Religion på alle sider av menneskerettighetene

basert forbud mot likekjønnet sex fra britiske kolonimyndigheter og har siden strammet ytterligere inn.

Som forfølgelsen av Church of Rainbow viser, kan et forbud mot likekjønnet seksualitet innebære en begrensning av religionsfriheten i sin mest klassiske forstand, idet mennesker blir forfulgt av myndighetene på grunn av sin tro, i denne sammenhengen altså sin LHBT-vennlige kristendom. Forbudet i Nigeria berører også retten til privatliv og retten til ikke å bli diskriminert. I tillegg berører forbudet mot likekjønnet sex den negative religionsfriheten; det vil si retten til ikke å bli tvunget til å leve i henhold til andre menneskers religiøse forestillinger.

De fleste av landets kristne og muslimer støtter opp om den gamle britiske lovbestemmelsen som forbyr likekjønnet sex. I dag er denne lovbestemmelsen supplert med både strenge muslimske shariaregler i nordlige delstater og en nasjonal lov fra 2014 som forbyr homofile organisasjoner og møtevirksomhet, så vel som all direkte eller indirekte fremvisning av likekjønnet kjærlighet i det offentlige rom. Denne loven kan dessuten gi opptil ti års fengsel for å delta i religiøse eller private bryllupseremonier for likekjønnede par.1 Dette forbudet mot å delta i bryllupseremonier rammer religionsfriheten, forsamlingsfriheten, forbudet mot diskriminering og retten til privatliv for alle dem som gjerne skulle være med nettopp i slike feiringer. Som blant annet Human Rights Watch har påpekt, berører dette dessuten ytringsfriheten, idet ingen positiv fremstilling av likekjønnede forhold er mulig. Både nasjonale menneskerettighetsorganisasjoner og andre frykter konsekvensene av å kritisere de drakoniske lovene, som ble enstemmig vedtatt av begge kamrene i Nigerias parlament.

At et enkelt trossamfunn og dets tilhengere blir rammet av forfølgelse, mangel på beskyttelse og lover som begrenser deres trosuttrykk, kan slik berøre de fleste menneskerettighetene. I dette tilfellet altså religionsfriheten i både sin positive og negative variant i tillegg til retten til privatliv, retten til personlig frihet og sikkerhet, forbudet mot diskriminering, ytringsfriheten og forsamlingsfriheten.

Forholdet mellom religion og menneskerettigheter berører store deler av vår tilværelse. Det handler om familie og privatliv, sex og diskriminering, undervisning og arbeidsliv, medier og kultur, politikk og rettsvesen. Det dreier seg ikke bare om retten til å leve ut sin religion i tro og gjerning, men også om retten til ikke å bli tvunget til å leve etter andre menneskers tro. Det er et forhold som heller ikke

1 Nigerias Same Sex Marriage (Prohibition) Act 2013.

er begrenset til religionsfrihet, men som også handler om ytringsfrihet, forsamlingsfrihet, retten til privatliv, til ekteskap, til ikke å bli diskriminert, til personlig frihet og sikkerhet, til ikke å bli torturert og utsatt for tortur og umenneskelig behandling og retten til liv i seg selv.

Det er en kjent sak at mennesker i mange land blir diskriminert, forfulgt eller får sin ytringsfrihet eller religionsfrihet krenket på grunn av sine trosforestillinger. Men de alvorlige utfordringene forholdet mellom religion og menneskerettighetene representerer, er på ingen måte begrenset til dette. Man blir stadig konfrontert med ulike religiøse krav om hvordan man skal leve sitt liv. I hvilken grad myndighetene i landet ditt fremmer slike krav eller beskytter deg mot dem, får direkte konsekvens for store deler av din tilværelse. Det handler om hvorvidt det er tillatt å forskjellsbehandle deg på grunn av religiøse forestillinger om din tro, kjønn, seksuelle orientering, kjønnsuttrykk, kaste eller andre forhold. Det dreier seg blant annet om hvorvidt du skal få si, skrive og lese det du vil, om du kan ha samtykkende sex eller gifte deg med den du vil, og om du kan gå kledd som du selv ønsker – uansett hvor mye dette strider mot andre menneskers religiøse sannheter. Konsekvensene kan til tider være de aller mest alvorlige, enten myndighetene forfølger deg direkte om du ikke lever i henhold til dominerende religiøse trosforestillinger, eller unnlater å beskytte deg mot vold og trakassering du kan utsettes for av samme grunn – både hjemme og i det offentlige rom.

Menneskerettighetene handler altså om i hvilken grad staten kan regulere hva vi kan gjøre og hva vi ikke kan gjøre, og – ikke minst – hva andre kan gjøre mot oss. Dette er den mest grunnleggende menneskerettslige problemstillingen, og det er en problemstilling som ikke blir enklere når religion er involvert. Utgangspunktet er at staten skal sikre at man står fritt til å gjøre hva man vil så lenge man ikke skader andre. Men hva skal til for at man står fritt til å utøve sine menneskerettigheter? Svaret på det spørsmålet er ikke alltid like selvsagt. Ofte står den enes rettigheter opp mot den andres, slik at det blir umulig å sikre at ikke noen føler at de blir skadelidende.

Den største utfordringen i forholdet mellom religion og menneskerettigheter er derfor å identifisere den rette balansen mellom de ulike delene av menneskerettighetene og den rette balansen mellom de ulike partenes rettigheter. Mine rettigheter stopper i utgangspunktet der dine begynner. Handlinger som i prinsippet klart kommer inn under den ene eller andre menneskerettigheten, må derfor begrenses for ikke å krenke rettighetene til andre mennesker. Dette er den mest fundamentale problemstillingen som dukker opp igjen og igjen i sammenheng med religion og menneskerettigheter. I hvilken grad kan man for eksempel utøve sin religionsfrihet uten at det krenker noen annens religionsfrihet og andre