Klartekst nr. 2/2005

KLARTEKST • ASKELADDEN ER INNVANDRER SIDE 5

• SPILL – TIL BEGJÆR OG BESVÆR SIDE 13

• LÆREN OM LIVET SIDE 14

UNIVERSITETSFORLAGETS MAGASIN / NR. 2. 2005

“

Jeg hadde stor glede av å lese meg opp da jeg startet som lærer. Jeg tenkte: hvorfor i all verden har jeg ikke gått på flere kurs før! Da hadde jeg tatt langt bedre beslutninger.

Portrettet: Kjell Gunnar Hoff

Foto: Simen Kjellin

!

Redaksjonelt Redaksjonelt

Nobelprisvinnere

FEM ÅR

Fra Bjørnson til Kydland TEKST: NILS PETTER HEDEMANN

Den aller første perioden hersket det en komplett forvirring rundt forlagsnavnet vårt, noe flere av våre konkurrenter gjorde sitt beste for å holde liv i. Dette ga oss det nødvendige sparket til å komme raskt i gang internt med å utvikle vår profil og egenart. I dette arbeidet kunne vi ta utgangspunkt i de sterkeste tradisjoner innenfor norsk fagbokforleggeri. Som kjent har vårt forlag røtter i norsk mellomkrigstid og tidlig etterkrigstid, og i dag er det arven etter Tønnes Andenæs som står tydeligst for oss. Hans nærhet til de akademiske miljøer, hans kreativitet og beslutningsevne er idealer for hvordan også vi i dagens Universitetsforlag ønsker å forvalte vårt forleggeri.

Med oss hadde vi også en stor interesse fra de akademiske miljøer og bokhandlerkretser for hvordan det skulle gå med det nye forlaget. Vi opplevde at denne interessen raskt snudde fra skepsis

til velvilje, og dette er uten sidestykke den viktigste motivasjonsfaktor i det arbeidet vi har lagt bak oss.

Våre 5 år har vært en inspirerende opptur, som hittil har resultert i over 600 bokutgivelser og mer enn 700 tidsskriftutgivelser.

Universitetsforlaget er en unik arbeidsplass. Vi har en publiseringsbredde som inspirerer. Vi er en arena for debatt, og av og til bidrar vi selv til debatten. Vi er en møteplass for kunnskapsrike og engasjerte forfattere og for fagfolk med genuin interesse for viktige temaer og problemstillinger, høyt hevet over det kortsiktige og prosaiske i tilværelsen. Vår korte og vår lange historie er viktige bidrag til vår samlede forlagskompetanse.

Samtidig må vi ta inn over oss at Universitetsforlaget skal bygges på nytt hver eneste dag. Det er bare gjennom fortsatt utvikling vi kan trygge det arbeidet som ligger bak oss. I dette arbeidet trenger vi støtte og kritikk fra alle gode krefter som vil arbeide sammen med oss for å sette varige spor i det norske kunnskapssamfunnet.

Foto: Morten Brakestad

Denne våren er det 5 år siden det nye Universitetsforlaget etablerte seg i sin nåværende form på Sehesteds plass. For noen var det mest dramatiske ved etableringen at arbeidsplassen deres fikk nytt navn og nye lokaler, for andre var opplevelsen at alt så nær som forlagsnavnet var nytt. Med oss hadde vi forfattere fra 2 ulike forlag som skulle forenes i én kultur, og et tidsskriftmiljø bestående av 40 ulike tidsskrifter som skulle venne seg til at deres utgiver begrenset seg til det norske og nordiske markedet og ikke lenger var et av Europas største tidsskriftforlag.

KLARTEKST UNIVERSITETSFORLAGETS MAGASIN / NR. 2. 2005

Nr. 2. 2005 – 6. årgang Universitetsforlagets magasin Ansvarlig redaktør: Arne Magnus Redaktør: Vibeke Feldberg Redaksjonssekretær: Hege Ramseng hege.ramseng@universitetsforlaget.no

2

Klartekst / 2. 05

I redaksjonen: Hege Ramseng, Nils Petter Hedemann, Tone Lill Bjørkeng, Liv Ødegård Design og layout: Gazette as

Adresse: Universitetsforlaget, Sehestedsgate 3 Postboks 508 Sentrum 0105 Oslo Telefon: 24 14 75 00 Telefaks: 24 14 75 01 E-post: klartekst@universitetsforlaget. no www. universitetsforlaget. no

Stahet, konsentrasjonsevne og utferdstrang er tre fellestrekk mellom de 11 nordmenn som har vunnet Nobelprisen. Ellers er det stor forskjell på våre norske genier – forfattere, fredsforkjempere, fysikere, kjemikere og økonomer – med spennvidde fra Bjørnstjerne Bjørnson i 1903 til Finn E. Kydland i 2004. Nå samles de 11 mellom to permer i boken «Norske nobelprisvinnere».

I 2001 feiret Nobelprisen 100-årsjubileum. Da tok Nobelinstituttets forskningssjef Olav Njølstad initiativet til å lage en bok om de 11 norske nobelprisvinnerne til årets 100-årsjubileum for unionsoppløsningen. Våre fremste fagfolk og formidlere ble engasjert til å skrive om Bjørnstjerne Bjørnson, Knut Hamsun, Christian Lous Lange, Fridtjof Nansen, Sigrid Undset, Lars Onsager, Ragnar Frisch, Odd Hassel, Ivar Giaever, Trygve Haavelmo og Finn E. Kydland.

Klartekst fikk huket tak i bokens redaktør, Olav Njølstad, midt i arbeidet med hans neste prosjekt: biografien om Jens Chr. Hauge.

Forfatterne av Norske nobelprisvinnere.

– Det står en egen glans av Nobelprisen. Hvordan har den fått sin spesielle status?

– Det var en av de første genuint internasjonale priser. Alfred Nobel hadde et verdensnavn, og det skapte interesse. Så var han forutseende nok til å opprette en familie av priser, som har kastet glans over hverandre. Koblingen mellom kunst, fred og vitenskap var en genistrek. Pengepremien, som nå er på 10 millioner svenske kroner, har nok heller ikke svekket interessen.

Men først og fremst er det prisvinnerne som har kastet glans over prisen.

Komitéene har vært flinke til å finne vinnere.

BJØRNSON BEDRE ENN IBSEN? – Apropos det: Bjørnson fikk prisen, men ikke Ibsen. Et eksempel på en feiltildeling fra de aderton i Svenska Akademien?

– I ettertid vil nok de fleste si at Ibsen er en større forfatter enn Bjørnson. Men man må huske på hvordan komitéen tolket sitt mandat. De skulle belønne det viktigste arbeidet innenfor en idealistisk retning, og da kan man forstå at valget falt på Bjørnson. Dette mandatet var også en viktig årsak til at det gikk så lenge før Hamsun fikk prisen, og forklarer den spesielle begrunnelsen.

Han fikk den ikke for sitt forfatterskap, men for «Markens grøde», som nok falt mer i smak. Øystein Rottem føyer nye trekk til dette bildet, og hevder at Hamsun fortjente prisen, men fikk den på feil grunnlag.

– Økonomiprisen ble opprettet i 1968 og er tildelt tre nordmenn på 35 år. Er vi på verdenstoppen i økonomisk vitenskap?

– På papiret ser det i hvert fall sånn ut. Det avspeiler nok at samfunnsøkonomien har stått sterkt i Norge siden 1930-tallet, og har vært et nyttig styringsredskap for politikerne. I Ragnar Frisch hadde vi dessuten en pioner når det gjaldt å gjøre økonomi til vitenskap.

SUPERLEDERE OG TERMODYNAMIKK – De tre realistene er ukjente for de fleste. Er det mulig å sammenfatte deres betydning?

– Lars Onsager er en av de virkelig betydningsfulle vitenskapsmenn i det 20. århundre. Han frembrakte fundamentale nye kjemiske og fysiske innsikter på grunnforskningsnivå, bl.a. det som i dag gjerne kalles termo-

dynamikkens fjerde lov. Odd Hassel kombinerte dype teoretiske innsikter med bruk av ny og avansert forskningsteknologi. Ivar Giaever er en helt annen type, en svært dyktig eksperimentell fysiker. Som 28-åring utførte han et genialt eksperiment, av stor betydning innenfor feltet halvledere og superledere.

– Det er mange ulikheter mellom de 11. Men finnes det fellestrekk å merke seg for unge talenter som stiler mot Nobelprisen?

– Et slående trekk er at alle er sta og envise. De gir seg ikke, selv om det er mange skjær i sjøen. Alle har dessuten en spesiell evne til konsentrasjon, og de sørger for å innrette seg slik at muligheten for konsentrert kraftinnsats optimaliseres. Det er også morsomt å se at i alle disse livshistoriene blir den første store utenlandsreisen på egen hånd skjellsettende, og fører til et kvantesprang i deres utvikling. Det er mulig at ingen blir profet i sitt eget land, men det er i hvert fall sikkert at ingen nordmann vinner Nobelprisen uten å dra ut i unge år!

FAKTA; TITTEL:

Norske nobelprisvinnere / 400 sider

FORFATTER: Olav Njølstad (red.)

UTGIVELSE: September PRIS:

Kr. 399,-

Klartekst / 2. 05

3

!

Redaksjonelt Redaksjonelt

Nobelprisvinnere

FEM ÅR

Fra Bjørnson til Kydland TEKST: NILS PETTER HEDEMANN

Den aller første perioden hersket det en komplett forvirring rundt forlagsnavnet vårt, noe flere av våre konkurrenter gjorde sitt beste for å holde liv i. Dette ga oss det nødvendige sparket til å komme raskt i gang internt med å utvikle vår profil og egenart. I dette arbeidet kunne vi ta utgangspunkt i de sterkeste tradisjoner innenfor norsk fagbokforleggeri. Som kjent har vårt forlag røtter i norsk mellomkrigstid og tidlig etterkrigstid, og i dag er det arven etter Tønnes Andenæs som står tydeligst for oss. Hans nærhet til de akademiske miljøer, hans kreativitet og beslutningsevne er idealer for hvordan også vi i dagens Universitetsforlag ønsker å forvalte vårt forleggeri.

Med oss hadde vi også en stor interesse fra de akademiske miljøer og bokhandlerkretser for hvordan det skulle gå med det nye forlaget. Vi opplevde at denne interessen raskt snudde fra skepsis

til velvilje, og dette er uten sidestykke den viktigste motivasjonsfaktor i det arbeidet vi har lagt bak oss.

Våre 5 år har vært en inspirerende opptur, som hittil har resultert i over 600 bokutgivelser og mer enn 700 tidsskriftutgivelser.

Universitetsforlaget er en unik arbeidsplass. Vi har en publiseringsbredde som inspirerer. Vi er en arena for debatt, og av og til bidrar vi selv til debatten. Vi er en møteplass for kunnskapsrike og engasjerte forfattere og for fagfolk med genuin interesse for viktige temaer og problemstillinger, høyt hevet over det kortsiktige og prosaiske i tilværelsen. Vår korte og vår lange historie er viktige bidrag til vår samlede forlagskompetanse.

Samtidig må vi ta inn over oss at Universitetsforlaget skal bygges på nytt hver eneste dag. Det er bare gjennom fortsatt utvikling vi kan trygge det arbeidet som ligger bak oss. I dette arbeidet trenger vi støtte og kritikk fra alle gode krefter som vil arbeide sammen med oss for å sette varige spor i det norske kunnskapssamfunnet.

Foto: Morten Brakestad

Denne våren er det 5 år siden det nye Universitetsforlaget etablerte seg i sin nåværende form på Sehesteds plass. For noen var det mest dramatiske ved etableringen at arbeidsplassen deres fikk nytt navn og nye lokaler, for andre var opplevelsen at alt så nær som forlagsnavnet var nytt. Med oss hadde vi forfattere fra 2 ulike forlag som skulle forenes i én kultur, og et tidsskriftmiljø bestående av 40 ulike tidsskrifter som skulle venne seg til at deres utgiver begrenset seg til det norske og nordiske markedet og ikke lenger var et av Europas største tidsskriftforlag.

KLARTEKST UNIVERSITETSFORLAGETS MAGASIN / NR. 2. 2005

Nr. 2. 2005 – 6. årgang Universitetsforlagets magasin Ansvarlig redaktør: Arne Magnus Redaktør: Vibeke Feldberg Redaksjonssekretær: Hege Ramseng hege.ramseng@universitetsforlaget.no

2

Klartekst / 2. 05

I redaksjonen: Hege Ramseng, Nils Petter Hedemann, Tone Lill Bjørkeng, Liv Ødegård Design og layout: Gazette as

Adresse: Universitetsforlaget, Sehestedsgate 3 Postboks 508 Sentrum 0105 Oslo Telefon: 24 14 75 00 Telefaks: 24 14 75 01 E-post: klartekst@universitetsforlaget. no www. universitetsforlaget. no

Stahet, konsentrasjonsevne og utferdstrang er tre fellestrekk mellom de 11 nordmenn som har vunnet Nobelprisen. Ellers er det stor forskjell på våre norske genier – forfattere, fredsforkjempere, fysikere, kjemikere og økonomer – med spennvidde fra Bjørnstjerne Bjørnson i 1903 til Finn E. Kydland i 2004. Nå samles de 11 mellom to permer i boken «Norske nobelprisvinnere».

I 2001 feiret Nobelprisen 100-årsjubileum. Da tok Nobelinstituttets forskningssjef Olav Njølstad initiativet til å lage en bok om de 11 norske nobelprisvinnerne til årets 100-årsjubileum for unionsoppløsningen. Våre fremste fagfolk og formidlere ble engasjert til å skrive om Bjørnstjerne Bjørnson, Knut Hamsun, Christian Lous Lange, Fridtjof Nansen, Sigrid Undset, Lars Onsager, Ragnar Frisch, Odd Hassel, Ivar Giaever, Trygve Haavelmo og Finn E. Kydland.

Klartekst fikk huket tak i bokens redaktør, Olav Njølstad, midt i arbeidet med hans neste prosjekt: biografien om Jens Chr. Hauge.

Forfatterne av Norske nobelprisvinnere.

– Det står en egen glans av Nobelprisen. Hvordan har den fått sin spesielle status?

– Det var en av de første genuint internasjonale priser. Alfred Nobel hadde et verdensnavn, og det skapte interesse. Så var han forutseende nok til å opprette en familie av priser, som har kastet glans over hverandre. Koblingen mellom kunst, fred og vitenskap var en genistrek. Pengepremien, som nå er på 10 millioner svenske kroner, har nok heller ikke svekket interessen.

Men først og fremst er det prisvinnerne som har kastet glans over prisen.

Komitéene har vært flinke til å finne vinnere.

BJØRNSON BEDRE ENN IBSEN? – Apropos det: Bjørnson fikk prisen, men ikke Ibsen. Et eksempel på en feiltildeling fra de aderton i Svenska Akademien?

– I ettertid vil nok de fleste si at Ibsen er en større forfatter enn Bjørnson. Men man må huske på hvordan komitéen tolket sitt mandat. De skulle belønne det viktigste arbeidet innenfor en idealistisk retning, og da kan man forstå at valget falt på Bjørnson. Dette mandatet var også en viktig årsak til at det gikk så lenge før Hamsun fikk prisen, og forklarer den spesielle begrunnelsen.

Han fikk den ikke for sitt forfatterskap, men for «Markens grøde», som nok falt mer i smak. Øystein Rottem føyer nye trekk til dette bildet, og hevder at Hamsun fortjente prisen, men fikk den på feil grunnlag.

– Økonomiprisen ble opprettet i 1968 og er tildelt tre nordmenn på 35 år. Er vi på verdenstoppen i økonomisk vitenskap?

– På papiret ser det i hvert fall sånn ut. Det avspeiler nok at samfunnsøkonomien har stått sterkt i Norge siden 1930-tallet, og har vært et nyttig styringsredskap for politikerne. I Ragnar Frisch hadde vi dessuten en pioner når det gjaldt å gjøre økonomi til vitenskap.

SUPERLEDERE OG TERMODYNAMIKK – De tre realistene er ukjente for de fleste. Er det mulig å sammenfatte deres betydning?

– Lars Onsager er en av de virkelig betydningsfulle vitenskapsmenn i det 20. århundre. Han frembrakte fundamentale nye kjemiske og fysiske innsikter på grunnforskningsnivå, bl.a. det som i dag gjerne kalles termo-

dynamikkens fjerde lov. Odd Hassel kombinerte dype teoretiske innsikter med bruk av ny og avansert forskningsteknologi. Ivar Giaever er en helt annen type, en svært dyktig eksperimentell fysiker. Som 28-åring utførte han et genialt eksperiment, av stor betydning innenfor feltet halvledere og superledere.

– Det er mange ulikheter mellom de 11. Men finnes det fellestrekk å merke seg for unge talenter som stiler mot Nobelprisen?

– Et slående trekk er at alle er sta og envise. De gir seg ikke, selv om det er mange skjær i sjøen. Alle har dessuten en spesiell evne til konsentrasjon, og de sørger for å innrette seg slik at muligheten for konsentrert kraftinnsats optimaliseres. Det er også morsomt å se at i alle disse livshistoriene blir den første store utenlandsreisen på egen hånd skjellsettende, og fører til et kvantesprang i deres utvikling. Det er mulig at ingen blir profet i sitt eget land, men det er i hvert fall sikkert at ingen nordmann vinner Nobelprisen uten å dra ut i unge år!

FAKTA; TITTEL:

Norske nobelprisvinnere / 400 sider

FORFATTER: Olav Njølstad (red.)

UTGIVELSE: September PRIS:

Kr. 399,-

Klartekst / 2. 05

3

Skrivekompetanse

-.

Ny bok

*

Skoleelevers skriveevne undervurdert TEKST: NILS PETTER HEDEMANN

Norske ungdommer kan faktisk skrive. 3300 avgangsprøver fra norske ungdomsskoleelever, til sammen vel to millioner løpeord, er lagt under forskerlupen. I forhold til de mange bedrøvelige skoleundersøkelsene tenner KAL (Kvalitetssikring av læringsutbyttet i norsk skriftlig) lys i mørket. Her er mye å glede seg over ifølge forskerne.

Kjell Lars Berge, Lars Sigfred Evensen, Frøydis Hertzberg og Wenche Vagle har ledet KAL, et uvanlig omfattende forskningsprosjekt og enestående i sitt slag, også i internasjonal sammenheng. Sjelden har tekst- og skriveforskere hatt et så solid grunnlag å basere sine observasjoner og konklusjoner på. Resultatene sammenfattes nå i to bind med tittelen Ungdommers skrivekompetanse, «Norsksensuren som kvalitetsvurdering» og «Norskeksamen som tekst». Det siste analyserer og diskuterer elevenes tekster; mens første bind tar for seg evalueringen av elevtekstene, eksamensordning og sensur. Til sammen gir bøkene innsyn i sterke og svake sider ved skriveundervisningen og eksamensordningen i norsk grunnskole. Klartekst huket tak i Kjell Lars Berge – professor ved Institutt for lingvistiske og nordiske studier ved UiO og nyvalgt leder for NFF – rett før han drog til Finland, for å hjelpe skoleverdensmesteren med å forbedre finske elevers skriveevne.

LYSPUNKTER I SKOLEMØRKET – Vi er vant med bedrøvelige tilstandsrapporter fra skolen. Var resultatene bedre enn fryktet?

– Det kan man for så vidt si, selv om resultatene var både positive og negative. Dette var nok overraskende i forhold til den lettvinte retorikken om at 20 prosent ikke kan skrive når de går ut av skolen.

Alle kan skrive en tekst, med en grunnleggende

helhetlig struktur. De aller flinkeste er overraskende gode, så skriveopplæringen på 70- og 80-tallet har tatt noen grep som gir resultater.

Men forskjellene er for store, og resultatene viser at skolen sementerer de kulturelle forskjellene elevene har med seg hjemmefra.

– Er guttene også her sinkene i klassen?

– Her bekreftes internasjonal forskning på feltet, om at særlig skriving er en klart kjønnsskillende ferdighet. Unntaket er at en gruppe gutter var best på resonnering. Generelt er jentene mer like, de fleste flinke og ordentlige. Guttene er mindre homogene, noen flinke, men mange svake.

– Fungerer eksamen som kvalitetsvurdering?

– Jeg har et kritisk syn på det, selv om det har skjedd mye positivt. Prøveformen er likevel for snever, og elevene får velge for mye fritt hvordan de vil skrive og hva de vil skrive om. Sensuren viste seg mer pålitelig enn fryktet, selv om det var mange avvik i bedømmingen, for øvrig i samsvar med det vi vet om problemene med å vurdere skriving i mange undersøkelser internasjonalt.

NYTTIGE NASJONALE PRØVER – Kan de omstridte nasjonale prøvene spille noen rolle her?

– De kan faktisk spille en positiv rolle, selv om de virker truende på mange. De stiller helt andre krav til bredden i skriveferdigheter og kan bli et nyttig pedagogisk verktøy for å styrke skriveop-

FAKTA; TITTEL:

Ungdommers skrivekompetanse / Bind I 170 sider / Bind II 370 sider

FORFATTERE: Kjell Lars Berge, Lars Sigfred Evensen, Frøydis Hertzberg og Wenche Vagle UTGIVELSE: Juni PRIS:

4

Bind I kr. 199,- / Bind II kr. 349,-

Klartekst / 2. 05

plæringen. Men fokus må legges på læring, ikke på rangering.

– Har skriveundervisningen stimulert skjønnlitterær skrivestil på beskostning av resonnerende sakprosa?

– Det blir for dumt å si det sånn. Den fortellende skrivingen er i stor grad knyttet til den muntlige fortellertradisjon som alle har tilgang til, og er ikke entydig litterær. Den skal ikke bare utvikle ferdigheter, men også dannelse og rom for å reflektere over erfaringer, og dette er det viktig å ta vare på. Spørsmålet er hva vi gjør for også å utvikle fagskriving.

SAKPROSA – LITTERATURPOLITISK STEBARN – Apropos fagskriving: Som nyvalgt leder for den faglitterære forfatterforening fikk du fluksens en ny bokavtale i fanget. Ble sakprosaen taperen under tautrekkingen?

– Offentlig litteraturpolitikk har ikke noe begrep om faglitteratur. Litteratur for høyere utdanning blir nå ekstremt utsatt for internasjonal konkurranse, uten noe sikkerhetsnett. Myndighetene har ikke tenkt igjennom konsekvensene. Her må det skje noe! NFF har laget et litteraturpolitisk manifest, som vi tar opp med de politiske partiene. Punkt 1 er en nasjonal boklov med fastpris, for å redde litteraturen på vårt eget språk.

Askeladden er innvandrer TEKST: NILS PETTER HEDEMANN FOTO: HÅKON FORFOD SØNNELAND

Tross vømmøl, busserull og nisteskreppe er Askeladden langt fra noen norsk heimføding. Tvert om er han innvandrer. Når han kom hit, eller hvor han hadde reist, vet vi ikke. Men sikkert er det at han hadde tilbakelagt store avstander, før han slo seg ned i eventyrboka til Asbjørnsen og Moe. Studieåret 1993/94 var Jorun Fougner lærer ved Barnevernsakademiet. Naweed Amjad var student, og han fortalte gjerne pakistanske eventyr for klassen. Det ble begynnelsen på et langt samarbeid de to imellom, med sikte på å gi pakistanske eventyr en norsk språkform. Et drøyt tiår seinere kommer resultatet i bokform: Under fortellingstreet – eventyr fra Pakistan til Norge. Første del gir en introduksjon til eventyrteori og viser studenter, lærere og førskolelærere hvordan eventyr kan brukes i undervisningen. I bokas andre del presenteres 21 eventyr fra Punjab, provinsen der de fleste norskpakistanere har sine røtter.

SLEKTSKAP SYNLIGGJØRES Siden Norge har utviklet seg fra et enkulturelt til et flerkulturelt samfunn, der pakistanere utgjør den største gruppen nye nordmenn, ønsket jeg å synliggjøre dette slektskapet mellom kulturer som på mange måter er så ulike, skriver Jorun Fougner. Hun viser til at våre norske folkeeventyr er gjenkjennelige i en rekke andre land innenfor det indoeuropeiske språkområdet.

Hennes håp er at boken vil inspirere lærere og elever til både å bli flinkere til å se etter likheter mellom kulturer, og til å bli nysgjerrige på en annen kultur.

Spennende er det å følge eventyrskikkelsenes vandringer kloden rundt, og lære at ikke bare er Askeladden innvandrer, men Askepott er velkjent fra

tidlige tider – både i Kina, Egypt og Vietnam i tillegg til hos brødrene Grimm – og Smørbukk har en pakistansk fetter.

I SKYGGEN FRA MANGOTREET Da Naweed Amjad vokste opp i Pakistan, samlet ungene seg til lek under det store, skyggefulle mangotreet, når de voksne hvilte i de varmeste middags-timene.

Fra 12-årsalderen skulle jentene holde seg inne i huset, men guttene fortsatte å møtes under treet, gjerne om kveldene også. Her fortalte de hverandre eventyr og historier de hadde hørt som barn. Sist Naweed Amjad besøkte Pakistan, var treet hugget. Også der er den muntlige fortelletradisjonen i stor grad erstattet av fjernsyn og video. Desto viktigere er det at han nå har samlet de gamle eventyrene.

Pakistan har opp gjennom århundrene på mange måter vært et kulturelt veikryss.

Eventyrene viser at området har vært en møteplass mellom indisk, arabisk, gresk, buddhistisk, persisk og sentralasiatisk inn-flytelse. I tillegg kommer inspirasjonen fra den arabiske tradisjonen, slik vi kjenner den fra samlingen «1001 natt». Derfor blir «Under fortellingstreet» en demonstrasjon av kulturelt slektskap, ved siden av å være en nyttig lærer-veiledning, og ikke minst en spennende eventyrbok.

FAKTA; TITTEL:

Under fortellingstreet – eventyr fra Pakistan til Norge / 200 sider

FORFATTERE: Jorun Fougner / Naweed Amjad UTGIVELSE:

Juli

PRIS:

Kr. 269,-

Klartekst / 2. 05

5

Skrivekompetanse

-.

Ny bok

*

Skoleelevers skriveevne undervurdert TEKST: NILS PETTER HEDEMANN

Norske ungdommer kan faktisk skrive. 3300 avgangsprøver fra norske ungdomsskoleelever, til sammen vel to millioner løpeord, er lagt under forskerlupen. I forhold til de mange bedrøvelige skoleundersøkelsene tenner KAL (Kvalitetssikring av læringsutbyttet i norsk skriftlig) lys i mørket. Her er mye å glede seg over ifølge forskerne.

Kjell Lars Berge, Lars Sigfred Evensen, Frøydis Hertzberg og Wenche Vagle har ledet KAL, et uvanlig omfattende forskningsprosjekt og enestående i sitt slag, også i internasjonal sammenheng. Sjelden har tekst- og skriveforskere hatt et så solid grunnlag å basere sine observasjoner og konklusjoner på. Resultatene sammenfattes nå i to bind med tittelen Ungdommers skrivekompetanse, «Norsksensuren som kvalitetsvurdering» og «Norskeksamen som tekst». Det siste analyserer og diskuterer elevenes tekster; mens første bind tar for seg evalueringen av elevtekstene, eksamensordning og sensur. Til sammen gir bøkene innsyn i sterke og svake sider ved skriveundervisningen og eksamensordningen i norsk grunnskole. Klartekst huket tak i Kjell Lars Berge – professor ved Institutt for lingvistiske og nordiske studier ved UiO og nyvalgt leder for NFF – rett før han drog til Finland, for å hjelpe skoleverdensmesteren med å forbedre finske elevers skriveevne.

LYSPUNKTER I SKOLEMØRKET – Vi er vant med bedrøvelige tilstandsrapporter fra skolen. Var resultatene bedre enn fryktet?

– Det kan man for så vidt si, selv om resultatene var både positive og negative. Dette var nok overraskende i forhold til den lettvinte retorikken om at 20 prosent ikke kan skrive når de går ut av skolen.

Alle kan skrive en tekst, med en grunnleggende

helhetlig struktur. De aller flinkeste er overraskende gode, så skriveopplæringen på 70- og 80-tallet har tatt noen grep som gir resultater.

Men forskjellene er for store, og resultatene viser at skolen sementerer de kulturelle forskjellene elevene har med seg hjemmefra.

– Er guttene også her sinkene i klassen?

– Her bekreftes internasjonal forskning på feltet, om at særlig skriving er en klart kjønnsskillende ferdighet. Unntaket er at en gruppe gutter var best på resonnering. Generelt er jentene mer like, de fleste flinke og ordentlige. Guttene er mindre homogene, noen flinke, men mange svake.

– Fungerer eksamen som kvalitetsvurdering?

– Jeg har et kritisk syn på det, selv om det har skjedd mye positivt. Prøveformen er likevel for snever, og elevene får velge for mye fritt hvordan de vil skrive og hva de vil skrive om. Sensuren viste seg mer pålitelig enn fryktet, selv om det var mange avvik i bedømmingen, for øvrig i samsvar med det vi vet om problemene med å vurdere skriving i mange undersøkelser internasjonalt.

NYTTIGE NASJONALE PRØVER – Kan de omstridte nasjonale prøvene spille noen rolle her?

– De kan faktisk spille en positiv rolle, selv om de virker truende på mange. De stiller helt andre krav til bredden i skriveferdigheter og kan bli et nyttig pedagogisk verktøy for å styrke skriveop-

FAKTA; TITTEL:

Ungdommers skrivekompetanse / Bind I 170 sider / Bind II 370 sider

FORFATTERE: Kjell Lars Berge, Lars Sigfred Evensen, Frøydis Hertzberg og Wenche Vagle UTGIVELSE: Juni PRIS:

4

Bind I kr. 199,- / Bind II kr. 349,-

Klartekst / 2. 05

plæringen. Men fokus må legges på læring, ikke på rangering.

– Har skriveundervisningen stimulert skjønnlitterær skrivestil på beskostning av resonnerende sakprosa?

– Det blir for dumt å si det sånn. Den fortellende skrivingen er i stor grad knyttet til den muntlige fortellertradisjon som alle har tilgang til, og er ikke entydig litterær. Den skal ikke bare utvikle ferdigheter, men også dannelse og rom for å reflektere over erfaringer, og dette er det viktig å ta vare på. Spørsmålet er hva vi gjør for også å utvikle fagskriving.

SAKPROSA – LITTERATURPOLITISK STEBARN – Apropos fagskriving: Som nyvalgt leder for den faglitterære forfatterforening fikk du fluksens en ny bokavtale i fanget. Ble sakprosaen taperen under tautrekkingen?

– Offentlig litteraturpolitikk har ikke noe begrep om faglitteratur. Litteratur for høyere utdanning blir nå ekstremt utsatt for internasjonal konkurranse, uten noe sikkerhetsnett. Myndighetene har ikke tenkt igjennom konsekvensene. Her må det skje noe! NFF har laget et litteraturpolitisk manifest, som vi tar opp med de politiske partiene. Punkt 1 er en nasjonal boklov med fastpris, for å redde litteraturen på vårt eget språk.

Askeladden er innvandrer TEKST: NILS PETTER HEDEMANN FOTO: HÅKON FORFOD SØNNELAND

Tross vømmøl, busserull og nisteskreppe er Askeladden langt fra noen norsk heimføding. Tvert om er han innvandrer. Når han kom hit, eller hvor han hadde reist, vet vi ikke. Men sikkert er det at han hadde tilbakelagt store avstander, før han slo seg ned i eventyrboka til Asbjørnsen og Moe. Studieåret 1993/94 var Jorun Fougner lærer ved Barnevernsakademiet. Naweed Amjad var student, og han fortalte gjerne pakistanske eventyr for klassen. Det ble begynnelsen på et langt samarbeid de to imellom, med sikte på å gi pakistanske eventyr en norsk språkform. Et drøyt tiår seinere kommer resultatet i bokform: Under fortellingstreet – eventyr fra Pakistan til Norge. Første del gir en introduksjon til eventyrteori og viser studenter, lærere og førskolelærere hvordan eventyr kan brukes i undervisningen. I bokas andre del presenteres 21 eventyr fra Punjab, provinsen der de fleste norskpakistanere har sine røtter.

SLEKTSKAP SYNLIGGJØRES Siden Norge har utviklet seg fra et enkulturelt til et flerkulturelt samfunn, der pakistanere utgjør den største gruppen nye nordmenn, ønsket jeg å synliggjøre dette slektskapet mellom kulturer som på mange måter er så ulike, skriver Jorun Fougner. Hun viser til at våre norske folkeeventyr er gjenkjennelige i en rekke andre land innenfor det indoeuropeiske språkområdet.

Hennes håp er at boken vil inspirere lærere og elever til både å bli flinkere til å se etter likheter mellom kulturer, og til å bli nysgjerrige på en annen kultur.

Spennende er det å følge eventyrskikkelsenes vandringer kloden rundt, og lære at ikke bare er Askeladden innvandrer, men Askepott er velkjent fra

tidlige tider – både i Kina, Egypt og Vietnam i tillegg til hos brødrene Grimm – og Smørbukk har en pakistansk fetter.

I SKYGGEN FRA MANGOTREET Da Naweed Amjad vokste opp i Pakistan, samlet ungene seg til lek under det store, skyggefulle mangotreet, når de voksne hvilte i de varmeste middags-timene.

Fra 12-årsalderen skulle jentene holde seg inne i huset, men guttene fortsatte å møtes under treet, gjerne om kveldene også. Her fortalte de hverandre eventyr og historier de hadde hørt som barn. Sist Naweed Amjad besøkte Pakistan, var treet hugget. Også der er den muntlige fortelletradisjonen i stor grad erstattet av fjernsyn og video. Desto viktigere er det at han nå har samlet de gamle eventyrene.

Pakistan har opp gjennom århundrene på mange måter vært et kulturelt veikryss.

Eventyrene viser at området har vært en møteplass mellom indisk, arabisk, gresk, buddhistisk, persisk og sentralasiatisk inn-flytelse. I tillegg kommer inspirasjonen fra den arabiske tradisjonen, slik vi kjenner den fra samlingen «1001 natt». Derfor blir «Under fortellingstreet» en demonstrasjon av kulturelt slektskap, ved siden av å være en nyttig lærer-veiledning, og ikke minst en spennende eventyrbok.

FAKTA; TITTEL:

Under fortellingstreet – eventyr fra Pakistan til Norge / 200 sider

FORFATTERE: Jorun Fougner / Naweed Amjad UTGIVELSE:

Juli

PRIS:

Kr. 269,-

Klartekst / 2. 05

5

Skolen

-.

Aktuelt

!

Rasistisk sakkyndighet?

Fallskjerm eller avskjed på grått papir?

TEKST: NILS PETTER HEDEMANN FOTO: HÅKON OMBUDSTVEDT

TEKST: KRISTIN N. EGGEN FOTO: EIVIND ARNTSEN

Kraftig kritikk rettes mot det norske skolesystemet i Joron Pihls bok «Etnisk mangfold i skolen». Undertittelen «Det sakkyndige blikket» refererer til PP-tjenesten, som ifølge forfatteren systematisk nedvurderer elever med et annet morsmål. I boka analyserer Pihl det sakkyndige blikket historisk, noe som forteller hvordan det norske samfunnet vurderer minoritetselever i skolen i vår tid.

Stadig flere bedrifter, store, små og mellomstore, ser seg tvunget til å nedbemanne for å møte økt internasjonal konkurranse. Desto viktigere å gjøre det på en ryddig måte.

Joron Pihl er professor i flerkulturelle studier ved Høgskolen i Oslo. Hun har studert 125 sakkyndige vurderinger, foretatt av Pedagogisk-psykologisk tjeneste i Oslo på 1990-tallet. Funnene er nedslående for skolens evne til å håndtere etnisk mangfold. Minoritetselever med problemer i norsk som andrespråk behandles som funksjonshemmede og henvises til spesialundervisning.

Joron Pihl

DEN ONDE GODE VILJE – PP-tjenesten skal hjelpe minoritetselevene, men stempler dem som dumme når de IQ-testes etter norske mål. Et uttrykk for en god vilje med et ondt resultat?

– Ja. Viljen er god, å hjelpe, men effekten dårlig. Man ender med å nedvurdere elevenes ressurser. De sakkyndige vurderingene er autoriserte fortellinger om at minoritetseleven er problemet hvis eleven har vansker på skolen.

Fagstoffet i boka ledsages av poesi, billedkunst og historiske plansjer og fotografier. De siste er hentet fra mellomkrigstidens rasehygieniske litteratur og den fysiske antropologi, en skremmende illustrasjon av hvordan vitenskap og profesjoner har karakterisert mennesker, særlig etniske minoriteter, i vår nære fortid.

– Bildematerialet er kraftig kost. Mener du at de sakkyndige vurderingene er vår tids nesemålinger?

– Det er et spørsmål som jeg ønsker at leseren skal reflektere over. Bildene er en utfordring til å vurdere om profesjonell stigmatisering av etniske minoriteter som fant sted tidligere, og som vi nå tar avstand fra, videreføres i vår egen tid – eventuelt i en transformert form. PP-tjenesten er et ektefødt barn av mentalhygienebevegelsen, som var ledd i sosialhygiene som politisk strategi og vitenskap. Sosialhygiene kom til uttrykk som rasehygiene og etter hvert som mentalhygiene. Rasehygiene kartla og kategoriserte såkalte mindreverdige individer på biologisk grunnlag. Mentalhygienikerne identifiserte og kategoriserte undermålere og avvikere ved moderne pedagogiskpsykologiske metoder, for å forebygge og for å hjelpe dem. Dette er viktige historiske forutsetninger for diagnostisering av etniske minoriteter i skolen i dag. Uten et historisk perspektiv er det ikke mulig å vurdere om dagens diagnostisering av minoritetselever representerer et kvalitativt brudd med tidligere tiders profesjonelle stigmatisering av etniske minoriteter.

MISBRUKT SOM MELKEKU? – Bruker skolens folk minoritetselevene som en økonomisk brekkstang for å utløse ekstra lærerressurser?

– Det har jeg ikke grunnlag for å uttale meg om. Men det er et faktum at det er en uheldig kobling mellom diagnose og ressurser. Jo større mangler ved elevene som dokumenteres, desto større er sjansene for ekstra ressurser.

– Er PP-tjenestens diskriminering av minoritetselevene en liten brikke i et større skolepolitisk spill som handler om fornorskning?

– Det virker slik. Assimileringspolitikken i skolen påfører minoritetselevene vansker. I mangel av tospråklig undervisning kategoriseres vanskene

“

Det er en uheldig kobling mellom diagnose og ressurser. Jo større mangler ved elevene som dokumenteres, desto større er sjansene for ekstra ressurser.

deres som spesialpedagogiske avvik. Minoritetselevene får ofte behandling for vansker de ikke har, og segregeres innenfor spesialundervisning. Slik reproduseres monokulturell undervisning i en flerkulturell situasjon.

– Hva må gjøres for å rydde opp i misforholdene?

– Myndighetene bør gripe inn mot misbruk av intelligenstester på minoritetselever.

Kategoriseringen av minoritetselevene er produkt av et samspill mellom vitenskap, stat og profesjoner. Nøklene til kvalitative endringer ligger i minoritetenes deltagelse og i at myndigheter, vitenskap og profesjoner anerkjenner det etniske mangfoldet i skolen.

Klartekst / 2. 05

SYSTEMET FUNGERER Det norske lovverket, arbeidsmiljøloven og tariffavtalene danner et godt regelverk rundt arbeidsgivere og ansatte. Men det betyr ikke at det ikke finnes fallgruver man kan ramle i eller at reglene kan brytes, enten det er med eller uten vitende og vilje. Denne er noe så ambisiøst som forsøk på å hjelpe involverte til å navigere i dette farvannet, sier Skarning.

Nicolay Skarning

FAKTA; TITTEL:

Nedbemanning og sluttpakker / 200 sider

FORFATTER: Nicolay Skarning UTGIVELSE: Juni PRIS:

Kr. 299,-

REFERENDUM EST!

FAKTA; TITTEL:

Etnisk mangfold i skolen /200 sider

FORFATTER: Joron Pihl UTGIVELSE: Mai PRIS:

6

Joron Pihl, professor i flerkulturelle studier

Nicolay Skarning, til daglig advokat ved NHO i Oslo, gir råd i sin «Nedbemanning og sluttpakker».

– Denne boken retter seg ikke til andre jurister, så det holdes ikke på noe knirkespråk, forsikrer Skarning.

– Jeg legger tvert imot vekt på å nå arbeidsgivere, ansatte og tillitsvalgte i en omstillingsprosess, samt alle som mener de er i risikosonen for oppsigelse.

«Nedbemanning og sluttpakker» er tenkt som en håndbok. Jeg har lagt vekt på selve prosessen, hvordan det bør gjennomføres, men jeg diskuterer også når det er hensiktsmessig med en oppsigelse, og når det er best å tilby sluttpakke. Dessuten har jeg tatt for meg plikter og rettigheter på begge sider av forhandlingsbordet, og bruker en rekke eksempler som illustrasjon for alt som kan gå galt – og hvordan man får det på rett kjøl.

– Noe av det det kanskje syndes mest mot, er informasjonsplikten, sier Skarning.

Det er ille når den ansatte får en tekstmelding om at du dessverre er overtallig. Det hører heldigvis med til sjeldenhetene, men det er mange som ikke er klar over at du har en rett til å tale din sak ansikt til ansikt med din arbeidsgiver.

Det er også slik at tillitsvalgte skal være med på hele prosessen, fra man begynner å tenke på omorganisering, til nedbemanningen er et faktum. Dette er på mange måter særegent for oss her i Norge.

I mange andre europeiske land blir de ansatte presentert for et fait accompli. Men jeg synes den måten det gjøres på her, er den beste, og i tråd med vår arbeidskultur. Når alle får anledning til å

komme med forslag til løsninger, vil dette også gi større rom for forståelse. De ansatte får bedre tid på seg til å forberede seg mentalt og praktisk, sier Skarning. Når prosessen er sluttført, og bedriften vet hvor mange årsverk som skal bort, er det om å gjøre å finne en god måte å gjennomføre det på.

Da må man ikke nødvendigvis å tenke svart-hvitt, oppsigelse eller sluttpakke. Det går an å kombinere – en oppsigelse med en sluttpakke – seks eller tre måneders lønn kombinert med hjelp til å finne ny jobb, for eksempel.

Kr. 269,-

Fram til 1993 var det avholdt ca. 800 landsomfattende folkeavstemninger i verden, hvorav vel halvparten i Sveits. Fra 1970-tallet har bruken av folkeavstemninger økt kraftig. Stor interesse samles nå rundt de mange avstemningene om spørsmål knyttet til EU, grunnloven, euroen, osv.

13. august er det 100 år siden den første landsomfattende folkeavstemningen i Norden. Siden har folkeavstemninger dukket opp med ujevne mellomrom.

Disse utslag av direkte demokrati i Norge og Norden behandles av Tor Bjørk-

lund i boken «Hundre år med folkeavstemninger». Norsk historie rommer 3x2 folkeavstemninger: om unionsoppløsning og kongevalg i 1905, om alkoholforbud i 1919 og 1926, og om EU i 1972 og 1994. De to første virket samlende, mens de fire siste var splittende. Både under forbudsstriden og EU-kampen gikk Norge sin egen vei. Under sammenlikningen med folkeavstemningen blant våre nordiske naboer analyserer Tor Bjørklund dette norske avviket. Fortsetter selvstendighetskampen 100 år etter unionsoppløsningen?

Klartekst / 2. 05

7

Skolen

-.

Aktuelt

!

Rasistisk sakkyndighet?

Fallskjerm eller avskjed på grått papir?

TEKST: NILS PETTER HEDEMANN FOTO: HÅKON OMBUDSTVEDT

TEKST: KRISTIN N. EGGEN FOTO: EIVIND ARNTSEN

Kraftig kritikk rettes mot det norske skolesystemet i Joron Pihls bok «Etnisk mangfold i skolen». Undertittelen «Det sakkyndige blikket» refererer til PP-tjenesten, som ifølge forfatteren systematisk nedvurderer elever med et annet morsmål. I boka analyserer Pihl det sakkyndige blikket historisk, noe som forteller hvordan det norske samfunnet vurderer minoritetselever i skolen i vår tid.

Stadig flere bedrifter, store, små og mellomstore, ser seg tvunget til å nedbemanne for å møte økt internasjonal konkurranse. Desto viktigere å gjøre det på en ryddig måte.

Joron Pihl er professor i flerkulturelle studier ved Høgskolen i Oslo. Hun har studert 125 sakkyndige vurderinger, foretatt av Pedagogisk-psykologisk tjeneste i Oslo på 1990-tallet. Funnene er nedslående for skolens evne til å håndtere etnisk mangfold. Minoritetselever med problemer i norsk som andrespråk behandles som funksjonshemmede og henvises til spesialundervisning.

Joron Pihl

DEN ONDE GODE VILJE – PP-tjenesten skal hjelpe minoritetselevene, men stempler dem som dumme når de IQ-testes etter norske mål. Et uttrykk for en god vilje med et ondt resultat?

– Ja. Viljen er god, å hjelpe, men effekten dårlig. Man ender med å nedvurdere elevenes ressurser. De sakkyndige vurderingene er autoriserte fortellinger om at minoritetseleven er problemet hvis eleven har vansker på skolen.

Fagstoffet i boka ledsages av poesi, billedkunst og historiske plansjer og fotografier. De siste er hentet fra mellomkrigstidens rasehygieniske litteratur og den fysiske antropologi, en skremmende illustrasjon av hvordan vitenskap og profesjoner har karakterisert mennesker, særlig etniske minoriteter, i vår nære fortid.

– Bildematerialet er kraftig kost. Mener du at de sakkyndige vurderingene er vår tids nesemålinger?

– Det er et spørsmål som jeg ønsker at leseren skal reflektere over. Bildene er en utfordring til å vurdere om profesjonell stigmatisering av etniske minoriteter som fant sted tidligere, og som vi nå tar avstand fra, videreføres i vår egen tid – eventuelt i en transformert form. PP-tjenesten er et ektefødt barn av mentalhygienebevegelsen, som var ledd i sosialhygiene som politisk strategi og vitenskap. Sosialhygiene kom til uttrykk som rasehygiene og etter hvert som mentalhygiene. Rasehygiene kartla og kategoriserte såkalte mindreverdige individer på biologisk grunnlag. Mentalhygienikerne identifiserte og kategoriserte undermålere og avvikere ved moderne pedagogiskpsykologiske metoder, for å forebygge og for å hjelpe dem. Dette er viktige historiske forutsetninger for diagnostisering av etniske minoriteter i skolen i dag. Uten et historisk perspektiv er det ikke mulig å vurdere om dagens diagnostisering av minoritetselever representerer et kvalitativt brudd med tidligere tiders profesjonelle stigmatisering av etniske minoriteter.

MISBRUKT SOM MELKEKU? – Bruker skolens folk minoritetselevene som en økonomisk brekkstang for å utløse ekstra lærerressurser?

– Det har jeg ikke grunnlag for å uttale meg om. Men det er et faktum at det er en uheldig kobling mellom diagnose og ressurser. Jo større mangler ved elevene som dokumenteres, desto større er sjansene for ekstra ressurser.

– Er PP-tjenestens diskriminering av minoritetselevene en liten brikke i et større skolepolitisk spill som handler om fornorskning?

– Det virker slik. Assimileringspolitikken i skolen påfører minoritetselevene vansker. I mangel av tospråklig undervisning kategoriseres vanskene

“

Det er en uheldig kobling mellom diagnose og ressurser. Jo større mangler ved elevene som dokumenteres, desto større er sjansene for ekstra ressurser.

deres som spesialpedagogiske avvik. Minoritetselevene får ofte behandling for vansker de ikke har, og segregeres innenfor spesialundervisning. Slik reproduseres monokulturell undervisning i en flerkulturell situasjon.

– Hva må gjøres for å rydde opp i misforholdene?

– Myndighetene bør gripe inn mot misbruk av intelligenstester på minoritetselever.

Kategoriseringen av minoritetselevene er produkt av et samspill mellom vitenskap, stat og profesjoner. Nøklene til kvalitative endringer ligger i minoritetenes deltagelse og i at myndigheter, vitenskap og profesjoner anerkjenner det etniske mangfoldet i skolen.

Klartekst / 2. 05

SYSTEMET FUNGERER Det norske lovverket, arbeidsmiljøloven og tariffavtalene danner et godt regelverk rundt arbeidsgivere og ansatte. Men det betyr ikke at det ikke finnes fallgruver man kan ramle i eller at reglene kan brytes, enten det er med eller uten vitende og vilje. Denne er noe så ambisiøst som forsøk på å hjelpe involverte til å navigere i dette farvannet, sier Skarning.

Nicolay Skarning

FAKTA; TITTEL:

Nedbemanning og sluttpakker / 200 sider

FORFATTER: Nicolay Skarning UTGIVELSE: Juni PRIS:

Kr. 299,-

REFERENDUM EST!

FAKTA; TITTEL:

Etnisk mangfold i skolen /200 sider

FORFATTER: Joron Pihl UTGIVELSE: Mai PRIS:

6

Joron Pihl, professor i flerkulturelle studier

Nicolay Skarning, til daglig advokat ved NHO i Oslo, gir råd i sin «Nedbemanning og sluttpakker».

– Denne boken retter seg ikke til andre jurister, så det holdes ikke på noe knirkespråk, forsikrer Skarning.

– Jeg legger tvert imot vekt på å nå arbeidsgivere, ansatte og tillitsvalgte i en omstillingsprosess, samt alle som mener de er i risikosonen for oppsigelse.

«Nedbemanning og sluttpakker» er tenkt som en håndbok. Jeg har lagt vekt på selve prosessen, hvordan det bør gjennomføres, men jeg diskuterer også når det er hensiktsmessig med en oppsigelse, og når det er best å tilby sluttpakke. Dessuten har jeg tatt for meg plikter og rettigheter på begge sider av forhandlingsbordet, og bruker en rekke eksempler som illustrasjon for alt som kan gå galt – og hvordan man får det på rett kjøl.

– Noe av det det kanskje syndes mest mot, er informasjonsplikten, sier Skarning.

Det er ille når den ansatte får en tekstmelding om at du dessverre er overtallig. Det hører heldigvis med til sjeldenhetene, men det er mange som ikke er klar over at du har en rett til å tale din sak ansikt til ansikt med din arbeidsgiver.

Det er også slik at tillitsvalgte skal være med på hele prosessen, fra man begynner å tenke på omorganisering, til nedbemanningen er et faktum. Dette er på mange måter særegent for oss her i Norge.

I mange andre europeiske land blir de ansatte presentert for et fait accompli. Men jeg synes den måten det gjøres på her, er den beste, og i tråd med vår arbeidskultur. Når alle får anledning til å

komme med forslag til løsninger, vil dette også gi større rom for forståelse. De ansatte får bedre tid på seg til å forberede seg mentalt og praktisk, sier Skarning. Når prosessen er sluttført, og bedriften vet hvor mange årsverk som skal bort, er det om å gjøre å finne en god måte å gjennomføre det på.

Da må man ikke nødvendigvis å tenke svart-hvitt, oppsigelse eller sluttpakke. Det går an å kombinere – en oppsigelse med en sluttpakke – seks eller tre måneders lønn kombinert med hjelp til å finne ny jobb, for eksempel.

Kr. 269,-

Fram til 1993 var det avholdt ca. 800 landsomfattende folkeavstemninger i verden, hvorav vel halvparten i Sveits. Fra 1970-tallet har bruken av folkeavstemninger økt kraftig. Stor interesse samles nå rundt de mange avstemningene om spørsmål knyttet til EU, grunnloven, euroen, osv.

13. august er det 100 år siden den første landsomfattende folkeavstemningen i Norden. Siden har folkeavstemninger dukket opp med ujevne mellomrom.

Disse utslag av direkte demokrati i Norge og Norden behandles av Tor Bjørk-

lund i boken «Hundre år med folkeavstemninger». Norsk historie rommer 3x2 folkeavstemninger: om unionsoppløsning og kongevalg i 1905, om alkoholforbud i 1919 og 1926, og om EU i 1972 og 1994. De to første virket samlende, mens de fire siste var splittende. Både under forbudsstriden og EU-kampen gikk Norge sin egen vei. Under sammenlikningen med folkeavstemningen blant våre nordiske naboer analyserer Tor Bjørklund dette norske avviket. Fortsetter selvstendighetskampen 100 år etter unionsoppløsningen?

Klartekst / 2. 05

7

Portrettet Portrettet

Portrettet

Turbo forfatteren Det hender at akademikere tjener gode penger på å hoppe av til næringslivet. Kjell Gunnar Hoff gikk motsatt vei. Det gikk også bra.

TEKST: EVA GRINDE FOTO: SIMEN KJELLIN

– Jeg må ha en øl, jeg har ikke drukket siden lørdag, sier Kjell Gunnar Hoff, og manøvrerer frakk og stresskoffert på plass bak cafe-stolen.

Han ankommer Aker brygge ulastelig antrukket i næringslivets uniform nummer en: lys skjorte og mørk grå dress.

Hoff er forfatteren alle fagbokforlag drømmer om. Den tidligere næringslivslederen skriver bøker om bedriftsøkonomi til bruk i høyskolesystemet. Han produserer sine manus strukturert og så raskt at forlaget har innført ny tidsregning: «før og etter Hoff». Og ikke minst: Han selger bra. Både venner og kolleger overbyr hverandre når de skal beskrive hans kapasitet og handlekraft.

Han er punktlig. En mann til å stole på.

Men de advarer også. Hoff er en mann som er utålmodig og som ikke gidder beskjeftige seg med small-talk. Han vet alltid godt hva han vil, og er til og med litt sær, sier noen.

Men nå er det onsdag, og en smilende Hoff vil ha en øl i vårkvelden. Han er innom Oslo på vei fra hjembyen Kongsberg til Riga. Akkurat det skjer stadig vekk. Latvias hovedstad er nærmest blitt Hoffs hjemby nummer to.

“

Jeg jobbet mye. Var i Paris om dagen, tok flyet til Elfenbenskysten på natten og gikk rett på morgenmøte der. Sånne ting. Det gikk bra i mange år.

8

Klartekst / 2. 05

EKSPORTERER KAPITALISME – Det ble en voldsom oppstandelse. To tv-stasjoner var til stede, og jeg fikk en helside i «Dienas Biznesa», Latvias svar på Dagens Næringsliv, sier Hoff.

Han snakker om den gangen i 2001 da boken hans «Bedriftens økonomi» kom ut i Latvia, som første bedøk-bok noen gang utgitt på latvisk.

– Det var morsomt å kunne gjøre det. Jeg er blitt glad i landet, et land som mangler det meste, sier Hoff.

Han hadde sørget for sponsing fra Orkla, Narvesen og UD. Boken skulle være så billig at studentene hadde råd til den. Verken han eller forlaget har tjent en krone på de to opplagene som er trykt opp.

– Det var en ren gave til Latvia.

– Er du idealistisk?

– Ja, det kan du si. Jeg er veldig verdioppdratt, sier Hoff.

Latvia-engasjementet begynte med en institutt-tur til Rigas svar på NTNU i 1996. Siden den gang har lærerkrefter fra Høgskolen i Buskerud med Hoff i spissen holdt en rekke kurs på bacehelor-nivå for latviske studenter. For et par år siden steg ambisjonene enda et par grader.

– Jeg var ute med en av professorene og spiste middag. Han viste meg en annonse for et amerikansk universitet som tilbød en MBA i innovasjon. Et sånt masterkurs ville han også tilby.

Og som sagt, så gjort. Den latviske professoren fikk med seg geskjeftige Hoff, og det forestående Riga-besøket dreier seg nettopp om få banket den endelige akkrediteringen på studiet.

Men det er ikke bare bedøk og Baltikum som står i hodet på 58-åringen fra Kongsberg.

KJELL GUNNAR HOFF er førstelektor ved Institutt for økonomi og statsvitenskap, Høgskolen i Buskerud, Kongsberg. Han er utdannet siviløkonom og har tilleggsutdannelse innen økonomistyring, Kjell Gunnar Hoff har siden 1970 hatt flere lederstillinger i mindre og mellomstore norske bedrifter.

ALL THAT JAZZ På begynnelsen av 60-tallet var Kjell Gunnar Hoffs gode kamerat Helge Bøe ofte våken halve natten. Med en Tandberg båndopptaker festet han jazzmusikk fra Voice of America til tape.

Hoff selv hadde gått sine musikalske grader fra tverrfløyte og klarinett i guttemusikken, til tenorsaksofon. Sammen med noen år eldre Bøe utforsket han jazzens verden.

– Jeg fikk saksofonen av far da jeg var 15.

– Var faren din også musikkinteressert?

– Nei! Snarere tvert om.

– Det var fint av ham å gi deg en tenorsaks da?

– Jeg hadde vel mast så mye at han ikke orket mer.

Hoff ler og forteller om da han spilte opp til dans på lokalet i Numedal med sin nyanskaffelse.

– Du var ikke sjenert?

– Sjenert? Har noen sagt at jeg er sjenert?

Hoff er ikke plaget av sjenanse og beskjedenhet. Heller ikke den gangen han snek seg forbi køen til Aleksandra-kjelleren i Molde da han var 18.

Sammen med sin gode venn Per Ottersen fortalte han dørvaktene at det var helt påkrevd at de kom inn med en gang. De skulle nemlig diskutere mulighetene for å lage en jazzfestival i Kongsberg med presidenten i Norsk jazzforbund, og han satt innenfor.

– Per og jeg er litt uenige om hendelsesforløpet her. Jeg mener vi bare fant på dette for å sikre oss en billett. Han mente det var en seriøs ide. Men uansett. Vi måtte jo følge opp.

Slik kom Karin Krogh, Bjørn Johansen, Egil Kapstad og en gjeng andre habile jazzmusikere til å stå på en scene i Kongsberg bygget av bruskasser og forskalingslemmer en weekend i september 1965.

Klartekst / 2. 05

9

Portrettet Portrettet

Portrettet

Turbo forfatteren Det hender at akademikere tjener gode penger på å hoppe av til næringslivet. Kjell Gunnar Hoff gikk motsatt vei. Det gikk også bra.

TEKST: EVA GRINDE FOTO: SIMEN KJELLIN

– Jeg må ha en øl, jeg har ikke drukket siden lørdag, sier Kjell Gunnar Hoff, og manøvrerer frakk og stresskoffert på plass bak cafe-stolen.

Han ankommer Aker brygge ulastelig antrukket i næringslivets uniform nummer en: lys skjorte og mørk grå dress.

Hoff er forfatteren alle fagbokforlag drømmer om. Den tidligere næringslivslederen skriver bøker om bedriftsøkonomi til bruk i høyskolesystemet. Han produserer sine manus strukturert og så raskt at forlaget har innført ny tidsregning: «før og etter Hoff». Og ikke minst: Han selger bra. Både venner og kolleger overbyr hverandre når de skal beskrive hans kapasitet og handlekraft.

Han er punktlig. En mann til å stole på.

Men de advarer også. Hoff er en mann som er utålmodig og som ikke gidder beskjeftige seg med small-talk. Han vet alltid godt hva han vil, og er til og med litt sær, sier noen.

Men nå er det onsdag, og en smilende Hoff vil ha en øl i vårkvelden. Han er innom Oslo på vei fra hjembyen Kongsberg til Riga. Akkurat det skjer stadig vekk. Latvias hovedstad er nærmest blitt Hoffs hjemby nummer to.

“

Jeg jobbet mye. Var i Paris om dagen, tok flyet til Elfenbenskysten på natten og gikk rett på morgenmøte der. Sånne ting. Det gikk bra i mange år.

8

Klartekst / 2. 05

EKSPORTERER KAPITALISME – Det ble en voldsom oppstandelse. To tv-stasjoner var til stede, og jeg fikk en helside i «Dienas Biznesa», Latvias svar på Dagens Næringsliv, sier Hoff.

Han snakker om den gangen i 2001 da boken hans «Bedriftens økonomi» kom ut i Latvia, som første bedøk-bok noen gang utgitt på latvisk.

– Det var morsomt å kunne gjøre det. Jeg er blitt glad i landet, et land som mangler det meste, sier Hoff.

Han hadde sørget for sponsing fra Orkla, Narvesen og UD. Boken skulle være så billig at studentene hadde råd til den. Verken han eller forlaget har tjent en krone på de to opplagene som er trykt opp.

– Det var en ren gave til Latvia.

– Er du idealistisk?

– Ja, det kan du si. Jeg er veldig verdioppdratt, sier Hoff.

Latvia-engasjementet begynte med en institutt-tur til Rigas svar på NTNU i 1996. Siden den gang har lærerkrefter fra Høgskolen i Buskerud med Hoff i spissen holdt en rekke kurs på bacehelor-nivå for latviske studenter. For et par år siden steg ambisjonene enda et par grader.

– Jeg var ute med en av professorene og spiste middag. Han viste meg en annonse for et amerikansk universitet som tilbød en MBA i innovasjon. Et sånt masterkurs ville han også tilby.

Og som sagt, så gjort. Den latviske professoren fikk med seg geskjeftige Hoff, og det forestående Riga-besøket dreier seg nettopp om få banket den endelige akkrediteringen på studiet.

Men det er ikke bare bedøk og Baltikum som står i hodet på 58-åringen fra Kongsberg.

KJELL GUNNAR HOFF er førstelektor ved Institutt for økonomi og statsvitenskap, Høgskolen i Buskerud, Kongsberg. Han er utdannet siviløkonom og har tilleggsutdannelse innen økonomistyring, Kjell Gunnar Hoff har siden 1970 hatt flere lederstillinger i mindre og mellomstore norske bedrifter.

ALL THAT JAZZ På begynnelsen av 60-tallet var Kjell Gunnar Hoffs gode kamerat Helge Bøe ofte våken halve natten. Med en Tandberg båndopptaker festet han jazzmusikk fra Voice of America til tape.

Hoff selv hadde gått sine musikalske grader fra tverrfløyte og klarinett i guttemusikken, til tenorsaksofon. Sammen med noen år eldre Bøe utforsket han jazzens verden.

– Jeg fikk saksofonen av far da jeg var 15.

– Var faren din også musikkinteressert?

– Nei! Snarere tvert om.

– Det var fint av ham å gi deg en tenorsaks da?

– Jeg hadde vel mast så mye at han ikke orket mer.

Hoff ler og forteller om da han spilte opp til dans på lokalet i Numedal med sin nyanskaffelse.

– Du var ikke sjenert?

– Sjenert? Har noen sagt at jeg er sjenert?

Hoff er ikke plaget av sjenanse og beskjedenhet. Heller ikke den gangen han snek seg forbi køen til Aleksandra-kjelleren i Molde da han var 18.

Sammen med sin gode venn Per Ottersen fortalte han dørvaktene at det var helt påkrevd at de kom inn med en gang. De skulle nemlig diskutere mulighetene for å lage en jazzfestival i Kongsberg med presidenten i Norsk jazzforbund, og han satt innenfor.

– Per og jeg er litt uenige om hendelsesforløpet her. Jeg mener vi bare fant på dette for å sikre oss en billett. Han mente det var en seriøs ide. Men uansett. Vi måtte jo følge opp.

Slik kom Karin Krogh, Bjørn Johansen, Egil Kapstad og en gjeng andre habile jazzmusikere til å stå på en scene i Kongsberg bygget av bruskasser og forskalingslemmer en weekend i september 1965.

Klartekst / 2. 05

9

Portrettet Portrettet

Portrettet Tidsskrifter

*

Feil fokus på prestasjon TEKST: NILS PETTER HEDEMANN FOTO: SCANPIX

– Jeg hadde glemt at vi brukte forskalingslemmer, men så fant jeg kvitteringene. Alt finnes i arkivene, sier Hoff.

Ordensmannen forteller stolt at allerede den første jazz-helgen gikk i pluss.

Ideen fra køen i Molde viste seg å være liv laga også i et lengre perspektiv.

Bruskasse-jazzen fra ’65 er blitt til den årvisse Kongsberg jazzfestival, og under 40-årsmarkeringen i fjor var festivalgründeren selv med og spilte. For noen år siden blåste nemlig økonomen nytt liv i saksofonen som hadde ligget 18 år i dvale i kassen sin, og Kjell Gunnar Hoff kvintett så dagens lys.

TEMPERAMENT TIL GLEDE OG BESVÆR – Til helgen skal jeg ta våronna. Harve og så og tromle.

– Tromle?

– Ja, det vil si pakke jorda rundt kornene etter at de er sådd, forklarer Hoff.

Han er også bonde, et resultat av giftermålet med odelsjenta Kari Myhr fra Kongsberg.

– Jeg håper jeg rekker mye i helgen, for mandag skal jeg være i Trondheim, og mandag kveld er det tilbake til Riga igjen.

– Høres hektisk ut?

– Nja – det er nå sånn jeg har innrettet meg. Gårdsarbeidet er egentlig avslapning. Noe helt annet enn alt det andre jeg driver med, sier Hoff.

– Dessuten, far hadde det i seg at arbeidet adler mannen.

– Og du trodde på ham?

– Ha-ha. Ja. – Var han streng?

– Streng? Jeg så ham jo aldri. Han jobbet... he-he. Nei, han var ikke streng.

Bråkte litt sånn som jeg gjør, men det gikk fort over.

– Du har temperament?

– Ja, jeg har absolutt det, og så er jeg impulsiv. Det henger vel sammen.

Det forklarer nok jazzmusiseringen også. Der må du være impulsiv og improviserende, sier Hoff.

Næringslivskarrieren begynte i Kongsberg skifabrikk, der faren var medeier.

Hoff ble sjef akkurat da skiverdenen gikk over fra tre til glassfiber.

– Vi greide å legge om driften, men det var tungt. Sju magre vintrer er ikke bra for en skifabrikk. Det lærte meg mye om betydningen av å ha tilstrekkelig likviditet.

Hoff fikk et tilbud han ikke kunne motstå fra en av leverandørene, og startet på en internasjonal servicevirksomhet til olje- og gassindustrien.

– Jeg jobbet mye. Var i Paris om dagen, tok flyet til Elfenbenskysten på natten og gikk rett på morgenmøte der. Sånne ting. Det gikk bra i mange år.

– Du møtte ikke veggen?

– Nei! Jeg holdt meg i form, og løp Bygdøy rundt på lørdager og søndager.

Det er nøkkelen.

I 1985 kjøpte han opp en fabrikk på Notodden som produserer industrielle tekstiler.

– Det var så vanskelig å tjene penger og veldig små marginer. Jeg begynte å bli sliten av det, og så meg om etter noe annet. Heldigvis mistet næringslivslederen førerkortet. Dermed åpnet det seg nye muligheter.

KJAPP I SVINGENE. Kongsberg senvinters 1991. Klokken nærmer seg midnatt, og Kjell Gunnar Hoff er på vei hjem fra Notodden etter en lang dag på jobben. Han hører

10

Klartekst / 2. 05

på Miles Davis på bilradioen, i et opptak fra jazzklubben Birdland i New York. Hobby-saksofonisten nynner med og tapper takten mot rattet. Han har veien for seg selv. Nesten.

– Det må ha vært den eneste andre bilen ute. Den stoppet meg, og politimennene som kom ut, gliste godt, de kjente meg jo. Jeg hadde kjørt i 78 kilometer i timen i 50-sone. De tok fra meg sertifikatet for tre måneder!

Hoff ler av det nå.

– Etterpå ringte jeg politimesteren, som også er jazzentusiast. Han hadde stor forståelse for at det var lett å glemme speedometeret med det Miles Davis-opptaket på radioen. Men det var lite han kunne gjøre.

I de billøse månedene haiket Hoff med en ansatt ingeniør til fabrikken på Notodden hver dag. Han var utdannet ved høgskolen i Buskerud, og fabrikkeier Hoff fikk innblikk i en ny verden. En dag så han en annonse i avisen om at høyskolen søkte lærere.

Han slo til.

MANGE BØKER – Jeg skulle undervise ingeniørstudenter i økonomi, men syntes tekstboken kunne trenge litt forbedringer. Derfor kontaktet jeg forfatteren, som var veldig imøtekommende og positiv. Men det skjedde liksom ikke noe, sukker Hoff.

Så da forfatteren ett år senere var klar for å gjøre sine revideringer, hadde Hoff allerede skrevet en ny bok.

– Jeg holdt på med et kveldskurs for voksne. Jeg brukte kapitlene til boken som kompendier til studentene. De siste seks-syv ukene måtte jeg produsere et kapitel hver uke for å holde tritt med kurset!

Sånn ble Kjell Gunnar Hoffs første bok til, en bok om bedriftsøkonomi for ikke-økonomer. Siden ble det tre bøker til i bedriftsøkonomi som er i bruk ved landets høyskoler.

– Jeg klager ikke. Det er tydeligvis mange forelesere og studenter som liker det jeg har gjort.

Nå skal de tre hovedbøkene revideres, og praktikeren Hoff har fått med seg en ung professor fra Handelshøyskolen i Bergen på laget.

– Jeg synes det er stas at Trond Bjørnenak vil være med. Meningen er at han gradvis skal overta mer og mer av bøkene.

– Er ikke det litt trist å «gi fra seg» bøkene sine?

– Det viktigste er jo at bøkene fortsatt holder mål og kan brukes, sier Hoff.

Han trives i teoriens verden.

– Jeg hadde stor glede av å lese meg opp da jeg startet som lærer. Jeg tenkte: hvorfor i all verden har jeg ikke gått på flere kurs før! Da hadde jeg tatt langt bedre beslutninger. Og så har jeg fått et mye mer balansert syn på akademikere enn da jeg skulle vinne hvert bidige slag der ute i næringslivet.

– Har du opplevd misunnelse eller mistenkeliggjøring fordi du selv ikke er «akademisk nok»?

– Kanskje ved et par anledninger. Men det er helt unntaksvis. Jeg har flotte kolleger og er dem stor takk skyldig. Med tre streker under!

Han har til og med begynt å forstå verdien av å bruke litt tid på ting.

– Det blir færre feil av det, sier Kjell Gunnar Hoff.

– Det kan gå litt for fort noen ganger.

90 prosent av akademikerbarn på Oslos vestkant med et gjennomsnittlig karakternivå velger allmennfaglig linje i videregående skole. Blant østkantelever på samme prestasjonsnivå, men med foreldre med grunnskoleutdanning, gjør mindre enn 40 prosent tilsvarende valg.

Marianne Nordli Hansen har undersøkt hva sosial bakgrunn, prestasjoner og bydelstilhørighet betyr for rekruttering til videregående utdanning.

Resultatene, som publiseres i siste nummer av Tidsskrift for samfunnsforskning, avslører at skoledebatten feilfokuserer på prestasjonsforskjeller som forklaring på sosial ulikhet i utdanningssystemet. ØST ER ØST ... og vest er vest, og aldri skal de to møtes. Rudyard Kiplings klassiske postulat har gyldighet også i Marianne Nordli Hansens artikkel «Utdanning og ulikhet – valg, prestasjoner og sosiale settinger». Den gamle og grå Akerselva viser seg nok en gang å trekke en markant sosial skillelinje gjennom hovedstaden, når Nordli Hansen analyserer Oslo-ungdoms utdanningsvalg i perioden 2001–2003. Svært store forskjeller registreres, hva gjelder både foreldrenes inntekt og deres utdanningsnivå. På østkanten er det like vanlig å bare ha grunnskole som universitetsgrad på høyere nivå. I Oslo vest er det nesten 40 ganger vanligere å ha en universitetsutdanning enn kun grunnskole. 84 prosent av vestkantelevene velger allmennfaglig studieretning, mens bare 54 prosent øst for Akerselva gjør det samme valget.

SKYLD IKKE PÅ INNVANDRERNE En utbredt oppfatning er at ulikhetene i Osloskolen kan tilskrives den sosiale sammensetningen av elevmassen øst og vest i byen, og særlig det faktum at østkanten har den største andelen av elever med innvandrerbakgrunn. Nordli Hansens funn gir klar beskjed om at sosial snarere enn etnisk ulikhet bestemmer valgene. Forskjellene er faktisk større innad i majoritetsbefolkningen enn når innvandrerne inkluderes i analysene!

Den sterke fokuseringen på prestasjoner i grunnskolen har bidratt til

utbredelsen av den oppfatning at sosial ulikhet i all hovedsak dreier seg om prestasjonsforskjeller, og at prestasjonsforskjellene må søkes i elevenes hjemmemiljø heller enn i skolen. Nordli Hansens undersøkelse viser at det er store sosiale forskjeller i valg, også blant elever med like prestasjoner.

De markante valgforskjellene blant osloelevene kan bl.a. forklares med forholdet til klassekameratene, vestkantens frykt for sosial degradering, og opplevelsen av langsiktig økonomisk trygghet som forutsetning for å velge et langvarig utdanningsløp.

I LIMOUSIN TIL THEATERCAFÉEN Byrådet i Oslo lanserte i 2000 en kampanje som bl.a. ville få vestkantungdom til å velge yrkesfag. Ett av tiltakene var å hente vestkantelever i limousin til Theatercaféen, for å demonstrere at yrkesutdanning kan være lukrativt.

Ifølge Nordli Hansens funn var kampanjen neppe noen suksess, siden man ikke tok hensyn til grunnleggende innsikter fra utdanningsforskningen, som at valg av yrkesfaglig utdanning ses som et skritt på vei mot sosial degradering av akademikerfamilier vest i Oslo.

Artikkelen konkluderer med at prestasjonsforskjellene etter sosial bakgrunn, bl.a. i forbindelse med PISA-undersøkelsene, har fått for stor oppmerksomhet i det offentlige ordskiftet. Politikerne bør heller studere valgforskjellene blant ungdommene. Her blir også de politiske tiltakene enklere, f.eks. å senke utdanningskostnadene gjennom stipendordninger for familier med dårlig økonomi.

FAKTA; TITTEL:

Tidsskrift for samfunnsforskning

ANSVARLIG REDAKTØR: Anne Krogstad UTGIVELSE: 4 nummer per år

Universitetsforlagets tidsskriftpris 2005 TEKST: NILS PETTER HEDEMANN

Den gode tidsskriftartikkel skal premieres. Tidskriftene har en viktig plass i vår vitenskapelige offentlighet. Som utgiver av 32 akademiske tidsskrifter innenfor et bredt spekter av fagområder ønsker Universitetsforlaget å stimulere interessen for og belønne kvaliteten i fag- og forskningstidsskriftene. Derfor oppretter forlaget nå den nye prisen «Universitetsforlagets tidsskriftpris».

Redaktørene i Universitetsforlagets tidskrifter har alle plukket ut én artikkel fra sin 2004-årgang. Kriteriene for utvelgelsen var at artikkelen skulle være

både faglig nyvinnende og godt formidlet. De nominerte bidragene er nå til vurdering hos en jury, som består av avdelingsdirektør Mona Gravningen Rygh fra Norges forskningsråd, forsker Gunnar Sivertsen fra NIFU og professor Dagrun Skjelbred fra høgskolen i Vestfold. De tre, som har bred erfaring fra både forskning og formidling, skal kåre vinneren av «Universitetsforlagets tidsskriftpris». Forfatteren av vinnerartikkelen mottar en pris på 25.000 kroner, som blir delt ut på Universitetsforlagets sommerfest i midten av juni.

Klartekst / 2. 05

11

Portrettet Portrettet

Portrettet Tidsskrifter

*

Feil fokus på prestasjon TEKST: NILS PETTER HEDEMANN FOTO: SCANPIX

– Jeg hadde glemt at vi brukte forskalingslemmer, men så fant jeg kvitteringene. Alt finnes i arkivene, sier Hoff.

Ordensmannen forteller stolt at allerede den første jazz-helgen gikk i pluss.

Ideen fra køen i Molde viste seg å være liv laga også i et lengre perspektiv.

Bruskasse-jazzen fra ’65 er blitt til den årvisse Kongsberg jazzfestival, og under 40-årsmarkeringen i fjor var festivalgründeren selv med og spilte. For noen år siden blåste nemlig økonomen nytt liv i saksofonen som hadde ligget 18 år i dvale i kassen sin, og Kjell Gunnar Hoff kvintett så dagens lys.

TEMPERAMENT TIL GLEDE OG BESVÆR – Til helgen skal jeg ta våronna. Harve og så og tromle.

– Tromle?

– Ja, det vil si pakke jorda rundt kornene etter at de er sådd, forklarer Hoff.

Han er også bonde, et resultat av giftermålet med odelsjenta Kari Myhr fra Kongsberg.

– Jeg håper jeg rekker mye i helgen, for mandag skal jeg være i Trondheim, og mandag kveld er det tilbake til Riga igjen.

– Høres hektisk ut?

– Nja – det er nå sånn jeg har innrettet meg. Gårdsarbeidet er egentlig avslapning. Noe helt annet enn alt det andre jeg driver med, sier Hoff.

– Dessuten, far hadde det i seg at arbeidet adler mannen.

– Og du trodde på ham?

– Ha-ha. Ja. – Var han streng?

– Streng? Jeg så ham jo aldri. Han jobbet... he-he. Nei, han var ikke streng.

Bråkte litt sånn som jeg gjør, men det gikk fort over.

– Du har temperament?

– Ja, jeg har absolutt det, og så er jeg impulsiv. Det henger vel sammen.

Det forklarer nok jazzmusiseringen også. Der må du være impulsiv og improviserende, sier Hoff.

Næringslivskarrieren begynte i Kongsberg skifabrikk, der faren var medeier.

Hoff ble sjef akkurat da skiverdenen gikk over fra tre til glassfiber.

– Vi greide å legge om driften, men det var tungt. Sju magre vintrer er ikke bra for en skifabrikk. Det lærte meg mye om betydningen av å ha tilstrekkelig likviditet.

Hoff fikk et tilbud han ikke kunne motstå fra en av leverandørene, og startet på en internasjonal servicevirksomhet til olje- og gassindustrien.

– Jeg jobbet mye. Var i Paris om dagen, tok flyet til Elfenbenskysten på natten og gikk rett på morgenmøte der. Sånne ting. Det gikk bra i mange år.

– Du møtte ikke veggen?

– Nei! Jeg holdt meg i form, og løp Bygdøy rundt på lørdager og søndager.

Det er nøkkelen.

I 1985 kjøpte han opp en fabrikk på Notodden som produserer industrielle tekstiler.

– Det var så vanskelig å tjene penger og veldig små marginer. Jeg begynte å bli sliten av det, og så meg om etter noe annet. Heldigvis mistet næringslivslederen førerkortet. Dermed åpnet det seg nye muligheter.

KJAPP I SVINGENE. Kongsberg senvinters 1991. Klokken nærmer seg midnatt, og Kjell Gunnar Hoff er på vei hjem fra Notodden etter en lang dag på jobben. Han hører

10

Klartekst / 2. 05

på Miles Davis på bilradioen, i et opptak fra jazzklubben Birdland i New York. Hobby-saksofonisten nynner med og tapper takten mot rattet. Han har veien for seg selv. Nesten.

– Det må ha vært den eneste andre bilen ute. Den stoppet meg, og politimennene som kom ut, gliste godt, de kjente meg jo. Jeg hadde kjørt i 78 kilometer i timen i 50-sone. De tok fra meg sertifikatet for tre måneder!

Hoff ler av det nå.

– Etterpå ringte jeg politimesteren, som også er jazzentusiast. Han hadde stor forståelse for at det var lett å glemme speedometeret med det Miles Davis-opptaket på radioen. Men det var lite han kunne gjøre.

I de billøse månedene haiket Hoff med en ansatt ingeniør til fabrikken på Notodden hver dag. Han var utdannet ved høgskolen i Buskerud, og fabrikkeier Hoff fikk innblikk i en ny verden. En dag så han en annonse i avisen om at høyskolen søkte lærere.

Han slo til.

MANGE BØKER – Jeg skulle undervise ingeniørstudenter i økonomi, men syntes tekstboken kunne trenge litt forbedringer. Derfor kontaktet jeg forfatteren, som var veldig imøtekommende og positiv. Men det skjedde liksom ikke noe, sukker Hoff.

Så da forfatteren ett år senere var klar for å gjøre sine revideringer, hadde Hoff allerede skrevet en ny bok.

– Jeg holdt på med et kveldskurs for voksne. Jeg brukte kapitlene til boken som kompendier til studentene. De siste seks-syv ukene måtte jeg produsere et kapitel hver uke for å holde tritt med kurset!

Sånn ble Kjell Gunnar Hoffs første bok til, en bok om bedriftsøkonomi for ikke-økonomer. Siden ble det tre bøker til i bedriftsøkonomi som er i bruk ved landets høyskoler.

– Jeg klager ikke. Det er tydeligvis mange forelesere og studenter som liker det jeg har gjort.

Nå skal de tre hovedbøkene revideres, og praktikeren Hoff har fått med seg en ung professor fra Handelshøyskolen i Bergen på laget.

– Jeg synes det er stas at Trond Bjørnenak vil være med. Meningen er at han gradvis skal overta mer og mer av bøkene.

– Er ikke det litt trist å «gi fra seg» bøkene sine?

– Det viktigste er jo at bøkene fortsatt holder mål og kan brukes, sier Hoff.

Han trives i teoriens verden.

– Jeg hadde stor glede av å lese meg opp da jeg startet som lærer. Jeg tenkte: hvorfor i all verden har jeg ikke gått på flere kurs før! Da hadde jeg tatt langt bedre beslutninger. Og så har jeg fått et mye mer balansert syn på akademikere enn da jeg skulle vinne hvert bidige slag der ute i næringslivet.

– Har du opplevd misunnelse eller mistenkeliggjøring fordi du selv ikke er «akademisk nok»?

– Kanskje ved et par anledninger. Men det er helt unntaksvis. Jeg har flotte kolleger og er dem stor takk skyldig. Med tre streker under!

Han har til og med begynt å forstå verdien av å bruke litt tid på ting.

– Det blir færre feil av det, sier Kjell Gunnar Hoff.

– Det kan gå litt for fort noen ganger.

90 prosent av akademikerbarn på Oslos vestkant med et gjennomsnittlig karakternivå velger allmennfaglig linje i videregående skole. Blant østkantelever på samme prestasjonsnivå, men med foreldre med grunnskoleutdanning, gjør mindre enn 40 prosent tilsvarende valg.

Marianne Nordli Hansen har undersøkt hva sosial bakgrunn, prestasjoner og bydelstilhørighet betyr for rekruttering til videregående utdanning.

Resultatene, som publiseres i siste nummer av Tidsskrift for samfunnsforskning, avslører at skoledebatten feilfokuserer på prestasjonsforskjeller som forklaring på sosial ulikhet i utdanningssystemet. ØST ER ØST ... og vest er vest, og aldri skal de to møtes. Rudyard Kiplings klassiske postulat har gyldighet også i Marianne Nordli Hansens artikkel «Utdanning og ulikhet – valg, prestasjoner og sosiale settinger». Den gamle og grå Akerselva viser seg nok en gang å trekke en markant sosial skillelinje gjennom hovedstaden, når Nordli Hansen analyserer Oslo-ungdoms utdanningsvalg i perioden 2001–2003. Svært store forskjeller registreres, hva gjelder både foreldrenes inntekt og deres utdanningsnivå. På østkanten er det like vanlig å bare ha grunnskole som universitetsgrad på høyere nivå. I Oslo vest er det nesten 40 ganger vanligere å ha en universitetsutdanning enn kun grunnskole. 84 prosent av vestkantelevene velger allmennfaglig studieretning, mens bare 54 prosent øst for Akerselva gjør det samme valget.

SKYLD IKKE PÅ INNVANDRERNE En utbredt oppfatning er at ulikhetene i Osloskolen kan tilskrives den sosiale sammensetningen av elevmassen øst og vest i byen, og særlig det faktum at østkanten har den største andelen av elever med innvandrerbakgrunn. Nordli Hansens funn gir klar beskjed om at sosial snarere enn etnisk ulikhet bestemmer valgene. Forskjellene er faktisk større innad i majoritetsbefolkningen enn når innvandrerne inkluderes i analysene!

Den sterke fokuseringen på prestasjoner i grunnskolen har bidratt til

utbredelsen av den oppfatning at sosial ulikhet i all hovedsak dreier seg om prestasjonsforskjeller, og at prestasjonsforskjellene må søkes i elevenes hjemmemiljø heller enn i skolen. Nordli Hansens undersøkelse viser at det er store sosiale forskjeller i valg, også blant elever med like prestasjoner.

De markante valgforskjellene blant osloelevene kan bl.a. forklares med forholdet til klassekameratene, vestkantens frykt for sosial degradering, og opplevelsen av langsiktig økonomisk trygghet som forutsetning for å velge et langvarig utdanningsløp.

I LIMOUSIN TIL THEATERCAFÉEN Byrådet i Oslo lanserte i 2000 en kampanje som bl.a. ville få vestkantungdom til å velge yrkesfag. Ett av tiltakene var å hente vestkantelever i limousin til Theatercaféen, for å demonstrere at yrkesutdanning kan være lukrativt.

Ifølge Nordli Hansens funn var kampanjen neppe noen suksess, siden man ikke tok hensyn til grunnleggende innsikter fra utdanningsforskningen, som at valg av yrkesfaglig utdanning ses som et skritt på vei mot sosial degradering av akademikerfamilier vest i Oslo.

Artikkelen konkluderer med at prestasjonsforskjellene etter sosial bakgrunn, bl.a. i forbindelse med PISA-undersøkelsene, har fått for stor oppmerksomhet i det offentlige ordskiftet. Politikerne bør heller studere valgforskjellene blant ungdommene. Her blir også de politiske tiltakene enklere, f.eks. å senke utdanningskostnadene gjennom stipendordninger for familier med dårlig økonomi.

FAKTA; TITTEL:

Tidsskrift for samfunnsforskning

ANSVARLIG REDAKTØR: Anne Krogstad UTGIVELSE: 4 nummer per år

Universitetsforlagets tidsskriftpris 2005 TEKST: NILS PETTER HEDEMANN

Den gode tidsskriftartikkel skal premieres. Tidskriftene har en viktig plass i vår vitenskapelige offentlighet. Som utgiver av 32 akademiske tidsskrifter innenfor et bredt spekter av fagområder ønsker Universitetsforlaget å stimulere interessen for og belønne kvaliteten i fag- og forskningstidsskriftene. Derfor oppretter forlaget nå den nye prisen «Universitetsforlagets tidsskriftpris».

Redaktørene i Universitetsforlagets tidskrifter har alle plukket ut én artikkel fra sin 2004-årgang. Kriteriene for utvelgelsen var at artikkelen skulle være

både faglig nyvinnende og godt formidlet. De nominerte bidragene er nå til vurdering hos en jury, som består av avdelingsdirektør Mona Gravningen Rygh fra Norges forskningsråd, forsker Gunnar Sivertsen fra NIFU og professor Dagrun Skjelbred fra høgskolen i Vestfold. De tre, som har bred erfaring fra både forskning og formidling, skal kåre vinneren av «Universitetsforlagets tidsskriftpris». Forfatteren av vinnerartikkelen mottar en pris på 25.000 kroner, som blir delt ut på Universitetsforlagets sommerfest i midten av juni.

Klartekst / 2. 05

11

Aktuelt

!

Nye bøker

<

Nytt om navn

!

Krigsbarn i fredstid

Forakt som dreper

SPILL – til begjær og besvær

TEKST: KRISTIN EGGEN

TEKST: LIV JØRGENSEN

TEKST: LIV JØRGENSEN

– Forakt er dødelig, og vi må skjønne hvordan, sier allmennlege AnnA Luise Kirkengen. Med boken «Hvordan krenkede barn blir syke voksne» vil hun bidra til en annen kropps- og menneskeforståelse i medisinen.

Det er mandag, og der sitter du foran pc’n. Arbeidet fortoner seg ikke lystelig og kan dessuten utsettes. En runde kabal eller fem på maskinen, og hjernen vil utvilsomt kvikne til. – Hadde det vært penger involvert, kunne det der blitt skummelt, kommenterer psykolog Thorbjørn Skaug.

Hun har 30 års legeerfaring å bygge på, når hun nå vil belyse hvor sterkt liv og helse påvirkes av tidlige negative erfaringer – og hvor lite medisinen er oppmerksom på dette.

– Medisinen tilbyr undersøkelser og behandling uten alltid å vite bakgrunnen for helseproblemet. Og det kan til dels bli skjebnesvangert at hele menneskets bakgrunn ikke er kjent. Da gjør medisinen oss urett. Den omfatter ikke det levde livet, men skiller kropp fra person, sier Kirkengen.

Hennes utgangspunkt fra egen praksis var daglige møter med mennesker, hvis sykdom og sammenbrudd hun ikke forsto.

– Jeg ble slått av diskrepansen mellom hvor syke de opplevde seg, og hvor lite medisinen kunne påpeke, sier hun.

Da blir problemene ofte kategorisert som «funksjonelle lidelser». Det kan være smerter i forskjellige deler av kroppen, forstyrrelser i bevegelses- og sanseapparatet, kraftløshet i lemmer.

– Alt vi ikke medisinsk kan navngi korrekt, blir kalt funksjonelle lidelser, som sier at tilstanden ikke er anerkjent. I dette ligger en avvisning. Det er ikke en ordentlig definert tilstand. Og det blir en ansvarliggjøring – problemet blir gitt tilbake til pasienten, fortsetter Anna Luise Kirkengen.

Svært mange av oss legger pc-kabal i tide og til dels utide, iblant også Skaug, som til daglig sitter foran datamaskinen på Sosialmedisinsk poliklinikk i Fredrikstad. I boken «Spilleavhengighet» belyser han ulike sider ved det å hengi seg til spill, fra spenning og lyst til tragedier i avhengighetens kjølvann.

Antall spilleavhengige her til lands er blitt anslått til 50.000 personer, et minstetall, mener Thorbjørn Skaug.

– Det er ikke én grunn til at folk blir avhengige av spill. Årsakene er sammensatte og kan ligge i omstendighetene og valg de har tatt. Ofte viser disse personene ingen svakheter på forhånd, det er ikke noe påfallende ved dem.

Som ved rusmiddelavhengighet kan spillene være en flukt, en bedøvelsesfunksjon. Det spesielle ved spilleavhengighet er de økonomiske problemene, som alltid kommer, sier psykologen.

– Hvordan ser vi at en i nærmiljøet har dette problemet?

– Blir man stående ved spilleautomatene dag etter dag, er det skummelt.

Automater er veldig avhengighetsskapende. Problemet oppstår fort. Og i likhet med annen avhengighet vil den som har problemet, forsøke å skjule det.

– Men spill på nettet er det som vokser raskest, fortsetter Skaug. – Om få år tror jeg vi vil se hvor mange som har ødelagt seg på pokerspill på nettet.

SJOKKERENDE TALL Dette vil hun gjøre noe med, og hun har forskning å henvise til. Amerikanske forskere har undersøkt hvordan noen spesifiserte, negative erfaringer har sammenheng med hjerteinfarkt og dødfødsler.

– De har fulgt 18.000 personer, og funnene er sjokkerende. Det viser seg at jenter som har vokst opp i utrygghet, har mye større sjanser for å miste barn. Den volden de ikke dør av selv, overføres til andre i neste ledd. Belastninger forkorter egen levetid, reduserer egen helse og slår ut i neste generasjon. Forakt er dødelig.

Kropp og sjel må altså ses som en enhet.

– Psykologer kan ikke forklare hvorfor ikke kroppen fungerer. Når kropp og mental helse holdes atskilt, nærmer vi oss mennesker på to forskjellige måter. Men levd erfaring og kropp er det du er. Min kritikk griper fatt i at når vi har et helsevesen for to atskilte sykdomskategorier, da forstår vi ikke hva integrert livserfaring egentlig er, sier Anna Luise Kirkengen.

RØD TRÅD Menneskene har spilt siden tidenes morgen og attpåtil lett etter en mening i tilfeldighetene.

– Det går en rød tråd fra sjansespill og veddemål til det spirituelle, sier Thorbjørn Skaug. – Det å «kaste loddet» var en måte å spørre gudene på.

Mennesket er meningssøkende og vil lete etter mønstre. Det kan du se også i Lotto, folk spiller med sine tall, for eksempel fødsels-dager. De søker etter mønstre, og det danner seg en overtro rundt tallene. Men det er ikke annet enn tilfeldigheter og sjansespill.

Skaug tror markedsføringen av bl.a. Lotto har styrket den positive følelsen rundt spillet. Det er ingen skam å være Lotto-millionær, og i boken skriver han ikke bare om enkeltpersoners forhold til spill, men også om hvordan organisasjoner og det offentlige har gjort seg avhengige av pengespillene.

Selv sverger han til tippekupongen – og sjakk.

– Jeg hater å tape i sjakk. Det er et livslangt løp å bli god.

Kriger varer lenge. For mange barn av tyske soldater og norske kvinner tok den aldri slutt.

Kriminolog Kjersti Ericsson og spesialpedagog Eva Simonsen, begge ved Universitetet i Oslo, har intervjuet 110 krigsbarn – eller «tyskerunger», som de ble kalt på folkemunne. Gjennom disse intervjuene har det utkrystallisert seg to perspektiv: kvinnekroppen som nasjonalt territorium, og velferdsstatens mekanismer for marginalisering og utstøting.

KRIG OG KJÆRLIGHET – Det er ikke slik at i krig og kjærlighet er allting lov. I alle fall ikke under den tyske okkupasjonen i 1940–45. Det kollektive hatet mot de tyske okkupantene gjorde det til et alvorlig normbrudd for nordmenn å ha noe som helst med dem å gjøre. De kvinnene som hadde hatt seksuelle forbindelser med tyske soldater, hadde ikke brutt noen lov i juridisk forstand. Men de hadde latt seg innta og bruke av fienden.

NASJONENS KROPP Når vi bruker uttrykket «kvinnekroppen som nasjonalt territorium», er ikke det som en metafor, men som en sosial realitet, forteller Eva Simonsen.

Se på massevoldtektene som utføres som et ledd i krigføring overalt. Det er en måte å erobre fremmed territorium på. Når norske kvinner innledet kjærlighetsforhold og hadde seksuelle forbindelser med fienden, ble det sett som landsforræderi. Særlig vanskelig ble det for kvinner som fikk barn – det levende «bevis» for morens svik mot nasjonen. Represaliene uteble ikke. Den

Kjersti Ericsson og Eva Simonsen

individuelle straffen gikk ut på at kvinner ble skamklipt, oppsagt fra jobben sin og ekskludert fra lokalmiljøet. Men straffen kunne også være kollektiv. Mange av kvinnene ble internert i egne leirer for å «beskytte samfunnet mot kjønnssykdommer». De ble nærmest kollektivt kategorisert som «tilbakestående» og «usedelige». Slik kunne man forklare hvorfor kvinnene var «annerledes» og hadde sviktet. Den anerkjente psykiateren Ørnulv Ødegård skrev: Den alminnelige erfaring synes bestemt å tale for at det blant dem har vært uforholdsmessig mange svakt begavede, og også en del asociale psyokopater – delvis endog sinnssyke.

HALVT NORSK, HALVT MENNESKE? I månedene etter 8. mai 1945 gikk det opphetede debatter i pressen om hva som skulle skje med krigsbarna. Myndighetene tok raskt opp spørsmålet om hva som skulle gjøres. Krigsbarnsutvalget ble opprettet sommeren 1945.

Utvalget avviste ganske fort forslag i opinionen om å frata dem deres norske statsborgerskap og sende dem til Tyskland sammen med mødrene. Men hva måtte gjøres hvis barna skulle bli i Norge? Hvordan skulle samfunnet beskytte barna, og hvordan skulle samfunnet beskytte seg mot dem? Som «født i forræderi» kunne de komme til å vokse opp i hat og bitterhet mot Norge. De kunne bli som tøsen, laverestående og usedelige. De kunne bli kriminelle og løsgjengere, og bli en ekstra byrde for samfunnet.

Og barna fortsatte å betale prisen. De fleste vokste opp med moren, men mange ble plassert på barnehjem eller andre institusjoner, andre ble adoptert bort eller sendt til fosterfamilier. Der ble de behandlet med en varierende grad av omsorg, slik intervjuene i boka viser.

VANSKELIG FORSKERAVSTAND Vi gikk til arbeidet med stor ydmykhet, forteller Eva Simonsen.

Krigsbarna har vist oss stor tillit ved å dele sine historier med oss. Vi fikk mange beretninger om hvordan det var å bli påført skyld og skam, om seksuelle overgrep, plaging og trakassering fra lærer og medelever. Mange forteller om tausheten og avvisningen fra en mor som nektet å snakke om faren og det som hadde skjedd under krigen.

– Vi har hele tiden undret oss over hvorfor noen barn ble tatt godt vare på, mens andre led seg gjennom forakt, avvisning og overgrep. Et svar kan være at menneskene som omgav barnet, har vært i stand til å se det som et individ, heller enn å møte det som en del av kategorien «tyskerunge» eller krigsbarn. Det kan vi lære noe av. Ikke minst nå som vi definerer verden i større og større grad som «vi» og «de andre». Det er det stoffet marginalisering, utstøting og misbruk er laget av, sier Eva Simonsen.

FAKTA; TITTEL:

FAKTA; Krigsbarn i fredstid / 220 sider

TITTEL:

FORFATTERE: Kjersti Ericsson/Eva Simonsen

12

Klartekst / 2. 05

FAKTA; Hvordan krenkede barn blir syke

TITTEL:

voksne / 230 sider

Spilleavhengighet / 200 sider

UTGIVELSE: Mai

FORFATTER: Anna Luise Kirkengen

FORFATTER: Thorbjørn Skaug

PRIS:

UTGIVELSE: Juni

UTGIVELSE: Juni

PRIS:

PRIS:

Kr. 319,-

Kr. 319,-

Kr. 299,Klartekst / 2. 05

13

Aktuelt

!

Nye bøker

<

Nytt om navn

!

Krigsbarn i fredstid

Forakt som dreper

SPILL – til begjær og besvær

TEKST: KRISTIN EGGEN

TEKST: LIV JØRGENSEN

TEKST: LIV JØRGENSEN

– Forakt er dødelig, og vi må skjønne hvordan, sier allmennlege AnnA Luise Kirkengen. Med boken «Hvordan krenkede barn blir syke voksne» vil hun bidra til en annen kropps- og menneskeforståelse i medisinen.

Det er mandag, og der sitter du foran pc’n. Arbeidet fortoner seg ikke lystelig og kan dessuten utsettes. En runde kabal eller fem på maskinen, og hjernen vil utvilsomt kvikne til. – Hadde det vært penger involvert, kunne det der blitt skummelt, kommenterer psykolog Thorbjørn Skaug.

Hun har 30 års legeerfaring å bygge på, når hun nå vil belyse hvor sterkt liv og helse påvirkes av tidlige negative erfaringer – og hvor lite medisinen er oppmerksom på dette.

– Medisinen tilbyr undersøkelser og behandling uten alltid å vite bakgrunnen for helseproblemet. Og det kan til dels bli skjebnesvangert at hele menneskets bakgrunn ikke er kjent. Da gjør medisinen oss urett. Den omfatter ikke det levde livet, men skiller kropp fra person, sier Kirkengen.

Hennes utgangspunkt fra egen praksis var daglige møter med mennesker, hvis sykdom og sammenbrudd hun ikke forsto.

– Jeg ble slått av diskrepansen mellom hvor syke de opplevde seg, og hvor lite medisinen kunne påpeke, sier hun.

Da blir problemene ofte kategorisert som «funksjonelle lidelser». Det kan være smerter i forskjellige deler av kroppen, forstyrrelser i bevegelses- og sanseapparatet, kraftløshet i lemmer.

– Alt vi ikke medisinsk kan navngi korrekt, blir kalt funksjonelle lidelser, som sier at tilstanden ikke er anerkjent. I dette ligger en avvisning. Det er ikke en ordentlig definert tilstand. Og det blir en ansvarliggjøring – problemet blir gitt tilbake til pasienten, fortsetter Anna Luise Kirkengen.

Svært mange av oss legger pc-kabal i tide og til dels utide, iblant også Skaug, som til daglig sitter foran datamaskinen på Sosialmedisinsk poliklinikk i Fredrikstad. I boken «Spilleavhengighet» belyser han ulike sider ved det å hengi seg til spill, fra spenning og lyst til tragedier i avhengighetens kjølvann.

Antall spilleavhengige her til lands er blitt anslått til 50.000 personer, et minstetall, mener Thorbjørn Skaug.

– Det er ikke én grunn til at folk blir avhengige av spill. Årsakene er sammensatte og kan ligge i omstendighetene og valg de har tatt. Ofte viser disse personene ingen svakheter på forhånd, det er ikke noe påfallende ved dem.

Som ved rusmiddelavhengighet kan spillene være en flukt, en bedøvelsesfunksjon. Det spesielle ved spilleavhengighet er de økonomiske problemene, som alltid kommer, sier psykologen.

– Hvordan ser vi at en i nærmiljøet har dette problemet?

– Blir man stående ved spilleautomatene dag etter dag, er det skummelt.

Automater er veldig avhengighetsskapende. Problemet oppstår fort. Og i likhet med annen avhengighet vil den som har problemet, forsøke å skjule det.

– Men spill på nettet er det som vokser raskest, fortsetter Skaug. – Om få år tror jeg vi vil se hvor mange som har ødelagt seg på pokerspill på nettet.

SJOKKERENDE TALL Dette vil hun gjøre noe med, og hun har forskning å henvise til. Amerikanske forskere har undersøkt hvordan noen spesifiserte, negative erfaringer har sammenheng med hjerteinfarkt og dødfødsler.

– De har fulgt 18.000 personer, og funnene er sjokkerende. Det viser seg at jenter som har vokst opp i utrygghet, har mye større sjanser for å miste barn. Den volden de ikke dør av selv, overføres til andre i neste ledd. Belastninger forkorter egen levetid, reduserer egen helse og slår ut i neste generasjon. Forakt er dødelig.

Kropp og sjel må altså ses som en enhet.

– Psykologer kan ikke forklare hvorfor ikke kroppen fungerer. Når kropp og mental helse holdes atskilt, nærmer vi oss mennesker på to forskjellige måter. Men levd erfaring og kropp er det du er. Min kritikk griper fatt i at når vi har et helsevesen for to atskilte sykdomskategorier, da forstår vi ikke hva integrert livserfaring egentlig er, sier Anna Luise Kirkengen.

RØD TRÅD Menneskene har spilt siden tidenes morgen og attpåtil lett etter en mening i tilfeldighetene.

– Det går en rød tråd fra sjansespill og veddemål til det spirituelle, sier Thorbjørn Skaug. – Det å «kaste loddet» var en måte å spørre gudene på.

Mennesket er meningssøkende og vil lete etter mønstre. Det kan du se også i Lotto, folk spiller med sine tall, for eksempel fødsels-dager. De søker etter mønstre, og det danner seg en overtro rundt tallene. Men det er ikke annet enn tilfeldigheter og sjansespill.

Skaug tror markedsføringen av bl.a. Lotto har styrket den positive følelsen rundt spillet. Det er ingen skam å være Lotto-millionær, og i boken skriver han ikke bare om enkeltpersoners forhold til spill, men også om hvordan organisasjoner og det offentlige har gjort seg avhengige av pengespillene.

Selv sverger han til tippekupongen – og sjakk.

– Jeg hater å tape i sjakk. Det er et livslangt løp å bli god.

Kriger varer lenge. For mange barn av tyske soldater og norske kvinner tok den aldri slutt.

Kriminolog Kjersti Ericsson og spesialpedagog Eva Simonsen, begge ved Universitetet i Oslo, har intervjuet 110 krigsbarn – eller «tyskerunger», som de ble kalt på folkemunne. Gjennom disse intervjuene har det utkrystallisert seg to perspektiv: kvinnekroppen som nasjonalt territorium, og velferdsstatens mekanismer for marginalisering og utstøting.

KRIG OG KJÆRLIGHET – Det er ikke slik at i krig og kjærlighet er allting lov. I alle fall ikke under den tyske okkupasjonen i 1940–45. Det kollektive hatet mot de tyske okkupantene gjorde det til et alvorlig normbrudd for nordmenn å ha noe som helst med dem å gjøre. De kvinnene som hadde hatt seksuelle forbindelser med tyske soldater, hadde ikke brutt noen lov i juridisk forstand. Men de hadde latt seg innta og bruke av fienden.

NASJONENS KROPP Når vi bruker uttrykket «kvinnekroppen som nasjonalt territorium», er ikke det som en metafor, men som en sosial realitet, forteller Eva Simonsen.

Se på massevoldtektene som utføres som et ledd i krigføring overalt. Det er en måte å erobre fremmed territorium på. Når norske kvinner innledet kjærlighetsforhold og hadde seksuelle forbindelser med fienden, ble det sett som landsforræderi. Særlig vanskelig ble det for kvinner som fikk barn – det levende «bevis» for morens svik mot nasjonen. Represaliene uteble ikke. Den

Kjersti Ericsson og Eva Simonsen

individuelle straffen gikk ut på at kvinner ble skamklipt, oppsagt fra jobben sin og ekskludert fra lokalmiljøet. Men straffen kunne også være kollektiv. Mange av kvinnene ble internert i egne leirer for å «beskytte samfunnet mot kjønnssykdommer». De ble nærmest kollektivt kategorisert som «tilbakestående» og «usedelige». Slik kunne man forklare hvorfor kvinnene var «annerledes» og hadde sviktet. Den anerkjente psykiateren Ørnulv Ødegård skrev: Den alminnelige erfaring synes bestemt å tale for at det blant dem har vært uforholdsmessig mange svakt begavede, og også en del asociale psyokopater – delvis endog sinnssyke.

HALVT NORSK, HALVT MENNESKE? I månedene etter 8. mai 1945 gikk det opphetede debatter i pressen om hva som skulle skje med krigsbarna. Myndighetene tok raskt opp spørsmålet om hva som skulle gjøres. Krigsbarnsutvalget ble opprettet sommeren 1945.

Utvalget avviste ganske fort forslag i opinionen om å frata dem deres norske statsborgerskap og sende dem til Tyskland sammen med mødrene. Men hva måtte gjøres hvis barna skulle bli i Norge? Hvordan skulle samfunnet beskytte barna, og hvordan skulle samfunnet beskytte seg mot dem? Som «født i forræderi» kunne de komme til å vokse opp i hat og bitterhet mot Norge. De kunne bli som tøsen, laverestående og usedelige. De kunne bli kriminelle og løsgjengere, og bli en ekstra byrde for samfunnet.

Og barna fortsatte å betale prisen. De fleste vokste opp med moren, men mange ble plassert på barnehjem eller andre institusjoner, andre ble adoptert bort eller sendt til fosterfamilier. Der ble de behandlet med en varierende grad av omsorg, slik intervjuene i boka viser.

VANSKELIG FORSKERAVSTAND Vi gikk til arbeidet med stor ydmykhet, forteller Eva Simonsen.

Krigsbarna har vist oss stor tillit ved å dele sine historier med oss. Vi fikk mange beretninger om hvordan det var å bli påført skyld og skam, om seksuelle overgrep, plaging og trakassering fra lærer og medelever. Mange forteller om tausheten og avvisningen fra en mor som nektet å snakke om faren og det som hadde skjedd under krigen.

– Vi har hele tiden undret oss over hvorfor noen barn ble tatt godt vare på, mens andre led seg gjennom forakt, avvisning og overgrep. Et svar kan være at menneskene som omgav barnet, har vært i stand til å se det som et individ, heller enn å møte det som en del av kategorien «tyskerunge» eller krigsbarn. Det kan vi lære noe av. Ikke minst nå som vi definerer verden i større og større grad som «vi» og «de andre». Det er det stoffet marginalisering, utstøting og misbruk er laget av, sier Eva Simonsen.

FAKTA; TITTEL:

FAKTA; Krigsbarn i fredstid / 220 sider

TITTEL:

FORFATTERE: Kjersti Ericsson/Eva Simonsen

12

Klartekst / 2. 05

FAKTA; Hvordan krenkede barn blir syke

TITTEL:

voksne / 230 sider

Spilleavhengighet / 200 sider

UTGIVELSE: Mai

FORFATTER: Anna Luise Kirkengen

FORFATTER: Thorbjørn Skaug

PRIS:

UTGIVELSE: Juni

UTGIVELSE: Juni

PRIS:

PRIS:

Kr. 319,-

Kr. 319,-

Kr. 299,Klartekst / 2. 05

13

hva er-serien

*

Aktuelt

!

LÆREN om LIVET

Rett, nasjon, union

TEKST: NILS PETTER HEDEMANN

TEKST: KRISTIN N. EGGEN

Biologien åpner dramatiske muligheter for å endre livets oppskrifter og spilleregler. Likevel forsømmer nordmenn i stigende grad å sette seg inn i faget. Desto viktigere er siste skudd på stammen i hva erserien: Dag Olav Hessens engasjerte innføring i biologi.

Må vi feire unionsoppløsningen og frigjøringen fra Sverige? Hva med å heise flagget for hundre år med fullt folkestyre?

Hessen er professor i biologi ved Universitetet i Oslo. Han er kjent som en aktiv formidler og samfunnsdebattant, har utgitt en rekke bøker og er blitt tildelt Norges Forskningsråds formidlingspris. I biologiboken tar han oss med på en spennende reise blant biologer i felten og på laboratoriet, utro mus og menn, insekter som spiser sin elskedes hode under akten, bananfluer på genetikklabben, altruistiske maur og motstandsdyktige bakterier.

MER ENN MAT OG SEX – «Spis, overlev, reproduser!» Er det hva livet handler om ifølge biologien?

– Ja, grunnleggende er det jo det. Mennesket står likevel i en særstilling.

For oss er livet mer enn som så, tror jeg også enhver biolog vil hevde.

– Biologi betyr læren om livet. Betyr det at alt er biologi?

– Avgrensningen av biologien er et av problemene jeg har hatt under skrivingen. Kulturstudier viser oss at svært mye ved menneskelivet ikke er biologi.

Likevel gir biologien viktige innspill til forståelsen av mennesket på mange plan. Grenseflatene mot fag som biokjemi og medisin er heller ikke skarpe. De fleste nobelpriser i medisin er faktisk vunnet av biologer og biokjemikere.

– Vi er blitt advart mot «biologismen», det at biologien brer seg til andre fagområder.

– Det er jo vanlig med vitenskapelig hegemoni innen forskjellige temaer: sosiologien beskriver samfunnet, sosialantropologien fremmede kulturer, osv.

Biologien har nok vært ekspansiv og beveget seg inn på andres enemerker. For eksempel kostholdsdebatten, med den moderne steinalderdietten, bygger på evolusjonsteorien. Vi har fått et nytt, stort felt med evolusjonær psykologi. Den tar utgangspunkt i at ting som har med følelser, moral og vilje å gjøre, springer ut av biokjemiske prosesser. Man må ikke slutte at alt er biologi, men det blir i hvert fall feil å abstrahere bort biologien. Mennesker og andre pattedyr har samme hormonelle grunnstruktur, for eksempel er sex en universell drivkraft.

Men for mennesket er sex uendelig mye mer komplekst, ettersom sosiale, kulturelle og religiøse faktorer spiller inn. Utgangspunktet er likevel felles.

LIVETS NØKLER – Kapittel 5 handler om gener og bioteknologi, kompliserte emner med svære konsekvenser. Lar de seg forklare på 23 små sider?

– Selvfølgelig ikke, men det er viktig å gi et innblikk i hva dette innebærer.

For mange knyttes Frankenstein-visjoner til genteknologien, men den åpner også fantastiske muligheter. Jeg har vært opptatt av å fokusere på mulighetene – på menneskehjernens triumfer, når vi nå sitter med nøkkelen ikke bare til å forstå livet, men også til å endre det ganske dramatisk på godt og vondt.

– Skoleundersøkelsene viser at real- og naturfagene, blant dem biologi, taper terreng. Hvorfor bør vi lære biologi?

– Det er mange grunner, la meg nevne to: skal vi ta vare på økosystemene og artsmangfoldet, forutsetter det at vi kan noe om dette. Bioteknologi er i

14

Klartekst / 2. 05

“

I bunnen av biologien ligger fascinasjon over livet, som jeg håper jeg har klart å formidle i denne boken.

Dag Olav Hessen, forfatter av «hva er BIOLOGI»

ferd med å revolusjonere både medisin og landbruk, og reiser store spørsmål om livet som man ikke kan ta stilling til uten en viss kunnskap om temaet. Den manglende interessen for naturvitenskapene i vestlige land, og særlig i Norge, er et stort og sammensatt problem. Mye bunner i manglende synlighet. Selv ble jeg biolog ut fra en tidlig interesse for natur, katalysert av en entusiastisk lærer.

I bunnen av biologien ligger fascinasjon over livet, som jeg håper jeg har klart å formidle i denne boken. Og ny kunnskap ødelegger ikke for fascinasjonen, men avler tvert om mer fascinasjon!

Dag Olav Hessens engasjerende innføring i livets mysterier er den niende utgivelsen i hva er-serien, der Norges fremste formidlere gir kortfattede og velskrevne introduksjoner til sine fag. En rekke nye titler er under planlegging, og i løpet av året ventes nye hva er-bøker om etikk, feminisme, Internett, islam, kreativitet, kropp, makt, menneskerettigheter og psykisk lidelse.

FAKTA; TITTEL:

hva er BIOLOGI / 150 sider

FORFATTER: Dag Olav Hessen UTGIVELSE: April PRIS:

149,-

Det retoriske spørsmålet kommer fra Ola Mestad, professor i juss ved Universitetet i Oslo. Sammen med Dag Michalsen, professor i rettshistorie samme sted, har han stått som redaktør og medforfatter av noe så sjeldent som en juridisk coffeetable book om unionsoppløsningen i 1905.

– Jeg vet at Dag Michaelsen ikke liker at jeg kaller den det, men den inneholder både bilder og levende historier, så hvorfor ikke? Dessuten er den ikke tenkt som noen pensumbok, men et verk for historie- og politikkinteresserte generelt, sier Mestad.

Arbeidet med «Rett, nasjon, union» har tatt tre år. Den er satt sammen av kapitler skrevet av professorer og vitenskapelige assistenter fra innog utland, og forsøker å belyse og analysere rettslige og internasjonale perspektiv ved unionen før 1905, og selve unionsoppløsningen.

– Vi har vært opptatt av de rettslige aspektene ved selve unionen og den endelige frigjøringen fra Sverige, som vi ser som gjennomføringen av det norske folkestyret, sier Mestad.

Riktignok hadde vi hatt et Storting siden 1814, og regjering utgått fra dette Stortinget siden 1884, men når det gjaldt utenriks- og sikkerhetspolitikk, var vi under svensk administrasjon. Så Norge som fritt og udelelig, og styrt av et folkeflertall, ble ikke en realitet før i 1905.

– Ja, det er sant, bekrefter Mestad. Riktignok hadde ikke kvinnene stemmerett på den tiden, men det var en flertallsavgjørelse i Stortinget, folke-avstemning og underskriftene fra nesten tre tusen engasjerte kvinner som bestemte Norges fremtid. Er ikke det noe å feire, så vet ikke jeg!

– Vi har lett forgjeves etter bøker som kunne si noe dyptpløyende om unionen med Sverige før 1905, særlig med vekt på den juridiske siden av den. Dessuten har vi sett etter en skikkelig analyse av den statsrettslige siden ved unionsoppløsningen.

Det fant vi ikke, så derfor skrev vi den selv, forteller Mestad.

De første 200 sidene av boken handler om unionen, de neste 200 om selve oppløsningen.

Vi har også sammenlignet unionen med Sverige med EU-unionen slik den fremstår i dag.

Historien om hvordan Norge ble til et monarki og ikke en republikk, er også verdt å huske på. Mange, både i Stortinget og folket, ønsket republikk; det gjorde trolig også Christian Michelsen, vår første regjeringssjef etter 1905. Allikevel var han klar over betydningen av at oppløsningen og den nye statsordningen skulle gå fort og smertefritt, og ikke minst hvor viktig det var å opprettholde gode forbindelser med de europeiske stormaktene.

Så Michelsen lovet dyrt og hellig at OK, vi skal ha et kongedømme. Det vesentlige var at Kongen skulle ha svært begrenset politisk makt i forhold til det kong Oscar II hadde. Det eneste maktmiddelet den norske kongen nå har, er retten til å

“

abdisere. Det var denne retten Haakon VII truet med å bruke i 1940.

Det går for øvrig en historie om kong Haakon VII som holdt med Michelsen i en avstemning i regjeringen der Michelsen var i mindretall.

Michelsen skal ha vendt seg mot Kongen og sagt kontant: «Kongen har å holde med flertallet!»

Slike, og andre, historier finnes det flere av i boken, forteller Mestad, som er opptatt av at dette handler om mer enn frigjøring og selvstendighet, men om historien om Norge som en nasjon i verden, med de rettslige implikasjonene dette har, i eller utenfor union.

Boken er ikke tenkt som noen pensumbok, men et verk for historie- og politikkinteresserte generelt.

Ola Mestad, forfatter av «Rett, nasjon, union» I forbindelse med 100-årsmarkeringen av unionsoppløsningen i 1905 lanserte Det juridiske fakultet og fakultetsbiblioteket i samarbeid med Universitetsforlaget boken Rett, nasjon, union i Domus Bibliotheca ved Universitetet i Oslo.

FAKTA; TITTEL:

Rett, nasjon, union. Den svensk-norske unionens rettslige historie 1814–1905 / 519 sider

FORFATTERE: Ola Mestad / Dag Michaelsen (red.)

UTGIVELSE: Mai PRIS:

Kr. 499,-

Klartekst / 2. 05

15

hva er-serien

*

Aktuelt

!

LÆREN om LIVET

Rett, nasjon, union

TEKST: NILS PETTER HEDEMANN

TEKST: KRISTIN N. EGGEN

Biologien åpner dramatiske muligheter for å endre livets oppskrifter og spilleregler. Likevel forsømmer nordmenn i stigende grad å sette seg inn i faget. Desto viktigere er siste skudd på stammen i hva erserien: Dag Olav Hessens engasjerte innføring i biologi.

Må vi feire unionsoppløsningen og frigjøringen fra Sverige? Hva med å heise flagget for hundre år med fullt folkestyre?

Hessen er professor i biologi ved Universitetet i Oslo. Han er kjent som en aktiv formidler og samfunnsdebattant, har utgitt en rekke bøker og er blitt tildelt Norges Forskningsråds formidlingspris. I biologiboken tar han oss med på en spennende reise blant biologer i felten og på laboratoriet, utro mus og menn, insekter som spiser sin elskedes hode under akten, bananfluer på genetikklabben, altruistiske maur og motstandsdyktige bakterier.

MER ENN MAT OG SEX – «Spis, overlev, reproduser!» Er det hva livet handler om ifølge biologien?

– Ja, grunnleggende er det jo det. Mennesket står likevel i en særstilling.

For oss er livet mer enn som så, tror jeg også enhver biolog vil hevde.

– Biologi betyr læren om livet. Betyr det at alt er biologi?

– Avgrensningen av biologien er et av problemene jeg har hatt under skrivingen. Kulturstudier viser oss at svært mye ved menneskelivet ikke er biologi.

Likevel gir biologien viktige innspill til forståelsen av mennesket på mange plan. Grenseflatene mot fag som biokjemi og medisin er heller ikke skarpe. De fleste nobelpriser i medisin er faktisk vunnet av biologer og biokjemikere.

– Vi er blitt advart mot «biologismen», det at biologien brer seg til andre fagområder.

– Det er jo vanlig med vitenskapelig hegemoni innen forskjellige temaer: sosiologien beskriver samfunnet, sosialantropologien fremmede kulturer, osv.

Biologien har nok vært ekspansiv og beveget seg inn på andres enemerker. For eksempel kostholdsdebatten, med den moderne steinalderdietten, bygger på evolusjonsteorien. Vi har fått et nytt, stort felt med evolusjonær psykologi. Den tar utgangspunkt i at ting som har med følelser, moral og vilje å gjøre, springer ut av biokjemiske prosesser. Man må ikke slutte at alt er biologi, men det blir i hvert fall feil å abstrahere bort biologien. Mennesker og andre pattedyr har samme hormonelle grunnstruktur, for eksempel er sex en universell drivkraft.

Men for mennesket er sex uendelig mye mer komplekst, ettersom sosiale, kulturelle og religiøse faktorer spiller inn. Utgangspunktet er likevel felles.

LIVETS NØKLER – Kapittel 5 handler om gener og bioteknologi, kompliserte emner med svære konsekvenser. Lar de seg forklare på 23 små sider?

– Selvfølgelig ikke, men det er viktig å gi et innblikk i hva dette innebærer.

For mange knyttes Frankenstein-visjoner til genteknologien, men den åpner også fantastiske muligheter. Jeg har vært opptatt av å fokusere på mulighetene – på menneskehjernens triumfer, når vi nå sitter med nøkkelen ikke bare til å forstå livet, men også til å endre det ganske dramatisk på godt og vondt.

– Skoleundersøkelsene viser at real- og naturfagene, blant dem biologi, taper terreng. Hvorfor bør vi lære biologi?

– Det er mange grunner, la meg nevne to: skal vi ta vare på økosystemene og artsmangfoldet, forutsetter det at vi kan noe om dette. Bioteknologi er i

14

Klartekst / 2. 05

“

I bunnen av biologien ligger fascinasjon over livet, som jeg håper jeg har klart å formidle i denne boken.

Dag Olav Hessen, forfatter av «hva er BIOLOGI»

ferd med å revolusjonere både medisin og landbruk, og reiser store spørsmål om livet som man ikke kan ta stilling til uten en viss kunnskap om temaet. Den manglende interessen for naturvitenskapene i vestlige land, og særlig i Norge, er et stort og sammensatt problem. Mye bunner i manglende synlighet. Selv ble jeg biolog ut fra en tidlig interesse for natur, katalysert av en entusiastisk lærer.

I bunnen av biologien ligger fascinasjon over livet, som jeg håper jeg har klart å formidle i denne boken. Og ny kunnskap ødelegger ikke for fascinasjonen, men avler tvert om mer fascinasjon!

Dag Olav Hessens engasjerende innføring i livets mysterier er den niende utgivelsen i hva er-serien, der Norges fremste formidlere gir kortfattede og velskrevne introduksjoner til sine fag. En rekke nye titler er under planlegging, og i løpet av året ventes nye hva er-bøker om etikk, feminisme, Internett, islam, kreativitet, kropp, makt, menneskerettigheter og psykisk lidelse.

FAKTA; TITTEL:

hva er BIOLOGI / 150 sider

FORFATTER: Dag Olav Hessen UTGIVELSE: April PRIS:

149,-

Det retoriske spørsmålet kommer fra Ola Mestad, professor i juss ved Universitetet i Oslo. Sammen med Dag Michalsen, professor i rettshistorie samme sted, har han stått som redaktør og medforfatter av noe så sjeldent som en juridisk coffeetable book om unionsoppløsningen i 1905.

– Jeg vet at Dag Michaelsen ikke liker at jeg kaller den det, men den inneholder både bilder og levende historier, så hvorfor ikke? Dessuten er den ikke tenkt som noen pensumbok, men et verk for historie- og politikkinteresserte generelt, sier Mestad.

Arbeidet med «Rett, nasjon, union» har tatt tre år. Den er satt sammen av kapitler skrevet av professorer og vitenskapelige assistenter fra innog utland, og forsøker å belyse og analysere rettslige og internasjonale perspektiv ved unionen før 1905, og selve unionsoppløsningen.

– Vi har vært opptatt av de rettslige aspektene ved selve unionen og den endelige frigjøringen fra Sverige, som vi ser som gjennomføringen av det norske folkestyret, sier Mestad.

Riktignok hadde vi hatt et Storting siden 1814, og regjering utgått fra dette Stortinget siden 1884, men når det gjaldt utenriks- og sikkerhetspolitikk, var vi under svensk administrasjon. Så Norge som fritt og udelelig, og styrt av et folkeflertall, ble ikke en realitet før i 1905.

– Ja, det er sant, bekrefter Mestad. Riktignok hadde ikke kvinnene stemmerett på den tiden, men det var en flertallsavgjørelse i Stortinget, folke-avstemning og underskriftene fra nesten tre tusen engasjerte kvinner som bestemte Norges fremtid. Er ikke det noe å feire, så vet ikke jeg!

– Vi har lett forgjeves etter bøker som kunne si noe dyptpløyende om unionen med Sverige før 1905, særlig med vekt på den juridiske siden av den. Dessuten har vi sett etter en skikkelig analyse av den statsrettslige siden ved unionsoppløsningen.

Det fant vi ikke, så derfor skrev vi den selv, forteller Mestad.

De første 200 sidene av boken handler om unionen, de neste 200 om selve oppløsningen.

Vi har også sammenlignet unionen med Sverige med EU-unionen slik den fremstår i dag.

Historien om hvordan Norge ble til et monarki og ikke en republikk, er også verdt å huske på. Mange, både i Stortinget og folket, ønsket republikk; det gjorde trolig også Christian Michelsen, vår første regjeringssjef etter 1905. Allikevel var han klar over betydningen av at oppløsningen og den nye statsordningen skulle gå fort og smertefritt, og ikke minst hvor viktig det var å opprettholde gode forbindelser med de europeiske stormaktene.

Så Michelsen lovet dyrt og hellig at OK, vi skal ha et kongedømme. Det vesentlige var at Kongen skulle ha svært begrenset politisk makt i forhold til det kong Oscar II hadde. Det eneste maktmiddelet den norske kongen nå har, er retten til å

“

abdisere. Det var denne retten Haakon VII truet med å bruke i 1940.

Det går for øvrig en historie om kong Haakon VII som holdt med Michelsen i en avstemning i regjeringen der Michelsen var i mindretall.

Michelsen skal ha vendt seg mot Kongen og sagt kontant: «Kongen har å holde med flertallet!»

Slike, og andre, historier finnes det flere av i boken, forteller Mestad, som er opptatt av at dette handler om mer enn frigjøring og selvstendighet, men om historien om Norge som en nasjon i verden, med de rettslige implikasjonene dette har, i eller utenfor union.

Boken er ikke tenkt som noen pensumbok, men et verk for historie- og politikkinteresserte generelt.

Ola Mestad, forfatter av «Rett, nasjon, union» I forbindelse med 100-årsmarkeringen av unionsoppløsningen i 1905 lanserte Det juridiske fakultet og fakultetsbiblioteket i samarbeid med Universitetsforlaget boken Rett, nasjon, union i Domus Bibliotheca ved Universitetet i Oslo.

FAKTA; TITTEL:

Rett, nasjon, union. Den svensk-norske unionens rettslige historie 1814–1905 / 519 sider

FORFATTERE: Ola Mestad / Dag Michaelsen (red.)

UTGIVELSE: Mai PRIS:

Kr. 499,-

Klartekst / 2. 05

15

www.universitetsforlaget.no

Presseklipp

()

«Uri skuffar ikkje; det er ei bok om menneskespråket som det er ein fryd å lesa. Framstillinga er levande, ukunstla (som seg hør og bør) og kjemisk fri for vitskapleg ordpynting, med ei høveleg mengd artige og uventa formuleringar.»

Sylfest Lomheim i Apollon om Helene Uris bok hva er SPRÅK

«Gud er mann, englene er menn, paven er det og kardinalen er mann. Alle disse religionene er påfallende mannsdominerte. Dette er grunnleggende for den religiøse forståelsen, og påvirker derfor også samfunnet.»

Thore Langfeldt, forfatter av Erotikk og fundamentalisme- fra Mesopotamia til kvinnefronten, i Dagbladet

«Endelig en bok med visjon om å belyse dagens lærer- og studentroller, og hvor forfatterne vil trekke oss med i en verden som skal belyse sammenhengen mellom utdanningsreformer og lærerroller.»

Kristin Markussen om Klinikk og akademia (Christiansen, Heggen og Karseth) i Tidsskriftet Sykepleien

Vikingene drev med menneskeofringer til de norrøne gudene. Mennesker ble hengt opp i trær sammen med dyr for å lide en pinefull død. Dette kan man lese om i Norges religionshistorie.

NRK P1 Norgesglasset om Norges religionshistorie (Arne Bugge Amundsen, red.)

«Er du vitebegjærlig og har hull i EU-kunnskapen, kan ”hva er EU” være noe for deg. Boka er ikke skrekkinngytende stor, fungerer greit som oppslagsverk, og gir en kortfattet, forståelig og grunnleggende presentasjon av EU.» HK-nytt om hva er EU (Kristian Sarastuen og Anders Ystad)

Universitetsforlaget 5 år