Innledning
1. Rettsgebyr (tidligere sportler) er gebyr for offentlige rettsforretninger. Opprinnelig var sportlene avlønning til de embets- og tjenestemenn som utførte forretningene. Som det er sagt i en forordning fra 1700-tallet: Sorenskriverne skulle av allmuen ha en «billig underholdning for sin umag». For sorenskrivernes vedkommende opphørte ordningen med sportelinntekter da de ble satt på fast lønn i 1872. For andre enn embetsmennene ble ordningen med at sportlene i det vesentlige tilfalt den tjenestemann som utførte den aktuelle forretningen, opprettholdt i sportelloven 4. februar 1938, som i sin tur ble avløst av lov om betaling for rettsforretninger av 18. desember 1959. Først ved loven 17. desember 1982 nr. 86 ble det bestemt at alle gebyrer for de tjenester som loven omfatter, skal tilfalle det offentlige. 2. Loven av 1959, som ble avløst av 1982-loven, ga i likhet med de tidligere lovene fra 1897 og 1938 anvisning på et komplisert og mangeartet system for gebyrberegning. Behovet for en forenkling var åpenbart. Hovedgrepet i lovreformen av 1982 ble derfor innføringen av et enhetsgebyr. Gebyret for de enkelte forretningene som går inn under loven kunne da fastsettes ved bruk av en multiplikator. På denne måten kunne samtlige gebyrer endres ved å endre enhetsgebyret. Begrunnelsen for å innkreve rettsgebyrer er at de skal være vederlag for det arbeid som utføres av vedkommende myndighet. I lovforarbeidene (Ot.prp. nr. 18 (1982–1983)) er dette uttrykt slik på side 6: «Tradisjonelt har grunnsynet bak sportelordningen vært at gebyrene skal være betaling for de tjenester som rettsapparatet yter. Sportlene skal ikke tjene som beskatning eller som avgifter til statskassen. Heller ikke skal de brukes som midler i den økonomiske politikk. Dette syn på sportlene har kommet til uttrykk ved at de fastsettes i lov, og ikke i årlige skatte- og avgiftsbeslutninger.»
En annen målsetting bak rettsgebyrloven var å utforme en gebyrordning som ville gi tilnærmet full kostnadsdekning for de tjenestene rettsapparatet yter. I Ot.prp. nr. 18 (1982–1983) er dette uttrykt slik på side 7: «Rammen for nærværende proposisjon blir etter dette at det utformes en gebyrordning med totalt sett en tilnærmet full kostnadsdekning for de tjenester rettsapparatet yter når bortsees fra strafferettspleien, og hvor reglene i tillegg forenkles.»
Et vedlegg til proposisjonen anslo de aktuelle utgiftene i 1982 til cirka 170 millioner kroner, inntektene etter det daværende gebyrregimet til cirka 138 millioner kroner, og
9788215031804_Lie_Rettsgebyrloven 190220.indd 13
31.03.2020 09:45
