Informerte borgere

JAN FREDRIK HOVDEN er sosiolog og professor i medievitenskap ved Universitetet i Bergen. Hans arbeider er orientert mot studier av livsstiler, sosiale klasser og sosiale eliter, inkludert studier av journalister, studenter, politikere og kulturelle eliter.

TINE USTAD FIGENSCHOU er professor i journalistikk ved OsloMet – storbyuniversitetet.

Hun er interessert i hvordan mediene virker inn i politiske prosesser og prioriteringer, medienes framstilling av marginaliserte grupper, og alternative medier.

TORGEIR UBERG NÆRLAND er forsker ved Norwegian Research Center (NORCE) og er interessert i medier og kulturs betydning for medborgerskap og demokrati. Han har forsket pü büde politiske, kultursosiologiske og demokratiteoretiske dimensjoner ved kulturbruk, spesielt musikk.

HILDE SAKARIASSEN er stipendiat i medievitenskap ved Universitetet i Bergen og er interessert i brukernes opplevelse av sosiale medier.

Vi mü ta utgangspunkt i de borgerne vi har, mener forfatterne av denne boka. Vi mü se pü hvilke medievaner de faktisk har lagt seg til. Folk flest er bare noenlunde informert om samfunnet rundt seg. Sporadisk følger de ekstra nøye med.

Og det kan vÌre godt nok! Det viktigste er at alle har en offentlig tilknytning, en orientering mot samfunnet som danner grunnlag for engasjement og handling nür det trengs. Da mü veien inn til den offentlige samtalen oppleves som üpen. Forfatterne viser hvem som knytter seg opp mot norsk offentlighet, hvordan de gjør det, og hvem som gjør det i mindre grad enn andre. De argumenterer for at norske borgeres offentlige tilknytning handler om ü orientere seg mot mange ulike omrüder og ta i bruk ulike veier til offentligheten.

Slik gir Informerte borgere? Offentlig tilknytning, mediebruk og demokrati et nyansert bilde av hvordan det norske folk – pü tvers av alder, interesser og sosiokulturell bakgrunn – orienterer seg mot samfunnet de er en del av.

ISBN 978-82-15-03649-6

Offentlig tilknytning, mediebruk og demokrati

KJERSTI THORBJĂ˜RNSRUD er forsker ved Institutt for samfunnsforskning. Hun er interessert i medienes endrede samfunnsrolle. Hun forsker pĂĽ ytringskultur, vanlige folks deltagelse i mediene, debattklima, myndighetskommunikasjon og lobbyvirksomhet.

INFORMERTE BORGERE?

BRITA YTRE-ARNE er førsteamanuensis i medievitenskap ved Universitetet i Bergen og arbeider med kvalitativ mediebruksforskning.

Hun har tidligere redigert bøker om framtidens mediepublikum, kjønn og medborgerskap, og om velferdsstaten som arena for deltagelse.

I et demokrati mĂĽ borgerne engasjere seg i samfunnet.

Dette grunnleggende kravet gjennomsyrer vĂĽr samfunnsform og er sentralt i grunnloven og politikken. Ofte pĂĽkalles ideen om den informerte borger som garantist for demokratiet. Idealet om informerte borgere preger politiske diskusjoner og styrer innretningen av norsk mediepolitikk. Men kan kunnskapsnivĂĽet til den enkelte sikre demokratiet i Norge i dag?

Moe, Hovden, Ytre-Arne, Figenschou, NÌrland, Sakariassen, Thorbjørnsrud

HALLVARD MOE er professor i medievitenskap ved Universitetet i Bergen og er interessert i medienes betydning for borgerne. Han har tidligere skrevet bøker büde om tekst-tv og sosiale medier, og bidro ogsü til Allmenningen. Historien om norsk offentlighet.

Hallvard Moe, Jan Fredrik Hovden, Brita Ytre-Arne, Tine U. Figenschou, Torgeir U. NÌrland, Hilde Sakariassen og Kjersti Thorbjørnsrud

INFORMERTE BORGERE? Offentlig tilknytning, mediebruk og demokrati

ÂŤDet er to grunner til at idealet om den informerte borger ikke er sĂĽ nyttig. Den første og mest ĂĽpenbare er at det er ekstremt urealistisk. Vi tenker gjerne pĂĽ vĂĽr tid som preget av informasjonsoverflod, der vi rusler rundt med hele verdens hukommelse og komplette leksikon tilgjengelig via en dings i bukselomma. Ingen kan i dag vĂŚre i nĂŚrheten av ĂĽ fĂĽ mer enn en overfladisk oversikt over en flik av de temaene som borgerne til enhver tid bør forholde seg til og gjøre seg opp en mening om, som sĂĽ kan ligge til grunn for deltagelse. [‌] Den andre grunnen til at ‘den informerte borger’ ikke alene duger som styrepinne, er viktigere: Det er ikke nødvendig ĂĽ vĂŚre godt informert for ĂĽ vĂŚre en god borger, og det er ikke gitt at en ideell informert borger vil vĂŚre god.Âť

JAN FREDRIK HOVDEN er sosiolog og professor i medievitenskap ved Universitetet i Bergen. Hans arbeider er orientert mot studier av livsstiler, sosiale klasser og sosiale eliter, inkludert studier av journalister, studenter, politikere og kulturelle eliter.

TINE USTAD FIGENSCHOU er professor i journalistikk ved OsloMet – storbyuniversitetet.

Hun er interessert i hvordan mediene virker inn i politiske prosesser og prioriteringer, medienes framstilling av marginaliserte grupper, og alternative medier.

TORGEIR UBERG NÆRLAND er forsker ved Norwegian Research Center (NORCE) og er interessert i medier og kulturs betydning for medborgerskap og demokrati. Han har forsket pü büde politiske, kultursosiologiske og demokratiteoretiske dimensjoner ved kulturbruk, spesielt musikk.

HILDE SAKARIASSEN er stipendiat i medievitenskap ved Universitetet i Bergen og er interessert i brukernes opplevelse av sosiale medier.

Vi mü ta utgangspunkt i de borgerne vi har, mener forfatterne av denne boka. Vi mü se pü hvilke medievaner de faktisk har lagt seg til. Folk flest er bare noenlunde informert om samfunnet rundt seg. Sporadisk følger de ekstra nøye med.

Og det kan vÌre godt nok! Det viktigste er at alle har en offentlig tilknytning, en orientering mot samfunnet som danner grunnlag for engasjement og handling nür det trengs. Da mü veien inn til den offentlige samtalen oppleves som üpen. Forfatterne viser hvem som knytter seg opp mot norsk offentlighet, hvordan de gjør det, og hvem som gjør det i mindre grad enn andre. De argumenterer for at norske borgeres offentlige tilknytning handler om ü orientere seg mot mange ulike omrüder og ta i bruk ulike veier til offentligheten.

Slik gir Informerte borgere? Offentlig tilknytning, mediebruk og demokrati et nyansert bilde av hvordan det norske folk – pü tvers av alder, interesser og sosiokulturell bakgrunn – orienterer seg mot samfunnet de er en del av.

ISBN 978-82-15-03649-6

Offentlig tilknytning, mediebruk og demokrati

KJERSTI THORBJĂ˜RNSRUD er forsker ved Institutt for samfunnsforskning. Hun er interessert i medienes endrede samfunnsrolle. Hun forsker pĂĽ ytringskultur, vanlige folks deltagelse i mediene, debattklima, myndighetskommunikasjon og lobbyvirksomhet.

INFORMERTE BORGERE?

BRITA YTRE-ARNE er førsteamanuensis i medievitenskap ved Universitetet i Bergen og arbeider med kvalitativ mediebruksforskning.

Hun har tidligere redigert bøker om framtidens mediepublikum, kjønn og medborgerskap, og om velferdsstaten som arena for deltagelse.

I et demokrati mĂĽ borgerne engasjere seg i samfunnet.

Dette grunnleggende kravet gjennomsyrer vĂĽr samfunnsform og er sentralt i grunnloven og politikken. Ofte pĂĽkalles ideen om den informerte borger som garantist for demokratiet. Idealet om informerte borgere preger politiske diskusjoner og styrer innretningen av norsk mediepolitikk. Men kan kunnskapsnivĂĽet til den enkelte sikre demokratiet i Norge i dag?

Moe, Hovden, Ytre-Arne, Figenschou, NÌrland, Sakariassen, Thorbjørnsrud

HALLVARD MOE er professor i medievitenskap ved Universitetet i Bergen og er interessert i medienes betydning for borgerne. Han har tidligere skrevet bøker büde om tekst-tv og sosiale medier, og bidro ogsü til Allmenningen. Historien om norsk offentlighet.

Hallvard Moe, Jan Fredrik Hovden, Brita Ytre-Arne, Tine U. Figenschou, Torgeir U. NÌrland, Hilde Sakariassen og Kjersti Thorbjørnsrud

INFORMERTE BORGERE? Offentlig tilknytning, mediebruk og demokrati

ÂŤDet er to grunner til at idealet om den informerte borger ikke er sĂĽ nyttig. Den første og mest ĂĽpenbare er at det er ekstremt urealistisk. Vi tenker gjerne pĂĽ vĂĽr tid som preget av informasjonsoverflod, der vi rusler rundt med hele verdens hukommelse og komplette leksikon tilgjengelig via en dings i bukselomma. Ingen kan i dag vĂŚre i nĂŚrheten av ĂĽ fĂĽ mer enn en overfladisk oversikt over en flik av de temaene som borgerne til enhver tid bør forholde seg til og gjøre seg opp en mening om, som sĂĽ kan ligge til grunn for deltagelse. [‌] Den andre grunnen til at ‘den informerte borger’ ikke alene duger som styrepinne, er viktigere: Det er ikke nødvendig ĂĽ vĂŚre godt informert for ĂĽ vĂŚre en god borger, og det er ikke gitt at en ideell informert borger vil vĂŚre god.Âť

informerte borgere?

9788215036496_Moe mfl_Informerte borgere 111119.indd 1

27.11.2019 11:16

9788215036496_Moe mfl_Informerte borgere 111119.indd 2

27.11.2019 11:16

Hallvard Moe, Jan Fredrik Hovden, Brita Ytre-Arne, Tine U. Figenschou, Torgeir U. Nærland, Hilde Sakariassen og Kjersti Thorbjørnsrud

INFORMERTE BORGERE? Offentlig tilknytning, m ­ ediebruk og demokrati

Universitetsforlaget

9788215036496_Moe mfl_Informerte borgere 111119.indd 3

27.11.2019 11:16

© Universitetsforlaget 2019 ISBN 978-82-15-03649-6 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med rettighetshaverne er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning og kan straffes med bøter eller fengsel.

Henvendelser om denne utgivelsen kan rettes til: Universitetsforlaget AS Postboks 508 Sentrum 0105 Oslo www.universitetsforlaget.no Boken er utgitt med støtte fra Fritt Ord. Omslag- og bokdesign: Jesper Egemar Sats: ottaBOK Trykk: 07 Media – 07.no Innbinding: Bokbinderiet Johnsen AS Boken er satt med: Minion Pro 10,5/15 Papir: Munken Premium Cream 100 g

9788215036496_Moe mfl_Informerte borgere 111119.indd 4

27.11.2019 11:37

9788215036496_Moe mfl_Informerte borgere 111119.indd 5

27.11.2019 11:16

Innhold

6

9788215036496_Moe mfl_Informerte borgere 111119.indd 6

27.11.2019 11:16

Forord . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 8 Kapittel 1: Innledning Hvorfor det vi tror om borgernes forhold til offentligheten, er feil. . . . . . . . . . . 12 Kapittel 2: Mediebruk Offentligheten sett fra mobilskjermen og hverdagens rutiner. . . . . . . . . . . . . . . 32 Kapittel 3: Nyhetsbruk Omtrentlig, strategisk, sporadisk eller saksfokusert . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 52 Kapittel 4: Sosiale medier Viktig informasjonskilde, men lite brukt som debattarena . . . . . . . . . . . . . . . . . 72 Kapittel 5: Kulturbruk Ressurs for tilkobling, avkobling og frakobling . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 92 Kapittel 6: Hovedlinjer Nær, perifer, tradisjonell eller moderne . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 110 Kapittel 7: Sosiale klasser Offentlighetens sosiale urettferdighet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 130 Kapittel 8: Alarmerte borgere Mistillit, polarisering og alternative medier . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 152 Kapittel 9: Avslutning Beredte borgere . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 172 Metodevedlegg Undersøkelser, analyser og empirisk materiale . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 186 Tabellvedlegg . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 194 Litteraturliste . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 200 Sluttnoter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 216 Stikkord . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 234

7

9788215036496_Moe mfl_Informerte borgere 111119.indd 7

27.11.2019 11:16

Forord

8

9788215036496_Moe mfl_Informerte borgere 111119.indd 8

27.11.2019 11:16

forskningsprosjektet mediebruk, kultur og offentlig tilknytning, fin­ ansi­ert av Norges forskningsråd og Universitetet i Bergen, er utgangspunktet for denne samskrevne boka. Hele prosjektgruppen har vært involvert i boka, på ulikt vis. Alle bokas forfattere har tatt del i diskusjonen om bokas innretning, form og innhold gjennom hele prosessen.

Hallvard Moe har som prosjektleder hatt hovedansvar for planlegging av boka, framdrift, koordinering av arbeidet og kontakt med forlaget. Han har hatt ansvar for bokas helhet, og kommentert og redigert i alle bokas kapittel. Moe har vært hovedansvarlig for kapitlene 1 og 9 og har også bidratt substansielt til kapittel 3.

Brita Ytre-Arne har vært medansvarlig for planleggings- og koordineringsarbeidet, og også vært medansvarlig for bokas helhet. Også Ytre-Arne har kommentert og redigert i alle bokas kapittel. Ytre-Arne har vært hovedansvarlig for kapittel 2, og bidratt substansielt til kapitlene 1, 3 og 9, og metodevedlegget.

Jan Fredrik Hovden har hatt ansvaret for analysene av prosjektets spørreundersøkelse, som inngår i kapitlene 2, 3, 6 og 7. Han har hatt hovedansvar for kapitlene 6 og 7 og har bidratt substansielt til kapitlene 2 og 3, samt metodevedlegget. Hovden har også vært involvert i bokas kapittel 1 og 9.

Hilde Sakariassen har hatt ansvar for kapittel 4. Torgeir Uberg Nærland har hatt ansvar for kapittel 5. Tine Figenschou og Kjersti Thorbjørnsrud har hatt ansvar for kapittel 8. Sammen står alle forfatterne for helheten i boka.

I tillegg til forfatterne har prosjektdeltager Lennart Rosenlund i samarbeid med Hovden bidratt til utviklingen av prosjektets spørreundersøkelse og de statistiske analysene gjort i kapitlene 6 og 7, og gitt råd og innspill til de samme kapitlene.

I prosjektets kvalitative hovedundersøkelse tok de fleste forfatterne del i å gjøre intervju. I tillegg bidro forskningsassistent Anders Helgerud, som også fulgte opp informantene mens de skrev mediedagbok. Flere vitenskapelige assistenter har bidratt til transkribering, og noen har også hatt oppgaver i forbindelse med analyser av det kvalitative materialet, og klargjøring av manus: Ingrid Aarseth Johannessen, Luise Salte, Janne Bjørgan og Marianne Borchgrevink-Brækhus fortjener en særlig takk.

En slik bok bygger på ideer, analyser og argumenter som har utviklet seg over tid gjennom prosjektperioden. Alle kollegaer som har gitt innspill og kommentert arbeidene våre underveis, skal takkes, særlig Klaus Bruhn Jensen ved Københavns 9

9788215036496_Moe mfl_Informerte borgere 111119.indd 9

27.11.2019 11:16

Forord

Universitet og Nick Couldry ved London School of Economics. De har gitt gode råd og også vært vertskap for prosjektdeltagere under opphold i København og London. Rasmus Helles, Stine Lomborg (begge ved Københavns Universitet), Tim Markham (Birkbeck, University of London), Kim Schrøder (Roskilde Universitet), Dominique Pasquier (ParisTech) og Irene Costera Meijer (Vrije Universiteit Amsterdam) har også gjennom ulike roller blitt involvert i prosjektet og gitt verdifull hjelp. Forskningsrådets KULMEDIA-program med programstyreleder Jostein Gripsrud i spissen har skapt en god møteplass for relevant forskning, og slik vært nyttig i utviklingen av boka. Takk også til deltagerne i vårt «søsterprosjekt» DiSC ved Institutt for samfunnsforskning.

Heidi Norland har vært en entusiastisk og oppmuntrende, men samtidig faglig kritisk og konstruktivt kritiserende redaktør, helt siden vi kom med ideen til denne boka. Marte Mesna har ledet manus trygt fram til ferdig bok.

Vi håper boka kan gi innsikt i hvordan viktige aspekt ved demokratiet vårt fungerer i dag, være en inspirasjon til nye ideer om hvordan demokratiet bør fungere, og gi grunnlag for en mer konkret diskusjon om hvordan vi som borgere knytter oss til samfunnet.

Forfatterne

Bergen og Oslo Oktober 2019

9788215036496_Moe mfl_Informerte borgere 111119.indd 10

27.11.2019 11:16

9788215036496_Moe mfl_Informerte borgere 111119.indd 11

27.11.2019 11:16

Kapittel 1 Innledning: Hvorfor det vi tror om borgernes forhold til offentligheten, er feil Denne boka handler om offentlig tilknytning som en realistisk, bredt anlagt forståelse av hvordan borgerne i et demokrati orienterer seg mot samfunnet. I dette innledningskapittelet forklarer vi hva vi mener med offentlig tilknytning, og hvorfor dette begrepet er bedre egnet enn idealet om «den informerte borger». Sammenlignet med dette utbredte idealet er offentlig tilknytning et mer realistisk begrep som ligger nærmere hvordan samfunnsorientering faktisk fungerer, og som samtidig er mer åpent for at folk tar i bruk mange ulike veier til offentligheten.

12

9788215036496_Moe mfl_Informerte borgere 111119.indd 12

27.11.2019 11:16

i et demokrati må borgerne orientere seg mot samfunnet. Dette grunnleggende kravet gjennomsyrer samfunnsformen vår, preger politiske diskusjoner, kommer til uttrykk i Grunnlovens paragraf om ytringsfrihet og styrer innretningen av norsk mediepolitikk. Men hva bør en slik orientering innebære? Og hvordan arter den seg i forskjellige folks hverdagsliv? Disse spørsmålene kan virke banale. De er i hvert fall grunnleggende, og har blitt stilt og forsøkt besvart mange ganger før. Men disse svarene er rett og slett ikke gode nok. De gir ikke helhetlig kunnskap for en kritisk diskusjon av hvordan politikken kan innrettes for å bedre vilkårene for alle borgerne, også for de som kommer dårligst ut.

Denne boka gir svar på spørsmålet om hva en orientering mot offentligheten bør innebære, og hva den faktisk innebærer. Det er to grunner til at tidligere svarforsøk ikke fullt ut gir oss den innsikten vi trenger. Til spørsmålet om hvordan orienteringen bør være, pleier både forskere og politikere å påkalle «den informerte borger». En borger skal, ifølge dette idealet, ha en viss kunnskap om politiske aktører, om deres standpunkt og om aktuelle politiske saker. Med en slik orientering mot samfunnet kan hver borger selv gjøre seg opp en mening, og begrunne den. Men kravet om at vi skal være informerte, er, som vi skal argumentere for, den første feilslutningen.

Når kravet til den informerte borger legges til grunn, blir svaret på det andre spørsmålet – om hvordan samfunnsorienteringen egentlig arter seg – dømt til å bli nedslående. For noen forskere blir det underliggende premisset at så lenge visse former for nyhetsjournalistikk finnes i rikelig monn, vil den informerte borger blomstre. Andre forskere tester folks kunnskap om aktuelle tema på den politiske dagsordenen, sjekker om folk husker hvem som gjør hva i styret av landet, og sammenholder det med nyhetsvaner og øvrige aktiviteter i politiske parti eller sivilsamfunnsorganisasjoner. En slik forståelse av forholdet mellom borgerne og politikken er den andre hovedgrunnen til at tidligere svarforsøk har sine begrensninger.

13

9788215036496_Moe mfl_Informerte borgere 111119.indd 13

27.11.2019 11:16

Kapittel 1

Borgerne framstår rett og slett som idioter, både i den opprinnelige betydningen som uinteressert i politikk, og i den vanlige betydningen som uopplyst. Med ujevne mellomrom melder mediene om resultater som er enten morsomme eller tragiske: Sammenlignet med i andre land står det ikke så galt til her, men nordmenn bommer likevel grovt når vi skal anslå hvor mange som bor i verdens fattige land, eller hvor mange i verden som har elektrisitet. 1 18 prosent av oss avviser ikke en sammenheng mellom vaksiner og autisme, selv om forskningen klart slår fast at en slik sammenheng ikke finnes.2 Vi undervurderer også den norske befolkningens overvekt, mener over en tredjedel ikke er religiøse (når riktig svar er 10 prosent), tror gjennomsnittsalderen i Norge er 56 år (den er 39 år),3 eller antar at 8 prosent av tenåringsjentene får barn hvert år (når det er 0,6 prosent som gjør det).4 Tall som viser borgernes uvitenhet, får mye oppmerksomhet fordi de brukes til å forklare overraskende politiske valgresultat. Et flertall av britene stemte i 2016 for å melde seg ut av EU, Donald Trump vant presidentvalget i USA samme år, og populistparti har sanket stemmer i flere europeiske valg, fra Italia til Sverige.

Framveksten av politiske parti som tar navnet sitt etter motstand mot offentlige avgifter, er et eksempel fra Norge.5 Kommentatorer kobler slike valgresultat og tendenser med at borgerne ikke makter å oppfylle sin rolle, godt hjulpet av mediene, som svikter sitt samfunnsoppdrag. Noen bruker funnene til å argumentere for å krympe staten. Andre går lenger og argumenterer for rett og slett å fjerne den allmenne stemmeretten.6 I et par tiår etter jernteppets fall handlet storpolitikk om demokratiets globale ekspansjon – først til Øst-Europa, og deretter forsøksvis til Midtøsten, senest med den såkalte arabiske våren i 2010. Ti år senere virker plutselig folkestyret truet, ikke bare i disse nye demokratiene, men nær oss. I bokhandelen finner vi bøker som advarer om demokratiets død.7 For de som roper varsko, er svarene på spørsmålene om hvordan borgerne bør orientere seg mot samfunnet, og hvordan de faktisk gjør det, bevis for en demokratikrise.

En ny tilnærming til samfunnsorientering Vi foreslår en ny tilnærming til de to spørsmålene. Det vesentlige for samfunnsorienteringen er ikke om folk er fullt ut informerte borgere, men om de har solide veier til offentligheten som kan mobiliseres når engasjement og handling kreves av enkeltborgeren. Vi kaller dette offentlig tilknytning.8 Offentlig tilknytning beskriver hvilke konkrete saker eller tema en person er opptatt av, hvordan denne personens mediebruk inngår i hverdagslivet for øvrig, og hvordan dette henger sammen med 14

9788215036496_Moe mfl_Informerte borgere 111119.indd 14

27.11.2019 11:16

Innledning: Hvorfor det vi tror om borgernes forhold til offentligheten, er feil

grunnleggende livsstilsvalg og sosiokulturelle ressurser. Offentlig tilknytning har altså retning mot et område, og den benytter en eller annen vei dit, ofte, men ikke bare, gjennom mediene. Studerer vi sammenhengen mellom disse elementene, kan vi bedre forstå hva folk orienterer seg mot når de orienterer seg mot samfunnet, og hvilke roller ulike kanaler, enten de er massemedierte eller ei, spiller for orienteringen. Vi kan også analysere hvordan forskjeller i orientering mellom grupper kan forstås i lys av grunnleggende skiller i samfunnet.

Med en slik tilnærming kan vi finne ut om og når det folk gjør når de knytter seg til offentligheten, kan være godt nok til at borgerne oppfyller sine roller. Tilnærmingen vår betyr ikke at vi mener informasjon og kunnskap er uviktig for borgerne og for politisk deltagelse, men at vi også ser etter andre aspekt som er nødvendige for at vi skal kunne ta del i styret av samfunnet: hvilke nettverk vi har, om vi vet hvor vi skal lete etter informasjonen, og hvor godt forberedt vi er på å handle hvis det trengs.

I denne boka bruker vi en slik tilnærming til å vise at ikke bare nyheter, men også kultur og mediebruk mer generelt er veier til offentlig tilknytning. Vi finner at det er viktige forskjeller i hvor nær og fjernt folk opplever å være fra offentligheten, og hva de følger med på når de orienterer seg mot samfunnet. Til sammen gir vi et nyansert bilde av hvordan samfunnsorienteringen arter seg i folks hverdagsliv i Norge i dag. Et slikt bilde er nødvendig for å gi nyanser til hvordan borgerne bør innrette seg, og for en kritisk diskusjon av hvordan politikken kan innrettes for å bedre vilkårene, også for de som kommer dårligst ut. Målet er ikke å skjønnmale, men å finne et realistisk og nyttig borgerideal, og peke på hvordan demokratiet bedre kan rustes for de utfordringene vi ser i dag. De fleste kapitlene brukes til å gi svar på det ene spørsmålet, om hvordan folk faktisk orienterer seg mot samfunnet.

Spørsmålet om hva som er godt nok – hvordan orienteringen bør være – legger vi grunnlaget for i denne innledningen, før vi kommer tilbake til det i bokas siste kapittel.

Boka handler altså om noen aspekt ved det å være borger i et samfunn som det norske. Vi mener offentlig tilknytning er grunnleggende viktig for demokratiet, som fundament for politisk deltagelse, både i formell forstand gjennom valg og mer uformelt i demonstrasjonstog, eller gjennom heftig debatt på Facebook.

Derfor tar vi også for oss koblingene mellom offentlig tilknytning og slike praksiser, for eksempel deltagelse i sosiale medier og aktiviteter knyttet til valg. Likevel fokuserer vi på det som ligger forut for faktisk deltagelse, eller ikke-deltagelse: Den orienteringen vi som borgere har til samfunnet i hverdagen vår. Boka handler 15

9788215036496_Moe mfl_Informerte borgere 111119.indd 15

27.11.2019 11:16

Kapittel 1

dermed om borgernes forhold til politikk, men med et bredt politikkbegrep som rommer mer enn formelle prosesser i statsapparatet, og som i stedet kan defineres ut fra de mange sakene og temaene som det er ulike interesser knyttet til, og som vi som borgere møter på ulike arenaer i samfunnet.9 Resten av denne innledningen bruker vi til å underbygge vår tilnærming. Først viser vi hvorfor idealet om den «informerte borger» ikke fungerer som svar på spørsmålet om hvordan vi bør orientere oss mot samfunnet. Deretter viser vi hvilke element i eksisterende studier vi tar med oss når vi skal undersøke hvordan folk faktisk håndterer borgerrollen i dagens Norge. Disse delene av innledningskapitlet begrunner altså våre egne valg – først av det teoretiske begrepet offentlig tilknytning, og deretter av hvilke metoder vi har brukt. Til slutt beskriver vi strukturen for bokas øvrige kapittel.

En god nok borger Det finnes ulike forestillinger om hva et demokratisk styresett innebærer. De har til felles at de tilskriver offentligheten en rolle som et åpent tilgjengelig rom for kommunikasjon om saker som krever felles løsninger.10 Men det har ulike forventninger til hva borgerne skal bidra med.11 I en minimumsvariant forventes det at vi alle gjør informerte valg ved urnene på valgdagen. Da må vi ha fått god og nyttig informasjon om relevante saker på forhånd, men vi forventes ikke å delta aktivt i noe offentlig ordskifte eller på annet vis engasjere oss i politikken mellom valgene. Kommunikasjonen i offentligheten står ekspertene for. En slik forståelse gis gjerne det noe nedsettende navnet «elitedemokrati», og forbindes med økonomer som Joseph Schumpeter.12 En maksimumsvariant vil derimot foreskrive aktiv deltagelse i offentligheten fra alle berørte borgere. Da vektlegges dialogen som leder til en offentlig mening.

Det krever ikke bare kontinuerlig tilgang på relevant informasjon om et bredt spekter av potensielle saker, men også kunnskap om emnene, mer eller mindre utviklede meninger om disse, og evnen til å kommunisere meningene til medborgerne. Vari­anten, som gis det mer tiltalende navnet «deltagerdemokrati», kobles gjerne til opplysningstiden og Jean-Jacques Rousseau.

Mange legger seg et sted imellom disse to variantene når de tenker på borgernes rolle i demokratiet. Jürgen Habermas er en av flere viktige bidragsytere til denne retningen, men han er den mest kjente. Han utviklet en demokratiteori som han selv plasserte mellom elite- og deltagerdemokratiet.13 Siden 1990-årene har retningen, som kalles deliberativt demokrati, vokst til en kompleks og sofistikert 16

9788215036496_Moe mfl_Informerte borgere 111119.indd 16

27.11.2019 11:16

Innledning: Hvorfor det vi tror om borgernes forhold til offentligheten, er feil

teoretisk retning som forsøker å passe til moderne samfunn. Grunntanken er å åpne for bred deltagelse og debatt mellom alle involverte, men ikke gjennom en naiv idé om et gigantisk allmøte. I stedet tenker man seg ulike modeller som skal føre til at problem spilles inn fra borgerne til de som styrer på vegne av oss – og at den tilførselen av nye problem også bidrar til meningsdannelse underveis for de berørte borgerne.

Kommunikasjons- og medieforskere omfavnet deliberativ demokratiteori, kanskje fordi den ga stor plass nettopp til kommunikasjon: Deliberasjon betyr meningsutveksling underbygd av rasjonelle argument, kritisk lytting, med enighet som mål, og tenkes som det sentrale for demokratiet. Forskere har vært kreative i jakten på denne deliberasjonen: De har lett i lokalpolitiske rådsmøter,14 avisenes leserbrevspalter,15 tv-debatter,16 inne i hodet på hver og en av oss,17 og ikke minst i mange slags diskusjonsfora og kommentarfelt på nettet.18 Statsvitere har også arbeidet med å konstruere egne deliberasjonsopplegg for bedre å kunne realisere det idealet teorien foreskriver.19 Mye av utviklingen innenfor politisk teori utover i 1990-årene plasserte seg som kritikk av deliberativ teori, enten for å videreutvikle tradisjonen eller for å foreslå et alternativ.20 Selv om det ikke alltid sies direkte, bygger mye av forskningen på forholdet mellom medier og demokrati på en form for deliberativ teori, gjerne knyttet til Habermas’ arbeider om offentligheten.21 Med en slik forståelse får vi ofte nyanserte diskusjoner av borgernes deltagelse. Men i bunn ligger likevel en idé om «den informerte borger»:22 En konstruksjon som ideelt sett innehar informasjon om det som finnes av saker på den politiske agendaen, og som er klar til å bruke den informasjonen til å danne og uttrykke en mening.

Det er to grunner til at dette idealet ikke er så nyttig. Den første og mest åpenbare er at det er ekstremt urealistisk. Vi tenker gjerne på vår tid som preget av informasjonsoverflod, der vi rusler rundt med hele verdens hukommelse og komplette leksikon tilgjengelig via en dings i bukselomma. Ingen kan i dag være i nærheten av å få mer enn en overfladisk oversikt over en flik av de temaene som borgerne til enhver tid bør forholde seg til og gjøre seg opp en mening om, som så kan ligge til grunn for deltagelse. Det samme hjertesukket har imidlertid blitt framført før. Økonomen Anthony Downs var tidlig ute med en teori om hvordan folk ter seg som borgere, basert på ideen om rasjonelle valg. «I ethvert høyt spesialisert samfunn», skrev han, «er det mange områder som stiller opp bokstavelig talt uforståelige problem for de som ikke er eksperter.»23 Downs skrev i 1957 i USA, og tidstypisk nok var hans eksempel forsvarspolitikk i atomalderen – et tema in17

9788215036496_Moe mfl_Informerte borgere 111119.indd 17

27.11.2019 11:16

Kapittel 1

gen lekperson kunne forventes å ha velbegrunnede meninger om. Men heller ikke Downs ryddet ny mark med denne observasjonen. Helt tilbake på tidlig 1800-tall finner vi lignende bekymringer blant de som var med på fødselen til det liberale demokratiet.24 Det store gapet mellom tilgjengelig relevant informasjon og hva hver og en kan forventes å forholde seg til, er altså et vedvarende problem med idealet om «den informerte borger». Gapet er et problem fordi det leder fra realistiske analyser til pessimisme eller fatalisme på demokratiets vegne. Det er vanlig å referere til den amerikanske redaktøren og kommentatoren Walter Lippmann25 som et tidlig eksempel. Lippmann var pessimistisk: Borgerne var som døve tilhørere på bakerste benkerad når politikken utspilte seg på scenen.26 Løsningen ble for ham å overlate mer til eksperter, og gi borgerne en mindre sentral rolle – i tråd med «elitedemokratiet».27 Vi tenker annerledes på det: Beskrivelsen av den overveldende informasjonsstrømmen er dekkende, men vi lurer på i hvilken grad og hvordan folk manøvrerer i og styrer denne strømmen.28 Hvis vi frir oss fra det vage idealet om en informert borger, er det lettere å forsøke å forstå hvordan folk faktisk orienterer seg mot samfunnet, og på det grunnlaget komme fram til et mer nyansert svar som ikke nødvendigvis ender med resignasjon på vegne av borgerne.

Den andre grunnen til at «den informerte borger» ikke alene duger som styre­ pinne for våre undersøkelser, er viktigere: Det er ikke nødvendig å være godt informert for å være en god borger, og det er ikke gitt at en ideell informert borger vil være god. I motsetning til den nærmest åpenbare observasjonen av idealets manglende realisme er denne påstanden om at den informerte borger som norm bommer på målet, mer radikal. Det krever at vi sier hva vi mener med en «god borger». Der tilhengere av «elitedemokrati» vil mene det er nok at borgerne velger en leder, vil teorien om «deltagerdemokrati» anbefale aktiv deltagelse i politiske prosesser basert på egne begrunnede meninger. Vi vil med referanse til den politiske filosofen Thomas Christiano, allerede nevnte Downs og mediehistorikeren Michael Schudson argumentere for en annen forståelse av hva som kreves av en god borger.

For oss er borgerens oppgave todelt: For det første skal hun velge de verdi­ene og målene samfunnet skal bygge på, altså velge politikken. For det andre skal hun passe på at det politiske systemet gjør sitt beste for å oppnå disse målene og etter­leve de verdiene.29 Dette er en beskrivelse i tråd med grunnsynet i deliberativ demokratiteori. Samtidig er det en beskrivelse som utfordrer vante forestillinger 18

9788215036496_Moe mfl_Informerte borgere 111119.indd 18

27.11.2019 11:16

Innledning: Hvorfor det vi tror om borgernes forhold til offentligheten, er feil

fordi den endrer borgernes byrde, i hvert fall i den forstand at vi ikke krever for eksempel aktiv deltagelse i offentlig debatt. Heller enn informert er kanskje «overvåkende» et mer passende stikkord.30 Vi holder altså fast ved ideen om at borgeren skal treffe valg og overvåke politikken. Samtidig nedtoner vi viktigheten av at dette må basere seg på omfattende og dyptpløyende informasjonssanking som hver og en gjør selv, og deretter på en selvstendig vurdering som grunnlag for meningsdannelsen.31 Et hverdagslig eksempel kan illustrere poenget. Vi er mange som bruker tannkrem til daglig tannhygiene. Nesten ingen av oss vet noe særlig om hva som er i tuben, og i hvert fall ikke hva som skiller Sensodyne Repair & Protect Sensitive fra Colgate Cavity Protection. Når vi velger en, og bruker den, er det fordi vi tyr til snarveier: Vi baserer oss på tannlegens anbefaling om å pusse tennene, kombinert med tiltro til myndighetenes kontroll med ingredienser i produkter som selges i landet, butikkjedens evne til å presse prisen ned på kvalitetsprodukter, samt kanskje kjærestens preferanser for peppermyntesmak. Sånn gjør vi det også som borgere stilt overfor politiske valg. Dette har økonomer jobbet med å forklare i over 50 år.32 Vi baserer oss på vurderinger gjort av andre – folk vi mener er velinformerte og grovt sett har de samme verdiene og målene som oss selv.33 Der idealet om den informerte borger raskt peker mot den enkeltes (mangelfulle) informasjonsinnhenting og kunnskapsnivå, er vi altså opptatt av å se borgerne som sosiale vesener plassert i ulike nettverk som har stor betydning for deres orientering mot samfunnet. Vi kommer tilbake til spørsmålet om hva som er en god nok borger, underveis i boka og i avslutningen, da vurdert ut fra de innsiktene offentlig tilknytning og en mer sosiologisk tilnærming har gitt oss.

Begrepet vi trenger, er «offentlig tilknytning» For å kunne undersøke hvordan borgerrollen faktisk arter seg i folks hverdagsliv, bruker vi begrepet «offentlig tilknytning». Det er ikke noe vi har funnet på, men et begrep som på litt ulike vis har blitt benyttet av forskere i en ti års tid.

I begynnelsen av 2000-tallet gjennomførte en gruppe samfunnsforskere i England, under ledelse av Nick Couldry ved London School of Economics, en studie av hvordan briter forholdt seg til samfunnet. Denne studien er en inspirasjonskilde for oss. Couldry og hans kollegaer Sonia Livingstone og Tim Markham ønsket å utfordre noen grunnleggende antagelser, som tanken om at de fleste borgerne er tett påkoblet en felles offentlighet. De forkastet ikke tanken om at en viss type orientering mot samfunnet er viktig for demokratiet, men grep heller ikke til en 19

9788215036496_Moe mfl_Informerte borgere 111119.indd 19

27.11.2019 11:16

Kapittel 1

høynivåteori som foreskrev noen mer eller mindre nyttige borgerpraksiser. I stedet brukte de et begrep som lå nærmere det borgerne faktisk gjorde. Begrepet er «offentlig tilknytning».34 «Offentlig tilknytning» handler om en orientering mot tema og saker som anses å være av felles interesse. Det offentlige står altså i motsetning til det som er rent privat. Det offentlige omfatter det politiske, forstått som det borgerne trenger å diskutere i en verden med begrensede ressurser og med felles samfunnssystemer som styres av lovverk. Som nevnt anlegger vi et bredt politikkbegrep, som både rommer politiske prosesser i styringsorganer, parti, institusjoner og ved valg, ­sakene som diskuteres her, og debatt og mobilisering rundt disse, men også andre typer saker og tema som angår oss som samfunnsmedlemmer. Både i vår og Couldrys forståelse kan begrepet «offentlig» være videre enn de saksfeltene vi tradisjonelt tenker på som politiske. Både betydningen av «offentlig» og «tilknytning» er åpen.

De må fylles med innhold gjennom studier av hva folk faktisk driver med når de forholder seg til samfunnet. Konkret betyr det at vi legger til grunn at folk vil ha ulike meninger om hva som er saker av felles interesse, og hvor og hvordan disse best skal diskuteres.35 Det finnes et skille mellom hva som er offentlig, og hva som er privat, men det skillet er stadig vekk oppe til diskusjon.

Offentlig tilknytning handler altså om å orientere seg mot en offentlighet eller et samfunnsfellesskap som kan forstås og avgrenses på ulikt vis. Dermed blir det interessant å studere hvilken retning offentlig tilknytning har for ulike mennesker. Hvor en retter orienteringen, til hvilke områder av samfunnet, vil variere: Noen bruker tid og krefter på en bestemt lokal reguleringsplan som berører et truet vassdrag. Av disse er noen engasjerte naturvernere, mens andre er opptatt av skoleveien i kommunen og noen av nasjonal energipolitikk. Andre er brennende engasjert i spørsmål om dyrevern, noe som kan berøre både pelsdyravl i Norge, troféjakt i Namibia og hundekjøttfestivaler i Kina. Enhver offentlig tilknytning har altså en retning og angår et område som er mer eller mindre avklart, og som kan være av ulik art og størrelse.

Videre inviterer begrepet til analyser av hvilke veier folk bruker til offentligheten. Disse kan være basert i sivilsamfunnet eller integrert i hverdagslivets rutiner,36 og de kan gå på kryss og tvers av medier man bruker. Offentlig tilknytning er nyttig fordi det kan brukes til å studere ulike måter ulike grupper forholder seg til samfunnet på: mer eller mindre bestemt av tradisjonelle nyhetsmedier, på papir eller skjerm; mer eller mindre knyttet til arbeidsplassen og engasjement i lokale organisasjoner; eller mer eller mindre definert av nære og fjerne venner og deres deling i sosiale medier. Enhver persons tilknytning skjer altså ved å ta en eller flere 20

9788215036496_Moe mfl_Informerte borgere 111119.indd 20

27.11.2019 11:16

Innledning: Hvorfor det vi tror om borgernes forhold til offentligheten, er feil

veier til offentligheten. Utvider vi metaforen, kan vi tenke på noen av veiene som brede motorveier, andre som smale eller umerkede og kronglete stier. I boka bruker vi mye plass på å analysere hvordan medier – men ikke bare de tradisjonelle nyhetsmediene – fungerer som ulike veier til offentligheten, og om veiene er stengt eller vanskelig framkommelige for visse grupper.

Men hva innebærer dette søkelyset på ulikhet mellom grupper i samfunnet?

Sammenlignet med andre har nordmenn en uvanlig sterk tro på at samfunnet er preget av lav sosial ulikhet.37 Det er ikke en helt urimelig tanke. Norge er, sammenlignet med andre europeiske land, et egalitært samfunn, med små sosiale forskjeller.38 Det er flere årsaker til dette. Det historiske fraværet av et tungt industriborgerskap og adelskap er viktig. 39 En serie kompromiss mellom arbeidsgivere og arbeidstakere og framveksten etter andre verdenskrig av en sterk velferdsstat likeså. Denne velferdsstaten jobbet for å utjevne sosiale forskjeller, blant annet gjennom et inkluderende utdanningssystem, arbeidsliv og kulturpolitikk. Eksempel på det siste er tiltak som pressestøtte til aviser og NRKs mandat, begge fundert i ideer om å bidra til skolerte borgere og et velfungerende demokrati. Tilgangen til digital medieteknologi og mulighetene den byr på, er jevnt høy i Norge sammenlignet med i de fleste andre land.

Samtidig finnes det i Norge markante forskjeller mellom de best og dårligst stilte, og disse har stort sett vært økende de siste tiårene. Spesielt gjelder dette økonomiske forskjeller: De 10 prosent mest formuende kontrollerer nå halvparten av Norges samlede formue. Om dette fremdeles er en del lavere enn i land som Storbritannia og USA (henholdsvis 70 prosent og 64 prosent),40 er det en illustrasjon både av at forskjellene mellom Norge og andre land ikke er så stor, og av at graden av sosial ulikhet nok er betydelig større enn folk flest tenker.

Den relative likheten er nok også en av grunnene til at nordmenn uvanlig ofte avviser at det finnes sosiale klasser. En annen er nok at begrepet har en gammelmodig klang. Det bringer tankene til en svunnen tid, med svært tydelige skiller mellom arbeidsfolk og borgerskap ikke bare i ressurser, men også i det Max Weber kalte livsførsel og livsstiler:41 som boforhold, kulturbruk, klesstiler, interesser, måter å snakke og te seg på. Det var ikke vanskelig å se forskjell på en industriarbeider og en fabrikkeier om du møtte dem på gata i 1910. Nå kan ministre og direktører dulte borti oss på Karl Johan uten at vi ville merket det, med samme allværsjakke.

Yrkeslivet har også endret seg. Der nesten én av fire jobbet i industrien i 1970, er det nå én av ti.42 Men mer uklare grenser betyr ikke at vi er likestilte når det gjelder makt og ressurser. Noen kan i større grad enn andre treffe beslutninger – gjennom 21

9788215036496_Moe mfl_Informerte borgere 111119.indd 21

27.11.2019 11:16

Kapittel 1

penger og politisk innflytelse – som kan påvirke våre liv, uten at vi i samme grad kan gjøre det tilsvarende mot dem. De kan også gjøre ting som er uoppnåelige for de fleste av oss, for eksempel ta seg et år fri eller kjøpe seg et eksklusivt feriested i et land med stabilt, varmt vær. Eller gå til en ny jobb som krever en utdanning og bakgrunn som de færreste har. Folk har ulike livssjanser, mente Weber. Vi har forskjellige forutsetninger for å oppnå samfunnets goder, ikke bare i form av varer, men også i form av et godt liv med anerkjennelse og opplevd tilfredshet.43 Ideen om sosiale klasser er nyttig for å sette folks offentlige tilknytning inn i en større sammenheng, og for å antyde forklaringer på de forskjellene vi finner. For det første reduserer søkelys på klasser tendensen til «mediesentrisme», altså at spesielt medieforskere lett kan tillegge mediene en for viktig rolle i verden. Folks bruk av alskens medier er viktige markører for offentlig tilknytning på noen særskilte måter, men likevel bare en del av deres bredere livsstiler.

For det andre gir klasseperspektivet oss mulighet til å se sammenhengen mellom forskjellige kjennetegn, som kjønn, alder og utdanning, og dermed også til å forstå skillelinjer bedre. Etter hvert som vi i boka bygger ut analysene våre, får vi et mer helhetlig bilde av hvordan sosiale ulikheter opptrer og virker sammen. Vi blir oppmerksomme på at orientering mot offentligheten ikke bare handler om å stemme ved valg, gå på møter eller lese nyheter, men også om spesifikke ferdigheter og ressurser: hvordan en ordlegger seg skriftlig og muntlig, om en forstår byråkratiets sjargong, eller om en har tid og overskudd til å følge med på aktuelle politiske saker.

For det tredje minner ideen om sosiale klasser oss også om at folks orientering mot offentligheten og politiske deltagelse er et grunnleggende sosialt gode. Klasse­ perspektivet hjelper oss å se de sosiale mekanismene som gjør at tilknytning til ulike områder av offentligheten ikke bare er ulikt interessant, men også i ulik grad naturlig og oppnåelig for borgerne i et samfunn, også i dagens Norge. Noen finner glede i å se Dagsrevyen hver kveld eller lytte til Dagsnytt 18 på NRK P2. For noen er det en plikt de utfører, for andre igjen en plikt de dropper, for noen ikke aktuelt å vurdere engang.

Med en slik tilnærming vil vi argumentere for at det er nyttig å tenke på offentlig tilknytning på tre nivå.44 Det første nivået kaller vi manifest eller observerbar orientering. På dette nivået handler det om oppmerksomhet, interesse, engasjement, refleksjoner, diskusjoner og annet knyttet til saker med offentlig interesse. Å følge med på medienes dekning av klimaendringene, diskutere disse med kollegaer og bruke tid på å forsøke å 22

9788215036496_Moe mfl_Informerte borgere 111119.indd 22

27.11.2019 11:16

Innledning: Hvorfor det vi tror om borgernes forhold til offentligheten, er feil

forstå dem er et eksempel på en manifest offentlig tilknytning. Det andre nivået er den hverdagslige orienteringen. Mens nivå ett handler om konkrete saker og tema, handler dette nivået om rutiner og vaner – om tv-seriene vi ser, avisene vi abonnerer på, radioen som står på under frokosten, nettavisene vi sjekker i løpet av dagen, og Facebook-skrollingen vi driver med innimellom. Offentlig tilknytnings tredje nivå er dyp orientering, og den inkluderer ressurser, verdier, motivasjoner og følelser. Her snakker vi for eksempel om folks tilbøyelighet til å holde seg informert, om fortolkningsressurser som kan brukes til å få mening ut av medienes innhold, og om kulturell og sosial kapital mer allment.

Offentlig tilknytning kan – og bør – studeres på alle disse tre nivåene, fordi de påvirker hverandre og styrker en persons orientering mot samfunnet, eller omvendt: De settes sammen på måter som svekker og oppløser en persons offentlige tilknytning.45 Ved å se nivåene i sammenheng med de ulike retningene folks offentlige tilknytning har, og de ulike veiene de velger til offentligheten, får vi et komplekst bilde av variert samfunnsorientering. Dermed kan vi også analysere hvordan samme mulige vei til offentligheten er god og enkel for noen, og dårlig og vanskelig for andre.

I boka bruker vi nivådelingen til å vise hvordan og når dette skjer. Når vi tar for oss sosiale medier eller arbeidsplassen eller tv-serier som mulige veier til ­offentligheten, er vi ikke bare opptatt av hvor mange som oppgir disse som viktige for samfunnsorienteringen deres. Når folk beskriver at de retter oppmerksomhet mot helsepolitikk eller rasisme i idretten, er vi ikke bare interessert i hvor utbredt det er. Vi er opptatt av å forstå hvordan ulike saksinteresser henger sammen med kombinasjoner av rutinepreget mediebruk, og med verdier, ressurser og disposisjoner. For noen kan Facebook-strømmen være nøye kuratert for overvåkning av internasjonal politikk som, i kombinasjon med hverdagens lesning av et knippe norske nettaviser, og en viss kulturell kapital, gir en tydelig forsterkning og utvidelse av en persons offentlige tilknytning. For andre dukker nyhetsglimt opp på mobilen gjennom push-varsler de ikke vet helt hvordan de skal få bort, men disse gir kanskje en følelse av at verden består, mens en skynder seg gjennom en travel hverdag.

Oppsummert har vår forståelse av «offentlig tilknytning» følgende aspekt: Retning og område: Hva er sakene og temaene orienteringen er rettet mot, som

antas å være offentlige ut fra en bred definisjon?

23

9788215036496_Moe mfl_Informerte borgere 111119.indd 23

27.11.2019 11:16

Kapittel 1

Veier: Hvordan knytter borgeren seg til offentligheten? Med hvilke kombinasjoner

og prioriteringer blant mediene? Hvilken rolle spiller studie- eller arbeidsplass, familie og venner, og engasjement i organisasjonslivet?

Nivåene manifest, hverdagslig og dyp orientering: Hvordan henger interesse for

konkrete saker sammen med hverdagslivets rutinemessige medie- og kulturbruk og med underliggende ressurser?

Analyser av offentlig tilknytning kan ikke bare beskrive. De må også vurdere. En orientering som over tid kun har retning mot dyrevernspørsmål, eller vurderer bompenger som det viktigste området for politisk debatt, vil vi kalle snever. En orientering som bruker TV 2s nyhetssendinger som vei til samfunnet, er kanskje ensporet, men det kan vi også si om en person som bare leser Dagens Næringsliv.

Ingen av delene er imidlertid problematisk i seg selv: Følger du med på et par nyhetsprogram på tv daglig, holder du deg løpende oppdatert om en rekke sentrale politiske spørsmål. Og med engasjement i spørsmålet om bompenger ligger spørsmål om fordelingspolitikk, miljøvern og byplanlegging rett rundt hjørnet. 2019 viste tydelig hvordan et slikt engasjement ga noen smaken på grasrotorganisering.

For andre kan kanskje bompenger, eller sterk innvandringskritikk eller klimabekymring, gi innsikter som potensielt kan mobiliseres på nye områder.

Det er altså ikke nok å vurdere retning og vei isolert. Med vårt begrep om offentlig tilknytning kan vi se etter forbindelser mellom hva folk orienterer seg mot, hvordan de gjør det, og hva som kjennetegner dem og deres sosiale posisjon.

Får vi slik kunnskap, er vi bedre rustet til å vurdere hvilke grupper som opplever de største hindrene når de forsøker å koble seg til en offentlighet, og vi kan diskutere mer nyansert et realistisk ideal for hva som skal forventes av en slik offentlig tilknytning, altså hva folk i hvert fall bør gjøre for å kunne ivareta sin rolle som borgere.

For å få det til må vi skaffe oss innsikt i hvordan hverdagslivet arter seg for folk i Norge i dag, men vi må også kunne identifisere brede mønstre blant befolkningen. Vi må se på hvordan medier inngår i deres rutiner, og hvordan ulike arenaer de møter, enten det er håndballtreningen, lunsjpausen, Twitter-debatten eller velforeningsdugnaden, spiller inn. Her kommer tidligere forsøk på å undersøke folks orientering mot samfunnet til kort.

24

9788215036496_Moe mfl_Informerte borgere 111119.indd 24

27.11.2019 11:16

Innledning: Hvorfor det vi tror om borgernes forhold til offentligheten, er feil

Hvorfor tidligere undersøkelser mangler noen av perspektivene vi trenger Sosiologer med interesse for sosiale skiller i samfunnet har ikke vist særlig interesse for mediene. Til det har vi hatt medieforskere. Det er to store kategorier av medieforskere som er relevante for oss: publikumsforskere og journalistikkforskere, som gjerne også får selskap av statsvitere med interesse for politisk kommunikasjon.

Publikumsforskerne går gjerne kvalitativt til verks for å forsøke å forstå hvordan medier inngår i dagliglivets sysler, og hvordan folk bruker medieteknologi for å knytte seg til andre. De siste årene har sosiale medier fått mye oppmerksomhet i denne forskningen.46 Ved å observere, snakke med og forsøke å forstå motivasjonen til små grupper med brukere kan slik forskning gi god og viktig innsikt. En forutsetning er da at forskerne ikke begrenser seg til å studere ett isolert medium – for eksempel tv-en – men ser bruken på tvers.47 Det som mangler i deler av denne forskningen, er ambisjonen om å knytte innsiktene til spørsmål om samfunnsstyring og demokrati – altså til hva de intrikate kombinasjonene av mediebruk har å si når borgerne skal utøve sin rolle. Det finnes unntak, og vi trekker veksler på flere av disse i vår studie. 48 Den andre gruppen medieforskere, de som fokuserer på journalistikk eller politisk kommunikasjon, er avgjort opptatt av medienes betydning for demokratiet.

Mye av forskningen handler ikke om borgernes bruk av mediene i det hele tatt, men heller om betydningen av medieeierskap, av nye teknologiske utviklingstrekk, eller om hva mediene lager av innhold. Den delen av slik forskning som setter seg fore å undersøke forholdet mellom borgernes mediebruk og orientering mot politikken, bruker gjerne spørreundersøkelser, og en viss form for spørsmål som skal måle politisk kunnskap gjennom testing av hva folk husker om saker.

En godt utformet studie fra Danmark undersøkte for eksempel først hvilke saker som fantes i nyhetsmediene i en viss periode, før de laget kunnskapsspørsmål om sakene. Forskerne spurte for eksempel «Et medlem af Hells Angels blev 30. maj skudt og dræbt. Hvilken by skete det i?», og «Hvor mange penge brugte Venstre på tøj til Lars Løkke Rasmussen?».49 Svarene brukte forskerne så til å antyde et aspekt ved relevansen og verdien av nyheter i et demokratisk perspektiv.50 Et lignende eksempel fra Norge finner vi i en 2016-rapport om folks nyhetsbruk. Her ville forskerne sjekke folks egenrapporterte svar om bruk av nyheter, og laget derfor en «quiz» om aktuelle nyhetssaker. Spørsmålene inkluderte «Den siste tiden har Rema 1000 kranglet med andre butikker og Regjeringen om en sentral sak. Hvilken sak var dette?» og «Telenor har vært i medienes søkelys den senere tid. Hvor25

9788215036496_Moe mfl_Informerte borgere 111119.indd 25

27.11.2019 11:16

Kapittel 1

for?». Svarene viste at de som i moderat eller liten grad brukte nyheter regelmessig, fikk færre riktige svar på quizen enn de som hadde høyt forbruk av nyheter.51 En fordel med denne innretningen er de konkrete målene forskerne sitter igjen med, og muligheten til å nærme seg delsvar på hva folk egentlig får ut av mediebruken. Vi vil imidlertid argumentere for at en slik quiztilnærming ikke er den beste, av to grunner: Den har det forskere kaller dårlig definisjonsvaliditet, og den er låst til en viss form for samfunnsorientering.

Den første grunnen til at nyhetsquiztilnærmingen gir dårlige svar, har sammenheng med spørreundersøkelsens svakheter som vitenskapelig metode. Det er utfordrende å omsette teoretiske begrep fra forskerens forestilling til gode spørsmål som en respondent forstår. Vi forskere formulerer våre spørsmål ut fra våre ideer om mottakerne, og hver mottaker må fortolke spørsmålet ut fra sine ideer om forskerens intensjoner og sine egne ressurser, og så gi en respons som igjen må tolkes.52 Slik selvrapportering er krevende. Dataene forskerne samler inn, kan påvirkes av ordlyden i spørsmålet, men også av konteksten: Respondenten må forstå spørsmålet, huske hva hun gjorde som er relevant for å svare, deretter anslå hyppigheten av gjøremålet eller gjøre seg opp en mening om et holdningsspørsmål, forsøke å tilpasse dette til alternativene som gis i skjemaet, og så, til slutt, rapportere svaret. Alt dette skaper feilkilder.

Svaret kan være mer eller mindre ærlig og farget av hva hun tror er sosialt akseptabelt. Forskere kaller dette sosial attråverdighet.53 Gjentatte ganger har studier vist at det ikke alltid er en sterk sammenheng mellom det respondenter sier de gjør, og det de faktisk gjør – enten det gjelder antall kirkebesøk, holdning til minoriteter eller antall sexpartnere.54 Disse generelle utfordringene settes på spissen når vi spør om kunnskap om forhåndsdefinerte politiske tema. Hvis respondentene spørres om hvorvidt landets økonomi har styrket eller svekket seg i en periode, vil kanskje forskeren ha kjøpekraftjustert bruttonasjonalprodukt per innbygger i tankene. Respondentene mener kanskje ikke det er et viktig mål, men opplever heller egen lønnsutvikling, lokalpolitiske prioriteringer som økte bompenger, eller rentenedgang på huslånet som sentrale indikatorer. Spør vi hvem som har utøvende makt i Norge, er det formelt riktige svaret (ifølge Grunnloven § 3) Kongen eller regjerende Dronning, men det reelt riktige svaret er regjeringen.55 Poenget er at kunnskapsspørsmål er utfordrende å stille, og de som berører politiske spørsmål som vi til og med skal forvente uenighet om, er enda vanskeligere. Dårlig definisjonsvaliditet er altså et vektig problem.

26

9788215036496_Moe mfl_Informerte borgere 111119.indd 26

27.11.2019 11:16

Innledning: Hvorfor det vi tror om borgernes forhold til offentligheten, er feil

Det andre og mer spesifikke problemet med å forsøke å teste folks politiske kunnskap gjennom spørreundersøkelser er at undersøkelsene låser seg til én type samfunnsorientering fordi det som testes, er det som settes på dagsordenen i nyhet­ene. Andre mediesjangre som potensielt kan tematisere spørsmål av politisk relevans – enten det er tv-serier eller populærmusikk – faller normalt langt utenfor denne forskningen. Som om ikke det var nok, begrenser forskningen seg også til en viss type nyheter – såkalte harde stoffkategorier, gjerne definert negativt ved å utelukke livsstils-, helse- eller kjendisnyheter. Når forskerne definerer hva som er viktige saker med harde nyheter som utgangspunkt, mister de muligheten til å gripe tema som ikke enda har kommet på den politiske agendaen, eller perspektiv som ikke representeres i denne delen av nyhetsbildet. Vi vet at det er systematisk skjevhet i bruk av og interesse for «harde nyheter», særlig knyttet til kjønn og alder.56 Denne skjevheten risikerer forskerne å ta med seg i sine undersøkelser.57 Den amerikanske statsviteren E.E. Schattschneider beskrev problemet klart og tydelig allerede i 1960: «Bare en pedagog ville tenke at foplket må bestå en slags eksamen for å kvalifisere for deltagelse i demokratiet. Hvem er disse selvoppnevnte sensorene som innbiller seg at de kan stryke hele menneskeheten?» spurte han med sine kollegaer i tankene.58 Når universitetsprofessorer i medie- eller stats­ vitenskap skal velge ut hva som er viktig kunnskap for borgerne, ender det gjerne med en liste sterkt preget av deres egne interesser og fordommer.59 Mediesentrismen som vi pekte på da vi presenterte vår sosiologiske tilnærming, ligger også på lur her: Studiene opererer med en uuttalt forestilling om at massemediene befinner seg i og representerer et sentrum i samfunnet.60 Mediesentrisme fører til ideen om at folks orientering mot offentligheten nødvendigvis må skje gjennom mediene. Veien mellom borgeren og samfunnet tas for gitt å være gjennom den massemedierte pressen, enten den som kommer fra trykte medier eller fra visse kringkastingsinstitusjoner. Det er bare det disse aktørene setter på dagsordenen, og bruken av deres innhold, som undersøkes. Resultatet blir at forskningen overser ikke-medierte kanaler til offentligheten, enten det er i hjemmet, på jobb eller i sivilsamfunnet. I tillegg har slik forskning vanskelig for å se hvordan medierte ikke-redaksjonelle tjenester som sosiale medier egentlig spiller inn i folks hverdagslige forbindelser til samfunnet.

Ingen av disse avgrensningene er helt urimelige, men de er unødvendig begrensende, og de utgjør den andre grunnen til at kunnskapstesting er problematisk.

Når forskere låser seg fast til én type samfunnsorientering – representert ved bruk av visse typer nyhetsinnhold – er det vrient å få et godt bilde av hvordan folk i 27

9788215036496_Moe mfl_Informerte borgere 111119.indd 27

27.11.2019 11:16

Kapittel 1

dag gjør bruk av en rekke veier på ulike måter for å få en mer eller mindre sterk offentlig tilknytning.

Kunnskapstesting av borgerne gir altså upresise svar, men viktigere er det at de gir svar på feil spørsmål. For å svare på hvordan borgerne orienterer seg mot samfunnet, og kunne vurdere hvem som opplever hindre og hvorfor, trenger vi en annen tilnærming.

Vi trenger en kombinasjon av metoder For å undersøke folks offentlige tilknytning må vi altså holde oss unna nyhetsquiz, bruke spørreundersøkelser med flid, og kombinere disse med grundige dypdykk i folks hverdagsliv. Analysene våre baserer seg på en slik kombinasjon av ulike metoder. Fra høsten 2016 til våren 2019 har vi gjort en rekke ulike datainnsamlinger som sammen danner grunnlaget for denne boka. De to viktigste er en omfattende treleddet intervju- og dagbokundersøkelse, og en landsrepresentativ spørreundersøkelse.

Den første komponenten i studien vår er grundige kvalitative studier av 50 nordmenn over et halvt år. Vi satte sammen en gruppe av begge kjønn, ulik alder, med variasjoner i utdanning og yrker, fra større byer og mindre tettsteder, med forskjellige familiekonstellasjoner, med ulik sosial bakgrunn og representasjon av minoriteter. Disse intervjuet vi først tidlig på høsten 2016 om deres hverdagsliv, interesser, mediebruk, tanker om borgerrollen og ulike orienteringer mot samfunnet. Deretter skrev de en mediedagbok for oss. I dagbøkene, som ble fylt ut i oktober samme år, reflekterte informantene våre rundt sin medie- og kulturbruk.

Fram mot jul intervjuet vi dem så en gang til. Da tok vi opp det de hadde skrevet i dagbøkene, vi diskuterte deres vaner – også de konkrete sakene de hadde bitt seg merke i, eller saker og tema som mange andre blant informantene hadde notert seg. Til sammen gir denne innsamlingen et omfattende materiale som vi drar nytte av gjennom flere av bokas analyser. Innsikter fra dette materialet brukte vi også da vi skulle utforme den andre hoveddatainnsamlingen.

Denne andre hoveddelen utformet vi som et spørreskjema. Over 2000 personer besvarte spørreundersøkelsen på tampen av 2017, og disse representerer Norges voksne befolkning. Skjemaet inkluderer en rekke spørsmål om medievaner og kulturelle preferanser, men også grundige spørsmål om sosial bakgrunn, økonomisk status og holdninger til aktuelle spørsmål. Materialet fra denne innsamlingen gjør det mulig å kartlegge og kategorisere på detaljert vis ulike forbindelser mellom de tre nivåene av offentlig tilknytning. Når vi kombinerer disse mønstrene med 28

9788215036496_Moe mfl_Informerte borgere 111119.indd 28

27.11.2019 11:16

Innledning: Hvorfor det vi tror om borgernes forhold til offentligheten, er feil

innsikt fra intervju- og dagbokstudien, kan vi også forstå hvordan disse ulike tilknytningsformene arter seg i folks hverdagsliv.

I tillegg har vi gjennomført egne intervju med grupper i befolkningen som på ulike vis faller utenfor hovedlinjene vi beskriver. Vi har gjort intervju med folk som har uttalt kritisk holdning til norsk innvandringspolitikk, ut fra tanken om at deres tillit til og kritikk av medier og politikere kan være annerledes fundert, også på måter som gjennomgripende påvirker deres offentlige tilknytning. Dette materialet bruker vi i ett av bokas kapittel.

Som underlagsmateriale for våre analyser bruker vi også andre spørreunder­ søkelser om nordmenns mediebruk, spesielt en spørreundersøkelse om nyhetsbruk som gjennomføres i over 30 land, kalt Reuters Institute Digital News Report, der vi siden 2017 har medvirket til den norske datainnsamlingen og analysen. Detaljer om alle disse datasettene, om hvordan vi analyserer dem, hva begrensningene er, og hvilke forbehold vi har tatt underveis, finnes i et eget metodevedlegg til boka.

Denne kombinasjonen av metoder gir det grunnlaget vi trenger for å kunne svare på det empiriske spørsmålet vi stiller i denne boka: Hvordan arter folks forbindelser til samfunnet seg?

Resten av boka Resten av denne boka gir svar på hvordan folk i Norge i dag orienterer seg mot offentligheten, og hvordan vi kan innrette oss som samfunn for å sørge for at flest mulig får mulighet til å fungere som borgere.

Vi begynner i kapittel 2 med en diskusjon av nordmenns dagligdagse medie­ bruk. Grunnen til at vi starter der, er ikke at vi mener mediene må være den viktigste veien til offentligheten, men vi vil vise hvordan mediene faktisk brukes – hvordan og for hvem de bidrar til ulike former for offentlig tilknytning, og hvor de ikke gjør det. Når vi tar for oss mediene fra brukernes perspektiv, blir vi også oppmerksomme på blindsonene, og får et mer realistisk bilde av hvordan mediene bidrar til forholdet mellom borger og demokrati.

De neste kapitlene gir fordypning i noen sentrale veier til offentlig tilknytning: nyheter, sosiale medier og kultur. Kapittel 3 handler om nyhetsbruk. Gitt det vi nå vet om mediebruk, hva er da den særskilte relevansen av nyhetsbruk og problemene ved ikke å følge med på nyhetene? Kapittel 4 fokuserer på sosiale medier som et sted der ulike former for informasjon og tilknytning samles, uten at borgerne nødvendigvis kaster seg ut i samfunnsdebatten i like stor grad. I kapittel 5 tar vi for 29

9788215036496_Moe mfl_Informerte borgere 111119.indd 29

27.11.2019 11:16

Kapittel 1

oss kultur som ressurs for offentlig tilknytning, og spør hvordan kulturbruk kan bidra, og hvem som har lettest for å benytte seg av denne veien.

Til sammen gir disse kapitlene et nyansert bilde av hvordan folk på ulike vis tilknytter seg en offentlighet, ved at de løfter fram ulike veier. Kapittel 6 gir så en samlet analyse av hovedlinjer i den norske befolkningens offentlige tilknytning, med samling av tråder fra tidligere i boka og en ny omfattende analyse over tilknytningsformer. I kapittel 7 framhever vi de sosiokulturelle skillene som kommer til syne, med særlig oppmerksomhet rettet på de som kommer minst heldig ut, og som av ulike årsaker og i ulik grad er frakoblet. I kapittel 8 zoomer vi inn på én annen gruppe: de som politisk plasserer seg i marginene av offentligheten, og som har en sterk, men snever tilknytning.

Når vi har presentert alle disse forskjellige sidene ved studien vår, står vi igjen med et bilde av hvordan folk i Norge i dag orienterer seg mot samfunnet. I bokas siste kapittel oppsummerer og konkluderer vi, og vi knytter funnene våre til spørsmålet om hva som kreves av borgerne, hva som er en god nok borger, og hvordan vi som samfunn best kan innrette oss for at flest mulig skal ha sterk offentlig tilknytning.

Bakerst i boka, som vedlegg, følger så detaljer om våre empiriske undersøkelser.

9788215036496_Moe mfl_Informerte borgere 111119.indd 30

27.11.2019 11:16

JAN FREDRIK HOVDEN er sosiolog og professor i medievitenskap ved Universitetet i Bergen. Hans arbeider er orientert mot studier av livsstiler, sosiale klasser og sosiale eliter, inkludert studier av journalister, studenter, politikere og kulturelle eliter.

TINE USTAD FIGENSCHOU er professor i journalistikk ved OsloMet – storbyuniversitetet.

Hun er interessert i hvordan mediene virker inn i politiske prosesser og prioriteringer, medienes framstilling av marginaliserte grupper, og alternative medier.

TORGEIR UBERG NÆRLAND er forsker ved Norwegian Research Center (NORCE) og er interessert i medier og kulturs betydning for medborgerskap og demokrati. Han har forsket pü büde politiske, kultursosiologiske og demokratiteoretiske dimensjoner ved kulturbruk, spesielt musikk.

HILDE SAKARIASSEN er stipendiat i medievitenskap ved Universitetet i Bergen og er interessert i brukernes opplevelse av sosiale medier.

Vi mü ta utgangspunkt i de borgerne vi har, mener forfatterne av denne boka. Vi mü se pü hvilke medievaner de faktisk har lagt seg til. Folk flest er bare noenlunde informert om samfunnet rundt seg. Sporadisk følger de ekstra nøye med.

Og det kan vÌre godt nok! Det viktigste er at alle har en offentlig tilknytning, en orientering mot samfunnet som danner grunnlag for engasjement og handling nür det trengs. Da mü veien inn til den offentlige samtalen oppleves som üpen. Forfatterne viser hvem som knytter seg opp mot norsk offentlighet, hvordan de gjør det, og hvem som gjør det i mindre grad enn andre. De argumenterer for at norske borgeres offentlige tilknytning handler om ü orientere seg mot mange ulike omrüder og ta i bruk ulike veier til offentligheten.

Slik gir Informerte borgere? Offentlig tilknytning, mediebruk og demokrati et nyansert bilde av hvordan det norske folk – pü tvers av alder, interesser og sosiokulturell bakgrunn – orienterer seg mot samfunnet de er en del av.

ISBN 978-82-15-03649-6

Offentlig tilknytning, mediebruk og demokrati

KJERSTI THORBJĂ˜RNSRUD er forsker ved Institutt for samfunnsforskning. Hun er interessert i medienes endrede samfunnsrolle. Hun forsker pĂĽ ytringskultur, vanlige folks deltagelse i mediene, debattklima, myndighetskommunikasjon og lobbyvirksomhet.

INFORMERTE BORGERE?

BRITA YTRE-ARNE er førsteamanuensis i medievitenskap ved Universitetet i Bergen og arbeider med kvalitativ mediebruksforskning.

Hun har tidligere redigert bøker om framtidens mediepublikum, kjønn og medborgerskap, og om velferdsstaten som arena for deltagelse.

I et demokrati mĂĽ borgerne engasjere seg i samfunnet.

Dette grunnleggende kravet gjennomsyrer vĂĽr samfunnsform og er sentralt i grunnloven og politikken. Ofte pĂĽkalles ideen om den informerte borger som garantist for demokratiet. Idealet om informerte borgere preger politiske diskusjoner og styrer innretningen av norsk mediepolitikk. Men kan kunnskapsnivĂĽet til den enkelte sikre demokratiet i Norge i dag?

Moe, Hovden, Ytre-Arne, Figenschou, NÌrland, Sakariassen, Thorbjørnsrud

HALLVARD MOE er professor i medievitenskap ved Universitetet i Bergen og er interessert i medienes betydning for borgerne. Han har tidligere skrevet bøker büde om tekst-tv og sosiale medier, og bidro ogsü til Allmenningen. Historien om norsk offentlighet.

Hallvard Moe, Jan Fredrik Hovden, Brita Ytre-Arne, Tine U. Figenschou, Torgeir U. NÌrland, Hilde Sakariassen og Kjersti Thorbjørnsrud

INFORMERTE BORGERE? Offentlig tilknytning, mediebruk og demokrati

ÂŤDet er to grunner til at idealet om den informerte borger ikke er sĂĽ nyttig. Den første og mest ĂĽpenbare er at det er ekstremt urealistisk. Vi tenker gjerne pĂĽ vĂĽr tid som preget av informasjonsoverflod, der vi rusler rundt med hele verdens hukommelse og komplette leksikon tilgjengelig via en dings i bukselomma. Ingen kan i dag vĂŚre i nĂŚrheten av ĂĽ fĂĽ mer enn en overfladisk oversikt over en flik av de temaene som borgerne til enhver tid bør forholde seg til og gjøre seg opp en mening om, som sĂĽ kan ligge til grunn for deltagelse. [‌] Den andre grunnen til at ‘den informerte borger’ ikke alene duger som styrepinne, er viktigere: Det er ikke nødvendig ĂĽ vĂŚre godt informert for ĂĽ vĂŚre en god borger, og det er ikke gitt at en ideell informert borger vil vĂŚre god.Âť

JAN FREDRIK HOVDEN er sosiolog og professor i medievitenskap ved Universitetet i Bergen. Hans arbeider er orientert mot studier av livsstiler, sosiale klasser og sosiale eliter, inkludert studier av journalister, studenter, politikere og kulturelle eliter.

TINE USTAD FIGENSCHOU er professor i journalistikk ved OsloMet – storbyuniversitetet.

Hun er interessert i hvordan mediene virker inn i politiske prosesser og prioriteringer, medienes framstilling av marginaliserte grupper, og alternative medier.

TORGEIR UBERG NÆRLAND er forsker ved Norwegian Research Center (NORCE) og er interessert i medier og kulturs betydning for medborgerskap og demokrati. Han har forsket pü büde politiske, kultursosiologiske og demokratiteoretiske dimensjoner ved kulturbruk, spesielt musikk.

HILDE SAKARIASSEN er stipendiat i medievitenskap ved Universitetet i Bergen og er interessert i brukernes opplevelse av sosiale medier.

Vi mü ta utgangspunkt i de borgerne vi har, mener forfatterne av denne boka. Vi mü se pü hvilke medievaner de faktisk har lagt seg til. Folk flest er bare noenlunde informert om samfunnet rundt seg. Sporadisk følger de ekstra nøye med.

Og det kan vÌre godt nok! Det viktigste er at alle har en offentlig tilknytning, en orientering mot samfunnet som danner grunnlag for engasjement og handling nür det trengs. Da mü veien inn til den offentlige samtalen oppleves som üpen. Forfatterne viser hvem som knytter seg opp mot norsk offentlighet, hvordan de gjør det, og hvem som gjør det i mindre grad enn andre. De argumenterer for at norske borgeres offentlige tilknytning handler om ü orientere seg mot mange ulike omrüder og ta i bruk ulike veier til offentligheten.

Slik gir Informerte borgere? Offentlig tilknytning, mediebruk og demokrati et nyansert bilde av hvordan det norske folk – pü tvers av alder, interesser og sosiokulturell bakgrunn – orienterer seg mot samfunnet de er en del av.

ISBN 978-82-15-03649-6

Offentlig tilknytning, mediebruk og demokrati

KJERSTI THORBJĂ˜RNSRUD er forsker ved Institutt for samfunnsforskning. Hun er interessert i medienes endrede samfunnsrolle. Hun forsker pĂĽ ytringskultur, vanlige folks deltagelse i mediene, debattklima, myndighetskommunikasjon og lobbyvirksomhet.

INFORMERTE BORGERE?

BRITA YTRE-ARNE er førsteamanuensis i medievitenskap ved Universitetet i Bergen og arbeider med kvalitativ mediebruksforskning.

Hun har tidligere redigert bøker om framtidens mediepublikum, kjønn og medborgerskap, og om velferdsstaten som arena for deltagelse.

I et demokrati mĂĽ borgerne engasjere seg i samfunnet.

Dette grunnleggende kravet gjennomsyrer vĂĽr samfunnsform og er sentralt i grunnloven og politikken. Ofte pĂĽkalles ideen om den informerte borger som garantist for demokratiet. Idealet om informerte borgere preger politiske diskusjoner og styrer innretningen av norsk mediepolitikk. Men kan kunnskapsnivĂĽet til den enkelte sikre demokratiet i Norge i dag?

Moe, Hovden, Ytre-Arne, Figenschou, NÌrland, Sakariassen, Thorbjørnsrud

HALLVARD MOE er professor i medievitenskap ved Universitetet i Bergen og er interessert i medienes betydning for borgerne. Han har tidligere skrevet bøker büde om tekst-tv og sosiale medier, og bidro ogsü til Allmenningen. Historien om norsk offentlighet.

Hallvard Moe, Jan Fredrik Hovden, Brita Ytre-Arne, Tine U. Figenschou, Torgeir U. NÌrland, Hilde Sakariassen og Kjersti Thorbjørnsrud

INFORMERTE BORGERE? Offentlig tilknytning, mediebruk og demokrati

ÂŤDet er to grunner til at idealet om den informerte borger ikke er sĂĽ nyttig. Den første og mest ĂĽpenbare er at det er ekstremt urealistisk. Vi tenker gjerne pĂĽ vĂĽr tid som preget av informasjonsoverflod, der vi rusler rundt med hele verdens hukommelse og komplette leksikon tilgjengelig via en dings i bukselomma. Ingen kan i dag vĂŚre i nĂŚrheten av ĂĽ fĂĽ mer enn en overfladisk oversikt over en flik av de temaene som borgerne til enhver tid bør forholde seg til og gjøre seg opp en mening om, som sĂĽ kan ligge til grunn for deltagelse. [‌] Den andre grunnen til at ‘den informerte borger’ ikke alene duger som styrepinne, er viktigere: Det er ikke nødvendig ĂĽ vĂŚre godt informert for ĂĽ vĂŚre en god borger, og det er ikke gitt at en ideell informert borger vil vĂŚre god.Âť