Visuell makt - bilder, blikk og betraktere by Universitetsforlaget

sitetsforlagets faglitterære pris for 2010. Prisvinneren kåres av en uavhengig jury, og i juryens begrunnelse het det blant annet:

isbn 978-82-15-01785-3

bilder, blikk og betraktere

«Bokprosjektet har et tema som er høyst aktuelt i vår tid. Det hjelper oss til bedre å forstå vår fortid, til å takle den tiden vi lever i, og til å kunne treffe gode valg for den verdenen vi har foran oss. (…) Manuset balanserer fint mellom det teoretiske og bruken av rik empiri. De kapitlene vi har fått til gjennomlesning, viser en engasjerende og lettlest tekst, men som stadig gir leseren rom for refleksjon og ettertanke. Forfatteren er raus med eksempler og egne vurderinger, og det er et godt driv i prosjektet. En enstemmig jury har på denne bakgrunn valgt Visuell makt. Bilder, blikk og betraktere av Siri Meyer som mottaker av årets pris.»

visuell makt

vi kjemper om makten på mange arenaer, fra slagmarken til Stortingets korridorer. Også bilder brukes i spillet om makten; de former våre forestil linger og idealer. Forfatteren henter frem et stort og mangfoldig empirisk materiale, fra antikke statuer og malerier til reklame og vitenskapelige fotografi er. Med samtiden som ståsted trekker hun forbin delseslinjer til tidligere tider, som til den gang man tok i bruk bilder for å utforske og klassifisere men neskenaturen vitenskapelig. Bilder kan dessuten bidra til å trekke opp grensene mellom «oss» og «de andre», og fikk en viktig funksjon i stormaktspolitikken på 1800-tallet. De nye identitetsbildene ga Vesten et herredømme i Orienten, med ringvirkninger langt inn i dagens reiselitteratur og populærkultur. Siri Meyer viser hvordan studiet av fotografier, malerier og blikk kan gi en ny forståelse av maktmekanismene i for skjellige kulturer og til ulike tider.

siri meyer

m e d p r o s j e k t e t Visuell makt. Bilder, blikk og betraktere vant Siri Meyer Univer

siri meyer

foto: bjørn erik larsen

visuell makt Bilder, blikk og betraktere V��

U��

2010

siri meyer (f. 1952) er professor i kunsthistorie ved Universitetet i Bergen. Hun har vært spaltist i Morgenbladet og Dagbladet Magasinet. I 2008 fikk hun Meltzers formidlingspris. I 1991 ledet hun Surrealismefestivalen i Bergen, som om fattet kunst, litteratur, film og teater fra vår egen samtid. Hun ledet også Ibsen 2006 Bergen. Meyer var medlem av Makt- og demokratiutredningen (1998–2003). Fra 1993 til 2009 var hun styreleder for Stipendprogram for kunstnerisk utviklingsar beid, en parallell til den vitenskapelige doktor gradsutdanningen. Hun har utgitt en rekke bøker og artikler om kunsthistorie og visuell kultur, makt og kommunikasjon.

Visuell makt

Til Kjell S. Johannessen

Visuell makt bilder, blikk og betraktere

siri meyer

Universitetsforlaget

© Universitetsforlaget 2010 ISBN 978-82-15-01785-3 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med rettighetshaverne er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning og kan straffes med bøter eller fengsel.

Henvendelser om denne utgivelsen kan rettes til: Universitetsforlaget AS Postboks 508 Sentrum 0105 Oslo www.universitetsforlaget.no

Boken har mottatt støtte fra Fritt Ord.

Omslag: Blæst/S.Hole Omslagsillustrasjon: Isabelle Vandermeersch Sats: Universitetsforlaget/Sissel Tjernstad Trykk og innbinding: AIT Otta AS Boken er satt med: AGaramond 11,5/16 pkt Papir: 115 g Artic Matt

Innhold Forord

1 Å se og bli sett Kampen om blikket Helvete, det er de andre Bilder av «oss» og «de andre» Blikk, bilder og makt

14 14 15 17 22

2 Det disiplinære blikket Galskap Psykiatriens fødsel Forbryterens kropp Forbryterens sjel Den fødte forbryter Ansiktet speiler sjelen Naturens fingeravtrykk Tallenes triumf

30 33 40 47 52 58 64 67 72

3 Bilder, blikk og imperialisme Flauberts orientalske reise Said og orientalismen Eventyrlige erobringer Maleriske erobringer Sex og vold Haremsliv Feminine haremsmĂ¸ter Orientalisme: en oppsummering

77 77 81 86 93 100 106 116 123

4 Blikk og eksotisme Tilbake til paradiset Forskjellenes triumf Magiske mĂ¸ter Det eksotiske tar over Kapitalisme og fetisjisme

131 134 139 141 147 155

Ved veis ende

164

Litteratur noter Stikkord illustrasjoner

168 176 186 188

Forord i 2001 var jeg turist i Nepal, det var sensommer og monsunen var nettopp over.1 Vi var tre. Birthe Marie Løveid fotograferte, jeg skrev reisenotater, mens sherpaen Raju var veiviser i fjellene. Han kjente Himalaya fra barnsben av og hadde en egen rytme i ganglaget, som om kroppen lyttet og stemte seg inn etter landskapet. På kartet så reiseruten ut som en hestesko, med fjellmassivet Annapurna i det østlige Himalaya i midten. Turen startet i Besisahar, en liten landsby nederst i Marsyangdidalen, og toppet seg på Thorong La, 5416 meter over havet. På den andre siden rant Kali Gandakielven nedover mot lavlandet. Stien slynget seg oppover, fra den ene klimasonen til den andre, fra subtropisk regnskog med palmer og papegøyer til stein og tåke. På nedsiden av Thorong La var det ørken. Vi kravlet og krøp i rasfarlige dalsider, mens Marsy-

angdidalen ble trangere og trangere; stien kunne henge som en smal hylle i fjellet. Vi visste hva Nepal var, lenge før flyet landet i hovedstaden Katmandu. Vi hadde lest de illustrerte reisebøkene. Derfor kunne vi for eksempel historien om hvordan Katmandudalen var blitt til. Begynnelsen var en innsjø. Bodhisavatta Mansjuri, en av buddhismens hellige menn, grep et flammende sverd og hugget den i to. Vannet rant ut, og sjøbunnen ble til fruktbar åkerjord. Også lotusen som vokste i mudderet, ble forvandlet. lotusblomsten dukker ofte opp i bøker om Nepal.

Forord 7

shiva, en av Nepals mange guder.

Den ble til Swayambhunath Stupa, en kultbygning midt i byen. Der sitter fremdeles Buddha i lotusstilling, med skjeve øyne og innadvendt blikk. Guden tenner et åndelig lys i dem som åpner seg for hans visdom. Reisebøkenes Nepal er bebodd av guder og gudinner, ikke bare Buddha, men også hinduismens gudeskikkelser: Brahma, Vishnu, Shiva, Lakshmi, Ganesha. Bildene av kultstedene lokker med røkelse og bønneflagg. Vi var ikke de første som lot oss friste. På 1970-tallet strømmet mange mennesker fra Vesten til Katmandudalen. De var lett gjenkjennelige, med Jesus-hår, kjortler og pannebånd, amuletter og tempelbjeller. Make Love, Not War. De var hippier, blomsterbarn, som vendte ryggen til den materielle velstanden for å finne åndelig rikdom. I Nepal ble de belønnet med marihuana, som vokser vilt i veikanten. Naturen har en helt spesiell plass i Ne8 siri meyer Visuell makt

pal-guidene. Røde valmuer, rododendron i alle farger og fasonger – hele paletten er til stede i reisehåndbøkene. Og der var dyr: leoparder, små hjortedyr, slanger, jungelkatter, eksotiske fuglearter. Men størst av alt er Mount Everest. Verdens høyeste fjell er innhyllet i en aura av farer, død og erobringsretorikk. Men Vesten er ikke synlig i bildene – knapt en bil, ingen internettkafé. Det vi ser, er fjell, helligdommer og folkelivet, omspunnet av myter og gammel historie. Kvinnene smiler mot oss med perler og ringer, panner prydet av skjell, sølv og kastemerker. De kan ha en bønnekrans i hånden og sølvmansjetter på håndledd og ankler, håndvevede skjørt i sterke farger eller ankellange sarier. Småjenter kles ut som jomfrugudinner og sitter med malte ansikter på en trone. Andre går i religiøse prosesjoner med svære kroner av sølv, gull og blomster.

Forord 9

i reiselitteraturen om Nepal møter vi barnegudinnen Kumari.

Det var dette Nepal vi så for oss da vi sto i ankomsthallen på flyplassen Tribuhuvan i Katmandu en dag i 2001. Nepal er vilt, vakkert og voldsomt. Men også tilbakestående. Reiselitteraturen trekker en grense mellom dem og oss, hvor nepalerne befinner seg på et tidligere stadium av historien. Moderniteten har ennå ikke meldt sin ankomst; bildene hensetter oss i en verden av noe gammelt og tidløst. Vi assosierer det gjerne med opprinnelighet og autentisitet. Slik kan mennesket ha vært før vi ble innhentet av utviklingen og sivilisasjonen. Det er dette som gir Nepal tiltrekningskraft. Lengselen etter å finne et autentisk 10 siri meyer Visuell makt

«selv» driver mange ut på eksotiske reiser. Men hvordan er Nepal utenfor reiselitteraturens bilder? Vi trenger ikke gå lenger enn til Raju, sherpaen vår, for å kunne slå fast forskjellen. Raju gikk kledd som oss, i støvler, jeans og anorakk av vestlig merke. I regnskogen hadde han på seg en T-skjorte med Bob Marley på brystet. Oppe i fjellene spiste vi like gjerne hamburgere og pizza som nepalsk dal bhaat. Om kvelden moret vi oss over vestlige kortspill som Spardam og Gin Rummy. Et par år etter turen vår giftet Raju seg med en tysk dame og bosatte seg i USA. På stiene var det heller ikke bare bønnehjul og buddhistiske mantraer. De religiøse innskriftene konkurrerte med vestlig magi: svære plakater med reklame for øl fra Tuborg og Carlsberg. På Thorong La, tusenvis av meter over havet, satt en nepaler og frøs i en liten steinhytte; han solgte Snickers og Coca-Cola. «Dette er ikke

meg,» var jeg ofte på nippet til å si til Raju når vi passerte en reklame for sigaretter eller gin med unge, hvite kvinner i utringede kjoler som blikkfang. Men hvem er egentlig «vi», og hvem er «de andre»? Reisen til Nepal lærte meg at bilder spiller en viktig rolle i slike spørsmål. Bildene kan være av ulike slag: fysiske, som reklame og illustrasjoner i reisebøker, og indre, mentale forestillinger. Og de er ofte forbundet. Reklameplakater og reisebøkenes bilder kan «lagres» i betrakterens bevissthet og styre det vi ser. Dermed blir de en del av maktspillet mennesker imellom, både når vi gir oss selv, og når vi gir andre en identitet. Hvem bestemmer over blikket? Det er et spørsmål om makt. I 2001 opptok dette spørsmålet meg på en måte som var langt mer enn personlig. Regjeringen hadde nedsatt en Makt- og demokratiutredning

(1998–2003), en forskergruppe som skulle gjøre rede for maktens virkemåter og demokratiets vilkår i det norske samfunnet. Her var jeg med, som én av fem forskere. Makt- og demokrati har tradisjonelt sett vært et samfunnsvitenskapelig studieobjekt. Derfor vet vi mye om hvordan makt kan utøves gjennom institusjoner og formelle regelverk. Men de maktspill vi vikles inn i på stiene i Himalaya, lar seg ikke beskrive på samme måte. Som kunsthistoriker hadde jeg heller ikke noe språk som kunne gripe slike erfaringer. Jeg visste mye om bilders oppbygging og formhistorie, men lite om hvordan bilder kan brukes som brikker i sosiale maktspill. Dette ble starten på en intellektuell reise, som leseren kan følge i denne boken. Rent empirisk skal vi bevege oss i et ujevnt og lite ensartet terreng, fra dagens Norge til 1800-tallets fengsler og sinnssykehus i Forord 11

Europa og vestlige bilder av Orienten. Jeg kunne ha valgt helt andre bilder. Vi kunne for eksempel fulgt én enkelt farge gjennom historien: hvit. Det er en gjengs oppfatning at antikkens guder og gudinner var hvite. Vi kjenner dem nettopp slik, både fra kunsthistoriebøkene og europeiske og amerikanske museer. Men forskerne er kommet til andre resultater: Skulpturene har vært malt i sterke farger. Enkelte forskere hevder dessuten at den greske kulturen kom fra Egypt og NordAfrika og har lite med Europa å gjøre.2 Det er ikke utenkelig at grekerne forestilte seg Athene og Apollo som svarte. Og hva med Jesus? Vi vet at han vokste opp i Palestina, og at han var av jødisk slekt. Akkurat hvordan han så ut, vet vi ikke. Men ett er sikkert: Han lignet ikke på den hvite mannen vi kjenner fra vestlige bilder. Jesus var orientaler. Kanskje var han til og med mørk i huden. Men spiller det noen rolle? Det er jo 12 siri meyer Visuell makt

bare bilder, er det mange som sier. Bare et bilde? En farge deler opp verden på bestemte måter. Hvit er blitt et tegn på «vår kultur», mens mørk hud signaliserer «fremmedkulturell». Vi bruker fargen til å inkludere noen mennesker, gjøre dem til en av «oss», mens vi støter andre fra oss. Bilder kan være en del av slike inkluderings- og utstøtelsesmekanismer. De brukes som brikker i all verdens maktspill, fra storpolitikken til møtet mellom mennesker på vandring. Det empiriske materialet i boken er valgt for å belyse bildenes maktspill på interessante måter. Eksemplene egner seg dessuten til å introdusere leseren for begreper og innsikter fra to av vår tids mest diskuterte teoretikere på dette feltet, Michel Foucault (1926–1984) og Edward W. Said (f. 1935–2003). De var begge svært opptatt av makten og dens virkemåter –

den første med hensyn til vitenskaper og institusjoner, den andre knyttet til vestlig imperialisme. Min ambisjon er å koble deres maktteoretiske refleksjoner til billedfel-

tet. Når den intellektuelle reisen er over, vil leseren forhåpentlig være overbevist om at makten kan beskrives og forstås i visuelle termer.

Å se og bli sett

Kampen om blikket Å se, å bli sett, å se seg selv. Hva ser vi egentlig etter, når vi står foran speilet? Kanskje prøver vi ut en kjole med tanke på kveldens selskapelighet, lar børsten gli gjennom håret i frykt for å oppdage en anelse grått, prøver ut leppestiften, som for all del ikke må virke avstikkende. Hvilke idealer for skjønnhet og kvinnelighet sitter i blikket og styrer våre vurderinger? Har vi en indre stemme? En egen, personlig standard for hva som er stygt og pent, passende og upassende, normalt og unormalt? Eller lever vi opp til et «image», som gir god uttelling i omgivelsene? Spørsmålene er fatale, og ikke bare for den som står foran speilet. Vi har ikke bare en personlig identitet, men også etniske, sosiale. Vi er akademikere, husmødre, transvestitter, muslimer, europeere, fotballsupportere, pianister, homofile, 14 siri meyer Visuell makt

middelklasse, bergensere, turgåere, nerder, et cetera. Hver av disse sosiale identitetene har sine normer, og de bestemmer vi ikke selv. Det fortelles om den danske kritiker og litteraturforsker Georg Brandes (1842–1927) at han en dag spurte sin mor: Hva er en jøde? Han var ikke gamle karen, men hadde allerede snappet opp antisemittiske holdninger i nabolaget. «Her ser du en jøde», skal moren ha svart; hun ga sønnen et speil i hånden. Brandes er ikke alene om å være utlevert til de andres blikk. Sosiale stereotypier spiller en sentral rolle, det være seg av jøder eller andre, overalt hvor man går opp grensen mellom «oss» og «dem», fellesskap og fiender. Også befolkningsgrupper er oppatt av å bli sett og bekreftet. Det er derfor statsledere rådfører seg med omdømmeeksperter og kommunikasjonsrådgivere. Gjennom slik strategisk kommuni-

kasjon prøver man å få kontroll over de andres blikk.

tet bak Den Kinesiske muren. […] Han tenkte på 700 000 000 mennesker på sprang mot kommunismen. Tanken var ufattelig. Det var et bilde. Et vakkert bilde. […] Å, vakre, Røde

Helvete, det er de andre

Kina! Å, eksotiske drøm om kommunisme! 3

Å se, å bli sett, å se seg selv. Disse eksistensielle spørsmålene opptok meg allerede i ungdommen. Jeg gikk på Katta, et gymnas i Oslo, fra 1968 til 1971. På den tiden hadde kulturrevolusjonen i Kina nådd helt inn i vår skolegård, og mange av elevene støttet Mao Tse-tung. Dag Solstad beskriver tiden godt i en roman fra 1971, Arild Asnes, 1970: Arild Asnes lukket ofte øynene og tenkte på Kina. Kina var et bilde, og han så det best for seg når han lukket øynene. Han lå på divanen i Jens Bjelkesgt. og tenkte på Kina. […] Kina som hadde sprengt seg gjennom og åpnet øynene hans. […] Han tenkte på det fremmede. På det uvante. Han tenkte på det kolossale eksperimen-

Maos lille røde ble aldri min yndlingsbok. Vi som gikk på latinlinjen, var mer opptatt av de galliske kriger, grammatikk og syntaks. Men boken over alle bøker var ikke skrevet på latin; for meg var den fransk. I 1946 hadde filosofen Jean-Paul Sartre (1905– 1980) utgitt Eksistensialisme er humanisme. Her sammenfatter han mange av sine filosofiske innsikter fra siste halvdel av 1930og 1940-tallet, en filosofi som gikk under navnet eksistensialisme. Rundt 1960 forlot Sartre riktignok eksistensialismen og ble marxist. Det affiserte imidlertid ikke meg. Det er som eksistensialist Sartre er en stor tenker. Dessuten var han ikke bare en anerkjent filosof, men også en berømt forfatÅ se og bli sett 15

ter. I 1964 fikk han nobelprisen i litteratur (som han nektet å ta imot). Sartre skrev romaner, noveller og skuespill. Gjennom fortellinger om enkeltmennesker prøver han å beskrive hva det vil si å se, å bli sett, å se seg selv. Det sentrale spørsmålet i eksistensialismen er: Hva er et menneske? Ifølge Sartre kan ikke dette besvares én gang for alle i en vesensdefinisjon. Ordet menneske betegner en åpen kategori som må innholdsbestemmes på ny og på ny. Det finnes ingen iboende og bakenforliggende grunn for menneskets tilværelse; vi er overflødig og grunnløst kastet ut i verden. Vi er dømt til frihet, som Sartre formulerer det. Eksistensen er ikke gitt; den er en fordring. Dette eksistensielle prosjektet utspiller seg mellom to poler: Væren, det som er, og Intet, det som ikke er. Tingene bare er. De er det de er, uansett om noen forholder seg til dem eller ei. Sartre 16 siri meyer Visuell makt

kaller det for væren-i-seg. Bevisstheten, derimot, beskriver han som væren-for-seg. Bevisstheten er intet i seg selv, den er alltid bevisstheten om noe annet. Det å bli et menneske består i å negere eller overskride denne intetheten. Det gjør oss for evig og alltid avhengige av tingene og de andre. I et mer dagligdags språk kan vi si dette slik: Man skaper seg et jeg gjennom de valg man gjør. Hvis noen spør en: Hvem er du?, så svarer man ved å vise til de beslutningene man allerede har tatt: jeg er lærer, jeg er gift, jeg er mor et cetera. Men fremtiden er åpen. Vi har stadig muligheter til å overskride oss selv, bli noe annet. Men de andre slipper vi ikke unna. Vi blir et jeg, paradoksalt nok, ved å være utlevert til de andre. Selvbildet vårt formes i det uopphørlige spillet mellom omgivelsenes forventninger og vår egen, indre stemme. De kan til og med ta makten over øyet vårt. Dersom vi bare

er opptatt av å tilfredsstille andres normer og forventninger og ikke lytter til vår egen stemme, har de andre bemektiget seg blikket vårt. Når vi skammer oss over bildet i speilet, er kroppen ganske riktig vår. Men hva med blikket? I prinsippet kan vi motstå lysten til å leve opp til andres forventninger. Men da blir vi heller ikke bekreftet. Tåler vi det? «Helvete, det er de andre,» som Sartre lar en av personene formulere det i et skuespill.4 Kampen om blikket binder oss sammen for evig og alltid. Ingen slipper unna. Striden står mellom hvem som skal få utfolde seg som subjekt, og hvem som skal reduseres til objekt og holdes nede av den andres blikk. Man er enten betrakter eller betraktet, sier Sartre. Dette er menneskets eksistensielle grunnvilkår. I hans filosofi knyttes det uløselige bånd mellom eksistensen, makten og blikket.5

Bilder av «oss» og «de andre» Sartre er filosof og beveger seg i et abstrakt univers. Men tankene hans er det ikke vanskelig å følge også i vår verden, ikke minst når det gjelder synet på skjønnhet. I 2003 reiste Morten Traavik sammen med kjæresten sin til Angola. Landet var lemlestet etter mange års borgerkrig, og det var besværlig å bevege seg fordi store områder var minelagt. Men Traavik hadde også mange gode opplevelser, ikke minst den tradisjonelle nyttårsfeiringen i hovedstaden Luanda: Nyttårsaften ble feiret med lokale og hjemmelagde missekonkurranser. I bakgaten «vår» ble det satt ut kjøkkenbord til juryen, som jeg som gjest ærefullt var en del av, og det ble produsert konfetti over en lav sko. Selve kåringen var milevis fra de skjønnhetskonkurranser de fleste av oss med rette rynker på nesen over. Nyttårsfesten var en livsbejaende og inkluderende

Å se og bli sett 17

gatefest som toppet seg med kåringen av Miss Beco – oversatt Frøken Bakgate. Eller kanskje Frøken Smug.6

Traavik vendte tilbake til Norge med en ny kunstnerisk idé og var snart i gang med prosjektet Miss Landmine Angola 2008, under mottoet «Everybody has the right to be beautiful». Tanken var å lage et stykke politisk kunst. I kunsten kan man ta seg den frihet å leke med utopier. I Miss Landmine Angola 2008 forener Traavik to fenomener som få andre ville finne på å bringe i berøring med hverandre: landminer og kvinnelige skjønnheter.7 Prosjektet skulle demonstrere for all verden at også lemlestede kvinnekropper kan være vakre. «Jeg har villet utfordre betrakterens rolle, våre egne holdninger,» sier han til Handikappnytt.no.8 I kunstens fiktive univers kan man uten videre tro på ideale virkeligheter. Men kan de normer som råder overskrides også i sam18 siri meyer Visuell makt

funnet? Klarer vi å se på skadede kvinner med nye øyne? Skjønnhet er ikke et empirisk spørsmål, altså noe vitenskapen kan fastslå på metodisk vis. Skjønnhetsidealer er tvert imot knyttet til strid, og det eneste en bok kan bidra med, er å gi leseren intellektuelle redskaper som gjør det lettere å få øye på og diskutere slike stridigheter. Miss Landmineprosjektet er et godt sted å begynne. Traavik reiste rundt i Angola og plukket ut kandidater til en missekonkurranse – kvinner som ulykkeligvis hadde tråkket på en eksplosiv landmine og mistet et ben eller en arm. Det finnes rundt 80 000 landmineskadede i Angola, så det var nok av kandidater.9 Til slutt satt han igjen med ti landmineskjønnheter. De ble staset opp med tiara og kjole, fotografert og lagt ut på prosjektets webside, http://www.miss-landmine.org. Hvem var den skjønneste? Det ble

protese. © Miss Landmine/foto: Gorm K. Gaare.

arrangert to parallelle avstemninger. Den ene var internasjonal; publikum ble invitert til å stemme via websidene. Rundt 10 000 deltok i kåringen. Deres vinner var kvinnen på side 20, Maria Restino Manuel. Den andre avstemningen var nasjonal. En angolansk jury, sammensatt av parlamentarikere og representanter for landets handikapporganisasjoner, kåret sin vinner ved et stort gallaarrangement i hovedstaden Luanda. Vi ser henne på side 21, Augusta Urica. Prisen var en spesiallaget protese donert av en av Norges sentrale ortopediklinikker. Også året etter ble det kåret en Miss Landmine i Kambodsja, hvor over 40 000 mennesker er skadet i eksplosjoner. Her resulterte de to avstemningene i kåringen av én og samme kvinne, som vi ser på side 22, Dos Sopheap. På prosjektets webside er kandidatene presentert med navn, alder, hjemsted, sivil status, yrke, yndlingsfarge og

drømmejobb samt dato for når ulykken fant sted. Videre står det hva de har på seg, og hva det koster. Men også minen som ødela kroppen deres, er beskrevet. Minen har et navn, en viss sprengkraft, en markedspris og en produsent. Dette ble trykt i et magasin hvor missene er fotografert av Gorm K. Gaare. Og slik ble de vist på vandreutstillinger i flere land, deriblant Norge, hvor Norsk kulturråd var en av støttespillerne. Lyktes Traavik i prosjektet sitt? Kan et landmineoffer være vakkert? Endret Miss Landmine blikkene våre? Reaksjonene på bildene var voldsomme, slik de vil være når noen rokker ved det vi holder for naturlig. I Angola støttet myndighetene hundre proÅ se og bli sett 19

miss landmine angola: Maria Restino Manuel. © Miss Landmine / foto: Gorm K. Gaare.

sent opp om prosjektet. Både planleggingsdepartementet, helsedepartementet og den nasjonale kommisjonen for minerydding var begeistret. Mineryddingskommisjonen brukte til og med Miss Landmine i sine informasjonskampanjer, og presidentfruen overrakte prisen til vinneren. Men blant vestlige bistandsorganisasjoner var holdningen heller skeptisk. Og bloggerne på Black Looks, et feministisk motstykke til det norske magasinet Fett, var ikke bare skeptiske, de var rasende. «Dette er en motbydelig ut20 siri meyer Visuell makt

nyttelse av den afrikanske kvinnen,» skriver en av dem. «Hvem i huleste skal kjøpe disse glossy magasinene eller bruke disse fancy klærne? Helt sikkert ikke de rammede kvinnene, som er fattige og arbeidsløse.»10 Den sørafrikanske bloggen ble snappet opp av den engelske avisen The Guardian og kom også galleriet 0047 i Oslo for øre; de hadde lovet å vise Miss Landmine Angola 2008. Dermed trakk de seg fra prosjektet, seks uker før åpningen. I både inn- og utland ble prosjektet anklaget for å være et freak

miss landmine angola: Augusta Urica. © Miss Landmine / foto: Gorm K. Gaare.

show, hvor groteske menneskekropper og abnormiteter vises frem som underholdning.11 I Kambodsja møtte Traavik enda mer motbør. Regjeringen var først positiv, men så snudde de brått og trakk seg fra samarbeidet. De ønsket ikke å se landets borgere fremstilt på denne måten. Myndighetene påsto at konseptet var smakløst, og frarøvet kvinnene verdighet og respekt. De kunne likevel ikke hindre publikum i å stemme frem en Miss Landmine Kambodia 2009 på nett. Men den nasjonale konkurransen ble flyttet ut av landet. Traavik arrangerte en eksilavstemning i samarbeid med det norsk-kambodsjanske miljøet. Én gruppe støttet trofast opp om Traavik gjennom alle disse turbulensene: landmineofrene selv. De ville mer enn gjerne se seg selv som vakre og bli bekreftet av de andres blikk. Men fikk de denne bekreftel-

sen? Ble de beundret og begjært som andre misser? Og hva så publikum etter, alle de som saumfarte kandidatene og endte med å gi stemmen sin til en av dem? Traaviks kandidater ligger fremdels ute på nettet. Aldersmessig spenner de ganske vidt, fra 18 til 48 år. De har også ulike grader av handikapp. En av kvinnene har mistet begge bena, slik vi ser på side 23. Noen Å se og bli sett 21

kropper er slanke, andre er tykke eller tynne i forhold til «normalen». Ansiktstrekkene spenner fra klassiske, vestlige trekk til flate neser og fyldige lepper, som hos kvinnen på side 24. Med andre ord: Traavik har gjort prisverdige forsøk på å overskride det dominerende vestlige idealet for vakre kvinner. Men hva var publikums dom? Og hva skal vi andre mene? La oss se på bildene av vinnerne. Missene er unge, slanke og vakre som modeller i et motemagasin. Forskjellen mellom landminemissene og «normale» misser er – i alle fall slik jeg ser det – redusert 22 siri meyer Visuell makt

til det minimale. Se bare på Dos Sopheap, som ble stemt til topps som Miss Landmine Kambodsja gjennom begge avstemningene, mens Tou Chorn og Maria da Fatima Conceicâo fikk en dårligere plassering.12 Vinneren lar seg lett inkludere i tradisjonelle vestlige forestillinger om kvinnelighet og skjønnhet. Men dette er selvsagt ikke den eneste måten å betrakte bildene på.

Blikk, bilder og makt Synet er en viktig sans; det har filosofene vært enige om helt siden antikken. Ikke minst har synet spilt en sentral rolle i refleksjonene over hvordan vi erverver oss kunnskap.13 Tenk bare på ord og uttrykk som innsikt, opplysning, perspektiv, oversikt, langsiktig, synspunkt, synopsis, innsyn, oversyn, «det gikk et lys opp for meg» et cetera. Moderne mennesker oppfatter synet som objek-

thou chorn. ÂŠ Miss Landmine / foto: Gorm K. Gaare.

tivt eller verdinøytralt, men slik har det ikke alltid vært. Middelalderens Augustin (354–430), for eksempel, som var genuint opptatt av synssansen, hevdet at det fysiske synet ikke rekker særlig langt.14 Det stopper ved tingenes overflate. For virkelig å se må man engasjere seg lidenskapelig. I synsakten følger vi en dragning mot det som kommer til syne. Gud viser seg bare for den som lar seg berøre. Er vi heldige, ser Gud vår lengsel og fyller oss. Det vi ser, setter sitt avtrykk i sjelen, ikke på øyets netthinne. Allerede i renessansen får dette verdiladede blikket konkurranse fra noe vi kan 24 siri meyer Visuell makt

kalle for det vitenskapelige blikket. Galileo Galilei (1564–1642), en italiensk filosof, fysiker og astronom, arbeidet ut fra et heliosentrisk verdensbilde. Solen, ikke Gud, var universets midtpunkt. Som vitenskapsmann prøvde han å bevise visse hypoteser eller teorier om naturen gjennom eksperimenter og tester. Han tok i bruk helt ny teknologi, som kikkerten, som en nederlandsk optiker hadde konstruert i 1608. Kikkerten gjorde det mulig å observere objekter som lå så langt borte at de ikke kunne sees med det blotte øyet. Ett år senere lanserte Galilei sitt nye teleskop, som gjorde det mulig å se enda fjernere fenomener. I tillegg til at denne teknologien ga forskeren tilgang på studieobjekter ute i verdensrommet, ble den det forbilledlige eksemplet på et sannhetssøkende blikk, øyet som lojalt registrerer sansedata og informasjon fra den ytre verden, uavhengig av hvem som ser. I da-

galilei tok i bruk ny synsteknologi, kikkerten.

gens samfunn dominerer dette vitenskapelige blikket overalt hvor man gjør krav på å besitte sann kunnskap. Vi skal møte dette blikket i neste kapittel, der vi retter søkelyset mot institusjonenes rolle i dannelsen og opprettholdelsen av identiteter. Hvem er det som bestemmer det vi kan se i et bilde? I mange hundre år var bilder et eksklusivt fenomen. Kirkene var riktignok dekorert, og på store offentlige plasser kunne det stå en rytterstatue eller et annet monument. Også myntene hadde bilder. Men bilder på veggen var forbeholdt eliten. Først da kongene åpnet dørene til sine private kunstsamlinger i siste halvdel av 1700-tallet, fikk flere muligheten til å betrakte malerier. Da begynte også de kongelige kunstakademiene å arrangere kunstutstillinger. Dermed var grunnen lagt for en helt ny visuell kultur. I den gamle billedkulturen hadde overklassen hatt monopol på

smaken. Det handlet ikke bare om penger. Eliten dyrket bilder med kompliserte visuelle koder, som forutsetter at betrakteren er godt skolert i gresk mytologi, historie et cetera. I denne kunsten taler skjønnheten til forstanden, og den var forbeholdt de få. Da dørene nå åpnet seg for borgerskapets menn og kvinner, ble både smaken og blikket sluppet fri. Eliten fortsatte riktignok å forsvare sine smaksprivilegier, men til liten nytte.15 De nye menneskene som strømmet inn i utstillingssalene i store mengder, ville ikke bare se på kunst, de ville også smykke ut sine hjemlige stuer. De foretrakk andre motiver enn den klassiske kunsten, som landskap og ikke minst portretter. Disse sjangrene var lett tilgjengelige og kunne nytes uten forkunnskaper. Deres sanselige skjønnhet appellerte ikke til forstanden, men til det blotte øye. I denne visuelle kulturen elsket man å se Å se og bli sett 25

seg selv. En av kundene til den engelske maleren sir Joshua Reynolds gir oss et lite glimt av det nye i utsagn som dette: Jeg satt for ham i fem timer mens han fullførte hodet mitt og risset opp resten av figuren. Likheten var slående og utførelsen mesterlig. Bildet er i fullfigur. Til tross for at jeg satt der i fem timer, var jeg ikke det minste sliten. Sir Joshua Reynolds hadde plassert et stort speil foran meg, slik at jeg kunne se hvert strøk han tok med penselen. Jeg moret meg stort over å se hvordan arbeidet skred frem, og hvor lett og ubesværet han malte.16

Betrakteren følger den maleriske skapelsen av seg selv i speilet og er såre fornøyd. Han søker gjenkjennelse, likheten mellom bildet og seg selv, og det krever ingen spesielle forkunnskaper. De bildene jeg har valgt ut til denne boken, har alle vært med på å forme den sosiale 26 siri meyer Visuell makt

verden vi tar innover oss gjennom øyet. De er gode eksempler på det filosofen Jacques Rancière (1940) skriver om i essayet Le partage du sensbile (2000), delingen av det sanselige. Rancière er franskmann som Sartre og født i Algerie, en gammel fransk koloni. Han hører med til de toneangivende filosofer på kunstfeltet. Rancière er opptatt av at det vi ser og erfarer, er styrt av hvordan verden er «delt opp». Vi trekker for eksempel skillelinjer i det sansede når vi peker ut noe som skjønt og noe annet som uskjønt, noe som kvinnelig og noe som ukvinnelig, slik vi fikk demonstrert i Traaviks missekonkurranser. Men bilder kan også utfordre disse skillelinjene, «oppheve sanseerfaringens alminnelige referansepunkter», som Rancière formulerer det. Han er mest opptatt av hva kunsten kan gjøre for å oppnå dette, som han kaller for en estetisk politikk. I den forbindelse har han lansert begrepet dis-

piet mondrians komposisjoner har hatt stor innflytelse på andre kunstnere, men også inspirert moteskapere, arkitekter og designere verden over.

sensualitet, en sammenføyning av dissens og sanselig, sensuell.17 Den estetiske politikken består i å skape strid om det sansede, slik at vi kan styre unna det konvensjonelle og altfor velkjente. Men hvordan kan dette gå til? Det kan for eksempel skje ved at bildene viser oss rystende sider av virkeligheten. Per Kleivas (1933) Blad fra imperialismens dagbok (1971) er et godt eksempel. «Amerikanske sommerfugler» ble det kalt på folkemunne. Det var krig i Vietnam, og de politiske frontene i Norge var klare. Medlemmene av Unge Høyre gikk i demonstrasjonstog og ropte «bomb Hanoi!», mens venstresiden mobiliserte under slagord som «USA ut av Vietnam». Kleivas bilde, et silketrykk, hører hjemme på antiamerikansk side. Sommerfuglene, som flyr over marken og befrukter blomstene, er byttet ut med helikoptre som sprøyter ut giftige kjemikalier. Kleiva be-

nytter seg av ganske ordinære estetiske former, en blomstereng, en himmel, flere helikoptre. De skiller seg ikke stort fra dagliglivets perseptuelle erfaringer. Men politikken kan også knyttes til en dyrkelse av formen. Det har vi et eksempel på i Piet Mondrians (1872–1944) malerier. Mondrian malte bilder innenfor strenge, selvpålagte rammer: bare primærfargene rødt, blått og gult, aldri grønt, for eksempel. Og utelukkende horisontaler og vertikaler, ikke en eneste antydning til en bue eller diagonal. Maleriene forteller ingenting, det har ikke noe budskap. Enhver referanse til naturen og samfunnet er eliminert. Her hersker det absolutt harmoni og balanse. Formen alene skal gi betrakteren et glimt inn i en annen Å se og bli sett 27

verden. Dette er et utopisk univers som er ubesmittet av det sosiale liv. I denne boken skal vi være opptatt av både former og motiver. Men makten kommer også til syne på indirekte vis, gjennom det som velges vekk og aldri blir til bilder. Vi skal særlig undersøke hvordan bruken av visuelle virkemidler kan ramme inn det som avbildes, og gi betrakteren en bestemt posisjon overfor avbildningsobjektet. Denne «vinklingen» av motivet er en viktig maktfaktor. Vi kan kalle det for synsregimer.18 Et synsregime styrer betrakterens øye i bestemte retninger. Vi skal følge tre slike synsregimer, det disiplinære blikket, imperialismens blikk og til slutt det eksotiske blikket. Institu28 siri meyer Visuell makt

sjonaliseringen er en viktig del av historien om det moderne samfunnet. I kapitlet om det disiplinære blikket ser vi hvordan institusjonene vokste frem i samspill med humanvitenskapene og bilder, og deres klassifisering av mennesker. Det empiriske materialet er begrenset til galskap og forbrytelse, men det kunne ha vært utvidet til å gjelde for eksempel kjønn og seksuelle identiteter. Imperialisme er et annet trekk ved samfunnet vi lever i. Her har jeg valgt bilder fra Orienten på 1800-tallet. De er samlet og systematisert gjennom iherdig innsats fra mange forskere de siste tiårene, og dermed lettere tilgjengelige enn bilder fra andre faser av imperialismens historie. Det eksotiske blikket er knyttet til kapitalismens fetisjering av tingene. Men det moderne samfunnet og dets bilder er selvsagt mye mer. Det er nok å minne om alle de nye mediene, som film, dataspill, mobiltelefo-

nen, iPod et cetera. Denne boken har ingen ambisjoner om ĂĽ si alt om hvordan bilder kan bli brikker i sosiale maktspill. Men de innsiktene som formidles, er forhĂĽpentlig

stĂ¸rre enn avgrensningen av det empiriske materiale. Derfor er slutten viktig. Her stopper den intellektuelle reisen, og vi ser oss tilbake.

sitetsforlagets faglitterære pris for 2010. Prisvinneren kåres av en uavhengig jury, og i juryens begrunnelse het det blant annet:

isbn 978-82-15-01785-3

bilder, blikk og betraktere

visuell makt

siri meyer

m e d p r o s j e k t e t Visuell makt. Bilder, blikk og betraktere vant Siri Meyer Univer

siri meyer

foto: bjørn erik larsen

visuell makt Bilder, blikk og betraktere V��

U��

2010