Klartekst nr. 3/2001

• MENNESKET, moralen og genene SIDE 4

KLARTEKST • EN KVINNE mot sin tid SIDE 7 • VIRKELIGHET på film SIDE 13

UNIVERSITETSFORLAGETS MAGASIN / NR. 3. 2001

«Å ta opp forholdet mellom stil og datateknologi som problem, er å stikke hånden inn i to vepsebol samtidig.»

PORTRETTET: Britt Kroepelien

Redaksjonelt

Å forstå det menneskelige Nylig skjedde det uforståelige, terrorhandlingen som vi alle har prøvd å forholde oss til på ulike måter. Da har det noen ganger vært godt å kunne skru av TV’n, ta pause fra krigs-overskriftene og bare lytte på radioen eller lese hva fagpersonene sier: Den kunnskapsrike religionshistorikeren, statsviteren eller historikeren som kan sitt fag til bunns, som kan se sammenhenger, som kan forklare hvordan terrorister tenker, som kan sette udåden i USA inn i et større bilde, som appellerer til refleksjon og som gir oss ord og bilder og kunnskap som vi kan benytte når vi skal kommunisere med hverandre og med barna våre om verden etter 11. september.

Faglitteraturen har en slik vederkvegende rolle.

Den skaper orden i kaos og setter ord på forvirrede tanker. Å ta seg tid til å lese en god bok som formidler viten, oppleves aldri som bortkastet. Man får aldri lest nok, men litt er bedre enn ingenting, og heldigvis er det ikke mangel på kloke og skriveføre forskere som ønsker å formidle sin innsikt og sine funn til leserne.

Fra Universitetsforlagets rikholdige høstliste hadde vi for flere uker siden plukket ut et knippe av utgivelser som skulle få plass i høstens Klartekst. Noen av disse har den siste uken fått en uhyggelig aktualitet, og viser hvordan fagdebatten og faglitteraturen til enhver tid har sin viktige plass som solide påler i informasjonsstrømmen. Hva er egentlig et menneske? Hva er «godt» og hva er «ondt»? Kan etikk være genetisk bestemt, eller er studiet av politisk handling

KLARTEKST

viktigere enn studiet av gener? Hvilke etiske implikasjoner har det at mennesket selv er ansvarlig for sine handlinger?

Med utgangspunkt i sin nye bok Mennesket, moralen og genene skriver filosofen Lars Fr. H. Svendsen et debattinnlegg om biologismen som trussel mot oppfatningen av mennesket som et moralsk ansvarlig vesen som er forpliktet overfor sine omgivelser. Svendsen kommer i høst også med boken Ondskapens filosofi der han diskuterer spørsmål som: Hva er det onde?

Hvem er den onde? Hvorfor gjør vi det onde?

Hvordan skal det onde straffes?

Verdensreligioner i Norge presenteres også i dette nummeret av Klartekst. Hvordan styrer religionen menneskers etikkvalg? Hva er religionens rolle som kulturbærer, og hvordan kan innsikt i religion sette oss i stand til å forstå det som i utgangspunktet er umulig å forstå?

Filosofen, antirasisten og antinazisten Hannah Arendt presenteres i høst i en ny bok av Einar Øverenget. Arendt var en ikke-ideologisk tenker som på sin måte utfordret den tradisjonelle forståelsen av hva som kjennetegner et menneske, og slik blir også boken om henne et bidrag til et nyansert svar på denne evige gåten.

UNIVERSITETSFORLAGETS MAGASIN /NR. 3. 2001

2

Nr. 3. 2001 – 2. årgang Universitetsforlagets magasin

I redaksjonen: Hege Ramseng og Mari Bjørkeng

Ansvarlig redaktør: Laila Stange Redaktør: Vibeke Feldberg

Redaksjonell rådgivning: Gazette as Design og Lay out: Gazette as

Klartekst / 3. 01

Adresse: Universitetsforlaget, Sehestedsgate 3 Postboks 508 Sentrum 0105 Oslo Telefon: 24 14 75 00 Telefaks: 24 14 75 01 E-post: klartekst@universitetsforlaget. no www. universitetsforlaget. no

Nyheter

*

Religionsmangfold i Norge TEKST: BJARNE RIISER GUNDERSEN

I løpet av de siste femti årene har alle de store verdensreligionene etablert seg i Norge. Hva har det gjort med oss?

I dag finnes det omlag 70 000 muslimer i Norge. I tillegg regner man med at mellom 15 og 20 000 buddhister, om lag 10 000 hinduer og litt under 1000 jøder lever i dette lille landet.

– Jeg håper denne utviklingen kan lede til en økt toleranse og føre til økt ydmykhet, spesielt i enkelte kristne miljøer, sier Knut Axel Jacobsen. Han er professor i religionsvitenskap og redaktør av Verdensreligioner i Norge, en ny bok som beskriver hvordan de ulike verdensreligionene praktiseres her til lands.

Her presenteres både hinduistiske, buddhistiske, muslimske, jødiske og kristne sammenslutninger i Norge – deres utbredelse, ritualer og hellige steder.

– Vi ønsket å kartlegge religionsmangfoldet i Norge, sier Jacobsen.

– Massemediene fokuserer veldig ofte på islam som den eneste religiøse minoriteten i Norge. Vi vil vise at variasjonen er større enn som så.

– Hva gjør dette religiøse mangfoldet med det norske samfunnet?

– Den fører nok til en slags relativisme – vi er nødt til å forsone oss med at vi skal leve i et pluralistisk samfunn. Mange mener kanskje at det ligger en normoppløsning i dette, men slik er det nødvendigvis ikke. Det religiøse mangfoldet i dag er jo nettopp et resultat av at folk holder fast på tradisjonene, ikke at de forlater dem.

– Hvordan ser du på statskirkens rolle i denne situasjonen?

Etter hvert som vi får store religiøse minoriteter fra de ulike verdensreligionene her til lands, er det vel vanskelig å tenke seg at staten bare skal alliere seg med den ene av dem. I Sverige har man jo skilt stat og kirke. Denne diskusjonen kommer nok med økende styrke her også.

I Jacobsens bok – som er skrevet i samarbeid med Kari Vogt og Dagfinn Rian – beskrives også hvordan de ulike religionssamfunnene utvikler egne særtrekk i møtet med det norske samfunnet.

– Møtet med den norske likhetsideologien har nok hatt betydning for flere av de religiøse gruppene, sier han.

– For eksempel har Norge, som det eneste land i Europa, hatt en kvinnelig

leder av Islamsk råd. Man kan også se hvordan hinduer her i landet legger veldig lite vekt på kastevesenet i sin tolkning av den hinduistiske læren.

– Hvilke andre særtrekk ser du ved de religiøse minoritetene i Norge?

– Mange av dem er sterkt preget av å være diaspora-grupper, minoritetsgrupper som lever i eksil. I en slik situasjon blir gjerne etnisk og religiøs identitet knyttet sammen – religion får en stor rolle som kulturbærer, og blir viktig for samholdet innad i en folkegruppe. Derfor ser man for eksempel at også sekulariserte vietnamesere kommer til de buddhistiske templene i Norge ved store fester, fordi de i slike sammenhenger opplever et språklig og kulturelt fellesskap.

– Man er jo aldri så norsk som når man er i utlandet…

Nei, det er typisk at nordmennene som utvandret til USA bygget egne kirker – og så bygget svenskene sine ved siden av, selv om begge gruppene var lutheranere. På samme måte har hinduene fra Sri Lanka og India hver sine templer i Oslo. Og buddhister fra Sri Lanka går ikke i tempelet til de thailandske buddhistene – selv om de tilhører samme buddhistiske retning.

LIKHETENS PARADOKSER Er vi likere i Norge enn i andre land? Sannsynligvis ikke. Likevel har ideen om likhet ofte preget nordmenns selvforståelse og beskrivelser av Norge. I boken Likhetens paradokser undersøkes de ofte motstridende elementene i denne tankegangen nærmere. Gjennom sammenliknende antropologiske undersøkelser ønsker forfatterne å utfordre bildet av Norge som et sted der likheten råder, og utforske spenningsfeltet mellom likhet og ulikhet i det moderne Norge. Bidragene varierer: Her belyses blant annet innvandrings-

problematikk, kommunalt helsearbeid og tradisjonene for gavebytte i et fiskevær i Finnmark. I tillegg kommer analyser av moderne toppidrett og lesbiske barnefamilier. Til sammen tegner disse studiene et variert og motsetningsfylt bilde av den norske likhetsideologien.

Redaktører for boken er sosialantropologene Marianne E. Lien, Hilde Lidén og Halvard Vike.

Klartekst / 3. 01

3

Debatt

«

Mennesket, moralen og genene LARS FR. H. SVENDSEN

Det er bemerkelsesverdig hvordan biologien har erstattet fysikken som master science i løpet av de siste tiårene. Prestisjen og pengene har forflyttet seg fra fysikken til biologien.

Biologiens sterke stilling vises ikke minst i innflytelsen på det bredere publikums forståelse av mennesket og dets plass i verden. Richard Dawkins innleder The Selfish Gene med å hevde at vi ikke lenger behøver å ty til religiøs overtro når vi skal reflektere over de «dype» problemene vedrørende menneskets eksistens. Spørsmål som «Er det en mening med livet?» og «Hva er mennesket?» skal nå gis av biologien, nærmere bestemt av genetikken. Biologien er blitt en vitenskap som gjør krav på å forvalte den hele og fulle sannheten om mennesket, og den har slik sett en påtagelig likhet med den religionen den setter seg fore å erstatte.

BIOLOGISME

Selv om det bare er et halvt århundre siden Crick og Watson oppdaget DNA-molekylet, har det allerede preget vår forståelse av oss selv som mennesker på avgjørende vis. Mange mennesker tror tilsynelatende at genene er nøkkelen til hvem vi er. I 1988 ble det menneskelige genomprosjektet påbegynt, og i juni 2000 ble de første skissene av hele det menneskelige genomet offentliggjort. Da uttalte USAs president, Bill Clinton, at vi var i ferd med å lære det språket Gud brukte da han skapte livet. Clintons påstand er tankevekkende fordi den viser at vi her snakker om metafysikk, vel så mye som vitenskap. Mennesket, moralen og genene er ikke en kritikk av biologien, men av biologismen – ikke en kritikk av en vitenskap, men av en ideologi. Biologisme er ikke vitenskap, men et metafysisk livssyn som gjør bruk av vitenskapen biologi til å forklare alle aspekter ved menneskets liv, tanker og handlinger. Biologien glir over i biologisme når den strekker seg ut over sitt eget, legitime område og forsøker å bli en universalforklaring.

Bildet som formidles til oss ikke-biologer av den moderne biologien, har en forbløffende entydighet, idet vi ustanselig presenteres for

4

Klartekst / 3. 01

eksepsjonelt enkle svar på ulike problemstillinger om hvem vi er, om hvorfor vi handler slik vi gjør og ofte også om hvordan vi bør handle.

Svarene er ofte relatert til forestillingen om at man har funnet «genet for» en eller annen egenskap. Dette bildet er misvisende både med henblikk på problemenes kompleksitet og biologiens yteevne. «Gener for» nær sagt enhver menneskelig egenskap blir postulert på løpende bånd uten at det finnes vitenskapelig belegg for dem, men snarere fordi dette passer inn i en bestemt teori om forholdet mellom gener og egenskaper. De fleste av disse genene har en rent hypotetisk status. Problemet er at slike spekulasjoner ofte blir videreformidlet som om vi nå visste at disse genene faktisk finnes og som om vi nå har forstått det aktuelle fenomenet til bunns.

Som oftest har man ikke engang sannsynliggjort at de nevnte genene finnes. Jeg hevder ikke at genetiske forklaringer er feilslåtte. At en mengde fenomener har et vesentlig genetisk grunnlag, er hevet over tvil, og det er allerede påvist flere sykdommer med en relativt klar og entydig genetisk komponent. Problemet er at genene i stadig høyere grad brukes som en universalforklaring, slik at de fremstilles som nøkkelen til å forstå ethvert fenomen.

GODT OG ONDT

Etter min mening er den utbredte biologismen i samtiden den største trusselen mot oppfatningen av mennesket som et moralsk ansvarlig vesen som er forpliktet overfor sine omgivelser. Hvis biologien er nøkkelen til å forstå mennesket som handlende vesen, vil all moral være illusorisk, og det moralske onde, og vil bli redusert til det naturlige onde arvesynden blir erstattet av arvestoff. Skillet mellom det moralske og naturlige onde er ikke helt uproblematisk å trekke, men vi kan tentativt si at det moralske onde har sin årsak i fritt handlende aktører, mens det naturlige onde har rent naturlige årsaker. Biologien er

ikke i stand til å forvalte det moralske begrepet om ondskap, og kan i høyden bortforklare fenomenet.

Hvilke redskaper gir biologien for å skille det gode fra det onde? Ingen utover at «godt» må forstås som «nyttig for den egne reproduksjonen», mens ondt ikke kan forstås som annet enn det som tilsvarende er unyttig. Det kommer ikke noe «godt» ut av en darwinistisk evolusjonsprosess, hvis man med «godt» mener noe moralsk normativt. «God» betyr her utelukkende «overlevelsesdyktig», uten at det er klart hva overlevelsesdyktigheten – løsrevet fra andre formål – skal være god for. I prinsippet kan en hvilken som helst egenskap og aktivitet vise seg å være fordelaktige i et evolusjonært perspektiv.

Et fokus på biologi generelt, og gener mer spesifikt, har etter min mening lite å tilføre etikken. Dette gjelder særlig den normative etikken, men jeg tror heller ikke at biologien tilfører den deskriptive etikken stort, fordi det ligger teoretiske forutsetninger til grunn for biologenes beskrivelser av moralsk atferd som systematisk forvrenger beskrivelsene av denne atferden, fordi atferden alltid betraktes som uttrykk for egoisme på ett eller annet nivå. Problemet med en slik fokusering på egoisme er at det fører til en systematisk omfortolkning av menneskelige handlinger, der all atferd blir tolket som om den «egentlig» bare er uttrykk for egoisme, uansett hvordan den ellers måtte fremstå. Og dette har igjen konsekvenser for hvordan vi betrakter våre medmennesker og handler overfor dem.

MORALEN OG DET MENNESKELIGE GENOMPROSJEKTET

En av verdens ledende molekylærbiologer, Walter Gilbert, har skrevet at «vi vil vite hva det er å være menneske» når vi har kartlagt det menneskelige genomet. Jeg er overbevist om at kartleggingen av det menneskelige genomet ikke kommer til å gi oss noen slik forståelse. Og vi vil ikke

kunne bruke kunnskapen om det menneskelige genomet til å redefinere moralen, jussen, politikken osv. Det menneskelige genomprosjektet forandrer overhodet ikke premissene for noe av dette. Robert Wright skriver: «Altruisme, barmhjertighet, kjærlighet, samvittighet, rettferdighetssans – alle disse tingene, tingene som holder samfunnet sammen, tingene som lar vår art tenke så høye tanker om seg selv, kan nå med visshet sies å ha en fast genetisk basis.» Ingenting av dette er foreløpig påvist å ha noen fast genetisk basis. Wrights påstand er rett og slett usann, og den er et eksempel, blant mange, på dette feltets evne til å produsere storslåtte utsagn om den moderne biologiens ytelser – utsagn som er mer eller mindre blottet for vitenskapelig belegg. De nevnte egenskapene vil neppe noensinne vises å ha en slik basis.

En normativ etikk kan ikke etableres på et rent genetisk eller mer allment biologisk grunnlag.

Genetikken har ingen privilegert tilgang til menneskets natur, men tar for seg ett analysenivå blant andre. Dette nivået synes å være lite egnet som utgangspunkt for en analyse av moral, fordi de størrelsene som behandles på dette nivået verken er moralske eller umoralske aktører – de bare er. Vi behøver en etikk for personer, ikke for gener. Når blant annet E.O. Wilson skriver om «genets moral», er dette omtrent like meningsfullt som å snakke om «nyrenes moral» eller «hemoglobinets moral». Verken gener, nyrer eller hemoglobin er moralske aktører, slik vi mennesker er. Når genet blir betraktet som et subjekt, blir mennesket et objekt, og vi mister derigjennom det eneste subjektet som kunne fungere genuint intensjonalt. Vi finner ingen atferd hos gener, men bare hos levende organismer. Gener er verken egoistiske eller altruistiske, gode eller onde, men er rett og slett. Etiske predikater er forbeholdt mennesket. Og det er opp til oss å bestemme hvilke moralske normer som skal gjelde. Det er noe vi bør komme frem til

Lars Fr. H. Svendsen er dr.art. og er førsteamanuensis ved Filosofisk institutt, Univer sitetet i Bergen.

Han har tidligere gitt ut følgende bøker på Universitetsforlaget: – Kjedsomhetens filosofi (1999) – Kunst (2000) I tillegg til Mennesket, moralen og genene kommer Svendsen i høst også ut med boken Ondskapens filosofi.

gjennom rasjonelle meningsutvekslinger. Molekylærbiologien kan ikke fortelle oss noe som helst om hvordan disse normene bør være. Den kan ikke engang fortelle oss om hvilke normer som er gjeldende nå, fordi disse normene befinner seg på et nivå som er utilgjengelig for genetikken.

Hvis vi skal skape en bedre verden, behøves politisk handling snarere enn studier av gener.

Hans Skjervheim påpeker problemet med en overdreven tiltro til prosjekter av lignende type som det menneskelige genomprosjektet: «Man skjeler til naturvitenskapene og forsøker å gjøre det umulige, og resultatet blir at de ikke helt små reelle mulighetene som foreligger, blir forsømt.»

Klartekst / 3. 01

5

Nyheter

*

En ny offentlig sektor? * Hva skal skje med de offentlige tjenestene i Norge? I høst utgir Universitetsforlaget to bøker som tar for seg denne problemstillingen fra ulike vinkler.

I 1962 hadde 199 500 nordmenn sin daglige gange til og fra jobber i offentlig sektor. I år 2000 hadde dette tallet økt til 715 000. I løpet av den samme perioden økte de samlede offentlige utgiftene fra 109 til 514 milliarder kroner. Det vil si en økning på 473 prosent – på drøyt tjue år.

Det er tall som dette som gjør at så mange politikere og professorer nå roper på en omlegging av offentlig sektor. De fleste er enige om at et eller annet må skje, problemet er bare hvilke konkrete virkemidler man skal velge.

– Offentlig sektor – og spesielt de kommunale tjenestene – må se til å våkne opp, sier Tor Wallin Andreassen. Han er førsteamanuensis ved BI, og sammen med professor Tormod Lunde forfatter av boken Offentlige tjenester – prinsipper for økt brukerorientering. Han er ikke i tvil om at en tillemping til markedsøkonomiske mekanismer er veien å gå for offentlig sektor.

– I det offentlige vil folk heller sitte og holde hverandre i hendene enn å endre seg. Det er der vi må skjære igjennom.

– Hva mener du må gjøres?

– Vi må begynne å stille krav til dem som tilbyr tjenestene. Vi må skape markedsmekanismer som legger press på systemet utenfra, og begynne å se på de offentlige institusjonene som profesjonelle serviceenheter.

– Hvordan kan dette gjennomføres?

– Først og fremst må vi som bruker offentlige tjenester få valgmuligheter – enten ved at dagens monopoler oppheves, eller ved at monopolene selv tilbyr et visst utvalg. Det betyr at vi må tillate litt overkapasitet i systemet: noen klasserom eller sykehusplasser for mye. Deretter må mine valg som bruker få budsjettmessige konsekven-

6

Klartekst / 3. 01

ser. Vi må belønne de som er flinke, mens de som er mindre flinke må få merke det.

For å få til dette, må man ifølge Andreassen begynne å måle folks tilfredshet med de offentlige tjenestene. Denne informasjonen må igjen gjøres tilgjengelig for politikere, brukere og de som produserer tjenestene.

– Tilfredshetsbegrepet er et vakkert måleinstrument. Blir tjenestene for dyre, synker tilfredsheten. Blir de altfor effektive, synker den også. Men tall fra Sverige og USA viser at det offentlige er i stand til å skjerpe seg når bare markedsinformasjonen blir tilgjengelig. Og det er en deilig observasjon.

Men ikke alle er like overbeviste om markedstilpasnings fortreffelighet. Jan Ole Vanebo er medredaktør av boken Modernisering av offentlig sektor, hvor danske og norske forskere gjør opp status for de offentlige tjenestene i de respektive landene. Han etterlyser edruelighet i debatten, og mener det eksisterer en overdreven tro på markedskreftenes positive effekt.

– Alle er enige om at offentlig sektor må forbedres, og at vi er nødt til å forholde oss til den moderniseringsbølgen som sveiper over den vestlige verden. Samtidig er det viktig med kontinuitet – at vi tar vare på det som faktisk er bra.

Offentlig sektor kan ikke endres over natta.

– Hvilke ulemper ser du ved markedstilpasning?

– For det første er vi så få i Norge at det i mange kommuner ikke eksisterer noe marked.

Da kan vi heller ikke innføre markedsprinsipper.

For det andre risikerer vi at tjenestene – slik som f.eks. helsevesenet – blir for standardisert fordi det skal settes en pris på dem. Vi kan få et kaldere samfunn, rett og slett.

– Hvordan ser du på den politiske debatten i Norge i forhold til dine forskningsresultater?

– Vårt ønske har vært å bidra til et høyere kunnskapsnivå, og gjøre diskusjonen mer balansert og saklig. Vi er verken ideologisk for eller

ideologisk mot moderniseringskreftene. Slik det er nå, er den politiske debatten dessverre veldig følelsesladet og ideologisk unyansert.

Universitetsforlaget gir også ut to andre bøker om offentlig sektor i høst: Offentlig forvaltning av Anne Lise Fimreite og Jan Erik Grindheim tilbyr oppdatert kunnskap om den norske forvaltningens oppbygning og oppgaver. Boken tar for seg både det kommunale, det regionale, det nasjonale og det internasjonale styringsnivået i norsk offentlig forvaltning.

Kommunal organisering av Terje P. Hagen og Rune J. Sørensen er en omfattende lærebok om kommunal sektor som nå kommer i sin 5. utgave. Forfatterne har lagt særlig vekt på å oppdatere boken i forhold til debatten om fylkeskommunen og ny kunnskap om kommunenes og fylkeskommunenes organisering.

Tekst: Bjarne Riiser Gundersen

En kvinne mot sin tid – Du må få frem at hun er en av de fremste og mest kontroversielle tenkerne i det 20. århundre, begynner Einar Øverenget. Hannah Arendt var en markant intellektuell skikkelse med en egen evne til å skaffe seg uvenner i den offentlige debatt og til å gå imot de gjeldene tankene i sin tid.

– Joda, jeg fascineres av henne. Hun er en blanding av hard og myk, uutgrunnelig og sårbar. Hun er en sjelden fugl med et uttalt ønske om ikke å passe inn. Jeg fascineres av sammensattheten. Det går ikke helt opp, noe blir alltid skjult. Og det er et viktig budskap i Arendts tenkning. Like mye som vi har krav på å ta del i det offentlige rom, like mye har vi krav på å beholde noe skjult.

Einar Øverenget har akkurat ønsket velkommen til et kveldskurs i regi av Humanistisk Akademi der han er rektor. Kantina er helt tom, det er langt etter arbeidstid, men det er allikevel tid til Hannah Arendt.

– Nå har jeg jo aldri truffet henne, men jeg har tilbragt mye tid med hennes tanker.

Hun var en uredd og kontroversiell debattant. Hun var journalist, forfatter og – egentlig litt mot sin vilje – universitetsprofessor. Hun ønsket ikke å bli det, for hun mente at hun ikke var typen til å vise seg offentlig fem dager i uken. Innad dyrket hun og ektemannen Heinrich Blücher vennskapet og hadde en tett vennekrets, «the tribe».

Den første nordiske introduksjonen til Hannah Arendt (1906–1975) er snart ferdig. «Hannah Arendt» er en bok om en filosof som var drevet av en kompromissløs uavhengighet. Hun satte fingeren på helt grunnleggende Courtesy Hanna Arendt Literary Trust problemer i den moderne

verden. I en tid da totalitære ideologier angrep det særegne ved mennesket, forsvarte hun menneskets frihet og verdighet. Hun kritiserte feminismen for å skille kvinnespørsmål fra den mer omfattende politiske problematikken som de var en del av. Som antirasist gikk hun imot amerikanernes bruk av føderale tropper for å stoppe rasesegregeringen og tvinge igjennom en integrering av fargede barn. Og som jødisk filosof la hun seg ut med sionistene ved å advare mot opprettelsen av Israel.

– Hvordan ble du så opptatt av henne?

– Jeg kom til henne via doktorgradsarbeid om Heidegger i Boston. Det er flere likhetspunkter i tenkningen deres, og det er jo interessant at Heidegger endte opp som nazist, mens Arendt var en av de fremste kritikerne av totalitarismen i det 20. århundre. Men allikevel formidlet de et menneskesyn som utfordret den tradisjonelle forståelsen av hva som kjennetegner mennesket.

Samtidig er det også store forskjeller. Arendt har et positivt syn på det menneskelige felleskap som Heidegger mangler – og som gjør sitt til at Heidegger strengt tatt manglet en politisk filosofi.

– Hvordan er hun aktuell i dag?

– Som ikke-ideologisk tenker. Ideologiene har jo spilt fallitt. Hvilke tenkere går vi til da? Hun har noe å si om viktigheten av at man selv er ansvarlig for egne handlinger. Dagens samfunn er et komplekst samfunn der alle tar en stafettpinne og gir den videre. Svært få tar ansvar for helheten, og Arendt minner oss om hvor viktig det er. Tempoet og effektivitetskravet i dagens samfunn er så påtrengende at man kan være fristet til å leve etter følgende formel: ikke bryte loven og ellers være så nyttig og effektiv som mulig. Dette er en livsfarlig oppskrift. Det var slik Adolf Eichmann levde sitt liv – mens han fraktet millioner av jøder rett i gasskamrene. Han var effektiv og lovlydig.

Tekst: Mari Bjørkeng

Klartekst / 3. 01

7

Portrettet

Digital brobygger TEKST: MIA KOLBJØRNSEN. / FOTO: ØYSTEIN GILJE

Hvordan kan datateknologien utnyttes i kunst- og kulturformidlingen? Sånne spørsmål engasjerer professor Britt Kroepelien, årets vinner av Idunn-prisen, Universitetsforlagets nye pris for fremragende fagformidling.

Med klampen i bånn bærer det oppover svingene til vi til slutt ender opp foran huset til Britt Kroepelien, som ligger i fjellsiden i Bergen. Kroepelien kjører mens hun snakker, hun snakker mens hun kjører. Hun forteller ivrig mens hun parkerer, mens hun låser oss inn i huset og mens hun lager grønn te. Hun forteller om et fantastisk todagers opphold i Øygarden, med fisking, sjø og dramatisk natur, som hun akkurat har lagt bak seg. Hun forteller om sitt kjære Sørland, huset i Homborsund, som hun kjøpte for farsarven en gang på åttitallet og som hun helst skulle ha tilbrakt tid i akkurat nå, siden det er der hun både slapper av og arbeider best. Store deler av magister- og doktoravhandlingen hennes i kunsthistorie er blitt til der. Og nå er det snart bokprosjektet «Det virtuelle campus: visjon og virkelighet», som skal angripes på pc-en der. Det er det prosjektet kunsthistorieprofessoren har fått Universitetsforlagets nye Idunn-pris på 100 000 kroner for.

– Det var overraskende for meg òg, for det jeg holder på med er veldig nytt og jeg har vært nødt til å slåss for mange ideer, sier Kroepelien.

Sånn sett er hun egentlig helt i Idunns ånd. Prisen har fått navn etter den norønne gudinnen Idunn, som betyr fornyende og foryngende. Og måten Kroepelien har vært fornyende og foryngende på, består i at hun har vært en pioner i å utnytte datateknologi på det humanistiske område. Innen fjernundervisning og kulturformidling. De siste sju årene har hun laget elektroniske utstillinger, som hun også har vist på nettet, i tillegg til at hun har utformet og gjennomført «Kunsthistorie grunnfag som fjernundervisning».

– Jeg hadde ikke klart det uten gode samtalepartnere og medhjelpere, selvsagt, sier hun beskjedent.

De første fjernstudentene tok fatt på sin første modul i fjor mars. Og nå til jul blir de første studentene uteksaminert. Evalueringer viser at opplegget er blitt svært godt mottatt.

– Datamaskinen er et fantastisk redskap, slår professoren entusiastisk fast, men legger til at det er det vi legger inn i den, som er viktig.

En av Kroepeliens kjepphester er derfor å få fagfolkene til å ta datateknologien i bruk og ikke bare overlate dette til en eller annen person med kurs i IT. Mye tyder på at hun har lykkes i sin misjon. Måten professoren selv har klart å profilere sitt arbeid på har fått fagfolk fra en rekke ulike fagmiljøer til å ta kontakt med henne for å få ta del i erfaringene hun har gjort seg med å legge et helt grunnfag ut i cyberspace. Det er dette som er bakgrunnen for hennes neste prosjekt. En bok som i samspill med egen hjemmeside på nettet skal videreformidle disse erfaringene til et bredere publikum.

– Det er klart at et så visuelt fag BRITT KROEPELIEN tok som kunsthistorie egner seg godt magistergraden i kunstfor denne typen formidling. Men historie i 1988 og doktordet er da ingen ting i veien for at graden i 1995. I 1997 ble også for eksempel en medisiner hun professor i kunstkan ha godt utbytte av en forleshistorie ved Universitetet i ning på nettet. Med de gode fotoBergen. De siste fem årene mulighetene man har i dag vil har Kroepelien arbeidet man fint kunne legge inn innmed å skape «Kunsthistorie siden av et kne fotografert i alle grunnfag som fjernundervinkler, slik at studentene kan visning», som nå er utviklet klikke seg inn og snu rundt på til det første fulle grunnbildet og studere det i alle detaljer, faget der alt er nettbasert sier Kroepelien.

Det er ikke helt tilfeldig at det 12. juni i år mottok Britt ble hun som ble pålagt ansvar for Kroepelien Idunn-prisen for å lage et helhetlig fjernunder«Det virtuelle campus: visningsopplegg i kunsthistorie. visjon og virkelighet».

Kroepeliens teknologiske interesse Prisen tilfalt et prosjekt går langt tilbake. Helt tilbake til som, i følge juryen, både begynnelsen av åttitallet, da hun representerer en faglig og fremdeles holdt på med magisteren pedagogisk nyvinning, gradsstudiet i klassisk arkeologi og som kan bidra til å skape og tilfeldigvis kom over et oppstørre oppmerksomhet i slag på Blindern om et kurs i EDB kunnskapsformidlende for humanister. Senere gikk hun miljøer om datateknolopå Institutt for informatikk og tok giens potensiale. flere kurs i programmering.

– Også den gangen var det veldig typisk for mange humanister å sky teknologien.

Hun er ikke fremmed for at noe av årsaken til at hun både var og er så åpen for teknologiens pedagogiske muligheter har å gjøre med at hun, som ikke mange vet, også har bakgrunn fra antroposofisk pedagogisk seminar og er utdannet Steinerskolelærer.

– Jeg er nok litt preget av at jeg i sin tid lærte at man ikke bare skulle avvise noe, men først undersøke om dette kan ha betydning.

Kroepelien lærte seg et helt nytt språk, en helt ny måte tenke på. Senere, med doktorgradsavhandlingen «Fra stil til algoritmer», levert ved Universitetet i Bergen i 1994, fikk hun fullt utbytte av dette. I denne avhandlingen spør hun seg om kunsteksperten kan erstattes med en datamaskin. «Å ta opp forholdet mellom stil og datateknologi som problem, er som å stikke Klartekst / 3. 01

9

Portrettet

hånden inn i to vepsebol samtidig. Man kan være helt sikker på at kunsthistorikerne vil sverme til for å punktere hele prosjektet – for burde man ikke for lengst ha avskaffet det unyttige og forvirrende stilbegrepet? Og datateknologene vil artikulere sin kjølige skepsis – for hva vet vel en kunsthistoriker om elektronisk bildebehandling?» skriver Kroepelien i forordet, noe som på mange måter summerer opp hva den energiske kunsthistorikeren har hatt å kjempe mot.

– Når jeg ser tilbake på denne avhandlingen, vet jeg nesten ikke om jeg hadde turt å gjøre det samme om igjen, sier hun, som på hele begynnelsen av nittitallet fikk en hovedfagsstudent på besøk hver morgen klokken sju.

Til matematikkundervisning.

Selv om hun ikke er så tungt inne i programmeringsverdenen lenger, mener hun i dag at det har vært helt nødvendig at hun har bakgrunnen, slik at hun lettere kan kommunisere med sine informatikkhjelpere i arbeidet med den teknologitilpassete fagformidlingen. Hun snakker deres språk.

– En gang jeg ble intervjuet av en journalist var jeg så fremmelig at jeg sa at jeg følte jeg var med på å bygge bro mellom to kulturer og fikk et jeg sånt «hva er det du innbiller deg»-blikk til svar. Da ble jeg litt lei meg, sier professoren.

– Nå kunne jeg godt tenke meg å vise deg et par ting, sier hun plutselig midt i en setning og forsvinner for å hente doktorgradsavhandlingen sin og et tykt hefte om norsk sølv på data. En prosjektskisse til å legge ut et helt ekspertsystem for norske sølvdrikkekanner fra 1580–1740 på data, laget med god hjelp av sølvekspert Jorunn Fossberg.

– Disse kan du bla i. Men skal vi ikke gå ned til pc-en?

Vi går ned en trapp og inn på hjemmekontoret hennes. Med utsikt helt bort til høyden på andre siden av byen, til universitetet. Nå vil hun vise meg hypermediesystemet hun har laget og som fullt ut gjør det mulig å erstatte auditoriene, med et undervisningstilbud som faktisk er helt uavhengig av både tid og sted. Og som faglig og pedagogisk sett kan være med på å skape helt nye muligheter for både lærere og studenter.

– Se her, sier hun og klikker seg inn på hjemmesiden for kunsthistorie grunnfag som fjernundervisning.

– Her er modulene, sier hun og peker på billedkunst fra antikk til manierisme, billedkunst fra barokk til postmodernisme, arkitekturen fra antikk til postmodernisme og norsk kunst. Der er knapper for å klikke på bildebank, termbank, virtuelle ekskursjoner, gallerirunder og byggeplass. Der er forelesninger i tekst og bilde og egen oppslagstavle og chatterom for studentdiskusjoner.

– I forkant brukte jeg mye tid på å tenke ut hvordan man på best mulig måte kan skape en kommunikativ situasjon på nettet. Hvordan visualisere og levendegjøre stoffet. I auditoriet kan foreleseren vise bilder og peke, og studentene kan stoppe henne opp og spørre. Men hvis du ser her, ser du at også nettet har sine klare fordeler framfor auditoriet, sier professoren og klikker seg inn på en forelesning om bildeanalyse.

– Se den gode kvaliteten på bildene. Med så høy oppløsning kan du klikke deg inn på et bilde og gå nærmere og nærmere inn på detaljene, helt til du

10

Klartekst / 3. 01

omtrent ser knutene i lerretet, sier hun og klikker seg helt inn på øyet til den vakre kvinnen i Boticellis «La primavera».

Det er skjønnheten i kunsten som driver henne.

– Det er viktig å formidle kunst i vår materialistiske tid. Teknologien kan aldri overta selve kvaliteten ved å oppleve den åndelige dimensjonen ved kunst, men den kan bidra til å formidle den til flere.

– Kan du ikke komme ned på kontoret til meg i morgen? Jeg kunne så godt tenke meg å vise deg noen av de elektroniske utstillingene jeg har vært med på å lage, hoster Kroepelien og henter et glass vann. Hun har snakket seg helt tørr i halsen.

– Britt Kroepelien har klare ideer og visjoner og er dyktig til å føre dem ut i livet. Hun er flink til å få kontakt med alle typer fagfolk og skaffe bevilgninger. Britt er en veldig energisk person, sier Bente Kiilerich, professor og seksjonsleder ved Institutt for kunsthistorie, om sin kollega.

Det har hun rett i.

– Nå er projektoren klar. Kommer du om ti minutter, sier Britt Kroepelien på telefon fra Høyteknologisenteret, der hun dette året oppholder seg ved Institutt for informatikk ved Universitetet i Bergen.

Et kvarter senere er alt klart. Hennes faste bildebehandler, Alf Edgar Andresen, har fått projektoren til å virke etter en del oppstartsproblemer.

– Dataverdenen er fremdeles litt upålitelig, ler hun.

Men nå kan hun vise frem utstillingen «Arvesølvet – norsk sølv i tusen år», som ble presentert i Kunstindustrimuseet i Oslo i 1997. En utstilling dronning Sonja ble så begeistret for at hun sporenstreks også sendte sin ektemann ned for å se.

– Se her kan du klikke deg inn på denne sølvkannen og se den fra alle sider. Du ser faktisk bedre detaljene her enn når du står foran selve gjenstanden inni glassmonteren.

Arvesølvet ble en øyenåpner for det museale fagmiljøet. Siden gikk Kroepelien i gang med å lage digitale kataloger og virtuelle utstillinger av glass, til utstillingen «Skål for Norge», samtidig som hun tilrettela nettutstillingen «Dragons from the north», som kongeparet brakte med seg til Kreml, samtidig som hun var med på å lage en lekker multimediesak om Nøstetangenglass, til bruk for Stiftelsen Nøstetangen Glasværk. Det er den hun viser meg nå. Alfred Maurstads myndige stemme, bildene, musikken.

Alt forteller den spennende glasshistorien fra Nøstetangen.

– Enkel, men likevel breddfull av spisskompetansekunnskap, sier kunsthistorikeren.

Så banker det på døren.

– Kan du snakke i morgen, spør en herre, som gjerne vil møte professoren til en samtale da.

– Med mindre jeg er blitt forkjølet, kan jeg alltid snakke, spøker Kroepelien og drikker en slurk vann.

Nyheter

*

Global historie * Sensommeren 2000 møttes mer enn to tusen historikere fra hele verden i Oslo. I løpet av en uke ble det avholdt over 800 seminarinnlegg om en rekke ulike emner. Formålet var todelt: Dels å utveksle konkrete forskningsresultater, dels å diskutere historiefagets status i dag.

Nå er en rekke av innleggene fra denne konferansen samlet i antologien Making Sense of Global History. Artiklene er gruppert i henhold til fire hovedtemaer fra konferansen: The Status and Future of Global History, Cultural Encounters Between the Continents Over the Centuries, The Construction and Division of Time og til slutt The Uses and Abuses of History. Redaktør for boken er Sølvi Sogner, professor i historie ved Universitetet i Oslo.

Ny lærebok i rettspsykiatri * I år har fire nye helselover trådt i kraft, og fra og med neste år kommer nye regler for strafferettslig utilregnelighet. Dette er bakgrunnen for at Universitetsforlaget nå lanserer en ny lærebok i rettspsykiatri, som erstatter Eitinger og Retterstøls Rettspsykiatri fra 1971.

Rettspsykiatri i praksis er skrevet av psykiater Randi Rosenquist og psykolog Kirsten Rasmussen. Boken er tenkt som en praktisk veileder for sakkyndige, men også som en innføring i rettspsykiatriske emner for jurister og politifolk.

Her gis en grundig innføring i strafferettspsykiatri, sivil rettspsykiatri og psykisk helsevernlov. I tillegg presenteres kliniske problemstillinger som er spesielle for strafferettspsykiatrien.

Homoforskning i Norge – Tausheten er øredøvende, sier Marianne Brantsæter. Hun er en av redaktørene bak antologien Norsk Homoforskning, den første samlede oversikten over akademisk forskning om homoseksualitet i Norge. En forskningsgren som ifølge Brantsæter fortsatt står overfor en del utfordringer – for å si det mildt.

– Tradisjonelt sett har psykiatrien vært en veldig tung premissleverandør for forskning om homofili. Derfor har den også vært en av våre viktigste hoggestabber. Men mitt inntrykk er at alle universitetsfagene har vært like ille.

– På hvilken måte?

– Som sagt: tausheten er øredøvende. Og når man først har arbeidet med emnet, har man gjort det med en velmenende ovenfra-og-ned-holdning, som har gitt disse spørsmålene et unødvendig privat eller sykeliggjørende preg. Tradisjonell homoforskning har beveget seg mellom taushet og patologisering.

Heldigvis er noen av disse tingene nå i ferd med å endre seg. Nettverk for forskning om homoseksualitet har i disse dager eksistert i ti år, og det dukker opp stadig flere akademiske arbeider knyttet til dette feltet.

Det interessante er at mange av disse arbeidene har kommet nedenfra, på hovedfagsnivå, til tross for at etablerte forskere ikke akkurat har vært påtrengende interessert i homoforskning, sier Marianne Brantsæter.

– Etter hvert har vi krabbet oss opp på doktor-

Utland

gradsnivå. Nå blir det spennende å se om disse problemstillingene kan bli tatt med videre, eller om dette fortsatt blir noe akademikere må jobbe med på fritiden.

– Hva kan forskning om homoseksualitet bidra med?

– Jeg tror det er nyttig i ulike sammenhenger.

For det første synliggjør det vår situasjon og hvordan vi har det. Men like viktig er det at vi fra vår litt skeive posisjon kan gi et annet blikk på de normene og begrepene som vi tar for gitt til daglig, sier Brantsæter, som også er opptatt av at ikke bare homofile skal arbeide med disse problemstillingene.

– Akkurat det er et interessant spørsmål: Hvem har egentlig «lov til» å forske på marginaliserte grupper? Heldigvis kommer det nå også unge heterofile som leverer gode bidrag til homoforskningen.

– Hvilke utfordringer føler du gjenstår?

– Homofili er fortsatt et tema som blir sett på som veldig privat. Selv i sammenhenger hvor det angivelig er fullt ut akseptert, så skal man liksom ikke snakke om det – det anser man for å være unødvendig nå i 2001. Men en slik taushet er jo bare en annen form for hersketeknikk. Vårt poeng er jo nettopp at dette temaet ikke er privat, det er politisk. Det er som det gamle slagordet i kvinnebevegelsen: Det er det private som er det politiske.

Tekst: Bjarne Riiser Gundersen

/

Det danske forlaget Klim oversetter Nils Christies Bortenfor anstalt og ensomhet – om landsbyer for usedvanlige mennesker.

Åsfrid Svensens bok Tekstens mønstre fra 1985 oversettes til serbisk.

Ljubisa Rajic, professor i nordiske språk og litteratur ved universitetet i Beograd, har skaffet oversetter og forlag. Boka gir en praktisk innføring i litteraturforståelse og tekstanalyse.

Klartekst / 3. 01

11

Nyheter

*

Metadon, makt og avmakt Kriminolog Evy Frantzsen har fulgt stoffmisbrukere på gata i Oslo og deres kamp for metadonbehandling i snart ti år. Nå har hun skrevet bok om erfaringene. – Norsk narkotikapolitikk er en katastrofe, sier hun selv.

I desember 1992 vedtok Oslo bystyre at man skulle starte opp et forsøksprosjekt med metadonbehandling av narkomane. Omtrent samtidig begynte Evy Frantzsen å gå ut i Oslos gater for å kartlegge hvordan dette prosjektet artet seg for dem det faktisk var ment for. I boken Metadonmakt skildrer hun disse opplevelsene, i stor grad fortalt gjennom intervjuer med stoffmisbrukerne hun kom i kontakt med.

Frantzsens erfaringer er på mange måter nedslående. Hun skildrer hvordan dårlig informasjon, generell ansvarsfraskrivelse og liten vilje til politisk handling ga metadonprosjektet en svært skjev start. Gapet mellom forventningene blant de narkomane og det tilbudet som ble gitt, var enormt. For eksempel tok det nesten to år fra bystyrets vedtak til den første klienten fikk begynne på metadon. Og først i januar 1996 hadde man klart å fylle opp de femti plassene som prosjektet skulle omfatte. Som Frantzsen selv skriver: «Det er som om en skulle redde en druknende, og begynte med å bygge en stor, fin båt i stedet for å legge på svøm mot den som drukner.»

– Den viktigste erfaringen jeg gjorde var at de som skal utforme norsk narkotikapolitikk vet alt for lite om stoffmisbrukernes situasjon, sier Evy Frantzsen.

– De ser ikke at dette er folk som er forferdelig helsemessig skadet. I stedet for å se på narkotikamisbruk som et medisinsk problem, ser man på det som et strafferettslig problem. Dette ga store utslag for metadonprosjektet.

– Hva mener du var galt?

– For det første hadde man ikke trengt å lage et forsøksprosjekt. Man har eksperimentert med

12

Klartekst / 3. 01

metadon siden 60-tallet, og det finnes enormt mye forskning om det. Hvorfor skulle man da bare gi plass til femti personer? Når man deretter så at folk faktisk døde mens de sto i kø, da burde man åpnet opp. Søkerne burde fått behandling med metadon mens de ventet på å komme inn på selve rehabiliteringsprosjektet, når man så hvor galt det gikk. Og det så man jo ganske tidlig.

– Mange mener at metadonbehandling av stoffmisbrukere innebærer en resignasjon?

– Jeg ser det ikke nødvendigvis slik. Jeg ser det heller som et helsemessig tilbud som gir folk muligheten til å holde seg friske og gjøre noe med livene sine – på samme måte som diabetikere får insulin. Selvfølgelig finnes det ulemper med denne typen behandling, men for å si det slik: Jeg synes det er OK å gi folk som har brukket foten en krykke.

I dag står over tusen personer på venteliste for metadonbehandling i Norge, mens om lag 900 personer er i behandling. Samtidig har striden rundt sprøyterom igjen aktualisert debatten om narkotikapolitikkens overordnede mål.

– Norsk narkotikapolitikk er en katastrofe, sier Evy Frantzsen.

– Det er altfor mange som dør, og etter min oppfatning er man ikke i nærheten av å prøve å gjøre noe med det.

– Hva skyldes det?

– Norsk narkotikapolitikk preges av stor uvilje mot å prøve nye ting, fordi det er veldig lite vi kan prøve innenfor de rammene vi har lagt. Man holder på og snakker om et rusfritt samfunn, men det er jo en utopi.

– Hva burde man gjøre?

– Man burde kutte forbindelsen til svensk og amerikansk narkotikapolitikk, og i stedet se til land som har forsøkt å gjøre ting annerledes: Canada, Australia, Nederland og Sveits. Der tenker man hele tiden skadereduksjon i stedet for fullstendig bekjempelse. I tillegg burde man avkriminalisere bruk av narkotika, og i stedet se

på stoffavhengighet som et helseproblem. Da kunne man redusert kapasiteten i norske fengsler til en tredjedel. Til slutt burde man fokusere på å skille markedene for tyngre og lettere stoffer, og etablere godt bemannede sprøyterom som kunne gi veiledning og fungere som springbrett til behandlingssystemet.

– Mange er bekymret for signaleffekten ved liberalisering av narkotika?

– Det verste jeg vet er ordet signaleffekt. Jeg hater det. Kjenner du noen som vil si at «det gjør ikke noe om vi bruker litt sprøyter nå, for vi kommer jo til å få metadon og få det så bra senere?» spør Evy Frantzsen. Og fortsetter: – Sosialoverlegen i København kaller norske avrusningsmetoder – hvor man skal bli rusfri uten nedtrapning på medikamenter – for tortur.

Det synes jeg er et korrekt uttrykk.

Tekst: Bjarne Riiser Gundersen

Virkelighet på film Publikum har strømmet til kinoene for å se Heftig og begeistret. Døgnet rundt kan vi se hverdagen til tolv i et hus, i en bar eller på en øy. Kan vi fange virkeligheten? spør tre forfattere ved NTNU. I to bøker har de tatt utgangspunkt i den økende interessen for dokumentarfilm.

– Dokumentarens pluss er at den har en annen kraft enn fiksjonsfilmen, sier historiker Gunnar Iversen. Sammen med stipendiat Sara Brinch har han skrevet Virkelighetsbilder. Norsk dokumentarfilm gjennom hundre år, som er den første historien om norsk dokumentarfilm. Her presenterer de nærlesninger av våre viktigste dokumentarfilmer, fra «Med Amundsen på ekspedisjon» til «Villa Medusa». Professor Bjørn Sørenssen har lagt de engelske lærebøkene på hylla. I boka Å fange virkeligheten. Dokumentarfilmens århundre har han tatt for seg dokumentarfilmens historie fra de første bildene av franske arbeidere i 1895.

Ved NTNU har foreleserne på filmvitenskaplige lenge tatt sjangeren på alvor.

– Dokumentarfilmen har betydd mye. I etterkrigstiden var Filmavisen, forløperen for dagens Dagsrevy, en av de viktigste informasjons- og opplysningsmediene. Og når 600.000 løper på kinoene for å se en dokumentar fra Nord-Norge, betyr det at det er viktig, sier Iversen.

FRA OPPLYSNINGSKANAL TIL VILLA MEDUSA

Opphavet til begrepet dokumentarfilm er briten John Grierson. I 1930-årene arbeidet han som filmprodusent for den britiske staten. Oppgaven hans var å fremme imperiets varer og tjenester og samtidig heve den sosiale bevisstheten til det britiske folk. Grierson var en propagandist. Han krevde at dokumentarfilmen skulle være et resultat av en fortolkning av virkeligheten, en «Creative Treatment of Actuality». Den skulle fungere som en hammer med kraft til å endre både samfunnsmessige forhold og sosiale oppfatninger.

– Hva er dokumentarens funksjon i dag?

– Å være et tillegg og alternativ til reportasjeog nyhetsstoff, en måte mennesker kan lære om virkeligheten på som er annerledes enn overskrifter og faktasamlinger. En måte vi lærer om oss selv på, sier Iversen – Hva med de nye dokumentarsjangeren?

– Det gjelder også de nye sjangrene. De er ulike virkelighetsbilder som vi kan bruke i vårt personlige og samfunnsmessige identitetsarbeid.

Dokumentarfilmen er en måte vår kultur tenker høyt på.

KREATIV VIRKELIGHET

Et spørsmål innen dokumentarsjangeren er hvor kreativt grunnlagsmaterialet kan behandles. Det skal skapes et bilde av en situasjon som kan formidles innen en gitt ramme av tid, penger og krav om spennende temaer.

– Bak Heftig og begeistret er det omtrent 170 opptakstimer. Det er en moderne film, der en person filmer og arrangerer opptakene, sier Iversen.

Svært få filmskapere bruker «flue på veggen»teknikken, men er heller aktive og intervjuer deltakerne. Da kalles det «flue i suppen».

– I stedet for å få et av kormedlemmene til å snakke om seg selv har filmens fotograf fått ham til å ligge i badekaret og synge og fortelle. I virkeligheten er det jo ingen som gjør det, så scenen ble arrangert etter et ønske om et bra sluttprodukt. Noen mener at dette er manipulasjon av virkeligheten, andre at den virkelige personen er lokket fram.

NYE DOKUMENTARTYPER

Nå lever eldre og etablerte dokumentarformer side om side med nye dokumentartyper. Iversen mener at sjangeren holder seg bra. Han synes ikke den har ikke blitt pervertert av «Big Brother», som er et underholdningsprogram med teknikker fra dokumentaren. Men ny teknikk har gitt nye muligheter. Teknikken er billigere og kameraet kan stå på hele døgnet inntil det oppstår en situasjon som er interessant for seeren.

–Videodagboken er en spennende sjanger vi kommer til å se mye til framover. I stedet for å bli presentert av en filmskaper, får personen som skal portretteres låne et kamera med seg hjem for å presentere seg selv.

– Gir videodagboken et bedre bilde av virkeligheten?

– Nei, men et annerledes bilde. Før var det bare filmskaperne som gjennom sine filmer ga et bilde av virkeligheten, nå er det flere som kan bidra til å skildre virkeligheten. De som før ble filmet, kan nå selv filme. Det gir et rikere og mer spennende uttrykk. Kanskje en demokratisering av mediet.

Tekst: Mari Bjørkeng Foto: Mona Haug

Klartekst / 3. 01

13

Tidsskrift

-.

Fra «A/S Teori-import» til litteraturvitenskap – Litteraturvitenskapen må slutte å dyrke det obskure og kommunisere mer med kulturen rundt seg, sier Erik Bjerck Hagen.

Selv forsøker han å bidra gjennom redigeringen av Norsk Litteraturvitenskapelig Tidsskrift.

I Norge har emnet «allmenn litteraturvitenskap» bare eksistert siden 1959. Men på denne korte tiden har faget rukket å gå igjennom flere utviklingsfaser og teoretiske hamskifter enn de fleste universitetsfag. For hva er egentlig «litteratur»?

Og hva er egentlig «vitenskap»? Og hvor allmenn er egentlig denne litteraturvitenskapen?

Dette er sentrale spørsmål i det nyeste nummeret av Norsk Litteraturvitenskapelig Tidsskrift, som er viet litteraturvitenskapens historie.

– I dag er litteraturvitenskapen i en voldsomt pluralistisk situasjon, med en rekke ulike skoler og teoretiske retninger som eksisterer side om side, sier redaktør og førsteamanuensis i litteraturvitenskap ved Universitetet i Bergen, Erik Bjerck Hagen.

Slik har det ikke alltid vært. De første årene etter at faget ble opprettet var det den amerikanske nykritikken som dominerte det teoretiske landskapet, sammen med tradisjonell litteraturhistorie. Det var først da litteraturvitenskapelig institutt i Bergen ble opprettet i 1974 – med Atle Kittang som sin første professor – at den faglige variasjonen eksploderte. Da kom nye metodiske retninger som fenomenologi, hermeneutikk,

ideologikritikk, psykoanalyse, strukturalisme og poststrukturalisme på løpende bånd.

– Man kalte instituttet i Bergen for «A/S Teoriimport», forteller Bjerck Hagen.

– I denne perioden, og særlig på slutten av 80tallet, ble litteraturvitenskapen stående som en nokså sentral teoretisk premissleverandør innenfor humaniora. Norske fagfilosofer ville for eksempel ikke ta i poststrukturalismen med ildtang.

– Hvordan er situasjonen i dag?

– Den er veldig åpen og variert. Norsk litteraturvitenskap har vært privilegert, fordi vi har kunnet sitte litt på utsiden av de store landene.

Dermed har vi kunnet importere det vi har ønsket, uten å måtte velge side i en fastlåst teoretisk debatt.

Erik Bjerck Hagen, som er en av fire redaktører bak Norsk Litteraturvitenskapelig Tidsskrift, vil helst ikke spå noe om hvor norsk litteraturvitenskap kommer til å gå i framtiden. Men han vet godt hva han synes litteraturviterne bør gjøre.

– Vi må først og fremst kommunisere mer med hverandre og med kulturen rundt oss, slik at debatten blir mer interessant for utenforstående.

Det har vært en tendens til overteoretisering i litteraturvitenskapen. Det vanskelige har av og til blitt et mål i seg selv. Denne tendensen forsøker vi å gjøre noe med i tidsskriftet.

– På hvilken måte?

– Vi prøver å bevege oss mer i retning av allmennkulturell essayistikk. Samtidig vil vi gjerne ha tilbake debatten om hva som er god og dårlig

litteratur. Slike uvitenskapelige spørsmål har man gjerne vært litt engstelig for å diskutere. I tillegg ønsker vi å heve nivået på bokanmeldelsene.

Man må tørre å kritisere venner og kjente.

– Hva slags temaer planlegges framover?

– Akkurat nå arbeider vi med et nummer om framskritt i litteraturforskningen. Det er interessant nå som vi lever etter poststrukturalismen.

Hva har vi lært de siste førti årene? Har det vært skrevet noe uomgjengelig og revolusjonerende, eller står vi stort sett i samme situasjon som vi gjorde i 1960? spør Bjerck Hagen.

– Det tror jeg det er mange ulike meninger om.

Norsk Litteraturvitenskapelig Tidsskrift nr. 1, 2001, er et temanummer om kortprosa. I Danmark står kortprosaen i sentrum for den mest markante litteraturkritikken, mens man i Norge ikke har noen sterk forskningstradisjon knyttet til kort- eller punktprosaen, skriver redaktørene i forordet. I dette nummeret lar de derfor både danske og norske forskere innenfor feltet komme til orde. Blant bidragene finner man blant annet en gjennomgang av norsk kortprosa fra 1890 til i dag, samt en nærlesning av Kjell Askildsens novelle Thomas F’s siste nedtegnelser til almenheten.

Tekst: Bjarne Riiser Gundersen

Hinsides Hakkebakkeskogen Er global rettferdighet, eller mangelen på sådan, bare et tema for velmenende skolestiler? Hvordan ser det ut når filosofer, fredsforskere, økonomer og statsvitere gir seg i kast med de virkelig store tema? Er temperaturen fra skolestilene kjølnet?

Andreas Føllesdal ved filosofisk institutt, Universitetet i Oslo, forsøker å gjenreise noe av idealistenes troverdighet i internasjonal politikk.

Han er redaktør for et spesialnummer av Norsk Statsvitenskapelig Tidsskrift rundt temaet global rettferdighet.

«En etisk forsvarlig utenrikspolitikk og internasjonal orden må trekke på normativ internasjonal politisk teori for å unngå både naiv idealisme og ironisk skeptisisme,» sier Føllesdal.

Bidragsyterne diskuterer politisk brennbare tema i lys av tidligere argumenter og tradisjoner.

Spesialnummeret inneholder bidrag fra forskere med tilknytning til flere norske forsknings-

14

Klartekst / 3.01

miljøer, og fra flere disipliner. Denne utgaven er resultat av et samarbeid mellom Universitetet i Oslo og Verdinettet i Norges forskningsråd.

Tidsskriftet presenterer et spennende panel av bidragsytere: Henrik Syse gir et idéhistorisk perspektiv på forskningsfeltet global rettferdighet, mens Thomas Pogges artikkel diskuterer menneskerettigheter som kritiske standarder for å vurdere eksisterende lovgivning og regimer. Gregory Reichberg og Anne Julie Semb diskuterer humanitær intervensjon i andre staters interne anliggender, og Alexander Cappelen problematiserer internasjonal skatteretts betydning for både nasjonal og internasjonal inntektsfordeling i en globalisert økonomisk verdensorden. Bente Puntervold Bø diskuterer de særlige utfordringene knyttet til asylpolitikk. Retten til asyl som en universell menneskerettighet holdes opp mot den asylpolitikken som føres i Europa i dag. Knut Midgaards artikkel diskuterer den politiske orden som vok-

ser frem i Europa, der staters selvråderett er i støpeskjeen.

Tittelen på spesialnummeret, Hinsides Hakkebakkeskogen, henspiller selvfølgelig på Thorbjørn Egners Klatremus og de andre dyrene i Hakkebakkeskogen, Norges mest leste lærebok i politisk teori. Dyrene i skogen møtes og blir enige om at ingen har lov å spise hverandre. Når Mikkel Rev blir pågrepet med en skinke sier han til sitt forsvar at den hentet han på bondegården utenfor skogen.

Mikkels medborgere tar ikke ansvar for dyrene hinsides Hakkebakkeskogen, og slår seg til ro med svaret. Men debatten i dagens Norge viser at vi ikke aksepterer at forpliktelser stopper ved landegrensene. Tvert imot spør mange seg hvilke krav som bør stilles til en forsvarlig verdensorden.

Spesialnummeret bidrar nettopp til slik økt offentlig refleksjon om hva likeverd og rettferdighet krever – hinsides Hakkebakkeskogen.

Trygdepolitikk på dagsordenen Tidsskrift for Velferdsforskning nr 3, 2001 med temanummer om Trygdepolitikk

TRYGDEREGLENE PÅVIRKER ENSLIGE FORSØRGERE PÅ ARBEIDSMARKEDET

Færre enslige forsørgere med barn under tre år er nå i arbeid enn før 1998, mens flere med barn over tre år jobber. Dette går fram av en undersøkelse forskerne Randi Kjeldstad og Marit Rønsen i Statistisk sentralbyrå har publisert i Tidsskrift for velferdsforskning. Langtidstendensen har vært at enslige mødre i økende grad er sysselsatte, og to av tre har nå egne arbeidsinntekter. Økningen har vært enda sterkere for mødre som lever i parforhold, og 80 prosent av denne gruppen er nå i jobb. I 1998 ble perioden med rett til overgangsstønad fra folketrygden til enslige forsørgere strammet inn til tre år som hovedregel. Samme året fikk også enslige forsørgere rett til kontantstøtte for ett- og toåringer. Dette førte til at færre enslige forsørgere med barn under tre år var i jobb, mens yrkesdeltakelsen økte for dem som hadde barn over denne alderen.

SJANSEN FOR UFØRETRYGDING TRE GANGER STØRRE ENN FOR 20 ÅR SIDEN

Sjansen for at nordmenn i tredveårene blir uførepensjonert er nå tre ganger så stor som for 20 år siden. Risikoen for å bli uførepensjonert har økt særlig sterkt for de yngre, men det har vært vekst for alle aldersgrupper. Det samlede tallet på

uførepensjonister i folketrygden var ved inngangen til år 2000 kommet opp i 270 000 personer. Dette går fram av en studie forskerne Espen Bratberg, Alf Erling Risa og Kjell Vaage ved Universitetet i Bergen har publisert i Tidsskrift for velferdsforskning. Det er store vansker forbundet med å forklare hva denne veksten skyldes. En forklaring går ut på at effektivitetskravene i moderne arbeidsliv gjør det vanskeligere enn før å ta menneskelige hensyn, og flere arbeidstakere støtes derfor ut. En alternativ forklaring med utgangspunkt i at lønnsstrukturen i Norge er mer sammenpresset, slik at minimumslønnene er høyere enn i andre land, og arbeidsmiljøreguleringen er strengere. Arbeidsplassene for utsatte grupper er derfor bedre i Norge enn i USA. Men bedre lønns- og arbeidsvilkår øker også kostnadene for hver arbeidsplass, og dette gjør det vanskeligere å finne plass til arbeidstakere med lav produktivitet. Terskelen for å komme inn i arbeidslivet blir høyere, og flere blir henvist til uførepensjon.

STOR POLITISK RISIKO I FOLKETRYGDEN

Den politiske risikoen i den norske folketrygden er større enn i private pensjonsordninger og større enn i den nye offentlige folkepensjonen som er innført i Sverige. Dette går fram av en studie forskerne Axel West Pedersen, Aksel Hatland og Einar Øverbye ved sosialforskningsinstituttet NOVA har publisert i Tidsskrift for velferdsforskning. Stortinget har ikke forpliktet seg til bin-

dende regler om hvordan pensjonene skal reguleres i framtiden, og de har utformet trygden slik at de i noen grad kan skjære ned på opptjente rettigheter og løpende pensjoner. I det nye systemet er det klarere definert hvem som bærer risikoen for de forskjellige former for usikkerhet som pensjonsordningene kan møte i framtiden.

Her må de fremtidige pensjonister selv bære risikoen for svingninger i økonomien og levealderen. Private pensjoner i Norge har et sterkt vern mot vedtak om nedskjæringer. Men de er til gjengjeld mer utsatt for risikoer på finansmarkedene. Blir avkastningen lav på forsikringsselskapenes kapitalplasseringer, vil det gå ut over pensjonene.

Tema: Økonomisk tidsskrift – Redaksjonsmedlem Gunnar Dahl, nå relanseres tidsskriftet Praktisk Økonomi og Finans denne høsten. Hva slags tidsskrift er det?

Det er et tidsskrift som søker å ta for seg aktuelle økonomiske og finansielle temaer. Vi søker å gi en bred behandling av emner som er relevante i en praktikers hverdag. Samtidig ivaretar vi en teoretisk forankring. Tidsskriftet er temabasert med om lag sju artikler om hvert tema, og det er lagt vekt på at man kan ha glede av det i lengre tid, at det kan forsvare sin plass i bokhylla.

– Hvorfor er det så viktig å videreføre dette tidsskriftet? Hva er det PØF har som ingen andre har?

Grunnen til det er at det er det eneste tidsskriftet som har finans, regnskap, skatt og økonomi som hovedprofil. Blant annet temakonseptet gjør at det nyter anerkjennelse i mange brukergrupper. Tidsskriftet er referanselitteratur ved Handelshøyskolen og ved BI. Nærmeste konkurrent Magma har en mye bredere profil da de også

dekker marked, organisasjon og ledelse. Ellers har vi en bredere økonomisk og finansiell vinkling enn for eksempel Revisjon og regnskap.

– Hvem er leserne? Er det de ivrigste av de som kaster seg over Aftenpostens økonomidel?

Primært er våre lesere økonomi- og finansfolk.

Tidsskriftet henvender seg til bedriftsledere, økonomiansvarlige, økonomiske bedriftsrådgivere og styremedlemmer, men også til regnskapsførere og revisorer. Vi har en praktisk vinkling på økonomi, regnskap, finans og skatt, og tidsskriftet er anvendbart også i offentlig forvaltning og ikke minst for økonomistudenter.

– Hvem er det som skriver i tidsskriftet?

Det er ledende praktikere på de temaer som vi velger eller ledende fagfolk på høyskolene.

– Så det er redaksjonen som tar initiativ til artiklene som skrives?

– Ja, som oftest er det redaksjonen som styrer. Vi følger med på hva som er aktuelt i tiden og fore-

spør de beste innenfor de ulike fagområdene.

– Vil tidsskriftet ta en ny retning nå eller kan leserne forvente mer av det samme?

Målgruppen vår vil være den samme, men vi ser behovet for å modernisere profilen på tidsskriftet. De neste to numrene vil se ut som før, men etter jul vil vi ha innført noen endringer til det bedre. Dette er ting vi arbeider med uten at vi dermed vil forlate det vi har vært gode på.

Som mange andre tidsskrifter er vi opptatt av å bedre tilgjengeligheten, dette er særlig viktig når vi baserer oss på å utgi temanummer.

Universitetsforlaget har overtatt Praktisk Økonomi og Finans fra Cappelen.

Etter et semesters pause gis det nå ut igjen.

Redaktører: Gunnar A. Dahl, Knut Boye, Erik Mamelund og Christine Meyer.

Det kommer ut med fire hefter i året.

Klartekst / 3.01

15

www. universitetsforlaget. no

Presseklipp

()

Det som kjennetegner en fagbokforfatter er en laber og lite utviklet identitet som forfatter.

Fagbokdebutant Helge Jordheim til Klassekampen i forbindelse med lanseringen av fire av Universitetsforlagets debutanter

Boken er glimrende fordi forfatteren retter søkelyset mot det aller viktigste, nemlig at det gikk så bra.

Bjarte Botnen anmelder Bjørn Terjesens «Vi skiltes i fred » i Vårt land.

Med variablene kropp, følelse, seksualitet og kirurgi refererer de en liste over 48 kjønnsuttrykk som overgår de fleste fantasier, ikke minst fordi forfatterne slår fast at listen ikke er utfyllende. Boken gir oss til alt overmål tips om skikk og bruk overfor transseksuelle.

Arnhild Skre i Aftenposten om «Kjønn i bevegelse» av Elsa Almås og Esben Esther Pirelli Benestad.

Endelig en velskrevet, oppdatert og inspirerende norsk litteraturhistorie i ett bind som vil kunne bli en inngangsport til norsk litteratur for allmennheten og samtidig være en faglig solid håndbok for studenter.

Karsten Alnæs anmelder Per Thomas Andersens «Norsk litteraturhistorie» i Dagbladet.

Jeg har ikke hatt intensjon om å dokumentere universitetets historie. Jeg skal dokumentere ideer i nyere norsk idéhistorie, ikke forskningsarbeidene til professorer i norsk idéhistorie.

Jan-Erik Ebbestad Hansen, redaktør for trebindsverket «Norsk tro og tanke» til Aftenposten etter at professor Rune Slagstad kalte tredje bind en forlagskandale.

Vi har engasjert oss sterkt i Nato. Vi har vært skeptiske til det kontinentale EU. Og vi oppfører oss fremdeles som en moraliserende misjonær som skal frelse verden – fra det vi i vårt overmot tidvis liker å omtale som den utenrikspolitiske «stormakten» Norge.

Jan Zahl i Dagbladet ved utgivelsen av Olav Ristes «Norway’s Foreign Relations – a History».

Høythengende priser til Universitetsforlagets forfattere På Universitetet i Oslos årsfest 3. september ble to av Universitetsforlagets forfattere tildelt priser for sitt arbeid med korpuset.

Professor Per Brodal mottok på vegne av det medisinske fakultet prisen for godt læringsmiljø for den nye studieplanen ved grunnstudiet i medisin. Årets forskningspris ble tildelt engelskprofessor Stig Johansson for sin forskning innen korpuslingvistikk.

Korpuslingvistikk er en del av språkvitenskapen som utnytter datateknologi til å bygge opp store tekstsamlinger til bruk i språkforskning.

Stig Johansson begynte å arbeide med korpus i 1976, før de fleste språkforskere fikk egen datamaskin.

Ved det medisinske fakultet har Per Brodal arbeidet med å utarbeide og iverksette en radikalt ny studieplan. Forandringene går ut på en større grad av faglig integrering med tverrfaglig

organisering av fagene og sterkere studentaktivisering. I stedet for å møte studentene med forelesninger, består første semester av en problembasert innføring i store deler av medisinen og utplassering hos allmennpraktiker. På denne måten forstår studentene tidlig hva legeyrket handler om.

– Hva synes du om resultatet av reformen?

– Alt i alt veldig bra. Studentene er mer aktive, spørrende og selvstendige. Akkurat det vi ønsket oss, sier Brodal fornøyd.

De første legestudentene som har fulgt det nye opplegget er ferdige om ett år.

– Hvordan er den nye legen?

– En lege som er bedre trenet i å følge med og holde seg oppdatert. Legen kan se teori i forhold til praksis og har bedre kommunikasjonsevner enn tidligere.

Tekst: Mari Bjørkeng