemologisk studie av den psykiatriske sykelighet i Oslo og Sogn og Fjordane. Oslofolk er absolutt de sykeste.

Her må vi nok ty til livsstil og kultur for å forklare forskjellene.

Vi sitter på kontoret på Vinderen og jeg lurer på hva Kringlen gjør når han ikke er omgitt av bøker og bokmanus på kontoret eller er på klinikken.

Leser han psykologiske dramaer?

– Når man har pasienter, bli skjønnlitteraturen banal i forhold til livets virkelighet, så jeg leser helst biografier og politisk litteratur. Og så er jeg er en veldig god fotballspiller! Jeg trener med oldboyslaget to ganger i uken.

Jeg er nok den eldste på laget, sier han smilende.

– For å vinne?

– Hyggelig å vinne selvsagt, men det er leken som er viktigst.

Det med fotballen var det eneste selvskrytet fra Einar Kringlen. Det går kanskje mer sport i ikke å snakke i store ordelag om sin egen karriere. Kommentarer om hans høye aktelse som professor i psykiatri, det må vi få fra andre.

TVILLINGDILLA

Jeg er selv tvilling, og for meg har Einar Kringlen nesten vært synonymt med tvillingforskning. Han er kjent for omfattende tvillingstudier og etablerte et tvillingregister til bruk i forskning allerede på 60-tallet.

Klartekst / 2. 01

11

Innspill

<

En bransje i endring TEKST: TOM CHRISTENSEN / ILL: TROND TOPSTAD

«Når krybben er tom, bites hestene» heter det, og dette er kanskje hovedårsaken til det som har skjedd og skjer i bransjen i disse dager. Det er mye som tyder på at «børsen» er i ferd med å overta på bekostning av «katedralen».

Er det ikke slik at all uroen omkring bransjeavtalen og endringene i den bunner i forlagenes krav til bedre inntjening? Er ikke konsentrasjonen i bokhandlerkjedene og blant forlagene et naturlig trekk for å sikre eierbedriftene større markedsmakt og dermed bedre lønnsomhet? Er ikke integrasjonen mellom forlag og bokhandlere en måte å få hånd om mest mulig av fortjenesten på? Og er ikke satsing på nye produkter, nye markeder og nye salgskanaler utslag av ønske om å oppnå en monopolstilling som gjør det mulig å hente ut god profitt?

Uansett hvilke ideelle motiver vi måtte ha som aktører i bokbransjen, er det åpenbart at uten at vi oppnår en tilstrekkelig grad av lønnsomhet vil vi ikke kunne overleve på sikt. Våre eiere vil alltid måle avkastningen av

12

Klartekst / 2. 01

sine investeringer i bokbransjen opp mot alternative investeringsmuligheter. Stor interesse og kjærlighet for bøker og bokkultur er vel og bra, men uten at vi klarer å skape tilstrekkelig lønnsomhet av vårt engasjement, har vi ikke livets rett.

Det er liten tvil om at lønnsomheten i så vel forlag som bokhandel har vært lite å skryte av de senere år, og det er få tegn som tyder på en bedring i fremtiden.

Det er lite volumvekst å hente i det norske markedet for tradisjonelle bøker, og bøkene møter skjerpet konkurranse fra nye produkter som e-bøker og elektronisk tekst, publishing on demand, Internett og økte mediatilbud. Konkurransen på markedet, spesielt for bokhandlerne, blir stadig hardere. Nettbokhandlere med risikovillig kapital i ryggen og mål om å ta markedsandeler, koste hva det koste vil, direktesalg fra forlag og nye salgskanaler gjør at det blir flere om å dele markedet. Priskonkurranse, reduserte marginer og ytterligere press på lønnsomheten er det sannsynlige resultat av dette.

Er det da slik at det kun er de største og mest kapitalsterke bedriftene som vil overleve i denne situasjonen? Ikke nødvendigvis. Effektivisering og mer rasjonell drift kan bidra til fortsatt lønn-

somhet for mange. Likeledes vil endring av virksomhetsfokus og spesialisering kunne åpne for lønnsomme nisjer i markedet også for mindre aktører.

I en verden som forandrer seg kontinuerlig må også bransjens aktører evne å få til nødvendig omstilling og definere sine roller i forhold til nye rammebetingelser.

Det er imidlertid ikke gitt at slike tilpasninger hos aktørene i markedet nødvendigvis vil gi resultater som er forenlig med nasjonale kulturpolitiske og distriktspolitiske målsetninger. Sterkere fokus på bestselgere og svekket interesse for et bredt sortiment som også inneholder de «smale» titlene, kan bli et resultat – dårligere geografisk spredning og frafall av distriktsbokhandlere et annet.

Litteraturens viktige rolle i kultur- og kunnskapsformidling er derfor et argument for at denne bransjen ikke helt overlates til markedskreftenes frie spill. I denne forbindelse har myndighetene opplagt en rolle å spille, og det viktigste bidraget fra den kanten – sett med en bokhandlers øyne – er å støtte bransjeavtalen eller sørge for å opprettholde reguleringer på linje med det som i dag er nedfelt i den.

Bokhandlerne har gjennom Den norske Bokhandlerforening – som fyller 150 år i år – en vital og aktiv støttespiller i forsvaret av avtalen, og i foreningens strategiplan 2001–2004 er dette også en av de høyest prioriterte oppgavene.

Bransjen står overfor store utfordringer og vil ganske sikkert fortsette å endre seg – og alle aktører i bransjen må bare innstille seg på det.

Likevel kan det være grunn til å holde fast på noen rammebetingelser som vil gjøre endringsprosessen mindre dramatisk og forhindre uønskete effekter av endringene. I denne sammenheng er bransjeavtalen viktig. La oss derfor slå ring om den og la fine ord om å styrke bokens posisjon som kultur- og kunnskapsformidler få et reelt innhold.

Fagbøkene i fokus TEKST: NILS PETTER HEDEMANN / FOTO: TINE SOLVANG

Universitetsforlagets fagbokseminar er blitt en årviss tradisjon, som samler bred oppslutning. 2. april var det klart for vårens arrangement med fagbøkene i fokus i Folkets hus i Oslo. Denne gangen var det i hovedsak forfattere innen pedagogikk, sykepleie og medisin som presenterte ny pensumlitteratur.

Det var Karin Widerberg som fikk forsamlingen til å bråvåkne. Hennes åpningsinnlegg stilte spørsmålet om hvor trett det er normalt å være, og var et tankevekkende innspill om normal tretthet i unormale tider. Etter plenumsåpningen kunne deltakerne velge mellom to seminarrekker: en om sykepleie og medisin, og en med fokus på pedagogikk og humaniora. Den første dekket et bredt spekter av emner, fra sårpleie til modermord, fra farmakologi til mental ernæring for sykepleiere, og ble sist, men ikke minst, avrundet med Johan Cullbergs presentasjon av sin nye bok «Psykoser – et biologisk og humanistisk perspektiv». Den andre seminarrekken tok utgangspunkt i litteraturen, gjennompresentasjoner av en ny norsk litteraturhistorie og en ny bok om Tarjei Vesaas’ lyrikk. Så overtok de pedagogiske problemstillinger, med temaene norsk som danningsfag, elevportretter fra det flerkulturelle klasserommet, elevtilpasset opplæring i en inkluderende skole, og gjennom en presentasjon

Tidsskrift

Fagbokseminaret er en oppfordring til å forsyne seg av kunnskapens tre. I pausene mellom programpostene benyttet deltakerne anledningen til mer uformelle tverrfaglige samtaler, eller til å fordype seg i det brede fagboktilbudet på den store utstillingen i foajeen i Folkets hus.

av den nye boken om pedagogisk teori og praksis ved Ringstabekk skole, som omtales nærmere på et annet sted i dette bladet. Fagseminarene ble avløst midtveis av en ny fellessamling, der Trond Berg Eriksen fortalte forsamlingen hvorfor norske fortellinger ikke er som andre fortellinger.

I tillegg til et tettpakket program var det satt av tid til både lunsj og kaffepauser, og til å besøke den store bokutstillingen som var satt opp i

foajeen i Folkets hus. Det ble fra deltakerne gitt uttrykk for at fagbokseminaret er blitt et viktig møtepunkt, både for sitt fyldige program, bokpresentasjonene og for de uformelle tverrfaglige møter. Ingen tvil om at Universitetsforlagets fagseminar er kommet for å bli, og at det blir mulighet for nye møter med fagbøkene i fokus våren 2002.

-.

FILOSOFISK FRA SVENDSEN Lars Fr. H. Svendsen, kjent fra bestselgeren «Kjedsomhetens filosofi» og for Klarteksts lesere fra portrettintervjuet i fjor, er nå i full sving som ny redaktør for Norsk filosofisk tidsskrift. Første utgave under hans redaksjon kommer i mai, og er et bredt anlagt dobeltnummer med en rekke temaer: politisk filosofi, etikk, filosofi og litteratur, tidsproblematikk, m. m. Svendsen er opptatt av formidlingsdelen av filosofifaget, og har som målsetning å gjøre tidsskrif-

tet mer kommunikativt i forhold til en større lesergruppe. Heftene framover vil veksle mellom generelle nummer og temanummer. Blant de planlagte temaene er fornuft og følelser og biologiens filosofi, der Svendsen mener mye av det mest interessante innen filosofien har skjedd de siste årene.

Klartekst / 2. 01

13

Idunn-prisen

=

Idunn tar form TEKST: NILS PETTER HEDEMANN FOTO: KJELL JØRGEN HOLBYE

2. april var det innleveringsfrist for kandidater til Idunn-prisen, Universitetsforlagets nye pris for fremragende fagformidling. 12. juni er det klart for den store prisutdelingen. I mellomtiden jobber juryen på spreng med å finsikte kandidatene, mens Fredrikstad-kunstneren Jens Hauglin er fullt beskjeftiget med å gi Idunn sitt visuelle uttrykk.

Idunn-prisen er ny av året, men bygger videre på tradisjonen fra Tano Aschehougs og det tidligere Universitetsforlagets faglitterære priser. Prisen skal stimulere forfattere med bøker i arbeid, og tildeles på grunnlag av en prosjektbeskrivelse, et prøvekapittel og en fremdriftsplan. Kriteriene for tildeling er at prosjektet skal representere en faglig og pedagogisk nyvinning, faglitteratur av høy akademisk kvalitet og gjerne være pensumrelevant på høgskole- eller universitetsnivå. Prisen omfatter også prosjektforslag som helt eller delvis innebærer nettbaserte løsninger. Prisen har fått navn etter den norrøne gudinnen Idunn, som betyr fornyende og foryngende. Dette har sitt opphav i at Idunn forvarte æsenes mest dyrebare skatt: epler som gav evig ungdom. Idunnprisen er på 100 000 kroner og i tillegg en skulptur som visualiserer Idunn-skikkelsen og idéene bak prisen. Det er Jens Hauglin som har fått det kunstneriske oppdraget, og Klartekst har kikket inn i kunstnerens verksted.

FRA GLASSHYTTA I FREDRIKSTAD

Jens Hauglin (53) er bildende kunstner med base i Fredrikstad. Han har tidligere vært art director i flere firmaer innen reklame og design, og har de siste elleve årene arbeidet som lærer i de samme fagene på videregående skole. Som bildende kunstner arbeider han først og fremst med maleri, men også med mange andre teknikker. For å skape en Idunn for vår tid, lagde han flere utkast i form av små treskulpturer, men det

14

Klartekst / 2. 01

I kunstnernes verksted: Hektisk aktivitet i Glasshytta i Fredrikstad. Øverst ser vi glassblåser Jon Sørensen i arbeid med å lage Idunns kropp. Så fester han vingene – under kunstneren Jens Hauglins årvåkne overvåkning. Nederst til høyre kan en fornøyd kunstner endelig holde Idunn i hånden og beundre den ferdige glasskulpturen.

ble gjennom et maleri han fant fram til en Idunnskikkelse med de nødvendige symboler. Det blå bildet viser en figurativ fremtoning med en kvinnelig kropp, en opphøyd figur med et vingespenn som viser framdrift. Hodet er et øye som ser, med antenner som tar inn signaler. Hauglin kan fortelle at han hadde god nytte av datateknologien i den videre prosessen. Maleriet ble scannet inn og omskapt til en tredimensjonal design. Før skulpturen kunne formes, måtte materialvalget foretas. Ønsket om å ivareta den vakre koboltblå fargen fra maleriet, ble utslagsgivende. Det måtte bli glass. – Glasset er en transparent nytelse, og lyset gir glasset en enorm utstråling, sier kunstneren begeistret. Dermed

var det greit å bo i Fredrikstad, for da var veien kort ned til Glasshytta ved brua over til Gamlebyen. I dette berømte glassblåseriet, der bl.a.

Benny Motzfeldt har arbeidet, fikk kunstneren hjelp og støtte fra Jon Sørensen og Abel Save. Et intenst samarbeid er nå i gang for å skape den endelige glasskulpturen av Idunn til prisutdelingen. Vi har fått se den snaut halvmeter høye prototypen, og vi kan love leserne at den gamle norrøne gudinne har fått et både vakkert og spennende moderne uttrykk, som vil kaste glans over prisseremonien.

-.

Skrifter i tiden

Nytt Kulturliv Gjennom 22 år har Norge hatt et fagtidsskrift for den offentlige kultursektoren, Kulturnytt, som ikke minst våre naboland har misunt oss. Nå har bladet gjennomgått en fredelig kulturrevolusjon: Kulturnytt er blitt Kulturliv.

Kulturnytt har i alle disse årene vært det eneste fagbladet som har dekket hele kulturområdet i Norge. I år tar bladet et skritt videre. Navnet er forandret til Kulturliv. Designen har fått en ansiktsløftning i lekker layout ved Jan Neste.

Stoffet fornyes, og for første gang på 22 år styrkes staben med en medredaktør. Esben Hoff, med lang fartstid fra NRK som redaktør av deres musikkblad, tar plass ved siden av veteranen Herman Berthelsen. Målsettingen for Kulturliv sier bl.a. at magasinet skal tilstrebe å sette sin egen dagsorden, fokusere kulturpolitiske problemstillinger, gi informasjon om kulturpolitiske institusjoner, bidra til nettverksbygging og gi inspirasjon og kunnskap.

KULTURREVOLUSJON I BASKERLAND

Det første nummeret av Kulturliv viser et blad med ambisjoner om å prege dagsorden for norsk kultur i bred forstand, som en viktig og stadig mer pulserende del av norsk samfunnsliv. En

rekke nye og spenstige spalter ser dagens lys. Her er bl.a. klassisk kulturessay til begjær og besvær, innblikk i hodene til kulturbyråkrater og Norgerundt-spalte med korte klipp om aktuelle kulturnyheter.

Hovedoppslaget handler om kulturrevolusjon i Baskerland.

Kulturnytt stimulerte i sin tid til mange gode norske prosjekter og utallige delegasjonsreiser, da bladet presenterte den store kultursatsningen i danske Holstebro. Nå kommer en tilsvarende sak om spanske Bilbao. Hvordan kan det ha seg at ett eneste museum kunne forandre livet for en hel spansk region? Med midler fra amerikanske kunstkapitalister snudde byggingen av Guggenheim-museet utviklingen i Bilbao, stoppet fraflyttingen, forgubbingen, forsøplingen og forsuringen, og gav byen ny selvtillit med milliardinntekter og voldsom vekst. Det nye Kulturliv setter i en bred presentasjon fokus på Guggenheim-fenomenet i Bilbao. Fra Baskerland trekkes linjen til Norge og lille Rørvik på Namdalskysten.

Med inspirasjon fra Bilbao har Rørvik satset på kultur og gedigen arkitektur i det planlagte kystkultursenteret Norveg, som skal sette stedet i stand til å utvikle næringsliv og styrke lokalsamfunnet.

Tekst: Nils Petter Hedemann

NYE EDDA Det tradisjonsrike litteraturtidsskriftet Edda har fått ny design og ny redaksjon. Redaktørene Unni Langås, Andreas G. Lombnæs og Jahn Thon er alle tilknyttet Høgskolen i Agder.

Redaksjonen presenterer tidsskriftet i Aschehougs og Universitetsforlagets festkledde kantine.

Redaktør og førsteamanuensis Jahn Thon begynner med historien. Første utgave av Edda kom ut på Aschehoug i 1914 og er Nordens eldste litteraturtidsskrift. Det sprang ut fra tidsskriftet Samtiden og ble redigert av Gerhard Gran og redaksjonssekretær Francis Bull. Balanserende mellom tradisjon og fornyelse, med formidling i høysetet, redigerte de to Edda i nesten 50 år.

– Edda har vært lite preget av sin tid og har forandret seg forbausende lite. Det skal være tid for skrifter – ikke skrifter i tiden. Refleksjonen er langsom, sier Thon.

Til tross for ny design skal ikke tidsskriftet forandre seg. Funksjonen som publiseringsorgan for litteraturforskning er stabil. Det har en fortolkende og formidlende funksjon.

– Hvordan vil dere fange nye lesere?

– Regelmessige artikler om ny norsk og nordisk

litteratur vil trolig bety at tidsskriftet oppleves aktuelt og viktig også for andre enn forskere. I dag svikter mediene sin rolle som forsknings- og kulturformidlere. I det samfunnsmessige rommet kan Edda spille en viktig rolle. Vi vil også oppdra egne studenter til å lese Edda, slik at de når de er ferdige, ikke kan leve uten! sier Unni Langås.

Et viktig spørsmål som blir reist, er tidsskriftets tilgjengelighet. Og ikke minst tilgjengeligheten av tid for fordypning, som Hilde Sejersted reflekterer rundt.

– Hvilken skattkiste gamle og nye utgaver av Edda er for oss som underviser i norsk litteratur! sier hun avslutningsvis i sin innledning om forholdet mellom leserne og Edda.

ANTROPOLOGISK STATUS Hvor står norsk antropologi i dag? «Norsk antropologisk tidsskrift» (1–2/2001) utkommer nå med et spesialnummer som tar pulsen på et variert utvalg nåtidige debatter i og omkring antropologifaget, slik de fremstår i våre fagmiljøer.

16 spesialinviterte bidragsytere blant våre fremste fagfolk tegner til sammen et bredt bilde av antropologiens stilling i dagens Norge.

«Stier, strømmer og steder i norsk antropologi» har redaktøren Edvard Hviding, professor i sosialantropologi ved Universitetet i Bergen, satt som overskrift for dette dobbeltnummeret. Etter fire år i redaktørstolen takker han for seg med denne spesialutgaven, som han har hatt under forberedelse de siste to årene. Heftet viser et mangfold av antropologisk virksomhet som foregår i Norge i dag, med flere linjer av både enighet og uenighet på kryss og tvers gjennom hele nummeret.

Bidragsyterne er åpenbart ikke nervøse for antropologifagets videre overlevelse. De fører i marken sine syn på utfordringer, spenninger, mangler og styrker i fortidige, nåtidige og fremtidige antropologiske virksomhetsområder på et vis som tilsier at faget ennå har mye ugjort, ikke minst i forhold til de problemer dagens verden stiller oss overfor. Edvard Hviding avslutter sin redaktørgjerning med å levere en statusrapport, der det er svært mye å hente, i form av inspirasjon så vel som provokasjon, for både antropologer, antropologistudenter og de mange andre som er nysgjerrige på antropologifaget. Dobbelnummeret markerer også et helt nytt design for tidsskriftet, og fra neste utgave er det Signe Howell, professor i sosialantropologi ved Universitetet i Oslo, som overtar redaktøransvaret.

Tekst: Mari Bjørkeng / Foto: Tine Solvang Klartekst / 2. 01

15

www. universitetsforlaget. no

Presseklipp

() Christie prises

Han er direkte oppgitt over middelaldrende mellomledere og ledere som bruker tiden på golf og båtpuss fremfor å utvide horisonten. Det de lærte for tyve år siden er ikke nødvendigvis det som er riktig i dag.

Ole Kristian Karlstad i Computerworld om Petter Gottschalk ved utgivelsen av «Information Technology Management»

Forfatterne ønsker seg en ny, nasjonal verdiskapningsvisjon à la Gerhardsen, som skal samle oss om dette mål: å gjøre Norge til et kunnskapsland i verdensklasse. Dessverre (eller heldigvis) er tiden for nasjonale visjoner forbi, ikke minst fordi næringslivet selv forlot sitt nasjonale ansvar lang tid tilbake.

Gro Ladegaard anmelder Torger Reve og Erik W. Jakobsens «Et verdiskapende Norge» i Morgenbladet

Ved siden av at han er en stimulerende foreleser, har Christie også en evne til å formulere overraskende tanker som får enhver tilhører til å rykke til. Han spiser åpenbart statistikk til frokost og anretter den for hvermansen slik at den blir mer enn spiselig – og på kjøpet forståelig.

Per Egil Hegge i Aftenposten om Nils Christies tredje utgave av «Kriminalitetskontroll som industri»

Det er alltid spennende med nye innfallsvinkler til undervisningen av kunstfag, og da særlig ut fra et tverrfaglig perspektiv. Denne boka er et klart positivt tilskudd, skrevet at forfattere med stor faglig innsikt…

Bjørn Kruse anmelder Karen Marie Ganer og Anne-Kari Skardhamars bok «Litteratur, bilde og musikk» i Musikk-Kultur

Kriminologiprofessor Nils Christie (73) har opplevd det rene prisdryss i mai. Først ble han hedret med «Fridtjof Nansens belønning for fremragende forskning» på Det Norske Videnskaps-Akademis årsmøte 3. mai. Fire dager senere mottok han Fritt Ord-prisen 2001 på 350 000 kroner fra styreleder Francis Sejersted under et arrangement i Kunstindustrimuseet.

– Jeg syns det er fryktelig gøy og setter stor pris på å motta priser, svarer Nils Christie på våre gratulasjoner og spørsmålet om hva han føler nå.

– På en måte er det urettferdig å få en ekstra belønning for stadig å ha hatt det så veldig fint.

Selv om det kan være tungt og gå galt i blant, som da jeg jobbet et halvt år i London med en fotnote som resultat, er det et fantastisk privilegium å være forsker og få øye på sammenhenger.

Nils Christie har gjennom en mannsalder vært en av Universitetsforlagets sentrale fagbokforfattere, med et sjeldent grep på leserne. Boktitler som «Hvis skolen ikke fantes», «Hvor tett et samfunn» og «Den gode fiende» har nådd bestselgeropplag, både i Norge og utlandet. I begrunnelsen for pristildelingen fra styret i Institusjonen Fritt Ord heter det: «Gjennom en rekke bøker og debattinnlegg har Nils Christie rettet søkelyset mot kriminalitet og samfunnsutvikling, narkotikapolitikk, miljø- og skolespørsmål. Flere av hans bøker er oversatt til en rekke språk. Som kriminolog er professor Christie hedret som en av verdens ledende.

Hans bøker «Pinens begrensning» og «Kriminalitetskontroll som industri» har vakt betydelig oppmerksomhet i land som USA og Russland.

Nils Christie uttrykker seg forbilledlig enkelt og klart. Det gjør hans bidrag tilgjengelig langt ut over akademiske fagmiljøer.

– Hva er hemmeligheten bak din sjeldne evne til å nå leserne?

– Da jeg ble spurt om hvem som er mine vitenskapelige helter, trakk jeg fram Tom, som er baker på Vidaråsen og har Downs syndrom.

Han bruker sin logikk til å finne svar. Han er utrettelig i å kreve å forstå. For å forklare noe til Tom, må du si det rett ut, og gjerne bruke bilder.

Det er et ideal for meg at hvis det kan sies enkelt, skal det sies enkelt. De vitenskapelige snurrepiperiene har jeg intet til overs for. De siste årene har jeg skrevet mine bøker først på engelsk, og deretter på norsk. Ettersom mine engelskkunnskaper er begrenset, hjelper dette meg til å skrive et enklere norsk. Dessuten er jeg fryktelig glad i å skrive. Men det aller viktigste rådet til dem som vil skrive godt, er rett og slett: Skriv!

– Du har tatt upopulære standpunkter, bl.a. i narkotika- og kriminaldebatten. Har det vært tøffe tak?

– Ja, det har vært tøft i blant. Det var ubehagelig, da jeg var ung og mer sårbar, å bli gjort ansvarlig for at et stort problem skulle bli enda større. Men jeg har aldri vært ute etter provokasjoner, og jeg var egentlig aldri i tvil om at dette måtte sies.

– Tør vi håpe på en ny Nils Christie-bok snart?

– Ja, hvis alt går som jeg håper og ønsker, er det ferdig en ny bok fra min hånd over sommeren. Jeg skriver også nå først på engelsk, og boken har arbeidstittelen «A suitable amount of crime». Kriminaliteten er en uendelig ressurs, og vi må foreta moralske og praktiske valg om hvor mye av dette vi vil la strafferettsvesenet ta seg av, og hvor mye vi vil stelle med på andre og mer sivile måter,som konfliktløsning og konfliktbearbeiding.

Tekst: Nils Petter Hedemann Foto: Tine Solvang