3 minute read
Økologisk bærekraft i idrett og friluftsliv
Sport is also an important enabler of sustainable development. We recognize the growing contribution of sport to the realization of development and peace in its promotion of tolerance and respect and the contributions it makes to the empowerment of women and of young people, individuals and communities as well as to health, education and social inclusion objectives. (UNOSDP, 2014, s. 2)
Sammen viser dette hvordan idretts- og friluftslivsorganisasjoner, både i et nasjonalt og internasjonalt politisk perspektiv, først og fremst knyttes til bærekraftig utvikling innen sosiale forhold, klima og miljø.
I dette kapittelet gir vi en oversikt over hovedfunn fra tidligere forskning innen de to bærekraftsdimensjonene som bokas empiriske studier berører: Vi redegjør først for det vi vet om økologisk bærekraft i idrett og friluftsliv, og deretter for kunnskap om sosial bærekraft i idrett og friluftsliv. Fordi kapittel 2 og 5 knytter funn og drøftelser til forskning innen den økonomiske bærekraftsdimensjonen, gir vi også en kort presentasjon av tidligere forskning innen dette feltet. Før vi beskriver kunnskapsstatus på forskningsfeltene, vil vi imidlertid redegjøre for hvordan vi forstår bærekraftig utvikling som begrep. Kapittelet avsluttes med en gjennomgang av bokas oppbygning.
Definisjonen av bærekraftig utvikling som FN benytter i dag, ble først presentert av Verdenskommisjonen for miljø og utvikling i rapporten Vår felles framtid fra 1987 (FN, 2021a). Bærekraftig utvikling beskrives her som «utvikling som tilfredsstiller dagens behov uten å ødelegge fremtidige generasjoners muligheter til å tilfredsstille sine behov» (FN, 2021a). Det er altså denne definisjonen som ligger til grunn for FNs 17 bærekraftsmål og 169 delmål, som ble lagt frem i 2015 (FN, 2021b). Her fremhever FN at for å skape bærekraftig utvikling må verden jobbe globalt, nasjonalt og lokalt på tre områder samtidig. Disse områdene er (1) klima og miljø, (2) økonomi og (3) sosiale forhold (FN, 2021a). Dette blir kalt de tre dimensjonene av bærekraft og bærekraftig utvikling, og betegnes også som den økologiske dimensjonen, den økonomiske dimensjonen og den sosiale dimensjonen.
Den økologiske dimensjonen av bærekraftig utvikling (klima og miljø) handler om at verden står overfor en klimakrise, der menneskelige klimagassutslipp skaper global oppvarming. Klimagassutslippene våre varmer opp havet og lufta, ødelegger hele økosystemer og bidrar til at arter utryddes for godt. En annen krise, som henger sammen med klimakrisen, er miljøkrisen, som omhandler tapet av
verdens naturmangfold (biologisk mangfold). FNs naturpanel melder at naturmangfoldet, som ville dyr og økosystemer, aldri før har vært så truet som det er i dag (IPCC, 2019, 2022).
Den økonomiske dimensjonen av bærekraftig utvikling handler om å sikre økonomisk trygghet for mennesker og samfunn. Økonomisk vekst er viktig på den måten at en skaper nye arbeidsplasser og skatteinntekter til å betale for velferdstjenester som skoler og sykehus. Utfordringen er å gjøre økonomien bærekraftig, slik at den sikrer menneskers behov, og samtidig tar hensyn til naturens tåleevner (FN, 2021a).
Den sosiale dimensjonen av bærekraftig utvikling (sosiale forhold) handler om bekjempelse av fattigdom og sosial ulikhet, altså å sikre at alle mennesker får et godt og rettferdig grunnlag for et anstendig liv. Menneskerettighetene er det viktigste utgangspunktet for dette, både i og utenfor frivillig sektor (FN, 2021a; Næss, 2021a). Utdanning, anstendig arbeid, likestilling, kulturelt mangfold og et godt helsetilbud er noen av områdene som vektlegges i FNs sosiale dimensjon av bærekraftig utvikling (FN, 2021a). Til sammen utgjør de tre bærekraftsdimensjonene og FNs bærekraftsmål verdens felles arbeidsplan for å utrydde fattigdom, bekjempe ulikhet og stoppe klimaendringene innen 2030 (FN, 2021b). Denne planen er altså ment å stake ut en felles global retning for land, næringsliv og sivilsamfunn. Vi vil nå gå over til å redegjøre for tidligere forskning innen bærekraft i idrett og friluftsliv.
Både lokalt, nasjonalt og globalt opplever idretts- og friluftslivsorganisasjoner økende politisk press om at deres virksomhet skal bidra aktivt til bærekraftig samfunnsutvikling (Carson & Skauge, 2019). Det har ført til at det ikke lenger stilles spørsmål om hvorfor organisasjoner skal arbeide for FNs bærekraftsmål, men heller om hvordan de bidrar til å nå bærekraftsmålene innen 2030. Bærekraftsstrategier og -tiltak anses nå som en viktig forutsetning for at organisasjoner skal holde seg relevante gjennom å gi økt legitimitet, bedre forholdet til aktører i andre sektorer samt identifisere og håndtere bærekraftsutfordringer i egen sektor (van Zanten & van Tudler, 2021).
Disse forventningene til bevisst bærekraftsarbeid i norske organisasjoner har på kort tid blitt gjeldende også innen idrett og friluftsliv (Hanstad et al., 2021; Triantafyllidis & Mallen, 2022). Dette er synlig gjennom et stadig økende tilfang av strategiske bærekraftssatsinger i frivillige idretts- og friluftslivsorganisasjoner. Eksempelvis har Norges største frivillige organisasjon, Norges idrettsforbund og olympiske og paralympiske komité (NIF), presisert at idrettsbevegelsen må bidra
