Innledning

1. Rettsgebyr (tidligere sportler) er gebyr for offentlige rettsforretninger. Opprinnelig var sportlene avlønning til de embets- og tjenestemenn som utførte forretningene. Som det er sagt i en forordning fra 1700-tallet: Sorenskriverne skulle av allmuen ha en «billig underholdning for sin umag». For sorenskrivernes vedkommende opphørte ordningen med sportelinntekter da de ble satt på fast lønn i 1872. For andre enn embetsmennene ble ordningen med at sportlene i det vesentlige tilfalt den tjenestemann som utførte den aktuelle forretningen, opprettholdt i sportelloven 4. februar 1938, som i sin tur ble avløst av lov om betaling for rettsforretninger av 18. desember 1959. Først ved loven 17. desember 1982 nr. 86 ble det bestemt at alle gebyrer for de tjenester som loven omfatter, skal tilfalle det offentlige.

2. Loven av 1959, som ble avløst av 1982-loven, ga i likhet med de tidligere lovene fra 1897 og 1938 anvisning på et komplisert og mangeartet system for gebyrberegning. Behovet for en forenkling var åpenbart. Hovedgrepet i lovreformen av 1982 ble derfor innføringen av et enhetsgebyr. Gebyret for de enkelte forretningene som går inn under loven kunne da fastsettes ved bruk av en multiplikator. På denne måten kunne samtlige gebyrer endres ved å endre enhetsgebyret.

Begrunnelsen for å innkreve rettsgebyrer er at de skal være vederlag for det arbeid som utføres av vedkommende myndighet. I lovforarbeidene (Ot.prp. nr. 18 (1982–1983)) er dette uttrykt slik på side 6:

«Tradisjonelt har grunnsynet bak sportelordningen vært at gebyrene skal være betaling for de tjenester som rettsapparatet yter. Sportlene skal ikke tjene som beskatning eller som avgifter til statskassen. Heller ikke skal de brukes som midler i den økonomiske politikk. Dette syn på sportlene har kommet til uttrykk ved at de fastsettes i lov, og ikke i årlige skatte- og avgiftsbeslutninger.»

En annen målsetting bak rettsgebyrloven var å utforme en gebyrordning som ville gi tilnærmet full kostnadsdekning for de tjenestene rettsapparatet yter. I Ot.prp. nr. 18 (1982–1983) er dette uttrykt slik på side 7:

«Rammen for nærværende proposisjon blir etter dette at det utformes en gebyrordning med totalt sett en tilnærmet full kostnadsdekning for de tjenester rettsapparatet yter når bortsees fra strafferettspleien, og hvor reglene i tillegg forenkles.»

Et vedlegg til proposisjonen anslo de aktuelle utgiftene i 1982 til cirka 170 millioner kroner, inntektene etter det daværende gebyrregimet til cirka 138 millioner kroner, og

en forventet dekningsprosent på tilnærmet 100 prosent av kostnadene ved domstolenes virksomhet, bortsett fra straffesakene, ved innføring av endringene. De anslåtte inntektene omfattet imidlertid også dokumentavgift og tinglysingsgebyrer. Behandlingsgebyrene for de sivile sakene var anslått til å dekke cirka 5 % av herreds- og byrettenes samlede driftsutgifter, noe som var forventet å ville øke til 11–12 % ved innføring av et nytt gebyrregime.

3. I tillegg til en rekke alminnelige bestemmelser i kapittel 1, inneholder rettsgebyrloven bestemmelser om gebyrplikten ved tvistemål (kapittel 2), skjønn mv. (kapittel 3), tvangsfullbyrdelse og midlertidig sikring (kapittel 4), skifte- og konkursbehandling mv. (kapittel 5), forkynnelse og vekselprotest (kapittel 8) samt forskjellige bestemmelser (kapittel 9). Av kapittel 6 om «gebyr for tinglysing, registrering m.v.» gjenstår bare § 23 a om gebyr ved anke mot tinglysings- og registreringsavgjørelser. Kapitlet for øvrig ble opphevet ved lov 13. desember 2013 nr. 131 i forbindelse med overføringen til tinglysingsloven av gebyrbestemmelsene som gjaldt tinglysing. Kapittel 7, som gjaldt gebyr for firmaregistrering, ble opphevet i forbindelse med overføringen av gebyrhjemmelen for registrering i Foretaksregisteret til foretaksregisterloven ved endringslov lov 5. september 2003 nr. 92.

Etter jordskifteloven 21. juni 2013 nr. 100 § 7-1 tredje ledd gjelder loven også for saker for jordskifterettene «slik det går fram av lova her, eller så langt ho høver».

4. Ved endringslov 18. desember 2015 nr. 125 ble rettsgebyret, som da utgjorde 860 kroner – en sats som ikke hadde vært endret siden 2006 – økt til 1125 kroner. I forbindelse med økningen kom Justis- og beredskapsdepartementet med enkelte prinsipielle uttalelser om gebyrberegningen.

I Prop. 10 L (2015–2016) er det uttalt på side 1:

«Det er viktig for regjeringen at brukerne ikke betaler høyere gebyr for offentlig tjenester enn selvkost. Finansdepartementets nye rundskriv R 112/15 [R-2015-112] ’Bestemmelser om statlig gebyr- og avgiftsfinansiering’ (bestemmelsene) som trer i kraft 1. januar 2016 slår derfor fast at gebyret for en offentlig tjeneste ikke skal overstige kostnaden ved å produsere og levere tjenesten, jf. vedlegg 4 til Prop. 1 LS (2015–2016) Skatter, avgifter og toll 2016. Av forarbeidene til rettsgebyrloven følger det at loven opprinnelig la opp til et system hvor gebyrene skulle tilsvare tilnærmet kostnadsdekning for tjenestene hvis grunngebyret blir regelmessig justert. For tvistemål og skjønn var det likevel en betydelig underdekning. Utviklingen gikk senere i retning av noe høyere gebyrer enn selvkost for enkelte tjenester av preventive hensyn, dels for å stimulere til frivillige løsninger, og dels for å hindre et overforbruk av tjenestene. Regjeringen ønsker å reversere denne utviklingen og har som nevnt i de nye bestemmelsene fastsatt at betalingen ikke skal overstige kostnaden ved å produsere og levere tjenesten. Det fremgår også av bestemmelsene at gebyrene ikke bør settes lavere enn selvkost. Gebyrene for offentlige tjenester skal følgelig som hovedregel settes til det som det koster å produsere og levere dem, verken mer eller mindre.»

Her er det altså understreket at gebyrberegningen skal ta utgangspunkt i et selvkostprinsipp. Rettsgebyrene skal som gebyrene for andre offentlige tjenester ta utgangspunkt i hva det koster å produsere vedkommende tjenester.

5. Sentrale forarbeider til loven er Ot.prp. nr. 18 (1982–1983) og Innst. O. nr. 26 (1982–1983).

Loven er etter vedtakelsen i 1982 endret en rekke ganger. De enkelte lovendringene og deres forarbeider vil i nødvendig utstrekning bli kommentert under hver enkelt bestemmelse.

Enkelte sentrale bestemmelser er tatt inn i rettsgebyrforskriften 15. februar 1983 nr. 86, som blir kommentert sammen med loven i det følgende.

Justis- og politidepartementets rundskriv G-29/98 om rettsgebyrloven og rettsgebyrforskriften inneholder fortsatt atskillig relevant materiale, selv om fremstillingen nå er foreldet på flere punkter.

Byfogd Ernst Moe ga i 1999 ut boken «Rettsgebyrloven i praksis» (Ad Notam Gyldendal). Sorenskriver Ole F. Harbeks kommentar til sportelloven av 1959 (Grøndahl & Søns forlag 1960) er i dag av begrenset verdi, først og fremst på grunn av at rettsgebyrloven bygger på en helt annen systematikk enn 1959-loven, men inneholder fortsatt en del stoff av interesse. Loven er også kommentert av advokat Michael Lindstrøm i Gyldendal Rettsdata.

En oversikt over gjeldende gebyrer ligger på domstolenes nettside www.domstol.no/ no/sivil-sak/sakskostnader/rettsgebyr/.

6. Fremstillingen er a jour med rettspraksis frem til utgangen av 2019. Høyesterettsavgjørelser til og med 2015 er gjengitt med referanse til Norsk Retstidende og senere avgjørelser med Lovdatareferansen. Lagmannsrettsavgjørelser som har vært gjengitt i Rettens Gang er gjengitt med denne referansen og andre avgjørelser med Lovdatareferansen.