Østfolds helleristninger

david vogt

ISBN 978-82-15-01914-7

fremstillinger – en unik historie om samfunnet og menneskene i slutten av bronsealderen.

I mer enn 160 år har forskere arbeidet med å gjøre ristningene i Østfold kjent. For første gang er denne unike kulturskatten dokumentert og gjort tilgjengelig i bokform.

David Vogt (1963) er arkeolog og har spesialisert seg på helleristninger og nordisk bronsealder. Han leverte sin doktorgradsavhandling om helleristninger i Østfold og Bohuslän i 2006, og har skrevet en rekke bøker og artikler om helleristninger. Vogt er ansatt som førsteamanuensis ved Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo.

Østfolds helleristninger

Ingen steder i Norge finnes det så mange helleristninger som i Østfold. Over 470 lokaliteter er registrert i fylket – med til sammen mer enn 10 000 ristningsfigurer.

Helleristningene i Østfold befinner seg i den nordlige delen av et stort, sammenhengende område som deles av grensen til Sverige. I Bohuslän og Østfold er det til sammen funnet flere enn 2700 helleristningsfelt, og dette er den største konsentrasjonen av bergkunst i Nord-Europa.

For mer enn 2500 år siden ble det på bergflater hugget inn figurer av skip, dyr, vogner og menneskefigurer, samt et mangfold av andre symboler. Helleristningene er ikke et skriftspråk, med de forteller – gjennom billed-

david vogt

Østfolds helleristninger

0000 101703 Ă˜stfolds helleristninger.indb 2

13.12.11 10.25

[start smuss]

Ă˜stfolds helleristninger

0000 101703 Ă˜stfolds helleristninger.indb 1

13.12.11 10.25

0000 101703 Ă˜stfolds helleristninger.indb 2

13.12.11 10.25

[start tittel]

David Vogt

Ă˜stfolds helleristninger

Universitetsforlaget

0000 101703 Ă˜stfolds helleristninger.indb 3

13.12.11 10.25

[start kolofon]

© Universitetsforlaget 2012 isbn 978-82-15-01914-7 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med rettighetshaverne er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning og kan straffes med bøter eller fengsel.

Henvendelser om denne utgivelsen kan rettes til: Universitetsforlaget AS Postboks 508 Sentrum 0105 Oslo www.universitetsforlaget.no Boken har mottatt støtte fra Kulturhistorisk Museum, Universitetet i Oslo, Riksantikvaren og Det Faglitterære Fond.

Omslag: Laboremus Oslo AS Omslagsfoto forside: Jørn Bøhmer Olsen, bakside: Eirik Irgens Johnsen / KMH Sats og design: Laboremus Oslo AS Trykk og innbinding: AIT Otta AS Boken er satt med: Minion Pro 10,3/14,5 pkt Papir: 115 g Arctic Silk 0,9

0000 101703 Østfolds helleristninger.indb 4

13.12.11 10.25

[start innover]

Innhold Forord . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

7

Forfatterens forord. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

8

Del 1

Østfolds helleristninger . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

11

Kapittel 1

Innledning. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

13

Kapittel 2

Oppdagelsen av Østfolds helleristninger . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

17

Kapittel 3

Hvor mange helleristninger finnes det i Østfold? . . . . . . . . . . . . . . . .

25

Kapittel 4

Helleristningenes beliggenhet i fylket . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

29 Moss, Rygge, Råde, Skiptvet, Askim, Eidsberg og Rakkestad – periferien 29; Onsøy-landskapet vest for Glomma 30; Tune, Glemmen, Rolvsøy og Kråkerøy 31; Borge, landskapet øst for Glomma 32; Skjeberg – kjerneområdet 34; Berg og Idd 35; Ristningenes beliggenhet – et generelt perspektiv 35 Kapittel 5

Helleristningene og landskapet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

39

Kapittel 6

Figurer og symboler – opphav og betydning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

49 Skålgropene 49; Skip 50; Menneskefigurene 54; Vogner og ryttere 60; Dyrefigurer 62; Fotsåler, håndfigurer og sirkler 65; Uforklarlige figurer 66; Ristningsmotivene og landskapet i Østfold – noen avsluttende kommentarer 67

0000 101703 Østfolds helleristninger.indb 5

13.12.11 10.25

Kapittel 7

Helleristningenes alder . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

71 Helleristninger i graver og på bronsegjenstander 72; Helleristningsmotiver på bronsegjenstander 73; Datering ved hjelp av komparasjon 75; Oppsummering 83 Kapittel 8

Avslutning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

85

Noter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

91

Del 2

Østfolds lokaliteter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

95

Kapittel 9

Katalog . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Introduksjon 97

97

Register . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 459

Del 3

Appendiks . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

465

Martin Arnesen 1870 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 467

0000 101703 Østfolds helleristninger.indb 6

Litteratur. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

485

Foto og kalkeringer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

491

13.12.11 10.25

[start forord[start forord]

Forord Østfold har lenge vært kjent for sine tallrike og mangfoldige helleristninger. Mange generasjoner lekfolk og lærde har søkt etter, dokumentert og tolket disse sporene fra fortiden. Med denne boken er dette store og viktige materialet for første gang samlet mellom to permer. Forfatteren og forskeren David Vogt har selv stått sentralt i dokumentasjonen og tolkningen av Østfolds helleristninger i en årrekke.

Bergkunsten fremmes ofte som et av de forhistoriske kulturspor som taler mest direkte til oss. Bildene gir oss et innblikk i en forhistorisk tankeverden, frosset på bergflaten, men fortsatt dynamisk i sitt uttrykk. Samtidig er disse bildene sårbare, fordi både naturlige prosesser og menneskelig påvirkning har bidratt til skader og nedbryting over tid.

Derfor har bergkunst lenge vært et viktig satsningsområde for Riksantikvaren, et arbeid som for alvor skjøt fart gjennom Sikring av bergkunst – Bergkunstprosjektet 1996–2005. Innsatsen er blitt videreført i årene etterpå, og sikring av bergkunst vil fortsatt være et nasjonalt satsningsområde fram mot 2020 gjennom Bevaringsprogrammet for bergkunst. Mange gode krefter har bidratt, og bidrar fortsatt, i dette arbeidet, slik som kulturminneforvaltningen i fylkeskommunene, de arkeologiske landsdelsmuseene og mange lokale medspillere. David Vogt har selv gjort en betydelig innsats. Som et resultat av dette nasjonale krafttaket, har mange bergkunstlokaliteter blitt sikret gjennom tiltak som skal beskytte dem mot skade og tap. Mange lokaliteter er også blitt tilrettelagt for publikumsbesøk.

Det er ikke bare slike fysiske tiltak som bidrar til sikring og bevaring av bergkunsten for ettertiden. Forsvarlig dokumentasjon av bergbildene ivaretar kildeverdier for framtiden, ikke minst der originalkilden er utsatt for skade og nedbryting.

Dokumentasjon er derfor en forutsetning for forskning omkring bergkunstens mange uløste spørsmål, men også for formidlingen av disse særegne kultursporene til et større publikum. Denne boken søker å ivareta begge disse behovene.

Gjennom Østfolds helleristninger gir David Vogt et viktig bidrag til å øke vår forståelse av bergkunstens betydning for de menneskene som en gang skapte den.

Samtidig håper vi boken vil vekke interesse og nysgjerrighet for bergkunsten også i vår egen tid, og være en veiviser til opplevelse av Østfolds helleristninger i dagens landskap. Slik håper vi at boken også vil bidra til vår felles innsats for å bevare bergkunsten for framtiden, til glede for stadig nye generasjoner.

Oslo, oktober 2011 Jørn Holme Riksantikvar

0000 101703 Østfolds helleristninger.indb 7

13.12.11 10.25

[start forord]

Forfatterens forord Forhåpentligvis vil der vel kunne finnes en utvei til at få ialefald de viktigste av disse mærkelige oldtidsminnene på tilfredsstillende måte avbildet og beskrevne, skjønt dertil vil kreves forholdsvis betydelige midler.

Det var Oluf Rygh som skrev dette i en artikkel om «Helleristninger i Norge» i Videnskaps-Selskabets Forhandlinger i 1873. Det skulle gå 138 år før Østfolds helleristninger var blitt avbildet og beskrevet på en forhåpentligvis tilfredsstillende måte. Det er mange grunner til at arbeidet har tatt så lang tid. Det har vært en stor utfordring å få oversikt over de hundrevis av helleristningene i Østfold, og det har til stadighet dukket opp nye felt. Det har i årenes løp vært flere som har gått med planer om å få materialet samlet og publisert, men ingen har fullført løpet. At vi har lyktes i dag er takket være det nasjonale Bergkunstprosjektet, som på nytt har satt fokus på bergkunsten i Norge. Prosjektet ble startet i 1996, og midler som var øremerket til sikring av bergkunst er over Miljøverndepartementets budsjett blitt tilgjengelig gjennom årlige bevilgninger fra Riksantikvaren. Prosjektet ble avsluttet i 2005, men er videreført gjennom Bevaringsprogrammet for bergkunst. Det overordnete målet for prosjektet er sikring og bevaring av den norske bergkunsten, men også sikring av kildeverdien gjennom dokumentasjon. At denne boken er blitt til, er et direkte resultat av det omfattende arbeidet som er nedlagt i Bergkunstprosjektet over mange år.

Oluf Ryghs hjertesukk fra 1873 pekte fremover, men det ble ytret på bakgrunn av noe nytt og oppsiktsvekkende: Det var i de siste årene funnet nær 200 nye helleristningsfelt i Østfold. Skolelæreren fra Halden, Martin Arnesen, hadde i løpet av 1860-årene egenhendig funnet og avtegnet alle disse ristningene. Det ble på den tiden dermed klart at det fantes store mengder med helleristninger i Østfold, og både Rygh og Arnesen var klar over at hvis det bare ble lett, ville nye funn komme for dagen. Martin Arnesen skriver at når han hadde fri på søndagene, reiste han omkring i fylket og lette etter helleristninger. Trolig brukte han hest – dette var før sykkelen ble allemannseie og egnet for norske veier. Han lette etter helleristninger i en tid da den amerikanske borgerkrigen raste, før Tyskland ble samlet til én nasjon og mens Norge fremdeles var i union med Sverige. Helleristningene han fant, og den katalogen han laget, er fortsatt like aktuell i dag som den gang. Siden Arnesens tid er det mange som har bidratt på ulike måter til å gjøre helleristningsforekomstene i Østfold kjent, og som skrevet avhandlinger og artikler om dette fascinerende emnet.

Denne boken presenterer for første gang en samlet, helhetlig oversikt over hele det store og mangfoldige forhistoriske materialet. Den gir tilgang til en av Østfolds og Norges fremste kulturskatter for et stort publikum. Hovedmålgruppene for bo-

0000 101703 Østfolds helleristninger.indb 8

13.12.11 10.25

Forfatterens forord

9

ken er lokalbefolkningen i Østfold, historisk interesserte, forskere i inn- og utland – og ikke minst de som er forvaltere av kulturminnene.

De fleste av de fantastiske billedfremstillingene i boken har til nå vært kjent for bare en liten gruppe interesserte. Ønsket om et bredest mulig nedslagsfelt har også påvirket tekstens utforming. Målet har vært å skrive en bok som ikke krever spesiell fagkunnskap, og som vil være interessant og forståelig også for et bredere publikum.

Det er mange som på ulike måter har bidratt til at dette unike bokprosjektet har latt seg realisere. Riksantikvaren og Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo har ytt økonomisk støtte, Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening har bidratt med stipend til forfatteren og Østfold fylkeskommune har støttet prosjektet i form av kjøp av bøker. Også mange enkeltpersoner har bidratt på ulike måter. Takk til Jørn Bøhmer Olsen, Ann-Christin Eek, Anne Sophie Hygen, Karl Kallhovd, Lars Ole Klavestad, Harald Ibenholt, Heine Iversen, Lyder Marstrander, Magne Samdal, Anne Skullerud, Espen Uleberg, Elisabeth J. Vogt og Eva Walderhaug. Manuset har også gjennomgått en fagfellevurdering, dr. Åsa Fredell fra Göteborgs Universitet og dr. Anders Hesjedal fra Universitetet i Tromsø har gitt svært verdifulle bidrag av faglig karakter. Til slutt, men ikke minst vil jeg takke sjefredaktør i Universitetsforlaget Per Robstad, som har støttet bokprosjektet over flere år.

Oslo, desember 2011 David Vogt

0000 101703 Østfolds helleristninger.indb 9

13.12.11 10.25

0000 101703 Ă˜stfolds helleristninger.indb 10

13.12.11 10.25

[start del]

Del 1

Ă˜stfolds helleristninger

0000 101703 Ă˜stfolds helleristninger.indb 11

13.12.11 10.25

0000 101703 Ă˜stfolds helleristninger.indb 12

13.12.11 10.25

[start kap]

Kapittel 1

Innledning

H

elleristninger er figurer og symboler som er hugget inn i berget en gang i forhistorien. Det harde fjellet har gjort at de har overlevd tidens tann og er blitt bevart for ettertiden. Landskapene i Østfold har et betydelig antall helleristninger, og de finnes her i så store konsentrasjoner at ingen andre steder i Norge kan fremvise flere ristninger. Det er registrert litt i overkant av 470 lokaliteter i fylket, og trolig finnes det langt flere som ennå ikke er oppdaget.

Helleristningene i Østfold utgjør den nordlige delen av et delvis sammenhengende område på omkring 160 kilometer med tette forekomster av ristninger. Det strekker seg fra øya Tjörn utenfor Göteborg, opp gjennom Bohuslän og inn i Østfold på norsk side av grensen og frem til Råde. Den største konsentrasjonen av helleristninger finnes i nordre Bohuslän, og til sammen utgjør antallet registrerte ristningslokaliteter i nordre og søndre Bohuslän over 2200 lokaliteter. Slår vi sammen antallet helleristninger i Østfold og Bohuslän, kommer vi opp i over 2600 lokaliteter, en samling som er Nord-Europas største forekomst av slik bergkunst.

Helleristningsfeltene har kommet til en gang i bronsealderen, en tidsperiode som defineres fra omkring 1700 og frem til omkring 500 år før vår tidsregning. Nærmere bestemt kan de daterte helleristningene plasseres helt i siste fase av bronsealderen, i yngre bronsealder. Hovedtyngden av lokalitetene synes å ha blitt hugget en gang mellom 700 og 500 før vår tidsregning. Det kan ha blitt hugget helleristninger også før denne tiden i Østfold. Muligheten for dette er stor, men det kan ikke påvises med sikkerhet. Likeledes er det også stor sannsynlighet for at figurer er blitt hugget noe senere ‒ utover i jernalderen ‒ men hvor lenge og omfanget av dette er uvisst. For enkelhets skyld kan vi si at helleristningene er litt over 2500 år gamle.

Eksakt kunnskap om hva helleristningene betydde for dem som hugget og brukte dem, og hvilken hensikt de tjente, finnes ikke. Vi vet bare at de ble hugget i tusener på tusener, og at de derfor må ha hatt en vesentlig betydning i sin samtid og i det samfunnet som investerte tid og ressurser på å produsere dem. Ellers ville de ikke ha blitt laget. Det er blitt skrevet avhandlinger, bøker og artikler i mange år som har forsøkt å forklare hva helleristningene betydde for bronsealderens mennesker. Teo-

0000 101703 Østfolds helleristninger.indb 13

13.12.11 10.25

14

Østfolds helleristninger

Kart 1 Bergkunst oversikt.

Helleristningene i Østfold, kartet viser at de ikke ligger jevnt fordelt over hele fylket, men tvert imot konsentrert i helt spesielle områder av fylket. Kart: Magne Samdal KHM. Kartgrunnlag: Statens Kartverk.

rier er blitt introdusert, og mange er blitt forkastet og erstattet av nye. Andre er blitt stående i lang tid – for lang tid etter manges mening. Det er flere grunner til at vi vet så lite om helleristningenes betydning. En av årsakene er at symboler og tegn alltid er vanskelig å fortolke. Det er ikke noe selvforklarende i symboler i motsetning til skrifttegn. En annen årsak er at sporene fra bronsealderen er så få og mangelfulle, og dermed vet vi lite om denne tiden og de samfunnene som eksisterte. Dette gjør det enda vanskeligere å peke på eksakte årsaker til helleristningenes tilkomst i et tradisjonelt jordbrukssamfunn, et skriftløst samfunn, et førstatlig høvdingdømme. Til

0000 101703 Østfolds helleristninger.indb 14

13.12.11 10.25

1 Innledning

15

tross for dette kan flere innfallsvinkler være med på å kaste lys over helleristningenes betydning i bronsealderen: Det er landskapet og ristningenes beliggenhet, det er symbolene i seg selv og hva de formidler, og det er tiden og de endringene som fant sted samtidig med helleristningens tilkomst. Det er disse innfallsvinklene jeg skal forsøke å bruke i boken for å utvide kunnskapen om ristningsfenomenet.

Ser vi på landskapet og beliggenheten først, er det påfallende hvordan helleristningene i Østfold er plassert på helt bestemte steder i landskapet. Bak beliggenheten ligger et mønster, en struktur som har vært avgjørende for hvor ristninger ble hugget, og hvor de ikke ble hugget. Dette mønsteret har vært viktig å få avdekket fordi den er en avgjørende faktor i forståelsen av helleristningene. Helleristningene i Østfold er sterkt knyttet til leirslettene sør for raet, og pollenanalyse har vist at disse ble beitet i yngre bronsealder. Det er dermed en tydelig sammenheng mellom ristningene og store, utstrakte beiteområder. Denne tendensen er også tydelig i Bohuslän. Figurene i seg selv er også bærere av en viktig kilde til forståelse av ristningsfenomenet, og hvorfor de ble hugget. De mest tallrike figurene, de såkalte skålgropene, later til å ha et opphav langt utenfor Skandinavia. De finnes i et belte langs den europeiske Atlanterhavskysten, gjennom Storbritannia, inn i Pyreneene, gjennom Alpene og videre gjennom Midtøsten helt til India.1 Skipsfigurene derimot, som rangerer i antall som nummer to, har en helt annen utbredelse. De synes å ha et opprinnelig skandinavisk opphav som kan sees i sammenheng med veideristningene fra et eldre tidsavsnitt i forhistorien. Deres utbredelse er i all hovedsak knyttet til ulike landskaper i Fennoskandia, men når sitt største antall i sør der Bohuslän og Østfold dominerer. De øvrige figurene har et blandet opphav. Noen synes å være universalsymboler, mens andre har en eksplisitt keltisk opprinnelse fra sen Hallstatt-tid i Sentral-Europa. Sammen har disse impulsene fusjonert og dannet et mangfoldig symbolsk uttrykk. Mange ulike tilfeldigheter har ført til at nettopp disse ideene, forestillinger som ble visualisert og hugget inn i den harde granitten i Østfold er blitt bevart for ettertiden.

I yngre bronsealder kan vi i det arkeologiske materialet se at endringer i de økonomiske og politiske forholdene i samfunnet gjør seg gjeldende. Dette er synlig i Østfold, men i større grad i hele Sør-Skandinavia, i særdeleshet, og på det europeiske kontinentet. Høvdingdømmene blir færre, men større – den politiske makteliten synes å få kontroll over større områder og blir mer avansert i sin maktutfoldelse. Dette bygger på en sterkere militærmakt og mer spesialisert og utvidet økonomi.

Ulike ressurser blir utnyttet langt sterkere enn tidligere, bronsen blir enda viktigere som betalingsmiddel. En høvding som skulle få makt, måtte sitte med en stående hær, og det krever store ressurser og stadige forsyninger av fødevarer og kapital. Et mer spesialisert militærvesen fører til hyppigere konflikter. Den siste del av bronsealderen var en tid som fører til store endringer, det er hevdet at det føydale Europa begynner i denne perioden. Det vi også ser konturene av er begynnelsen på den lange prosessen som førte frem til dannelsen av staten som politisk system. Det er på denne bakgrunn det er interessant å se de store leirslettene i Østfold og Bohuslän med tusenvis av helleristninger.

0000 101703 Østfolds helleristninger.indb 15

13.12.11 10.25

16

Østfolds helleristninger

Jeg skal i denne boken forsøke å kaste lys over viktige spørsmål som er knyttet til nettopp disse temaene, og forsøke å presentere forskningsfronten. Men det viktigste er å publisere samlet hele det omfattende materialet helleristningene i Østfold utgjør.

Det har ikke tidligere vært anledning til å se hele dette fantastiske billedmaterialet samlet gjennom kalkeringer og fotografier. Boken vil også fortelle om ristningenes beliggenhet og har kartmaterialet som viser dem i landskapet. Dette vil være med på å gjøre Østfolds helleristninger tilgjengelige for forskere i inn- og utland, kulturminneforvaltningen og mennesker som lever i Østfold og er interessert i sin egen forhistorie, og forhåpentligvis mange flere.

Bronsealderen

Den nordiske bronsealderen deles gjerne

I Skandinavia er bronsealderen definert til

mene. Impulser fra disse områdene trenger

en tidsperiode på 1200 år. Perioden strekker

inn i en eldre og en yngre bronsealder. Skil-

helt opp i Oslofjordregionen og lenger. Helt

seg fra omkring 1700 til 500 år før vår tids-

let mellom de to epokene settes til år 1000

i slutten av bronsealderen begynner bronsen

regning. Som alle arkeologiske tidsepoker

før vår tidsregning. En viktig årsak til at skil-

å miste sin verdi, noe som fremgår av meng-

har også bronsealderen en glidende over-

let settes her, er at det var da branngravskik-

den som ofres og det faktum at store, me-

gang. I det sørlige Skandinavia var tiden om-

ken begynte å gjøre seg gjeldende. De døde

tallrike smykker blir mer vanlige. Jernet har

kring år 1700 fvt. preget av korndyrking,

ble kremert, og beina deres ble knust og lagt

begynt å gjøre seg gjeldende lengre sør i Eu-

husdyrhold og en bosetningsstruktur som

i leirkar før de ble begravet. Denne skikken

ropa, og bronsen er ikke lenger like viktig.

ble mer og mer bofast. Flint var det vanligste

fikk i løpet av kort tid innpass over store de-

For ytterligere å findele tidsepoken er

materialet til redskaper og våpen, men lang-

ler av Europa. Det er også en rekke andre

den nordiske bronsealderen delt inn i seks

somt vant det nye metallet innpass. Bron-

trekk som skiller de to epokene fra hver-

perioder, et system som ble skapt av den

se, som er en legering av kobber og tinn, var

andre. I norsk bronsealder er det påfallen-

svenske arkeologen Oscar Montelius. Hver

et hardt og slitesterkt metall. Det ble også

de hvordan områder i sørvest er sterkest re-

av de seks periodene er på omkring 200 år

oppfattet som vakkert – det hadde gullets

presentert i eldre bronsealder. Områder som

og skrives med romertall. Eldre bronsealder

lød. Bronsen fikk stor betydning både som

Jæren og Lista er rikt representert i funnma-

deles inn i Periode I, II og III, mens yngre

redskaper og verdimål. Metallet måtte im-

terialet, og kontakten til Danmark og Vest-

bronsealder deles inn i Periode IV, V og VI.

porteres, og dette skapte store handelsnett-

Europa er svært sporbar i denne regionen.

I teksten bruker jeg denne terminologien, og

verk på kryss og tvers i hele Europa, fra mid-

I yngre bronsealder er bildet annerledes. Da

for dem som ikke er kjent med den, kan det

delhavslandene i sør til Skandinavia i nord.

får Østersjøen og Sør-Sverige stor betydning

være lurt å merke seg detaljene. Bronsegjen-

Overgangen til bronse førte til store endrin-

når det gjelder import av bronsegjenstan-

standene har alle karakteristiske trekk som

ger i økonomi, politikk og i selve samfunns-

der. Dette har sammenheng med handels-

gjør det mulig å plassere dem i en av peri-

strukturen.

veier langs de store østeuropeiske elvesyste-

odene. Dette gir en nøyaktig datering.

Yngre steinalder

Bronsealder

1700 (fvt.)

0000 101703 Østfolds helleristninger.indb 16

Helleristningene i Østfold 500 (fvt.)

Jernalder

0

Middelalder

800

1000

Nyere tid

1537

13.12.11 10.25

[start kap]

Kapittel 2

Oppdagelsen av Østfolds helleristninger

D

et er gått over 300 år siden Peder Alfsen i 1627 dokumenterte et helleristningsfelt i Bohuslän, som den gang var et norsk len. Peder Alfsen var lektor ved gymnasiet i Christiania og skrev i 1627 en innberetning, under det latinske pseudonymet Petrus Adolfi, til Ole Worm i København om runesteiner og fornminner på Østlandet og Bohuslän.2 I denne innberetningen nevnes to helleristningsfelt, ett i Brastad Sogn og ett i Askum Sogn i Bohuslän, daværende norsk len, Begge feltene ble beskrevet og dokumentert med akvareller. Denne aktiviteten må sees i sammenheng med en oppvåknende interesse for historie og forhistorie på skandinaviske universiteter. Dette er den eldste kjente vitenskapelige dokumentasjonen av et helleristningsfelt i Skandinavia og i verden for øvrig.

I det som i dag er Østfold var ristningsfunn fraværende i samme tidsperiode, men etter hvert som tiden gikk, ble det også funnet helleristninger i Smålenenes amt på den norske siden av den nye riksgrensen. Den eldste kjente anmerkningen om et helleristningsfelt i Østfold finnes i Norske Fornlevninger i bindet fra 1862‒1866 der ristningsfeltet på Borgen i Skjeberg blir omtalt. Her skriver Nicolay Nicolaysen: Paa Børgen, omtrent en halv fjerdingvej fra Hafslund, opdagedes 1851 paa et sted, hvor der nys før havde staaet et skur, en del helleristninger, forestillende 12 skibsfigurer (tegn. I Aarsberetn. F. 1855 pl. I.).3

De første spede indikasjonene på at det fantes helleristninger i Østfold ble satt på trykk omkring denne tiden. I Skilling-Magasin No 34, 1860 ble det skrevet en artikkel av P.M. Søegaard, som sier: «Det er imidlertid vist, at saadanne Indhugninger hyppig forekommer i Omegnen af Sarpsborg …» Det er under gårdene Vik, Raa og Raastad han nevner spesielt, han skriver også at på en: «lodrett staaende klippevæg ved Gaarden Bjørnstad», finnes et skip på hele «5 ¾ Alen» langt (Bjørnstadskipet).4 Han nevner også «Rolvsborgen» i «Skiberg», som mest sannsynlig er det samme feltet som Nicolaysen nevner under navnet «Børgen». Søegaard nevner også «Alvim i Tune». Det er uklart hvem denne Søegaard var, men han var tydelig interessert i helleristninger. Nikolay Nicolaysen skrev senere at status for antall kjente hellerist-

0000 101703 Østfolds helleristninger.indb 17

13.12.11 10.25

18

Østfolds helleristninger

ningsfelt i Østfold i 1869 var sparsomme ni felt.5 Men antallet skulle økes dramatisk.

På 1860- og 1870-tallet fattet adjunkt Martin Arnesen (1829‒1905) fra Halden, daværende Fredrikshald, stor interesse for helleristninger. Gjessing antar at denne interessen oppstod allerede i tiden 1864–1865.6 Trolig hadde han kunnskaper om forekomstene på den andre siden av grensen sør i Bohuslän og de få feltene også på norsk side. Derfor begynte han å søke etter flere. Oluf Rygh beskriver i artikkelen «Om Helleristninger i Norge» (1873) om de sparsomme forekomstene av helleristninger som har vært kjent før Arnesen og usikkerheten omkring dem. Deretter skriver han: Først i de allersidste Aar har man faaet Vished for, at Helleristninger i Virkeligheten forekomme forekomme endog i meget stort Antal i en enkelt Del at Norge, det sydlige af Smaalenenes Amt. Fortjenesten for denne vigtige Opdagelse tilkommer saagodsom udelukkende en enkelt Mand, Adjunkt ved Fredrikshalds Skole M. Arnesen, som efter først at have fundet Sporet har forfulgt det med sjelden Udholdenhed og i flere Aar har han ofret det meste af sin Fritid paa disse ingenlunde lette Undersøgelser.7 Ryghs artikkel bygger på et dokument som var forfattet av Arnesen, en håndskrevet katalog med tusjtegninger kalt Helleristninger fra Smaalenenes Amt, med påskrevet Martin Arnesen, Fredrikshald 5 Oktober 1870. Originalen finnes i Kulturhistorisk museums (KHM) topografiske arkiv. Oluf Rygh skriver i 1873 at Arnesen har beskrevet et antall på 144 felt, av dem er 130 funnet av Arnesen selv. Med suppleringer helt frem til 1877 er det totale tallet helleristninger som Arnesen fant oppe i 200.8 Dette var en enestående prestasjon og gjorde at Østfold seilte opp som et av de viktigste helleristningsområdene i Norge og i Skandinavia for øvrig. Arnesens registreringer og katalog har i tiden som er gått blitt selve ryggraden i alt arbeidet med helleristninger i Østfold.

I tiden som fulgte ble helleristninger viet stor oppmerksomhet blant fortidsgranskere, både i Bohuslän og i Østfold. Mange nye felt ble fortløpende registrert og dokumentert. I Bohuslän var arkeologene Axel Emanuel Holmberg og Carl Georg Brunius aktive med dokumentasjon av helleristningene på midten av 1800-tallet. Senere fortsatte Gabriel Gustafson, Oscar Almgren, Otto Frödin og Gustaf Hallström med registrering og dokumentasjonen i tiden før og etter århundreskiftet. Den danske tegneren Lauritz Baltzer arbeidet fra 1881 til 1908 med dokumentasjon av figurene på de mest sentrale ristningsfeltene i Bohuslän. Dette må ha vært en inspirasjonskilde og stimulert til aktivitet også på norsk side av grensen.

I årene 1905‒1909 undersøkte Gabriel Gustafson også helleristninger i Østfold.

Han både dokumenterte og registrerte ulike ristningsfelt, men arbeidet ble aldri fullført (et uferdig manuskript foreligger i KHMs arkiv). Arbeidet med Osebergskipet tok all hans engasjement i mange år. I forbindelse med Arkeologiske Landskapsundersøkelser i Norge, redigert av A.W. Brøgger, ble publikasjonen Østfolds Oldtidsminner utgitt i 1932. I forbindelse med dette arbeidet foretok Jan Petersen og Helge Gjessing undersøkelser av helleristninger i Østfold så tidlig som i 1908,

0000 101703 Østfolds helleristninger.indb 18

13.12.11 10.25

2 Oppdagelsen av Østfolds helleristninger

innberetningen over Borge Herred ligger i topografisk arkiv ved KHM. De feltene som ble registrert og innlemmet i Østfolds Oldtidsminner var hovedsakelig fra Arnesens registreringer. På denne tiden kom det en helt ny teknikk inn i dokumentasjonsarbeidet. Det ble ikke lenger brukt rene frihåndsskisser, men figurene ble nøyaktig avtegnet på silkepapir. Noen slike kalkeringer foreligger fra 1908, men ingen av disse ble publisert. Senere ble kalkerpapiret tatt i bruk, et tykt papir som var gjennomsiktig som dagens matpapir. Dette ble brukt til å tegne av de oppkrittete figurene. Begrepet kalkering som fortsatt brukes i dag, stammer fra denne tiden og det papiret som ble brukt.

Først i 1939 ble det anledning til vitenskapelig å publisere noe av Østfold helleristningsfunn gjennom Guttorm Gjessings Østfolds Jordbruksristninger, Idd, Berg og delvis Skjeberg. Publikasjonen bygget også denne gangen i sin helhet på det materialet Arnesen hadde skaffet til veie. Gjessing dokumenterte funnene nøyaktig og publiserte deler av materialet. Resten av Skjebergristningene kom i 1963, da Sverre Marstranders avhandling med samme navn ‒ Østfolds Jordbruksristninger, med undertittelen Skjeberg kom ut. Marstrander hadde overtatt stafettpinnen fra Gjessing, og materialet han publiserte var hovedsakelig samlet inn på 1930- og 1940-tallet. Boken skulle sees som en fortsettelse av Gjessings arbeid fra 1939, og målet var å få alle helleristningene i Østfold publisert på sikt. I motsetning til Gjessing fant og registrerte Marstrander også en rekke nye felt i Skjeberg. Hele Skjebergmaterialet ble registrert, dokumentert og publisert. Marstrander tok sin doktorgrad på dette arbeidet, og boken ble betraktet som et viktig bidrag i sin samtid.

I tiden rundt andre verdenskrig kom også en ny mann på banen. Han het Erling Johansen og kom fra Kråkerøy ved Fredrikstad. Han foretok søk og nyregistreringer av helleristninger i Skjeberg og Borge i krigsårene. I 1944 kom hans første artikkel om

0000 101703 Østfolds helleristninger.indb 19

19

Kart 2 Kart Område 1.

Helleristningene i Østfolds nordlige og østlige kommuner er få og ligger relativt spredt, dette står i kontrast til de rike ristningsbygdene lengre vest, sør for raet.

Kart: Magne Samdal KHM. Kartgrunnlag: Statens Kartverk.

13.12.11 10.25

20

Østfolds helleristninger

nye helleristningsfelt, og flere funn ble senere publisert og mange flere ble funnet.9 Johansen hadde i likhet med Martin Arnesen en velutviklet teft for å oppdage og lete frem helleristninger, og han fant mange nye. Dessuten fant han også igjen flere av Martin Arnesens tidligere felt der kunnskapen om den eksakte beliggenheten var gått tapt.

Erling Johansen bidrog til Marstranders arbeid med Skjeberg, og flere funn ble gjort i samarbeid med ham. I de senere årene var det særlig i Borge at han gjorde den største innsatsen med funn av nye helleristninger. I områdene ved Årum, Billett, Skjelin og Molteberg fant han mange nye helleristningslokaliteter. Disse funnene ble aldri publisert, men gjort tilgjengelig for Østfold fylkeskommune i løpet av 1990-tallet og er siden registrert og dokumentert av forfatteren. Men Skjeberg var også et område han besøkte mye, og flere av de nyere lokalitetene her ble funnet eller bekreftet av Johansen.

Det ble laget en katalog over disse funnene som er delvis komplett, og de finnes i Tom Haraldsens rapport for registreringene av gassrørledninger gjennom Skjeberg fra 1977.

Funnhistorien for Østfold har så langt vært preget av nyoppdagelser av ristninger i kjerneområdene Skjeberg, Rolvsøy, Borge, Idd og Berg. I 1976 begynte oppdagelseshistorien også for en kommune som ikke hadde fremvist en eneste helleristning tidligere, nemlig Onsøy. På gården Bossum i Onsøy, i dag kommunedel Onsøy i Fredrikstad kommune, ble det avdekket to skipsfigurer høsten 1976. Dette var starten på et nytt kapittel for Østfolds helleristninger.10 Inspirert av det nye funnet på Bossum begynte Børre Johan Ludvigsen fra Kråkerøy å lete etter flere helleristninger fra 1976, og frem til 1983 fant han 25 nye felt i Onsøy. Dette funnmaterialet ble rapportert til Universitetets Oldsaksamling i Oslo med kart og figurdokumentasjon, og dette førte til at registreringen av ristningene kom i gang i denne kommunedelen. En annen lokalhistoriker, Sigvald Oppebøen fra Gressvik, fikk også interesse for helleristninger og fortsatte arbeidet med registreringer i Onsøy, bokstavelig der Ludvigsen slapp. I løpet av 1980-tallet og frem til 1991 fant Oppebøen en rekke store figurlokaliteter i Onsøy, deriblant «Onsøyskipet» på Råhaugen under Onsøy Prestegård og flere figurfelt ved Kjenne og Tvete lenger sør. Funnet fikk stor medieoppmerksomhet. Frem til 1998 ble det funnet og delvis registrert 46 helleristningsfelt i Onsøy. De fleste var funnet av Ludvigsen og Oppebøen, to ble funnet tilfeldig av grunneiere og ett felt ble funnet av Erling Johansen.

I 1996 startet EU-prosjektet Helleristninger i grensebygd opp, et stort grenseoverskridende prosjekt der Sverige og Norge samarbeidet. Prosjektet hadde sikring av bergkunst som hovedmål, men også andre problemstillinger ble vektlagt. Onsøy ble prioritert i prosjektet, og det ble foretatt registrering av samtlige tidligere funn og det ble også brukt en uke på å søke etter nye felt. Svenske og norske studenter og forskere, samt erfarne helleristningsletere fra Sverige var med. Etter arbeid i tre effektive dager ble det totale antallet lokaliteter økt til 84, og antallet ble mer enn doblet. Materialet ble i sin helhet publisert av forfatteren i 2000 og viser med all mulig tydelighet at Onsøy er et av de rikeste helleristningsområdene i Østfold og i Norge.11 Disse funnene brøt med en lang og seig forskningstradisjon som hadde vist seg tung å vende. Det var nemlig oppstått en idé om at det ikke fantes helleristninger i Onsøy, og at årsaken til dette lå i bronsealderens samfunn.

0000 101703 Østfolds helleristninger.indb 20

13.12.11 10.25

2 Oppdagelsen av Østfolds helleristninger

21

Martin Arnesen (1829–1905)

Ingen annen helleristningsforsker som har

199 helleristninger funnet i Østfold og én i

virket i Østfold, har satt så bemerkelsesver-

Telemark.

dige spor etter seg som Martin Arnesen. I lø-

Det er viktig å være klar over at på den-

pet av en tidsperiode på omkring 10 til 15 år

ne tiden var fremkommeligheten i Østfold

fant han 199 helleristningsfelt i Østfold. Dis-

svært dårlig. Det var før sykkelens tid, og

se funnene utgjorde kjernen i kunnskapen

Arnesen må trolig ha brukt hest. Han had-

om helleristningene i fylket, og var utgangs-

de dessuten bare fri på søndagene, for lør-

punktet for all den viktige pionerforsknin-

dag var ordinær arbeidsdag. Veien fra Hal-

gen som ble gjort på temaet.

den til opp i Skjeberg, Borge eller Tune var

Martin Arnesen var født i Hof i Solør i

lang, og mye tid må derfor ha gått med til

Hedmark i 1829. Han utdannet seg til ad-

transport. Det som var til Arnesens for-

junkt, med filologi som fag, og fikk anset-

del var at mye mer av utmarken og område-

telse som lærer på Fredrikshald skole i Hal-

ne omkring gården var langt mer nedbeitet

den 1859. Her kan det se ut til at han kom i

og avskoget enn den er i dag. Overalt bei-

kontakt med et miljø som var historisk in-

tet husdyr, og mindre av berget var tildekket.

teressert, og han bidrog selv med en rek-

Dette var trolig en av årsakene til at det var

ke artikler om slektshistoriske og lokalhis-

mulig å finne såpass mange ristninger. På

toriske temaer. Trolig var det en tilfeldighet

den annen side må Arnesen ha hatt en sjel-

at Arnesen fattet interesse for helleristnin-

den evne til å se og oppdage ristningene, en

gene. På den tiden var det bare publi-

egenskap som få mennesker har. Det er ofte

Martin Arnesen (1829–1905). Foto hentet fra Haldenforfattere gjennom 300 år.

sert enkelte spredte artikler og bøker om

svært vanskelig å se en helleristningsfigur

bergkunsten på den andre siden av gren-

som ikke er markert med kritt eller maling.

sen i Bohuslän. Arnesen hadde kunnskap

Når han oppdaget en ny lokalitet helte han

om svenske ristningsforskere, som Sjö-

trolig vann på den, for da fremstår ristnin-

del lokaliteter er trolig gått tapt på denne

borg, Åberg og Holmberg, som hadde gjort

gene tydeligere i sollyset. Deretter laget han

måten, men det er også grunn til å anta at

gårdene til uttak av stein til grunnmurer. En

seg bemerket i første halvdel av 1800-tal-

en dokumentasjon med tusjtegninger på

den feilaktige stedsangivelsen er hovedårsa-

let. Den kjensgjerning at det var funnet en-

frihånd. I mange tilfeller er disse den eneste

ken til at mange ristninger ikke har latt seg

kelte helleristninger også på norsk side av

dokumentasjonen som finnes i dag. Steds-

finne igjen. Trolig var lommekompass den

grensen, i Smaalenenes amt, må ha inspi-

angivelse er gått tapt, og mange av ristnin-

gang et dyrt instrument som få privatper-

rert ham til å lete etter helleristninger. Gut-

gene er ikke funnet igjen. Dette bringer oss

soner hadde tilgang til. Arnesen var henvist

torm Gjessing skriver at Arnesen trolig be-

inn på et tema som er omtalt tidligere, nem-

til å bruke solen, og det kan være vanskelig

gynte sine søk etter helleristninger i første

lig at stedsangivelsene til Arnesen ofte er be-

når det er snakk om å skulle lage en nøyak-

halvdel av 1860-tallet. Han ble medlem i

merkelsesverdig unøyaktige! Han skriver for

tig stedsangivelse.

Fortidsminneforeningen i 1864. I 1869 var

eksempel «50 skritt SØ for låven». Dersom

han på feltarbeid med Anders Lorang, som

lokaliteten er funnet igjen, kan det ofte være

ninger synes bare å ha vart en periode; det

senere ble konservator ved Bergen muse-

nærmere 100 m SV eller V. Derfor har det

var ingen livslang lidenskap. Likevel er det

um. I 1871 leverte han en håndskrevet kata-

ofte vært ekstremt vanskelig å finne igjen lo-

en kjensgjerning at Arnesens innsats disse

log til Universitetets Oldsaksamling, med

kalitetene. Noen av Arnesens tapte lokalite-

årene har hatt stor betydning for kunnska-

Martin Arnesens interesse for hellerist-

en fortegnelse over 144 helleristninger. Se-

ter kan være blitt sprengt vekk. På denne ti-

pen om Østfolds helleristninger. Det var han

nere ble denne katalogen supplert, og i 1877

den, fra tidlig på 1800-tallet og senere var

som startet det hele, og ingen har egentlig

var antallet kommet opp i 200. Av disse var

det vanlig med små steinbrudd omkring på

bidratt med mer enn han.

0000 101703 Østfolds helleristninger.indb 21

13.12.11 10.25

22

Østfolds helleristninger

Allerede fra Martin Arnesens dager var spørsmålet reist om det fantes helleristninger i de vestlige sognene i fylke. Rygh skriver at ristningenes utbredelse er påfallende ujevn, deretter forteller han at «Hr. A har omhyggelig søgt efter dem [saavel] i Onsøy sogn, vest for Fredrikstad … uden at kunne finde en eneste».12 I bygdeboken for Rygge skrev Erling Johansen «det finnes ikke helleristninger i Østfold vest for Glommas vestligste utløp».13 Til tross for det nye funnet i Onsøy skrev Erling Johansen så sent som i 1978, to år etter at det nye funnet i Onsøy var en realitet: Det er på slettelandet sør for Raet vi møter dem. Aldri oppe på Raet. Østfoldristningene er en del av et større ristningsområde som strekker seg helt fra Göteborg og til Glommas vestre arm … I de store bondebygdene vestover mot Oslofjorden mangler derimot ristningene helt.14 Bak dette kan vi ane en uvilje mot å integrere det nye funnet fra Bossum i det generelle bildet av helleristningenes utbredelse i Østfold. Årsaken til dette var at det hadde oppstått en teori om at Göta-elv i sør og Glomma i nord representerte grensene for ristningenes utbredelse. En slik tanke ble fremhevet av flere forskere, blant andre Moberg,15 Johansen16 og Hagen.17 Dette var en feilslutning som ble tydelig etter som mange nye helleristningsfelt ble funnet i Onsøy. Skålgroper finnes vestover i Råde og Rygge, men i svært begrenset antall. I de nordligere og østlige områdene, som Tune, Varteig, Askim, Skiptvet, Rakkestad og Eidsberg, finnes det helleristninger i enkelte områder, men i mindre antall enn i kjerneområdene. Det bør også nevnes at enda lenger nord, i Frogn i Akershus fylke finnes skålgroper i langt større antall enn i de perifere kommunene i Østfold. Jeg skal komme tilbake til Onsøy og ristningenes utbredelse mer utførlig i neste kapittel.

I nyere tid har arbeidet med helleristningene fortsatt med full styrke. To viktige hendelser har hatt stor betydning for kunnskapen om helleristningene i Østfold, og det er opprettelsen av fylkesarkeologstillingene fra slutten av 1980-tallet og oppstarten av Bergkunstprosjektet i 1996. Disse tiltakene har generert fornyet fokus på ristningene. I de siste desenniene er det også blitt fokusert mer på helleristninger i den moderne forvaltningen, i den generelle behandlingen av arealplansaker og utbyggingstiltak har søk etter nye ristninger fått en plass i registreringsarbeidet. Dette har gitt resultater. Et stort arkeologisk prosjekt var virksomt i Østfold i forkant av utvidelsen av E6 (2004‒2007). Her ble de forhistoriske lokalitetene som ble berørt av veiutvidelsen registrert og gravd ut. Innenfor dette prosjektet ble det også lett etter nye helleristninger innenfor tiltaksgrensene. Dette resulterte i omkring ti nye ristningsfunn.18 Også i nyere tid finnes det lokale ildsjeler som har interessert seg for helleristningene i Østfold og som har opprettholdt den lange tradisjonen med å finne nye. William Otnes og Lars Ole Klavestad har gjennom flere år lett systematisk etter nye helleristninger, samtidig som de også har forsøkt å finne igjen flere av Arnesens tapte lokaliteter. I de siste årene har Klavestad lykkes i betydelig grad i begge forsettene, og han har funnet en lang rekke nye helleristningslokaliteter som er delvis dokumentert

0000 101703 Østfolds helleristninger.indb 22

13.12.11 10.25

2 Oppdagelsen av Østfolds helleristninger

23

og kommet med i denne boken. Etter som årene går kan nye funn legges til de eksisterende, antallet helleristninger er stigende i fylket. Siden Sverre Marstranders doktorgradsavhandlinger om helleristningene i Østfold fra 1963, ble det et langt opphold i publikasjoner om fylkets bergkunst. Først på 1990-tallet ble det skrevet to hovedfagsavhandlinger som omhandlet temaet. Det var Anne C. Haug i 1995 og forfatteren i 1998, fra henholdsvis universitetet i Bergen og Tromsø. Senere har flere avhandlinger omhandlet helleristninger fra Østfold, men ikke som hovedtema for avhandlingen. I 1999 ble det utgitt en populærvitenskapelig bok om helleristningene i grenseområdet der både Bohuslän og Østfold ble omhandlet. Dette var del av det store EU-prosjektet Helleristninger i grensebygd, og det ble besluttet å utgi en bok om ristningsforekomstene. Det ble Anne Sophie Hygen fra Østfold fylkeskommune og Lasse Bengtson fra Vitlycke helleristningsmuseum som fikk oppdraget med å skrive teksten, og Ragnar Utne fra Fredrikstad tok fotografiene.19 Innenfor dette prosjektet ble det også anledning til å publisere alle de nye helleristningene fra Onsøy, dette ble gjort i 2000 og de 84 lokalitetene ble trykket i serien Varia til daværende Universitetets Oldsaksamling av forfatteren. Det er i tillegg skrevet flere vitenskapelige artikler som har sett på ulike temaer som er knyttet til fylkets bergkunst. I 2006 forelå også forfatterens avhandling til dr. philos.-graden som ble forsvart ved Universitetet i Oslo.20 Avhandlingen er en analyse av landskapet der både Østfold og Bohuslän integreres som del av kildematerialet. Det er i tillegg utgitt flere hefter og brosjyrer med formidlingsmateriale, og det er utgitt en lang rekke fagrapporter om tilstandsforhold, konserveringsspørsmål og prosjektrapporter. Samlet sett kan vi si at det eksisterer vesentlige bidrag til kunnskapen om Østfolds helleristninger.

0000 101703 Østfolds helleristninger.indb 23

13.12.11 10.25

24

Østfolds helleristninger

Guttorm Gjessing (1906–1979)

I 1939 utgav Guttorm Gjessing boken Øst-

I boken Østfolds jordbruksristninger. Idd,

ningene i Norge. Dette initiativet var kom-

folds jordbruksristninger, Idd, Berg og delvis

Berg og delvis Skjeberg har Gjessing tatt ut-

met fra professor A.W. Brøgger på et arkeo-

Skjeberg. Dette ble den første vitenskapeli-

gangspunkt i alle Arnesens ristningsfunn

logmøte i Oslo i 1927. Det medførte at flere

ge monografien om Østfolds helleristninger.

som var delvis publisert av Oluf Rygh i 1873.

store monografier om helleristninger ble ut-

Gjessing begynte sør i fylket og jobbet med

Gjessing dro ut i feltet for å forsøke å finne

arbeidet og publisert på Instituttet for sam-

dokumentasjon i tre feltsesonger, fra 1933 til

igjen så mange som mulig av disse lokalitete-

menlignende kulturforskning. Gjessing rakk

1935. På denne tiden hadde han allerede mye

ne og dokumentere dem skikkelig, etter da-

aldri å fullføre dokumentasjonen av alle Ar-

erfaring med ristningsarbeid. Han hadde al-

tidens standard. Allerede den gang var det

nesens felt, men Sverre Marstrander fortsatte

lerede i 1932 skrevet det store verket om Ark-

få som husket Arnesens arbeid med ristnin-

med Skjeberg, som ble fullført i 1963.

tiske helleristninger i Nord-Norge. Før han

gene i fylket, men enkelte eldre mennesker

Guttorm Gjessings arbeid med Østfolds

ble ferdig med feltarbeidet i Østfold gav han

kunne hjelpe til med gjenfinningen. Gjessing

helleristninger vil bli stående som en av de

i mellomtiden ut en rekke større og mindre

oppdaterte funnene, beskrev stedsangivelsen

viktigste og største bidragene til å gjøre disse

arbeider om helleristninger, deriblant om de

mer nøyaktig og benyttet fotograf til å doku-

kulturminnene kjent. Boken inneholder fo-

trønderske. Østfoldpublikasjonene ble det

mentere flere felt. Arbeidet hans var del i det

tografier og kalkeringer av en rekke felt, og i

siste store arbeidet hans om helleristninger.

som Marstrander kaller «den store plan» om

dag er dette fortsatt en av de viktigste kilde-

å dokumentere og publisere alle hellerist-

ne til kunnskap om fylkets helleristninger.

Guttorm Gjessing var født på Stranda i Møre og Romsdal i 1906. Etter examen artium i Oslo i 1924, begynte han på magistergradsstudium i arkeologi. Han fullførte dette studiet i 1931 og disputerte for graden dr. philos. allerede i 1934. Deretter reiste han fra Oslo til Tromsø, der han var ansatt som konservator ved Tromsø Museum frem til 1940. Det var i denne perioden han publiserte verkene om ristningene i Trøndelag og Nord-Norge. Etter en periode i USA på Rockefeller-stipend, ble han professor i etnografi ved Universitetet i Oslo i 1947. Han satt i stillingen som Etnografisk museums bestyrer helt frem til 1973. Gjessing var politisk engasjert og aktiv i spørsmål om urbefolkningens rettigheter, og han engasjerte seg sterkt i samespørsmål generelt. Sammen med blant annet Finn Gustavsen og Knut Løfsnes var han med på å danne Sosialistisk Folkeparti i 1961.

0000 101703 Østfolds helleristninger.indb 24

13.12.11 10.25

0000 101703 Ă˜stfolds helleristninger.indb 2

13.12.11 10.25

david vogt

ISBN 978-82-15-01914-7

fremstillinger – en unik historie om samfunnet og menneskene i slutten av bronsealderen.

I mer enn 160 år har forskere arbeidet med å gjøre ristningene i Østfold kjent. For første gang er denne unike kulturskatten dokumentert og gjort tilgjengelig i bokform.

David Vogt (1963) er arkeolog og har spesialisert seg på helleristninger og nordisk bronsealder. Han leverte sin doktorgradsavhandling om helleristninger i Østfold og Bohuslän i 2006, og har skrevet en rekke bøker og artikler om helleristninger. Vogt er ansatt som førsteamanuensis ved Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo.

Østfolds helleristninger

Ingen steder i Norge finnes det så mange helleristninger som i Østfold. Over 470 lokaliteter er registrert i fylket – med til sammen mer enn 10 000 ristningsfigurer.

Helleristningene i Østfold befinner seg i den nordlige delen av et stort, sammenhengende område som deles av grensen til Sverige. I Bohuslän og Østfold er det til sammen funnet flere enn 2700 helleristningsfelt, og dette er den største konsentrasjonen av bergkunst i Nord-Europa.

For mer enn 2500 år siden ble det på bergflater hugget inn figurer av skip, dyr, vogner og menneskefigurer, samt et mangfold av andre symboler. Helleristningene er ikke et skriftspråk, med de forteller – gjennom billed-

david vogt

Østfolds helleristninger