Illustrasjon

skattesystemet vanligvis forankret i forlik. På den måten blir hovedelementene i skattereglene motstandsdyktige mot skiftende politiske maktforhold, mens landets innbyggere og bedrifter får mer forutsigbare økonomiske rammer. Forlik gir næringslivet mer stabile rammebetingelser.

Andre ganger kan medie- og opinionspress utløse omkamper på Stortinget, og skape usikkerhet om hvorvidt tidligere vedtak skal fortsette å gjelde. Slike omkamper er en del av demokratiets spilleregler og partipolitikkens vesen. Omkampene øker imidlertid næringslivets politiske risiko. Bedrifter som har innrettet sine investeringer etter tidligere vedtak, risikerer å bli påført økonomiske tap. Et samfunn preget av utagerende interessekamp, et uberegnelig storting og en lite styringsdyktig regjering skaper lite investeringsvennlige rammebetingelser.

Mye statlig styring av næringslivet dreier seg om å tette avvik mellom bedriftsøkonomisk og samfunnsøkonomisk lønnsomhet. Bedrifter kan være bedriftsøkonomisk lønnsomme fordi de skyver en del av kostnadene sine over på samfunnet, for eksempel ved å overlate til staten å bære kostnadene med å rydde opp etter seg. For å skape samsvar mellom bedriftsøkonomisk og samfunnsøkonomisk lønnsomhet kan Stortinget vedta avgifter og lovreguleringer, som departementene deretter kan iverksette med forskrifter og andre virkemidler. Figur 1.1 illustrerer bokens tematiske ramme.

Politikk Stortinget STATLIG STYRING Regjeringen og statsforvaltningen

Figur 1.1: Statlig styring mellom politikk og markeder.

Næringsliv Markeder

Et eksempel kan illustrere regjeringens og statsforvaltningens dobbeltrolle mellom politikk og markeder.

I 2020 ble det kjent at det delvis statseide Equinor-konsernet hadde et samlet regnskapsført tap på sin amerikanske virksomhet på 21,5 milliarder dollar mellom 2007 og 2019. Olje- og energidepartementet (OED) forvaltet statens eierandel i denne perioden. Selskapet er børsnotert, og statens eierandel var i det aktuelle tidsrommet 67 prosent.

USA-tapene brakte departementets statsråd i en dobbeltrolle mellom å forvalte statens eierskap i et kommersielt selskap og å stå politisk ansvarlig overfor Stortinget for den måten eierskapet ble utøvd på. Som eier skulle statsråden fremme statens mål om maksimal avkastning på investeringen i selskapet, innenfor den rolledelingen mellom eier og styre som er fastlagt i selskapslovgivningen: Departe-