Innledning

KAPITTEL 1

Hva er kjærlighet? Mange forbinder begrepet først og fremst med lidenskapelige, private og personlige forhold, og for enkelte vil det virke fremmed i forbindelse med profesjonelt arbeid i barnevern, Nav og andre velferdstjenester. Den som forventer en bok om lidenskapelig kjærlighet, vil bli skuffet, da det er kjærlighet som medmenneskelighet, det å bry seg om og ha omtanke for andre, som diskuteres i denne boken. Noen vil heller bruke ordene å være glad i, og ha et varmt engasjement for andre, mens andre igjen vil tenke at kjærlighetsbegrepet er overflødig i et profesjonalisert fagfelt.

Min nysgjerrighet på hva kjærlighet betyr i sosialt arbeid, startet lenge før jeg begynte å utforske begrepet gjennom mitt doktorgradsarbeid. Mens jeg jobbet med oppsøkende ungdomsarbeid, og senere med tiltaksutvikling i det statlige barnevernet, begynte jeg å stille spørsmål ved hvorvidt kjærlighet har noen plass i sosialt arbeid? Den utløsende årsaken til at jeg begynte å utforske dette mer systematisk, var et møte med ei jente gjennom min jobb som rådgiver i Bufetat.

Det var ei jente i tenårene som over tid hadde hatt ulike tiltak i barnevernet, og som hadde bodd på ulike barnevernsinstitusjoner. Det gikk dårligere og dårligere for hvert forsøk på et nytt tiltak, noe som endte med at hun måtte flytte til et enetiltak fordi hun ble betegnet som aggressiv med atferdsproblemer. Hun kom til stadighet i alvorlige konflikter med både ansatte og andre ungdommer. Enetiltaket endret heller ikke på situasjonen, og i påvente av hva vi skulle gjøre, ble jenta ble flyttet til en familie som hadde erfaring med å ta imot ungdom med en trøblete oppvekst. Etter en tid dro jeg og hennes kontaktperson i barnevernet på besøk for å se hvordan hun hadde det hos denne familien. I samtalen rundt bordet med henne og

15

beredskapsfamilien smilte hun fra øre til øre. Vanligvis var hun svært sint og urolig på disse møtene. Jeg ble veldig nysgjerrig på denne endringen og spurte henne: «Hva har egentlig skjedd med deg?» «Det er kjærligheten», svarte hun momentant. «De ser meg, og det er kjærligheten de gir som får meg til å bli den jeg ønsker å være! Da får jeg også lyst til å gi kjærlighet tilbake til andre».

Jeg ble slått ut av svaret hennes, og tenkte at her er det noe vi har oversett. Dette hadde vi ikke vektlagt nok i vår iver etter å finne tiltak med kvalitetssikrede program og behandlingsmetoder. Jenta hadde prøvd mange ulike barnevernstiltak og metoder, men det var kjærligheten fra to voksne som fikk livet hennes snudd i en positiv retning. I min til da 15 års fartstid med barnevernsarbeid hadde jeg aldri hørt noen snakke så direkte og åpent om hva kjærlighet betydde for livsendring. Jeg hadde trodd at jeg hadde vært en god lytter i møte med ungdom, men etter dette ble jeg mer årvåken med hensyn til hva det egentlig er de forsøker å formidle? Hva er viktig for dem, og hvilke ord er det de bruker?

En underlig egenskap ved oss mennesker er at det vi ikke retter lyset mot, tror vi heller ikke finnes. Dette er et kjent fenomen som er mye drøftet innen forskningslitteraturen (Kuhn, 1996). Den dagen vi retter oppmerksomheten mot et område vi har oversett, så vil vi ofte se det igjen, og etter hvert vil det være gjenkjennbart flere steder. Slik var det for meg. Etter samtalen med jenta ble jeg mer og mer oppmerksom på at barn og unge ofte snakket om og etterspurte kjærlighet når de ble spurt om sine ønsker for et tiltak. Har vi ikke tatt dem på alvor fordi de bruker andre ord enn de som brukes i den faglige terminologien? Eller er det fordi de bruker begrep som vi fagfolk ikke synes passer inn i vårt bilde av hva det profesjonelle hjelpeapparatet skal være?

I dag, tolv år etter samtalen med denne jenta, har behovet for kjærlighet fått større oppmerksomhet ved at barnevernsbarn selv har tatt til orde for at dette er noe av det viktigste i deres møter med hjelpeapparatet. Her har Barnevernsproffene blitt en sentral samfunnsaktør for å fremme barns stemmer og medvirkning i barnevernsdebatten (Brun, Toresen & Steinrem, 2018). Det kan være lett å overhøre og avvise barn og unges snakk om kjærlighet som «ungdomsprat», og derfor også som et begrep som fagprofesjonene i liten grad føler seg truffet av, da kjærlighet tradisjonelt tilhører det private og familiesfæren. Alternativt kan vi være nysgjerrige og lytte til hva de sier, og undersøke muligheten for å sette deres synspunkter inn i en faglig sammenheng.

16