Familieforståelser og ulike familieformer

Termen familie er gammel og kommer opprinnelig fra latinske familia, som betyr hushold1. Hvordan man definerer familie og/eller hushold, varierer, og begrepene betyr ikke nødvendigvis det samme. Romerne inkluderte både slaver og slekt i familia, mens i den vestlige verden i dag er forståelsen av hushold ofte synonymt med kjernefamilien, bestående av far, mor og felles barn, som bor under samme tak. Ifølge Statistisk sentralbyrå (SSB) består en familie av «personer som er bosatt i samme bolig og som er knyttet til hverandre som ektefeller, registrerte partnere, samboere, og/eller som foreldre og barn» (SSB, 2019a). Når en familie bor sammen i et hushold, omtales det ofte som et felles hjem. Familie, hushold og hjem kan bety det samme for barn og deres foreldre, men trenger ikke nødvendigvis å gjøre det. Barn kan, for eksempel etter foreldrenes samlivsbrudd, ha foreldre i to hushold og oppleve at de har to familier og to hjem (Haugen, 2007).

Familieforståelsen avhenger både av kontekst og perspektiv. For det første vil konteksten ha betydning. Samfunnet og kulturen man lever i, vil legge føringer for hvordan man tenker om og forstår familie. Mens kjernefamilien og den individuelle familiekulturen står sterkt i noen samfunn, vil for eksempel storfamilien og en kollektiv familiekultur være sentral i andre samfunn (jf. kapittel 4 i denne boka). For det andre vil betydningen av hvor man er i livsløpet, spille inn. Som barn vil man definere andre personer som familie enn når man er voksen. Med store endringer i familiemønstret vil måten vi definerer familie på, kunne endre seg. Barn med skilte foreldre definerer gjerne sin familie som flere familier, for eksempel mammas familie og pappas familie (Haugen, 2001). Barn kan også inkludere både kjæledyr, venner og avdøde i familien. Noen inkluderer også ste-relasjoner, mens andre ikke gjør det (Moxnes et al., 2001). Felles for oss alle er at «familien vår» endrer seg i løpet av livsfasen. For det tredje vil den enkeltes oppvekstfamilie og primærsosialiseringen spille en viktig rolle og bidra til ulike forståelser av familien innen samme kultur, som vi viser i flere av kapitlene i denne boka. Barn som vokser opp med solomødre (jf. kapittel 3 i denne boka), eller barn som vokser opp i to hjem med ste-relasjoner i begge hjemmene, vil trolig definere familien sin annerledes enn barn som vokser opp i en «tradisjonell kjernefamilie», eller barn som lever i transnasjonale familier med familiemedlemmer i ulike land.

Med et stadig mer komplekst og bredt familiemangfold, individuelle og kollektive familiepraksiser samt ulike ideer om hvordan familie defineres, har også måten vi betegner familie på, endret seg. Et begrep som ofte benyttes for å fange opp ulike

1 https://no.wikipedia.org/wiki/Familie.

familieforståelser og konstellasjoner, er «sammensatte familier», en term som ifølge Larsen og Slåtten (2015, s. 148) kan benyttes om «familier som ikke passer inn i forståelsen av kjernefamilien». Det inkluderer også stefamilien. Mens adoptiv- og fosterfamilier betegner familier der barna av ulike grunner ikke kan vokse opp hos sine biologiske foreldre i hele eller deler av barndommen, benyttes regnbuefamilier (jf. kapittel 2 i denne boka), som en fellesbetegnelse for et mangfold av ulike familiekonstellasjoner med foreldre som er lesbiske, homofile, bifile, trans eller interkjønn2 (Bufdir, 2018c).

I 2014 lanserte Unn Conradi Andersen begrepet «stjernefamilie» som et alternativ til det tradisjonelle kjernefamiliebegrepet. Ifølge Andersen (2014) består en stor andel av den norske befolkningen i dag av stjernefamilier. I Sverige ble termen benyttet som en «reaksjon på sosialminister og kristendemokrat Göran Hägglunds idealisering av kjernefamilien i politiske debatter» (Andersen, 2014, s. 65). I en stjernefamilie knyttes mennesker sammen som en familie uavhengig av biologiske bånd. I stedet vektlegges tilknytning, kontinuitet og omsorg. Ordet stjerne viser til stråler som fanger opp flere personer og relasjoner (Andersen, 2014), og åpner slik for ulike familiesammensetninger og forståelser. I tillegg vil andre barn igjen ha erfaring med transnasjonale familier, som innebærer å ha familiemedlemmer i ulike land, fordi foreldrene for eksempel har kommet til Norge som arbeidsinnvandrere, asylsøkere eller flyktninger. Dette medfører gjerne både et språklig og religiøst familiemangfold, noe vi vil omtale i bokas del 2.

Betegnelsen kjernefamilie har tradisjonelt blitt brukt om heterofile parforhold. Større aksept for ulike måter å organisere kjærlighetslivet på samt at homofile forhold har fått større juridisk og sosial anerkjennelse, har gjort at betegnelsen per i dag favner flere enn tidligere (f.eks. likekjønnede par med barn) (Kasin & Bergflødt, 2020, s. 108).

Den tradisjonelle oppfatningen av familie er i all hovedsak tuftet på heteronormativitet. Heteronormativitet er et uttrykk i språket, kulturen og handlingene våre som forteller at heterofili er forventet og «normalt» (Prell, 2017, s. 2). Heteronormativiteten gjør at heteroseksualitet ofte blir tatt for gitt, og har som konsekvens at LHBT-personer og familiene deres kan bli sosialt usynlige og møte på fordommer og diskriminering (Bufdir, 2015). Selv om familier eksisterer i mange ulike varianter, står fortsatt den heterofile kjernefamilien som et samfunnsideal (Robinson & Diaz i Jacobsen, 2010, s. 18).

Familiemangfoldet er økende. Profesjonsutøvere trenger å oppøve evnen til å oppleve og behandle ulike familietyper som både ulike og likeverdige. En betegnelse

2 Interkjønn (på engelsk: intersex) er et paraplybegrep som viser til kroppslig mangfold blant personer født med atypiske kjønnskarakteristika. https://www.bufdir.no/lhbt/LHBT_ordlista/I/Interkjonn/.

på ulike familietyper som delvis bryter med det heteronormative idealet, er regnbuefamilier. Regnbuefamilier er i vekst både i Norge og i Danmark. Per 1. januar 2019 bodde 1305 barn i alderen 0–17 år hos likekjønnede foreldre som var gift eller er registrerte partnere i Norge. Likevel inkluderer tallet sannsynligvis bare en liten andel av barn som har likekjønnede foreldre. Tallene omfatter bare felles barn, biologiske barn og særkullsbarn som er folkeregistrert på adressen til de likekjønnede foreldrene, og barn som har delt bosted hos likekjønnede foreldre, er dermed ikke med (Bufdir, 2021b). Regnbuefamiliene er blitt større når det gjelder antall barn, og tobarnsfamiliene har i stor grad erstattet ettbarnsfamilien. I Danmark har hele 46 prosent av regnbuefamiliene i dag to hjemmeboende barn (Danmarks Statistik, 2019).

Det utvidede familiebegrepet, inkludert regnbuefamilier, blir gjerne ikke fanget opp i offisiell statistikk. Offisiell statistikk er basert på inngåtte ekteskap og partnerskap, og synliggjør kun foreldreskap som er registrert i formelle registre. Det er derfor vanskelig å beskrive regnbuefamilier med tall og statistikk (Bufdir 2021b).

Det er forsket en hel del på barns oppvekst i lesbiske og homofile familier de siste 20 årene (se Andresen, 2003; Hanssen, 2007; Bufdir, 2019b, 2021b; Backe-Hansen & Fjær, 2013; Jacobsen, 2010; Reczek, 2020).

Andre seksuelle minoriteters og kjønnsminoriteters familieformer, blant annet familiene til bifile3, transpersoner og ikke-binære, personer med variasjon i kroppslig kjønnsutvikling (interkjønn), aseksuelle, polyamorøse eller enslige som tilhører en seksuell minoritet eller en kjønnsminoritet, er mindre utforsket (Reczek, 2020). Dessuten har lovendringen rundt assistert befruktning i Norge gjort at vi i årene framover antakeligvis vil få enda flere familier som er dannet gjennom eggdonasjon, og enslige kvinner som får barn ved hjelp av sæddonasjon (jf. kapittel 3 i denne boka). I tillegg reiser en del familier til utlandet og får barn ved hjelp av surrogat eller dobbeltdonasjon av egg- og sædceller, behandlinger som per i dag ikke er tillatt i Norge. Her er det behov for mer forskning i årene framover.

Familiemangfold handler også om etnisk og kulturelt opphav. I dag har en økende andel av befolkningen innvandrerbakgrunn eller er norskfødte med innvandrerforeldre. Per 7. mars 2022 utgjorde denne gruppa ifølge SSB (2022a) 18,9 prosent av befolkningen i Norge. I innvandrergrupper kan familiestørrelse og familiestruktur

3 Merk at det finnes forskning om bifiles familiedannelse der disse enten inngår i heteronormative eller likekjønnede par i perioder i livsløpet. Samtidig ville studier som spesielt fokuserte på bifiles familiedannelse, kunne ha andre eller flere perspektiver enn det som følger av deres familiedannelse i heteronormative eller likekjønnede par.

skille seg fra den tradisjonelle kjernefamilien. Vi kan grovt sett skille mellom to innvandrergrupper. Den ene er arbeidsinnvandring som følge av EØS-avtalen, og den andre er flyktninger som i stor grad kommer fra andre verdensdeler. Flyktningstatusen i seg selv er kompleks og byr på både utfordringer og muligheter. I dag utgjør minoritetsspråklige barn 19,5 prosent (SSB, 2022b) av alle barn i norske barnehager. Det betyr at barnehageansatte i dag i større grad må forholde seg til barn med ulik familiebakgrunn og erfaring.

En annen side av familiemangfoldet er adopsjon og barn i fosterhjem. I 2018 var ca. 40 prosent av barn med hjelp fra barnevernstjenesten plassert utenfor hjemmet og 77 prosent av disse barna bor i fosterhjem (Bufdir, 2019c, 2019d). Videre viser tall fra SSB at det ble gjennomført 243 adopsjoner i 2020 og at dette var 90 færre enn året før. «Det er blant utenlandsadopsjoner vi finner den største nedgangen. Det ble gjennomført 46 slike adopsjoner i 2020, noe som er mer enn en halvering siden 2019. I tillegg kommer 152 stebarnsadopsjoner og 36 fosterbarnsadopsjoner (Molstad og Gulbrandsen, 2021).»

I 2004 ble vurdering av slekt som mulig fosterhjem vektlagt i forskrifter for valg av fosterhjem (Thørnblad, 2011). Thørnblad viser i sin studie av slektsfosterhjem at de fleste av fosterbarna beskrev egen oppvekst som barn i slektsfosterhjem på en måte hvor normaliteten ved familiesituasjonen ble vektlagt. Barna tonet ned statusen som fosterbarn og deres relasjon til barnevernet. I slektsfosterhjem konfronteres «logikker og praksisformer fra det private og det offentlige» og «slektsfosterhjem kan oppfattes som en motvekt til profesjonaliseringstendensene av fosterhjemsinstitusjonen» (Thørnblad, 2011:81). Studien viser at fosterhjemsomsorg ikke er et entydig fenomen (eller konsept).

Ifølge Bufdir (2021b) foreligger det ikke eksakte tall på antall likekjønnede par eller LHBTI-personer som er fosterforeldre. Fordi fosterhjem «bør gjenspeile samfunnets familiestrukturer og mangfold», har Bufdir prøvd å rekruttere flere fosterhjem i denne gruppen. Bufdir fant i 2017 ved hjelp av manuell telling omtrent 130 likekjønnede par som var fosterforeldre i Norge, ekskludert Oslo. Tallet er usikkert.

Det er store ulikheter innad i de ulike familiekategoriene som finnes i Norge i dag; én kjernefamilie kan for eksempel være helt ulik en annen.

Mange barn erfarer også samlivsbrudd. Ifølge SSB (2019a) oppløses 39 prosent av ekteskap i dag. I 2020 opplevde omtrent 19 500 barn at foreldrene ble skilt eller separert, mens om lag 5500 opplevde at foreldrenes samboerskap ble brutt. Totalt opplevde altså rundt 25 000 barn samlivsbrudd i 2020 (Bufdir, 2021a). Wiik, Seierstad og Noack (2014) har vist at risikoen for samlivsbrudd er høyere for likekjønnede par enn heterofile par. En nyere studie fra Danmark har vist at andregenerasjons innvandrere har større sannsynlighet for skilsmisse enn førstegenerasjons

innvandrere har (Liversage & Petersen, 2020). Også samlivsbrudd skaper nye former for familiemangfold som profesjonsutøvere trenger kunnskap om. Samlivsbrudd kan ha flere ulike konsekvenser for barna. De kan være positive, for eksempel to hjem som følger opp barnet, nye gode familierasjoner og nettverk, fravær av tidligere foreldrekonflikter, mindre kontakt med en forelder på grunn av sosiale vansker som rus, psykiske lidelser eller voldsatferd o.l. Det kan også være negative sider, for eksempel vedvarende foreldrekonflikt, flytting fra nærmiljøet, lavere sosial status, foreldre med psykiske vansker osv. Samlivsbrudd medfører tidvis atskillelse fra en forelder. Alle former for atskillelse utfordrer stress- og atferdssystemet for tilknytning. Hvorvidt samlivsbrudd gir atypisk tilknytning hos barnet, avhenger av om foreldrene ivaretar barnets emosjonelle trygghet etter samlivsbruddet. Ifølge Smith (2010) er det ikke bruddet i seg selv, men omsorgssituasjonen til barnet etter bruddet som er av betydning. For eksempel fant Reiter et al. (2014) at unge som opprettholdt kontakt med begge foreldrene etter at de skilte seg, var litt mer plaget emosjonelt og fysisk enn jevnaldrende uten skilsmisseerfaring, mens de som mistet foreldrekontakt, hadde betydelig mer plager. En kunnskapsoversikt om familiens betydning viser imidlertid at det er vanskelig å si noe presist om risikofaktorene for barn og unge ved høykonflikt (Finnvold et al., 2020, s. 56). Forskning viser imidlertid at barn har klare meninger om sin egen livssituasjon ved foreldrenes samlivsbrudd (Sunde et al., 2021, s. 56), og at dette gjelder for eksempel uavhengig av foreldrenes konfliktnivå. Det er også viktig å understreke at barn ofte opplever samlivsbrudd og nye familiekonstellasjoner annerledes enn foreldrene (Moxnes, 2001; Haugen, 2007), og at det er behov for mer kunnskap om de yngste barnas opplevelser (Sunde et al., 2021). I prosjektet BAMBI4, som handler om hvordan barnehagebarn blir berørt av foreldrenes samlivsbrudd (Størksen, 2012), understrekes betydningen av at barnehagen speiler ulike familieformer, og at barnehagen har en god dialog med foreldrene om det som skjer. Et generelt inntrykk, ifølge Størksen og kolleger, er at det ikke er mange norske barnehager som har spesielle tiltak rettet mot barn som opplever samlivsbrudd (Størksen, 2012, s. 32). En annen viktig erfaring fra BAMBI-prosjektet er at «det ikke nødvendigvis er en selvfølge at foreldre forteller om et samlivsbrudd» (Størksen, 2012, s. 32). Dette stiller ansatte i barnehager og andre profesjonsutøvere som jobber med barn, overfor visse utfordringer. Kanskje kan det være nyttig å reflektere over hvordan man som profesjonsutøver på best mulig vis kan legge til rette for at foreldre informerer om samlivsbrudd og endringer i familien, og videre hvordan man kan møte barn som er i en situasjon hvor foreldre har gått eller skal gå fra hverandre.

4 https://www.uis.no/nb/sma-barns-opplevelse-av-samlivsbrudd.