Innledning: Kunsten å samles

Hva er en samlingsstund i barnehagen? Finnes det grenser for hva og hvor det kan være? Må alle ha samlingsstund?

Søker man på samlingsstund i den nåværende Rammeplanen (Utdanningsdirektoratet, 2017), får man ingen treff. Søker man på samlingsstund i rammeplanene fra 2006 og 2011, får man heller ikke noen treff. Man må tilbake til 1996 for å finne spor av samlingsstund. Til tross for at det er lite eksplisitt fokus på samlingsstund i de siste rammeplanene, er samlingsstunden en aktivitet som i stor grad inngår i barnehagens hverdag.

Samlingsstunden har en lang tradisjon i nordiske barnehager, men dens status har vært skiftende. Dette henger sammen med spørsmål om samlingsstundens formål, struktur og betydning for ansatte og barn og deres muligheter for medvirkning. I faglitteraturen har samlingsstunden også blitt kritisert for å ha betydning for ansatte i barnehagen som et strukturerende element i arbeidshverdagen (Eide, Os & Samuelsson, 2012).

I 1978 publiserte Elisabeth Cecile Sønstabø boken Samlingsstunden i barnehagen, som er basert på en undersøkelse fra 1974 av aktiviteter i samlingsstunden, hvor hun finner at hovedfokus lå på litteraturformidling, samtale, lek, dramatisering og sang. Hun fant også at barnegruppen var mest oppmerksom i sang-, musikk- og bevegelsesaktiviteter.

Et av de første større, nordiske forskningsarbeidene om barnehagens samlingsstund ble gjort av Lena Rubinstein Reich i Sverige på tidlig 1990-tall. Hun publiserte en bok med utgangpunkt i avhandlingen, som utkom i norsk utgave i 1996. Her skriver hun om samlingsstundens

opprinnelse, forekomst, tradisjonelt innhold og ledelse. Selv om Reichs forskning tar utgangspunkt i svenske barnehager, er den relevant også for norske forhold. I den norske utgavens forord skriver Unni Bleken (Reich, 1996) at en definisjon av samlingsstund kan være at voksne og barn sitter samlet og har felles aktiviteter ledet av voksne. Samlingsstunden er ifølge henne et fast punkt på dagsordenen og holdes på et bestemt tidspunkt på dagen og på et bestemt sted. Fra norsk forskning ønsker vi å trekke frem undersøkelsen til Brit Johanne Eide, Ellen Os og Ingrid Pramling Samuelsson (2012), der de har funnet at toddlere deltar i fellesskapet, men at de har/får begrensede muligheter for å influere på hva som skjer i en samlingsstund.

I Liv Ingrid Aske Håbergs doktoravhandling viser hun hvordan samlingsstunden kan spores tilbake til Fröbel og hans pedagogikk, der både frie og voksenledete aktiviteter inngikk og barna var samlet i sirkel (Håberg, 2015). Håbergs bidrag er en studie som sammenligner barnehagelærere og assistenters didaktiske arbeid i barnehagen, blant annet knyttet til samlingsstunden. Håberg har senere undersøkt samlingsstunden med tanke på hvordan barnehagen legger til rette for barns språkutvikling, og hennes hovedinntrykk er at samlingsstunden innholdsmessig fungerer mer som en tradisjonsbærer enn som en nyskaper i arbeid med tidlig litterasitet i barnehagen. Sanger, rim, regler, høytlesning og samtale er, som tidligere, viktige innholdselementer i en samlingsstund (Håberg, 2019).

Det er også skrevet en del metodiske bøker som omhandler fenomenet samlingsstund, og vi vil trekke frem noen av dem. I 2009 publiserte Trude Anette Brendeland Magiske samlingsstunder, en bok som har mange praktiske eksempler på samlingsstundens innhold og aktiviteter. Også Nuria Oliu Moe (2014) har i boken Samlingsstund som sentrum i barnehagen flere forslag til hva samlingsstunden kan inneholde og hvordan man kan planlegge og lede den. Tiri Bergesen Schei og Adele Duus skrev Modig som Mitwa i 2016. Dette er en bok med mange praktiske eksempler, men som også vektlegger betydningen av regi og behovet for form og struktur i en samlingsstund (Schei & Duus, 2016).

Vi har erfart at barnehagelærerstudenter som vil skrive om samlingsstunden, ofte opplever utfordringer i å finne litteratur som de kan bruke i oppgavene sine. Mye av litteraturen er metodisk orientert og er nyttige

bøker for planlegging av samlingsstunder, men det kan være vanskelig å finne materiale som problematiserer, utfordrer og tenker nytt rundt feltet. Ønsket er at denne boken skal bidra til å fylle dette rommet. Ved å spørre oss hva en samlingsstund er og hva det kan være ønsker vi å bidra med tekster til barnehagelærerutdanninger og barnehagefeltet. Boken har et særlig fokus på estetiske fag, pedagogikk og ledelse, og vil være spesielt relevant som litteratur i emnet kunst, kultur og kreativitet i barnehagelærerutdanningene eller i andre emner og studieprogram. Boken er også aktuell for arbeid med kunnskapsområdet kunst, kultur og kreativitet i barnehagen.

Tittelen «Kunsten å samles» henspiller på at det kreves en bevissthet og faglighet for å lage og gjennomføre gode samlingsstunder i barnehagen. Å samles er en bevisst handling utover det å være sammen. Når man samles i samlingsstunden, møtes man rundt en felles aktivitet, et felles fokus. Dette fokuset kan skape opplevelser og erkjennelser, og bidra til at barn får uttrykke seg gjennom ulike estetiske former. Tittelen kan også peke mot kunstfagenes sentrale rolle i barnehagen, og spesielt i samlingsstunden hvor for eksempel fortelling, dramatisering, sang, spill, visuell kunst og lek er naturlige bestanddeler.

Boken søker å utfordre den tradisjonelle forståelsen av hva en samlingsstund kan være. I stedet for å samles i garderoben, kan samlingen foregå i fjæra, på museet, i et spennende rom eller på teatret. Innhold, form og metoder er sentrale temaer. I boken, som består av ni kapitler, vil vi også diskutere ulike perspektiver på læring og på barnehagelærerrollen i samlingsstunden.

I kapittelet «Se på min samlingsstund» undersøker Maria Dardanou og Anja Maria Pesch samlingsstundens plass i rammeplaner i tre land – Norge, Tyskland og Hellas – med fokus på praksiser, formål og aktiviteter. Gjennom Banduras sosialkognitive læringsteori drøfter de samlingsstundens plass og verdi i barnehagen som en arena for barns mestring, motivasjon og sosiale læring.

I kapittelet «Styringsteknikker i samlingsstund» analyserer Gøril Figenschou en samlingsstund på en 0–3-årsavdeling i en barnehage. Det empiriske materialet analyseres med Jennifer Gores åtte ulike styringsteknikker som opptrer i pedagogiske sammenhenger. Kapittelet er basert på

hennes doktoravhandling «Full kontroll i barnehagen?» fra 2017.

Anne Eriksen skriver om hvordan dramaturgisk tenkning kan bidra i planleggingen og gjennomføringen av en samlingsstund i kapittelet «En samlingsstund tar form». En praksisfortelling drøftes i lys av dramaturgisk teori.

I kapittelet «Kunsten å undre seg» diskuterer Bjarne Isaksen samlingsstundens potensial som en arena for eksistensielle erfaringer. Med utgangspunkt i Otto Friedrich Bollnows pedagogisk orienterte eksistensfilosofi drøftes pedagogrollen, planlegging og eksistensielle møter.

Bente Anita Karlsen og Maria Dardanou skriver om land art som samlingsstund i kapittelet «Å samles og formes i uteområdet». Kapittelet ser på hvordan samlingsstunden kan knyttes til barns stedlige og estetiske opplevelser i lys av Tim Ingolds teorier. Barns tilnærming og utforskning av nærmiljøet gjennom estetiske prosesser bidrar til barns meningsskaping av sted.

I kapittelet «Når musikk bringer middelalderens karneval inn i barnehagen» skriver Nina Helene Dønnem og Bengt Arve Haugseth om hvordan man kan skape samlingsstunder hvor musikk både er viktig i seg selv og kan inkludere alle deltakere i en frisone for latter, likeverd og mestring gjennom bruk av Bakhtins karnevalteori og Smalls musicking-teori.

I «Vi samles på museet» tar Miriam Wiik for seg den anvendte teaterformen museumsteater, og drøfter en forestilling for barn i lys av teori om denne formen for teater. Hun viser at nøkkelen til å engasjere barna er å rammesette dem i fiksjonen og gi dem mulighet til medvirkning og aktiv deltakelse.

Lytting inngår som en naturlig faktor ved språklæring. Dette skriver Ingrid C. Nordli og Kristian Skog om i kapittelet «Lytting i samlingsstund». De viser til ulike måter å forstå barns lytting på, og presenterer seks trinn i lytteprosessen som de analyserer en samlingsstund gjennom. På den måten illustrerer de sammenhengen mellom musikk og språk.

I bokens siste kapittel, «Når vi skal snakke om Hjulene på bussen», skriver Anja Maria Pesch og Kirsten Sivertsen Worum om barns deltakelse og posisjonering i samlingsstunden i lys av Mikhail Bakhtin. Med utgangspunkt i en case fra en samlingsstund, belyser de hvordan barns deltakelse er avhengig av posisjoner de tar og får.

Vi håper at boken faller i smak for den nysgjerrige leser som er opptatt av barns egenart og unike perspektiv, inne eller ute, planlagt eller spontant, i store eller små grupper. Det er mange muligheter for å samles. Når barnehagelæreren har improvisasjonskompetanse og åpenhet for det store i det lille, kan en fuglebegravelse bli en samlingsstund, som i haikudiktet til poeten Stein Iden (2003, s. 8):

bare barn og en katt i begravelsen til en fugl