ISBN 978-82-8211-112-6
www.vegaforlag.no
LICIA TROISI DRAGERIDDERNES ORDEN 2
D
et haster å redde verden fra Tyrannen og hans soldater. Stadig flere byer faller i fiendens hender, og stadig flere tropper fra De frie landene er beseiret og spredt. Sennar, den yngste trollmannen i Magikerrådet, har en håpløs oppgave foran seg: Han må finne Sublandis, et undersjøisk rike som ble grunnlagt av krigsflyktninger en gang for lenge siden. Men ingen vet sikkert om Sublandis eksisterer, og i så fall er den eneste inngangen dit en svær malstrøm midt ute på det farlige havet. Samtidig må halvalven Nihal gjennom to vanskelige prøver: Først må hun bestå eksamen for å bli slått til drageridder, og deretter må hun overvinne Tyrannens fremste soldat – en kriger som ingen noensinne har klart å bekjempe.
LICIA TROISI
Licia Troisi (f. 1980) er utdannet astrofysiker. Hun startet å skrive allerede i studietiden, og andre bok i trilogien Drageriddernes orden ble utgitt i Italia i 2004. Bøkene har solgt over én million eksemplarer i Italia og er oversatt til en rekke språk. Licia Troisi er gift og bosatt i Roma.
DRAGE-
RIDDERNES ORDEN 2 REISEN TIL SUBLANDIS
Besøk forfatteren på hennes hjemmeside: www.liciatroisi.it
Drageriddernes orden 2 Reisen til Sublandis
Tidligere utkommet p책 norsk av Licia Troisi: Drageriddernes orden. Nihal fra Vindlandet (Vega Forlag, 2009)
Licia Troisi
Drageriddernes orden 2 Reisen til Sublandis Oversatt fra italiensk av Mona Vestli
Originaltittel: Cronache del Mondo Emerso. La Missione de Sennar Copyright © 2004 Arnoldo Mondador Editore S.p.A., Milano Norsk utgave © Vega Forlag AS 2012 Printed in Sweden Trykk og innbinding: ScandBook AB Sats: Type-it AS Satt med: JansonText 10,4/13,5 Forfatterportrett: © Basso Cannarsa Omslagstegning: paoloart/Paolo Barbieri Oversatt fra italiensk av Mona Vestli ISBN 978-82-8211-112-6 Det må ikkje kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR. Kopiering i strid med norsk lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.
Innhold Nihals forord . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
9
MELLOM LAND OG HAV . . . . . . . . . . . . . . . . 1 Før avreisen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 2 Sjørøvere . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 3 Mirakelet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 4 Storm . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 5 Laio blir våpendrager . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 6 Tårens hemmelighet. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 7 Lykksalighetens øyer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 8 Laios kamp . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 9 Malstrømmen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 10 Sublandis . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 11 Oldingen i skogen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 12 Greven. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 13 Redningsaksjonen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 14 Krigen kommer til Zalenia . . . . . . . . . . . . . . . . . . 15 Mannen i skyggen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 16 Farvel til havet. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
13 15 33 49 64 81 90 99 113 121 134 150 162 175 190 207 220
På leting . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 17 En ny ridder . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 18 Fienden . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 19 På bedringens vei . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 20 Ned til underverdenen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 21 Døden lokker . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 22 Idos hemmelighet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 23 Ido fra Ildlandet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 24 Gjenforening . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 25 Forræderen dør . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 26 Reis. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 27 En hær av døde . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
230 231 253 272 282 295 316 323 340 350 363 378
Personer og steder . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
393
Dessa fyr Verdens Ende Mistarøyene
Giaftunghavn
A sk å ss k jæ
Baraharbukta
Saa
r
Marioneskogen
Rondafjell
Barahar Innørkenen
Småsjøen
So ssa
Laia
Lamarbukta
Lome
Myr
Noëlstrykene
Makrat
Laodamea
Vannlandet
Storsk ogen
Den forsteinde skogen
l Nasse
S
Storlandet
Daglandet Merishsjøen
Lud ani o
Daress (Nordfjellene)
Thal
Klippelandet
Narbet
Assa
Ødeland
Horat (sydligste munning)
ere na rri Ga Ildba
Ildlandet
Seferdi Rehvni
(nå myr)
Looh
(Fjellenes Far)
Svartfjellene
Utkanten av Den store ørkenen
ar
Ena
Gammelskogen i Bersith
Salazar
Passel
Sershetfjellene
Litelv elva
Stepper
Sollandet
Storelv
ne le el lfj So
Loos
Vindlandet
Hantirsjøen
Nordskog
Havlandet Vestskog
re n e
Nattlandet Storskogen i Mool (en død skog)
Atala
re
A sk å ss k jæ
re n e
bukta Rondafjell Hantirsjøen
Nordskog
Makrat
Sollandet
Storelv Sershetfjellene
Litelv va
uda nio
Narbet
Utkanten av Den store ørkenen
ar
Ena
Daglandet
Den store ørkenen
Gammelskogen i Bersith
Merishsjøen
Seferdi Rehvni
(nå myr)
Looh
Nattlandet Storskogen i Mool (en død skog)
Atalandis
M
itt navn er Nihal. Jeg vokste opp i Salazar, en tårnby i Vindlandet. Familien min besto av ett menneske: Livon, den beste våpensmeden i hele Atalandis. Han var adoptivfaren min. Det var han som lærte meg å bruke sverdet, og som ga meg den nødvendige ballasten for å klare meg her i livet. Det er han jeg kan takke for alt. Hele oppveksten var jeg hos ham, lekte med sverd, skjold, rustninger og ønsket om å bli kriger. Jeg hadde en lykkelig barndom og ante ikke at det var noe rart med det blå håret og de spisse ørene mine. Men så lenge jeg kan huske, har jeg hørt stemmer, og jeg har ofte hatt mareritt. Da blir jeg hjemsøkt av ansikter som er fordreid av smerte og hvisker uforståelige ord. En høstkveld ble vi plutselig angrepet av hæren til Tyrannen. Jeg så den komme nærmere og nærmere over platået ved Salazar. Som et beksvart hav slukte den alt på sin vei. Alt som var kjent og kjært i livet mitt fram til da, ble utslettet. Byen min ble plyndret og satt i brann, vennene mine drept, faren min sløyet foran øynene mine. Han døde for å beskytte meg mot to faminere, de krigende uhyrene som er skapt av Tyrannen. Jeg drepte begge. Seksten år var jeg da. 9
Jeg var dyktig med sverdet, men ikke dyktig nok. Jeg ble alvorlig såret, og da jeg etter hvert vendte tilbake til livet, var jeg bare trist og desperat. Jeg oppdaget at jeg er den siste gjenlevende av halvalvene, et folk som ble utslettet av Tyrannen mange år tidligere. Jeg var bare et spedbarn da trollkvinnen Soana, søsteren til Livon, fant meg i en landsby i Havlandet. Min mors livløse kropp hadde vernet meg mot faminernes rasende framferd. Jeg var den eneste overlevende etter massakren. Jeg forandret meg. Fra å være en glad og ubekymret unge ble jeg voksen altfor tidlig. Marerittene plagde meg hver eneste natt. Jeg sverget at jeg skulle kjempe med liv og sjel for å bekjempe Tyrannen. Det var da jeg bestemte meg for å bli drageridder. Å komme inn på Akademiet var ikke enkelt. Jeg måtte erobre meg en plass ved hjelp av sverdet. Raven, den øverste generalen for hele Drageriddernes orden, hadde håndplukket ti erfarne krigere som jeg måtte nedkjempe for å bli elev. Jeg slo dem én etter én. Året på Akademiet gjennomførte jeg i total ensomhet. De andre elevene unngikk meg, dels fordi jeg var jente, dels fordi jeg var annerledes. De stirret mistroisk på meg hvor enn jeg gikk. Til å begynne med syntes jeg dette var plagsomt. Men så ble jeg herdet og lot meg ikke påvirke av hatet, smerten eller noe som helst. Det eneste som sto i hodet på meg, var hevn. Jeg ville hevne faren min og folket mitt. Nettene var fulle av ånder som krevde at jeg skulle ta hevn. Dagene var en eneste lang strøm av harde øvelser. Jeg ville gjøre meg om til et våpen, uten følelser og uten smerte. Jeg ville utviske meg selv. Da den første opplæringsfasen opplæring var over, ventet en prøve: den første kampen. På slagmarken den dagen kjente 10
jeg at hodet ble tømt for tanker, og at smerten forsvant. Alt som telte, var sverdet mitt, det svarte krystallsverdet jeg hadde fått av Livon, og faminernes blod. Jeg kjempet, jeg drepte og såret mange fiender. Generalene var fornøyde med meg, og jeg trodde alt var bra. Men slik var det ikke. Fen døde den dagen. Han var drageridder og Soanas kjæreste. For meg var han en helt. Jeg var forelsket i ham. Det var den eneste følelsen jeg hadde igjen, og som røpet at jeg var et levende vesen. Da jeg fant liket av ham, besluttet jeg å vie meg til krigen for evig og alltid. For å fullføre opplæringen ble jeg sendt til Ido, en drageridder fra dvergfolket. Han sådde den første tvilen i meg: Var det riktig det jeg drev med? Kan man slåss bare for å hevne seg? Endelig fikk jeg en egen drage. Det var ikke lett å vinne tilliten dens. Den var veteran og hadde tilhørt en annen ridder. Ingen fikk lov til å komme nær den, og ikke ville den fly mer. Den hadde mistet krigslysten da eieren døde, men jeg følte at den var som meg, ensom og fortapt. Han var min drage. Min drage var han. Og han het Oarf. Sennar og jeg har vært uatskillelige. Vi var bare barn da vi møtte hverandre første gang. Vi vokste opp sammen, vi har ledd, drømt og sørget sammen. Vi har slåss for den samme saken. Jeg tenker ofte på ham. Sennar er min beste venn. Sennar er trollmann og medlem av Magikerrådet. Om han har kommet fram til Sublandis, aner jeg ikke, kanskje ser jeg ham aldri igjen. Sist vi så hverandre, endte det med et farvel jeg ikke kan glemme. At han nå er borte, er noe jeg må leve med hver eneste dag. 11
Mellom land og hav Under Tohundreårskrigen gikk mange av innbyggerne i Atalandis lei av den evinnelige krigingen og reiste fra hjemstedene sine for å bosette seg i havet. Det er hundre og femti år siden noen hadde kontakt med disse menneskene, den gangen Vannlandet og Vindlandet slo seg sammen for å invadere Sublandis ved hjelp av et kart, angivelig tegnet av en som var derfra, og som hadde kommet tilbake til fastlandet. Ekspedisjonen endte tragisk, og ingen overlevende vendte tilbake for å fortelle hva som hadde skjedd. Noe mer vet man ikke om dette kontinentet, og kunnskapen om hvordan man kommer dit, har gått tapt. Magikerrådets annaler, fragment
Det stadfestes herved at kongen i Vindlandet har rett til å bevare kopien av sjøkartet som (…). Originalen vil bli brukt (…) militær ekspedisjon mot Sublandis. Pergament med Vannlandets segl, Det kgl. bibliotek i Makrat, fragment
1 Før avreisen
E
n sekk med et par bøker og noen klær var hele bagasjen hans. Sennar slengte den over skulderen og gikk ut i den friske luften. Under kappen hadde han på seg en lang, svart kjortel som rakk ham til anklene. Den var dekorert med et innviklet, rødt mønster som snirklet seg rundt et stort, oppsperret øye på magen hans. Han hadde ennå ikke vent seg til klimaet i Makrat. Han hadde bodd i Havlandet, der det alltid var mildt om våren, og i Vindlandet, der det var varmt hele tiden. Men her i Sollandet, der Magikerrådet skulle holde hus dette året, var våren nesten like iskald som vinteren, og så, når sommeren kom, ble det plutselig kvelende varmt. Sennar gyste og dro hetten over det lange, røde håret sitt. Han var nitten år og allerede trollmann. En dyktig trollmann. Men ingen helt. Nihal var den som kastet seg mot døden uten å nøle. Han var strategen som holdt seg bak linjene. Og nå som han kunne gjøre noe for folket i denne herjede verdenen, var han redd. Etter flere måneder med møter i Magikerrådet og med de militære lederne var tiden inne. Han skulle gjennomsøke havene etter et kontinent som for alt han visste, kanskje ikke eksisterte lenger. 15
Alene, det hadde Rådet bestemt. Jeg er en feiging. Ingen hadde hørt fra Sublandis på hundre og femti år. Oppdraget hans var å finne kontinentet og deretter overbevise kongen om å bistå Atalandis i den endeløse krigen mot Tyrannen. Nå i grålysningen gikk det opp for ham hvor håpløst dette var. Hesten sto allerede klar. Sennar nølte før han satte seg i salen. Det er fremdeles tid. Jeg kan dra tilbake til Rådet. Si at jeg tok feil, at jeg har ombestemt meg. Han så seg omkring. Ikke en levende sjel. Alle sov. Det var slik han måtte dra, uten å si farvel. Instinktivt tok han seg til arret på kinnet. Så sporet han hesten, og ferden begynte. Første etappe var å komme seg til Havlandet, der han skulle finne noen som kunne frakte ham over havet. Det var fedrelandet hans. Åtte år gammel hadde han reist fra det for å bli med Soana, læremesteren sin, til Vindlandet. Etter det hadde han knapt vært tilbake, for reisen var lang og farefull. Nå var det to år siden sist han hadde vært hjemme. Han sto ved et veiskille i livet og ønsket å se moren sin igjen. Da han kom til landsbyen Phelta, var det allerede langt på dag. Regntunge skyer gjorde himmelen svart. Stormhimmelen lå som et teppe over de få husene på fødestedet hans. Ikke en sjel var å se utendørs, de hadde nok gått inn fordi de ventet uvær. Luften var fuktig, og Sennar trakk inn den sterke og gjennomtrengende sjøluften som kjentes selv langt innpå land. Landsbyen var ikke stort mer enn en klynge mur16
hus med halmtak. Rundt dem sto en robust trepalisade. Dette var en byggeskikk som var typisk for området. Det var ikke mer enn et par hundre innbyggere her til sammen, og landsbyen virket fattigslig. Husene sto lent mot hverandre, som en flokk forskremte barn i et fremmed land. Sennar hadde ikke mange minner fra dette stedet. Han var født her, men han og familien hadde forlatt landsbyen for å dra ut på slagmarken. Bare noen få ganger i året hadde han vært hjemme og hatt mulighet til å være sammen med vennene sine, når faren hadde fri. Men dette var uansett hans hjem og fedreland. Før han dro hjem til moren, ville han ta seg en tur i landsbyen. Han ville se igjen stedet, gå på de samme brosteinene, kjenne luktene, stryke hånden over husveggene som havet hadde pusset hvite. Han streifet rundt i de trange og snirklete smågatene, han gikk til den bitte lille plassen i sentrum der det var marked i helgene, og han ble stående en stund på moloen, denne tynne tretungen som strakte seg ut i havet. Plutselig så han alt slik han hadde sett det da han var liten, og ble overveldet av gode minner – flyktige bilder av lek mellom husene, av barndomsvenner, av små gleder. Ting som var blitt glemt for tidlig. Sennar var spent på å treffe moren igjen. Da han sto foran døra, hørte han at det skramlet i tallerkener der inne. Han nølte noen øyeblikk før han banket på. En spinkel kvinne med fregnete ansikt åpnet. Hun så mye eldre ut enn sist han hadde sett henne. Hun hadde på seg en enkel, svart kjole som var lappet og reparert utallige ganger, slik fattigfolk gjør med sitt eneste klesplagg, men den var pyntet med en blondekrage. En gang 17
hadde hun hatt ildrødt hår som sønnen, men nå var det stripet av hvite lokker og samlet i en myk knute. Øynene hennes var derimot fremdeles like intenst grønne og levende som da hun var ung, og de lyste opp med det samme hun så Sennar. «Du er hjemme igjen», sa hun og klemte ham hardt. Det var skinnende rent i huset, nyplukkede blomster på bordet og broderte duker på bordene. Sennar kjente igjen tegnene på morens omsorg. Hun skyndte seg til ovnen og la i mer ved. «Hvorfor sa du ikke at du skulle komme? Nå har jeg ikke noe å by deg på, bortsett fra det lille som er i matboden. Det er en spesiell anledning, vi må nesten feire.» Hun svinset rundt på kjøkkenet, åpnet skap og tok fram det hun trengte for å lage maten. «Ikke tenk på det, mamma», beroliget Sennar henne, men han frydet seg over å se henne stelle i stand. Det var nesten som å være barn igjen, da faren levde og hele familien var samlet. Moren småpratet mens hun lagde mat, om hverdagslige, nærmest ubetydelige ting, akkurat det Sennar hadde savnet. De satte seg til bords med de dampende rettene. Moren var flink til å lage mat, selv med få ingredienser disket hun opp de herligste retter. Nå vartet hun opp med en suppe med fisk og grønnsaker og nøttebrød til å dyppe nedi. Roen senket seg over dem, og hun kunne ikke få sett seg mett på sønnen. «Så stor du er blitt …» Sennar rødmet. «Du er blitt en voksen mann. Og så rådsmedlem …» Hun var så stolt at øynene henne lyste. «Jeg har ennå 18
ikke vent meg til tanken, skjønner du. Fortell meg alt. Hva gjør du egentlig? Hvordan klarer du deg?» Sennar svarte på alt hun spurte om, men han hadde klump i halsen av dårlig samvittighet. Det hadde gått mange år, og moren hadde aldri klandret ham for valget hans. Likevel følte Sennar at han hadde sviktet, at han hadde latt henne og søsteren sin i stikken. Hadde han kanskje ikke fulgt drømmene sine og blitt med Soana til et fremmed land der det ikke var krig? Det minnet veldig om en flukt. Han klemte hånden hennes og sa: «Og du da, mamma?» «Alt er som det pleier. Jeg selger en del broderier, men ikke så mange som i gamle dager. Krigen merkes helt hit. Men jeg klager ikke, jeg har så jeg klarer meg, ikke alle har det. Jeg lever godt her, det kommer ofte venninner hit og besøker meg.» Sennar senket blikket. «Og hva med Kala?» «Kala har det bra. Jeg savner henne, så klart, men jeg treffer henne ofte.» Hun la hendene rundt ansiktet til sønnen. «Sennar, uansett hva søsteren din måtte si, gjorde du det rette. Jeg er glad for at du er blitt den du er.» «Jeg må treffe henne», sa Sennar. Moren så alvorlig på ham. «Hva er i veien? Du virker så … jeg vet ikke, urolig.» «Ikke noe spesielt, det er bare det at … jeg må reise bort, til et land langt unna. Og det er derfor jeg er her. Jeg blir nok borte ganske lenge.» Han orket ikke å si hele sannheten. Det som telte, var at han hadde fått møte henne en siste gang. Moren gransket ham nøye for å finne ut hva som plagde ham. Så senket hun blikket. «Hun bor i et hus på den andre siden av landsbyen, ved stranden», sa hun lavt. 19
Sennar gikk til sjøen. Himmelen var mørk, og det kunne begynne å regne når som helst. Havet bruste mektig foran ham. Bølgene slo mot bredden og skylte innover land. Dette var havet han husket fra barndommen, havet der han og faren hadde fisket på fridager. Det samme havet han hadde badet i som sorgløs guttunge. Nå var havet sint på ham. Sennar gikk bortover moloen. Bølgene var høye som tårn, men han var ikke redd. Han lot en bølge slå over seg og kom ut av den like hel, inne i en lyseblå boble, en magisk vegg som han enkelt hadde manet fram for å skjerme seg. «Jeg vant», flirte han. Akkurat da så han huset i det fjerne. Han skuttet seg, helt gjennomvåt, og kjente at han ikke var så kjepphøy lenger. Han stoppet og så seg omkring. Kanskje han skulle stikke innom vertshuset først. Det lå like ved, og han måtte dit før eller siden. Han utsatte møtet med søsteren og tok av fra veien. En gammel mann med hvitt hår og brunbarket ansikt var i ferd med å dytte en tønne mot inngangen til vertshuset mens han forbannet regnet. Sennar kjente ham igjen med det samme. Ingen andre enn Faraq hadde så mange måter å forbanne noe på. Da Sennar kom opp på siden av ham, ropte han: «Trenger du hjelp?» Mannen skvatt til og snudde seg brått. «Er du gal? Prøver du å skremme livet av meg, eller? Og hvem pokker er du?» Sennar undertrykket et smil. Vertshuseieren var den samme gamle brumlebassen. «Husker du meg ikke?» Faraq mønstret ham kritisk og slo deretter hånden mot pannen. «Ja visst. Du er Sennar, trollmannen. Milde 20
makter, jeg skjønner nå at jeg begynner å bli gammel. Sist jeg så deg, var du bare guttungen, og nå er du høyere enn meg.» Han lo og dunket ham i skulderen. «Hvorfor står vi egentlig her ute i pøsregnet? Bli med inn.» Vertshuset var helt annerledes enn Sennar husket, som om det hadde krympet. Han tok plass ved et av de massive trebordene, mens Faraq forsvant bak disken. «Vi må feire. Og med et uvær som dette trengs det noe sterkt», sa den gamle og kom med en flaske med lilla væske og to glass. «Velkommen hjem, gutt.» Faraq hevet glasset og tømte det i én slurk. Sennar så på ham. Sist han var her, var ikke håret hans grått ennå, og rynkene rundt øynene var bare så vidt synlige. Milde makter, hvor lang tid har det egentlig gått? Han tok en slurk. Det var nok til å få ham til å hoste, det brant i halsen. «Hva? Jeg trodde en mann som deg tålte Haien», lo Faraq. «Jeg har aldri smakt det før. Der jeg bor nå, er det ikke å få tak i.» Haien var et sterkt brennevin. Ifølge tradisjonen skulle det drikkes når en gutt fylte seksten år, for å feire overgangen fra barn til voksen. Mennene i landsbyen skulle da bære ham til vertshuset og skjenke ham full. «Du gikk glipp av litt av hvert da du dro din vei», fleipet Faraq. «Men jeg hører at du har gjort det bra. Medlem i Magikerrådet, ikke sant?» Sennar nikket. «Han er dyktig, trollmannen vår!» Faraq dunket ham hardt i ryggen. Sennar var glad for å ha blitt gjenforent med den 21
enkle, likeframme væremåten til folket sitt. Han elsket landet der han var født. Etter et antall drammer ville Faraq vite hvorfor han hadde kommet tilbake. Sennar, som nå var helt rød i ansiktet av alkoholen, la alle kortene på bordet. Faraq ble helt lamslått. «Det er jo galskap, Sennar. Hvor mange har ikke prøvd å komme seg til Sublandis? Men aldri har noen kommet tilbake.» «Jeg vet det. Men det er oppdraget mitt, jeg kan ikke trekke meg nå. Og jeg trenger noen som er gale nok til å ville frakte meg dit. Jeg håper du kan hjelpe meg med å finne noen.» «Jeg kan aldri tenke meg at noen her vil gjøre det.» «Det betyr at jeg må dra alene.» Faraq så granskende på ham. «Jeg er neimen ikke sikker på om du er gal eller modig.» Sennar lo. «Jeg er gal, helt klart. Heltedåder aner jeg ikke hva er. Jeg turte ikke engang å fortelle moren min hva jeg skal gjøre. Og vær så snill, ikke si noe til henne. Jeg vil ikke at hun skal engste seg.» Faraq ristet på hodet. «Det får bli din egen sak.» Sennar reiste seg. «Så da hjelper du meg?» Mannen helte i seg den siste slurken og fulgte ham til utgangen. «Jeg kan ikke love deg noe. Men kom tilbake i morgen.» Det striregnet. Sennar gikk mot huset til Kala uten å ta flere avstikkere. Han banket på. Ikke noe svar. Han banket en gang til. Så ble døra revet opp. «Hvem pokker er det?» Det var Kala, ingen tvil. Sennar husket henne som en bråmoden tjueåring, men foran ham nå sto en frodig kvinne, med ansiktet innrammet av kobberrøde krøller. 22
I et tidels sekund ble de stående urørlig og se på hverandre. Sennar så raseriet gradvis bygge seg opp i de lyse øynene til søsteren, blå som hans egne. Så ble døra smelt i ansiktet på ham. «Kala. Kala, lukk opp.» Sennar begynte å dundre på døra med knyttnevene, mens det dryppet vann fra klærne hans. «Jeg må snakke med deg, vær så snill! Dette er kanskje siste gang vi treffes.» «Hadde det enda vært så vel!» skrek Kala innenfra. «Greit. Så venter jeg her til du åpner.» Døra ble revet opp på ny. «Hvis du ikke går, tilkaller jeg vekterne, det lover jeg!» «Gjør det, jeg har ingenting å tape.» Kala skulle til å smelle igjen døra på ny, men Sennar sperret for den med armen. «Flytt armen, ellers hogger jeg den av.» «Jeg vil bare snakke med deg.» Bak skjørtet til Kala dukket det fram et krøllete barnehode. «Hvem er det, mamma?» «Gå inn!» kommanderte Kala. «Stikk, du har ikke noe her å gjøre», freste hun til broren. Sennar måpte. «Jeg har en niese! Jeg har en niese, og du har ikke sagt noen ting!» «Helvete», mumlet Kala oppgitt. «Så kom inn, da.» Sennar gikk over terskelen, og det dryppet fra ham, ned på tregulvet i den store stua. Han så seg omkring. Det brant i en vedovn, så det var godt og varmt der inne. På bordet sto en stor bukett hvite blomster. Den lille jenta stilte seg opp foran ham og stirret med store øyne. «Mai, jeg sa du skulle flytte deg, hører du ikke?» skjennet moren. Jenta forsvant småhoppende bortover gulvet. 23
«Hvor gammel er hun?» mumlet Sennar. «Hva bryr det deg?» svarte Kala sint. Nå som han hadde søsteren foran seg og kunne snakke med henne ansikt til ansikt, følte han seg bare utmattet. «Nå? Hva vil du, Sennar?» Etter så mange års taushet, hva kunne han si? Han trakk pusten dypt. «Jeg var bare et barn dra jeg dro, Kala. Og så døde pappa. Soana gjorde det klart for meg at hvis jeg ville slåss mot Tyrannen, måtte jeg gå videre og bli trollmann.» Kala så spottende på ham. «Som far så sønn.» Ordene såret ham. «Pappa kjempet for friheten. Det må vi bare beundre.» «Kjempet for friheten? Han tvang mamma til å leve på slagmarken og lot barna vokse opp i krig. Han ofret lykken til tre personer bare for å fortsette som våpendrager for sin elskede ridder. Du er som ham og dro din vei for å bli helt, for å redde noen, hvem vet. Men du er ingen helt, Sennar. Du skulle ha blitt hos oss, vi trengte deg. Mamma har slitt som et dyr hele livet fordi det alltid manglet penger. Og jeg måtte gifte meg uten medgift.» Kala senket stemmen. «Jeg var glad i deg, Sennar. Du var liten da du dro med den heksa, du visste ikke hva du gjorde. Men du gjemte deg bort for å studere, ingen visste hvor, og nå har det gått elleve år. Trodde du det bare var å banke på døra, så ville alt være bra?» «Jeg har savnet dere også …» «Ti stille! De gangene du kom på besøk, var mamma glad som en unge. Og da du dro, hørte jeg at hun gråt. Jeg ble så sint. Hvorfor tvang hun deg ikke bare til å bli? Hvorfor sa hun ikke bare rett ut at du var en egoist? Men nei, hun har alltid beundret deg, alltid støttet deg.» Øynene hennes ble fylt med tårer. «Men jeg 24
er ikke som henne. Gå nå, vær så snill, og ikke kom tilbake.» Sennar hadde klump i halsen. «Jeg er like glad i deg nå som da jeg var liten, Kala. Og jentungen er nydelig.» Han gikk mot søsteren for å omfavne henne, men hun snudde seg bort. «Hvorfor kom du egentlig?» spurte hun. «Jeg skal reise bort. Jeg vet ikke om eller når jeg kommer tilbake. Jeg ville bare si farvel.» Kala så på broren uten å si noe. «Jeg gruer meg til denne reisen», sa Sennar, nesten som om han snakket til seg selv. «Helst vil jeg snu. Men samtidig føler jeg at jeg må dra. Det er sprøtt, ikke sant? Hele livet mitt er visst slik.» To tårer rant nedover kinnene til Kala. «Får jeg lov å si farvel til niesen min?» spurte Sennar. Kala nikket og dro hånden hastig over ansiktet. «Mai!» Jenta kom løpende og stoppet sjenert i midten av rommet. «Hun er fire år gammel», sa Kala lavt. Sennar strøk henne over hodet, åpnet døra og lukket den stille etter seg. Neste ettermiddag var vertshuset stappfullt av mennesker. Sennar banet seg vei mellom bordene og bort til Faraq. «Har du funnet noen?» spurte han lavt. Faraq så seg om og trakk ham til seg. «Det er ikke så enkelt …» «Om du ikke finner noen, kan jeg ta til takke med en fiskebåt, en holk av noe slag, bare den flyter, så får jeg dra på egen hånd», avbrøt Sennar ham. 25
«Rolig, rolig! Du har ennå ikke fylt tjue år, og så er du allerede så ivrig etter å dø? Sønnen min har en kontakt, men de krever klekkelig betaling.» «Det er ikke noe problem.» «I kveld, på den vestre moloen.» «Jeg kommer.» Sennar snek seg ut av morens hus, med en heldekkende svart kappe rundt seg. Natten var klar og havet mykt som olje. Moloen var helt folketom. Han satte seg på kanten og dinglet med beina. Den smale månesigden la et spøkelsesaktig lys over vannspeilet under ham. «Er det deg?» spurte en kvinnestemme. Den var dyp, nesten hes. Sennar snudde seg. Bak ham sto en smal skikkelse, kledd i en lang kappe. Han hadde ikke merket at noen hadde nærmet seg. «Hvorfor spør du?» «Er du dum, eller?» spurte hun irritert. «Er det du som vil reise til Sublandis?» «Ja, det er meg.» Kvinnen satte seg uten å ta av hetten. «En million dinarer», sa hun rolig. Sennar nølte et øyeblikk. «Hva sier du?» «Å, du hørte meg. Har du så mye?» Sennar gjorde et raskt overslag. Hvis han spyttet inn egne midler, ville det gå. «Jeg synes det er en ganske stiv pris.» Kvinnen lo. «Da tar du feil. Den forrige som prøvde seg på det samme, forsvant sporløst til havs. Det var bare båtmasten som kom tilbake. To år senere.» «Når kan vi dra?» spurte Sennar. «Det kommer an på. Stemmer det at du har et kart?» Sennar lot først som om han ikke forsto. «Jeg har det 26
ikke på meg», sa han så, pinlig berørt. Han var elendig til å lyve. Kvinnen reiste seg og skulle til å gå. «I morgen, her, til samme tid.» «Kan vi ikke treffes på dagtid? Jeg vil gjerne bli kjent med resten av mannskapet og se båten.» Hun strakte seg fram til ansiktet hennes nesten berørte hans. I lyset fra månen skimtet Sennar to beksvarte øyne. Da hun snakket, kjente han pusten hennes mot ansiktet. «Så mange ønsker. Bare ikke få meg til å ombestemme meg, du. Ser deg i morgen, englegutt.» Hun stirret på ham enda en stund, så snudde hun seg og forsvant i natten. Da Sennar kom til moloen neste kveld, satt hun der allerede og ventet på ham. Hun hadde fortsatt på seg den lange kappen. «Kom. Det er ikke trygt å oppholde seg utendørs.» Han ble med henne, men var ganske nervøs. Han følte at han var i ferd med å rote seg bort i vanskeligheter. De krysset stranden på langs, men holdt en viss avstand mellom seg. Hun beordret ham å til å gå i vannet, og han adlød selv om vannet var iskaldt nå på vinterstid. De vandret ganske langt, helt til de kom til en liten bukt som lå skjult bak klippene. Sennar husket at han ikke fikk lov å gå hit da han var liten. Det var farlig, ble det sagt. De slet og ålte seg gjennom en revne i fjellet, som snart videt seg ut til en grotte, opplyst av talglys. «Her blir vi ikke forstyrret», sa hun. Sennar så seg rundt. Det så ut til at det bodde noen i grotten. I midten sto det et stort, grovt tilhogd bord 27
fullt av glass og flasker med Haien. Langs veggen var det flere åpninger med ganger som antakelig førte til andre rom. «Sett deg.» Sennar bare gjorde som hun sa, uten et knyst. Han holdt øynene festet på henne. Endelig løsnet hun kappen og lot den falle bak seg med en teatralsk gest. Hun var rundt tretti år. Det lange, svarte, glatte håret rakk henne ned til den smale midjen. De myke brystene ble holdt på plass av en slags fløyelsvest. Bortsett fra den sjenerøse utringningen var hun kledd som en mann: lærbukser, støvler og en dolk hengende i beltet. Sennar ble sittende og måpe. «Hva er det med deg? Har du ikke sett et kvinnfolk før?» spurte hun. Så, uten å ta øynene fra ham, dro hun en stol ut fra bordet og satte seg overskrevs på den. Hun tok to glass og skjenket i. Det ene rakte hun til Sennar, det andre helte hun i seg som om det var vann. «Jaha. Hva heter du?» Sennar svarte med tynn stemme. «Og du?» «Det får du vite når denne praten er over, hvis jeg finner det for godt, vel å merke. Kom med kartet.» Sennar rotet i lommene sine. Denne kvinnen forvirret ham. Han fomlet nervøst med tingene sine, helt til han kjente hånden hendes i siden. «Det kan vel ikke være det gamle arket der?» sa hun myndig. Han slo blikket ned. «Jo, unnskyld meg, jeg er litt forvirret, det er dette.» Kvinnen fisket pergamentet ut fra kjortelen hans, ofret det så vidt et øyekast og slengte det fra seg på bordet. 28
«Jeg har sett dusinvis av kart som dette. Det er ikke nyttig til noe.»
«Hvorfor ikke?» spurte Sennar defensivt. «Hva tror du, gutt? At du er den eneste som har forsøkt å komme til Sublandis?» lekset hun opp for ham. «Har du overhodet noen idé om hvor mange som har prøvd før deg? Det finnes drøssevis av kart i omløp: uklare skisser, kurser risset inn med kniver. Og alle sverger på at deres kart er det eneste riktige. Hvem vet, kanskje man omsider bare vil gi blaffen i å reise. De som har dratt tidligere, er som regel blitt til fiskemat uansett.» 29
Sennar svelget Haien sin, grep pergamentet og strammet seg opp. «Mulig det, men dette er kartet som viser riktig vei til Sublandis.» Han anstrengte seg for å se henne i øynene. Hun var så vakker at han trodde han skulle miste pusten. Kvinnen så sarkastisk på ham. «Ja, selvsagt. La meg gjette: Du fikk kjøpt det for en latterlig sum av en kremmer som forsikret deg om at han selv hadde vært der minst én gang i året.» Sennar tok en ny slurk av Haien. «Nei, ingen kremmer. Jeg vet ikke hvordan det hadde kommet dit, men jeg fant det godt bortgjemt i Det kongelige biblioteket i Makrat. Vedlagt lå et pergament med seglet til Vannlandet. Kort sagt, et dokument som bekrefter at dette kartet er en kopi av det som ble brukt den gangen Sublandis ble forsøkt invadert.» «Dette her, mener du? For alt vi vet, har det aldri skjedd», svarte hun og så utfordrende på ham. Sennar ristet på hodet. «Jo, visst skjedde det. Og kort tid etter kom det en ambassadør fra Sublandis. Han presenterte seg for Kongerådet. Han forkynte at vi aldri måtte våge å nærme oss deres rike igjen, med mindre vi ville oppleve de frykteligste katastrofer. Dette står i alle de historiske krønikene jeg har undersøkt, og alltid omtalt på samme måte. Hvis invasjonsmakten klarte å komme seg helt dit, må jo originalkartet ha vært riktig. Derfor vil dette kartet, som er en kopi av originalen, vise nøyaktig hvor Sublandis ligger.» Han hadde sagt alt uten å puste og lente seg nå fornøyd tilbake. Hun himlet med øynene. «Og hva vil du det skal vise?» fnyste hun. «Det er uleselig.» Sennar lot seg ikke avfeie. «Jeg har studert det grundig. Fortell meg hva du ikke skjønner.» 30
Hun satte stolen sin bort til Sennars og kom så nær ham at skuldrene deres kom borti hverandre. Hun pekte på kartet. «Disse grensetraktene her ligner ikke noen kyst jeg vet om. Her er det en utydelig flekk. Disse øyene finnes ikke. Og denne kladasen her, hva skal det forestille?» Sennar var helt fortumlet. Å være så nær denne kvinnen var distraherende, og det ilte nedover ryggen hans bare ved å kjenne berøringen av skulderen hennes. Han flyttet seg litt unna. «Stripen er østkysten av Havlandet, jeg kjente den igjen da jeg sammenlignet med andre kart. Flekken er en ukjent øy, men den øygruppen du ser, er Ooren, Vinterøyene. Det du kaller «kladas», er selve nedgangen til Sublandis.» Han nølte. «Det er rett og slett en malstrøm.» Hun brøt ut i latter. «Du er gal. Skulle jeg gå rett inn i en malstrøm med skipet mitt?» «Nei, du trenger bare å sette meg av i nærheten i en liten båt. Jeg går rett i malstrømmen, og du kan dra hjem med en million dinarer i lommen», sa Sennar og tok den siste slurken av Haien. Hun så på ham. I de svarte øynene hennes glimtet det ironisk. «Så du gir meg med andre ord en million dinarer for at du skal begå selvmord. Originalt. Å henge seg i det nærmeste treet blir liksom for enkelt?» Sennar brettet sammen kartet og la det i lommen uten et ord. Hun har rett. Det er selvmord. «Det er bare én ting jeg lurer på: Hvorfor gjør du det?» spurte hun. Sennar tenkte at det ville være for risikabelt å si sannheten. Han sa litt unnvikende: «Jeg er trollmann. Jeg har et oppdrag å utføre der.» Hun tidde et øyeblikk. Så reiste hun seg og lente seg 31
mot bordet. «Vi reiser i morgen natt. Skipet vil ligge for anker i bukten på utsiden av dette neset.» Sennar reiste seg også. Han kunne nesten ikke tro det. Det ordnet seg! Han rakte henne hånden. «Jeg heter Sennar. Nå kan du vel si meg hva du heter?» Hun smilte og så ham inn i øynene. «For en million dinarer.»