Noe mye mer annet - ungdom og psykisk helse by Universitetsforlaget

Side 6

Side 148

«Det er i det hele tatt veldig mange, og som regel sammensatte grunner til at noen får en psykisk sykdom, og det kan av og til være vanskelig å vite nøyaktig hva som var grunnen i akkurat dette spesielle tilfellet. Men det er aldri, uansett, på noen som helst måte din skyld at de voksne er syke. Helt, helt sikkert.»

Side 188

De aller fleste problemer du opplever som ungdom, går over av seg selv. Kjærlighetssorg. Lange skoledager og tøffe prøver. Krangling med foreldre og konflikter med venner. Det er det som er å være levende. Men av og til tar vanskelighetene over. Noen ganger har man det så forferdelig vondt, over tid og uten å vite hvorfor, at man ikke lenger klarer å gjøre det man pleier å gjøre, som å gå på skolen eller være med venner. Det vonde går ikke over selv om man snakker med foreldre, venner eller andre man stoler på, eller kanskje det slett ikke går an å snakke med noen om det som er vondt, og at det er en del av problemet. Da trengs det mer hjelp. Første del av boken består av fortellinger om ungdom, og mange av dem har ganske dårlig psykisk helse når vi møter dem. De har opplevd ting som har gjort dem syke, eller de har det bare fryktelig vondt uten at de helt vet hvorfor eller hva de skal gjøre med det. I den siste delen av boken er det mange faktaopplysninger: om psykisk sykdom, om hvem som kan hjelpe når man får problemer, om taushetsplikt og om mye annet. Arnhild Lauveng (f. 1972) er psykologspesialist og utdannet cand. psychol. ved Universitetet i Oslo. Hun har arbeidet som psykolog i offentlig sektor og er i dag doktorgradsstipendiat ved Akershus universitetssykehus.

ISBN: 978-82-15-01954-3

Noe mye mer annet

«Det aller beste er at du sier ifra selv når du kjenner at ting blir for vanskelige for deg. Det er ditt liv, og det er du som vet hvordan ting er for deg, og derfor er du den nærmeste til å si ifra når det blir for mye og du trenger hjelp.»

Arnhild Lauveng har siden debuten med selvbiografien I morgen var jeg alltid en løve i 2005 oppnådd stor suksess som faglitterær forfatter og foredragsholder. Dette er hennes fjerde bok, og temaet er ungdoms psykiske helse.

A r n h i l d La u v e n g

«Det mulig å få hjelp når du har det vanskelig. Og det er mulig å få det bedre, selv om alt ser ut som det er håpløst. Det vet jeg. Helt sikkert!»

Arnhild La u v e n g

Noe mye mer annet ungdom og psykisk helse

«Amir er den forteste av alle. Og samtidig den aller seneste. Helt stille står han. For mens de andre blir stadig flinkere, blir han igjen. Ikke med på fotballaget. Dårligere og dårligere karakterer. Sist i matteboka. Langt etter i norsk. Ikke kjæreste ennå. Blir nesten aldri bedt hjem til kamerater. Han er den aller forteste, alltid. Og samtidig står han helt stille. Det skal ikke være sånn. Men han vet ikke hva han skal gjøre med det.»

Side 17

«Thea spiser så lite som mulig nå. Mye mindre enn mamma og pappa vet om. Det er vanligvis så mye kaos ved måltidene at de ikke merker hvor lite hun spiser (…) Det er bra. For hun vil bli lett. Ren. Og maten, hva hun putter inn i munnen, det kan hun bestemme over helt selv. Bare hun.»

Side 67

«Og et sted langt, langt inne i ham hørte han den lille stemmen som også var en del av ham og som var veldig fornøyd med at han hadde klart å be om hjelp. For det er virkelig altfor dumt og altfor unødvendig å dø når du nesten ikke har levd. Og når det er altfor mange sanger igjen å spille.»

Side 83

Noe mye mer annet.indd 2

ďťż

18.10.11 15.53

Noe mye mer annet

Noe mye mer annet.indd 1

18.10.11 15.53

Noe mye mer annet.indd 2

ďťż

18.10.11 15.53

Arnhild Lauveng

Noe mye mer annet

universitetsforlaget

Noe mye mer annet.indd 3

18.10.11 15.53

© Universitetsforlaget 2011 ISBN 978-82-15-01954-3 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med rettighetshaverne er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning og kan straffes med bøter eller fengsel.

Henvendelser om denne utgivelsen kan rettes til: Universitetsforlaget AS Postboks 508 Sentrum 0105 Oslo www.universitetsforlaget.no

Forfatteren har mottatt støtte fra Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening.

Omslagsillustrasjonen er malt av Arnhild Lauveng. Illustrasjonene i boken er malt av Arnhild Lauveng. Omslagsdesign: Nina Lykke Sats: Rusaanes Bokproduksjon AS Trykk og innbinding: AIT Otta AS Boken er satt med: Adobe Garamond Pro 11,5/13,5 Papir: 90 g Arctic Matt 1,0

Noe mye mer annet.indd 4

18.10.11 15.53

Innhold

Innledning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 9 DEL 1 FORTELLINGER OM UNGDOM Kapittel 1 Hamstertrøtthet. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 15 om mona, som er sliten og strever for hardt Kapittel 2 Så fort at alt står stille . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 25 om amir, som får en adhd-diagnose Kapittel 3 Tomme skygger. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 37 om stine, som sørger Kapittel 4 Noe mye mer annet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 51 om jeanette, som har angst og ikke tør å gå på skolen Kapittel 5 Pardans for én . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 61 om armughan, jeanettes kjæreste Kapittel 6 Skisse til utkast til en kladd. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 71 mer om jeanette, som begynner i terapi Kapittel 7 Utenfor . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 83 om mia, jeanettes venninne

Noe mye mer annet.indd 5

18.10.11 15.53

Innhold

Kapittel 8 Flodoraffen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 93 om per-morten, som strever på skolen og med selvtilliten Kapittel 9 Sommerfugldiagrammene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 103 om thea, som har spiseforstyrrelse Kapittel 10 Melodien som fortsetter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 117 om petter, som er alvorlig deprimert og har selvmordstanker Kapittel 11 En annen historie . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 133 mer om petter, og hvordan han har hatt det tidligere Kapittel 12 Egentlig alltid mest levende. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 143 om charlotte, som har en personlighetsforstyrrelse Kapittel 13 Speilbildet av en skygge, gjennom glass. . . . . . . . . . . . 155 om kristian, som får en psykose Kapittel 14 Ensom som en ostehøvel . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 165 om ida, søsteren til kristian Kapittel 15 Svart og hvitt. Blir grått . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 179 om therese, som har tvangstanker og tvangshandlinger Kapittel 16 Verdens sterkeste mus . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 191 om emma, som har en mor som er psykisk syk Kapittel 17 Firkantede klosser, runde hull. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 205 om joakim, som føler seg så annerledes

Noe mye mer annet.indd 6

18.10.11 15.53

Innhold

DEL 2 NOEN FAKTAOPPLYSNINGER Kapittel 18 Hva er psykisk sykdom? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 219 litt om hva psykisk sykdom kan være – og hva det ikke er Kapittel 19 Om å få hjelp. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 235 litt om hvor du kan få hjelp når du strever, hva den hjelpen kan bestå av og hvordan du kan klage Kapittel 20 Helt, helt hemmelig . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 253 om taushetsplikt Kapittel 21 Ta en pause. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 267 hvordan er det å bli innlagt? Kapittel 22 Litt om medisiner . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 279 hva er viktig å vite om medisiner for psykiske lidelser? Kapittel 23 Ta grep! . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 289 hva kan du selv gjøre for å få det bedre? Kapittel 24 Når foreldre er psykisk syke . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 301 om noe av det som kan være vanskelig når foreldre er psykisk syke Kapittel 25 Når søsken, venner eller kjærester er syke . . . . . . . . . 315 når noen du står nær, blir psykisk syk Kapittel 26 Går det bra? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 325 om mulighetene for å bli helt bra igjen

Noe mye mer annet.indd 7

18.10.11 15.53

Noe mye mer annet.indd 8

ďťż

18.10.11 15.53

Innledning

Livet er ofte ganske vanskelig. Ting skjer som ikke skulle ha skjedd. Folk gjør ting de ikke skulle ha gjort. Av og til gjør det mer vondt å være menneske enn det vi egentlig orker. De aller fleste problemer du opplever som ungdom, går over av seg selv. Kjærlighetssorg. Lange skoledager, og tøffe prøver. Krangling med foreldre. Konflikter med venner, folk som svikter, lyver og ikke er til å stole på. Ting du så gjerne skulle vært med på, eller fått til, men som ikke blir som du hadde tenkt. Det kan gjøre forferdelig vondt mens det står på, men, etter noen timer, dager eller uker er det over. Og så er det nye problemer som dukker opp, dessverre. Heldigvis med noen hyggelige ting innimellom! Det er det som er å være levende. Noen veldig vanskelige ting som skjer. Og noen fine. Men av og til tar vanskelighetene over. Noen ting vi opplever er så vonde og så farlige at de ikke går over av seg selv. Andre ganger har du det selv så forferdelig vondt over tid, og uten å vite hvorfor, at du ikke lenger klarer å gjøre det du pleier å gjøre, som å gå på skolen eller være sammen med venner. Det vonde går ikke over selv om du snakker med foreldre, venner eller andre du stoler på – e ller kanskje det slett ikke går an å snakke med noen om det som er vondt, og at det er en del av problemet. Da trengs det mer hjelp. Dette er en bok om psykisk helse. På samme måte som den fysiske helsen kan være god eller dårlig, så kan den psykiske helsen også være god eller dårlig. Første del av boka består av fortellinger om ungdom, og mange (men ikke alle) av disse ungdommene har ganske dårlig psykisk helse når vi møter dem. De har opplevd ting

Noe mye mer annet.indd 9

18.10.11 15.53

Innledning

som har gjort dem syke, eller de har det bare fryktelig vondt uten at de helt vet hvorfor eller hva de skal gjøre med det. Historiene er ikke fra virkeligheten ‒ Petter, Jeanette, Thea og de andre finnes ikke på ordentlig. Jeg har ikke møtt akkurat disse ungdommene, men som psykolog har jeg møtt veldig mange unge som ligner dem, som har opplevd lignende ting som det de opplever, og som har tenkt lignende tanker som det de tenker. Derfor vet jeg at alle disse historiene kunne ha vært sanne, og at mange unge har historier som ligner disse. I den siste delen av boka finner du mange faktaopplysninger. Om psykisk sykdom, om hvem som kan hjelpe når du får problemer, om taushetsplikt og om mye annet. Det som står her er selvfølgelig sant, det er fakta. Likevel er det ikke sikkert at alt som står her stemmer med akkurat dine opplevelser og erfaringer. Helsesystemene i Norge er ganske ulikt organisert, og de tilbudene som finnes akkurat der du bor, kan være litt annerledes enn det jeg beskriver, selv om noen ting også skal være ganske likt over hele landet. En veldig viktig ting. Når man skal skrive en bok, må man alltid ta noen valg. Et av de vanskeligste valgene jeg har måttet ta når jeg skulle skrive denne boka, var om jeg skulle forholde meg til verden som jeg ønsker at den skal være, eller slik den faktisk er. De som har lest de andre bøkene jeg har skrevet, vet at jeg har ganske «blandede» og egentlig ganske dårlige erfaringer med helsevesenet. Som psykolog har jeg har også møtt mange andre mennesker som har lignende erfaringer, både blant mine egne pasienter, og blant alle de jeg har møtt når jeg har forelest rundt omkring. Som helsearbeider ser jeg også veldig tydelig at selv om mye er bra og mange får hjelp, så er det fortsatt veldig mye som ikke fungerer i det hele tatt, som blir helt feil for pasienter og pårørende, og som det er viktig at vi fortsatt arbeider for å forandre og forbedre. Personlig mener jeg at vi i helsevesenet er litt for raske til å tenke «sykdom» – som er et ord jeg egentlig ikke liker så godt, og som jeg

Noe mye mer annet.indd 10

18.10.11 15.53

Innledning

i mange sammenhenger gjerne skulle ha byttet ut. Jeg syns også at det kan bli for mye fokus på diagnoser. De kan være nyttige noen ganger, men andre ganger kan de hindre oss i å se hva folk egentlig strever med, og kan føre til fordommer og stigmatisering. Jeg har møtt mange som har hatt nytte av medisiner, men jeg har også møtt mange som mener at det er altfor mye bruk av medisiner, at folk får medisiner for fort, og at det er altfor vanskelig å få god, medisinfri, behandling, for dem som ønsker det. Jeg vet at det finnes mange flotte helsearbeidere med nydelige holdninger. Jeg kjenner mange av dem, har møtt mange av dem og jeg har snakket med pasientene deres. Men jeg vet også at det fortsatt finnes helsearbeidere som har problematiske holdninger, som ikke vet nok, ikke kan nok og ikke bryr seg nok til å gjøre en god nok jobb. Jeg har møtt dem også. Og pasientene deres. Jeg vet at mange mennesker får god hjelp i helsevesenet. Det vet jeg fordi jeg har møtt disse menneskene, snakket med dem og hørt deres historier. De sier at de ikke hadde vært i live, eller hadde fortsatt å ha det fryktelig vondt, hvis de ikke hadde fått hjelp da de trengte det. Det tror jeg på. Jeg har også møtt mennesker som sier at «ja, jeg hadde det vondt og vanskelig, men jeg fikk ingen hjelp av møtet med helsevesenet, tvert imot, jeg ble enda sykere, og den hjelpen de gav meg har gitt meg sår og skader som jeg må bære med meg lenge». Jeg tror på det også. Og selv har jeg opplevd litt av begge deler, jeg vet at jeg trengte hjelp da jeg selv var syk, og etter noen år fikk jeg også en hjelp som var til nytte for meg, men før det opplevde jeg mye «hjelp» som var mer til skade enn nytte. Så komplisert og sammensatt er verden. Derfor, akkurat nå, og i akkurat denne boka, har jeg forsøkt å beskrive hvordan enkelte ungdommer har det, hvordan helsevesenet kan fungere og hvordan du kan få hjelp, uten å problematisere så mye over alt jeg skulle ønske var annerledes. Ungdommene du møter i første del av boka opplever stort sett at de får hjelp, og de

Noe mye mer annet.indd 11

18.10.11 15.53

Innledning

møter greie helsearbeidere. Det er en del av virkeligheten. Mange unge som har det vanskelig opplever nettopp dette, at de blir møtt og får god hjelp. Det er sånn det skal være. Andre opplever helt andre ting. At de ikke får hjelp, eller at hjelpen de får ikke passer dem, eller skader dem mer enn den hjelper. Og noen tenker, som jeg også kan tenke iblant, at det vi i dag vurderer som «god hjelp», kunne vært veldig mye bedre, og vært gjort på helt andre måter. Det kan vi jobbe for å forandre. I siste del av boka står det også mye om hvordan ting skal fungere, hvordan det er meningen at det skal fungere. Og det står mye om at du har rett til å klage dersom du ikke opplever at ting er som de burde være. Det er veldig viktig! For verden er sammensatt og komplisert, det som er fint for noen er skadelig for andre, og det er en evig balansegang mellom å forandre det som må forandres, samtidig som vi må bruke det vi tross alt kan ha nytte av, selv om det kanskje ikke er perfekt. Til vi får forandret det vi ikke er fornøyd med, så det blir enda bedre og enda nyttigere. For uansett: Det er mulig å få hjelp når du har det vanskelig. Og det er mulig å få det bedre, selv om alt ser ut som det er håpløst. Det vet jeg. Helt sikkert!

Noe mye mer annet.indd 12

18.10.11 15.53

Innledning

DEL 1 FORTELLINGER OM UNGDOM

Noe mye mer annet.indd 13

18.10.11 15.53

Noe mye mer annet.indd 14

DEL 1 FORTELLINGER OM UNGDOM

18.10.11 15.53

Hamstertrøtthet

Kapittel 1

Hamstertrøtthet Om Mona, som er sliten og strever for hardt

Det er ikke noe galt. Ikke egentlig. Hun har det bra, hun vet det. Det går greit på skolen, ikke bra, men greit. «Stabil», sier læreren, Du er stabil, du gjør det du skal, du viser ansvar, du arbeider godt. Og han smiler fornøyd til henne, og går videre. «Stabil», sier Pettersen også. Han er sjef på butikken hvor hun jobber ekstra i helgene og feriene, og noen ganger etter skolen. «Du er en av de mest stabile og pålitelige skoleelevene jeg har vært borti», sier han, og smiler. «Jeg vet jeg kan stole på at du ikke svikter.» Og han smiler fort til henne, før han farer videre til noe av alt det andre som venter på ham. Hun har venner også. Kanskje er hun ikke den de ringer først, kanskje er hun ikke midtpunktet på festene, men hun blir invitert, hun er ikke utenfor. «Det er så godt at du er der», sier de, venninnene hennes, og hun vet at de stoler på henne, at hun er den som alltid hører på kjærlighetssorgene deres, og problemene hjemme, den som har tid til å lytte, som ikke sladrer, som bare er der. Rolig, og til å stole på. Hun er ikke pen. Men ikke stygg heller. Hun trener hver uke. Før drev hun med langrenn, ikke bare sånn vanlig, å gå på ski, men aktivt. Var med på stevner, reiste på treningsleirer, deltok i konkurranser. Fikk noen premier også, men aldri de største, og ikke i de viktigste konkurransene. Hun likte det. Det var et fellesskap, men hun var aldri villig til å satse alt. Det var billedtittel: soltørst.

Noe mye mer annet.indd 15

18.10.11 15.53

Kapittel 1

fint, men ikke det viktigste. Etter hvert som de ble større, måtte de velge. De som var ordentlig gode, og villige til å satse mye, fortsatte, de andre sluttet. Hun sluttet. Men hun trener fortsatt, alene, går i skogen, jogger om sommeren, tar frem skiene om vinteren, men alene nå. Ikke for å oppnå noe annet enn å holde seg i form. Klærne hennes er aldri de villeste, eller tøffeste, men de er akseptable. Hun har hatt kjærester, ikke så lenge, og ikke akkurat nå, men hun er ingen særing, hun kan være sammen med gutter, kan bli glad i dem, kan kjenne varmen. Men ikke mer. Det blir bare varme, ikke den brennende ilden som venninnene snakker om, ikke den gloende, røde flammen som hun selv husker, svakt, fra tidligere. Mona vet ikke hvordan det snudde, eller når det snudde, eller om det i det hele tatt er noe som har endret seg, på ordentlig. Hvis noen spurte henne om hva som var galt, ville hun ikke hatt noe svar. Ingen er slemme mot henne, ingenting er egentlig galt. Og samtidig er alt galt. Hun husker at det var annerledes en gang. At hun en gang har kjent seg levende, sånn helt inn i kjernen, at hun kjente hvordan det boblet og levde og sydet inni henne. Sint, vondt, lykkelig, trassig, fornærmet, opprørsk, lattermild, glad, fortvilet. At hun våknet om morgenen og ville noe. Gledet seg. Gruet seg. Ønsket. Nå våkner hun bare. Og vet hva hun skal gjøre den dagen. Gå på skolen. På jobb. På trening. Lese lekser. Møte Karen. Eller Susanne. Eller Beate. Og hun står opp, kler seg, og går. Hun gjør det hun skal, og hun misliker det ikke. Kanskje liker hun det også. Men det bobler aldri. Det syder aldri. Det er som hun har tørket helt opp, og det ikke lenger finnes noen kilde der som kan boble, eller syde. Hun har ingenting å klage over, det er ingenting hun ønsker å endre. Hun har det egentlig bra. Men alt føles bare tomt. Og egentlig litt meningsløst. Av og til, stadig oftere, egentlig, tenker hun «Er dette alt?». Er det sånn det skal være? Bare jobbe og streve og stå opp og legge seg og stå

Noe mye mer annet.indd 16

18.10.11 15.53

Hamstertrøtthet

opp igjen. Er det dette som er livet? Og så skammer hun seg, for hun har hørt så mange betroelser, fra så mange venner. Hun vet hvor mye de strever. Med svikefulle kjærester, med dårlige skoleresultater, med foreldre som skiller seg, med alt mulig. Hun vet hvor mange som har det vanskelig og vondt. Hun har det ikke vondt. Hun har all grunn til å være fornøyd, hun har ingenting å klage over. Og derfor klager hun ikke heller. Hun står opp om morgenen. Hun går på skole. Og trening. Og jobb. Og fester. Gjør lekser. Og huspliktene. Møter venner. Og klager ikke. For hun har ingenting å klage over. Kanskje jeg bare er egoistisk, tenker hun. Selvopptatt. Hun h ører et radioprogram om det moderne menneskets ensomme jag etter egen lykke og hvordan vi mister meningen i tilværelsen i vår opptatthet av egen suksess. Så hun melder seg til tjeneste på frivillighetssentralen. Måker snø til snøen smelter. Da klipper hun gress istedenfor. Gjør innkjøp. Følger en og annen gammel dame til legen, men det er ikke ofte. De foretrekker å bli fulgt av en som kjører bil, og det gjør hun jo ikke, det er egentlig ikke mye hjelp i å ha henne med på bussen eller i drosjen, hun skjønner det, så hun holder seg helst til de praktiske oppgavene. Bærer inn ved, raker løv, henter reseptfrie medisiner på apoteket. Det går helt fint. Men hun kjenner ingen lykke, hun opplever aldri bruset i årene, hun er tørrere enn noen gang før. Men det kan hun i alle fall ikke si til noen. Det skremmer henne. Hva er hun egentlig for et menneske, som ikke får noen glede av å hjelpe folk som trenger henne? Det kan hun ikke si til noen. Hun vil ikke at noen skal vite hvor forherdet hun egentlig er, og det gjør de nok ikke heller. Ragnhild, som er leder på frivillighetssentralen er fornøyd med henne, hun sier det er flott med en ungdom som er så til å stole på, og det er jo fint. Hun fortsetter å hjelpe til, og da fru Hansen, som hun har handlet for noen ganger, blir innlagt på sykehuset, spør Ragnhild om hun kunne tenke seg å passe fru Hansens hund en uke eller så. «Vi gjør jo egentlig ikke sånt», sier Ragnhild, «men fru Hansen har

Noe mye mer annet.indd 17

18.10.11 15.53

Kapittel 1

nok ikke råd til kennel, hun har ingen slektninger som kan ta bikkja, og du vet jo at hun er glad i den, ville vært synd å avlive den for denne ukens skyld … Hvis du tror du kunne gjøre dette?» Og det tror Mona. Selvfølgelig. Så hun står opp tre kvarter tidligere enn vanlig, låser seg inn hos fru Hansen, og lufter Rufus før skolen. Hun dropper treningen for å jogge med Rufus etter skoletid, og hun legger inn en kveldstur før hun skal legge seg selv. Det går fint. Rufus er en snill hund, og når han slikker henne i ansiktet, kjenner hun av og til en myk varme inni seg, og hun tenker, nå, nå, nå kanskje skjer det, at jeg blir levende igjen. Men så blir varmen kald igjen, og den vante tomheten fyller henne. Hun er ikke ordentlig menneske. Hun blir ikke ordentlig glad. Og enda verre, hun blir ikke ordentlig glad i noen, hun er bare en tom og falsk maskin. Men hun gjør da i alle fall jobben sin, og ingen merker noe. Fru Hansen kommer hjem fra sykehuset, og Rufus er overlykkelig. Han hopper og hviner og logrer fra ører til haletipp og må vise frem ballen sin og beinet sitt og slikke fru Hansen, og logre mer, og løpe vilt rundt seg selv i en eneste lykkelig dans. Mona står stille og ser på. Sånn er det, kanskje, tenker, hun, å være helt, helt, levende. Hun smiler, men kjenner seg samtidig trist, som en sorg over noe hun hadde en gang, noe hun ikke vet hvor hun mistet, og som hun ikke aner hvor hun skal lete for å finne igjen. Nå som hun er hjemme tar fru Hansen ansvar for Rufus selv, hun mater ham, og slipper ham ut i hagen morgen og kveld. Men Mona stikker fortsatt innom hver ettermiddag for å gi ham en skikkelig tur, det er ikke fru Hansen sterk nok til å gjøre selv ennå. En dag de kommer tilbake fra parken, ber fru Hansen henne inn. Hun har stekt vafler, og kokt kakao. Det regner ute, kaldt, surt, novemberregn, og vaflene lukter varm sommer. Likevel må hun takke nei. «Beklager», sier hun, «du skulle ikke gjort dette, det ser deilig ut, men jeg har virkelig ikke tid.» Og det har hun ikke. «Det går

Noe mye mer annet.indd 18

18.10.11 15.53

Hamstertrøtthet

fint», sier fru Hansen, jeg liker å steke vafler, jeg gjør det igjen en annen dag. Og det gjør hun, men Mona har ikke tid den dagen heller. Og ikke neste gang. Det begynner å bli pinlig, fru Hansen kan jo tro at hun ikke vil, bli fornærmet eller såret eller noe sånt, og det ville vært leit. Så Mona forklarer at hun gjerne vil komme innom en dag, men det er litt vanskelig å finne tid, og i dag går det ikke, fordi hun skal rekke å handle for Gundersen og hente medisiner til Monsen, og så lovte hun ringe Kaia, som er lei seg fordi Marita har sett at Morten har rota med andre, enda han og Kaia har vært sammen i evigheter, og så må hun lese på leksene, de skal ha prøve på fredag. Men gjerne en annen dag, kanskje de kunne avtale en tid? Neste onsdag for eksempel, da har hun en hel time etter Rufus sin luftetur og før kveldsvakten i butikken og når hun vet om det på forhånd, kan hun gjøre unna ekstra lekser i helgen. Fru Hansen blir stående helt stille på trappen og bare se på henne. Hun sier ikke et ord, og Mona blir urolig. Nå har hun gjort det igjen, vært uhøflig, fornærmet noen, ikke strukket til, og hun blir lei seg. Hun mente ikke å såre fru Hansen, men hun har bare ikke tid nå! Endelig snakker fra Hansen. «Du verden», sier hun. Og så igjen: «Du verden. Jeg visste ikke at de hadde sendt en hamster for å lufte bikkja mi? Hva sier du Rufus, visste du det, at du har blitt luftet av en hamster alle disse ukene?» Mona står forvirret og ser på henne. Vel er fru Hansen gammel og vel har hun vært syk, men hun har da aldri opplevd at hun har vært helt sprø før? «En hamster?» sier hun forvirret. «Ja, jenta mi», sier fru Hansen varmt, «så vidt jeg vet er det bare hamstere som løper sånn rundt i hjulet sitt som du sier du gjør. Rundt og rundt, uten stopp, uten å vite hvorfor, uten å nyte, bare løpe, om og om igjen.» Hun smiler, og stemmen er varm og myk og snill, og det gjør at ordene gjør litt mindre vondt. Men bare litt. For de svir likevel. Mona unnskylder seg, og går. Hun må virkelig gå nå, hvis hun skal rekke apoteket før det stenger. Hun rekker det. Og handlingen.

Noe mye mer annet.indd 19

18.10.11 15.53

Kapittel 1

Og leksene. Og hun hører på Kaias fortvilte jamring over Morten, like tålmodig som vanlig, men kanskje litt mindre oppmerksomt. Hele tiden svirrer fru Hansens ord inne i hodet hennes. En hamster. Hun har blitt en hamster i løpehjul, alltid på farten, alltid på vei mot ingenting, alltid i bevegelse, samtidig som hun aldri kommer noen vei. Hun liker ikke tankene, og skyver dem vekk mens hun finner frem leksene. Hun er da ingen hamster. Hun er stabil, ordentlig, pliktoppfyllende. Alle sier det, og fru Hansen er bare en gammel dame som nylig har vært syk. Hun vil kanskje bare ha selskap og ble vel bare såret. Mona får ordne opp med det i morgen. Og det er ingen grunn til å bry seg med hva en sånn gammel dame sier. Neste dag gruer Mona litt da hun kommer for å hente Rufus, for at det skal bli litt ekkelt. Hun har nesten lyst til å la være å komme, men syns ikke det går an heller. Rufus trenger jo turen sin. Og det går helt fint. Fru Hansen er like blid som hun pleier å være, og sier ingenting om det som skjedde dagen før. Og Rufus er klar til å gå tur. Det er han alltid. De går til det lille skogholtet bak lekeplassen, så seint på ettermiddagen er det sjelden noen der, og hun kan slippe Rufus løs. Det liker han så godt. Han farer av gårde i full fart, henter en pinne, legger den logrende foran henne, ler opp mot henne, vil leke, og når hun gir etter og kaster pinnen, spinner han i vei så grus og blader fyker opp bak ham. Og så er han, og pinnen, der igjen, klar til en runde til. Og enda en. Det er hun som må avbryte. Rufus ville gjerne blitt der hele kvelden, var det opp til ham, men de må hjem, hun skal rekke treningen etterpå, og leksene. Uken etter blåser det iskaldt hver dag. Mandag. Og tirsdag. Og onsdag. Hun blir kald når hun går til skolen, når hun lufter Rufus, når hun gjør ærend, jogger, går hjem fra butikken. Hun kjenner at hun er stivfrossen og grå og forblåst langt inni sjelen, og det føles som hun aldri vil bli varm igjen noen gang. Og selv om hun trener, og spiser sunt og lever regelmessig og nesten ikke fester, så er hun trøtt, bare trøtt.

Noe mye mer annet.indd 20

18.10.11 15.53

Hamstertrøtthet

Torsdag morgen kjenner hun at hun ikke orker mer. Men hun er ikke syk, ikke det minste snev av feber, så hun står opp, kler på seg og begynner å gå mot skolen. Hadde hun bare ikke vært så trøtt. Det er jo egentlig ingenting som er galt, og samtidig er alt galt. Hun har det jo så bra, og likevel kjennes hele livet bare meningsløst. Hun husker Rufus sin varme tunge mot kinnet sitt, da han ville leke mer, men hun måtte gå videre. Vaflene som luktet sommer, men som hun ikke rakk å smake på. Og hun husker noe annet: Et malerskrin som har ligget innerst i skapet lenge. Hun malte en gang, da hun var liten, men hun sluttet, for hun var ikke flink, og det ville ikke bli til noe, og det var ikke nyttig, og det førte ingen steder. Hva er vitsen med å male når hun likevel aldri vil bli en kunstner? Hva er vitsen med å leke mer med Rufus, når han har fått den turen han trenger og har tisset fra seg, eller bli igjen og spise vafler når fru Hansen ikke trenger hjelpen hennes? Hva er vitsen med alt som ikke er nyttig, som det ikke blir resultater av, som ikke fører noen steder? Men samtidig kjenner hun, dypt inni seg, at noe av den gamle trassgledesfylte smerten begynner å banke. Dette er hamstertanker, det kjenner hun, tanker som går i ring, tanker som driver henne videre i sirkler uten pause, uten mening, uten glede. Hun har hatt andre tanker en gang. Tanker som gav henne utsyn og påfyll. Tanker som lot henne få lov å tulle og le og grine og dumme seg ut, helt uten tanke for om det var nyttig eller riktig eller ansvarsbevisst. Tanker som gav henne lov å ta imot, ikke bare gi. Lov til å leke, ikke bare være flink. Hun kan se skolen nå, og hun kjenner med hele seg at dit vil hun ikke i dag. Likevel går hun videre. Hun kan jo ikke bare skulke, ikke hun, hun gjør jo alltid, alltid, og helt uten unntak det hun skal gjøre. Og ja, disse nye tankene er viktige, og hun skal gjøre noe med dem, hun skal gjøre noe som ikke er nyttig, eller viktig, hun ser at hun trenger det, men ikke nå, det har hun ikke tid til. Men hun

Noe mye mer annet.indd 21

18.10.11 15.53

Kapittel 1

skal gjøre det. Kanskje på fredag, eller nei, da har hun lovet Karen å bli med henne å finne et antrekk til festen neste uke, men lørdag ettermiddag, etter butikken, det skulle gå. Hun går videre, og for hvert skritt kjenner hun at livet i henne blekner og den meningsløse tomheten blir sterkere og vokser. For hva er egentlig vitsen med noe som helst? Hun er så trøtt. Og plutselig skjønner hun det. Hun kan ikke planlegge spontaniteten og gleden og leken. Det er ikke mulig. Planlagt spontanitet kan aldri bli spontan, og å leke på passende tider, fordi hun trenger det, og fordi det er fornuftig, det er ikke lek, det er bare enda mer prestasjon. Trass puttet inn i passende bokser for å gjøre henne i stand til å yte mer er ikke trass, men underkastelse. Og akkurat nå vil hun ikke være verken flink eller skikkelig. Akkurat nå vil hun ha vafler og hjemmelaget jordbærsyltetøy som smaker sommer. Hun vet hvor de vaflene finnes, og det er ikke på skolen. Derfor snur hun. Det er aller første gang hun virkelig skulker noe, helt uten noen fornuftig grunn. Det er ufornuftig og usunt og ulovlig og upålitelig og for hvert skritt kjenner hun den gode glade uskikkelige trassen trekke pusten lykkelig inni henne. Som om den har vært innestengt lenge, og nå endelig får luft. Det hun gjør nå er egentlig bare dumt. Og derfor er det helt, helt riktig. Og hun vet at Rufus vil være helt enig med henne.

Noe mye mer annet.indd 22

18.10.11 15.53

Noe mye mer annet.indd 2

ďťż

18.10.11 15.53

Side 6

Side 148

Side 188

ISBN: 978-82-15-01954-3

Noe mye mer annet

A r n h i l d La u v e n g

«Det mulig å få hjelp når du har det vanskelig. Og det er mulig å få det bedre, selv om alt ser ut som det er håpløst. Det vet jeg. Helt sikkert!»

Arnhild La u v e n g

Noe mye mer annet ungdom og psykisk helse

Side 17

Side 67

Side 83