«En unik svensk roman (…) lettlest, vittig, litt trist, men selvsagt med romantikken i høysetet.»
et er desember 1880 i Stockholm, og på Operaen møtes de for første gang. Hun, den rødhårede Beatrice Löwenström, lever et innestengt og regelstyrt liv hos onkelen sin og hans familie. Han, den karismatiske Seth Hammerstaal, er byens mest beryktede ungkar. Han er en av Sveriges rikeste menn, og har aldri latt seg styre av regler og konvensjoner. Etter kvelden på Operaen krysses deres veier stadig oftere. Seth blir fascinert av Beatrices intelligens og frittalenhet. Hun er ulik alle andre kvinner han har møtt, og det tar ikke lang tid før de to vikler seg inn i en komplisert, men lidenskapelig romanse.
plaza kvinna
«Sveriges nya Jane Austen! Läs, läs, läs!»
Men beruselsen blir kortvarig. Det finnes en avtale som mennesker i Beatrices nærhet har fått i stand – en plan for Beatrices fremtid som innbefatter verken frihet, lykke eller Seth ...
CAMILLA BJÖRKMAN , REDAKTØR I COSMOPOLITAN
SIMONA AHRNSTEDT
simona ahrnstedt (f. 1967) er psykolog og arbeider med kognitiv atferdsterapi. Hun uttaler seg også som relasjonsekspert i magasinet Cosmopolitan. Frihet og fangenskap er hennes debutroman.
ISBN: 978-82-8211-244-4
Foto: Marc Femenia
www.vegaforlag.no
SIMONA AHRNSTEDT
Simona Ahrnstedt
Frihet og fangenskap Oversatt til norsk av Solveig Moen Rusten
Originaltittel: Överenskommelser Copyright © Simona Ahrnstedt 2010 Norsk utgave © Vega Forlag AS 2012 Første gang utgitt av Damm förlag 2010 Printed in Sweden Trykk/innbinding: ScandBook AB Sats: Type-it AS, Trondheim Papir: 70 gr Trähaltigt 1.6 Boken er satt med 10.4/13.2 ACaslon-Regular Omslagsdesign: Sanna Sporrong Forfatterportrett: Marc Femenia Oversatt av Solveig Moen Rusten ISBN 978-82-8211-244-4 Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR. Kopiering i strid med norsk lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.
Til mine venninner. Gud vet hva jeg har gjort for 책 fortjene dere Takk for at dere finnes.
Det er en allment anerkjent sannhet at en ungkar i besittelse av en pen formue, nødvendigvis trenger en kone. jane austen, 1813 Sitatet er hentet fra Merete Alfsens norske oversettelse av Stolthet og fordom (Aschehoug, 2009).
Prolog
Gamla Stan Stockholm November 1880 Planen var så enkel, så perfekt. Alt som trengtes, var et par velvalgte ord til de rette personene, så ville han ikke lenger stå utenfor det gode selskap. Han lo for seg selv og trådte ut på brosteinen. Det striregnet, og for å beskytte seg mot den kalde vinden fra Saltsjön dro han kragen opp og stappet hendene i lommene. Hun kom selvsagt til å få det vondt, men hun skulle føye seg – hun hadde ikke noe valg. Han trakk pusten, fylte lungene og pustet ut. Ingen kom til å bry seg om hva hun ville, følte eller mente. Med lange skritt la han det trange, skitne smuget bak seg og gikk ned på Skeppsbron. Bortsett fra en og annen butikkdame og en eldre mann i hatt og pels besto folket nede på kaia av loslitte menneskevrak, fattigfolk som kroket seg sammen i vinden. Borte på Blasieholmen lokket Grand Hotel med sin nybygde luksus, og han skyndte seg det siste stykket, krysset skinneganger, kom seg helskinnet unna en hestetrikk og nærmet seg inngangen til hotellet. Bukkende holdt portvakten opp døra, og han gled inn, leverte fra seg 9
ytterklær og hansker og lot seg omslutte av luksusen og de diskré lydene. Det var et viktig møte han hadde foran seg, et avgjørende møte. Han hadde en jomfru å selge.
1
Operaen Stockholm Desember 1880 Beatrice Löwenström steg ut av drosjen. Det lå frost i luften, og kulden fra brosteinene trengte gjennom sålene på de nye skoene. Mens hun ventet på at kusken skulle hjelpe søskenbarna og onkelen ut av vognen, kikket hun seg rundt. Drosjer og enkelte firehjulte hestevogner med åpne tak rullet inn på torget, og lyden av hover og hestesko mot brosteinen var øredøvende. En gruppe barn sto nedenfor statuen av Gustav II Adolf og gapte av forundring mot menneskene som nettopp hadde ankommet. Det stakk i hjertet hennes da hun så hvor lite klær de hadde på seg. Gjennom lagene av bomull, lin og vevet silke, gjennom meter på meter med taft, rysjer, kniplinger og broderier, kunne selv Beatrice kjenne den sure vinden mot huden. Barna måtte være iskalde. Resten av følget hennes hadde begynt å gå mot inngangen, men Beatrice stoppet opp. Hun bøyde hodet bakover og så mot den opplyste fasaden. Noen mente at Operaen – som snart skulle feire hundeårsjubileum – var umoderne og slitt, men hun hadde alltid tenkt at den var vakker, med sine hvite søyler og buede porter. Da hun skulle skynde seg 11
etter de andre, dundret nok en hestevogn over brosteinene og sperret veien for henne. Vognen hadde lakkert overflate, røde eiker og forgylte detaljer, og var derfor mer luksuriøs enn noen av de andre kjøretøyene på torget. Hun så på den og lurte på hvem den tilhørte. Kusken dro i tøylene, og de fjærprydede hestene prustet. «Bea, kom! Du blir kald», ropte Sofia, og Beatrice nikket motvillig til svar. Det var blitt kaldere, det var duskregn i luften, og hun sjekket med hånden at hetten fortsatt beskyttet hodet. Fuktighet fikk håret til å kruse seg, og hun fikk bare håpe at den vakre frisyren ikke ville bli ødelagt. Hun skyndte seg etter det lille følget, som allerede var på vei inn, og ønsket at hun hadde fått se hvem som befant seg i den vakre hestevognen. Inne i vognen reiste Charlotta Wallin seg fra setet. Diamantene hun bar rundt halsen, glitret. «Er du ikke fornøyd med at du kjøpte den?» spurte hun og glattet ut kjolen. «At jeg kjøpte den», svarte Seth Hammerstaal. Vognen – som hadde kommet fra Stockholms dyreste salmaker samme uke – var prydet med en absurd mengde forgylte dusker og tykk fløyel, og nå moret Seth seg med å betrakte sin elskerinne. «Slik jeg husker det, så var det du som ville ha den», sa han og grep etter dørhåndtaket. «Jeg er glad så lenge du er fornøyd.» «Ingen av vennene mine har en slik vogn», sa Charlotta og dro minkpelsen tettere om skuldrene. «Bare jeg». «Vi kan dra hjem i stedet», sa han da han med ett husket hvordan de pleide å tilbringe ettermiddagene. «Så kan du vise meg nøyaktig hvor fornøyd du er.» Men Charlotta ristet på hodet. «Ikke vær vanskelig nå, kjære, vi har det jo så fint når vi går ut», sa hun. «Ikke så fint som når vi er hjemme hos deg.» Han 12
åpnet døra til vognen, hoppet ut og rakte henne hånden. «Ikke prøv deg. Du er glad for at du ble med, det vet jeg», lo hun og la hånden sin i hans. «Overlykkelig», svarte han, og Charlotta lo igjen. Lyset strømmet mot dem fra inngangspartiet, og jo nærmere de kom, desto høyre ble summingen av stemmer. Seth kvalte et sukk da han husket at det var Aida de skulle se. Aida varte lenge. Uutholdelig lenge. Inne i operafoajeen myldret det av gjester. Finkledde kvinner med familie, eldre herrer med gråsprengt kinnskjegg og grupper med unge menn blandet seg med rike frøkner og menn i frakk eller mørk dress. Beatrice foldet ut viften mens hun ventet på følget sitt. Duften av parfyme og pudder blandet seg med lukten av sigarrøyk. Hun hadde vært bekymret for at den nye kjolen – som var så stram rundt livet at hun hadde vanskelig for å puste – skulle være altfor utringet, men rundt seg så hun flere kvinner med mye dypere utringning enn hennes. En dempet lyd fikk henne til å snu seg. Hun smilte mot kusinen, Sofia, som sto og så seg omkring i foajeen med store øyne. «De andre kommer straks», sa Sofia. «Pappa traff noen han kjente.» Hun la en hånd på Beatrices arm. «Jeg ante ikke at det skulle komme så mange folk», hvisket hun og foldet ut viften. Brystet hennes hevet seg under kjolen. En mann stanset foran dem og glodde uhemmet på Sofia. Hun flyttet seg nærmere Beatrice. «Jeg er glad for at du fikk bli med denne gangen», mumlet hun bak viften. Mannen fortsatte videre over steingulvet, men lettelsen ble kortvarig da enda en mann, like etter, stoppet og sperret opp øynene ved synet av henne. Å være ute sammen med Sofia er sjelden bra for selvfølelsen, tenkte 13
Beatrice. Men dette opptoget grenset til det absurde. Sofias nye, pudderrosa kjole bidro selvsagt til sitt. Med sine roser og smale fløyelsebånd, spesialbestilt hos Augusta Lundin, Stockholms mest ettertraktede syerske – og med en ufattelig smal midje – understreket den kusinens skjønnhet. I morgen måtte sikkert portvakten deres jage bort horder av menn som strøk forbi i håp om å få et glimt av den blonde, brunøyde syttenåringen. «Jeg antar at det ikke er mulig for deg å se litt mindre uimotståelig ut?» sa Beatrice. Sofia gjorde en avvergende bevegelse med hånden. «Der kommer Edvard», sa hun i stedet og pekte diskré mot broren, som kom gående over gulvet mot dem. Nonsjalant slentret Edvard Löwenström gjennom folkehavet. Han hadde på seg mørk frakk, elegante, grå bukser og et fargerikt halstørkle. Det er bare å slå fast at Gud var i godt humør da han skapte Edvard og Sofia, tenkte Beatrice da hun så oppstandelsen Edvard vakte blant kvinnene i rommet. Søsknenes skjønnhet var overveldende. Usikkert strøk Beatrice hånden over det lysegrønne silkestoffet i sin egen kjole. Foran var den glatt og stram, men bak sto den ut i kompliserte draperinger og rysjer dekortert med bånd og små roser, før den endte i et kort slep. Det var en nydelig kjole, men i selskap med Sofia og Edvard kunne hun like gjerne ha vært usynlig. Da Edvard kom frem til dem, rettet hun seg likevel opp i ryggen. «Hva?» spurte hun da Edvard først bukket og deretter gransket henne nøye. «Ingenting», svarte han. «Det er bare første gang jeg ser deg i aftenkjole. Det kler deg.» Han blunket. «Pappa ba meg gå først», fortsatte han før Beatrice rakk å ta komplimenten innover seg. Han strakte ut en arm til hver av dem. Søsteren tok den ene og Beatrice den andre, og sammen begynte de å bane seg vei over det svarte og hvite marmorgulvet. 14
Aida-oppsetningen hadde så langt vært en suksess, og det var så folksomt i Operaen at det ble trangt å gå tre i bredden. Beatrice snublet etter og gikk plutselig rett inn i en annen gjest. Sammenstøtet var hardt, og hun skar en grimase mens hun stotret frem en unnskyldning. «Ingen årsak», svarte mannen hun hadde kollidert med. Hun kikket opp, og et par intelligente, grå øyne møtte hennes. Mannen bukket høflig og snudde seg mot personen han sto sammen med, en leende kvinne kledd i en kjole som var så utringet at Beatrice ikke greide å la være å stirre. De bare skuldrene var pudret, og hun hadde på seg ettersittende, hudfargede hansker, noe som økte illusjonen av nakenhet. Den gullfargede aftenkjolen var fantastisk. Og utringningen … Beatrice hadde aldri sett en så enorm byste, en sånn overflod av … ja, alt! Kvinnen lo og gestikulerte, og Beatrice så fascinert på den blottlagte huden. Det skulle ikke forbause henne om … Av en eller annen grunn kikket mannen på Beatrice igjen, og hadde han bare vært litt langsommere i bevegelsen, ville hun rukket å snu seg bort. Nå ble hun i stedet avslørt mens hun sto og måpte åpenlyst. Mannen smilte, hevet øyenbrynene, og skamfull skjønte Beatrice at han visste nøyaktig hva hun sto og stirret på. Ille berørt lukket hun munnen, men det var for sent – mannen hadde allerede snudd seg bort. Han sa noe til kvinnen i den utringede kjolen, og hun lo høyt til svar. Beatrice merket at hun hadde holdt pusten, og slapp den ut, samtidig som hun sa til seg selv at det elegante paret sikkert ikke lo av henne. Forlegen skyndte hun seg etter søskenbarna. Familien Löwenström hadde sine plasser på første rad, til høyre for losjen som var reservert de kongelige. Rundt dem hørtes prat og høy latter; mange besøkte Operaen mest for å bli sett av andre, men Beatrice ventet utålmodig på at forestillingen skulle begynne. Teppet gikk opp, og hun bet seg 15
i leppen av forventning. Da sangen begynte, forsvant hun inn i en annen verden, en verden full av slaver, faraoer og egyptisk hete. Nå og da kikket hun bort på Sofia, som var like blank i øynene og konsentrert som henne selv. De siste tonene før pausen døde ut, applausen dundret og teppet gikk ned. Det hadde vært magisk. Nede på på orkesterplass så Beatrice en høy, bredskuldret mann reise seg. Det var mannen hun hadde kollidert med i foajeen. Hans følge – kvinnen med den avslørende kjolen – samlet sammen veske, vifte og slep, samtidig som hun konverserte med dem som satt ved siden av. Mannen lot i mellomtiden blikket gli over radene. Han var kledd i svart, og håret var kortklipt, men han var glattbarbert, noe som ga det alvorlige ansiktet et nesten følsomt drag. Damen han var i følge med, gjorde en kokett bevegelse, og Beatrice så hvordan han umiddelbart snudde seg og tok hånden hennes i sin, før han sendte henne et freidig smil som fikk det til å gå ilinger gjennom kroppen hennes. Men kvinnen ga ham bare et ertende rapp med viften og fortsatte samtalen med de andre. Mannen begynte igjen å speide utover salongen. Han kastet et blikk mot losjene, og Beatrice passet på å gli inn i skyggen. Det siste hun ville, var igjen å bli tatt i å stå og glane som en enfoldig og usofistikert bondetøs. I pausen forsvant de fleste mennene inn på en av kafeene som lå i tilknytning til Operahuset, men Edvard og hans far Wilhelm gikk i stedet inn i foajeen som var forbeholdt de øvre samfunnsklassene. I stedet for å bli sittende i salongen i pausen fulgte Beatrice og Sofia etter dem dit. Føttene sank ned i et mykt teppe, det kom varme fra en åpen kamin, og lyden av klirrende glass fylte rommet. Beatrice fikk øye på seg selv i et av de mange forgylte speilene. Edvard hadde rett, den grønne fargen kler meg faktisk, tenkte hun. Den glamorøse kjolen var så annerledes enn de enkle 16
klærne hun pleide å gå med, og hun smilte mot sitt eget speilbilde. Under lysekronene konverserte elegante kvinner med menn i frakk, og det var selvfølgelig morsomt å stå her og studere fintfolket, men en liten del av Beatrice ønsket at hun i stedet kunne gå på oppdagelsesferd i Operahuset. Edvard og Wilhelm hadde trukket seg tilbake og førte nå en lavmælt samtale. Noen hadde åpnet et av vinduene ut mot Strömmen, og det lå vinter i den kalde brakkvannsluften. Beatrice betraktet onkelen, som ikke hadde sagt et ord til henne hele kvelden. Lengselsfullt vendte hun seg så mot døra, som sto åpen. Hun prøvde å la være å tromme rastløst med foten. Sofia hadde hilst på en eldre kvinne som kjente moren hennes, og Beatrice prøvde å virke interessert i det de snakket om. Men tankene gled av gårde. Hun ville ikke stå og snakke om hvor man kunne kjøpe silkebånd, eller om hvor vanskelig det var for stockholmsjentene å bli ordentlige damer, ikke når hun var i Operaen. Hvordan kunne man motstå lysten til å se seg rundt? Hun kikket på onkel Wilhelm. Hun hadde lest at et unikt portrett av Jenny Lind i rollen som Norma skulle henge et sted i huset. Dessuten skulle det finnes flere malerier og skulpturer som hun også håpet å få tatt en titt på. Foten trommet. Hun foldet ut viften. Foldet den sammen igjen. Man behøvde ikke være veldig smart for å skjønne at formynderen hennes ikke ville like at hun tok en tur på egen hånd. Hun sukket. Sofia lente seg mot henne. «Hvem er det der?» hvisket hun og så på en mann som hadde stilt seg ved siden av Edvard og onkel Wilhelm. «Ingen anelse», svarte Beatrice. Mannen så ut til å være rundt seksti. Han var høy, og konservativt kledd i frakk og hvitt halstørkle. Edvard nikket i deres retning, og mannen rykket til da han fikk øye på Sofia, men det gjorde jo alle, så Beatrice klandret ham ikke. Deretter så mannen på Beatrice. Øynene hans var lyse 17
og kalde, som vintersolen, og da de tre begynte å gå mot dem, smilte han ikke i det hele tatt. «Grev Rosenschiöld», sa Edvard. «Får jeg presentere min søster Sofia? Og dette er vår kusine, Beatrice.» Beatrice neide, og greven bukket til henne. Det glimtet i de bleke vinterøynene, men Beatrice greide ikke å tolke blikket hans. «Hyggelig», sa han, og om han hadde hatt noen varme i øynene, ville Beatrice kanskje ha trodd at han mente det. Et stykke inni foajeen sto Seth Hammerstaal og betraktet det lille følget. «Noen du kjenner?» spurte Charlotta og fulgte blikket hans. Hun tok en konfektbit fra fatet Seth holdt foran henne, og puttet den i munnen. Seth la hodet på skakke. Greven kjente han selvsagt igjen, men ikke de andre. «Hvorfor spør du om det?» undret han. «Han så sint ut da han så på deg i sted», sa Charlotta og snappet til seg enda en godbit. «Hva har du gjort ham?» «Hva får deg til å tro at jeg har gjort ham noe?» spurte Seth. Men Charlotta lot seg ikke lure av den lette tonen. Avisene pleide å fremstille Seth som en hensynsløs forretningsmann, og det var ikke tilfeldig. Skeptisk hevet hun øyenbrynene mot ham. «Jeg kan kanskje ha gitt økonomien hans et slag eller to, for noen år siden», svarte han. Charlotta lo. «Hva heter han? Jeg har ikke sett ham før.» «Nei, jeg tror nok ikke greve Rosenschiöld besøker Operaen så ofte», svarte Seth. «Hvis jeg ikke tar feil, har han en forkjærlighet for mindre respektable steder.» Det glimtet til i Charlottas øyne. «Greve, sa du?» Seth så på sin vakre elskerinne. Charlotta hadde en for18
kjærlighet for aristokratiske menn og deres kapital. Hun ble vartet opp av grever eller prinser. Selv hadde han ingen tittel. Men han var til gjengjeld søkkrik. «Greve», istemte han. «Hm.» «Du er en stor jente, Charlotta», sa Seth. «Om du vil legge deg etter en greve, skal jeg ikke hindre deg. Men Rosenschiöld er verre enn djevelen selv. Før du prøver å fange ham, bør du være klar over hva du begir deg ut på.» «Er du ikke sjalu i det hele tatt», sa Charlotta og gjorde trutmunn. Anstrengelsene hennes fikk Seth til å riste på hodet. I stedet ble blikket hans dratt mot den høye, rødhårede kvinnen som sto ved siden av greven og flyttet vekten fra den ene foten til den andre mens hun så seg rundt i rommet. Det var henne han hadde kollidert med i foajeen, innså han, og måtte smile litt av den utålmodige trippingen. Charlotta skravlet i vei, men samtalen begynte å kjede ham, og den rødhårede kvinnen så ut til å være på vei bort. De burde ikke la henne gå alene, tenkte han og rakte Charlotta konfektfatet. «Jeg må ha litt luft», unnskyldte han seg. «Du har sikkert mange venner her.» Han kikket på Rosenschiöld. «Og den gode greven, selvfølgelig. Jeg forlater deg her en stund. Gjør hva du vil, men jeg forventer at vi tilbringer natten sammen.» Charlotta trakk på skuldrene, og Seth gikk mot utgangen. Den rødhårede kvinnen hadde allerede rukket å komme seg ut. Han så henne gå mot trappen, og fulgte etter.