#Hove2012 - Usignert (8/2012)

U*

USIGNERT* #HOVE2012

** KONKURRANSER * INTERVJUER * ANMELDELSER **

/#1

ITIRSDAGN N#2 H ONSDAG O L D 6 8 8 9 9 10 12

Emeli SandĂŠ Lostprophets M. Ward Summer Camp Beirut Male Bonding Team Me

JOURNALISTER: Roger Hansen Markus Andersson Jenny Ulleland 2 USIGNERT* 3/2012

FOTOGRAFER: Markus Andersson Jenni Yang

18 20 23 23 24 26 26 27 27 28

The XX Mikhael Paskalev My Morning Jacket Michael Kiwanuka Mikhael Paskalev The Shins The Horrors Lana Del Rey Ed Sheeran Nekromantheon

#3 34 36 36 37 37 38 41 41

TORSDAG Django Django Active Child Eye Emma Jedi Supermale Philco Fiction Eye Emma Jedi Lemâitre Real Estate

REDAKTØR Markus Andersson

#4

LAYOUT: Markus Andersson

44 44 45 45 46 48 48

FREDAG Band Of Skulls Mathias Stubø Toro Y Moi Kendrick Lamar BigBang M83 Highasakite

THE TEAM

FORSIDEFOTO: Markus Andersson

4 USIGNERT* 3/2012

TIRSDAG MALE BONDING / M. WARD / SUMMER CAMP / EMELI SANDÉ / LOSTPROPHETS / BEIRUT

Foto Markus Andersson

EMELI SANDÉ (UK) Teltscenen

****** En dame jeg misunner både i utseende og i talent, men som på Hove virket litt som en krisebooking. Emeli Sandé skapte godtstemning i teltet, men fikk publikum til å glemme hvilken festival de egentlig var på.

Tekst Jenny Ulleland | Foto Markus Andersson

6 USIGNERT* 3/2012

Hovefestivalen i år var preget av dubstep, elektronika, indie og sære rockeband, men en popartist med låter som får deg til å tenke på verdenskrisene i Michael Jacksonstil, var ikke hva jeg forventet meg.

Sandé avsluttet tirsdagen samtidig som Knife Party, når hun egentlig burde spilt på en større scene i sommersol. Emeli Sandé overrasket meg med en utrolig sterk vokal og låter som virkelig fikk hårene til å reise seg, men det hele ble nesten litt nedverdiget av mørket i teltet.

Personlig hadde jeg ikke hørt mye på Sandé før konserten på Hove, men jeg har kommet over et par av hitene hennes tidligere, og å se de live var ingen skuffelse. Låta «Next To Me», som definitivt er en av superlåtene på debutalbumet, skapte

Anmeldelse av:

EMELI SANDÉ

godstemning hos alle i teltet og det var allsang på rundgang blant publikum. Emeli Sandé har en veldig god sceneinnlevelse og en driv i låtene som gjør at hun ikke mister publikum eller stemningen, i hvert fall ikke i låtene med litt tempo.

På låta «My kind of love» fikk jeg følelsen av at jeg satt foran radioen med VG-lista topp 20, og at det bare var å bytte kanal til noe som fenger litt mer. Den er så kommersiell og uoriginal som en poplåt kan bli, og jeg tror de fleste tenkte «oi, den låta har jeg hørt før» uten å overhode ha vært i nærheten av den sangen tidligere.

Tempoet tar seg litt mer opp etter hvert og her slår bandet hennes virkelig til, og vi får se blant annet

en stødig og utrolig god trommis som driver det meste av showet forover. Det er ikke ofte jeg bruker uttrykket «guilty pleasure» på en liveopptreden, men her føler jeg det er på sin plass. Samtidig som jeg både synger og danser med, ser jeg fortvilet rundt meg etter folk jeg kanskje kjenner for å forsikre meg om at de ikke ser at også jeg faller for de klisjefylte kjærlighetslåtene til Sandé.

mye bedre inntrykk av Emeli Sandé enn det jeg startet med. I motsetning til de fleste andre låtene på albumet, så var denne mye bedre live og den hevet hele settlista til et helt nytt nivå.

Det skal sies at jeg ble meget overrasket da hun avsluttet konserten med en ekstremt pimpet versjon av «No Woman No Cry», der reggae, pop, soul og elektronika skapte en veldig merkelig sammensatt låt. Nå En av de siste låtene for kvelden skal det sies at ingen mennesker var den utrolig vakre låta «Mounuten minst en øl innabords sa nei til tains» som jeg med hånda på et gjensyn med Bob Marley på siste hjerte virkelig falt for. Den har en konserten, og Emeli Sandé avsluttet sterk oppbygging og det skulle ikke settet med stil og med æren i beforundre meg om en låt som det hold. Dette blir ikke det siste vi ser hadde blitt den store nye fredspris- av denne skotske nykommeren! sangen. Der sto jeg med frysninger i kroppen og fikk virkelig et veldig

LOSTPROPHETS (UK)

M. WARD (US)

******

******

Hovescenen

En av årets headlinere som jeg så veldig fram til å se live var i år lostprophets. Ihvertfall gledet ungdomskolegutten inni meg seg veldig. Desverre var ikke deres konsert av det minneverdige slaget.

Mine store forventninger til lostprophets konsert ble desverre ikke helt møtt. Med en splitter ny skive i baggasjen, som jeg føler kun har gitt oss to nye låter verdt å sjekke ut (”Bring Em Down” og ”We Bring An Arsenal”) var jeg redd for at det kom til å bli mye av den skiva. Heldigvis virket det som at lostprophets var av samme mening som meg. Til tross for at de begynte med “Bring Em Down”, bestod setlisten mer eller mindre utelukkende av gamle hits som ”Rooftops”, ”A Town Called Hypocrisy”, ”Last Train Home”, ”Can’t Catch Tomorrow” og” Everyday Combat” for å nevne noen. Selv om jeg personlig digga setlisten deres denne kvelden gjorde ikke konserten noe særlig inntrykk på meg, annet enn en følelse av at lostprophets for lengst har gått ut på dato.

De skal ha for å gi sitt beste, og klare å dele opp publikum og sende dem på hverandre i en gigantisk moshpit på “Shinobi vs Dragon Ninja”, men i det store og hele burde lostprophets gitt seg da de enda var en snakkis.

Tekst Markus Andersson Foto Markus Andersson 8 USIGNERT* 3/2012

Amfiscenen

Jeg må innrømme at det eneste jeg hadde hørt av M. Ward før konserten, var navnet hans og et par låter på spotify. Jeg hadde lite forventninger og visste egentlig ikke helt hva jeg gikk til. Jeg møtte opp foran amfiscenen sammen med en håndfull publikum. M. Ward stod klar på scenen sammen med tre andre middelaldrende menn, som definitivt måtte være de eldste folka på Hove i 2012. Men til tross for en hel del grått hår, var energien på plass og den cowboykledde gitaristen dro på med en strålende gitarsolo allerede i første låta. M. Ward viste seg å være mye nærmere country enn det jeg hadde tenkt, men med den trygge og behagelig hese stemmen var dette definitivt en konsert som roet sjelen. Tanken slo meg om at dette kanskje var litt for bedagelig og på starten var dette veldig som bakgrunnsmusikk for mange. Tempoet økte på etter hvert og da ble det store tomrommet foran scenen fort til et dansegulv der «linedance» regjerte. Dette var generelt sett en grei konsert der trygg rock fikk de fleste til å hente seg en øl i nærmeste bar og nyte den deilige cowboykledde sounden til et band med gjennomsnittsalder på 50.

Tekst Jenny Ulleland Foto Jenni Yang

SUMMER CAMP (UK)

BEIRUT (US)

******

******

Teltscenen

Sommer, sol, kjærlighet og gamle filmer. Fire ting Summer Camp liker svært godt, noe de viste klart og tydelig på Hovefestivalens første dag.

Summer Camp er et av disse indiepop-banda som fint kunne spilt på hvilken som helst scene på Hove, både tidlig og sent. Denne gang var de satt opp sent, med videoprojeksjon av scener fra filmer som Mary Poppins, The Breakfast Club og mer ukjente 80-talls filmer som bakteppe for hver låt de spilte klarte de å sette en passende ramme for musikken sin.

Summer Camp klarer å sjarmere sitt publikum, både gjennom musikk og prat. Tonen mellom band og publikum er tilbakelendt og ja, koselig. Bandets vokalist Elizabeth Sankey sin stemme låt knallbra i liveformatet og måten de blandet elektronika-beats og en trommis av kjøtt og blod er med på å heve låtene fra fjorårets Welcome to Condale og forsåvidt debut-epen også.

Til tross for at mye fungerte for Summer Camp ble følelsen jeg satt igjen med etterpå nokså lik den jeg har når jeg hører på Welcome to Condale, nemlig at det var koselig, fint og bra, men ikke særlig mye mer enn det.

Tekst Roger Hansen Foto Markus Andersson

Amfiscenen

Beirut var bandet som ofte ble nevnt da indiefansen ble spurt hva de gledet seg til på Hove. Det var definitivt ikke et dumt svar! Jeg selv hadde gledet meg som et barn til å se Beirut for første gang og jeg sto klar foran scenen lenge før bandet gikk på. På scenen fikk vi en deilig miks av messinginstrumenter, trekkspill, synth og nydelig vokal, og allerede i første låta var amfiet blitt til en gymtime der folk løp, snublet og hoppet nedover bakken for å nå fram til dansegulvet nederst i gropen.

Stemningen dro spesielt opp da låta «Santa Fe» spilte opp med en synthbeat en hver dansbar kropp ville elsket. Utover i konserten utviklet showet seg heller til å bli en ny sesong av «dansefeber» da spesielt en veldig engasjert fyr stjal oppmerksomheten min fra scenen.

Etter hver låt var halvparten av applausen fra publikum heller en jubel for dansingen, og bandets utrolige talent ble gjemt bak den kollektive sirkeldansen.

Zach Condon og gjengen hadde en deilig settliste med både trompetbaserte harmonilåter og veldig dansbar synthpop, men det virket som bandet mistet mye av sin egen oppmerksomhet og at publikum tok seg av mesteparten av energien. Jeg skulle gjerne sett litt mer kommunikasjon mellom publikum og scene, men absolutt en kvalitetssterk låtliste.

Tekst Jenny Ulleland Foto Markus Andersson

MALE BONDING (UK) Teltscenen

****** Det startet med et herlig smell, så gikk det over i tekniske problemer, feedback og stress på scenen. Heldigvis klarte Male Bonding å få kontroll på situasjonen og gjorde en nokså skeiv start om til en herlig dose bråkete rock.

Tekst Roger Hansen | Foto Jenni Yang

10 USIGNERT* 3/2012

Da engelske Male Bonding skulle gjør sin konsert inne i den nye Teltscenen på Hovefestivalen hadde de samme kjipe utgangspunkt som Maribel og Iceage hadde, nemlig altfor lite publikum. Stemningen på scenen ble ikke særlig bedre når gitarist/vokalist John Arthur Webb sin gitarforsterker ga fra seg øreskjærende feedback og ikke støyfulle gitarriff som var det jeg kom dit for. Etter Webb får en ny forsterker på scenen sparkes tredje låt i gang og Male Bonding viser at de på ingen måte har gitt ut. Bandets styrke, både på plate og i livesammenheng er det enorme drivet de har.

Alle jobber knallhardt for å presse

Anmeldelse av:

MALE BONDING låtene frem og de samarbeider ypperlig. Låter fra både debutalbumet Nothing Hurts og andrealbumet Endless Now fra ifjor ble spilt for de få oppmøtte.

Det er åpenbart at låtene fra Nothing Hurts fenger de fleste i publikum mest, meg inkludert. Dette av den enkle grunn at førsteskiva hadde langt flere minneverdige låter. Melodiene var mer catchy, refrengene enklere og det hele føltes så nytt ut. Låter som Nothing Used To Hurt, Your Contact og Crooked Scene ble fremført akkurat sånn jeg ville, tro til albumet men med mer tyngde både i trommene, strengein-

strumentene og når det kom til vokalen. T.U.F.F., også fra debutalbumet skilte seg ut på albumet som en hakket sintere låt enn de andre, i livesammenheng blir låten en illsint kanonkule som minner mer om mclusky enn de banda som vanligvis blir namedroppa i anmeldelser av Male Bonding. Å gi Male Bonding en dårlig anmeldelse på grunn av dårlig oppmøte blir litt som å kjefte på slakteren fordi biffen ble svidd når du stekte den. Bandet gjorde det jeg forventa, pluss litt. Hvis jeg får stå på første rad og se Male Bonding servere en konsert med høyt

energinivå, sterkt samspill og et herlig driv så kan jeg ikke annet enn å bli fornøyd. Det er verken min eller bandets skyld at Teltscenen tilsynelatende hadde en forbannelse over seg igår som gjorde at nærmest ingen møtte opp. Heldigvis ga bandet akkurat nok faen i det og ga meg og resten av de som tok turen til Teltscenen nøyaktig det vi ville ha, en drøy halvtime med herlig støy-rock/pop.

12 USIGNERT* 3/2012

intervju med:

TEAM ME

Etter deres konsert på Amfiscenen tok jeg meg en prat med noen av bandmedlemmene i det spenstige norske indiepopbandet Team Me. Tilstede var frontfigur og tidligere president, nå general i bandet, Marius Drogsås Hagen, Simen Sandbæk Skari, Uno Møller Christiansen og Elida Inman.

andre steder. Og folk synger med og kan sangene. Helt sånn surrealistisk. Også blir man jo litt vekka opp igjen da når man kommer til Elverum og spiller for kjentfolk og ser kjentfolk blant publikum, da skjønner du plutselig at det er ekte.

Ja, hvordan har det vært å spille i Norge versus utlandet?

Tekst Markus Andersson Foto Markus Andersson

Marius: Nå har jo ting gått så sinnsykt bra i Norge at vi har blitt helt bortskjemte, det er jo så mye Det er jo nå over et halvår siden folk som kommer på konsertene dere slapp debutskiva To The våre – og sånn som istad da når Treetops her i Norge, og i februar folk synger med. Vi er fortsatt ikke og mars kom den ut i resten av ver- helt vant med det da, det er fortsatt den. Hvordan har tilværelsen vært like surrealistisk. etter det, og hvordan føler dere skiva ble mottatt?

Det var jo til og med synkroMarius: Det har vært et helt magisk år! Er det greit å bruke det ordet?

Magisk. Det har vært helt spesielt, for det skal sant sies at når vi gikk inn i studio for å spille inn den plata var det snakk om fra flere hold at: Åj faen, kanskje det her er litt for mye av det gode, kanskje det er litt for velprodusert osv. Men det var sånn skiva måtte bli, og så var mottagelsen helt over alle forventninger. Det har vært helt sykt, herregud! Det føles som om vi akkurat har starta i band, det året her har gått så jævlig fort! Det har gått helt ekstremt fort bare.. Ja, 17. mai husker jeg Uno spurte meg: “Du hva var det vi gjorde forrige 17. mai da?” - og da satt vi og grilla utafor studio, mens vi spilte inn skiva. Og det virker det som at var for en måned siden eller noe.

Dere har jo brukt mye tid på å turnere rundt omkring i både innog utland, hvordan har det vært å være ute på tur sammen?

Simen: Det har vært dritartig, og veldig masse bilkjøring. For min del; jeg har jo studert det året her også, så jeg har jobba en del med skole og sånt i bilen, og det har passa meg veldig bra - skolen har vært veldig ålreit med meg - så jeg tror jeg har møtt opp sånn to-tre ganger dette året. Og det har vært greit for dem, så lenge jeg har levert oppgaver.

Også blir vi jo overraska hver kveld over mottagelsen fra publikum da.

Det er helt rart å se folk møte opp i Los Angeles liksom. Og Japan og 14 USIGNERT* 3/2012

nhopping blant publikum på slutten der.

Marius: Vi spilte musikk for de folka som var og kjøpte seg mixmaster liksom. Merkelig..

Sykeste historie/minne fra turné da?

Simen: Hva med da Granerud ble sjekket opp av Jonsí?

Marius: Ja, vokalisten fra Sigur Rós sjekket opp bassisten vår. Strøk ham på rompa og sånt. Det var temmelig epic! Han sto liksom mellom Owen Pallet og Jonsí på en homsebar i Reykjavik. Det var helt priceless.

Sommerferien deres er jo fullbooket med festivalkonserter, hva ser dere mest fram til?

Marius: Nesten fugleperspektiv.

Simen: Jeg gleder meg veldig til Roskilde, jeg har aldri vært der selv og har alltid hatt lyst til å dra dit. Så blir det gøy at første gang man drar dit, så drar man for å spille. Også har jeg helt ærlig ikke helt oversikt over hvor vi skal spille i sommer, for det er så mye.

Simen: Da måtte jeg smile, da klarte jeg ikke synge. Bare le.

Marius: Også er du jo litt forelska om dagen også da!

Hva er beste stedet dere har spilt på så langt da?

Simen: Ja, så jeg har jo hatt litt andre tanker.

Marius: Vi prata om det istad at denne giggen her er en som føyer seg godt inn i rekken blant de kuleste faktisk. Det var bare hele stemningen, folk drar hit av en grunn: for at de skal hygge og kose seg. Og så får vi bidra med det, sola skinner, Beirut skal spille senere i kveld, vi får servert vafler av en søt jente i bunad. Og gratis massasje. Blir jo ikke bedre enn det her. Man blir jo ganske bortskjemt!

Uno: Ja, men det er så mye festivaler vi skal spille på, det er helt vilt. Det er mange festivaler vi ikke har hørt om engang eller vært på tidligere, så det blir jo bare kjempe kult.

Uno: Vi har også gjort noen rare gigger som har blitt veldig kule, sånn som for eksempel in-store gig i Berlin.

Marius: Det er jo litt sånn baksiden av medaljen, det å turnere rundt da.

Nå er vi jo veldig heldige, det er jo ikke vanlig å få ha backstage her ved Hovescenen og gjesteområdet og alt rundt. Som regel er det jo en eller annen kjeller med sjokolade og øl som man ser, så spiller man og pakker ned utstyret sitt og stikker bort på hotellet. Det er som regel det.

Simen: Ja, jeg blir nesten litt svimmel av å se på det. Jeg har jo stått og synkronhoppa selv på mange gigs, men å se det ovenfra var skikkelig rart.

Simen: Jeg vet ikke om du har sett Boyzvoice-filmen med Espen Eckbo? I den filmen da så parodierer de jo boyband-konseptet og drar rundt på kjøpesentre og spiller for 14-år gamle jenter, og jeg følte litt at vi var i den filmen når vi var på det kjøpesenteret.

Får dere nytt noe av festivallivet da?

Uno: Nei, i hvert fall ikke på samme måten som før. Men vi før jo forhåpentligvis sett ett par ting da.

Simen: Også drar vi jo videre etterpå, og det er jo litt kjedelig når vi

drar til fine steder og så må pakke ned igjen så fort og dra videre.

Alt går så fort og det er så mye inntrykk.

kult da.

Marius: På ingen måte. Har ikke peiling. Det eneste jeg vet er at vi har lagd ”To The Treetops”-plata sånn som den er og den låter sånn som den gjør, og det kommer vi ikke til å gjøre igjen. Det kommer til å bli noe helt annerledes. Det er klart, 100%. Det er ikke noe vits i å repetere seg selv. Det er først og fremst for oss selv vi gjør dette her.

Uno: Også skal det jo nevnes at det ikke bare er Synne som har vært med og forma oss. Vi har jo skifta ut sånn 3-4 medlemmer, så alt har vært helt naturlig.

Er du fremdeles president?

vært å komme inn i gjengen da, Elida?

Elida: Det har vært.. Hva skal jeg si da? Det gikk så fort! Så jeg har ikke rukket å tenke meg om, men Mellom all turneringen og konsertene, lengter dere ikke litt tilbake Dere er sikkert lei av å høre om det går vel snart opp for meg hva dette, men hvordan har det vært å jeg har blitt med på. Men det er jo til studio? bytte ut Synne med Elida her? helt sinnsykt. Jeg visste ikke helt hva Marius: Jo, jeg gjør det hver eneste jeg gikk til, men jeg har blitt veldig dag.

Marius: Vet du hva, det har gått så gledelig overrasket over alt. Både smooth. Først og fremst så må jeg det musikalske og det sosiale.

Uno: Vi har jo på en måte lyst til å jo si at Synne har jo vært med og begynne med andreskiva snart da. definert hele Team Me, hun har jo Simen: Det er jo sykt tøft gjort å Komme i gang med prosessen. vært med å bygge opp alt helt fra slenge seg på det. Sitte i 8 timer i bil starten, og det tenker jeg på nesten med seks andre gutter, og du kjente Har dere noen ideer for nytt mate- hver eneste dag. Alt vi har gjort, ikke noen av oss. riale på gang allerede da? alle valgene vi har tatt, helt opp til Elida ble med, var jo hun med Elida: Jeg tenkte jo litt sånn at om Marius: Masse, men alt låter jo på. Så når jeg ser tilbake på det nå jeg hvis jeg først skal gjøre det, så dritt så langt. Det er en kjempelang så er jo det bare kjempe fine ting, får jeg gjøre det da. Kaste meg på en prosses som vi skal ta oss skikkelig men det som var helt crazy når måte blindt uti det. god tid med denne gangen her. For Elida kom inn var at det gikk helt Så det er ikke noe problem å være nå skal man følge opp det man liknaturlig. Hun bare gled inn. Jeg på tur med alle gutta? som har brukt et helt liv på å skrive, husker vi hadde 16 minutter med og da med litt respekt overfor seg øving oppe på rommet mitt med Elida: Nei, ikke noe problem. De selv så bruker man ikke tre måneder to kassegitarer og et klokkespill før lukter litt vondt da. på å skrive og spille det inn. Det vi reiste til London og spilte live skal bli bedre enn den forrige. Så vi på BBC radio og sånt, så hun bare Og med det gikk samtalen fort over går vel i dvale litt sånn utpå høsten, ble kasta ut i det på en måte. Og til en diskusjon om mulighetene for november, komme i gang med tok det på strak arm. Så selv om å ha helt nye rene sokker hver dag låtskriving og så etter hvert kan vi vi har et medlem som ikke er med og lignende og med det avsluttet jeg kanskje tenke på å stikke i studio. Så lengre, så har vi fått et nytt medlem intervjuet. det blir en lang prosess. som ikke har erstatta Synne på noen som helst måte, men som har Men har dere en slags visjon for bidratt med nye ting. Vi har på en hvilken retning dere ønsker å fort- måte fått en ny musikalsk lekekamsette i? erat og en venn.

Du kalte jo Team Me for din egen roteskuff hvor du er president, men nå er det jo blitt et fullt band.

Hvordan har det vært?

Marius: Det har jo bare vært kjempestas. Jeg føler meg sykt privilegert som får ha med folk som er så dedikerte. Det er nå nesten andre året at folk utsetter jobbing og spiller for vann og brød da, for å reise rundt i verden og ofre alt for å spille noen låter jeg har skrevet. Man blir jo litt ydmyk av det da. Det er jo jævlig

Marius: Ja. Eller general kanskje?

Men Synne har jo på en måte utpreget seg litt mer som en del av Team Me. Marius: Hun har vært med lengst, så hun var jo med på veldig mye.

Uno: Det som vi må tenke på nå er jo at det som er bandet nå, det er de vi kommer til å jobbe med nå videre og det fungerer veldig bra.

Marius: Ja, nå er det så mye turnering, så mye spilling og så mye som har skjedd at nå må man jo vite at alle er med på det da. Og det er digg. Da er det bare å kjøre på.

Hvordan har du følt at det har

ONSDAG THE XX / MY MORNING JACKET / THE HORRORS / THE SHINS / MIKHAEL PASKALEV / MICHAEL KIWANUKA / ED SHEERAN / LANA DEL REY

16 USIGNERT* 3/2012

Foto Markus Andersson

THE XX (UK) Amfiscenen

****** Vi visste jo at The XX sin konsert kom til å bli et av festivalens høydepunkt allerede da det ble annonsert at de skulle spille. Forventningene ble ikke akkurat dempet når jeg sto på andre rad og så crewet heve en diger X opp bak forsterkerne, rammene for en fantastisk konsert var satt.

Tekst Roger Hansen

18 USIGNERT* 3/2012

The XX startet konserten med en ny låt. Jeg hadde hørt en låt og to fra det kommende albumet via et par YouTube-videoer plateselskapet filmet under en konsert i London tidligere i år, men det å høre nytt materiale bli fremført drøyt ti meter unna hvor jeg sto var en opplevelse i seg selv. Bandets debutalbum har hatt fast plass i lyttebunken min helt siden det ble gitt ut på sensommeren i 2009. Jeg har gått rundt med 60-70% av låtene de spilte på Hove2012 i hodet mitt i snart tre år. Bandets lydbilde, melodiene og stemmene til Romy Madley Croft og Oliver Sim er blitt en stor del av meg, både som person og som lidenskapelig fan av musikk. Jeg

Anmeldelse av:

THE XX visste at jeg kom til å smile gjennom hele konserten til The XX, men at jeg kom til å føle det jeg følte underveis og etterpå var jeg ikke forberedt på.

Basic Space, VCR, Shelter, Stars, Crystalised, Heart Skipped A Beat, Islands, Infinity, Intro, Fantasy, Night Time, jeg får frysninger bare av å tenke på at jeg har opplevd hele debutalbumet til The XX i liveformatet. Bandet balanserte hele tiden et sted mellom intens lidenskap for låtene de spilte og en beroligende trygghet som smittet over på publikum. Når The XX spilte de mest svevende låtene var publikum, i hvert fall der jeg sto, så stille som

mulig for å få med seg hver lille detalj som ble spilt og sang med på refrengene. Når Jamie, bandets altmuligmann drar låtene med seg inn i sitt beat-landskap begynner dansen i publikum umiddelbart.

Bandet har full kontroll over sitt publikum, men de ber ikke om noe fra de oppmøtte, publikum selv etter å ha turnert med skiva i snart tre hele år blir de fremdeles rørt av å høre publikum skrike etter mer.

For meg, en storfan av The XX var den timen de sto på Amfiscenen en av de beste timene på lang tid.

Jeg trodde jeg var forberedt på inntrykket jeg kom til å få etter konserten, men det var jeg ikke.

The XX er et av de banda som nesten er for gode. Jeg hater å skrive sånne setninger, men jeg skulle ønske de aldri gikk av scenen. Selv om jeg ville at de skulle fortsette helt til solen steg opp mellom trærne igjen så kan jeg ikke si noe vondt om det jeg fikk fra dem. En av de mest fantastiske timene jeg har vært med på. Låtene fra Coexist, det kommende andrealbumet ga meg den tryggheten jeg trengte for å virkelig glede meg til det kommer. The XX gjorde alt rett på Hove2012, og litt til.

20 USIGNERT* 3/2012

intervju med:

MIKHAEL PASKALEV

Mikhael Paskalev, eller Jean Mikhael Paskal Skaaden(han gjorde sannelig rett i å finne et litt lettere artistnavn enn det) var nok utvilsomt personen som spilte flest konserter i år og var en av de få artistene som kunne skryte av publikum foran Hovescenen kl 16. på dagen. Etter å ha vunnet Årets Urørt med “I Spy”, skaffet mye hype før og etter by:Larm og med en fersk singel og musikkvideo i baggasjen var det nok utvilsomt mange som så fram til å se , og mange unge jenter ble nok temmelig fra seg når de så ham spankulere rundt på festivalområdet. Vi prøvde febrilsk å få gjort et skikkelig intervju med Paskalev, men som sagt var han nok den personen som hadde det travleste dagsprogrammet på hele festivalen, og til slutt måtte vi nøye oss med å sende ham spørsmålene på mail så han kunne svare på dem på reisen til sitt neste spillested.

Tekst Markus Andersson Noen gode festivaltips og råd?

Ta livet med ro, eller lev kjapt og dø ung.

Hvor og når spilte du dine første konserter?

Jeg spilte min første konsert for en mc klubb når jeg var 13. Jeg og pappa.

Hvordan var det å gå fra å spille på små spillesteder rundt omkring til å vinne Årets urørt og spille på større scener og Hovescenen her

22 USIGNERT* 3/2012

på Hovefestivalen?

dra på turne med, hvem ville det vært og hvorfor?

Det er helt vilt. Spesielt at det kommer så masse folk. Blir like gira Arcade Fire. Kult band. Suksessfult hver gang. med integritet. Og ser ut som de er en fin gjeng som liker å henge samHvordan takler du alle de men. skrikende jentene som kommer på konserter og løper etter deg Og hvem kunne du tenke deg å for å få ta bilde med deg? lage en låt eller to sammen med?

Det er bare gøy. Kan være litt skummelt når de er flere Enn 4 på en gang. Føler de kunne banket meg.

Smokey Robinson.

Får du noe tid til å nyte festivalen(e)?

Fleetwood Mac - “Tusk” Paul Simon - “Paul Simon” David Lynch - “Twin Peaks” (series)

Ikke på samme måte som før. Det er selvfølgelig mer stress og mindre ferie stemning. Men samtidig så fikk jeg i går sett et av mine ungdoms idol, The Shins på sida av scena. Og spilt på festivalen selv.

Så meget stas. Bare annerledes enn før.

Nå har vi fått to singler fra deg, begge har blitt veldig godt mottatt, og lover etter min mening godt for debutalbumet. Når kan vi vente oss det, og hvor langt er dere på vei?

Takk så mye.

Vi er godt i gang. Skal bruke resten av sommeren på å få den ferdig så kommer den til høsten en gang.

Hvis du kunne håndplukket et band/artist du kunne tenke deg å

Hvilke tre plater har forma/definert deg og musikken din?

Hva var inspirasjonen og historien bak den nye musikkvideoen til Jive Babe, og låta også for den saks skyld?

Pappa vokste opp i den landsbyen.

Og jeg har alltid vært fascinert av plassen og folka. Kule folk. Og låta skrev jeg når jeg var litt betatt av Audrey Horne.

Hvis Jonas er Norges Bob Dylan, er du da Norges Cash eller Orbison?

Ha. Så stor fan som jeg er av begge to så blir det vel ikke så altfor likt noen av de allikevel. Jeg ser ikke helt noen massiv likhet. Men hvis jeg måtte velge er jeg nok en liten Orbison.

MY MORNING JACKET (US)

MICHAEL KIWANUKA (UK)

******

******

Hovescenen

My Morning Jacket er et av de banda som kunne vært så vanvittig mye større enn de er. Få band der ute klarer å skvise ut stadionrock med like mye personlighet som det My Morning Jacket gjør, og på Hovescenen viser de klart og tydelig at de har stålkontroll på sjangrene de boltrer seg i. Her i Norge har de på ingen måte samme fanskare som i USA, noe som merkes godt hvis man så seg rundt foran Hovescenen under konserten. Det gjorde egentlig ikke så mye, fordi bandet klarte å overbevise storparten av de oppmøtte om at My Morning Jacket skulle bli et bandnavn de ikke glemte med det første. Bandet er utvilsomt mer albumfokusert enn hitlåt-fokusert, så det at det kun var One Big Holiday som genererte skikkelig respons fra publikum var på ingen måte rart.

Det hele endte opp som en svært god konsert gjort av et band som både vet nøyaktig hva de skal gjøre men som også klarer å frigjøre seg fra sitt innspilte materiale. De leker med låtene og kaster seg ut i vågale jampartier i flere av låtene. Det er deilig befriende å se et band i My Morning Jacket sin størrelse ikke miste den ville siden av musikken sin, uten den hadde de blitt en vanlig stadionrock-band. Takk og lov for at de ikke er det.

Tekst Roger Hansen Foto Jenni Yang

Amfiscenen

Mens sola sakte gikk ned bak ryggen på amfiscenen, sto BBC toppliste-artist, Michael Kiwanuka, klar med kassegitaren. Dette var en av konsertene i år jeg hadde størst forventninger til, men jeg må innrømme at jeg ikke helt opplevde den stemningen som han er skrytt opp i skyene for å skape. Kiwanuka er som BBC sier, en av årets mest lovende artister og han har en stemme som virkelig får deg til å spisse ørene og sige ned i gresset. På scenen sto et soulband som man kunne se følte musikken langt inn i beinmargen, og det var ingen tvil om at kvaliteten i musikken var topp. Men det var likevel noe som stoppet meg fra å kose meg på denne konserten. Om det var mangel på sol eller om det var det ufokuserte publikummet vet jeg ikke, men noe var feil. Jeg skulle likt å se Kiwanuka på en mer intim scene, tidligere på dagen og med et publikum som faktisk hørte musikken. I tillegg hadde Kiwanuka og bandet så lange mellompartier, at de nesten mistet litt taket på publikum. Musikken var på topp likevel og under hiten «Home Again» løsnet stemningen mye mer og folk kunne kose seg med en låt de hadde hørt utallige ganger på radioen. Kiwanuka er en utrolig artist, men det at han er blitt så stor som han er blitt har gjort at han har mistet denne sære indiestilen han en gang hadde.

Tekst Jenny Ulleland Foto Markus Andersson

MIKHAEL PASKALEV

P3-scenen, Flekken, Hovescenen

******

Som det ble forutsett så var Mikhael Paskalev den store norske artisten på Hove i år, og han var den artisten som sto flest ganger på scenen. Man kan derfor ikke anmelde bare Paskalevs konsert på Hovescenen, men heller fokusere på alle hans opptredener som en. Etter at Paskalev vant urørt-finalen har alt gått oppover for denne bulgarske prinsen og han er ofte omtalt som musikknorges mest sexy mann og den mest spennende artisten fra Norge i år.

Tekst Jenny Ulleland

24 USIGNERT* 3/2012

Første møte med Paskalev var et liveopptak hos P3 på P3-scenen på tirsdagen. Her stilte han opp helt alene med kassegitaren og sjarmerte publikummet på gresset foran scenen med den nydelige låta «Hey Joseph». Dette er en låt som absolutt gjør seg best når det kun er han alene og den avslappede stemningen.

Bare noen øl senere var det klart for Paskalevs første planlagte konsert på P3-scenen med fullt band (uten Jonas Alaska) og setlista vi alle kan. Stemningen var som jeg regnet med, herlig! Smilet var på plass og hoftene vrikket i takt med låter som «Suzie», «Jailhouse Talk»

Anmeldelse av:

MIKHAEL PASKALEV

og «Jive Babe», men som vanlig var det under «I Spy» publikum slapp seg løs. Uten Jonas Alaska på munnspill var jeg litt bekymret for hvem som skulle ta soloen på starten av låta, men det ordnet seg kjapt da en tilfeldig fyr fra publikum hoppet opp på scenen og tok over. Det beste med det var at han faktisk gjorde det veldig bra, og vi fikk se han igjen på hovescenen dagen etter.

Paskalev hadde også en uannonsert konsert på Flekken onsdag morgen på «Spotify live». Dette var kl. 12:00 på dagen, sola skinte og kun et fåtall satt på bakken foran scenen for å høre denne gjemte skogkonserten.

Det er akkurat en slik konsert som

gjør at jeg elsker festivaler. Mikhael Paskalev og Billie Van styrte showet alene denne gangen, og vi fikk blant annet en nydelig duett på låta «Sayonara Saigon».

«Paskalevløpet» mitt ble avsluttet med hovedkonserten på Hovescenen på onsdagen. Her var hele bandet på en rekke bortover scenen og samspilte som alltid.

Helt ærlig trives jeg best med å se Paskalev på de mindre og mer intime scenene, der han ikke er bare Urørt-vinneren, men også den talentfulle og originale artisten han faktisk er. Jeg er redd for at Mikhael Paskalev skal bli større enn det de sjelfulle låtene hans tils-

ier. Men som Norges svar på Johnny Cash har Paskalev og trompeten bergatt meg hver gang og jeg gleder meg som en unge til albumslipp.

THE SHINS (US)

THE HORRORS (UK)

******

******

Hovescenen

Hovescenen

Alle mulige slags sidekategorier av «hipstere» møtte opp foran Hovescenen på onsdag kveld, ferdig varmet opp og klare for å hoppe, skrike og synge for full hals.

The Shins var et av bandene i år mange indiesjeler gledet seg veldig til, og folk samlet seg foran scenen som en saueflokk på vei ut i friheten. Jeg sto selvfølgelig midt i denne saueflokken med sommerfugler i magen og prøvde så hardt jeg kunne å hive ned den siste resten av øl før dansingen startet. Dessverre var denne flokken ikke etterfulgt av flere publikummere og bak den herlige stemningsboblen foran, var det veldig lite folk. Under konserten fikk vi godlåter som «Kissing the Lipless», «Simple Song» og «New Slang» og det var med nydelig allsang disse låtene ble gjennomført. Til tross for veldig lav lyd, var dette en minneverdig konsert fra Hove i år. Vi fikk både ballader og danselåter, og stemmen til vokalist James Mercer var deilig og stødig hele veien. Kanskje Shins hadde gjort seg bedre på en annen scene eller en annen festival, der den riktige fanskaren står klar til å støtte opp bandet. Men for oss som sto foran og elsket musikken, var dette en herlig konsert og vi var alle fornøyde og svette i trøya etterpå!

Tekst Jenny Ulleland Foto Markus Andersson

Jeg hater å si det, men The Horrors er nok det nærmeste vi kommer Joy Division i 2012. Det er så oppbrukt setning, men akk, så passende.

Greit, jeg må innrømme en ting. Før The Horrors gikk inn på Hovescenen på festivalens andre dag var jeg skeptisk. Jeg liker alt de har gjort, og elsker første albumet Strange House. Grunnen til at jeg var usikker var det de fleste som forguder bandets debutalbum tenkte, de nye skivene er så annerledes. På andrealbumet var garagerock-estetikken helt borte og byttet ut med melankoli, Creation Records, Postcard Records, synther og det triste 80-tallet.

De spilte ingenting fra Strange House, men all skepsis jeg hadde forsvant halveis inn i første låt. Post-punken de omfavnet på andreskiva og det nyeste, Skying, kler dem voldsomt godt. Faris Badwan sin stemme fungerte perfekt med garagepunk, og nesten bedre når bandet har på seg postpunk-drakten sin. Låter fra Skying og Primary Colours ble fremført med både storslått autoritet og mye varme. The Horrors er blitt et mye større band siden sist de gjestet Hove, men de viser fremdeles like mye lidenskap for musikken når de står på scenen.

Kanskje til og med mer.

Tekst Roger Hansen Foto Jenni Yang 26 USIGNERT* 3/2012

ED SHEERAN (UK)

LANA DEL REY (US)

******

******

Amfiscenen

Amfiscenen

Vi ønsker velkommen til årets mest populære fløtepus! Allerede under første låta var allsangen i gang og amfiet ble invadert av jenter som løp så fort de kunne nedover åsen, skrikende. Denne konserten var klisje etter klisje og jeg ble etter hvert ganske så lei av å se på denne unggutten med kassegitaren som prøvde å fylle hele amfiscenen med kjærlighetssangene sine. Men stemning var på topp under hele konserten, og det var ikke en eneste låt der allsangen ikke regjerte konserten.

Midt i settet spilte Ed Sheeran en cover av Michael Bublés versjon av låta «Feeling good», og uten å bringe noe eget til den låta i det hele tatt ble det rett og slett en veldig kjedelig opptreden av en låt som kan fenge de fleste. Jeg skal ikke legge skjul på at Ed Sheeran har god stemme og låter som kan sjarmere en god del. Men jeg skulle ønske han valgte en annen sjanger der han kunne finne sitt eget særpreg. Selv om denne rødhåra gutten klarte å sjarmere alle ungjentene på området, så ble jeg ikke imponert og jeg gledet meg til konserten var ferdig.

Tekst Jenny Ulleland Foto Markus Andersson

Det verste jeg gjorde denne festivalen var å gå fra The Shins og til Lana Del Rey. Snakk om «buzzkill»! Del Rey var virkelig en av årets konserter som interesserte meg aller minst. Hun hadde noen nydelige strykere på scenen og på lerretet snurret det kunstneriske småfilmer, men om hun trodde det ville redde konserten så tok hun grundig feil. Med den nye plata «Born To Die» har Lana Del Rey virkelig fått en fot innenfor og hitlåtene er allerede blant de mest spilte på radioen. Problemet var da de prøvde å plassere henne alene på amfiscenen onsdag kveld. Ja, dama er veldig kjent og mange liker musikken, men hun ødela stemningen fullstendig for mange. Del Rey har en fin vokal og hun er en fryd for øyet, men denne gangen ble nemlig de faktorene det eneste som bar konserten. Lana Del Rey hadde en kjole kort nok til å gi alle fotografene litt for mye innsikt og mikrofonstativet ble til en bevegelig dansepole midt på scenen. Den tøffe 60-talls inspirerte jenta vi ser på bildene kom ikke fram under konserten og jeg tror publikum skrek mer etter navnet hennes enn de gjorde etter musikken.

Tekst Jenny Ulleland Foto Jenni Yang

intervju med:

NEKROMANTHEON

Først av alt, gi meg kortversjonen av hva Nekromantheon er.

Nekromantheon var den metal-bookingen jeg både elsket mest og var mest usikker på om kom til å fungere under årets Hovefestival på Tromøya. Jeg satt meg ned med bassist/vokalist Sindre Solem for å spørre hva han syns om oppmerksomheten de har fått det siste halve året, hva undergrunn egentlig betyr, deep house og hva fremtiden bringer.

Tekst Roger Hansen

Hva skal jeg si, det er et oldschool thrash metal-band fra Kolbotn. Vi kjører en veldig undergrunn og rå stil på det vi driver med, mye innflytelse fra gammel black metal også, altså åttitalls black metal. Er ikke så mye mer å si om det egentlig, rå thrash for de som liker det.

Dere startet opp på Kolbotn, hvordan var det å gjøre deres greie på et mindre sted?

28 USIGNERT* 3/2012

N

Alle har bare vokst opp der, det har blitt en greie at det er flere kule band fra Kolbotn. Det er ikke noe stor baktanke egentlig, bare vært et kult miljø rundt band som oss og Obliteration, Darkthrone og Aura Noir. Også kommer det nye kule band nå, Condor og Repellent. Det er bare blitt en kul greie i Kolbotn etterhvert.

De siste årene har det kommet mye kvalitetsmetal fra de mindre byene i Norge, Årabrot og Haust for eksempel. Hva tenker du om det?

Ja, det er jo tilflyttere da, til Oslo.

Jeg har vært i en teori lenge om at det er mye bra som kommer fra perifere steder. Det er veldig mange som trekker til hovedstaden for å møte et bedre miljø og for å få lettere tilgang på øvingslokaler.

Det er det dere har gjort også?

Nei, egentlig ikke. I Nekromantheon bor alle utenom meg fremdeles på Kolbotn, det er jo ikke lange veien unna Oslo. Jeg bor i Oslo på grunn av studier. Jeg og bassisten i Obliteration, men resten holder fremdeles til på Kolbotn.

Da dere slapp Rise, Vulcan Spectre tidligere i år fikk dere ganske så mye oppmerksomhet, var det noe dere var forberedt på?

Nei, vi trodde ikke det skulle bli så bra, rett og slett. Vi signerte jo med Indie Recordings, og de gjør ting i litt større skala enn det vi er vant til fra før. Vi er kompis med mange andre band som er signa der. De gjør det greit og safe, det er digg å ha et norsk label. De er flinke til å pushe, og at skiva var bra gjorde ikke ting verre.

Første albumet deres fikk ikke samme oppmerksomhet som Rise, Vulcan Spectre, til tross for at også det var et sterkt album, det beviser jo at selv for metalband så må det pushes og markedsføres, eller?

Ja, fordi det er gitt ut på et mindre label. Dessverre er det sånn, markedsføring er alt, og det er veldig synd. Det er ikke noe vi henger oss så jævlig opp i, vi signa med Indie nå fordi det var lettere, og vi ville ha vinyl + cd ute samtidig, noe de kunne tilby oss. Men de hadde nok ikke vært interessert hvis det ikke var for forrige skiva.

Det er sjeldent det blir buzz rundt et metalband på samme måte som med dere, så fort og tidlig i karrieren, hva tenker du om det?

Det er sant, buzzen pleier jo å komme på band som har bygd seg opp et ordentlig rykte, så ja. Vet ikke hva jeg skal si, vi er jo fornøyde liksom, men det har ikke gått til hodet på oss. Det har ført til kulere ting i Norge, og selvfølgelig mer oppmerksomhet, mye mer intervju og flere solgte skiver. Det er ikke noe vi tenker så jævlig mye over, det viktigste er å lage kul musikk. Det har gitt oss større muligheter da, vi digger å spille konserter og det er kult å få spille mer.

Dere spilte på by:Larm, hvordan var det å delta på en sånn festival?

Vi har jo gjort det med Obliteration før, så vi visste jo hvordan det kom til å være, men det var jævlig kult.

Man kan vel si at vi hadde flaks, fordi vi var i Stockholm med Obliteration dagen før, så vi slapp å gjøre flere konserter enn en. Spilte med Mayhem på Sentrum Scene.

Hva syns du om by:Larm generelt?

En festival som vil få musikken ut av undergrunnen går vel litt i mot dogmet om å holde metallen i undergrunnen?

Ja, jeg er egentlig enig, men festivaler som by:Larm har gode sider og negative sider. Hvis man vil ha litt mer publisitet og pushe bandet litt mer ut så er det en kul greie.

Man kan fortsatt være undergrunn selv om man vil spille mer konserter. Det å være undergrunnen 30 USIGNERT* 3/2012

betyr ikke om at ingen hører om musikken din, det handler om etoset, hvordan man selv behandler musikken.

Er det bevisst at musikken til Nekromantheon følger den oldschoolholdningen til sjangeren? Har dere satt rammer for hva dere kan Det er masse små band som bruker gjøre? alle sparepengene sine på gode studioer og polerer skiven sin helt, I Nekromantheon så må jeg si at det og kaller seg undergrunn fordi de dessverre er litt rammer, men det er fortsatt ikke er blitt store, men de fordi vi liker hovedsaklig oldschool har jo gjort alt det store band gjør. musikk da. Jeg liker oldschool soul Å være undergrunn er en holdnog ikke soul som kommer nå, rett ing og spirit som gjenspeiler seg i og slett fordi jeg syns det låter best. musikken, ikke hvor mange som Vi starta Nekromantheon fordi det har hørt om bandet ditt. Spør du skulle være oldschool trashband meg så er Darkthrone fortsatt et som var inspirert av Dark Angel, undergrunnsband, og egentlig i Sadus, første Destruction, Possessed spiriten, Motorhead også, selv om og så videre. de er et stort band. Det handler om holdningen til musikken, hvordan Så det er jo litt rammer, men vi har man tar opp, holdningen til lyd. rom for mye mer, vi er jo inspirert Det er det som er undergrunn, i av punk også. Men i mitt andre hvert fall etter min mening. band, Obliteration, er det ingen grenser for hva vi kan putte inn. Det Hvis man setter opp Rise, Vuler jo bevisst at vi følger den holdcan Spectre mot debutalbumet ningen, men det er jo sånn vi liker så låter den nye skiva på mange det, føles helt naturlig for oss å spille måter bedre enn den første, rent musikken vi selv liker best. sonisk. Kan du fortelle litt om forskjellen mellom skivene, rent Hvordan er det å spille i to metproduksjonsmessig? alband, er det vanskelig å skille ordentlig mellom banda?

Det er tatt opp i samme studio som debutskiva, i kjelleren til foreldrene Obliteration og Nekromantheon er til trommisen, hvor vi tar opp alt ganske forskjellige i utgangspunktet selv. Det er ikke noe fancy produk- når det gjelder låtskrivingen, eneste sjon ute og går, innspillingsromfellesnevner er vel at Arild kommer met er gangen mellom toalettet og med mye riff i begge band. Det som gamle barndomsrommet til trom- er vanskelig er tidvis å skille planmisen. På gammel 24-spors mikser legging og den slags. Det går bra, som er falleferdig og tre av sporene vi har nok idéer til at begge funker. virker ikke, selvfølgelig har vi kjøpt Obliteration har gått litt sakte nå, litt litt utstyr som er studiokvalitet. Vi på grunn av Nekromantheon og litt vil at det skal låte sånn. på grunn av at trommisen til Obliteration spiller i Aura Noir også, pluss Så større produksjon er nok bare livet tar mer tid jo eldre man blir. det at vi har blitt flinkere til å mikse og gjøre det vi gjorde på På tide med det obligatoriske førsteskiva, bortsett fra at vi har spørsmålet å stille et metalband brukt en og annen ny forsterker på sommerfestival, hvordan er det så er det meste det samme. For å å spille på en festival med Snoop si det sånn, jeg spilte inn bassgitar Dogg, Jonas Alaska og Skrillex på til hele skiva på fire timer. Vi liker plakaten? Føles det rart? begrensninger, fordi det setter det kreative på spissen og får deg Ja, litt. Vi merker at vi hører ikke til å yte ditt beste. Du vet at hvis helt hjemme her, men det er kult du ikke spiller det tromme-taket å gjøre litt andre ting også, vikdritbra så kan du ikke fikse på det, tig å utfordre seg selv. For oss var og det får det også til å låte mer Hove-gigen vanskelig å gjøre. Det levende. Det er det viktigste. Neste er jævlig kult å komme hit og opgang har vi lyst til å ta opp på tape, pleve noe annet enn det vi opplever rett og slett fordi det låter varmere hele tida. Sånne festivaler som dette og har mer sjel, og det er vanskeltar seg mye bedre av artistene enn igere å tukle med i ettertid. metalgigs hvor du får en halv pizza

og må ta taxi hjem fra festivalen selv. Ikke noe vondt ord om metalfestivaler, men dessverre er det en litt lavkultur-feeling over det noen ganger, og det er jo kult da. Man blir tatt litt bedre hånd om her da, men vi merker at det er ikke helt publikumet vårt.

Det er en utfordring for oss da. Hvis vi bare skulle spilt for publikum som vi visste at digga oss så hadde det blitt instant gratification hele tida. Det er noe vi er svært imot når vi mikser skivene, at man skal ta det med en gang. Vi er veldig glad i skiver med tung produksjon man må høre en del på for å ta opp alle detaljene. Dette blir litt motsetning for oss, å spille for et publikum som egentlig ikke liker det, og ikke skjønner hvor du kommer fra. Jeg personlig mener at det er viktig da, trommisen er ikke helt enig.

Konklusjonen er at det er en utfordring da.

Dere har blitt omtalt som en kunnskapsrik gjeng når det kommer til trashmetal, hva er den beste trash-skiva noensinne?

Jeg vil gjerne gi et to-delt svar hvis det er lov. Den beste trash-plata noensinne er en plate jeg aldri går lei av, en plate som har tidløs produksjon og tidløs intensitet.

Dark Angel med Darkness Descends, men det er noe alle i miljøet har hørt. Så, for å snu det til noe litt vanskeligere, til hva er den beste trashmetal-demoen. Akkurat nå vil jeg si Fantom Warior fra New Jersey, lagde en fantastisk demo i 1986. De lagde et kjedelig album etterpå, ble aldri noe av de, men demoen er helt sinnsykt bra. Så ja, så dypt graver vi.

Det skjer oftere og oftere at metalband røper at de digger ting langt unna sine egne sjangre, hva kan du fortelle at Nekromantheon hører på?

Kollektivt går det mye i 70-talls greier, alle er storfans av Rainbow, Deep Purple og sånne ting, men det litt gitt da. For min del så er jeg megafan av Diamanda Galás og jeg liker faktisk sånn deep house, Drexciya og den slags fra Detroit-scenen.

Fellesnevnere jevnt over er at det er analog, dyp lyd og litt utilgjengelig.

Hvis du kunne plukket ut et par band du kunne reise på Europaturné med, hvilke ville du valgt?

Det må være aktive band? Greit, vi prøver med aktive band. Aura Noir er jo et band vi liker veldig godt, å reise med og i det hele tatt.

In Solitude fra Sverige hadde vært jævlig fett, mørk heavymetal, det hadde vært en bra match. Det er mye kult man kunne ønske seg.

Det hadde selvfølgelig vært fett å være på turne med Black Flag eller noe sånn også.

Finnes det band her i Norge du syns folk bør få øynene mer opp for?

Fra Kolbotn så er det Gouge, nye prosjektet fra Condor-gutta. Det er det viktigste man bør få øynene opp for. Så er det et nytt band som egentlig er Trondheimsbasert som heter Mabuse, som er jævlig fett. I Trondheimscenen så har du Vemod, One Tail One Head, Mare og Dødsengel som er jævlig bra.

Så kommer Cockroach Agenda fra Fausa, og selvfølgelig Deathhammer og Black Magic er veldig viktig å få seg. Det er mye bra, mye kult. Antichrist fra Sverige er også viktig.

Jeg føler selv at Norge er blitt et sånn land hvor den gode, nye metallen som regel holder seg langt nede i undergrunnen, er du enig i det?

Ja, det er det. Okkultokrati har vært flinke til å dra et sånn punk/ hardcore/metal-lydbilde litt til overflaten. Nå er det jo på en måte Nekromantheon som er blitt god metall i overgrunnen plutselig, go figure.

Hva skal resten av sommeren brukes til?

Vi skriver plate med Obliteration, så der skjer det en del. Nekromantheon skal spille Fjellparken, Øya, Death Doomed The Age i Tyskland og en tur til Finland, men det er ikke så mye utover det.

Vi skal mest sannnsynlig på en Europa-turné til høsten som ikke er annonsert ennå, kan ikke si så mye detaljer siden den ikke er helt i boks. Vi har ikke booka inn så

mye før den tid egentlig. For min del er hovedfokuset å få ferdig plata med Obliteration sånn at vi kan få den ut.

Når får vi en ny utgivelse fra dere?

Du nevnte noe på scenen under Hove-konserten.

Ja, det er noe vi har hatt in the making ganske lenge nå. Den låta vi spilte ble tatt opp før vi spilte inn Rise, Vulcan Spectre. Den spliten kommer på Duplicate Records, det blir oss, Black Magic, Deathhammer og Carnivore. Jeg vet bare ikke når den kommer, det er bare Deathhammer som er litt trege. Den blir jævlig kul.

Også blir det jo ny skive en gang, vi har allerede litt på gang, men vil bli ferdig med skiva til Obliteration først. Prøve å ta det litt på tur, bli ferdig med et prosjekt før vi begynner på det andre.

TORSDAG REAL PHILCOESTATE / DJAN FICTION G / EYE OEMDJANGO / AC T LEMÂITMRA JEDI / SUPIVE CHILD / ERMALE E /

32 USIGNERT* 3/2012

Foto Jenni Yang

Anmeldelse av:

DJANGO DJANGO

DJANGO DJANGO (UK) Teltscenen

******

Skotske debutanter med matchende t-skjorter og veldig dansbare låter var det som møtte meg på teltscenen sent torsdag kveld. Django Django imponerte meg til de grader, og dette var en av de absolutt beste konsertene jeg så på Hove i år.

Tekst Jenny Ulleland | Foto Markus Andersson 34 USIGNERT* 3/2012

Utenom hitten «Default» hadde jeg lite bekjentskap til Django Django, men så mye skryt som de hadde fått i internasjonal media, så var dette et band jeg virkelig gledet meg til. Kvartetten spilte opp samtidig som Snoop Dogg var på sine siste låter, så teltet var fullt av hipstere og særinger som nekter å høre på kommersiell hiphop, og jeg var en av dem.

Det kan bli veldig vanskelig å beskrive hva Django Django er, da sjangeren ikke er fastsatt enda.

Gutta har en helt egen sound der forskjellige perkusjonsinstrumenter, synther og drivende gitarer smelter sammen i en deilig miks. Allerede fra første låta var de fleste i teltet imponerte og det tok ikke lang tiden før svansen begynte å vrikke.

Django Django har ganske nylig sluppet debutalbumet «Django Django», med hitsingler som «Waveforms», «Default» og «Storm», og vi fikk hele låtlista servert på sølvfat. Bandmedlemmene holdt koken opp ved

å variere både i instrumenter og i vokalbruk, og det var ikke et øyeblikk denne konserten ble kjedelig.

Django Django var både fine å se på og å høre på og disse skottene har vært på toppen av min last. fm-liste helt siden Hove. Dette er et type band du faktisk ville reist til Skottland og tilbake igjen, på en kveld, bare for å få et show i hjemlandet. Herlig!

ACTIVE CHILD (US)

EYE EMMA JEDI

******

******

Teltscenen

Amfiscenen

Active Child var en av de konsertene jeg så utrolig fram til i år, og for en gangs skyld hadde Hovefestivalen klart å plassere en av artistene på riktig scene.

Teltscenen skapte den perfekte atmosfæren for Pat Grossis svevende, grasiøse og elegant vakre musikk.

På en ekstremt stødig og rolig måte spilte Pat Grossi seg igjennom utallige låter fra debutskiva, “You Are All I See”. Mye sceneshow var det desverre ikke, og det dro nok ned konsertopplevelsen litt, for dette er rolig, svevende elektro-akustisk musikk som, selv om det utføres med enormt dyktighet og eksakthet, fort kan bli litt dølt. Det er ikke superspennende å se en fyr på scenen bytte mellom å spille på laptop, synther, diverse andre elektriske instrumenter og harpe. Det blir nok fort til at man trekker seg litt for seg selv, står og svaier til musikken og lukker øynene og lar fantasien slippe løs. Vel, hadde det vært noen visuelt show å feste øyene på hadde man sluppet den siste biten, og jeg tror Pat Grossis show ikke hadde lidd av å gi publikum noe å feste øynene på og la musikken ta over kropp og sjel.

Når det er sagt kan jeg ikke si at dette var en dårlig konsert, det er nok heller en av de få konsertene jeg kommer til å huske i en stund etterpå, og det gjør nok de ca. 150 andre publikummerne også.

Tekst Markus Andersson Foto Markus Andersson 36 USIGNERT* 3/2012

Eye Emma Jedi er et band som på alle måter er skapt for dansing og liveshow. Denne gangen spilte de på amfiscenen på Hove og jeg var absolutt ikke den eneste danseløven i publikummet. Som vanlig sto jentene foran og hylte hver gang gitarist Andrew Murray slengte på afroen med gitaren i høygir. Denne gjengen fra LIPA har allerede utviklet et liveshow som tvinger hver eneste danseglade sjel inn i en energisk hoppedans. Jeg ble likevel litt skuffet over oppmøte i amfiet, da EEJ er et band som lever på energien til publikum.

Jo mer fansen danser, jo mer energi finner du i hvert eneste bandmedlem. I løpet av konserten fikk vi blant annet hitlåtene «Lights» og «Brother», i tillegg til den nye singelen «Sin». Gitarist Joe Wills fikk mange av oss gleden av å se på P3-scenen med Mikhael Paskalev tidligere i uka, og han er alltid en herlig fyr på scenen.

Spesielt morsomt var det da gutta fikk kastet opp en truse på scenen med en lapp som av britiske Wills ble lest opp på ganske så gebrokkent norsk. Til tross for et stort savn av konfetti, var dette et show man gjerne skulle sett mer av. Vokalist Alexander Pavelich har en stødig og deilig vokal som absolutt hører hjemme i indielandskapet. Jeg er blitt en ganske så trofast fan av Eye Emma Jedi, og jeg kan ikke vente med å få den nye skiva i hendene!

Tekst Jenny Ulleland Foto Markus Andersson

SUPERMALE

PHILCO FICTION

******

******

Hovescenen

P3-scenen

Med medlemmer fra Pony The Pirate og Synkoke gledet jeg meg veldig til å se bartebandet Supermale på P3-scenen. Dessverre var det ikke mange som møtte opp og til så dansbar musikk var det likevel bare vokalist Erik Nerheim som slengte seg rundt på dansegulvet. Men hipsterjentene rundt på gresset ble likevel overlykkelige da bandet delte ut løsbarter til alle sammen og det var ingen tvil om at folk nøt konserten.

Supermale har en helt egen sound som gjør dem til et nytenkende synthpop-band, og konserten var absolutt ikke en kjedelig opplevelse. Vokalene til Erik Nerheim og Kristian Harnes passer perfekt sammen og som navnet tilsier er dette «supermenn». Spesielt da Nerheim tok seg ut foran scenen med verdens merkeligste hippiedans rundt i publikum, bredte det seg et stort smil på de fleste fjesene rundt scenen. På den ene låta pleier Nerheim å spille på en el-sax, men denne gangen gikk lyden i surr og vi mistet sjansen til å se en strålende solo. Men motet forsvant ikke og bartemennene mestret synthene gjennom hele settet. Supermale er et band som man må danse til og dersom det hadde vært litt flere armer og ben i været, så hadde dette vært en knallbra konsert.

Tekst Jenny Ulleland Foto Jenni Yang

Det så ikke spesielt lyst ut for Philco Fiction når de gikk ut på Hovefestivalens største scene og møtte en nesten folketom slette. De prøvde å ikke bli påvirket av det tynne oppmøtet, men det var tydelig at det hang over dem gjennom hele konserten.

De jobbet hardt, ingen tvil om det. Philco Fiction gjorde alt de kunne for å gjøre det beste ut av tiden de ble tildelt, men det resulterte bare i en konsert som hang i limbo mellom en treer og en firer gjennom store deler av opptredenen. Konsert var, på samme måte som debutalbumet Take It Personal, en berg-og-dalbane som vekslet mellom å være svært bra og til tider ganske så uengasjerende.

Låter som The Youth og Help! fungerte bra, men store deler av det de ga oss falt litt gjennom. Det var aldri grufullt dårlig, problemet var heller det at det aldri ble ordentlig bra. Som sagt, jeg følte at konserten hang i limbo mellom en treer og en firer, til slutt ble det en treer. Jeg har respekt for band som klarer å komme seg gjennom en så folketom konsert uten store feilskjær, jeg skulle bare ønske det ble mer minneverdig.

Tekst Roger Hansen Foto Markus Andersson

38 USIGNERT* 3/2012

intervju med:

EYE EM MA JEDI

Etter en vellykket og energisk konsert på amfiscenen fikk jeg karet tak i tre av bandmedlemmene i Eye Emma Jedi i et ganske så utradisjonelt intervju. Sammen med Alexander Pavelich, Andrew Murray og Dan Croll satte jeg meg ned på et av piknikbordene foran amfiscenen for noen korte spørsmål om festivallivet.

Tekst Jenny Ulleland Foto Markus Andersson Hvilke band har dere sett på Hove i år og hvilke ville dere anbefalt til folk?

Alexander: Vi har jo ikke vært her så lenge men vi så The Shins i går, som var dødsbra.

Andrew: Ja, The Shins var dritkult, også var Brandt Brauer jævlig bra.

Eller så var jo selvfølgelig Mikhael Paskalev og Jonas Alaska veldig flinke. Men de kjenner vi jo.

og ikke bare komme hit for campingfesten. Ta heller med deg en vennegjeng og kos deg på konsert framfor å henge i campen.

Andrew: Det er for så vidt en stor «don’t» egentlig, det å ikke se konsertene på en festival.

Hva er beste minne fra Hovefestivalen i år? Har dere en morsom historie dere vil dele med oss?

Andrew: Beste minne må ha vært da vi fikk en truse på scenen.

Alexander: Ja, det var gøy. Det er egentlig en ganske morsom historie bak den trusa. Da vi spilte på Volumfestivalen var det tydligvis «no panties day» og da var det en jente som sa hun gjerne skulle kastet opp trusa si på scenen, men hun hadde jo ikke på seg noen. Så på Hove fikk vi da en truse med en lapp der det sto at de beklaget for at vi ikke fikk noen truse på Volumfestivalen, men her hadde vi en.

Andrew: Haha, der har vi enda en «don’t».

Er det bedre at jenter kler seg sexy, med lite klær og med fare for å bli forkjølet eller at de kler seg godt med regnjakka, sydvesten og med god helse?

Andrew: Er ikke det åpenbart? Vi vil selvfølgelig ha friske jenter.

Alexander: Ja, absolutt best å kle seg godt. Det viktigste er at jentene tar vare på seg selv.

Hvis dere kunne nevnt to ting dere ikke liker med denne festivalen, hva ville det vært?

Andrew: Når jeg er på festival gidder jeg ikke å bruke energi på ting jeg ikke liker, men heller fokusere på det som er bra.

Alexander: Billigere øl! Det er altfor dyrt for øl på festivalområdet. Og hva er greia med 0,4? I det lange løp vil det være bedre for festivalen å Har dere noen “does and dont’s” selge ølen billigere på festivalområpå festival?

Hvis dere skulle valgt et slagord det. Da vil folk kanskje henge mintil bandet deres, hva ville det dre i campen med billig øl og heller Gutta så seg rundt og brukte omgiv- vært? Eventuelt hva ville dere hatt dra og se konsertene. elsene som inspirasjon til svarene. på en button?

Har dere noen tips til de mindre Alexander: Det viktigste er bare Alexander: Oi, den var litt vansbandene som en gang vil spille på å slappe av og heller prate med en kelig. Kanskje «Have fun»? amfiscenen på Hove? person mer enn en for lite.

Dan: Roses are red, violets are Andrew: Det der er definitivt en blue, poems are hard, go listen to Andrew: Jeg har et tips til gitaristen «do». Kle deg gjerne ut som Pikachu Eye Emma Jedi. i Grandmas Tea Party. Gro lenger sånn som han fyren der borte. Eller Alexander: Haha, eller en bedre afro, den er altfor liten. bare generell utkledning er bra. versjon; Roses are tits, violets are Alexander: Jeg vet ikke helt selv Alexander: Og gjør som oss, bruk tits, poems are tits, TITS! hvordan vi havnet her på så kort tid. alltid solbriller. Spesielt når det ikke Andrew: Haha, den likte jeg. Eller Vi har jo ikke spilt så veldig lenge. er sol. på en button ville jeg hatt «oui, si, Men jeg tror det bare er å gjøre ting Andrew: Haha, det er vell heller en ja, yes». Ja på fransk, spansk, norsk litt baklengs, gi faen og stole på seg ganske stor «don’t». Og ta med deg og engelsk. selv. Du trenger ikke nødvendigdatteren din på festival og la hun gå vis å tenke taktisk hele tiden. Folk rundt og plukke pant. Da lærer de Øl eller bobler? må tenke mer ut av boksen! Og tidlig hvordan de skal tjene penger. selvfølgelig gro lenger afro!

Ellers opplevde jeg en stor «don’t» Alexander: Øl, definitivt. i går. Jeg satt og spiste en tallerken Andrew: Ja, øl her også.

Hva er planene for sommeren og med «chicken-curry» og hadde net- Dan: Do you mean like bubbles etterpå? topp kjøpt meg en øl. Jeg klarte da that you drink or real bubbles? selvfølgelig å miste ølen over maten I would rather drink beer, but I Alexander: Nå har vi tolv festivaler og jeg kan love deg at øl og curry er wan’t real bobles too. That’s fun! foran oss i sommer også slipper vi absolutt ingen god miks!

Alexander: There is not enough den nye singelen «Sin» 6. august, Alexander: Hold deg unna curry bubbles in the world. More bubmed en musikkvideo. Så skal vi i uansett egentlig. bles! studio til høsten og spille inn den nye plata, så da blir det en liten Hva er det viktigste å ta med på en Seilerstøvler eller flip-flops? pause fra konsertene for å fokusere festival? på den nye plata.

Dan: Sailorboots!

Alexander: Godt humør er absolutt Andrew: Nei, jeg går for flip-flops. viktigst! Og ta med deg hensikten Alexander: Jeg vil helst se sandaler om å faktisk se bandene som spiller med hvite sokker i.

40 USIGNERT* 3/2012

LEMÂITRE

REAL ESTATE (US)

******

******

Teltscenen

Teltscenen

Urørtfinalistene fra Oslo har stått i rampelyset en stund og har i de siste månedene blitt et av de store elektronikabandene i norsk musikk. Lemâitre er definitivt dansbart og det er ingen tvil om at musikken kan fenge godt som bakgrunnsmusikk på et av de hippe utestedene i Oslo. Men når det kommer til liveopptredener, har gutta fortsatt lang å gå. Til tross for et tappert forsøk med en utrolig danseopptreden fra blogger Danby Choi, var konserten på teltscenen en skuffelse. For meg virker Lemâitre som et band der datateknikken står så i fokus at det musikalske ved bandet forsvinner. Det skal sies at gutta er ganske så gode på å lage en flytene overgang mellom låtene, og det tar aldri slutt på dansingen foran scenen. Men for oss tilskuere lengre bak blir settet ensidig og lite oppløftende. Beaten fra PCen blir supplert med cymbaler, en hes vokal og en druknet gitar som kjapt går fra den ene til den andre mellom hver låt. Det skal likevel sies at stemningen i publikum var god og folk jublet de få gangene det var en pustepause mellom låtene. Da hiten «Strobes pt. 2» ble spilt opp var publikum elleville og det var ikke mange som sto stille og støtt denne gangen. Om Lemâitre er en sommerflørt eller om det faktisk finnes et skjult potensiale her er fortsatt usikkert, men for denne gang må de fokusere på å forbedre liveshowene sine og fine sin egen stil.

Tekst Jenny Ulleland Foto Jenni Yang

Jeg har likt Real Estate fra første gang jeg lyttet til dem.

Behagelige toner fra en gjeng med stålkontroll på sin indie-rock, selv om jeg aldri har blitt fullstendig frelst av dem. For meg er de definisjonen på et behagelig, trygt indie-rock band. Konserten på Hovefestivalen bekreftet min teori. Som en helhetlig pakke var opptredenen til Real Estate en konsert jeg kommer til å tenke tilbake til å smile, selv om konserten ikke var stappfull av de store høydepunktene, i likhet med bandets studioalbum.

Det var ingenting med konserten som ikke falt i smak, men samtidig var det ikke så mye som gjorde meg ekstatisk heller. Et par glimt av magi dukket opp, men alt i alt var det bare en god konsert. Real Estate ga oss nøyaktig det vi kom for, et drøyt førti minutter fasitsvar på hvordan man spiller behagelig, sommerflørtende indie-rock.

Tekst Roger Hansen Foto Jenni Yang

42 USIGNERT* 3/2012

FREDAG BIGBANG / M83 / BAND OF SKULLS / MATHIAS STUBØ / HIGHASAKITE / TORO Y MOI / KENDRICK LAMAR

Foto Markus Andersson

BAND OF SKULLS (UK)

MATHIAS STUBØ

******

******

Amfiscenen

Jeg må si det nå med en gang, Band of Skulls har lenge vært et av de banda jeg ikke helt vet om jeg liker.

De har aldri vært like fengende som andre i samme sjanger. Lydbildet de jobber med har som regel vært litt for snilt for min smak og til tross for at de har to vokalister som begge har særpreg har jeg aldri falt pladask for musikken de lager. Etter å ha sett livestreamen av konserten de gjorde på Coachella ble jeg enda mer usikker på om jeg kom til å like dem på Hovefestivalen.

Konserten de gjorde på Hovefestivalen ga meg samme følelsen som platene til Band of Skulls. De klarer ikke å fenge meg skikkelig. Idéene er der, men hver gang de fyrer av et herlig, småsint riff så hopper de så fort som mulig tilbake til et saktegående bassgitar+trommerparti som de synger så sjelfullt de klarer oppå. Jeg vil ha fengende riff og en frekk attitude i garage-/bluesrocken min, ikke lange, småkjedelige basslinjer med uinspirerte trommer under. Hvis det ikke hadde vært for at Band of Skulls klarte å levere gode liveversjoner av sine to beste låter, Death by Diamonds and Pearls og I Know What I Am, så hadde Hove-konserten deres falt totalt sammen..

Tekst Roger Hansen Foto Markus Andersson

44 USIGNERT* 3/2012

Hovescenen

Mathias Stubø er i den siste tiden skrytt opp i skyene som en av de store nye produsentene i Norge. På Hove spilte han et godt gjennomført sett med alt fra pirrende poprytmer til avslappende elektronika, og musikken er absolutt i toppklassen. 19-åringen har allerede funnet sin sound og sammen med en trompetist og en perkusjonist var konserten en fryd for det bakfulle festivalpublikummet. Det var dessverre ikke veldig godt oppmøte og de første minuttene var det ingen lyd på trompeten. Men Mathias gjør en solid innsats og det ble bare bedre og bedre utover i konserten. Jeg skulle gjerne likt å se han på en mer intim scene da Hovescenen ble litt i største laget for slik stemningsmusikk. Heldigvis var sola med oss denne gangen og folk lå rundt på gresset og nøt det avslappende showet til Stubø. Dette var generelt en veldig god framføring med god variasjon og myke overganger, akkurat som en laptop-nerd bør ha!

Tekst Jenny Ulleland Foto Jenni Yang

TORO Y MOI (US)

KENDRICK LAMAR (US)

******

******

Teltscenen

Teltscenen

Musikken til Chazwick Bundick har alltid hatt undertoner av disco og 80-talls synthpop, selv om den i all hovedsak har blitt plassert i verdens tåpeligste sjangerbås, nemlig chillwave. Platene til Toro y Moi har alltid hatt en behagelig atmosfære rundt seg, derfor ble konserten på Hovefestivalen en liten overraskelse. Jeg visste at låtene ble mer dansbare i liveformatet, men ikke at det kom til å bli så tydelig som det ble. Som et liveband er Toro y Moi et stramt, fengende og svært groovy band med mye fokus på både disco og funk.

Det er fremdeles behagelig, men Chazwick vil at du skal danse, ikke meditere.

Kendrick Lamar og A-Laget var de to konsertene jeg brukte som Hovefestivalens hiphop-alibi i år, jeg gikk dessverre glipp av A-Laget sin opptreden men heldigvis fikk jeg med meg Kendrick Lamar. Skiva han ga ut ifjor, Section.80, var for meg et av fjorårets beste album, derfor var forventningene store foran hans konsert på Hovefestivalen. Jeg må si jeg ble litt skuffet, men bare litt. På Section.80 var Kendrick Lamar et sted mellom det å være en stereotypisk rapper og en ukonvensjonell rapper, på Hove i år la han dessverre for mye vekt på det å være en stereotypiske rapper.

Ikke misforstå, jeg har ingenting imot en typisk Når alt kommer til alt er det ikke så mye mer å si enn hiphop-konsert. Skuffelsen kom fordi låtene fra Secat Toro y Moi, discobandet, gjorde en god konsert. tion.80 ble framført på en småstressa måte, kulheten Det var ingen wow-øyeblikk, ingenting som ga meg og Kendrick Lamar sine reflekterte og tidvis svært dype frysninger og ingenting som satt seg fast som et stort tekster havnet i skyggen av call and response-roping høydepunkt. Selv om alt det er svært sant kan jeg ikke av fraser som “HiiiPower” og “Suck my dick!”. I tillegg si noe vondt om konserten, jeg koste meg fra start til til den slitsomme call and response-ropingenen hadde slutt og det var det tydelig at de rundt meg gjorde også. DJen en nærmest sykelig trang til å runde av hver låt Det å se hipstere og bros som danset til en chillwavemed en sample av et horn som er mikset drøyt mye artist i funky disco-modus ga meg et smil om munnen, høyere enn alt annet sånn at hver gang den ble spilt selv om selve konserten ikke ga meg hakeslepp. av så blir man tatt på sengen av volumet. På grunn av dette ble Kendrick Lamar sin konsert vanskelig å elske, Tekst Roger Hansen og jeg ender opp med å bare like den.

Foto Markus Andersson

Tekst Roger Hansen Foto Jenni Yang

BIGBANG Amfiscenen

******

Jeg skal komme med en liten avsløring. Dette var 22 gang jeg så Bigbang live, noen ganger med vilje og noen ganger helt tilfeldig. Hvorfor? Fordi Bigbang er et av Norges desidert beste liveband.

Tekst Jenny Ulleland | Foto Markus Andersson

46 USIGNERT* 3/2012

Forventningene var store da trioen Øystein Greni, Olaf Olsen og Christian Engfeldt entret scenen med en ærlig glede over å få avslutte Amfiscenen under årets Hovefestival. Som alltid var Greni full av energi og dro fram gitarsoloen allerede i andre låt.

Stemningen var på topp og allsangen varte helt fra første til siste låt.

Bigbang spilte opp med både nye og gamle klassikere, men personlig skulle jeg gjerne likt å se litt mer av de sære nye låtene. Bigbang viste seg denne gangen å være mer et show-

Anmeldelse av:

BIGBANG

band enn det kvalitetssikre rockebandet de kan være. Og showet tok en ny vending utover i konserten da både flammer og gnister sprutet opp fra scenen og fullførte et av de mest «tacky» liveopptredenene jeg noen gang har sett av Bigbang. Ikke nok med det! Under låta «Heaven & Stars» kom tre fjærkledde dansere ut på scenen og gjorde en faretruende lignende danseopptreden som det Snoop Doggy Dogg hadde dagen før.

Etter hvert ble også kvaliteten i

musikken en nedtur da Grenis gitar forsvant i allsangen fra horden med dansende ungdommer på scenen og vokalen hans var heller ikke på sitt beste denne gangen.

Bigbang hadde lovet oss et show der 50 fremmede musikere skulle få være med og spille på de tre siste låtene. De gjorde for så vidt det også, vi bare kunne ikke se dem. Langt bak ryggen på trommis Olaf Olsen var det satt opp en del trommesett med stolte unge talenter som endelig fikk muligheten til å spille med Greni og gjengen

på Hove. Jeg vil si at den planen var dårlig gjennomtenkt og flyten i konserten ble bare ødelagt av ungdommene som gjorde alt de kunne for å stjele oppmerksomheten på scenen.

Som en evig fan av Bigbang var dette ikke på topplista over de beste showene de har hatt, og jeg savner den tiden da Greni, Olsen og Eilertsen klarte seg med bare olaskjorta, sjarmen og den musikalske genialiteten.

M83 (FR)s

HIGHASAKITE

******

******

Hovescenen

Amfiscenen

På Hovefestivalens største scene fikk M83 vist frem sin mest storslagne side. M83 har vokst seg store de siste årene, både i popularitet og som et fullblods stadionrock-band når det kommer til konsertene. Det har alltid vært noe storslått over musikken til M83, men det var først på bandets nyeste album det virkelig slo meg at de til en viss grad prøvde å lage stadionrock helt fra starten av. Konserten de gjorde på Hove i 2009 viste små tegn av denne storheten, men i år var det åpenbart at M83 har tatt det klisjéfylte steget ut av soveromstudioet og inn på digre festivalscener for fullt.

Den store scenen kler dem godt, både musikken og det visuelle er i en stor nok skala til at alt føles rett. Bandet spiller låtene med akkurat nok ekstra trykk og måten bassist Yann Gonzalez beveger seg over hele scenen gjør opptredenen til noe større enn bare en framføring av studiomaterialet. Dessverre er det slik at her i Norge er M83 så og si kun kjent for Midnight City, og det var nok ikke en genistrek å plassere den noe annet sted enn helt til sist. En stor del av publikum forlot området sekundet låten var ferdig, noe som er forståelig hvis man setter seg inn i tankerekken til de fleste som tar turen til Hovefestivalen. Jeg på min side ble igjen og fikk med meg M83 sin fabelaktige avslutning på en eller svært solid konsert.

Tekst Roger Hansen Foto Markus Andersson 48 USIGNERT* 3/2012

Fra første gang jeg så Highasakite klarte jeg ikke å bli kloke på dem. Det er en utrolig sær musikk som jeg både elsker og misliker på samme tid. Debutskiva deres er fengende synthpop som virkelig kan føre deg inn i en form for drømmeverden, mens andre ganger kan den irritere deg grenseløst. Men på den måten blir det også til et veldig interessant band. Musikken vokser litt for hver gang jeg har sett dem og jeg koste meg virkelig under konserten deres på amfiscenen på Hove.

Til tross for dårlig oppmøte og med en liten innsjø foran scenen virket det som de få som møtte opp koste seg. Det er god kvalitet over det musikalske og det er deilig å se et så nytenkende band i Norge. Det er likevel tydelig at de ikke har stått så altfor mange ganger på scenen, da liveshowet deres er døvere enn en akustisk konsert med Jonas Fjeld. For at de skal komme seg videre er de nødt til å våkne og kommunisere mer med fansen!

Tekst Jenny Ulleland Foto Jenni Yang

U* NESTE UTGAVE: MANDAG 6. AUGUST

50 USIGNERT* 3/2012