Januar / Februar 2013 - Usignert 01/2013 by Usignert

USIGNERT* 01 / 2013

4 TEAM ME

6 TUBA TUBA

7 HEYERDAHL

@ SENTRUM SCENE

“ALT FORANDRES”

“ØEN”

SPILLELISTA TOPP 10 JAN/FEB 2013

10 MIKHAEL PASKALEV “WHAT’S LIFE WITHOUT LOSERS”

13 SIN FANG @ BY:LARM

JOURNALISTER: Markus Andersson Marianne Bain Marie Gjestvang 2 USIGNERT* 01/2013

Kristoffer Johansen Jenny Ulleland Henriette Aartun

FOTOGRAFER: Markus Andersson Marianne Bain Marie Gjestvang

14 PHIL T. RICH @ BY:LARM

14 KID ASTRAY @ BY:LARM

INDIANS @ BY:LARM

15 URBAN CONE @ BY:LARM

16 AUTONOMIA “FARVEL SIKKERHET”

18 BILDESERIE BLOOD COMMAND

REDAKTØR Markus Andersson

LAYOUT: Markus Andersson

FORSIDEFOTO: Markus Andersson

L IVE:

TEAM ME SENTRUM SCENE

***** ***** (8/10)

TEKST & FOTO: MARIANNE BAIN BANDET SOM I JANUAR VANT SPELLEMANNSPRIS FOR ”ÅRETS POPALBUM” HAR I 2012 OPPLEVD MYE. KONSERTER HAR VÆRT SPILT I USA, TOKYO, PÅ BY:LARM OG IKKE MINST I EUROPA, I LØPET AV EN TURNE DET SISTE HALVÅRET. I SOMMER STILTE BANDET OGSÅ OPP PÅ EN REKKE FESTIVALER, BLANT ANNET PÅ HOVEFESTIVALEN OG PÅ ROSKILDE. DENNE KONSERTEN AVSLUTTET MED ANDRE ORD ET INNHOLDSRIKT ÅR OG BLE SISTE MULIGHET TIL Å SE BANDET SPILLE DEBUTALBUMET ”TO THE TREETOPS” LIVE. Bandet omtalt som Arcade Fire popbarn åpnet kvelden med en visning av dokumentarfilmen ”Sayonara, Elverum”. Filmen varte i 35 minutter og viste bandets møte med Japan, samt deres turne der. Selv om filmen ikke kan klassifiseres som svært spennende, smilte og smålo publikum flere ganger. Etter to gode oppvarm4 USIGNERT* 01/2013

ingsband, SiN (bestående av Synne, tidligere Team Memedlem, samt Marius nåværende Team Me-medlem) og Bendik, fylles Sentrum Scene opp av behagelig stor folkemengde. Begge oppvarmingsbandene spilte svært godt, spesielt Bendik som deltok i Urørtfinalen. Etter ned- og opprigget fylles scenen med trær og ugler før Team Me åpner konserten med ”Patrick Wolf & Daniel Johns”. Gladsangen etterfølges av en ny singel før spor nr. 10 ”Daggers” på debutplata trigger frem et allsyngende publikum. Senere spilles ”Weathervanes And Chemicals”, en låt som avsluttes med ballongfest. Ballongene medfører et lystig og gira publikum og er i stor grad stemningsgivende. Så spilles ”Favorite Ghost” før bandet stiller opp med tre nye singler fra EP-en ”Female Lead”. Selv om store deler av publikum stiller seg litt spørrende til de nye sangene gjennomføres de

godt av bandet og gir en god indikasjon til at vi kan glede oss til oppfølgeralbumet.

han uskyldig smiler. Bandet spiller så ”Sixteen Steps” også fra den nye EP-en. Marius er her nødt til å benytte seg av et jukseark, men det ødelegger på ingen måte Så spilles ”Fool”, den første offisielle Team Me låta. opplevelsen, jeg vil heller påstå at det gjenspeiler banUnos vokal skiller seg ut og gir låta mer dybde. Det er dets jordnærhet. Det er overraskende at bandet velger først her man virkelig får nyte et velfungerende band å legge en så rolig og melankolsk låt etter den dansbare live. Etter den rolige låta spilles ”Me And The Moun”Show Me”. Publikum er preget av et helt annet entain” fra deres første EP før ”Dear Sister” og ”Show Me” erginivå og klapper urytmisk til en singel som er svært kommer. Det utløses en danseglede blant publikum og fin, men feilplassert i en ellers god rekkefølge. Bandet enda flere ballonger kastes rundt på scenen og blant redder seg med en glimrende avslutting og spiller, ikke publikum. Energien i bandet overføres til seerne som overraskende, ”With My Hands Covering Both Of My igjen gir Team Me ren spilleglede. Etter å ha gått av Eyes I Am To Scared To Have A Look At You Now”. scenen i et par minutter og annonsert sistnevnte som Låta dedikeres til ”Aiko”, hovedpersonen i dokumensin siste låt klapper publikum bandet ut på scenen taren fra Japan som er tilstede under hele konserten. igjen. Med unntak av rekkefølgen på slutten gjennomfører Team Me en særdeles god konsert. Det er bare å glede Uno sier ”Vi har et par låter til hvis det går bra?”, mens seg over at bandet skal i dvale for å skrive flere sanger.

A NMELDELSE:

Plata åpner med introsporet “1997”, et merkelig sammensurium av lyder som bygger seg opp til et crescendo av kaos. Det låter tidvis veldig Sigur Rós av denne låta, og der hadde vi første referanse på plass. Andre referanse bidrar Tuba Tuba selv til da låta “Tegn Til Musikken” drar igang, en hyllest til The Aller Værstes “Dans Til Musikken”. Og Tuba Tuba viser kjapt at de har vokst opp med musikken til The Aller Værste. Kort fortalt kan man omtale musikken til Tuba Tuba som en blanding av The Aller Værste og DeLillos. De siste årene har det blitt stadig mer og mer populært å synge på norsk, og band som Kaizers Orchestra, John Olav Nilsen & Gjengen og Kråkesølv har vært blant frontfigurene i denne bølgen av norskspråklig musikk og har nok vunnet mye sjarm ved å synge på sine respektive dialekter. Men nå viser Tuba Tuba at det også går ann å synge på vanlig norsk.

TUBA TUBA “ALT FORANDRES”

***** ***** (8/10)

UTGIVELSESDATO: 25.01.13 PLATESELSKAP: KARMAKOSMETIX MUSIC I SLUTTEN AV 2010 VAR OSLOBANDET TUBA TUBA UKAS USIGNERTE HER HOS OSS. NÅ SÅVIDT 2 ÅR ETTERPÅ ER DE ENDELIG KLARE MED SITT DEBUTALBUM “ALT FORANDRES” TEKST MARKUS ANDERSSON Mitt første møte med Tuba Tuba var gjennom UKM i 2009. Allerede da var Tuba Tuba et band med et sceneshow som skilte seg ut fra mengden. I 2010 plukket vi de opp som Ukas Usignerte og ga verdenspremiere på låta “Discodyr”, som pryder deres debutalbum som låt nr. 3. Men så var det lenge stille fra den unge oslogruppa. I fjor sommer kom endelig første singel, “Inni Planeten”, og man skulle trodd albumet nå var rett rundt hjørnet, men vi måtte vente enda et halvt år før det kom. Men ventetiden var vel verdt det. “Alt Forandres” er nemlig et ekstremt spenstig, friskt og deilig stykke norsk popmusikk. 6 USIGNERT* 01/2013

Mine favorittlåter fra albumet er “Tegn Til Musikken”, “Discodyr”, “Stereo Mot Rommet”, “Inni Planeten” og “Mantra”. Og det er verdt å merke seg at dette nok er de mest fartsfylte poplåtene på albumet. Resten av albumet preges av en Sigur Rós-tendens til å dra låta ut i mektige crescendoer og merkelige bakveier. Men det er langt fra en negativ ting, det tar bare litt lengre tid for disse låtene å fange meg, mens de tidligere låtene er solide poplåter uten for mye inviklete greier som har deg hoppende og dansende til musikken fra første tone. Alt i alt har Tuba Tuba levert et solid debutalbum som infridde mine forventninger, la oss bare håpe at vi ikke trenger å vente like lenge til neste album.

A NMELDELSE:

men jevnt over blir låtene fort ustabile og med mangel på dybde. Vokalist Kenneth Ishak leder bandet godt og i flere låter er han redningen fra den klassiske støypopen som fort forekommer i dagens indieband. Mirage er uten tvil platas beste låt, og etter å ha hørt hele albumet sammenhengende, kan det virke som de andre låtene bare er oppvarmingen for det vi opplever i Mirage. En vellprodusert og tight poplåt som viser hva bandet egentlig har å by på. Som en stor fan av Heyerdahl live ble jeg litt skuffet over det de la fram i ØEN, men jeg har stor tro på konseptet og tror vi vil se mye bra fra denne gjengen senere. De har vist at de kan, nå er det bare å gjennomføre det!

HEYERDAHL “ØEN”

***** ***** (6/10)

UTGIVELSESDATO: 28.01.13 PLATESELSKAP: RED EYE TRANSIT ETTER EN STORMENDE SOMMER OG HØST FOR OSLOBANDET HEYERDAHL, SÅ VAR DET HØYE FORVENTINGER OG MYE PRAT RUNDT DERES DEBUTALBUM ØEN. MED ERFARNE BANDMEDLEMMER, GOD MUSIKALSK´´W TEKNIKK OG EN SÆREGEN SOUND HAR BANDET SJARMERT BÅDE PUBLIKUM OG ANMELDERE PÅ FLERE FESTIVALER OG ENKELTKONSERTER. TEKST JENNY ULLELAND Debutplata ØEN har et gjennomgående norsk konsept og det er en god musikalsk flyt fra første til siste låt. Typisk for bandet er en drivende bass, ofte toppet med trivelige toner fra Xylofonen. Dessverre har ikke bandet funnet formelen for å fange lytterne fra første låt og jeg følte jeg ble kastet litt inn og ut av Heyerdahls drømmeverden. Flere ganger blir jeg overrasket av genialiteten i teknikken, de perfekte overgangene og det mektige lydbildet,

S PILLELISTA

TOPP 10 JANUAR / FEBRUAR 2013

Tekst Markus Andersson

01 “Entertainment”

02.

Atlantic Records

Virgin

Phoenix jeg tilgir dere for å bruke så lang tid på å komme med nytt materiale. Entertainment er en mer enn god nok unnskyldning, og et bevis på at de fremdeles er et av verdens beste popband.

Energisk punkrock eksplosjon fra gutta i Honningbarna. Ungguttene fra Kristiansand har vokst siden debututgivelsen og spilt mange konserter i inn- og utland. “Fuck Kunst” er en rask radiovennlig punkelåt som slår godt fra seg og jeg kan se for meg at den fort kan bli en livefavoritt.

03 self ”

EMI En god ting som har kommet ut av at Lukestar i fjor la opp er soloprosjektet til vokalist Truls Heggero. Truls viser på “Out of Yourself ” en hittil ukjent kjærlighet for R&B og Hip-Hop og blander det med catchy gitarrefreng og sin velkjente falsettstemme. Det gir mersmak. 8 USIGNERT* 01/2013

Virgin Records Bastille var et band jeg for første gang hørte i fjor sommer under en backstagekonsert på Slottsfjellfestivalen, og siden den gang har jeg vært ellevill fan. De turnerte nylig med Two Door Cinema Club.

EMI

Das Kirurg

Vinnie Who er danskenes (ukjente) diskokonge, og er for øyeblikket aktuell med sitt andrealbum “Midnight Special”. “The Wiggle” er andre singel fra dette albumet og som navnet antyder er dette en låt som skal få deg til å vrikke litt på kroppen, noe den lykkes med hos meg.

Superfamily skuffet meg stort med 2009-albumet “Guns Tonight”, men på egenutgitte “All American” vinner de meg tilbake, og tittelkuttet fra albumet er en av mine favoritter, og er en av de beste Superfamily-låtene noensinne.

08 Knees”

Beyond Records

HES

Cold Mailman imponerer meg sterkt med denne bittersøte smakebiten på deres kommende tredjealbum, “Heavy Hearts”. Vi får bare håpe at de omsider får det gjennombruddet de fortjener, så langt

Først kom Jonas Alaska, så Mikhael Paskalev og nå er det endelig tid for å slippe Billie Van til i rampelyset. På “On My Knees” viser Billie Van seg fra sin tøffeste side, en kjapp liten rockabilly låt på snaue 2 minutter med mye snert i seg.

Brilliance Records

Warner Music

I min anmeldelse av Philco Fiction skrev jeg bl.a. at de manglet identitet, og at skiva var sprikende og gjennomsiktig. På “Oh Future” gir Philco Fiction meg håp om at andreskiva vil være mer definerbar,

Svenske The Royal Concept er et band du bare burde merke deg med en gang. Det låter som en slags blanding av Phoenix, Two Door Cinema Club og The Strokes. Du har synthene til Phoenix, indiepopteften til Two Door Cinema Club og gitarriffene til The Strokes.

A NMELDELSE:

rastløse, lekne stemningen som vi finner i «I Spy». Den er lett å danse til, og det er vanskelig å motstå å synge med til den. Videre følger den 50-talls-aktige «Jive Babe», som ble utgitt allerede i fjor sommer. Hele låta oser av varme og intensitet, samtidig som Paskalev holder lekenheten tilstedeværende. Dette er stikkord for hvordan plata er videre også. Hvis vi legger til ordene «variasjon» og «energi», og kanskje til og med «sensualitet», har vi kommet godt i gang på en dekkende beskrivelse.

MIKHAEL PASKALEV “WHAT’S LIFE WITHOUT LOSERS”

***** ***** (10/10)

UTGIVELSESDATO: 08.02.13 PLATESELSKAP: UNIVERSAL MUSIC NORWAY

Eksempler på platas variasjon kommer blant annet i form av veldig ulike sanger, som den vakre og rolige «Woman», sammenlignet mot den velkjente og energifulle «I Spy». Et annet eksempel på hvordan Paskalev varierer kan vi finne i låta «Brother», for å nevne én. Låta viser kompleksitet i måten den endrer stil flere ganger i løpet av de snaue fire minuttene den er på. Den er varierende i både tempo og stemning. Der noen partier dras, er det noen som spretter av gårde, og innimellom disse byttene opplever vi både alvorlige og lekne toner. En absolutt kompleks låt, som fungerer utmerket som krydder på plata.

Det er et sprudlende og dansbart album, med tidvis sterke drag av alvor. Paskalev leker med harmonier, han leker med stemninger, toner og rytmer, og det blir «MIKHAEL PASKALEV LAGER TIDLØS POP MED EN NERVE AV definitivt en av årets gøyeste gryteretter av en plate. Det RASTLØSHET OG EN MILD FORM FOR GALSKAP. DETTE BLIR DET blir nesten vanskelig å tro at det er et debut-album, og UIMOTSTÅELIG MUSIKK AV, NOE «I SPY» ER ET PERFEKT EKSEM- en kan bare glede seg til å høre mer fra den bulgarsksunnmørske artisten, både i form av musikkutgivelser PEL PÅ,» VAR DOMMEN HAN FIKK I OKTOBER 2011, DA HAN og konserter. Og frem til da; dans alene, dans sammen, BLE UKAS URØRT. VINTEREN SOM KOM BLE HAN UTNEVNT SOM og gjerne sovn til tonene. Dette er allsidig musikk som ÅRETS URØRT 2012. DET DOMMERNE DA DRO FREM VAR DET kan passe i de aller fleste settinger, og et vel fortjent STERKE BANDET BAK HAM, OG «EN GENUIN TILSTEDEVÆRELSE snev av sommer til selskap i kuldegradene.

I MUSIKKEN». MEN, SOM ALLTID NÅR NOEN HAR EN KNALLSTERK LÅT KOMMER SPØRSMÅLET: VIL RESTEN KUNNE MÅLE SEG? TEKST HENRIETTE AARTUN Allerede i løpet av den første låten på albumet, som også er tittelsporet; «What’s Life Without Losers», får vi svar på spørsmålet. Ja, resten kan måle seg. Låta, som er en duett med Billie Van, bærer litt av den samme 10 USIGNERT* 01/2013

U* SPILLER DU I BAND? DRIVER DU ET PLATESELSKAP ELLER JOBBER DU MED ET SPILLESTED? Mot at vi får dele ut merch, skiver og konsertbilletter i konkurranser på våres hjemmesider gir vi deg gratis annonseplass i vår månedlige utgave. Interessert? Send en mail til usignert@gmail.com

12 USIGNERT* 01/2013

L IVE:

SIN FANG (IS)

***** ***** (8/10)

TEKST & FOTO: MARIANNE BAIN Islendingene fikk en rimelig kjip start med utstyr som ikke fungerte og grunnet by:larms tettpakkete program gis det ikke ekstra tid på slutten. Uavhengig av problemer må konserten være ferdig i løpet av en halvtime. Det ødelagte utstyret preget bandet i stor grad, det kom inn noen småfeil og ukoordinerte partier. Dagen etter i Jakob Kirke fortalte hovedvokalist, Sindri, at han var på vippen til å gråte, grunnet fremføringen. Bandet strålte allikevel dagen etter i Jakob Kirke. Lyden var bedre og lydeffektene som gjør albumet originalt var tilstede i motsetning til forrige konsert der bandet måtte ty til gitarspill. Generelt viste bandet mye større spilleglede, noe som selvfølgelig medførte en mye bedre konsert. Bandet spilte blant annet ”Young Boys”, ”What´s Wrong With Your Eyes” og ”Look At The Light”. Sangene var nokså

nedtonet sammenlignet med albumet, men bandet utførte den litt mer akustiske varianten svært godt, spesielt grunnet særegne vokaler. Den negative energien og stemningen man kunne antyde på første konsert var ikke tilstede under den neste. I Jakob Kirke fremstod Sin Fang som et profesjonelt band med et interessant lydbilde og fortjener ros.

L IVE:

PHIL T. RICH

***** ***** (7/10)

INDIANS (DK)

***** ***** (8/10)

TEKST & FOTO MARIANNE BAIN

Store deler av publikum, både de som kunne tekstene utenat og de som kun hadde hørt ”Gal”, var tilstede i det nokså lille annex-teltet på Youngstorget. Phil T. Rich gjorde det umulig å ikke smile med hans energifulle opptreden. Årets urørtvinner overbeviste uten tvil at han fortjente førsteplassen. Han hadde med seg det svært gode bandet, 4 dresskledde gutter, og i motsetning til i urørtfinalen medførte de mer enn bare bakgrunnslyd. De overdøvet til tider, men personlig syntes jeg det utgjorde det noe positivt, ikke negativt. Det ga en større og mer interessant sound. Phil T. Rich rappet flere låter fra EPen ”Kom Så Tok Færdiih” og avsluttet seansen med urørtlåta ”Gal” og senere ”Flexnes”. Selv med de omtalte, nokså drøye, frekke og vulgære tekstene, oppstod det allsang på refrengene. Med moren som sin største fan, er det vel allikevel greit. I løpet av en halvtime fremførte Phil T. Rich en god konsert.

Bandet som nettopp har fått platekontrakt med 4D spilte for et lite publikum på Jakob Kirke. Indians, trioen med Søren Løkke Juuls som frontfigur, spilte allikevel en god konsert. Han var uten tvil en erfaren singer-songwriter. Blandingen av drømmende synthpop og gitarpop sammen med Juuls svevenende vokal utgjorde en fin harmoni. I John Dee besøker et større publikum og Indians serverer nok en svært god konsert. Mens lyden i Jakob Kirke var mer akustisk med tydeligere piano og gitar preges konsert nr. 2 av mer effekter og ga derfor et mer kompakt lydbilde. Uavhengig av dette gjennomførte danskene fra København to svært gode konserter.

14 USIGNERT* 01/2013

L IVE:

KID ASTRAY

***** ***** (5/10)

URBAN CONE (S)

***** ***** (9/10)

TEKST & FOTO: MARIANNE BAIN

Kid Astray åpnet konserten på Rockefeller til et lite publikum, stort sett bestående av stolte familier og venner. I begynnelsen var bandet litt scenesky, og som de senere sa var dette deres første konsert på en så stor scene. Tilstedeværelsen og scenegleden kom utover i konserten og mot slutten koste de seg. Det spilles en del sanger fra EP-en som slippes 10. mars. Musikkmessig stiller ikke Kid Astray med noe nytt. En av sangene er tydelig inspirert av Crystal Fighters, en annen ligner veldig på Team Me. Den fineste sangen som på mange måter skiller seg ut som mest original, In The Dark, er dessverre den eneste låta som ikke får plass på debutEPen. Denne låta er svært behagelig og viser en ungdomsgjeng med mye talent. Selv om bandet ikke viser til mange originale sanger viser de til ren spilleglede og det blir derfor spennende å følge utviklingen fremover.

By:larm ble vitne til guttas første konserter i Norge. Popsvenskene møter et nokså fullt publikum og selv om klokken er lite har flere av de tilstedeværende fått i seg betydelige mengder alkohol. Bandet spiller sanger fra albumet «Our Youth», et album som på mange måter er godt, men som samtidig fort blir litt kjedelig. Live derimot er svenskene svært flinke. Blandingen av indie, discobeats og elektronika fungerer bedre for bandet live, gir mer kraft og er derfor mer overbevisende. Mot slutten av konserten beviser bandet at de uten problemer også håndterer nedtonede, vokalbaserte og melankolske sanger. Konserten avsluttes med en danseseanse og når pianisten faller av stolen klappes han frem av det samme dansende publikumet.

A NMELDELSE:

AUTONOMIA “FARVEL SIKKERHET” UTGIVELSESDATO: 27.02.13 PLATESELSKAP: CPU LABEL

***** ***** (8/10)

knapt å trekke pusten før “Tiden finnes ikke” sparker igang. En herlig låta som flørter med post-rock og poprock. Men ikke la deg skremme av sjangerbåser for det passer ikke det du får servert. En skrikende gitar geleider deg gjennom første del av reisen. Vokalisten veksler mellom sin behagelige stemme til skriking. Rolige riff, skrikende gitarer, kassegitar og en vegg av forskjellige lyder. Det hele bygges opp til klimaks hvor alt møtes og Autonomia har vist hva de er gode for. Dette blir litt av en reise. Det er forfriskende at noen så til de grader går sin egen vei og man føler seg velkommen til å slå følge på reisen. Dette var bare første låta etter introen, og sånn fortsetter det. Levende låter som puster, og det er alltid noe som skjer i bakgrunne og ønsker å bygge seg til noe større. Det oser spilleglede og et ønske om å utfordre seg selv og lytteren uten at det blir slitsomt. Bare lukk øynene og nyt det. Det er vakkert og hardtslående når “Skal til for å fare vel” kommer i gang. Du holder pusten når låten bygger seg opp og slipper den når de slår seg løs i sitt univers. Hver låt er sin egen reise, i en del av en større reise du ikke vet helt hvor skal ta deg, men du vil være med til endestasjonen. Post-rock flørtende “Bruken av mynt” er fantastisk oppvisning i hvor de holder deg på pinebenken, sakte bygger oppe noe til de gradvis slår seg løs med galskapen. Galskapen, frihetene de tar seg når de lager musikk er enda mer tydelig på “Sang for de som forebereder seg til post-apokalyptiske tilstander”. Den starter som en helt vanlig låt før den sklir inn i et impro-helvete (på den gode måten) du bare blir sugd inn. Du kan kjempe imot låten, men la deg heller rive med. Post-apokalypsen er spilt inn og fremføres av Autonomia.

MED MEDLEMMER FRA FREESHINE, DUNDERHONNING, JE SUIS AN ANIMAL OG FAR FROM TELLUS ER LISTEN LAGT TIL AT DETTE BLIR EN ANNERLEDES LYTTERAFFÆRE. AUTONOMIA HAR SIDEN OKTOBER 2012 GITT UT EN SINGEL HVER 3. FREDAG HVOR DET TIL SLUTT ER SAMLET I PLATEN “FARVEL SIKKERHET”. NOEN AV LÅTENE HAR VÆRT VURDERT HER I USIGNERT. I TILLEGG TIL SINGLENE ER DET EN INTRO OG EN OUTRO PÅ Styggvakre “Bli litt til i Oslo”. Som veksler med det litt PLATA. SÅ DET ER BARE Å FINNE FREM HEADSETTET, LUKK småsure uten at det blir stygt. Det er ærlig. Vokalist ØYNENE OG LYTT.

Tarjei Øvrelig får virkelig bevist at han kan være vanskelig å få grepet om her. På ene siden føles det som han TEKST KRISTOFFER JOHANSEN bare snakker helt flatt oppå musikken. Men følger du med så er det så mye mer. Stemmevriding, på grensen Det starter med et tog som forlater stasjonen. ‘Det er til det sure, vibrato, skriking, men også sår og vakker tid for å reise’ blir du fortalt mens en rolig men bestemt vokal. Det er på sitt beste når han viser ytterpunktene gitar akkompagnerer diktet. Vakkert, avslappende og og trår til. beroligende. Introen avslutter med ‘Det er vanskelig å være tilstede i øyeblikket’. Reisen har startet. Du rekker “Prest av den nye latinen” starter med et feit rockedriv 16 USIGNERT* 01/2013

som sklir inn i psykadelisk rock med syke lyder som bare fascinerer en. “Glad jeg ikke er gammel i dag” er en seig jævel som koker, når den finner formen holder den seg der mens det gradvis sklir ut. “Si meg plass til rasisme i et språk i 2011” gjør som alle andre låter men er unik på sitt vis. Det starter rolig og bygges opp til det eksploderer, man lukker øynene og nyter. Så når man outroen “Farvel sikkerhet”. Som har samme tema som introen. Det er så vakkert. Det gir en fred. Tid tilå tenke. Reflektere over lydreisen du har tatt. Hvor man har holdt pusten i vente på at ting skal eksplodere. Nå puster man i takt med musikken. Det blir vakrere og vakrere, jeg har fortsatt øynene lukket og finner fred selv om musikken tar seg til i tempo. Til toget når endestasjonen og musikken stopper. Man må tilbake til livet. Farvel sikkerhet, velkommen virkelighet. Platen er herlig satt sammen med låter som fortsetter der den forrige avsluttet. Raskt, rolig, seigt, styggvakkert, sårt og deilig. Du får alt. Det er alltid noe som bygger seg opp i bakgrunnen og driver låtene videre. Autonomia lager organiske, levende låter som vokser. Vokser til noe større. Gir du dem tid så blir de å vokse på deg også. Med mange overraskelser, glidende overganger til nye partier og eksplosjoner. Hos Autonomia er det alltid noe som er på kok eller som koker over. Autonomia byr ikke på radiohiter og takk alt som er hellig for det. De har laget musikk de selv elsker og håper andre vil dele med de. Sært? Annerledes allefall, men er du kjip og ikke liker ting som krever at du faktisk lytter, bør du nok stå over. Er du glad i musikk og den gode lytteropplevelsen som vil vokse for hver gjennomlytting er Autonomia veldig riktig. Takk for at det finnes band som Autonomia! Lukk øynene og ta deg fri fra verden i de 54 minuttene platen varer.

B ILDESERIE: BLOOD COMMAND LIVE @ OLD BLUE LAST, LONDON 05.12.12 ALLE FOTO MARKUS ANDERSSON

18 USIGNERT* 01/2013

20 USIGNERT* 01/2013

22 USIGNERT* 01/2013

U* NESTE UTGAVE: MANDAG 29. APRIL

24 USIGNERT* 01/2013