Erstatningsrett

bakside: 173 mm

høyde: 246 mm

are stenvik er advokat og partner i Advokatfirmaet BA-HR, der han hovedsakelig arbeider med immaterial­ rett, kontraktsrett og erstatningsrett. Han var i flere år professor ved Det juridiske fakultet, Univer­ sitetet i Oslo, hvor han underviste i de samme fagene. Han har pub­ lisert en rekke arbeider innenfor forskjellige rettsområder, herunder Kjennetegnsrett (3. utg.

2011, sammen med Birger Stuevold Lassen), Patentrett (3. utg. 2013) og Internasjonalisering og juridisk metode (2. utg.

2015, sammen med Finn Arnesen). i s b n 9 7 8 -8 2 -1 5 -0 37 0 6 -6

VIGGO HAGSTRØM ARE STENVIK i erstatningsretten behandles reglene om økonomisk kompensasjon ved skadefor­ voldelse utenfor kontraktsforhold. Boken gir en bred fremstilling av gjeldende rettsregler og retts­ praksis i Norge, sett i lys av den interna­sjonale rettsutviklingen. Fremstillingen omfatter både det privatrettslige og det offentligrettslige erstatningsansvaret. Ansvaret for skade voldt ved offent­lig virksomhet har fått økt aktualitet, ikke minst som følge av EØS-avtalen og Den europeiske menneskerettskonvensjon. Størst plass vies de generelle regler som gjelder uavhengig av livsområde og skadetype. Fremstillingen dekker de alminnelige ansvarsgrunnlagene i norsk rett, culpaansvaret, arbeidsgiveransvaret og det ulov­festede objektive ansvaret, samt alminnelige prinsipper for årsaks­ sammenheng og erstatnings­utmåling. I tillegg tas viktige ansvarsformer opp til behandling, som bilansvaret, produktansvaret og legemiddelansvaret, samt ansvaret for pasient­skader og yrkesskader.

Både personskader, tingskader og rene formueskader behandles inngående.

Boken er velegnet som håndbok for dommere, advokater og andre som kommer i berøring med erstatningsrettslige problemstillinger. Den kan også brukes som lærebok for juridiske studenter.

Annen utgave er oppdatert med henvisninger til ny lovgivning, rettspraksis og litteratur. I tillegg er flere avsnitt utdypet og omskrevet.

ERSTATNINGSRETT

viggo hagstrøm var professor ved Det juridiske fakultet, Univer­ sitetet i Oslo, frem til sin bortgang i 2013. Han pub­ liserte en rekke arbeider på formuerettens område, herunder Culpanormen (4. utg. 1983) og Offent­ ligrettslig erstatningsansvar (1987). Hans hovedverk var Obligasjonsrett, som kom i annen utgave i 2011.

rygg: 34 mm

2.

UTGAVE

forside: 173 mm

ARE VIGGO HAGSTRØM STENVIK

ERSTATNINGSRETT 2. UTGAVE

erstatningsrett

8215037066_Stenvik og Hagstrøm_Erstatningsrett 2 utgave.indd 1

24.10.2019 11:26

8215037066_Stenvik og Hagstrøm_Erstatningsrett 2 utgave.indd 2

24.10.2019 11:26

Viggo Hagstrøm og Are Stenvik

erstatningsrett 2. utgave

Universitetsforlaget

8215037066_Stenvik og Hagstrøm_Erstatningsrett 2 utgave.indd 3

24.10.2019 11:26

© Universitetsforlaget 2019 1. utgave 2015 ISBN 978-82-15-03706-6 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med rettighetshaverne er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning og kan straffes med bøter eller fengsel.

Henvendelser om denne utgivelsen kan rettes til: Universitetsforlaget AS Postboks 508 Sentrum 0105 Oslo www.universitetsforlaget.no Omslag: Stian Hole Sats: ottaBOK Trykk og innbinding: 07 Media – 07.no Boken er satt med: Times LT Std 11/13 Papir: 80 g Arctic Matt 1,0

8215037066_Stenvik og Hagstrøm_Erstatningsrett 2 utgave.indd 4

24.10.2019 11:26

Forord

Arbeidet med denne boken startet allerede i 2008. Da Viggo Hagstrøm gikk bort altfor tidlig i januar 2013, var det utenkelig å avbryte arbeidet. Til det var det kommet for langt. Samtidig ga det opphav til betenkeligheter å fullføre arbeidet som et felles prosjekt, fordi viktige deler av fremstillingen ennå ikke var skrevet. Når jeg har funnet det forsvarlig å utgi boken som et fellesverk, er det fordi jeg føler meg trygg på at Viggo ville vært tilfreds med resultatet. Flere års samarbeid har vist at vi er på samme faglige bølgelengde, både metodisk og i de aller fleste tilfelle også materielt. Risikoen for at feil og mangler skal belaste Viggos ettermæle, kan elimineres ved å redegjøre for arbeidets status da han gikk bort: Viggo hadde skrevet førsteutkast til kapitlene om culpaansvar, ulovfestet objektivt ansvar, arbeidsgiver­ ansvar og bilansvar. Disse utkastene gjenfinnes i bearbeidet, utvidet og ajourført form i bokens kapitler 4, 5, 6.2 og 7.1. I tillegg hadde han skrevet en tilnærmet ferdigstilt oversikt over erstatningsrettens utvikling og kilder (1.3 og 1.4), og skrevet utkast til fremstillinger av erstatningsvernet for rene formuesskader (3.2.2 og 3.2.3) og ansvaret for pasientskader og yrkesskader (7.4 og 7.5), samt en oversikt over betydningen av skadelidtes forhold (kapittel 11 og avsnitt 12.8). Selv hadde jeg skrevet en fremstilling av læren om årsakssammenheng (kapittel 8), som Viggo hadde fått til gjennomlesning. For de delene av boken som er skrevet etter Viggos død, bærer jeg ansvaret alene. I tillegg hviler naturligvis alt ansvar på meg for at fremstillingen er à jour ved arbeidets avslutning.

En forfatter står alltid i gjeld til sitt fagmiljø. Det er fremragende erstatningsretts­ miljøer både i Oslo, under ledelse av Erling Hjelmeng, og i Bergen, under ledelse av Bjarte Askeland, som har brakt erstatningsrettsforskningen mange skritt fremover i senere år. Jeg står også i gjeld til Finn Arnesen, Henrik Bull og Ole-Andreas ­Rognstad, som generøst har delt av sine omfattende kunnskaper om EU- og EØSrett. En stor takk går til mine kollegaer i Advokatfirmaet BA-HR, som velvillig har støttet prosjektet, og til Gunnar Sørlie, for utbytterike diskusjoner. Advokatfullmektig Christoffer Mollestad fortjener en spesiell takk for det store og samvittighetsfulle arbeidet han har nedlagt ved gjennomgåelse av manuskriptet. Sist, men ikke minst, takker jeg mine nærmeste, Mona og Kristina, som begge har lest deler av manuskriptet og kommet med gode råd og inspirerende oppmuntringer.

Oslo, oktober 2014 Are Stenvik

8215037066_Stenvik og Hagstrøm_Erstatningsrett 2 utgave.indd 5

24.10.2019 11:26

Forord til 2. utgave

Etter at første utgave av boken kom i 2015, har ny lovgivning, rettspraksis og litteratur nødvendiggjort en gjennomgripende revisjon. Blant annet er det innført nye regler om standardisert erstatning til barn og unge. Høyesterett har avsagt en rekke avgjørelser om blant annet erstatningsrettslig vern, informasjonsansvar, arbeids­ giveransvar, aksept av risiko, tapsbegrensningsplikt mv. På bilansvarslovens område har EU-domstolen avsagt flere dommer som klargjør motorvognansvarets rekkevidde og gjør det nødvendig å revidere etablerte oppfatninger. I tillegg er flere avsnitt utdypet og omskrevet, blant annet om forholdet mellom erstatning i og utenfor kontraktsforhold, offentligrettslig ansvar og erstatningsutmåling.

En spesiell takk går til Knut Langfeldt, som velvillig har påpekt en rekke korrekturfeil i første utgave. Disse er nå rettet.

Fremstillingen er søkt ajourført frem til utløpet av juli i år.

Oslo, august 2019 Are Stenvik

8215037066_Stenvik og Hagstrøm_Erstatningsrett 2 utgave.indd 6

24.10.2019 11:26

Innhold

Forord . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 5 Forord til 2. utgave. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 6 Forkortelser. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 15 apittel 1 K Innledning. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 17 1.1 Erstatning og andre former for økonomisk kompensasjon. . . . . . . . . 17 1.2 Erstatning i og utenfor kontraktsforhold. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 18 1.3 Erstatningsrettens formål og virkninger . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 21 1.4 Erstatningsrettens utvikling. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 24 1.4.1 Eldre tiders erstatningsrett og Norske Lov. . . . . . . . . . . . . . . 24 1.4.2 Culparegelens utvikling i litteratur og rettspraksis. . . . . . . . . 27 1.4.3 Domstolenes rolle i rettsutviklingen. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 28 1.5 Erstatningsrettens kilder. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 29 Kapittel 2 Erstatningsrettens internasjonalisering. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 33 2.1 Innledning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 33 2.2 Internasjonale menneskerettigheter. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 34 2.3 EØS-rettens innflytelse på erstatningsrettens område. . . . . . . . . . . . . 39 2.3.1 Generelle prinsipper . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 39 2.3.2 Erstatningsansvar ved brudd på EØS-avtalens hoveddel. . . . 42 2.3.3 Erstatningsansvar ved brudd på bestemmelser i forordninger. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 44 2.3.4 Erstatningsansvar ved brudd på bestemmelser i direktiver. . . 45 2.4 Mot en felleseuropeisk alminnelig erstatningsrett?. . . . . . . . . . . . . . . 48 Kapittel 3 Erstatningsrettslig relevant skade. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 52 3.1 Økonomisk og ikke-økonomisk skade. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 52 3.2 Erstatningsrettslig vern (interessevern). . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 53 3.2.1 Generelle utgangspunkter. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 53 3.2.2 Tredjepartsskade og ren formueskade. . . . . . . . . . . . . . . . . . . 57 3.2.3 Nærmere om informasjonsansvaret. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 62 3.2.4 Tredjepartsvirkninger av personskade. . . . . . . . . . . . . . . . . . . 71 3.2.5 Ideelle interesser. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 73

8215037066_Stenvik og Hagstrøm_Erstatningsrett 2 utgave.indd 7

24.10.2019 11:26

8

Innhold

Kapittel 4 Det alminnelige culpaansvaret . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 77 4.1 Innledning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 77 4.2 Karakterisering av culpanormen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 77 4.3 Legislative betraktninger: Fortidslevning eller en regel med livets rett?. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 81 4.4 Den objektive bedømmelsen av handlingen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 83 4.4.1 Innledning. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 83 4.4.2 Atferdsnormer utenfor erstatningsretten. . . . . . . . . . . . . . . . . 85 a) Innledning. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 85 b) Generelle forutsetninger for relevans. . . . . . . . . . . . . . . . 86 c) Normen må være anvendelig på forholdet. . . . . . . . . . . . 89 d) Den skadde interessen må være vernet av normen. . . . . . 91 e) Normen må kunne påberopes av skadelidte. . . . . . . . . . . 94 f) Vektspørsmålet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 96 g) Ansvarsbefriende omstendigheter. . . . . . . . . . . . . . . . . . . 98 h) «Sensur» av atferdsnormer. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 99 4.4.3 Etablert praksis og festnede oppfatninger. . . . . . . . . . . . . . . . 99 4.4.4 Konkret fastlegging av culpanormen. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 104 a) Skadeevnens betydning. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 104 b) Skadeevnen må veies mot andre faktorer. . . . . . . . . . . . . 108 c) Muligheten til å avverge skaden. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 110 d) Den skadegjørende handlingens nytteverdi . . . . . . . . . . . 115 e) Aktsomhetskravets relativitet. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 116 4.4.5 Nødverge. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 120 4.5 Unnlatelser. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 121 4.5.1 Innledning. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 121 4.5.2 Problemet rene unnlatelser . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 123 4.5.3 Plikt til å vareta andres interesser. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 124 4.5.4 Det offentliges ansvar for tjenestemenns unnlatelser. . . . . . . 130 4.6 Culpanormen ved rene formueskader . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 135 4.6.1 Innledning. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 135 a) Problemstillingen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 135 b) Særtrekk ved culpavurderingen ved rene formueskader. . 136 c) Tre kategorier . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 137 4.6.2 Typetilfelle. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 139 a) Profesjonsansvaret. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 139 b) Styreansvaret mv. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 147 c) Offentligrettslige forhold . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 154 4.7 Medvirkningsansvar. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 156 4.8 De subjektive elementene i culpanormen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 159 4.8.1 Innledning. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 159 4.8.2 Forsett . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 160 4.8.3 Grov uaktsomhet. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 162

8215037066_Stenvik og Hagstrøm_Erstatningsrett 2 utgave.indd 8

24.10.2019 11:26

Innhold

9

4.8.4 Alminnelig uaktsomhet. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 165 a) Uvitenhet og uriktige forestillinger om faktiske forhold. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 165 b) Uvitenhet og uriktige forestillinger om rettsregler. . . . . . 167 c) Skadevolders individuelle forutsetninger. . . . . . . . . . . . . 169

Kapittel 5 Ulovfestet objektivt ansvar . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 174 5.1 Innledning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 174 5.2 Utviklingen av det ulovfestede objektive ansvaret . . . . . . . . . . . . . . . 175 5.3 Ansvarsgrunnlagets virkeområde og karakter. . . . . . . . . . . . . . . . . . . 179 5.4 Ansvarsvilkårene. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 182 5.4.1 Ekstraordinær risiko . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 182 a) Innledning. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 182 b) Begrepet ‘skadeevne’ . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 185 c) Sannsynligheten for at skade vil inntre. . . . . . . . . . . . . . . 188 d) De mulige skaders omfang. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 190 e) «Dagliglivets risiko». . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 192 f) Uvanlig risiko. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 196 g) Må risikoen ha vært uventet? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 198 5.4.2 Typisk risiko . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 201 5.4.3 Stadig risiko. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 205 5.4.4 Tilknytning til risikoen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 208 5.5 Helhetsvurderingen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 212 5.5.1 Innledning. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 212 5.5.2 Interessehensynet. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 217 5.5.3 Pulveriseringshensynet. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 220 5.5.4 Prevensjonshensynet. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 221 5.5.5 Hensynet til konkret rimelighet. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 222 5.5.6 Teknisk svikt, uforsvarlig ordning. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 223 Kapittel 6 Ansvar for andres skadeforvoldelse. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 229 6.1 Innledning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 229 6.2 Arbeidsgiveransvaret. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 230 6.2.1 Oversikt. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 230 6.2.2 Bakgrunn. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 231 6.2.3 Arbeidstakerbegrepet. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 234 6.2.4 Skyldkravet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 241 6.2.5 Tilknytning til arbeidsforholdet. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 242 a) Innledning. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 242 b) Under utføring av arbeid eller verv. . . . . . . . . . . . . . . . . . 243 c) Upåregnelig skadeforvoldelse. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 244

8215037066_Stenvik og Hagstrøm_Erstatningsrett 2 utgave.indd 9

24.10.2019 11:26

10

Innhold

6.2.6 Det offentliges arbeidsgiveransvar . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 253 a) Ressursmangel. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 253 b) Kontroll- og servicevirksomhet. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 257 c) Det offentliges informasjonsansvar. . . . . . . . . . . . . . . . . . 267 6.3 «Non-delegable duties» – ansvar for selvstendige oppdragstakeres skadeforvoldelse. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 271 6.4 Organansvaret. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 274 6.5 Ansvar for offentlig myndighetsutøvelse. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 278 6.5.1 Innledning. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 278 6.5.2 Ansvar for grunnlovsstridige lovvedtak . . . . . . . . . . . . . . . . . 279 6.5.3 Ansvar for rettsstridige forvaltningsvedtak. . . . . . . . . . . . . . . 280 6.5.4 Ansvar ved manglende eller uriktig gjennomføring av EØS-avtalen. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 285 6.5.5 Ansvar for enkeltvedtak og andre myndighetshandlinger i strid med EØS-retten. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 291 6.5.6 Ansvaret ved brudd på Den europeiske ­menneskerettighetskonvensjon (EMK). . . . . . . . . . . . . . . . . . 297 Kapittel 7 Særlige ansvarsordninger . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 300 7.1 Motorvognansvaret . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 300 7.1.1 Oversikt. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 300 7.1.2 Direktivene om motorvognforsikring. . . . . . . . . . . . . . . . . . . 302 7.1.3 Hovedregelen om ansvar. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 307 7.1.4 Avgrensning mot skader som faller utenfor loven . . . . . . . . . 312 7.1.5 Begrensninger knyttet til skadeobjektet . . . . . . . . . . . . . . . . . 318 7.1.6 Skadelidtes medvirkning. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 319 a) Oversikt – forholdet til EØS-retten. . . . . . . . . . . . . . . . . . 319 b) Den generelle medvirkningsregelen i bal. § 7 første ledd. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 320 c) Skade voldt av stillestående motorvogn. . . . . . . . . . . . . . 325 d) Skade i tilknytning til bilbrukstyveri, lovbrudd, ­rusmiddelpåvirkning mv.. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 325 7.1.7 Kollisjon mellom motorvogner. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 328 7.1.8 Motorvogner som ikke er forsikret, ukjente motorvogner . . . 330 7.1.9 Regress. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 330 7.2 Produktansvaret. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 331 7.2.1 Innledning. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 331 7.2.2 Produktansvarsdirektivet. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 332 7.2.3 Produktansvarslovens virkeområde. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 336 a) Skaden må være voldt av produkt som er satt i omsetning som ledd i økonomisk virksomhet . . . . . . . . 336 b) Produktansvarslovens skadebegrep. . . . . . . . . . . . . . . . . . 339 c) Produktansvarslovens geografiske virkeområde. . . . . . . . 340

8215037066_Stenvik og Hagstrøm_Erstatningsrett 2 utgave.indd 10

24.10.2019 11:26

Innhold

11

7.2.4 Ansvarsgrunnlag og årsakssammenheng . . . . . . . . . . . . . . . . 341 a) Generelt om sikkerhetsstandarden . . . . . . . . . . . . . . . . . . 341 b) Betydningen av offentlige produktnormer. . . . . . . . . . . . 345 c) Utviklingsskader. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 345 d) Tidspunktet for vurderingen; senere inntrådte forhold. . . 346 7.2.5 Forholdet til andre ansvarsgrunnlag . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 347 7.2.6 Ansvarssubjektet. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 349 7.3 Legemiddelansvaret. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 350 7.3.1 Innledning. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 350 7.3.2 Legemiddelansvarets virkeområde. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 352 7.3.3 Ansvarsgrunnlaget. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 354 7.3.4 Krav om årsakssammenheng og tapsutmåling. . . . . . . . . . . . 357 7.4 Ansvaret for pasientskader. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 358 7.4.1 Innledning. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 358 7.4.2 Pasientskadelovens område. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 359 7.4.3 Dekningsmessige skader. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 363 7.4.4 Ansvarsgrunnlaget. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 363 7.4.5 Betydningen av informert samtykke. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 368 7.4.6 Uoppklarte årsaksforhold . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 370 7.4.7 Retten til erstatning. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 370 7.4.8 Erstatningens omfang . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 371 7.4.9 Behandlingen av krav om pasientskadeerstatning . . . . . . . . . 371 7.5 Ansvaret for yrkesskader. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 372 7.5.1 Innledning. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 372 7.5.2 Yrkesskadeforsikringens område og hovedtrekk . . . . . . . . . . 373 7.5.3 Skade som skyldes arbeidsulykke. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 375 7.5.4 Skade og sykdom som likestilles med yrkesskade. . . . . . . . . 379 7.5.5 Annen skade og sykdom. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 380 7.5.6 Reformbehov. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 381 Kapittel 8 Årsakssammenheng. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 384 8.1 Innledning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 384 8.2 Årsakskravets rettslige innhold. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 388 8.3 Nærmere om betingelseslæren. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 391 8.4 Kritikken av betingelseslæren. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 393 8.4.1 Nils Nygaards realiseringslære. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 393 8.4.2 Mårten Schultz og Richard W. Wrights NESS-teori. . . . . . . . 394 8.4.3 von Bars kritikk. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 397 8.5 Typetilfelle. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 399 8.5.1 Samvirkende årsaksfaktorer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 400 8.5.2 Overtallige årsaksfaktorer. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 400 8.5.3 Konkurrerende samtidige årsaksfaktorer. . . . . . . . . . . . . . . . . 401 8.5.4 Konkurrerende suksessive årsaksfaktorer. . . . . . . . . . . . . . . . 403

8215037066_Stenvik og Hagstrøm_Erstatningsrett 2 utgave.indd 11

24.10.2019 11:26

12

Innhold

8.5.5 Alternative årsaker. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 408 8.5.6 Skadelidtes medvirkning. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 412 8.5.7 Disponeringstap. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 414 8.5.8 Kostnader ved preventive og avbøtende tiltak. . . . . . . . . . . . . 414 a) Innledning. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 414 b) Utgifter til forebyggende tiltak. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 415 c) Utgifter til avbøtende tiltak. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 418 8.5.9 Skadelidtes sårbarhet. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 421 8.5.10 Fellesforetak og medvirkning til skadeforvoldelse. . . . . . . . . 426 8.6 Bevisbyrden for årsakssammenheng. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 429 Kapittel 9 Rettslig avgrensning av ansvaret . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 435 9.1 Innledning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 435 9.2 Hovedårsakslæren . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 436 9.3 Uvesentlighetslæren. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 437 9.4 Fordelingsprinsippet – medvirkning og regress. . . . . . . . . . . . . . . . . . 440 Kapittel 10 Adekvanslæren. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 442 10.1 Innledning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 442 10.2 Generelt om adekvanskravet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 444 10.3 Den alminnelige adekvansvurderingen. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 447 10.3.1 Vurderingstemaet. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 447 10.3.2 Graden av påregnelighet. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 452 10.3.3 Skadelidtes sårbarhet – prinsippet om at skadelidte «må tas som han er» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 453 a) Generelt om prinsippets innhold og karakter.

Fysisk og psykologisk sårbarhet. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 453 b) Økonomisk sårbarhet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 457 10.3.4 Fjern og avledet skade. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 460 10.3.5 Tilfeldig skade. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 461 10.3.6 Ekstraordinært store tap. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 462 10.3.7 Betydningen av forsikringsdekning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 464 10.3.8 Graden av skyld. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 465 10.4 Adekvanskravet i enkelte typesituasjoner. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 467 10.4.1 Psykisk skade. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 467 10.4.2 Tredjepartsskade og ren formueskade. . . . . . . . . . . . . . . . . . . 473 10.4.3 Erstatning i selskapsforhold . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 476 Kapittel 11 Skadelidtes forhold. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 484 11.1 Innledning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 484 11.2 Manglende årsakssammenheng. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 485

8215037066_Stenvik og Hagstrøm_Erstatningsrett 2 utgave.indd 12

24.10.2019 11:26

Innhold

13

11.3 Betydning for om det foreligger ansvarsgrunnlag. . . . . . . . . . . . . . . . 486 11.4 Adekvansgrensen blir brutt. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 488 11.5 Ansvarsfraskrivelser og samtykke . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 488 11.6 Aksept av risiko . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 492 11.6.1 Innledning. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 492 11.6.2 Aksept av yrkesrisiko. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 496 11.6.3 Idretts- og fritidsskader . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 499 11.6.4 Den konkrete vurderingen. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 504 11.7 Medvirkning etter skadeserstatningslovens § 5-1 . . . . . . . . . . . . . . 509 11.7.1 Innledning. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 509 11.7.2 Vilkårene for nedsettelse av ansvaret. . . . . . . . . . . . . . . . . . 511 a) Årsakskravet. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 511 b) Skyldkravet. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 513 11.7.3 Objektivt medvirkningsansvar. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 517 11.7.4 Skadelidtes tapsbegrensningsplikt. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 518 11.7.5 Vurderingen av om skadelidte bør bære tapet eller en del av det. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 522 11.8 Særregler om medvirkning. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 528 11.9 Passiv identifikasjon. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 529 11.9.1 Innledning. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 529 11.9.2 Rettsutviklingen. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 530 11.9.3 Alminnelige vilkår for passiv identifikasjon. . . . . . . . . . . . 532 11.9.4 Etterlattes stilling. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 534 11.9.5 Spørsmålet om passiv identifikasjon mellom nærstående. . 537 11.10 Objektiv egenrisiko. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 538 Kapittel 12 Erstatningsutmålingen. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 540 12.1 Skade og erstatningskrav – utgangspunkter. . . . . . . . . . . . . . . . . . . 540 12.1.1 Erstatningskravets karakter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 540 12.1.2 Hensynene bak normene for tapsutmåling. . . . . . . . . . . . . . 541 12.1.3 Skadelidte kan kreve full erstatning – differanselæren . . . . 546 12.1.4 Erstatningsrettslig relevant skade. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 547 12.1.5 Økonomisk og ikke-økonomisk skade. . . . . . . . . . . . . . . . . 549 12.1.6 Det er den individuelle interessen som skal erstattes. . . . . . 553 12.1.7 Skaden skal erstattes bare én gang. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 554 12.2 EØS-rettens betydning for erstatningsutmålingen. . . . . . . . . . . . . . 555 12.3 Fastsettelsen av skadens størrelse – alminnelige prinsipper. . . . . . . 558 12.3.1 Engangserstatning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 558 12.3.2 Verdsettelsesprinsipper. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 560 a) Generelle prinsipper. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 560 b) Erstatningsutmålingen ved personskade. . . . . . . . . . . . 565

8215037066_Stenvik og Hagstrøm_Erstatningsrett 2 utgave.indd 13

24.10.2019 11:26

14

Innhold

12.3.3 Fradrag for fordeler . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 567 a) Innledning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 567 b) Fradrag etter skl. § 3-1 tredje ledd. . . . . . . . . . . . . . . . . 568 c) Læren om compensatio lucri cum damno. . . . . . . . . . . 570 12.4 Standardisert erstatning til barn. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 575 12.5 Forsørgertapserstatning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 577 12.6 Ménerstatning. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 580 12.7 Oppreisning. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 582 12.8 Lemping. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 586 12.8.1 Innledning. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 586 12.8.2 Den alminnelige lempingsregelen. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 587 12.8.3 Særlige lempingsregler. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 590 Kapittel 13 Erstatningskravet. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 592 13.1 Retten til erstatning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 592 13.2 Ansvarssubjektene. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 594 13.2.1 Generelt om ansvarsplasseringen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 594 13.2.2 Solidaransvar. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 596 13.3 Regress. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 597 13.3.1 Innledning. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 597 13.3.2 Regresskrav ved skade voldt av flere . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 597 13.3.3 Regresskrav fra annen enn medskadevolder. . . . . . . . . . . . . . 599 13.4 Foreldelse. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 602 13.4.1 Innledning. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 602 13.4.2 Kunnskapskravet. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 603 13.4.3 Kontraktsbaserte erstatningskrav. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 605 13.4.4 Særregler. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 606 13.4.5 Fristavbrudd og forlengelse. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 607 13.5 Rettsforfølgning av erstatningskrav. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 608 13.5.1 Innledning. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 608 13.5.2 Tilknytning til kravet. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 608 13.5.3 Verneting. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 609 13.5.4 Særskilt behandling av erstatningsplikt og ansvarsvilkår. . . . 610 13.5.5 Rettskraft, etteroppgjør og avtalerevisjon. . . . . . . . . . . . . . . . 612 Litteratur som det er vist til i kortform. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 619 Lovregister. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 622 Doms- og avgjørelsesregister. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 631 Stikkordregister . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 649

8215037066_Stenvik og Hagstrøm_Erstatningsrett 2 utgave.indd 14

24.10.2019 11:26

Forkortelser

asl. avtl. bal.

BGH dl.

EMD EMK EØS forurl.

Grl. Innst. O. kjl.

NJA NL NOU OGH Ot.prp. passkl.

PEL PETL patl.

RG Rt. skl. strl. strl. ikrl.

Lov om aksjeselskaper 13. juni 1997 nr. 44 Lov om avslutning av avtaler, om fuldmagt og om ugyldige ­viljes­erklæringer 31. mai 1918 nr. 4 Lov om ansvar for skade som motorvogner gjer 3. februar 1961.

Bundesgerichtshof Lov om domstolene 13. august 1915 nr. 5 Den Europeiske Menneskerettsdomstol Europarådets konvensjon 4. november 1950 om beskyttelse av ­menneskerettighetene og de grunnleggende friheter Avtale om det europeiske økonomiske samarbeidsområde ­(EØS-avtalen) av 2. mai 1992 Lov om vern mot forurensninger og om avfall 13. mars 1981 nr. 6 Kongeriget Norges Grundlov 17. mai 1814 Innstilling til Odelstinget Lov om kjøp 13. mai 1988 nr. 27 Nytt Juridiskt Arkiv Kong Christian Den Femti Norske lov 15. april 1687 Norges Offentlige Utredninger Oberster Gerichtshof Odelstingsproposisjon Lov om erstatning ved pasientskader mv. 15. juni 2001 nr. 53 Principles of European Law Principles of European Tort Law Lov om patenter 15. desember 1967 nr. 9 Rettens Gang Norsk Retstidende Lov om skadeserstatning 13. juni 1969 nr. 26 Lov om straff 20. mai 2005 nr. 28 Lov om den almindelige borgerlige Straffelovs Ikrafttræden 22. mai 1902 nr. 11

8215037066_Stenvik og Hagstrøm_Erstatningsrett 2 utgave.indd 15

24.10.2019 11:26

16

strpl.

TEUF tvl.

TfR U yfl.

Forkortelser

Lov om rettergangsmåten i straffesaker 22. mai 1981 nr. 25 Traktaten om Den Europæiske Unions Funktionsmåde Lov om mekling og rettergang i sivile tvister 17. juni 2005 nr. 90 Tidsskrift for Rettsvitenskap Ugeskrift for Retsvæsen (UfR) Lov om yrkesskadeforsikring 16. juni 1989 nr. 65

8215037066_Stenvik og Hagstrøm_Erstatningsrett 2 utgave.indd 16

24.10.2019 11:26

Kapittel 1

Innledning

1.1

Erstatning og andre former for økonomisk kompensasjon

Erstatning er økonomisk kompensasjon ved skadeforvoldelse. Når erstatning tilkjennes, flyttes det økonomiske tapet fra den som ble rammet av skaden (skadelidte), til den som har voldt skaden (skadevolderen). Erstatningsrettens oppgave er med andre ord å gjenopprette situasjonen forut for skaden. Men gjenopprettingen er av rent økonomisk art. Skadevolderen kan ikke pålegges å utbedre skaden, bare å betale et pengebeløp for å sette skadelidte i økonomisk henseende som om skaden ikke var inntruffet.

Utgangspunktet i norsk rett er at en skade må bæres av den som er rammet. Det kreves et rettslig grunnlag – ansvarsgrunnlag – for å velte tapet over på den som har voldt skaden. Herav følger at en kan tale om tre hovedvilkår for erstatningsansvar: Det må ha oppstått en skade. Det må kunne påvises et ansvarsgrunnlag som utpeker et ansvarssubjekt og en ansvarsbetingende risiko. Og det må være årsakssammenheng mellom skaden og den ansvarsbetingende risikoen.

Erstatningsretten er den alminnelige læren om økonomisk kompensasjon ved skadeforvoldelse. Som oftest er det snakk om en økonomisk skade, men i erstatningsretten behandles også økonomisk kompensasjon for ikke-økonomisk skade, f.eks. etter skl. § 3-6, hvoretter den som har krenket privatlivets fred, kan pålegges «å betale slik erstatning (oppreisning) for skade av ikke-økonomisk art som retten finner rimelig». Andre former for økonomisk kompensasjon behandles deri­mot tradisjonelt ikke i erstatningsretten. Det gjelder privatrettslige kompensasjonsordninger, som berikelseskrav og krav på vederlag, og det gjelder krav mot forsikringsselskap, som behandles i forsikringsretten. Bilansvaret, legemiddelansvaret og yrkesskadeansvaret behandles imidlertid i erstatningsretten, til tross for at det gjelder nettopp krav mot forsikringsselskap. Heller ikke sosiale kompensasjonsordninger, som trygd og helsehjelp, behandles i erstatningsretten, bortsett fra erstatning etter pasientskade.

Erstatningsretten har tradisjonelt vært henført til privatretten. Privatretten er læren om rettsforhold mellom personer, mellom personer og upersonlige rettssubjekter (selskaper, foreninger, stiftelser mv.) og mellom upersonlige rettssubjekter.

Erstatningsretten har imidlertid også en sidegren inn i den offentlige rett, og det offentligrettslige erstatningsansvaret – staten og kommunenes ansvar overfor borgerne – er blitt stadig viktigere. Det offentligrettslige erstatningsansvaret reiser særlige problemstillinger, men bygger på de samme grunnprinsippene om ansvarsgrunnlag,

8215037066_Stenvik og Hagstrøm_Erstatningsrett 2 utgave.indd 17

24.10.2019 11:26

18

Kapittel 1 Innledning

skade og årsakssammenheng. Mellom privatretten og offentligretten er det mange forbindelser, overganger og likhetstrekk.

1.2

Erstatning i og utenfor kontraktsforhold

Det skilles i mange sammenhenger mellom erstatning i og utenfor kontraktsforhold. Erstatning i kontraktsforhold er en del av obligasjonsretten. Som Vibe Ulfbeck påpeker, er bakgrunnen for «opdelingen af de erstatningsretlige regler i to parallelle regelsæt … den klassiske opfattelse af, at der består en grundlæggende forskel på henholdsvis kontraktsansvaret og deliktsansvaret, som udspringer af forskellene i den måde, hvorpå de to former for ansvar er stiftet».1 Kontraktsansvaret utspringer av frivillig vedtatte forpliktelser, mens erstatningsansvaret er begrunnet i eksterne handlenormer. Mads Bryde Andersen fremhever at avtalen skiller seg fundamentalt fra den skadegjørende handling som stiftelsesgrunnlag for krav, ved at avtalen selv definerer de regler som skal gjelde for partene.2 Det kan spørres om det er treffende å beskrive erstatningsrett og obligasjonsrett som to selvstendige og atskilte regelsett.3 Er ikke den alminnelige erstatningsrett nettopp alminnelig, og dermed også en del av de rettsnormene som regulerer forholdet mellom kontraktsparter? Ifølge Fredrik Stang er «læren om erstatningspligt i kontraktsforhold bare en del av den almindelige erstatningslære».4 Det var først og fremst culpaansvaret – ansvaret for rettsbrudd, deliktsansvaret – Stang hadde i tankene. Culparegelen gjelder både i og utenfor kontraktsforhold. Forskjellen ligger bare i at når kontrakt er inngått, er det den som bestemmer «hvad der skal være retstridig partene imellem».5 Stangs synspunkt har vært kritisert i senere rettslitteratur,6 men gir langt på vei et dekkende uttrykk for gjeldende norsk rett. Det er like fullt en realitet at der det foreligger en avtale, vil denne ofte vil ha en helt sentral plass i fastleggelsen av culpanormen – den danner selve utgangspunktet for vurderingen av hva som er forsvarlig handlemåte. Ofte preger avtalen også vurderingene av årsakssammenheng og erstatningsutmåling. De praktiske forskjeller mellom

1 2 3 4 5 6

Vibe Ulfbeck, Kontrakters relativitet s. 95. Se også Færstad, Erstatningsansvar for villedende informasjon s. 36–37.

Mads Bryde Andersen, Grundlæggende aftaleret – Aftaleretten I, Gjellerup 2013 s. 21.

Se nærmere Are Stenvik, «Erstatning i og utenfor kontraktsforhold», i Henrik Udsen m.fl. (red.), Festskrift til Mads Bryde Andersen, København 2018 s. 693–713.

Fredrik Stang, Erstatningsansvar s. 113.

Fredrik Stang, Erstatningsansvar s. 113. Se også Ulfbeck, Kontrakters relativitet s. 106–107, som taler om at «kontrakten kan have en afsmittende effekt på deliktsansvaret».

Se f.eks. Amund Bjøranger Tørum, Direktekrav – Særlig om direktekrav ved kjøp, tilvirkning og entreprise.

Formuerettslige analyser i komparativ belysning, Oslo 2007 s. 494, som mener at Stangs synspunkt aldri slo gjennom. Et alternativt synspunkt er fremmet av Vibe Ulfbeck, som argumenterer for at erstatningsretten langt på vei er blitt absorbert av kontraktsretten, se Ulfbeck, Kontrakters relativitet s. 118–119, med kritikk av Mads Bryde Andersen, «Opgør med relativitetsprincippet», U 2001B s. 119 flg.

8215037066_Stenvik og Hagstrøm_Erstatningsrett 2 utgave.indd 18

24.10.2019 11:26

1.2 Erstatning i og utenfor kontraktsforhold

19

e­ rstatningsansvar i og utenfor kontraktsforhold, gjør det naturlig å opprettholde det rettssystematiske skillet mellom erstatningsrett og obligasjonsrett.7 I denne fremstillingen er det først og fremst reglene om erstatning utenfor kontraktsforhold som skal behandles. Denne delen av erstatningsretten betegnes gjerne deliktserstatningsretten. Det er som regel deliktserstatningsretten det siktes til, når betegnelsen erstatningsrett brukes uten tillegg eller presiseringer, og denne betegnelsen vil stort sett bli brukt i det følgende.

Det finnes en rekke grenseflater mellom erstatningsretten og obligasjonsretten.

Generelt kan det sies at norsk rett har behandlet alle personskader i erstatningsretten, uavhengig av om det foreligger et avtaleforhold eller ikke. Særlig går dette frem av bilansvarsloven, som ikke skiller mellom skadelidte som har avtale med den skadevoldende motorvogn, eksempelvis en busspassasjer, og en fotgjenger som blir påkjørt. Også reglene om yrkesskader og pasientskader behandles i erstatningsretten, enda det her foreligger avtaleforhold. Til og med ansvar for personskader som oppstår i forbindelse med kjøp og leie, anses å tilhøre erstatningsretten. I HR2018-403-A (ridesenter), som gjaldt personskade voldt av en rideskolehest, uttalte førstvoterende: «Når det foreligger en leieavtale, kan det … diskuteres om saken like gjerne kan ses som et spørsmål om ansvar i kontraktsforhold» (avsnitt 30).

Saken var imidlertid blitt prosedert etter regelen om objektivt ansvar for dyr i skl. § 1-5 nr. 1, og slik ble den vurdert.

Langt på vei er det tradisjonen og hensiktsmessighetsoverveielser som er bestemmende for hvorvidt en skadetype behandles i erstatningsretten eller i obligasjonsretten. At profesjonsansvaret behandles i erstatningsretten, til tross for at det som regel skyldes brudd på kontraktsforpliktelser, er åpenbart en følge av tradisjonen.

Skillet mellom deliktsansvar og kontraktsansvar har ikke bare systematisk betydning. Det kan f.eks. ha betydning for hvilke ansvarsgrunnlag som kan påberopes for et krav. Dette har særlig betydning der obligasjonsrettens ansvarsregler er strengere, eller går lenger, enn de aktuelle regler i erstatningsretten, se som eksempler Rt. 2007 s. 1665 (vekter) og Rt. 2008 s. 537 (øyelinse). De fleste tilfelle hvor spørsmålet er kommet på spissen i rettspraksis, gjelder foreldelse og prosessuelt verneting, hvor enkelte regler skiller mellom kontraktsbaserte erstatningskrav og andre erstatningskrav, se f.eks.

Rt. 2000 s. 679 (Ideal Eiendom), Rt. 2001 s. 1702 (Fearnley & Eger), Rt. 2006 s. 1705 (bussbrann), Rt. 2008 s. 833 (Finance Credit I) og Rt. 2009 s. 572 (tilbakesøkningskrav), se nedenfor under 13.4.3.8

Selv om det er vanlig å skille mellom erstatning i og utenfor kontraktsforhold, er obligasjonsretten og erstatningsretten ikke skilt av tette skott. Tvert imot er reglene i stor grad overordnede eller overlappende. Både i og utenfor kontraktsforhold kreves skade, ansvarsgrunnlag og årsakssammenheng for å pålegge erstatningsansvar.

Og metoden og normene er i stor utstrekning felles. Den alminnelige erstatningsrett får dermed betydning også på obligasjonsrettens område. Man kan følgelig ikke treffe et valg mellom erstatningsrettslige og obligasjonsrettslige normer «en 7 8

Jf. Kåre Lilleholt, «Om tingskade og kontrakt», i Kai Krüger m.fl. (red.), Nybrott og odling – Festskrift til Nils Nygaard, Bergen 2002 s. 171–179, på s. 172.

Jf. Christine Løvf, Grensen mellom kontrakts- og deliktsansvaret, Institutt for privatretts skriftserie 188, Oslo 2011.

8215037066_Stenvik og Hagstrøm_Erstatningsrett 2 utgave.indd 19

24.10.2019 11:26

20

Kapittel 1 Innledning

bloc», men må gå mer nyansert til verks. Det er ikke noe prinsipielt i veien for at alminnelige erstatningsrettslige regler kommer til anvendelse på et rettsfaktum som også dekkes av en mer spesiell, kontraktsrettslig regel. Erling Hjelmeng har i tråd med dette understreket at man må finne «løsningen på konkrete erstatningsspørsmål … uten at det som en separat problemstilling (‘prejudisielt’) tas stilling til om det konkrete tilfellet representerer et ansvar i eller utenfor kontrakt».9 Dermed er naturligvis ikke sagt at alminnelige erstatningsrettslige regler fritt kan påberopes som alternativ til kontraktsrettslige regler. Det beror på en konkret vurdering i det enkelte tilfelle.10 Utgangspunktet er at alminnelig erstatningsrett er anvendelig i kontraktsforhold. I norsk rett har dette utgangspunktet solid støtte i rettspraksis, jf. f.eks. Rt. 2004 s. 1887 (Multiconsult), Rt. 2007 s. 1665 (vekter), Rt. 2010 s. 24 (Hanekleivtunnelen) og Rt. 2012 s. 1926 (Fokus Bank).11 I Rt. 2012 s. 1444, som gjaldt ansvar overfor det offentlige, formulerte førstvoterende utgangspunktet helt prinsipielt: «Det alminnelige erstatningsrettslige skyldansvaret er en grunnpilar i vår rettsorden. Som Høyesterett uttrykte det i Rt. 2002 side 1331, på side 1337, skal det derfor ‘noenlunde klare holdepunkter’ til før en lovbestemmelse kan anses å ha gjort dette ansvaret uanvendelig innenfor bestemmelsens anvendelsesområde» (avsnitt 31).

Se tilsvarende Högsta domstolens avgjørelse i NJA 2014 s. 760 (Cargo Center).

Når flere erstatningsgrunnlag foreligger, er utgangspunktet videre at skadelidte har valgrett. Han kan gjøre gjeldende det grunnlaget som gir best rettsbeskyttelse.12 Valgretten er imidlertid ikke ubegrenset, jf.

Rt. 2006 s. 983 (Kirkeveien), og kan som hovedregel innskrenkes ved avtale. Og en slik innskrenkning behøver ikke være uttrykkelig. Det kan være tilstrekkelig at ansvarsspørsmålet er uttømmende regulert i kontrakten eller i kontraktsretten.13 Er det tilfellet, vil man ofte si at reguleringene ikke kan «omgås» ved å påberope alminnelige erstatningsrettslige regler i stedet for kontraktens. Et eksempel er den svenske dommen i NJA 2007 s. 758 (Alriksgårdarna), hvor en vannskade var forårsaket av en rørlegger som uaktsomt hadde feilmontert en ventil i et baderom. Det forelå ansvarsgrunnlag på «utomobligatorisk grund» (2 kap. 1 § skl.). Dette var ikke til hinder for at en avtalt ansvarsbegrensning kom til anvendel9 Hjelmeng, Revisors erstatningsansvar s. 20. Se også Ulfbeck, Kontrakters relativitet s. 115–116 og Færstad, Erstatningsansvar for villedende informasjon s. 41–43. Se fra rettspraksis HR-2017-1932-A (Skaugen), hvor det for vurderingen av rekkevidden av en voldgiftsklausul, ikke ble ansett nødvendig å gå «nærmere inn på sondringen mellom delikts- og kontraktsansvar». I stedet måtte avgjørelsen av om klausulen kom til anvendelse bero på «en overordnet vurdering av hvorvidt skadeårsaken sto i sammenheng med kontraktsforholdet» (avsnitt 86).

10 Jf. Erling Selvig, Det såkalte husbondsansvar - Studier i ulike typer av ansvar for hjelpere, herunder rederansvaret efter sjøl. § 8, Oslo 1968 s. 114, som fremholder at tendensen til grensedragning mellom to «ansvars-systemer» berettiger en viss skepsis, og Ulfbeck, Kontrakters relativitet s. 114–116.

11 Jf. Hagstrøm, Obligasjonsrett s. 468–469, Thorson, Erstatningsrettslig vern for rene formuestap s. 234 og Arnt E. Skjefstad, «Metodiske utfordringer i erstatningsretten – noen grunntrekk og refleksjoner», TfE 2018 nr. 4 (s. 220–260) på s. 248.

12 Jf. Rt. 2015 s. 276 (Bori), avsnitt 36, med henvisninger til tidligere rettspraksis. Dette er også løsningen etter PEL art. 1:103, jf. von Bar, Non-Contractual Liability, s. 276. Tilsvarende for dansk rett Mads Bryde Andersen og Joseph Lookofsky, Lærebog i obligationsret I – Ydelsen - Beføjelser, 4. utg., København 2015 s. 257–258. Dette er i tråd med det syn som ble hevdet av Stang, Erstatningsansvar s. 114. Se på den annen side kritikken av «konkurrencelæren» i Ulfbeck, Kontrakters relativitet s. 111–112. Torsten Iversen, Obligationsret, 2. del, 5. utg., København 2019 s. 214–215, oppstiller ikke valgfrihet som utgangspunkt (i motsetning til i 4. utg.), men fremholder at spørsmålet må løses ved konkret tolkning av den enkelte regel.

13 Jf. von Bar, Non-Contractual Liability, s. 278–279.

8215037066_Stenvik og Hagstrøm_Erstatningsrett 2 utgave.indd 20

24.10.2019 11:26

1.3 Erstatningsrettens formål og virkninger

21

se, og begrenset ansvaret til 15 % av kontraktssummen. Som dommen viser, må også anvendelsen av avtalte ansvarsregler fastlegges ved konkret tolkning, og ikke ut fra en mer generell kategorisering av ansvaret som kontraktsrettslig eller erstatningsrettslig.

1.3

Erstatningsrettens formål og virkninger

Erstatningsretten anses å ha to hovedformål: Skadeforebyggelse (prevensjon) og gjenoppretting av skade (reparasjon). Hvilket av de to formålene som tillegges størst vekt, har variert over tid, og kan stille seg ulikt innenfor forskjellige deler av erstatningsretten. Det varierer også fra land til land. I England og USA har prevensjonstanken stått sterkt. I det kontinentale Europa har reparasjonshensynet i alminnelighet vært tillagt større betydning.

I Norge har det vært en tendens til å se på prevensjonstanken med skepsis. D ­ ette kan ha sammenheng med at erstatningsrettens skadeforebyggende virkning er vanskelig å konkretisere. Utbredelsen av ansvarsforsikringer, som innebærer at det oftest er et forsikringsselskap som plukker opp regningen, reduserer også erstatningsrettens preventive virkning. Dessuten er det mange andre faktorer enn trusselen om erstatningsansvar som bidrar til forsiktighet, og som får folk til å bestrebe seg for ikke å volde skade. For de fleste er det forbundet med følelsesmessig ubehag å skade andres ting, for ikke å snakke om det å volde personskade. Skadegjørende handlinger kan også fremkalle sosiale reaksjoner. Peter Lødrup nevner som eksempel at den som «i selskaper til stadighet har for vane å knuse vertskapets porselens­ tallerkener, vil nok merke at antallet invitasjoner blir færre».14 I arbeidslivet kan redselen for å miste jobben mane til forsiktighet. Enkelte ganger kan også utsikten til straff avholde noen fra å skade andre. Alt i alt hefter det derfor betydelig usikkerhet ved erstatningsrettens skadeforebyggende rolle.

På noen områder har imidlertid prevensjonshensynet spilt en viktig rolle. Dette gjelder ikke minst fremveksten av det ulovfestede objektive ansvaret (ansvaret for farlig bedrift), se nærmere om dette nedenfor under 5.2. Fortsatt ser man i rettspraksis at hensynet til prevensjon spiller en rolle i begrunnelsen, se f.eks. Rt. 1997 s. 786 om arbeidsgivers ansvar for mobbing på arbeidsplassen, hvor førstvoterende pekte på at arbeidsgiveransvaret «vil kunne tjene til å skjerpe arbeidsgiverens aktsomhet når det gjelder å hindre mobbing på arbeidsplassen» (s. 793). Prevensjonstanken ble også fremhevet i Rt. 2000 s. 211, som ledd i begrunnelsen for å pålegge en bank ansvar for en ansatts underslag.

Også i utformingen av forurensningsansvaret har prevensjonstanken spilt en viktig rolle, gjennom prinsippet om at forurenseren skal betale, jf. forurensningslovens § 2 nr. 5, og det samme gjelder erstatningsansvaret etter EØS-retten, bl.a. ved diskriminering i arbeidslivet (se om dette nedenfor under 12.2). Videre er det grunn til å tro at profesjonsansvaret har en viktig preventiv funksjon. For en profesjonsutøver – det være seg en advokat, en revisor, en lege eller en annen profesjonsutøver – vil en fellende erstatningsdom være dårlig reklame, og den kan gi karrieren en alvorlig knekk. Ellers er det grunn til å tro at den preventive effekten er størst på områder hvor aktørene bevisst vurderer risikoen for erstatningsansvar før de handler. Eksempelvis vil bedrifter som vurderer å inngå avtaler i konkurranserettens gråsoner eller å omgå anbudsreglene, eller som overveier å lansere produkter som 14 Lødrup, Lærebok i erstatningsrett, s. 116. Se også Wilhelmsen og Hagland, Om erstatningsrett, s. 51–52.

8215037066_Stenvik og Hagstrøm_Erstatningsrett 2 utgave.indd 21

24.10.2019 11:26

22

Kapittel 1 Innledning

kan krenke andres patenter, ofte innhente råd om hvilket erstatningsansvar de eksponerer seg for, før de bestemmer seg. I slike tilfelle må erstatningsreglene utformes slik at prevensjonseffekten bidrar til å effektivisere de materielle reglene.15

Reparasjonsvirkningen er derimot konkret og lett å få øye på. Skaden omregnes i kroner, og skadelidte får sin bankkonto styrket med et tilsvarende beløp. Dette har bidratt til å gi reparasjonshensynet en sentral plass i norsk erstatningsrett. Peter Lødrup gir uttrykk for et synspunkt som trolig deles av mange, når han fremhever «ønsket om å gjenopprette tapet som … erstatningsreglenes bærende element».16 Det kan imidlertid settes spørsmålstegn ved betydningen av erstatning som gjenopprettelse. Det er i dag først og fremst andre virkemidler som trer i funksjon når noen blir skadet, og som langt på vei bidrar til å gjenopprette situasjonen før skaden. Ikke minst griper velferdsstaten inn, med gratis akutt helsehjelp, med sykepenger og med trygd hvis skaden blir langvarig. Viktig er også forskjellige forsikringsordninger, som kan gi dekning både ved personskade og ved tingskade. De fleste har i dag et bredt utvalg av forsikringer, som dekker bl.a. reiseulykker, skader på verdigjenstander, utgifter til rettshjelp osv. For trafikkskader og yrkesskader, hvor ulykker inntreffer hyppig og ofte med alvorlige følger, er det innført obligatoriske forsikringsordninger som gjør at personlig erstatningsansvar knapt spiller noen rolle. Både trygd og forsikring vil ofte utløses helt uavhengig av om det står en ansvarlig skadevolder bak skaden eller ikke. Erstatningsrettens funksjon er derfor i de fleste tilfelle å gi en «toppkompensasjon» for skade som ikke allerede er gjenopprettet ved andre kompensasjonsordninger, i tillfelle hvor det står en ansvarlig skadevolder bak skaden. Det kan stilles spørsmål om en slik forskjellsbehandling mellom de skadelidte som har en ansvarlig skadevolder å holde seg til, og de som ikke har det, iblant bryter med hensynet til likebehandling.17 Det er imidlertid ingen tvil om at utviklingen har gått i retning av å legge økt vekt på reparasjonshensynet, og dermed styrke skadelidtes erstatningsrettslige stilling. Illustrerende er dommen i Rt. 2014 s. 1192, hvor «den økte vektleggingen av sosiale hensyn innenfor erstatningsretten» var en viktig del av begrunnelsen for å fravike et tidligere prejudikat (Rt. 1997 s. 149).

Man kan også forstå erstatningsrettens begrunnelse i et rettferdighetsperspektiv.

På lignende måte som straff, kan erstatningsansvar oppfattes som rettferdig gjengjeldelse av klanderverdig atferd. Og erstatning for påført skade varetar et eldgam15

I dommen i Rt. 2001 s. 1062 (Nucleus) uttalte førstvoterende at hensynet til effektivisering av anbudsreg­ lene må «stå sentralt» (s. 1077). Håndhevelsen på anbudsrettens område er regulert i direktiv 89/665 om klagebehandlingen ved tildeling av offentlige kontrakter, jf. i denne forbindelse EFTA-domstolens uttalelse sak i E-7/18, Fosen-Linjen. Om prevensjonshensynets betydning på immaterialrettsområdet kan det vises til Ole-Andreas Rognstad og Are Stenvik, «Hva er immaterialretten verd? – Om erstatning og annen kompensasjon ved immaterialrettskrenkelser», i Bonus Pater Familias. Festskrift til Peter Lødrup, 70 år, Oslo 2002 s. 511–548. I 2013 ble sanksjonsreglene på området for det industrielle rettsvern revidert, blant annet for å styrke prevensjonseffekten. Et av tiltakene var innføringen av en regel om minimumserstatning tilsvarende det dobbelte av en rimelig lisensavgift hvis inngriperen har handlet forsettlig eller grovt uaktsomt, jf. f.eks. patl. § 58 tredje ledd.

16 Lødrup, Lærebok i erstatningsrett, s. 110. Se også Wilhelmsen og Hagland, Om erstatningsrett, s. 47–50.

17 Hensynet til likebehandling av skadelidte ble fremhevet i Rt. 2003 s. 1546 (røykedommen).

8215037066_Stenvik og Hagstrøm_Erstatningsrett 2 utgave.indd 22

24.10.2019 11:26

1.3 Erstatningsrettens formål og virkninger

23

melt behov for å gjenopprette balansen mellom skadevolder og skadelidt. Det at erstatningsrettens utvikling har vært drevet frem av domstolene (se 1.4.3 nedenfor), kan tyde på at rettferdighetshensyn har spilt – og spiller – en viktig rolle. «[C]ourts are not simply guided by the formal requirements for liability», sier van Dam, «but they are also – probably and hopefully ultimately even more strongly – driven by their sense of justice.»18 Eksemplene er mange, men sjelden kommer det så tydelig frem som i Rt. 1999 s. 203, hvor Høyesterett nektet erstatning for oppfostringsutgifter etter et mislykket steriliseringsinngrep: «Etter mitt syn beror … avgjørelsen langt på vei på et verdivalg», sa førstvoterende (s. 207). For en erstatningsrettsjurist er det derfor viktig å være lydhør for rettferdighetsbetraktninger som har vunnet gjenklang i domstolene.

Det er vanlig å skille mellom to former for rettferdighet: korreksjonsrettferdighet og fordelingsrettferdighet («corrective and distributive justice»).

Korreksjonsrettferdighet bygger på en tanke om symmetri mellom skade og ansvar, og går i sin kjerne ut på å gjenopprette den ubalanse som oppstår mellom to parter, når den enes ugjerning har skadet den andres rett. «The point of liability», sier Ernest J. Weinrib, «is to undo the injustice that the plaintiff suffers at the defendant’s hand. Over the last several decades the importance of this simple and obvious idea – what Aristotle termed ‘corrective justice’ – has been increasingly recognized.»19 Verken en begått urett eller en lidd urett er i seg selv tilstrekkelig til å begrunne ansvar. Det som forbinder skadevolder og skadelidte, og som begrunner gjenopprettelse, er at skadevolder har gjort, og skadelidte har lidd, den samme urett.

Fordelingsrettferdighet handler om fordelingen av goder og byrder i samfunnet, og den tar hensyn til hver og ens behov. Mens korreksjonsrettferdighet handler om å fordele ansvar og skade mellom to parter, handler fordelingsrettferdighet om å plassere ansvar og skade slik at byrdene jevnes ut og fordeles optimalt ut fra de sosiale hensyn som prioriteres. Weinrib sier det slik: «Instead of linking one party to another as doer and sufferer, distributive justice links all parties to the benefit or burden they all share.»20 Bilansvaret kan tjene til illustrasjon. De som skades i trafikken, får full erstatning, og byrden fordeles på bilistene som gruppe. Man kan også si at mens korreksjonsrettferdighet sikter mot å gjenopprette en tidligere tilstand, sikter fordelingsrettferdighet mot å etablere en ny. En konsekvens av fordelingsrettferdighet er at partene behandles likt, uavhengig av respektive egenskaper og fortjenester. Korreksjonsrettferdighet bygger på den annen side på partenes egenskaper og fortjenester, som grunnlag for rettigheter og plikter.21 Korreksjonsrettferdighet og fordelingsrettferdighet er ikke gjensidig utelukkende.

Det er plass for begge i en moderne erstatningsrett. Deres betydning varierer fra område til område, og fra det ene spørsmålet til det andre. Culpaansvaret er f.eks. nært knyttet til betraktninger om korreksjonsrettferdighet, mens mer moderne ansvarsregler ofte er sterkere preget av fordelingsrettferdighet. Også skadetypen kan 18 19 20 21

van Dam, European Tort Law, s. 144.

Ernest J. Weinrib, Corrective Justice, s. 9.

Ernest J. Weinrib, Corrective Justice, s. 18.

Jf. Izhak Englard, Corrective & distributive justice – from Aristotle to modern times (New York 2009) s. xi.

8215037066_Stenvik og Hagstrøm_Erstatningsrett 2 utgave.indd 23

24.10.2019 11:26

24

Kapittel 1 Innledning

ha betydning. Rettspraksis om rene formueskader må forstås i lys av hensynet til korreksjonsrettferdighet; erstatning kan normalt bare kreves dersom skadevolder har krenket en regel som beskytter skadelidte. Bare der en slik regel finnes, kan det sies at den samme rett og urett forbinder partene. Praksis om personskader er derimot til dels sterkt preget av synspunkter om fordelingsrettferdighet. Som Bjarte Askeland har påpekt, gjør det seg på personskadeområdet gjeldende «sosiale hensyn som krever spesialtilpassede løsninger, som det ellers i erstatningsretten ikke er grunnlag for».22 Et viktig eksempel på at hensynet til fordelingsrettferdighet har preget rettsutviklingen, er det ulovfestede objektive ansvaret. Skaden omgjøres fra en stor byrde for den enkelte til en liten byrde for mange. Det tales gjerne om «pulveriseringshensynet». I andre rettskulturer kan det være annerledes. For eksempel handler engelsk erstatningsrett først og fremst om korreksjonsrettferdighet, hvilket er en viktig del av bakgrunnen for at man der har sett med skepsis på objektivt ansvar.

Hensynet til fordelingsrettferdighet kan medføre at man fraviker den tanke om symmetri mellom skade og ansvar som korreksjonsrettferdigheten bygger på. D ­ ette kan slå ut begge veier. Ansvaret kan begrenses av hensyn til skadevolder, eller det kan utvides av hensyn til skadelidte. Askeland nevner flere eksempler på slike avvik.23 Ansvaret kan f.eks. begrenses etter lempingsregelen i skl. § 5-2, eller det kan utvides ved at skadelidtes medvirkning settes ut av betraktning eller tillegges redusert vekt, jf. bestemmelsen i § 5-1 (1) om at erstatningen ved skadelidtes medvirkning bare skal settes ned i den utstrekning det finnes «rimelig». Askeland oppsummerer at man i norsk personskadeerstatningsrett i «vid utstrekning» er «villig til å sikre skadelidte via systemer som fremmer distribuerende rettferdighet», og at man på den måten har fått en «sosialt innrettet personskadeerstatningsrett som er godt integrert med velferdsretten».24 På et generelt plan er det vanskelig å si noe mer presist om formålsbetraktningers betydning i erstatningsretten, og man bør vokte seg for å avgi noen form for programerklæring om hvilke hensyn som veier tyngst. Erstatningsretten omfatter mange høyst ulike delområder, og som allerede eksemplene ovenfor har vist, kan betydningen av forskjellige hensyn variere fra område til område. Man bør derfor gå mer konkret til verks, og heller inkludere formålsbetraktninger ved drøftelsen av de enkelte tolkningsspørsmål hvor de har betydning.

1.4

Erstatningsrettens utvikling

1.4.1 Eldre tiders erstatningsrett og Norske Lov Erstatningsretten slik vi kjenner den i dag, er ikke mer enn et par århundre gammel. Den har imidlertid dype røtter. En av verdens mest kjente lover er lex Aquilia, oppkalt etter folketribunen ved samme navn, som formodentlig fikk den vedtatt i 22

Bjarte Askeland, «Rettferdighetsideer i norsk personskadeerstatningsrett», i Kirsten Ketscher mfl. (red.), Velferd og rettferd – Festskrift til Asbjørn Kjønstad 70 år, Oslo 2013, s. 17–34.

23 Askeland, Rettferdighetsideer, s. 20 flg.

24 Askeland, Rettferdighetsideer, s. 33–34.

8215037066_Stenvik og Hagstrøm_Erstatningsrett 2 utgave.indd 24

24.10.2019 11:26

1.4 Erstatningsrettens utvikling

25

år 287 eller 286 f.Kr.25 Dens første og tredje ledd inneholdt regler som kom til å få avgjørende betydning for erstatningsrettens utvikling; de knyttet nemlig erstatningsplikten til at skaden var voldt med urette (injuria). På dette punkt skilte den seg vesentlig fra eldre erstatningsrett, og ga grunnlag for en regel om at erstatningsansvar forutsetter utvist skyld. Den var det historiske grunnlaget for skyldprinsippet eller culparegelen. I Corpus juris civilis ble lex Aquilia ansett å gjelde all person- og tingskade som ble voldt ved forsett eller uaktsomhet. Da den romerske retten ble resipert i det tyske rike, ble lex Aquilia gjeldende der. Og de store lovbøkene fra slutten av 1700-tallet bygde alle på skyldregelen.

Det gikk imidlertid lang tid før slike rettstanker brøt gjennom i Norge. Lenge var hevn et viktig middel for å løse konflikter.26 En erstatningsrett der skadevolderen blir holdt ansvarlig etter en risikoavveining, fri for pønale betraktninger, og der skadelidte får erstatning utmålt etter sitt individuelle tap, eksisterte ikke så sent som i Christian Vs Norske Lov fra 1687.27 I lovboken hadde erstatningsretten ennå ikke skilt lag med strafferetten. Erstatning utgikk i regelen i form av en privatbot, som hadde funksjon som både straff, oppreisning og erstatning. Reaksjonen ble videre knyttet til den ytre handling, slik at det ikke tas hensyn til skadevolderens sinnelag.

Lovboken opprettholdt i store trekk det gamle germanske bøtesystemet. Men en del nye rettstanker kommer frem i enkeltbestemmelser om ansvarsgrunnlaget og i fastsettelsen av erstatningen. Det er derfor mest treffende å si at Norske Lov i erstatningsrettslige spørsmål representerer et overgangsstadium fra det gamle bøtesystemet til et erstatningssystem.

Norske Lov inneholder ingen generell bestemmelse om ansvarsgrunnlaget. Der ansvarsgrunnlaget omtales, er det i hovedtrekkene det objektive system som lovfestes. På samme måte som i eldre tid, skiller loven mellom viljeverk og vådeverk, og den har et eget kapittel om det siste (11. kapittel i «misgierningsboken»).

Sondringen er en forsiktig tilnærming til skyldprinsippet; når det foreligger våde­ verk blir gjerningsmannen behandlet mildere. Men ofte var det ikke overlatt til domstolen etter en konkret vurdering i den enkelte sak å avgjøre grensen mellom de to kategoriene. Den ble gjerne truffet av loven selv gjennom en kasuistisk beskrivelse av hendelsesforløpet.

I eldre norsk rett var viljeverk nærmest identisk med handlinger vi i dag ville kalle forsettlige, mens vådeverk omfattet både uaktsomt forvoldte og rent hendelige skader. Skyldprinsippet var altså ikke trengt igjennom. Det har vært omtvistet om lovboken brukte betegnelsen «vaade» i dens opprinnelige betydning. Alternativet er enten at våde normalt er ensbetydende med culpa (denne forståelse ble etter hvert lagt til grunn fra 1700-tallets midte), eller at lovboken ikke bygger på noen klar og fast oppfatning av begrepet.

Som en konsekvens av det objektive systemet som lovboken bygde på, var verken sinnssyke eller barn underkastet erstatningsrettslig særbehandling. NL 6-6-17 pålegger «mand draperen» å svare bot selv om drapet var skjedd i «Vildelse og 25 Zimmermann: The Law of Obligations, s. 955.

26 Jf. Jørn Øyrehagen Sunde, Speculum legale – rettsspegelen (Bergen 2005), s. 56 flg.

27 Jf. Viggo Hagstrøm, «Erstatningsrettslige spørsmål i Norske Lov», Juristkontakt, 1989 s. 432–435.

8215037066_Stenvik og Hagstrøm_Erstatningsrett 2 utgave.indd 25

24.10.2019 11:26

26

Kapittel 1 Innledning

Raseri». Likeså bestemte NL 6-6-18 at barn under 10 år skulle betale full mannebot for drap.

Fra dette objektive systemet der skadevolders skyld ikke hadde rettsvekt, hadde imidlertid lovboken en rekke unntak.

Det fantes artikler som lot erstatningen være avhengig av at det var utvist uaktsomhet, og som overlot aktsomhetsvurderingen til dommeren. Gjennomgående har disse bestemmelsene sine forbilder i relativt ny lovgivning. I NL 3-19-39 foreskrives det for eksempel at vergen bare svarer for sine pengeanbringelser når han har utvist «Forsømmelse».28 Det finnes videre bestemmelser som gir en helt nøyaktig beskrivelse av hvordan man skal forholde seg når man foretar en viss type farlige handlinger; ansvaret rammer bare den som overtrer atferdsnormene. I jaktkapitlet gis det således regler for visse typer jakt. NL 5-10-9 foreskriver: «Gildrer mand i øde Marker, og lægger selv Skud for Ulve, Biørne, eller andre Dyr, da skal hand lyse ved Kirken, eller paa Tinge hvor det ligger. Ganger nogen siden derpaa, og faar Skade deraf, da svarer hand ikke dertil.» Det loven her gjør, er liksom moderne reguleringslovgivning å fastslå hva som er aktsom opptreden.

Endelig har lovboken, etter forbilde av eldre lovgivning, enkelte rent negative ansvarsbestemmelser. Historisk har slike bestemmelser ofte sin forklaring i at de opphevet eller begrenset et ansvar som fulgte av eldre rett. Ser man på de skadetilfelle som slike negative regler gjør ansvarsfri, er det ofte tale om skader som ikke var til å unngå selv med all tilbørlig aktsomhet. NL 6-11-10 sier således: «End drukner mand i Mølledam, eller Fiskepark, eller falder selv neder av Huus, eller Huus paa hannem, da bødis ej derfor.»

De ansvarsregler vi møter i Norske Lov, inneholder altså elementer av skyldprinsippet, selv om lovens ansvarssystem var det objektive. Lovens bestemmelser var imidlertid så uklare og kasuistiske at de ikke var i stand til å hindre at skyldregelen etter hvert kom til å vinne innpass som den alminnelige erstatningsregelen, slik at lovbokens regler med tiden ble betraktet som antikverte rariteter.

Det skadelidte hadde krav på av skadevolderen når det forelå ansvar etter Norske Lov, var som hovedregel en bot. Boten var en straffereaksjon; ble den ikke betalt, foreskrev NL 1-21-11 at skadevolderen skulle «straffis paa Kroppen». Boten ble heller ikke utmålt etter det individuelle tap, men var fastsatt i loven og var uttrykk for krenkelsens grovhet. Under lovforberedelsen ble det lagt lite arbeid i straffebestemmelsene, slik at man i stor utstrekning bare har skrevet av tidligere lovgivning.29 Forhold kan tyde på at man nokså ukritisk har skrevet av bøtesatser fra middelalderlovgivningen.

Dersom man har skrevet av bøtesatser som har sin opprinnelse i f.eks. Magnus Lagabøtes landslov, kan lovbokens bøtesatser neppe ha gitt skadelidte brukbar kompensasjon da den ble innført. Mens sølvverdien holdt seg noenlunde konstant gjennom middelalderen, falt verdien dramatisk etter oppdagelsen av de amerikanske sølvgruvene på midten av 1500-tallet.30 Riktig ille må det ha blitt utover 28 29 30

Jf. forordning av 19. juli 1664.

Se Poul Johs. Jørgensen, Dansk Retshistorie, 6. opplag, København 1974 s. 159. Se også Carl Popp Madsen, Bod, København 1933 s. 159 flg.

Jørgen Steen Jensen: Numismatisk opslagsbog, København 1974 s. 141 flg.

8215037066_Stenvik og Hagstrøm_Erstatningsrett 2 utgave.indd 26

24.10.2019 11:26

1.4 Erstatningsrettens utvikling

27

1700-tallet, da man gikk over til utmyntning av småmynt, som falt i verdi gjennom hele hundreåret.31 Dette førte systemet ut i det rent parodiske. Da for eksempel Peder Soelvold og hans medarbeidere i Statsborgeren ble dømt til æresløse tremarksbøter i 1835, visste man ikke hvor stort beløp tre mark var etter datidens penger. Justisdepartementet innhentet Det juridiske fakultets betenkning, som etter en vidløftig utredning kom til at boten var 48 skilling,32 som tilsvarer kr 1,60 i dagens myntenhet. Denne lille boten medførte således ærestap etter Norske Lov.

1.4.2 Culparegelens utvikling i litteratur og rettspraksis I løpet av 1700-tallet trenger culparegelen igjennom som den alminnelige erstatningsregelen, både i erstatningsrettslig litteratur og i rettspraksis. Allerede Ludvig Holberg lærer i sin Naturret at «den ringeste Forseelse maa erstattes, dersom ellers sagens Beskaffenhed udkrævede en nøje Flid og Agtsomhed …», mens «en skade, der sker af Hændelse, kan ikke forbinde nogen at erstatte den».33 Det første klare eksempel på anvendelse av culparegelen i den dansk-norske Højesterets praksis er fra 1759.34 Saken dreide seg om en flytebro, som under stormvær hadde slitt seg løs fra havnen og voldt skade på et skip. En av dommerne formulerte det springende punkt i saken slik: «Qæstio bliver nu, hvem af Parterne der har værett in culpa.» Etter dette ble brukeren av flytebroen frifunnet, da retten fant at han hadde gjort «alt hva han burde» for å unngå skade. Det er tvilsomt om dommen markerer ­culparegelens endelige gjennombrudd i rettspraksis, for Højesteret hadde ikke noen prejudikatslære på den tiden, og tidligere avgjørelser ble derfor ikke påberopt overfor retten.35 Men i hvert fall regner man med at den nye ansvarsregelen var brutt igjennom lenge før århundreskiftet, slik at systemet i Norske Lov var forlatt.

At culparegelen trenger igjennom i annen halvdel av 1700-tallet, kan dels ha sammenheng med at den ga uttrykk for tanker av varig verdi. Men man skal heller ikke se helt bort fra at bøtesystemet ble undergravet som følge av den økonomiske utvikling. Kriminallovens vedtagelse år 1842 satte under enhver omstendighet en endelig sluttstrek.

Culparegelen kom til å få en opphøyd ideologisk status. Kulmineringen ble nådd da den berømte tyske jurist og rettsfilosof Rudolf von Jhering i 1867 publiserte sin berømte avhandling «Das Schuldmoment im römischen Privatrecht». Han påviste at culpareglen hadde forankring i de romerske kilder og var i overensstemmelse med fornuftens og moralens bud. Culparegelens gyldighet hevdet han ved slagordmessige uttrykk («der ewig wahre Satz: kein Übel ohne Schuld»; «nicht der Schaden verpflichtet zum Schadenersatz sondern die Schuld»). Culparegelen passet godt inn i 1800-tallets liberalistiske strømninger.36 Skyldkravet «gav hele læren en individualistisk holdning, som stemte med det liberale tænkesæt», sa Fredrik 31 32 33 34 35

Bjørn R. Rønning: Den Kongelige Mynt 1628–1686–1806, Oslo 1986 s. 233 flg.

Departementstidende 1838, s. 220 flg.

Ludvig Holberg, Introduction til Naturens og Folke-rettens Kundskab, Kjøbenhavn 1715 s. 105.

Thøger Nielsen, Studier over ældre dansk Formueretspraksis, København 1951 s. 294 flg.

Se nærmere Stig Iuul, «Højesterets domspraksis som retskilde», i Højesteret 1661–1961, 2. bind, København 1961 s. 1–62, se særlig s. 12 flg.

36 Lødrup, Lærebok i erstatningsrett, s. 62.

8215037066_Stenvik og Hagstrøm_Erstatningsrett 2 utgave.indd 27

24.10.2019 11:26

28

Kapittel 1 Innledning

Stang.37 Det var i et slikt klima dommen i Rt. 1900 s. 753 ble avsagt: «Den almindelige Regel efter vår Retsforfatning med Hensyn til Skadeserstatningspligt er at sådan alene inntræder hvor det fra nogen Vedkommendes Side enten foreligger ond Vilje eller er vist Mangel på pliktmessig Omtanke og Forsiktighed» (s. 754–755).

På dette tidspunkt var imidlertid også nye rettstanker knyttet til ansvaret for «farlige bedrifter» ved å trenge igjennom.

1.4.3 Domstolenes rolle i rettsutviklingen På erstatningsrettens område fikk domstolene tidlig en viktig rolle. Kriminalloven av 1842 hadde opphevet det gamle bøtesystemet. Erstatningsretten lå da nokså åpen for utvikling gjennom domstolenes praksis. Karsten Gaarder har fremholdt: «På intet annet område er domstolenes rettsskapende virksomhet trådt så klart frem som i erstatningsretten.»38 Her skal nevnes bare tre eksempler.

Ett område er allerede berørt, nemlig utviklingen av culpanormen, der domstolene har vært førende.

Et annet viktig felt er etableringen av et arbeidsgiveransvar. Bestemmelsen i NL 3-21-2, om det såkalte husbondsansvaret, var utgangspunktet for domstolenes utvikling av regler som både prinsipielt og praktisk har stor betydning i moderne erstatningsrett. Den lød slik: «End giver Husbond sin Tiener, eller anden, Fuldmagt paa sine Vegne at forrette noget, da bør Husbonden selv at svare til, hvad derudi forseis af de, som hand Fuldmagt givet haver, og af hannem igien søge Opretning.»

Regelen om at arbeidsgiver hefter for uaktsom skadeforvoldelse fra arbeidstakerens side, er en av grunnpilarene i norsk erstatningsrett, og gjenfinnes nå i skl. § 2-1. Det er imidlertid meget som kan tale for at den rettssetning man i litteratur og praksis har utledet av NL 3-21-2, berodde på en fullstendig feiltolkning av bestemmelsen, og at oppfatningen på ingen måte hadde støtte i eldre rettspraksis, men skyldtes senere forfatteres misforståelse av Ørsted.39 Lovens hovedregel i NL 3-21-1 var at tjenestefolk selv var ansvarlig for den skade de voldte og at de «maa ej med deris Forseelse føre deris husbond Skade paa». Bestemmelsen i NL 3-21-2 gjaldt antagelig bare for pliktdelegasjoner, i embetsvirksomhet og i kontraktsforhold. Historisk hadde bestemmelsen sammenheng med utviklingen av ansvaret for Kongens regnskapsbetjenter, som etter datidens eiendommelige administrasjonsordning hadde fått skatteoppkrevingen i entreprise. Et delegasjonsansvar var her særlig påkrevd, fordi skatteinnkreverne måtte bruke fullmektiger, og det var ofte forvirring og feil i regnskapene. Dette er formodentlig bakgrunnen for NL 3-21-2. Bestemmelsen gikk

37 Stang, Erstatningsansvar, s. 43.

38 Karsten Gaarder, Den dømmende makt, Oslo 1967 s. 262.

39 Dette er påvist av Thøger Nielsen, Studier over ældre dansk Formueretspraksis, København 1951 s. 304 flg.

Inger Skyum-Nilsen (senere Dübeck) har i artikkelen «Det historiske principalansvar», Tidsskrift for Rettsvitenskap 1965 s. 529–570, påvist at det heller ikke før Norske Lov eksisterte noe objektivt husbondsansvar.

8215037066_Stenvik og Hagstrøm_Erstatningsrett 2 utgave.indd 28

24.10.2019 11:26

1.5 Erstatningsrettens kilder

29

imidlertid helt i glemmeboken inntil Aubert,40 Morgenstierne41 og Niels Lassen42 i 1887 børstet støvet av den, og mente at de hadde funnet hjemmelen for et arbeidsgiveransvar. Og det gikk ikke mer enn tolv år før Høyesterett i Rt. 1899 s. 551 fastslo at NL 3-21-2 hjemlet et alminnelig arbeidsgiveransvar.

Et tredje felt, som bare skal nevnes helt kort her, er utviklingen av det ulovfest­ ede objektive ansvaret, særlig gjennom dommene i Rt. 1875 s. 330 og Rt. 1905 s. 715. Dette skal vi komme tilbake til nedenfor under 5.2.

Med disse grep hadde Høyesterett tilpasset erstatningsretten til industrisamfunnets behov: utviklingen av culpanormen for et spesialisert samfunn, frembringelsen av et arbeidsgiveransvar som plasserte risikoen for arbeidstakeres skadevoldelse hos arbeidsgiveren, og det ulovfestede objektive ansvar som skulle skjerme for den risiko de nye industrier og virksomheter skapte.

1.5

Erstatningsrettens kilder

Erstatningsretten har historisk vært preget av at lovgivningen var beskjeden – i lange perioder også utidsmessig og utdatert. I moderne tid gjorde lovgivningen entré ved straffelovens ikrafttredelseslov av 1902. Den kom i stand fordi man ved straffeloven skulle oppheve kriminalloven, der det var erstatningsregler som det fortsatt ville være behov for. De nye reglene var imidlertid både ufullstendige og uklare. Stang fremholdt: «Baade hvad indhold og form angaar, er reglene saa litet gjennemarbeidet, at nær sagt hver eneste av dem er blit et crux interpretarotis, et kors, man maa ta op, men som man ikke vet, om man kan bære frem. Følgen er da ogsaa, at de er blit omtrent uden indflytelse paa retspraksis.»43 Selv om det var viktige reguleringer i straffelovens ikrafttredelseslov – eksempelvis om skadelidtes medvirkning i § 25 og om skade voldt av flere i § 26 – var nok lovbestemmelsene i seg selv av liten betydning, såpass allmenne og uklare som de var.

Det samme kan ikke sies om det neste større lovgivningsinitiativ som kom med vedtagelsen av lov om skadeserstatning av 13. juni 1969 nr. 26. Loven innebar i sin opprinnelige utforming kun en partiell reform av spørsmål som var regulert av Norske Lov og straffelovens ikrafttredelseslov. Den ga således regler om barns og sinnssykes ansvar, om ansvar for nødhandlinger og om arbeidsgiveransvaret. Særlig reglene om arbeidsgiveransvaret var en betydelig modernisering, bl.a. fordi de omfattet også det offentliges ansvar, og dermed beveget seg implisitt bort fra det tidligere prinsippet om statens ansvarsfrihet for myndighetshandlinger.

Loven var grundig forberedt, med omfattende forarbeider som til stadighet har vært flittig anvendt av domstolene, og som fortsatt ikke har tapt sin interesse, se eksempelvis Rt. 2008 s. 755 (hjemmehjelp). Senere er skadeserstatningsloven gradvis blitt bygd ut, slik at den i dag dekker en stor del av erstatningsretten. Skadeserstat40 Se Hallager-Aubert, Den norske Obligationsrets almindelige del, Christiania 1887 s. 148 flg.

41 Bredo Morgenstierne, «Om Erstatningansvar for andres Handlinger», Rt. 1887 s. 1–241, særlig s. 88.

42 Niels Lassen, «Kritiske bemærkninger til Fortolkningen af D.L. § 3-19-2», U 1887 B s. 49 flg.

43 Stang, Erstatningsansvar, s. 60.

8215037066_Stenvik og Hagstrøm_Erstatningsrett 2 utgave.indd 29

24.10.2019 11:26

30

Kapittel 1 Innledning

ningsloven gir i dag uttrykk for det som må anses som alminnelige erstatningsrettslige prinsipper.44 Langt på vei bygger den videre på prinsipper som allerede var blitt utviklet i rettspraksis.45 Og dens regler er i utgangspunktet anvendelige overalt hvor spørsmål om erstatning oppstår, det være seg i eller utenfor kontraktsforhold, med mindre reglene selv begrenser sitt anvendelsesområde, eller avvikende regler følger av særlov eller av avtale.

Det kan pekes på enkelte karakteristika ved skadeserstatningsloven.

Ett er at lovgivningen ofte bygger på og viser til de ulovfestede prinsippene, slik at disse blir en bestanddel av lovens regel. Et eksempel på dette er arbeidsgiveransvaret i skl. § 2-1, som har som forutsetning at arbeidstakeren har handlet uaktsomt. Innholdet av begrepet ‘uaktsomhet’ sier imidlertid loven intet om. Dette må fastsettes i lys av alminnelige erstatningsrettslige prinsipper, og dermed må det gjøres en vurdering basert på rettsstoff utenfor loven.

Et annet karakteristikum er at loven ofte nøyer seg med å lovfeste kriterier og begreper som det overlates til rettspraksis å fastlegge det nærmere innholdet i. Arbeidsgiveransvaret kan igjen brukes som eksempel: Ansvar for arbeidsgiveren forutsetter at det foreligger et ‘arbeidstaker–arbeidsgiverforhold’, men fastleggingen av begrepets innhold er i det vesentlige overlatt til rettspraksis. Loven foreskriver videre at ansvaret ikke omfatter tilfelle hvor arbeidstakeren går utenfor det som er rimelig å regne med. Igjen overlates grensedragningen vesentlig til rettspraksis, eksempelvis spørsmålet om arbeidsgiver hefter for forsettlig skadeforvoldelse som skjer i arbeidstakerens egeninteresse. Her gir verken lov eller forarbeider videre holdepunkter. Dommene i Rt. 1982 s. 1349 og Rt. 1996 s. 385 avviser, riktignok med en konkret begrunnelse, ansvar for vinningstyverier som arbeidstakere hadde gjort seg skyldig i. Samtidig pålegger dommen i Rt. 2000 s. 211 arbeidsgiveransvar for et økonomisk komplott av betydelig omfang, og dommen i Rt. 2008 s. 755 pålegger ansvar for omfattende underslag av midler som arbeidstakeren ikke var ment å skulle ha befatning med. Men først i Rt. 2015 s. 475 tok Høyesterett skrittet fullt ut, og fastslo at det «ikke lenger [kan] opprettholdes som en hovedregel at forsettlig skadeforvoldelse ligger utenfor arbeidsgiverens ansvarsområde». Det skal således et ganske inngående studium av rettspraksis til for å fastlegge rettstilstanden.

Som et tredje karakteristikum kan det pekes på at lovgivningen ofte åpner for brede, skjønnsmessige vurderinger, eksempelvis lempingsregelen i skl. § 5-2. Med en slik åpen utforming legger loven langt på vei opp til at de løsninger som anses hensiktsmessige i dag, kan anses som gjeldende rett.

Et dominerende trekk ved nyere tids rettsutvikling, er fremveksten av et økende antall erstatningsrettslige særlover. Særlig kan fremheves bilansvarsloven, pasientskadeloven, yrkesskadeforsikringsloven og produktansvarsloven, hvor de institutter som er regulert skylder loven sin tilblivelse. Disse lovene er til dels såpass posi­ tivrettslige, at det er lite rom for friere overveielser, og lovreglene gir i liten grad grunnlag for å dedusere eller oppstille erstatningsrettslige normer av mer generell rekkevidde. Derimot må de i stor grad suppleres med alminnelige erstatningsrettslige normer, når spørsmål oppstår som ikke er regulert direkte i særlovgivningen, slik som f.eks. kravene til årsakssammenheng. Særlovgivningen vil vi komme tilbake til senere i fremstillingen.

Det er et nært samspill mellom lovgivning og rettspraksis på erstatningsrettens 44 Jf. HR-2018-872-A (Femund sijte) avsnitt 78.

45 Lødrup, Lærebok i erstatningsrett, s. 64.

8215037066_Stenvik og Hagstrøm_Erstatningsrett 2 utgave.indd 30

24.10.2019 11:26

1.5 Erstatningsrettens kilder

31

område. Var straffelovens ikrafttredelseslov uten innflytelse på rettspraksis, slik Stang hevdet, må det motsatte sies om skadeserstatningsloven. Den har hatt stor betydning. Det er tilstrekkelig å nevne lovens utmålingsregler for personskader, som har vært utgangspunkt for en gjennomgripende omskaping av personskadesektoren.

Kanskje ikke på noe annet rettsområde har rettspraksis hatt så stor betydning som i erstatningsretten. De alminnelige erstatningsbetingelsene, kravene om skade, ansvarsgrunnlag og årsakssammenheng, er skapt av og videreutviklet gjennom domstolenes praksis. Også i nyere tid er det kommet dommer som er nyskapende, eksempelvis Rt. 1992 s. 64 (p-pilledom II), som innførte en regel om at en skade­volder går fri for ansvar dersom den årsaksfaktoren som han hefter for, er så uvesentlig i årsaksbildet at det ikke er rimelig å knytte ansvar til den. Nevnes kan også Rt. 1993 s. 1201 (lettbetongblokk), om objektivt produktansvar på ulovfestet grunnlag, Rt. 2008 s. 755 (hjemmehjelp), som fastslo at arbeidsgiveransvaret kan omfatte ansattes forsettlige forbrytelser, og Rt. 2013 s. 588 (besøksforbud), som påla staten erstatningsansvar for en forsømmelse av plikten til å beskytte borgerne mot truende og plagsom atferd fra andre borgere. Et område som det er særskilt grunn til å fremheve, er prinsippene for personskadeutmåling, der skadeserstatningslovens regler er såpass kortfattede at de i høy grad hviler på den utfylling de har fått gjennom rettspraksis.

Karakteristisk for mange dommer er at de bygger på skjønnsmessige avveininger. Dette er eksempelvis tilfellet for dommer om culpaansvar og om det ulovfestede objektive ansvaret. Allikevel kan også slike dommer bidra til å belyse noe sentralt om ansvarsspørsmål gjennom det argumentasjons- og vurderingsmønster som er nedfelt i premissene. Skal man få oversikt over eksempelvis det ulovfestede objektive ansvaret, hjelper det imidlertid ikke å studere én enkelt dom. Sett i sammenheng med andre dommer kan imidlertid dommen gi grunnlag for å fastlegge ansvarsgrunnlagets karakteristiske innhold. Å bygge opp generelle normer hvor enkeltdommer kan innpasses, er en viktig oppgave for rettsvitenskapen og står sentralt i denne boken.

På erstatningsrettens område har også rettslitteraturen hatt større betydning enn på mange andre rettsområder. Dette har sammenheng med at rettskildesituasjonen i lang tid var preget av en omfattende, fragmentarisk rettspraksis, og av ufullstendig lovgivning. Erstatningslitteraturen har satt rettsstoffet i system. Dette er en oppgave som ofte ellers er overlatt til lovgiveren. Litteraturen har sammenstilt et stort materiale, systematisert og tilgjengeliggjort det, og slik sett skapt et bilde av erstatningsretten som ikke fremkommer klart av rettskildene. Litteraturen har også kunnet påvise at skrittvise trinn i domstolenes praksis har ledet til nyskapninger. Litteraturen oppfanget således at domstolene hadde utviklet et nytt ulovfestet objektivt ansvar, et ansvar for farlig bedrift. Dette ansvaret behandles nærmere nedenfor i kapittel 5.

Håndbøkene i obligasjonsrett mot slutten av 1800-tallet inneholdt drøftelser av erstatningsrettslige problemstillinger. Men behandlingen var kortfattet. Det var først ved Oscar Platous «Forelæsninger over udvalgte emner af Privatrettens almindelige del» (Kristiania 1914) at man fikk en mer utførlig

8215037066_Stenvik og Hagstrøm_Erstatningsrett 2 utgave.indd 31

24.10.2019 11:26

32

Kapittel 1 Innledning

fremstilling. Den overskygges imidlertid av Fredrik Stangs «Erstatningsansvar» (Kristiania 1919), som gir en suveren behandling av stoffet i en moderne form. Stang maktet å løfte emnet ved å sette det norske rettsstoffet inn i en historisk og internasjonal sammenheng. Ved denne og monografien «Skade voldt av flere» (Kristiania 1918) hadde Stang dermed lagt grunnlaget for en moderne erstatningsrett.

Noen egentlig etterfølger fikk ikke Stangs verk. Astrup Hoel, «Risiko og ansvar» (Oslo 1929), drøftet viktige rettspolitiske spørsmål, men fikk liten betydning i praksis. Jørgen Øvergaards «Norsk erstatningsrett» (2. utg., Oslo 1951) ble nok litt ufortjent sett på som gammeldags, og fikk, som Peter Lødrup sier, neppe «den anerkjennelse den fortjener».46 Kristen Andersen representerte en ny generasjon, og han var tidlig ute med erstatningsrettslige fremstillinger. Det verk som samlet hans skrifter, var «Skadeforvoldelse og erstatning» (1. utg., Oslo 1970). Mens både Platou, Stang og Øvergaard var internasjonalt orientert, var Kristen Andersens oppmerksomhet vesentlig rettet mot norsk rettspraksis.

Neste generasjon var Peter Lødrup, «Lærebok i erstatningsrett» (6. utg., Oslo 2009). Den rådet lenge grunnen sammen med Nils Nygaards «Skade og ansvar» (6. utg., Oslo 2007). De nyeste fremstillingene av alminnelig norsk erstatningsrett er Trine-Lise Wilhelmsen og Birgitte Hagland, «Om erstatningsrett – Med utgangspunkt i tekster av Peter Lødrup» (Oslo 2017) og Morten Kjelland, Erstatningsrett – en lærebok (2. utg., Oslo 2019). En kommentarutgave til skadeserstatningsloven er Bjørn Engstrøm, «Skadeserstatningsloven med kommentarer» (Oslo 2010). Loven er også utførlig kommentert av Bjarte Askeland i Rettsdata.

46 Lødrup, Lærebok i erstatningsrett, s. 72.

8215037066_Stenvik og Hagstrøm_Erstatningsrett 2 utgave.indd 32

24.10.2019 11:26

Kapittel 2

Erstatningsrettens internasjonalisering

2.1 Innledning Gjennom de siste par generasjoner har nok de fleste sett på erstatningsretten som hovedsakelig et nasjonalt anliggende, som en disiplin hvor rettsutviklingen først og fremst har skjedd – og skjer – gjennom nasjonal rettspraksis. Et slikt bilde er imidlertid ufullstendig. Som på stadig flere rettsområder, ser man også i erstatningsretten en tiltagende internasjonalisering – først og fremst europeisering – av retten, med de konsekvenser dette har for borgernes rettsstilling og for den juridiske metode.

De to overnasjonale organisasjoner som har øvd størst innflytelse på den europeiske rettsutviklingen, er naturlig nok EU og Europarådet. EUs erstatningsrett har hovedsakelig karakter av spesiell erstatningsrett. EU har altså ikke utviklet noen alminnelig erstatningsrett, men mange enkeltnormer på et antall spesialområder.

De EU-rettslige erstatningsnormene er, så langt de gjelder, bindende for medlemsstatenes spesielle erstatningsrett, og gjennom EØS-avtalen også for norsk spesiell erstatningsrett. Indirekte vil imidlertid denne spesielle erstatningsrett kunne øve innflytelse også på nasjonal alminnelig erstatningsrett. Europarådet har et snevrere mandat enn EU; det skal arbeide for beskyttelse av menneskerettigheter, demokrati og rettssikkerhet («the rule of law»). Rettsgrunnlaget for Europarådets kompetanse springer ut av Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK), som skal beskytte borgerne (personer og upersonlige rettssubjekter) mot krenkelser fra medlemsstatene. Et ledd i denne beskyttelsen er å sikre borgerne kompensasjon om de har vært utsatt for menneskerettskrenkelser. Av dette følger at EMK-retten først og fremst har betydning for det offentligrettslige erstatningsansvaret – statens ansvar overfor borgerne – men indirekte kan konvensjonen også få betydning i saker mellom borgere (horisontal virkning).

Når man skal fremstille den internasjonale dimensjonen i erstatningsretten, er det hensiktsmessig å skille mellom tre temaer (som riktignok til dels henger sammen): For det første kan erstatningsansvar oppstå ved brudd på internasjonale forpliktelser. Stater påtar seg ved internasjonale konvensjoner forpliktelser overfor andre stater, og i noen grad også overfor egne borgere. For det andre finnes det internasjonale konvensjoner som setter krav til nasjonal erstatningsrett i medlemsstatene, enten i form av minimumskrav til det erstatningsvern som konvensjonsstatenes borgere skal nyte godt av, eller i form av harmoniseringsregler som tar sikte på å redusere eller fjerne ulikheter i konvensjonsstatenes erstatningsrett. Betydningen av slike konvensjoner behandles nedenfor under 2.2 og 2.3. For det tredje øver

8215037066_Stenvik og Hagstrøm_Erstatningsrett 2 utgave.indd 33

24.10.2019 11:26

34

Kapittel 2 Erstatningsrettens internasjonalisering

andre lands erstatningsrett en mer uformell innflytelse på norsk erstatningsrett. Vi er del av en nordisk og europeisk rettskultur, som gjør det naturlig og ønskelig å søke kunnskap og inspirasjon fra andre lands lovgivning, rettspraksis og litteratur, når vi skal ta stilling til hva norsk rett er eller bør være. I de senere år har det vært gjennomført betydelige rettssammenlignende studier, og det har vært utformet forslag til prinsipper for en felleseuropeisk, alminnelig erstatningsrett (ius commune).

Denne komparative dimensjonen i erstatningsretten kommer vi tilbake til nedenfor under 2.4.

2.2

Internasjonale menneskerettigheter

Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK) oppstiller rettigheter og friheter for borgerne, som det påhviler medlemsstatene å sikre innenfor sine jurisdiksjoner (art. 1). Vernet er senere utbygd gjennom et antall tilleggsprotokoller.

EMK og noen av tilleggsprotokollene, samt en del viktige FN-konvensjoner,47 gjelder som norsk lov i medhold av lov om styrking av menneskerettighetenes stilling i norsk rett (menneskerettsloven) av 21. mai 1999 nr. 30. Etter lovens § 3 skal de inkorporerte konvensjonsbestemmelsene «ved motstrid gå foran bestemmelser i annen lovgivning». I tillegg fikk Grunnloven i 2014 en ny § 92, som pålegger statens myndigheter å «respektere og sikre menneskerettighetene slik de er nedfelt i denne grunnlov og i for Norge bindende traktater om menneskerettigheter». Dette er ikke en inkorporasjonsbestemmelse, men en bestemmelse som forplikter domstoler og andre nasjonale myndigheter til å håndheve menneskerettighetene på det nivå de er gjennomført i norsk rett, jf. HR-2016-2554-P (Holship) avsnitt 70. Også konvensjoner som ikke er inkorporert gjennom menneskerettsloven, kan etter omstendighetene få erstatningsrettslig betdning.48 Blant de rettigheter som EMK oppstiller, kan nevnes retten til liv (art. 2), retten til beskyttelse mot tortur og inhuman behandling (art. 3), retten til beskyttelse mot urettmessig frihetsberøvelse (art. 5), retten til rettferdig rettergang (art. 6) og retten til privatliv (art. 8). Viktig er også vernet for eiendomsretten i første tilleggsprotokoll til EMK art. 1. Ved at det påhviler staten å sikre disse rettighetene, oppstilles indirekte også handlenormer for staten. Ikke bare må staten respektere borgernes rettigheter, den må dertil utvise aktivitet for å sikre rettighetene (positive plikter), herunder mot krenkelser fra andre borgere, jf. Rt. 2013 s. 588 (besøksforbud).49 Hvis en borger har fått sine rettigheter krenket, bestemmer EMK art. 13 at han skal ha «en effektiv prøvningsrett ved en nasjonal myndighet». For at en prøvings47

Birgitte Hagland, «Erstatningsvern ved personskade på saksområder hvor kvinner er typiske skadelidte», Tidsskrift for erstatningsrett, forsikringsrett og trygderett 2018 nr. 2–3 (s. 79–107), drøfter den erstatningsrettslige betydningen av FNs kvinnediskrimineringskonvensjon fra 1979.

48 Jf. HR-2018-872-A (Femund sijte) om betydningen av ILO-konvensjon nr. 169 om urfolks rettigheter.

49 Se til emnet, Clarence Crafoord, «Kan unnlatt myndighetsutøving medføre erstatningsansvar», i Forhandlingene ved Det 40. nordiske juristmøtet, bind I, Oslo 2014.

8215037066_Stenvik og Hagstrøm_Erstatningsrett 2 utgave.indd 34

24.10.2019 11:26

bakside: 173 mm

høyde: 246 mm

are stenvik er advokat og partner i Advokatfirmaet BA-HR, der han hovedsakelig arbeider med immaterial­ rett, kontraktsrett og erstatningsrett. Han var i flere år professor ved Det juridiske fakultet, Univer­ sitetet i Oslo, hvor han underviste i de samme fagene. Han har pub­ lisert en rekke arbeider innenfor forskjellige rettsområder, herunder Kjennetegnsrett (3. utg.

2011, sammen med Birger Stuevold Lassen), Patentrett (3. utg. 2013) og Internasjonalisering og juridisk metode (2. utg.

2015, sammen med Finn Arnesen). i s b n 9 7 8 -8 2 -1 5 -0 37 0 6 -6

VIGGO HAGSTRØM ARE STENVIK i erstatningsretten behandles reglene om økonomisk kompensasjon ved skadefor­ voldelse utenfor kontraktsforhold. Boken gir en bred fremstilling av gjeldende rettsregler og retts­ praksis i Norge, sett i lys av den interna­sjonale rettsutviklingen. Fremstillingen omfatter både det privatrettslige og det offentligrettslige erstatningsansvaret. Ansvaret for skade voldt ved offent­lig virksomhet har fått økt aktualitet, ikke minst som følge av EØS-avtalen og Den europeiske menneskerettskonvensjon. Størst plass vies de generelle regler som gjelder uavhengig av livsområde og skadetype. Fremstillingen dekker de alminnelige ansvarsgrunnlagene i norsk rett, culpaansvaret, arbeidsgiveransvaret og det ulov­festede objektive ansvaret, samt alminnelige prinsipper for årsaks­ sammenheng og erstatnings­utmåling. I tillegg tas viktige ansvarsformer opp til behandling, som bilansvaret, produktansvaret og legemiddelansvaret, samt ansvaret for pasient­skader og yrkesskader.

Både personskader, tingskader og rene formueskader behandles inngående.

Boken er velegnet som håndbok for dommere, advokater og andre som kommer i berøring med erstatningsrettslige problemstillinger. Den kan også brukes som lærebok for juridiske studenter.

Annen utgave er oppdatert med henvisninger til ny lovgivning, rettspraksis og litteratur. I tillegg er flere avsnitt utdypet og omskrevet.

ERSTATNINGSRETT

viggo hagstrøm var professor ved Det juridiske fakultet, Univer­ sitetet i Oslo, frem til sin bortgang i 2013. Han pub­ liserte en rekke arbeider på formuerettens område, herunder Culpanormen (4. utg. 1983) og Offent­ ligrettslig erstatningsansvar (1987). Hans hovedverk var Obligasjonsrett, som kom i annen utgave i 2011.

rygg: 34 mm

2.

UTGAVE

forside: 173 mm

ARE VIGGO HAGSTRØM STENVIK

ERSTATNINGSRETT 2. UTGAVE