hva er DØDEN by Universitetsforlaget

DØDEN

788215

042718

Espen Gamlund og Carl Tollef Solberg

ISBN 978-82-15-04271-8

hva er DØDEN

Espen Gamlund Carl Tollef Solberg

Espen Gamlund (f. 1976) er professor i filosofi ved Universitetet i Bergen. Han har utgitt to lærebøker og artikler om etikk og politisk filosofi. Carl Tollef Solberg (f. 1988) er lege, filosof, ph.d. og postdoktor ved UiB. Han har hatt ulike stillinger i helsevesenet og publisert artikler om filosofi og bioetikk. Universitetsforlaget har utfordret noen av Norges fremste fagformidlere til å gi svar på krevende spørsmål. hva er-bøkene er velskrevne introduksjoner som gir begynneren stimulerende møter med ukjente tema og den viderekomne nye perspektiver.

hva er

hva er Døden er et mysterium. Vi vet vi skal dø, men ikke når og hvordan. Vi vet heller ikke hva som skjer når vi dør. Forfatterne hevder at døden har gjennomgått en sekularisering som åpner opp nye problemstillinger. Hvordan skal døden håndteres? Er vi dømt til å leve med dødsangst? Kan døden være positiv? Boken innbyr til filosofisk refleksjon og benytter historie, sosiologi og medisin til å gi ulike perspektiver på døden. hva er DØDEN vil få deg til å tenke nytt om både livet og livets slutt.

hva er dĂ¸den

Universitetsforlaget har utfordret noen av Norges fremste fagformidlere til å gi svar på krevende spørsmål. hva er-bøkene er velskrevne introduksjoner som gir begynneren stimulerende møter med ukjente tema, og den viderekomne nye perspektiver.

har utkommet: hva er ANGST hva er ANTIKKEN hva er ARKITEKTUR hva er AVHENGIGHET hva er BIOLOGI hva er BUDDHISME hva er DIPLOMATI hva er DØDEN hva er ETIKK hva er EU hva er FELLESSKAP hva er FEMINISME hva er FILM hva er FILOSOFI hva er en FLYKTNING hva er FOLKERETT hva er FOTBALL hva er FUNDAMENTALISME hva er FUNKSJONSHEMMING hva er FYSIKK hva er GEOGRAFI hva er HELSE hva er HINDUISME hva er HJERNEN hva er HUKOMMELSE hva er HUMANISME hva er IDÉHISTORIE hva er INNVANDRING hva er INTELLIGENS hva er INTERNETT hva er INTUISJON hva er ISLAM hva er JOURNALISTIKK hva er KLIMA hva er KOSMOS hva er KREATIVITET

hva er KRIMINALITET hva er KRIG hva er KRISTENDOM hva er KROPP hva er KUNSTIG INTELLIGENS hva er LEDELSE hva er LITTERATURVITENSKAP hva er MAKT hva er MATEMATIKK hva er MEDIEVITENSKAP hva er MEDISIN hva er MENNESKERETTIGHETER hva er MIDDELALDEREN hva er NYRELIGIØSITET hva er PEDAGOGIKK hva er PENGER hva er POLITI hva er PROTESTANTISME hva er PSYKOLOGI hva er RASISME hva er RELIGION hva er RETORIKK hva er RETT hva er en ROMAN hva er SAKPROSA hva er SMERTE hva er SOSIALANTROPOLOGI hva er SOSIALT ARBEID hva er SOSIOLOGI hva er SPRÅK hva er STATSVITENSKAP hva er TID hva er TILLIT hva er YOGA hva er ØKOLOGI

www.hvaer.no

Espen Gamlund og Carl Tollef Solberg

Hva er DĂ&#x2DC;DEN

universitetsforlaget

© Universitetsforlaget 2020 ISBN 978-82-15-04271-8 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med rettighetshaverne er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning og kan straffes med bøter eller fengsel.

Henvendelser om denne utgivelsen kan rettes til: Universitetsforlaget AS Postboks 508 Sentrum 0105 Oslo www.universitetsforlaget.no Forfatterne har mottatt støtte fra Fritt Ord og Norsk faglitterær forfatterog oversetterforening (NFFO). Omslag: Universitetsforlaget Omslagsfoto: Foto av Espen: Salomea Maskhulia. Foto av Carl Tollef: Kristine Kirkebø Giske. Sats: Type-it AS, Trondheim Trykk og innbinding: 07 Media – 07.no Boken er satt med: Minion 9,5/13,5 Papir: 80 g Munken Print White 1,8

Innhold innledning 7 kapittel 1 DĂ¸dsritualer 21 kapittel 2 DĂ¸dens paradokser 42 kapittel 3 Livshjelp eller dĂ¸dshjelp? 60 kapittel 4 Evig liv 85 kapittel 5 Etterlivet 111 noter 136 litteratur 140 register 147

Innledning Døden er et mysterium. Ingen nålevende har noen gang opplevd døden. Og når vi først dør, så er vi ikke lenger der til å fortelle om den. Vi vet ikke når døden melder seg, og hva som skjer etterpå. Alt vi vet, er at vi skal dø. Hva skjer når hjernen slås av? Blir vi borte for alltid, eller fortsetter vi å eksistere? De fleste religioner legger til grunn at livet fortsetter etter døden, og mange velger å tro på et slikt etterliv. Men for sekulære mennesker er spørsmålene like betente, selv om svarene i større grad uteblir. Tradisjonelt har religion hatt stor definisjonsmakt over døden, i alt fra hva som skjer før vi dør, til hvordan vi håndterer den rituelt når den har inntruffet. Men stadig færre av oss er religiøse, og det påvirker vårt forhold til døden. Hva er døden uten en gud og etterlivet? I denne boken er vi opptatt av dreiningen fra den religiøse og til den sekulære døden. Den sekulære døden er fortsatt i støpeskjeen, og vi kan ikke med sikkerhet si hvordan den vil utvikle seg. Hovedformålet med denne boken er å åpne for en refleksjon over den sekulære døden. «Grensene for mitt språk er grensene for min verden», skrev den østerrikske filosofen Ludwig Wittgenstein.1 Vi møter døden gjennom språket. På engelsk skiller man mellom death, dying and being dead. På norsk ville det blitt noe slikt som døden, døende og det å være død. Disse uttrykkene fanger opp ulike dimensjoner ved døden. Mange av oss er opptatt av døden

hva er døden

som en prosess, gjerne i form av den sykdommen som leder til døden. Det å være døende finner sted innenfor livet vårt. Dødsfallet derimot innebærer at vi går fra å være levende til å være død. Tilstanden av «å være død» vet vi som sagt ingenting om, men vi kan likevel gjøre oss tanker om dødsprosessen og dødsfallet. Hvordan kan vi egentlig vite at en person er død? Det er fristende å tenke at det å definere døden er enkelt og intuitivt. Enten er man død, eller så er man i live. Man kan ikke være litt død eller litt i live. Døden og livet er slik sett en dikotomi – de utelukker hverandre. Frem til 1977 sto det kardiopulmonale dødskriteriet mest sentralt i lovverket. En person kunne erklæres død hvis hjerte- og lungefunksjonen hadde opphørt permanent. Men ny medisinsk teknologi som sondenæring, respirator og hjerte-lunge-maskin har utfordret grensene for når vi kan erklære et menneske død. I Norge, som i mange andre land, har hjernedødkriteriene fått en sentral plass i lovverket. I dag er det bred enighet om at vi skal legge hjernedødkriteriet til grunn som definisjonen på død. Hva skjer egentlig medisinsk når vi dør? Svaret avhenger delvis av hva vi dør av. I 2017 var kreftsykdom den hyppigste dødsårsaken i Norge, tett fulgt av hjerte- og karsykdommer. Deretter fulgte lungesykdommer og demenssykdom. Voldsomme dødsfall – som ulykker, selvmord og drap – lå på femteplass.2 De fleste dødsprosesser strekker seg noe ut i tid og har noen viktige fellestrekk. Den som er døende, har kanskje begynt å sove mer, er vanskelig å vekke og kjenner seg svak. Så begynner blodsirkulasjonen i de perifere organene å avta. Øyevippene blir blå og kalde, og det samme skjer med neglebåndene, fingertuppene og leppene. Alle kroppens ressurser settes i denne fasen inn mot å beskytte hjernen. Pusten blir uregelmessig. Helt til sist åpner munnen seg. Personen tar sitt siste åndedrag. Hjertet har slått

innledning

sitt siste slag. Hjernen går tom for oksygen. Personen kan erklæres død.3 Vender vi tilbake til språket, vil vi oppdage at ordet «død» figurerer hyppig på norsk. «Døde», «dødelig», «avdøde», «dødsfall» og «dødsårsak» peker på døden som en hendelse, men sier egentlig ingenting om hvorvidt døden er god eller dårlig. «Utdødd», «dødskamp», «dødsredd», «dødsdømt», «dødshjelp», «dødsforakt» og «dødsskremt» vitner derimot om hvordan døden er noe vi bør håndtere, unngå eller bekjempe. «Dødsmorsomt», «dødsflaut», «dødsteit», «dødspen» og «dødskul» er på sin side følelsesuttrykk der prefikset «døds-» bidrar til å gi en forsterkende effekt med positivt fortegn. Det er først når vi skal omtale selve dødsfallet at vi unngår ordet «død». Isteden har vi utviklet et forsvarsverk av eufemismer og metaforer.4 I begravelser «kondolerer» vi for eksempel for å utrykke vår medfølelse og deltakelse i sorgen til de etterlatte. I nekrologene kan vi lese hvordan avdøde «sovnet stille inn», «endelig fikk hvile» eller «gikk ut av tiden». Slik forsikres vi om at dødsprosessen gikk fredelig for seg. «Han har forlatt oss» kan vise til at døden var noe villet, og «han ble brått revet fra oss» fremstiller døden som en tyv som har frarøvet oss noen vi var glade i. I helsevesenet møter vi dessuten den «terminale pasienten». Den terminale er ved sitt endepunkt, hun er døende. Slik forsøker helsearbeideren å avkle døden for følelser og isteden gjøre den klinisk, profesjonell og nøytral. Vi to som har skrevet denne boken, har selv ulike erfaringer med døden. Espen mistet pappaen sin da han var syv år. Det var skjellsettende. Carl Tollef har jobbet som lege på sykehus, og der har han møtt mange terminale pasienter. Helsearbeiderne som han omga seg med, sa sjeldent at pasienten var «dødende». Særlig da legen snakket med pasienten, ble ordet «død» lite brukt. Legen kunne gjerne si at prognosen var dårlig, og at det kunne

hva er døden

være aktuelt å avslutte den kurative behandlingen, men selve «døden» glimret med sitt fravær. I akuttmottaket var det travlere, mer kritisk og stressende, og i takt med det ble språket røffere og mer direkte. Her kunne Carl Tollef høre at pasienten «holder på å daue». Da hastet det. Det hele minnet Carl Tollef om en hendelse fra barndommen hvor et barn forklarte ham at Arne, en hyggelig eldre mann i bygda, hadde «daua». Carl Tollef oppfattet bruken av ordet «daue» som respektløst i denne sammenhengen. Likevel tenkte han ikke på bruken av «daue» i akuttmottaket som respektløs. De fleste Carl Tollef jobbet sammen med, var dyktige og samvittighetsfulle mennesker. Deres språkliggjøring av døden var snarere et forsøk på å gjøre døden mindre formell, nærmest nødvendig, uunngåelig og hverdagslig. Alle disse forsøkene på å profesjonalisere (terminal) eller trivialisere (daue) døden mestret likevel ikke å skjule de eksistensielle aspektene som ofte ligger bak. Døden er et blankt lerret. Den er ukjent for oss. Dette menings- og kunnskapsvakuumet ved døden åpner for kunsten. Symboler på døden er rikelig til stede gjennom hele kunsthistorien, ikke minst i form av hodeskaller og skjeletter som påminnelse om vår egen død (memento mori), eller dødsdansmotiver (dance macabre). Hos vår egen Edvard Munch står døden sentralt. Et kjent eksempel er Døden i sykeværelset, som Munch malte i 1893, og som i 2020 henger på Nasjonalmuseet. Munchs søster, Johanne Sophie Munch, døde av tuberkulose i 1877, og dette er bakgrunnen for maleriet. Avdøde sitter i en kurvstol til høyre i bildet. Faren og tanten står ved siden av stolen. I forgrunnen kan vi se Edvard Munch selv, sammen med søstrene Inger og Laura. Sykeværelset er stort og sparsomt innredet. Munch gir tydelig utrykk for at de er samlet i sorgen. Bildet er malt i sterke farger, og grønt går igjen på veggene og i ansiktet til de sorgtyngede menneskene. Søsteren Inger er den eneste som fes-

innledning

ter blikket rett mot oss. Bildet uttrykker på mesterlig vis den hjelpeløsheten og lidelsen de må ha opplevd som etterlatte.5 En annen norsk kunstner, Theodor Kittelsen, malte også morbide motiver, deriblant serien «Svartedauden» 1894–1896. Svartedauden herjet i Norge fra 1349 og helt frem til1654 og tok livet av minst halvparten av befolkningen. I maleriet Pesta i trappen ser vi døden gjøre sin ankomst. Nederst i trappen kan vi tydelig skimte en skjelettaktig kvinneskikkelse som tilsynelatende gjør et skrik idet hun kommer opp trappen. Ansiktet til Pesta (kvinneskikkelsen) er lite pent og vitner om galskap. I norsk folketro var Pesta selve personifiseringen av svartedauden. Denne svartkledde kvinnen gikk fra gård til gård og dro med seg pesten hvor enn hun dro. Hadde hun med seg sopelimen, ville alle på gården dø. Og hadde hun med seg riven, ville noen overleve.6 Et annet bilde som peker seg ut er Woman with Dead Child (1903) av Käthe Kollwitz. Kollwitz var en tysk kunstner med et brennende engasjement for mennesket. Hun hadde en særlig empati for dem som var verst stilt gjennom sult, fattigdom og nød. Bildet viser en mor som omfavner det døde barnet sitt. Ansiktet til barnet er detaljert skildret og fremstår fredelig. Moren, derimot, har noe dyreaktig over seg og klamrer seg til sitt døde barn i en blanding av sorg, fortvilelse og omsorg.7 Bildet tjener som en påminnelse om den følelsesintensiteten som døden bringer med seg. I tillegg til språket og kunsten er mytologien en viktig inngangsport til døden. Her også finner vi en rekke personifikasjoner og symboler. Som i kunsten er den menneskelige hodeskallen og skjelettet gjennomgående. Dødninghodet kan symbolisere alt fra gift til sjørøverflagg, og det varsler den største faren av dem alle, selveste døden. Også ljåen er et viktig symbol. I folkefortellingene er det mannen med ljåen som høster menneskeliv. Dette har vært selve personifikasjonen av døden i euro-

hva er døden

peisk historie og populærkultur. I enkelte illustrasjoner holder denne dødsengelen også et timeglass som symbol på den tilmålte tiden vi har igjen. Timeglasset er i ferd med å renne ut, og tjener som en påminnelse om at vår egen levetid er en begrenset og verdifull ressurs. I «Slipesteinsvalsen» av Alf Prøysen finner vi en særlig dyster beskrivelse av dødsrallingen fra ljåen. Slipesteinsvæilsen går og går. Å, blommer, å jinter, je veit å de får! Når ljåen blir kvass nok og brynet blir med, så kjæm dom i mårå og meie dekk ned, så tona som de høre i kvellsro og fred […] det er slipesteinsvæilsen som går […] og går […] og går.

Selv om sangen fremføres i dur, skjuler den et betydelig mørke. Gjennom denne teksten utrykker Prøysen hvordan selv det vakreste i livet, som blomster og jenter, er forgjengelig og må dø. Den greske gudelæren utmerker seg ved å beskrive opprinnelseslinjene til mange av de betraktningene vi finner igjen omkring døden i dag. Her møter vi både døden, søvnen, alderdommen, gjengjeldelsen, bedraget og slektskapet mellom dem. Thanatos betyr «død». (Tanatologi er nettopp «læren om døden».) DødsgudenThanatos er sønn av Nyx (natten), og han er tvillingbroren til Hypnos (søvnen). Andre søsken av Thanatos er Geras (alderdom), Eris (strid), Nemesis (gjengjeldelse), Apate (bedrag) og Charon (losen som førte sjelene ned til underverdenen). Dødsguden Thanatos har riktignok ingen sentral rolle i den greske mytologien. I korte passasjer omtales Thanatos imidlertid som nådeløs og forhatt av både guder og mennesker. Derimot figurerer Hades, guden av underverdenen, hyppig. Folk i antikkens Hellas trodde nemlig at døden kun var en overgang fra ett liv til et annet. I en anekdote heter det at menneskekongen Sisyfos mestret

innledning

å lure dødsguden Thanatos. Men straffen for å lure døden på denne måten skulle vise seg å bli streng. Sisyfos spionerte på gudenes konge, Zevs, mens Zevs bortførte elvenymfen Ægina. Sisyfos sladret. Zevs var mindre imponert over denne seansen og tilkalte straks Thanatos for å bringe Sisyfos ned i dødsriket. Men da Thanatos omsider skulle til å fange kong Sisyfos, ble Thanatos lurt inn i sin egen felle. Thanatos ble fanget og ufarliggjort, og med ett ble alle jordens mennesker udødeliggjort. Krigsguden Ares ble etter hvert svært opprørt over at ingen mennesker døde i krigene hans, så han frigjorde Thanatos. Sisyfos havnet dermed i dødsriket, og menneskene ble omsider dødelige igjen. Sisyfos hadde imidlertid også et annet triks på lur. Grekerne på den tiden mente nemlig at det var uhørt å ikke begrave den avdøde, noe Sisyfos visste utmerket godt. Han lurte derfor sin kone, Merope, til å ikke begrave ham da han døde. Da han etter sin død kom til underverdenen, overtalte han Persefone (Hades’ kone) til at han skulle få komme tilbake til de levende, slik at han kunne straffe kona for denne ugjerningen. Da Sisyfos først hadde kommet tilbake til de levende igjen, lot han seg ikke fange frivillig. Til slutt måtte guden Hermes tvinge Sisyfos tilbake til dødsriket. Resten av historien kjenner vi. Som straff ble Sisyfos tvunget til å bruke alle sine krefter på å presse en gigantisk sten opp en høyde. Da stenen omsider hadde nådd toppen, rullet den ned igjen, og Sisyfos ble tvunget til å rulle den opp på ny og på ny. Sisyfosarbeid har siden blitt stående som en treffende betegnelse på et forgjeves arbeid. Man lurer ikke døden.8 For de fleste av oss inntreffer døden når vi er gamle. Men mange stifter likevel bekjentskap med den i ung alder: Det var sommer og strålende sol i Oslo. Barn løp, lekende, betraktende og fascinerte over tilværelsen. Ett av disse barna var fem år gammelt og på Naturhistorisk museum med familien sin. Han hadde akkurat betraktet noen eksemplarer av forhistoriske menneske-

hva er døden

lige hodeskaller. «Hvor kommer de fra?» spurte han. Onkelen hans forklarte ivrig: «Hodeskallene kommer fra mennesker som deg og meg», og la straks noe overilt til: «Vi skal alle bli sånn. Du også!» […]. Det ble stille. «Vi skal alle bli sånn. Du også!» gjentok Carl Tollef i barnesinnet sitt. Dette var hans første møte med døden. Siden har han forsøkt å bruke tiden sin godt. Forestill deg at du får 85 år til disposisjon på denne kloden.9 Så tenker du på hvordan du ønsker å fylle denne tilmålte tiden på best mulig måte. Hvor mange leveår vil du bruke på jobben? Hvor mye av din tid ønsker du å vie familien? Så vidt vi vet, får vi ikke noe nytt liv med muligheter til å prioritere annerledes. Akkurat det var Lev Tolstojs Ivan Iljitsj smertelig klar over da han på dødsleiet sa: «Kan det være at jeg ikke har levd som man burde? […] Men hvorfor ikke, når jeg har gjort alt slik det burde gjøres?»10 Døden tvinger oss til en av våre viktigste oppgaver – å ta stilling til innholdet i livene våre. Kanskje du allerede stritter imot. Du ønsker ikke å kaste bort denne dyrebare tiden din på å gruble. Du er et levemenneske, og vil ta hver dag som den kommer, uten å ofre en tanke på at livet en dag tar slutt. Det er forståelig. Men selv du som lever i nuet, foretar viktige valg hver bidige dag. Til tross for at du ikke foretar livsvalgene dine med henblikk på at alt en dag tar slutt, så velger du likevel hva du fyller livet ditt med. De valgene du gjør hver dag, utgjør livet ditt. Du kan la være å tenke på døden, men det forandrer ikke det faktum at du skal dø, og at tiden er den mest verdifulle ressursen du har. I om lag 28 av de 85 tilmålte årene skal du sove. Mange av disse årene skal foregå i drømmene dine (en fantasiverden uten tidsopplevelse), og mange skal forløpe i drømmeløs søvn uten bevissthet. Og når du våkner, er allting glemt. Bør du sørge over alle årene du sover bort? Når timeglasset med dine tilmålte 85 år omsider har rent ut, trer du ut av verden. Din livsverden, din

innledning

subjektive virkelighet, alt det som er å være deg, vil gå tapt, for alltid. Du mister verden, men verden mister ikke deg. Minnene om deg vil overleve, og fortiden din vil stå igjen som en statue av deg, som et urørlig faktum ved verden. Med tiden vil erindringene om deg endre seg, gradvis blekne og til slutt forsvinne. Verden vil bevege seg videre, uten deg. Og når livet ditt først er ingenting, så er du ingenting, og da er det vel ingenting å frykte? «Ett dødsfall er en tragedie. En million er statistikk»,11 skal diktatoren Josef Stalin ha sagt. 7 530 000 000. Så mange mennesker levde på kloden vår i 2017. 141 millioner mennesker ble født det året, og 58 millioner døde.12 Sett fra evighetens synsvinkel er disse dødsfallene som dråper i havet, uvesentlige og ubetydelige. Samtidig hadde alle disse avdøde menneskene hvert sitt ansikt. Hver og en av dem levde sitt særegne liv i en livsverden hvor alt sto på spill for dem. Da betyr det lite at universet skulle være evig og uendelig. Både vår egen og andres død – og særlig når det gjelder dem som står oss nærmest – er og vil forbli skjellsettende for oss. Noen av de mest tragiske hendelsene opp gjennom historien har handlet om døden. Holocaust tjener som et fryktelig eksempel. Jordskjelvet og tsunamien i Indiahavet i 2004 tok livet av nesten 300 000 mennesker og rammet 1,5 millioner mennesker totalt. I Norge har hendelsene på Utøya og i Oslo 22. juli 2011 brent seg fast i minnet til mange av oss. Disse tragediene har det til felles at døden rammer plutselig, uønsket og altfor tidlig. Vi kjemper en kamp mot døden som vi vet vi vil tape. Offentlige velferdsordninger har blitt etablert for å håndtere den. Helsevesenet vårt tilbyr sirener og ambulanser, helikoptre, akuttmottak og legevakter med døgnkontinuerlig bemanning. Rundt om i landet arrangeres det kurs i livredning, og vi forebygger og screener, alt for at ingen skal dø for tidlig. Det er nærmest ingen grenser for hvor vi henter syke eller døende mennesker. Vi snak-

hva er døden

ker om å redde liv, selv om vi vet at ingen kan reddes fra døden. Alt som lever skal dø. Før eller siden vil døden gjøre sin inntreden. I etikken er døden en ubestridelig kjerne. Når er det verst å miste sitt liv? Det spørsmålet er grunnleggende for prioriteringer i helsevesenet. Er dødsfall hos fostre vesensforskjellige fra voksne personers død? Svaret på det er grunnleggende for abort. Kan det være positivt å få dø? En legalisering av aktiv dødshjelp forutsetter et ja på det spørsmålet. Også innenfor rettsvesenet står døden sentralt. Mord er blant de mest straffbare ugjerningene vi kan begå, og dødsstraff er en av de mest alvorlige straffereaksjonene vi kan forestille oss. Våre grunnleggende ideer om døden former utvilsomt samfunnet vårt. Om vi skulle endre vårt syn på døden, så vil det samtidig forandre samfunnet. Forestillingen om at døden er negativ, dominerer helsevesenet, etikken og jussen – og ikke minst følelseslivet vårt. Døden vekker sorg, fortvilelse, og harme. Likevel snakker vi lite om den. Den har flyttet inn på sykehusene, blitt overlatt til begravelsesbyråene, fryst ned, brent på krematoriene og stuet bort under jorden. Vi tilslører døden i bilder og metaforer, vi holder den på avstand og fortier og forskjønner den. Mesteparten av livet vårt lever vi som om vi aldri skal dø. Det er behagelig, men det koster. Den udødelige tar ikke livet sitt tilstrekkelig på alvor, samtidig som døden blir vanskelig å forsone seg med. Å slutte fred med døden er krevende, som denne personlige anekdoten viser: Våren 1983 hadde Espens far, Erik, allerede vært rammet av alvorlig føflekkreft en stund. Espen var seks år på den tiden og kan huske hvordan sykdommen forandret faren hans, fra å være snill og tålmodig til å bli sint og oppfarende. Etter hvert forverret tilstanden til Erik seg, og han ble innlagt på Radiumhospitalet. Espen og familien hans besøkte Erik jevnlig i denne perioden, og Erik kom hjem på besøk når han følte seg i

innledning

form til det. Men sykdommen hadde gjort stor skade, og det var umulig å stanse kreften som herjet i kroppen hans. Til slutt døde Erik, den 8. mai 1983, bare 32 år gammel. Espen og søsteren hans mistet faren sin som små barn, Espens mor mistet mannen sin som ung dame, og kanskje viktigst av alt: Espens far, Erik, mistet sitt eget liv i altfor ung alder. I årene som fulgte, har Espen mange ganger undret seg over hvordan det ville vært dersom faren hans fremdeles var i live. Hvordan ville livet til Espen sett ut da? Vi som forfattere av denne boken er nok ikke så ulik deg som leser når det kommer til hvordan vi forholder oss til livets slutt. Vi deler engstelsen for at vi en dag skal dø, og ønsker ikke at døden skal komme for tidlig. Men vi skiller oss muligens fra en del mennesker ved at vi ikke skyr de ubehagelige sidene ved døden. Isteden går vi inn i disse ubehagelighetene i et forsøk på å forstå tankene og følelsene vi har rundt vår egen bortgang. Hvorfor er døden så problematisk? Det er et grunnleggende filosofisk spørsmål. Vi er begge filosofer og har jobbet akademisk med døden gjennom mange år, særlig med tankearbeid omkring hva som gjør den negativ. Carl Tollef må i tillegg forholde seg til døden som lege. Men døden har òg en personlig slagside. Selv om vi filosoferer aldri så mye over døden – i et forsøk på å forstå og holde den på avstand – så møter vi den igjen på et personlig plan i livet vårt. Vi har begge opplevd å miste mennesker vi er glade i, under arbeidet med denne boken. Vi forsøker derfor å balansere de intellektuelle og personlige sidene ved døden. Tilnærmingen vår spenner fra et fugleperspektiv, gjort på trygg avstand, til introspeksjon over vår egen forestående død. På hvilken måte preges denne boken av at vi er filosofer? Filosofi er først og fremst et refleksjonsfag, snarere enn et kunnskapsfag. En sentral oppgave for filosofer er å stille interessante

hva er døden

og relevante spørsmål om fenomener der ute i verden. Den filosofiske metoden består i å tenke og reflektere, fremfor å samle inn data som skal fortolkes. Vi ønsker å gi deg rikelig anledning til refleksjon underveis. «Lukk opp din hjertedør», synger Sputnik. «Jeg har prøvd å åpne mitt hjerte i denne boken. Men dødsdansen min skal ikke behage intimitetstyranniet.»13 Slik innledet legen og professoren Per Fugelli boken Døden, skal vi danse? Før han døde i 2017 bidro han sterkt til å senke terskelen for å snakke om de vanskelige sidene ved døden, smertene som følger med en dødelig sykdom, fortvilelsen, maktesløsheten, tapet av kontroll og redselen for å forlate dem man er glad i. Gjennom sin åpne væremåte ga han det å være døende et ansikt. Med denne boken ønsker vi å fortsette den åpne samtalen som Per Fugelli startet. Vi er heldige som kjenner mange kloke mennesker, både i og utenfor akademia. Vi vil særlig rette en takk til Aksel B. Sterri, Amalie C. Solberg, Anders Malkomsen, Anne Sofie Hval, Arve Giske, Christian Kjelstrup, Edvin Schei, Frode Sandvik, Hilde Haug, Håvard V. Leifsen, Ivar R. Labukt, Ivo de Figueiredo, Kristine K. Giske, Lars Fr. H. Svendsen, Magnus Dølerud, Margrethe A. Schaufel, Mathias Barra, Ole Koksvik, Ole Martin Solberg, Preben Sørheim, Salomea Maskhulia, og Steinar Lorentzen for verdifulle diskusjoner og tilbakemeldinger på denne boken. Ideer fra boken har blitt presentert ved Institutt for filosofi og førstesemesterstudier og Institutt for global helse og samfunnsmedisin, begge ved Universitetet i Bergen, samt en forfatterworkshop i regi av Norsk faglitterær forfatterog oversetterforening (NFFO). Vi ønsker å takke deltakere på disse seminarene og workshopene for nyttige tilbakemeldinger. Vi vil dessuten takke NFFO og Stiftelsen Fritt Ord for stipender. En særlig stor takk til forlagsredaktør Ingrid Ugelvik for god og konstruktiv oppfølging underveis. Boken har utvilsomt blitt bedre

innledning

med ditt kritiske blikk. Avslutningsvis vil vi takke forlagssjef Hege Gundersen for en siste grundig gjennomlesning. Boken er forholdsvis kort, mye er utelatt, og mange vil sikkert savne noe. Ambisjonen har ikke vært å dekke alle sidene ved døden; isteden har vi forsøkt å gjøre et dypdykk i de temaene vi finner mest interessante og aktuelle i vår tid. Hovedtilnærmingen vår er filosofisk, men vi trekker også inn medisinske, kulturelle, religiøse, og historiske betraktninger. Tanken er at denne boken skal være et originalt bidrag i den akademiske debatten, samtidig som den skal kunne leses av alle med en nysgjerrighet for døden. Boken har fem kapitler. Kapittel 1 Dødsritualer går bredt ut i et forsøk på å svare på hva døden er for oss i dag, og hvordan vi håndterer den. Vi ser på hvordan døden har blitt håndtert historisk, samt hvordan ulike kulturer håndterer den i dag. Vi undersøker nekrologer og begravelsesseremonier. Hvilke spilleregler gjelder for døden? På hvilken måte har internett og sosiale medier endret måten vi håndterer den på? Og hvordan har døden en sosial dimensjon? Kapittel 2 Dødens paradokser handler om hva som gjør døden negativ for den som dør. Vi foretar en reise tilbake til to av antikkens filosofer. De argumenterte for at det var irrasjonelt å frykte døden. Samtidsfilosofen Thomas Nagel er imidlertid uenig med dem, og med ham vokser det frem en moderne debatt. Er vi dømt til å leve med dødsangst, eller finnes det botemidler? Er det mulig å løse dødens paradokser? Og kan virkelig døden være negativ for den som mister livet sitt? I kapittel 3 Livshjelp eller dødshjelp? tar vi for oss noen av utfordringene ved livets slutt. Det er skjellsettende å innse at livet snart er over. Kan døden være positiv? Hva bør helsevesenet gjøre for å hjelpe den døende? Og er palliativ behandling nok, eller bør vi åpne for aktiv dødshjelp i Norge?

hva er døden

Kapittel 4 Evig liv handler om lange liv og udødelighet. Religiøse skrifter sier mye om et evig etterliv, men lite har blitt sagt om evig liv på jorden. De siste 150 årene har gjennomsnittlig levealder på kloden steget med nesten 40 år. Hvor lenge bør vi egentlig ønske å leve? Er et lengre liv alltid bedre? Og bør vi ønske å leve evig? I kapittel 5 Etterlivet innleder vi med de store religionene og deres lovnader om et etterliv. Ikke-religiøse mennesker svarer gjerne at døden er punktum finale. Men selv om den medisinske døden er rask og absolutt, er den narrative døden langsom. Hva skal til for å overleve døden? Finnes det noe sekulært etterliv? Og bør vi bry oss om vårt eget ettermæle? Vi håper denne boken vil gi deg noen svar, og samtidig rikelig anledning til å reflektere over de sidene ved døden som det ikke nødvendigvis finnes et endelig svar på. God lesning! Espen og Carl Tollef Bergen og Oslo, 28.02.2020

DØDEN

788215

042718

Espen Gamlund og Carl Tollef Solberg

ISBN 978-82-15-04271-8

hva er DØDEN

Espen Gamlund Carl Tollef Solberg

hva er