Journalistikkens problem by Universitetsforlaget

Et mediesystem uten en velfungerende privat mediesektor er ikke i stand til å ivareta det samfunnsoppdraget som journalistikken har påtatt seg å forvalte. I et demokrati hviler journalistikkens uavhengig het på avstand til staten og politikken. Det er i kampen mellom idealer og marked at journalistikken som institusjon kommer til ut trykk: På den ene siden står borgernes behov for informasjon, debatt og opplysning. På den andre siden står eiernes forventninger om avkastning. I dagens mediesamfunn er presset mot journalistikken som institusjon stort, demokratiske idealer trues av økonomiske og teknologiske realiteter. Å forvalte samfunnsoppdraget handler om at journalistikken må håndtere de nye globale, teknologiske, øko nomiske og politiske realitetene. I Journalistikkens problem gir Helle Sjøvaag leseren et teoretisk fundament for å forstå journalistikkens rolle i dagens d emokrati og samfunn. Hun viser hvordan spenningen mellom demokrati, økonomi og teknologi må analyseres innenfor dagens medievirkelighet og s amtidig forankres i diskusjoner som all tid har vært en del av journalistikken som institusjon. Helle Sjøvaag er professor i journalistikk ved Universitetet i Stavanger. Sjøvaag har forsket på journalistikk i over femten år. Hun har s tudert hvordan nyheter utfolder seg på nett, papir, fjernsyn og sosiale m edier på tvers av det norske nyhetslandskapet, og hovedperspektivet har vært de strukturelle forutsetningene for journalistisk virk somhet. Sjøvaag har også forsket på medienes økonomi, mediereguleringen, profesjonsidealer og digitaliseringen av mediesystemene. Hennes siste bok er Journalism Between the State and the Market, utgitt av Routledge i 2019.

HELLE SJØVAAG JOURNALISTIKKENS PROBLEM DEMOKRATI, ØKONOMI OG TEKNOLOGI

Journalistikkens demokratiske rolle hviler på medienes kommersielle grunnlag. Det er dette som utgjør journalistikkens evige problem.

HELLE SJØVAAG JOURNALISTIKKENS PROBLEM DEMOKRATI, ØKONOMI OG TEKNOLOGI

isbn 978-82-15-02991-7

Journalistikkens_problem_omslag.indd 1

15.07.2020 11:27

Journalistikkens problem

Helle SjĂ¸vaag

Journalistikkens problem Demokrati, Ă¸konomi og teknologi

universitetsforl aget

© Universitetsforlaget 2020 ISBN 978-82-15-02991-7 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med rettighetshaverne er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning og kan straffes med bøter eller fengsel. Henvendelser om denne utgivelsen kan rettes til: Universitetsforlaget AS Postboks 508 Sentrum 0105 Oslo www.universitetsforlaget.no Omslag: Johanne Hjorthol Sats: ottaBOK Trykk: 07 Media – www.07.no Boken er satt med: Minion Pro 10,5/15 Papir: 90 g Munken Pure 1,13

Innhold INNLEDNING: Mitt problem . . . . . . . . . . . . . Å starte fra bunnen: Journalistikkens problem. Nye utfordringer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Bokens struktur. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

. . . .

7 9 11 13

KAPITTEL 1 – Samfunnsoppdraget. En selvpålagt plikt . . . . . . . . . Journalistikkens makt. . . . . . . . Kontraktteorien. . . . . . . . . . . . Gjensidighetsprinsippet. . . . . . Hvordan virker kontrakten?. . . . Kontraktsbrudd. . . . . . . . . . . Pressens ansvar. . . . . . . . . . . Borgernes ansvar. . . . . . . . . . Oppsummering . . . . . . . . . . .

. . . . . . . . . .

16 17 19 20 26 28 31 34 37 39

KAPITTEL 2 – Journalistens rolle. . . . . . . . . Journalisten som aktør. . . . . . . . . . . . . Journalistens autonomi . . . . . . . . . . . . En svekket autonomi? . . . . . . . . . . . . . Journalisten i aktør/struktur-perspektivet. . Profesjonsstatusen . . . . . . . . . . . . . . . Journalistikkens ideologi . . . . . . . . . . . Institusjonens autonomi . . . . . . . . . . . . Autonomiens grenser. . . . . . . . . . . . . . Oppsummering . . . . . . . . . . . . . . . . .

. . . . . . . . . .

42 43 47 49 54 57 60 62 65 67

INNHOLD

KAPITTEL 3 – Hva er nyheter?. . Nyheter. . . . . . . . . . . . . . Vesentlighet. . . . . . . . . . . . Nyhetsverdier . . . . . . . . . . Norske nyhetsverdier . . . . . Journalismen . . . . . . . . . . . Oppsummering . . . . . . . . .

. . . . . . .

69 70 72 73 76 78 81

KAPITTEL 4 – Journalistikk og teknologi. . . . . Hvilke teknologier?. . . . . . . . . . . . . . . . Teknologiens rolle. . . . . . . . . . . . . . . . . Journalistikkens teknologiske struktur. . . . . Plattformer. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Teknologiens forutsetninger. . . . . . . . . . . Journalistikkens teknologiske organisering . Journalistikkens tekniske produksjon . . . . . Robotjournalistikk. . . . . . . . . . . . . . . . . Teknologiens forklaringskraft. . . . . . . . . . Oppsummering . . . . . . . . . . . . . . . . . .

. . . . . . . . . . .

83 83 85 89 92 93 96 100 103 105 106

KAPITTEL 5 – Journalistikkens økonomi . Mediemarkedene. . . . . . . . . . . . . Medienes økonomiske karakter. . . . Marked og demokrati. . . . . . . . . . Markedstilpasset journalistikk? . . . . Medieeierskap . . . . . . . . . . . . . . Oppsummering . . . . . . . . . . . . . .

. . . . . . .

108 108 111 113 117 118 125

. . . . . . .

KONKLUSJON: Et problem uten løsning? . . . . . . . . . . . . . . . . . . 127 REFERANSER. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 129 STIKKORDREGISTER. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 143

INNLEDNING:

Mitt problem Journalistikkforskningen i Norge kjennetegnes særlig av tre ting. For det første har de fleste som forsker på journalistikk i dette landet, jobbet som journalist selv. Det betyr at mye av forskningen har et «innenfrablikk» – de fleste har nemlig kjent jobben på kroppen. Når forskeren ser medievirkeligheten fra journalistens ståsted, er ofte eiere og annonsører, politikere og publikum noe som ligger utenfor journalistikken, som enten vil påvirke eller påvirkes. Det andre kjennetegnet er at mye av teorigrunnlaget som mobiliseres for å forstå norsk journalistikk, kommer fra USA og Storbritannia. Å bruke forskning på amerikanske forhold til å forstå norsk medievirkelighet er problematisk, kan man si, fordi det amerikanske mediemarkedet heller er unntaket enn regelen. Men vi bruker det alle sammen, ofte uten å ta høyde for at de to markedene og mediesystemene er markant ulike. Norsk journalistikkforskning er derfor også ganske homogen, i den forstand at de fleste avhandlinger lener seg på det samme teoretiske rammeverket, særlig Giddens’ strukturasjonsteori og ulike versjoner av institusjonalisme (se Morlandstø, 2012). I tillegg har vi i Norge en ganske bred forståelse av hva journalistikk er. Populære former for journalistikk regnes gjerne med i samfunnsoppdraget (se Eide, 2014). Hverdagslivet, private historier og livsstilstoff er del av journalistikkens potensial i å synliggjøre folks liv, noe som anses som demokratifremmende. Spørsmål om hva som er kvalitet i journalistikken, er ofte like inkluderende (Olsen, 2013). Min egen forskning kjennetegnes også av disse trekkene. Jeg forholder meg til amerikansk litteratur, har Giddens som min teoretiske guru og forstår

Innledning: Mitt problem

journalistikken ut ifra et institusjonsteoretisk grunnlag. Det som skiller meg fra andre journalistikkforskere, er at jeg ikke har den praktiske erfaringen som de fleste andre har. Jeg har aldri jobbet i et redaktørstyrt medium. Min legitimitet som «kjenner» av journalistikken er med andre ord ikke helt på nivå med mine kolleger med levd erfaring. Jeg vet ikke helt hva jeg snakker om, vil noen kunne hevde. Men praksismangelen kan være en fordel: jeg klarer å se ting utenfra. Jeg er mer interessert i å forstå hvordan ting virker sammen, og hvorfor de virker. Jeg vil heller finne ut hvordan økonomi, teknologi og demokrati virker som en del av den journalistiske institusjonen, enn å spørre hvordan slike forhold påvirker journalistikken. Derfor mener jeg at journalistikken har et problem, og problemet er institusjonelt. Institusjoner kan forstås som etablerte ordninger for å løse vedvarende samfunnsmessige problemer. Problemet for demokratiet er at maktutøvelse krever legitimitet i befolkningen, uttrykt gjennom valg. Demokratiske valg krever informasjon, debatt og ytringsfrihet. De som har makt, ønsker gjerne å beholde denne makten, og kan manipulere informasjon for å få dette til. Journalistikk er en løsning på dette problemet. For at løsningen skal virke for folket, og ikke makten, må journalistikken hovedsakelig være i privat eie. Hvis staten eier alle medier, setter det demokratiet i fare. Journalister har dermed selv makt og ønsker som alle institusjoner å beholde denne makten. Journalistenes normer, regler og verdier jobber derfor hele tiden på vegne av institusjonen. Institusjonell oppførsel handler om oppførsel som er med på å sikre at institusjonen forblir viktig i samfunnet. Journalistikkens problem er at de mekanismene som jobber for institusjonen, også jobber mot den. Derfor handler denne boken om demokrati, teknologi og økonomi. Journalistikkens demokratiske problem er at nyheter trenger et publikum for å ha en effekt. Mediene kan imidlertid ikke tvinge folk til å lese nyheter, eller til å reagere på avsløringer om maktmisbruk. For å nå ut til folk må innholdet være attraktivt i tillegg til informativt. Derfor er nyheter en blanding av underholdende og opplysende informasjon. Journalistikkens økonomiske problem er at medier er privat eide, og private eiere har økonomiske motiver: De vil ikke tape penger. Journalistikk er avhengig av inntekter fra lesere og annonsører. Sosiale medier har ført til synkende inntekter i disse to markedene. Men teknologien er ikke bare et problem, den er også en løsning. Bedre teknologi gir bedre innsikt i lesernes og annonsørenes behov, og digital publisering

Å starte fra bunnen: Journalistikkens problem

er billigere enn trykking og distribusjon. I denne boken forklarer jeg hvordan journalistikken håndterer disse problemene. Derfor er institusjonsperspektivet viktig og riktig i denne sammenhengen: Det interessante her er hvordan problemene former journalistikken som profesjon og institusjon, hvordan det påvirker nyheter, og hva dette betyr for demokratiet. Jeg vil at fremtidens journalister og medievitere skal forstå hvordan journalistikken ser ut også fra utsiden. Jeg tror det er viktig for hvordan mediene reguleres, for hvilke forventninger vi har til pressen, og hvordan journalister tilpasser seg en bransje i evig endring. Og så mener jeg at vi må ha litt mer forståelse for at nyhetsmediene hovedsakelig er private bedrifter som opererer i et marked som blir stadig mer globalt. Som institusjonelt trekk blir økonomien ofte oversett. Hvordan inntekter genereres, henger sammen med journalistikkens samfunnsoppdrag og teknologi. Selvopprettholdelse handler om institusjonell oppførsel. Medienes økonomi er en del av institusjonen. Men dette er ikke mitt innlegg i debatten om hva som er bra eller dårlig med norsk journalistikk. Denne boken er et forsøk på å starte fra bunnen, med journalistikkens premisser: Ikke glem at mediene er private bedrifter. Og ikke døm dem for det heller, for det er helt nødvendig for demokratiet. Demokratiske idealer, teknologiske realiteter, institusjonelle fordringer og økonomiske motiver er sammen om å forme hvordan nyheter blir til.

Å starte fra bunnen: Journalistikkens problem Journalistikkens grunnleggende problem handler om forholdet mellom inntekter og samfunnsoppdrag. Journalistikken har en selvpålagt rolle i det demokratiske systemet. Mediene har tatt på seg jobben med å føre kritisk tilsyn med makten. Journalister skal bidra til at borgerne har den informasjonen de trenger for å gjøre informerte valg ved stemmeurnene. Dette er journalistikkens samfunnsoppdrag. Journalistikken må ha tilstrekkelig avstand til makten for å ha troverdighet i denne rollen. Denne uavhengigheten sikres gjennom ytringsfrihet og redaksjonell frihet. Fordi ytringsfriheten er en privat rettighet, innebærer ytringsfrihet også privat medieeierskap. Hvem som helst skal i prinsippet kunne etablere et nyhetsmedium og publisere det de selv mener er relevant for å oppfylle journalistikkens samfunnsoppdrag.

Innledning: Mitt problem

Uavhengigheten som dette samfunnsoppdraget krever, gjelder både staten og markedet. Journalistikken skal verken ha økonomiske eller politiske bindinger. Jo sterkere nyhetsmediene står økonomisk, jo sterkere kan de i teorien motstå påvirkning av det journalistiske innholdet. Økonomisk styrke øker avisens uavhengighet overfor annonsører og politikere. Men når inntektene synker, øker sjansen for at nyhetsmediene beveger seg mot mer populært innhold. Mediene tjener ikke penger på den politiske journalistikken. Det er dette som omtales som frykten for markedssvikt – at mediene ikke kan maksimere sine inntekter uten at det samtidig går ut over samfunnsoppdraget. Markedssvikt i journalistikken handler om at det vil være mer lukrativt å lage innhold som kjøperne vil ha, heller enn innhold de trenger. Dersom leserne foretrekker underholdning fremfor politisk journalistikk, vil det være mer penger å tjene på underholdningsnyheter enn på politisk rapportering. En dreining mot underholdning gir kanskje større inntekter, men det gir ikke leserne innsikt i politiske prosesser som de trenger når de skal stemme ved valg. Dermed kan det gå ut over journalistikkens samfunnsoppdrag. Nyheter må oppleves som verdifullt både for publikum og annonsører. Journalistikkens samfunnsoppdrag er fundert på dette samspillet mellom kommersielle og ideelle drivkrefter: private bedrifter som tjener penger på å overvåke makten på vegne av borgerne. Nøkkelen til å forstå hvordan forholdet mellom penger og idealer former journalistikken, ligger i nyhetsmedienes institusjonelle karakter. En institusjon kan forstås som etablerte normer og praksiser som regulerer hvordan samfunnet løser vedvarende oppgaver. Journalistikkens oppgave er å overvåke makten. Maktovervåkingen løses gjennom journalistiske metoder for kritisk vurdering av informasjon, som intervjuer, informasjonsinnhenting og idealer om nøytralitet og upartiskhet. Et rutinemessig problem for journalistikken er at makten ofte er interessert i å skjule informasjon. Den journalistiske institusjonen er derfor støttet av premisser som er med på å løse dette problemet, som informasjonsfrihet og redaksjonell frihet. Journalistikkens institusjonelle karakter handler om hvordan disse praksisene og idealene sørger for at journalistikken forblir viktig i samfunnet. Disse praksisene (hva journalister gjør) og idealene (hvorfor de gjør det de gjør) former journalister som aktører innenfor noen strukturelle rammer – økonomien, teknologien og politikken som omgir journalistikken.

Nye utfordringer

Hvordan strukturelle rammer påvirker journalistikken, handler om styrke forholdet mellom enkeltindividet og samfunnet – mellom individer som aktører og strukturene som omgir dem. Journalister fra ulike medier snakker med de samme kildene – en oppgave som formes av konkurransen mellom mediene, samtidig som de respekterer ytringsfriheten – en oppgave som beskyttes av statlige reguleringer. Samtidig ligger det i institusjonens natur å opprettholde seg selv – praksisene er også designet for å sikre at institusjonen består. Nøytraliteten – det profesjonelle argumentet om at journalister er upartiske – beskytter journalistene fra påstander om politiske bindinger. Sitatsjekken sikrer tillit og dermed tilgang til kildene. Spørsmålet er hvordan journalistikken klarer å opprettholde seg selv i møte med endrede rammebetingelser – når konkurransen også omfatter sosiale medier som staten har få muligheter til å regulere. Journalistikkens problem kan ikke løses av et institusjonsteoretisk perspektiv. Men institusjonsteori er en nyttig inngang til å synliggjøre institusjonelle problemer. Nyinstitusjonalismen (March & Olsen, 1983; Scott, 2013) er særlig fruktbar i spørsmål som handler om hvordan institusjoner møter sosiale, økonomiske og politiske endringer (se for eksempel Allern, 2001; Bjerke, 2009). Nyinstitusjonalismen handler om hvordan institusjoner opprettholder seg selv, og hvordan de påvirker menneskelig oppførsel. Organisasjoner omfavner institusjonelle praksiser fordi de øker sosial legitimitet, og dermed er en kilde til kulturell autoritet. De institusjonelle normene og idealene gir journalister praktisk forståelse (eller reasoning) – de utgjør rammene for handlinger som gir mening i den konteksten de inngår i (Hall & Taylor, 1996). Når konteksten endrer seg – når demokratiske, teknologiske og økonomiske forhold forandres, gir det også nye rammer for handling.

Nye utfordringer Medienes økonomi har blitt mer avhengig av digitale inntekter enn før. I tillegg har den digitale økonomien blitt algoritmisk. Dette er en ny utfordring for journalistikken. Avisøkonomien har i alle år basert seg på inntekter i to markeder – abonnement/salg og annonser. Med digitaliseringen har imidlertid reklamekronene flyttet seg over på internett. Fra 2005 til 2019 forsvant 62 prosent av annonseinntektene fra det norske avismarkedet (Medienorge,

Innledning: Mitt problem

2019a). Samtidig klarer ikke digitale inntekter å veie opp for inntektsfallet på annonsesiden. Papirutgaven er fremdeles hovedinntektskilden til de fleste avisene. I tillegg er abonnementsinntektene synkende. Folk kjøper ikke lenger aviser i like stor grad som før. Nedgang i opplag fører til nedgang i inntekter. Når den digitale økonomien i tillegg baserer seg på algoritmiske strukturer – dataprogrammer som automatisk kobler innhold med lesere og annonsører – stiller det nye krav til medienes teknologiske infrastruktur. Digitalisering er dyrt og kompetansemessig krevende, og det forutsetter en viss størrelse (se Krumsvik, Skogerbø & Storsul, 2013). Algoritmiske prosesser krever stordata for å fungere optimalt. Mengdemålet som skal til for å overleve i denne økonomien, er i ferd med å endre det norske medielandskapet. De små lokalavisene med lokalt, uavhengig eierskap har vanskelig for å overleve her. Resultatet er en konsentrasjon av eierskapsmakten. Tapet av en stabil inntektskilde – abonnenten eller løssalgsleseren – stiller mediene i en svakere posisjon overfor annonsørene. Journalistikken er ikke lenger bindeleddet mellom de som ønsker å selge produkter, og kundene de søker. Selv om folk fremdeles får nyheter fra tv og avis (Ytre-Arne et al., 2017), blir denne rollen i større og større grad tatt over av sosiale medier – særlig privateide, amerikanske, kommersielle selskaper som Google og Facebook (Newman, Fletcher, Kalogeropoulos & Nilsen, 2019). Avisene befinner seg i en prekær økonomisk situasjon, uten åpenbare løsninger. Journalistikken har altså tapt monopolet på to viktige funksjoner: arenaen som kobler annonsører til kunder, og plattformen som setter politikeren i kontakt med velgeren. Tapet av denne rollen betyr at vi må stille de grunnleggende spørsmålene om journalistikken på ny. Hva journalistikk er, hva den kan være, og hva den bør være, er under reforhandling. Spenningsforholdet mellom økonomiske realiteter og demokratiske idealer flytter seg til nye arenaer. Journalistikken opptrer i en global, digitalisert tidsalder. Konkurransen har flyttet seg oppover i systemet. Mediene konkurrerer ikke bare med hverandre, de konkurrerer også med Netflix, Google og Facebook. Journalistikkens rolle som bindeledd mellom politiske og økonomiske aktører er i oppløsning. Forholdet til publikum er utfordret. Hva dette betyr for den enkelte journalist, handler om hvordan journalistikken som sådan manøvrerer i et usikkert og risikofylt økonomisk og teknologisk landskap.

Bokens struktur

Bokens struktur Denne boken består av fem kapittel som stiller sentrale spørsmål om journalistikkens samfunnsrolle i møte med vår tids utfordringer: 1. 2. 3. 4. 5.

Hva er journalistikkens filosofiske grunnlag? Hva er journalistens rolle i samfunnet? Hvordan blir hendelser til nyheter? Hvordan påvirker teknologien journalistikken? Hva betyr markedet for journalistikken?

I kapittel 1 tar jeg for meg journalistikkens grunnleggende spørsmål: Hvorfor har vi i det hele tatt journalistikk? Her skal vi undersøke journalistikkens filosofiske grunnlag. Journalistikken har et samfunnsoppdrag – en kontrakt med samfunnet hvor pressen skal holde makthaverne ansvarlige på vegne av borgerne og demokratiet. Hvorfor krever denne oppgaven ytringsfrihet, redaksjonell uavhengighet og privat eierskap for å fungere? Svarene på disse spørsmålene ligger i den liberaldemokratiske ordningen. Denne forklarer både journalistikkens selvpålagte rolle i demokratiet, pressens medierende posisjon mellom borgerne og staten, og offentlighetens rolle i å opprettholde den demokratiske orden. Problemet for journalistikken er at kontrakten forutsetter gjensidighet. Demokratiet trenger aktive borgere, men journalister kan ikke tvinge folk til å følge med på nyhetene. I kapittel 2 er hovedspørsmålet hvordan journalistikken virker. Hva er en journalist? Hvordan utfører journalistikken sin demokratiske rolle? Ytringsfriheten forutsetter i prinsippet et klart fravær av lisensiering av redaksjonelle medarbeidere. Redaktører må nemlig kunne ansette hvem de vil til å utføre redaksjonelle oppgaver. Dette skaper en situasjon hvor journalistikken hele tiden må argumentere for at yrket er i stand til å utføre sine oppgaver på en forsvarlig måte. En synlig intern selvjustis, praktisert gjennom Vær Varsom-plakaten og Pressens Faglige Utvalg (PFU), er med andre ord viktig for at vi skal kunne stole på journalister (Raaum, 1999). Særlig ettersom journalistikken også må tjene penger. Problemet for journalistikken er at journalister ikke har monopol på sin funksjon. Derfor er yrkesautonomien – friheten som journalister har – avhengig av sterke normer som må kommuniseres aktivt ut i samfunnet.

Innledning: Mitt problem

Når vi har svart på hvorfor vi har journalistikk og hvordan journalistikken fungerer, skal vi i kapittel 3 undersøke hva en nyhet er. Finnes det regler for hva som er en nyhet? Hvordan kommer en sak på dagsorden, og hva er effekten på samfunnet, politikken og kulturen? Hva vil det si at journalisten har makt til å sette ting på dagsorden? Samtidig er et sentralt spørsmål i dette kapittelet hvordan en nyhet ser ut. Derfor skal vi undersøke hva som er journalistikkens nyhetsverdier – hva som gjør en hendelse til en nyhet. Vi skal også se på hva dagsordenmakten betyr for samfunnet for øvrig, og hva kommersielle hensyn har å si for nyhetenes utforming. Journalistikkens problem er at nyheter som selger, ikke nødvendigvis tjener samfunnsoppdraget. Nyheter blir til i en kontekst hvor praksis, kultur, konkurranse, økonomi og teknologi spiller inn. En viktig forutsetning for hvordan nyheter ser ut, er hvilket medium de publiseres i. Kapittel 4 handler om hvordan journalistikkens teknologiske forutsetninger bidrar til å forklare hvordan journalistikken fungerer, fordi mediene også er teknologier. Medienes teknologi påvirker nyhetenes produksjon og distribusjon. Den former hvordan vi som publikum mottar og bruker informasjonen som er tilgjengelig. Digital teknologi endrer ikke bare hvordan journalister jobber, den endrer også informasjonsstrømmen. I tillegg er den digitale medieøkonomien annerledes enn den analoge medieøkonomien. Algo ritmenes innsikt i folks medievaner gir ikke bare ny kunnskap om kundene, de former også debatten i det digitale rom. Journalistikkens problem er at teknologi er både en trussel og en redning. Samtidig som teknologien skaper nye muligheter, gjør den også at sentrale institusjonelle ordninger blir utfordret. Medienes teknologi er nær forbundet med journalistikkens økonomi. Digitaliseringen henger nøye sammen med nyhetsmedienes sviktende økonomiske tilstand. Det er primært tapet av annonsekronene i favør internasjonale konkurrenter som har satt dagens aviser under økonomisk press. I kapittel 5 skal jeg derfor se nærmere på journalistikkens økonomiske forutsetninger, og hva det er med journalistikken som gjør at eierskap i denne sektoren reguleres. Økonomiske spørsmål er viktige fordi journalistikken har en sentral rolle å spille i demokratiet. Samtidig er mye av ansvaret for denne rollen gitt private, kommersielle virksomheter hvis eiere gjerne drives av økonomiske mål. Dette problemet utgjør mye av spenningsforholdet som journalistikken må forholde seg til.

Bokens struktur

Hvorfor og hvordan journalistikken virker, er grunnleggende spørsmål som hele tiden påvirkes av økonomien og teknologien som omgir mediene. Her gjennomgår jeg disse forutsetningene fra bunnen av – hva som er journalistikkens hensikt, hvordan nyheter blir til, og hvilke forhold som spiller inn. Jeg fokuserer først og fremst på journalistikkens demokratiske rolle gjennom den politiske journalistikken. Ikke for å minimere journalistikkens betydning som øvrig sosial og kulturell aktør – pressen overvåker samfunnets maktarenaer også utenfor politikken. Journalister bidrar til folkeopplysning på mange områder og er ikke avgrenset til den politiske funksjonen. Men samfunnsoppdraget handler i bunn og grunn om forholdet mellom staten, borgerne og pressen. Journalistikkens styrke i dette forholdet kan imidlertid mobiliseres også på andre arenaer – i sporten, kulturen og i næringslivet. Grunnleggende forutsetninger som demokrati, økonomi og teknologi er med på å skape de normene, praksisene og verdiene som journalister mobiliserer når de utøver sitt yrke i vid forstand. Offentligheten, pengene og digitaliseringen kan både styrke og svekke journalistikken. Hensikten min er å belyse hvordan dette skjer, og hva det betyr for journalistikken som institusjon. Helle Sjøvaag Stavanger, mai 2020

KAPITTEL 1

Samfunnsoppdraget Journalistikkens ideelle funksjon i et liberaldemokratisk samfunn er å overvåke makten. Journalistens hovedmål er ikke å selge reklame. Det er heller ikke å løpe maktens ærend. Jobben er på passe på demokratiet. Samfunnsoppdraget handler om at journalistikken skal gjøre folk i stand til å utøve sin rolle som borger. Borgerrollen handler om at man har et ansvar for å delta i samfunnet, blant annet gjennom felles beslutninger, som ved politiske valg. Journalister skal gjøre folk i stand til å opptre som borgere ved å opplyse dem om samfunnets feil og mangler, styresmaktenes handlinger og statssystemets forvaltning av lovene. Dette er informasjon folket trenger for å kunne bedømme om lederne gjør en god jobb. Deretter kan de gjøre seg opp en mening om de syns lederne skal få fortsette i denne jobben eller ei. Journalistikkens samfunnsoppdrag er å gi folk den informasjonen de trenger for å kunne ta et informert, demokratisk valg. Dette er ikke bare festtaleretorikk. Journalister tror på dette (se Hovden, 2008, 2016). Journalistens oppfatning av sin egen rolle er fundert i samfunnets liberaldemokratiske organisering. Både praktisk, ideologisk og økonomisk handler journalistikkens funksjon om hvordan man vedlikeholder et rettferdig, demokratisk samfunn. Samfunnsoppdraget handler om den evnen folket har til å overvåke, vedlikeholde og endre samfunnet. Det handler om i hvilken grad folket er i stand til å forvalte sin makt, og forholdet mellom enkeltmennesker i det demokratiske systemet. Hva som blir nyheter, formes av disse demokratiske idealene. Men samtidig som journalistikkens fremste oppgave er å bidra til et

En selvpålagt plikt

velfungerende demokrati, krever også denne rollen frihet fra staten. Denne friheten forutsetter privat eierskap – et grunnleggende premiss for at journalistikken skal kunne overvåke makten på vegne av borgerne. Liberaldemokratiet gir altså journalister en viktig oppgave i samfunnet, og en forventning om at denne rollen gir makt. Makten og innflytelsen dette gir, krever to ting: selvdisiplin i form av profesjonalitet fra journalistens side og avstand fra makten fra eierens side. Makten handler ikke bare om at journalistikken har et samfunnsoppdrag, det handler og om hva dette oppdraget betyr, hvorfor og hvordan det virker, og hvem det gagner. I ytterste instans er det samfunnet selv som tjener på dette. Demokratiet trenger journalister for å fungere i henhold til egne premisser – premisser vi finner dersom vi dykker litt ned i filosofihistorien.

En selvpålagt plikt Samfunnsoppdraget kan ses på som en kontrakt mellom pressen og staten, og mellom pressen og borgerne. Kontrakten fungerer som et bilde på balansen mellom ansvar og frihet som journalisten har i sitt oppdrag. Mediene har makt til å publisere informasjon som er potensielt fellende for dem det gjelder. Hvis pressen bruker sin makt til å felle en person, må dette være motivert av demokratiske prinsipper, som at vedkommende har misbrukt sin posisjon, ikke av politiske eller økonomiske motiver. Samfunnsoppdraget er derfor et normativt oppdrag – et bilde av journalistikkens rolle slik den bør være. Det er ikke dermed gitt at oppdraget alltid utføres, eller at det ikke finnes andre forklaringsrammer for pressens rolle i demokratiet. Men samfunnsoppdraget er journalistikkens egen ideologi, slik journalistikken ser på seg selv. Tar vi dette idealet på alvor og undersøker hva det faktisk består i, avdekker vi også spenningen mellom behovet for inntjening, og det demokratiske oppdraget. Pressens samfunnsoppdrag er forankret i den politisk-filosofiske samfunnskontrakten slik den har utviklet seg fra klassiske filosofer som Jean-Jacques Rousseau, Immanuel Kant og John Stuart Mill og frem til i dag. Terminologien samfunnsoppdrag og samfunnskontrakt brukes gjerne om hverandre. De to begrepene beskriver langt på vei den samme tingen: Oppdraget kan forstås som journalistikkens oppgaver, mens kontrakten beskriver hva journalistikken får i bytte for disse oppgavene. Kontrakten beskriver en utveksling av plikter

Et mediesystem uten en velfungerende privat mediesektor er ikke i stand til å ivareta det samfunnsoppdraget som journalistikken har påtatt seg å forvalte. I et demokrati hviler journalistikkens uavhengig het på avstand til både stat og marked. Det er i kampen mellom idealer og marked at journalistikken som institusjon kommer til ut trykk: På den ene siden står borgernes behov for informasjon, debatt og opplysning. På den andre siden står eiernes forventninger om avkastning. I dagens mediesamfunn er presset mot journalistikken som institusjon stort, demokratiske idealer trues av økonomiske og teknologiske realiteter. Å forvalte samfunnsoppdraget handler om at journalistikken må håndtere de nye globale, teknologiske, øko nomiske og politiske realitetene. I Journalistikkens problem gir Helle Sjøvaag leseren et teoretisk fundament for å forstå journalistikkens rolle i dagens d emokrati og samfunn. Hun viser hvordan spenningen mellom demokrati, økonomi og teknologi må analyseres innenfor dagens medievirkelighet og s amtidig forankres i diskusjoner som all tid har vært en del av journalistikken som institusjon. Helle Sjøvaag er professor i journalistikk ved Universitetet i Stavanger. Sjøvaag har forsket på journalistikk i over femten år. Hun har s tudert hvordan nyheter utfolder seg på nett, papir, fjernsyn og sosiale m edier på tvers av det norske nyhetslandskapet, og hovedperspektivet har vært de strukturelle forutsetningene for journalistisk virk somhet. Sjøvaag har også forsket på medienes økonomi, mediereguleringen, profesjonsidealer og digitaliseringen av mediesystemene. Hennes siste bok er Journalism Between the State and the Market, utgitt av Routledge i 2019.

HELLE SJØVAAG JOURNALISTIKKENS PROBLEM DEMOKRATI, ØKONOMI OG TEKNOLOGI

Journalistikkens demokratiske rolle hviler på medienes kommersielle grunnlag. Det er dette som utgjør journalistikkens evige problem.

HELLE SJØVAAG JOURNALISTIKKENS PROBLEM DEMOKRATI, ØKONOMI OG TEKNOLOGI

isbn 978-82-15-02991-7

Journalistikkens_problem_omslag.indd 1

16.07.2020 09:54