Dette skrev pressen om Tre grep og sannheten – norsk punk 1977–1980: – Anbefales (Dagbladet) – Kompromissløs og kunnskapsrik formidling (Aftenposten) – [Mathiesen] vet hva han snakker om (Dagsavisen) – En av årets harde pakker (Hamar Arbeiderblad) – En lærerik og underholdende bok (Adresseavisen) – Kulturhistorie! (Dagens Næringsliv) – Gjennomillustrert, veldokumentert og underholdende (Ny Tid) – Den kuleste boka i år! Løp og kjøp! (fanzina Dønk) – En meget grundig bok (…) som alle burde ha (Musikk fra Norge) – En glimrende dokumentarisk beskrivelse (Rockmag.info) – Lærerikt og underholdende (ABCNyheter.no)
Da rocken på slutten av 1970-tallet ble selvhøytidelig og fjern, kom punken med et brak og satte i gang en kjedereaksjon. Men der punken etter hvert kunne framstå klaustrofobisk og trang, åpnet postpunken opp alle sidedørene og lot det blåse et kreativt gjennomtrekk. De musikalske uttrykkene blomstret opp i alt fra alternativ funk og synthpop, til industrirock, goth og hardcore. Noen artister eksperimenterte med multimedia, andre flørtet med totalitær estetikk og dekadanse, mens andre igjen valgte vegetarisme og aktivisme. Mange rockeklubber startet også opp på denne tiden, noe som stimulerte både de lokale musikkmiljøene, og turnévirksomheten til en del norske artister. Noen artister fant til og med veien ut av landet på egen hånd, og på egne premisser. Denne boka tar utgangspunkt i årene 1980–85, og her presenteres mangfoldet fra denne femårsperioden med sitater, artikler, analyser og et unikt bildemateriale. Forfatter Trygve Mathiesen var selv aktiv i denne perioden både som musiker og skribent, og i boka trekker han de store linjene og setter postpunken inn i et historisk perspektiv. Vi møter viktige aktører fra hele landet og blir guidet gjennom en meget viktig tid for norsk rock, en tid hvor eksperimentering sto i høysetet og det meste var lov, noe som igjen skulle legge grunnlaget for mange av landets største rockeband i dag.
Foto: Diane Berbein
Trygve Mathiesen, født i Oslo i 1962, debuterte som forfatter i 2007 med Tre grep og sannheten – norsk punk 1977–1980 (Vega Forlag), en dokumentarisk analyse av punkens inntog i Norge på slutten av 1970-tallet. Han har siden vært engasjert av Kulturdepartementet som punk- og postpunkkonsulent under oppstarten av Rockheim i Trondheim, i tillegg til å ha gitt ut to bøker på engelsk om Sex Pistols’ to legendariske konserter i Norge i 1977. I Fra hardcore til A-ha – norsk postpunk 1980–1985 fortsetter Mathiesen sin dokumentariske analyse av musikkrevolusjonen som punken bidro til. Forfatteren var selv høyst til stede i denne perioden, både som artist og skribent, og hans rikholdige arkiv og nettverk har vært endevendt i arbeidet med å spore opp og dokumentere typiske trekk ved denne spennende og unike epoken i norsk populærkultur.
9 7 8 - 8 2 - 8 2 11 - 2 0 5 - 5
Baksidefoto: Holy Toy, Oslo 1984. Foto: Heidi Trondsen
w w w. v e g a f o r l a g . n o
Omslag: Ingjerd Sandven Kleivan,
Visual Arts
Trygve Mathiesen
Norsk postpunk
1980–1985 Fra hardcore til a-ha
Copyright © 2011 Vega Forlag AS/ Trygve Mathiesen 1. utgave, Oslo 2011 Omslagsdesign: Ingjerd Sandven Kleivan Grafisk design og layout: Eivind Vetlesen Trykk og innbinding: Ednas print Papir: 100 gsm EOS natural white 1,5 Satt med: Futura Std
Oversettelser av utenlandske sitater er oversatt av forfatteren hvis annet ikke står oppgitt. Forlaget har tilstrebet å kreditere samtlige av bokas bilder med korrekt navn på fotografer. Har du kommentarer eller anmerkninger, ta gjerne kontakt med forlaget eller forfatteren, trygve.mathiesen@gmail.com Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR. Kopiering i strid med norsk lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.
Printed in Slovenia ISBN: 978-82-8211-205-5 Vega Forlag AS Gøteborggata 6A 0566 Oslo Telefon: +47 21 09 04 10 Fax: +47 22 37 15 50 www.vegaforlag.no post@vegaforlag.no
Skrevet med støtte fra Fritt Ord, Norsk Faglitterære Forfatterforening og Statens Kunstnerstipend. Denne boken kunne aldri blitt den samme uten bidrag fra følgende personer (i alfabetisk rekkefølge): Jonas Almquist, Hugo Alvarstein, Per Biørn Amundsen, Kjetil Andersen, Morten Andersen, Christian Astrup, Asbjørn Bakke, Simon Bell, Fridtjof Benneche, Diane Berbain, André «Sneipen» Berg, Marius Lee Berg, Kåre Berntzen, Ronny Birk, Siri Bjoner, Tor Aksel Bolle, Fritz «Fatal» Bonfils, Ove Borgersen, Marianne Brantsæter, Arne Brathagen, Trond Brunvoll, Geir «Moron» Brurok, Einar Bråthen, Wattie Buchan, Don Buchanan, Dag Bøgeberg, Ian «Knox» Carnochan, Ask Brantenberg Cold, Ronald Christiansen, Carl-Ivar Delingsrud, Christina Douka, Ole Dreyer, Sverre Dybing, Torgrim Eggen, Anders Eide, Thomas Eiene, Merete Ekeheien (Berge), Vemund Ekle, Siv IS Ekra, Tore Eldnes, Terje Emberland, Chris Erichsen, Trond M Evensen, Ann Kristin Fiske, Hilde Frøyd, Bitten Forsudd, Harald Fossberg, Stein Fosslie, Magne Furuholmen, Tom Garretson, Kristin M Gaukstad, Seppo Kjetil Giske, Adam Glapin´ski, Hanne Grasmo, Håvard Graudo, Stein Groven aka Casino Steel, Hilde Grydeland, Atle P. Gundersen, Gorm Gullo, Haldis Guttormsen, Rune Blix Hagen, Halvard Haldorsen, Erik Petter Hauge, Tore Hauge, Per-Arne Haugen, Morten Haugdahl, Robert Heggdal, Arnfinn Helleve, Esben Helmersen, Morten Henriksen, Arve Hinderaker, Sissel Hoffengh, Svenn Erik Hogstad, Espen Beranek Holm, Håvard Houen, Ove Hummelsund, Niels Høegh, Leni Irgens, Svenn Jakobsen, Jan-Martin Jensen, Lillian Jensen, Arne Johansen, Kjersti Johansen, Marit Johansen, Per Eirik Johansen, Jan Erik Kire Johannesen, Betty Johnsen aka Battie Johannessen, Christine Joiner, Atle Jørgensen, Dave Jørgensen, Morten Jørgensen, Ove Jørgensen, Denis Kamphaug, Reidar Karlsen, Stephen Keogh (RIP), Ingjerd Sandven Kleivan, Pål Kløften, Irene R Knudsen, Jørgen Knudsen, Ulf Knudsen, Anne Grethe Kolås, Åshild Kolås, Kjetil Korslund, Bjørn Sverre Kristensen, Tom «Tubern» Kristensen, Kjartan Kristiansen, Rune Kristoffersen, Michael Krogh, Dag Krogsvold, Michael Krohn, Therese Krzywinski, Bjørn Kulseth, Trond Kvist, Ole Kvaal, Nina Langeland, André Lister
aka Stein Inge Larsen, Marcel Leliënhof, Johnny «Hazard» Liadal, Lars LilloStenberg, Philip «Taf» Lovering, Gine A Lundh, Maud V Lundh, Malcolm Lynn, Henning Løken, Jon Arne Madsø, Rune Martinsen, Per Ulf «Puffen» Marvold, Viggo Mastad, Kari Mjøset, Gunnar Mo, Kjell E. Moberg, Anders Moe, Rune Moen, Leif H Mortensen, Pål Mugaas, Leif Gylve Nagell aka Fenriz, Andrej D Nebb, Tore Neset, Geir Birk Nilsen, Geir Levi Nilsen, Magne Njåstad, Tina Ngondo, Birgit Nordang, Anka Nordenborg, Kristen Nordhaug, Bjørn-Asle Nordli, Harry Nordskog, Magnar Nordtug, Guttorm Nordø, Eirik Norheim aka Messiah, Bernt Å Nyborg, Alex Ogg, Frode Olsen, Ole E Olsen, Jan Olufsen, Svein Paulsen, Lars Pedersen, Bjørn E Pettersen, Vidar Pettersen, Petter H Petterson, Jan Poulsen, Carl OS Platou, Hege Ramseng, Christian Refsum, Norunn Reinertsen, Håvard Rem, Hans-Ottar Riiser, Vibeke Riiser-Larsen, John Robb, Thomas Robsahm, Ulf S Rolfsen, Jøran Rudi, Jan Rustad, Unni Rustad, Eivind Rølles, Egil Anders Rønning, Trude Rørtveit, Robert Røspel, Dag Erik Salsten, Reidar Ø Samuelsen, Tor Sandberg, John Agnar Sandvik, Kjell Arne Sandvik, Claudia «Schäfchen» Schewe, Hans Petter «Hanse» Schjølberg, Helge Schreiber, Knut Selsjord, Thomas Seltzer, Fin Serck-Hanssen, Elisabeth Sjølie, Arvid Skancke-Knutsen, Skilly, Wenke Simensen Skorge, Tom Skjeklesæther, Jørn Smedslund, Ola Snortheim, Atle Solberg, Svein Solberg, Elin Sollid, Sigrun Sollid, Per K Solvang, Bjørn Sorknes, Anna Lydia Svalastog, Arne Svalastog, Søren Svendsen, Kristian Stangeby, Ottar Stangeland, Tore Stemland, Helle Stensbak, Kalle Storm-Andersen, Ketil Sveen, Lars Fr. H. Svendsen, Benedicte Swendgaard, Karl Swendgaard, Stig Sæterbakken, Didrik Søderlind, Kjell Henning Thon, Asbjørn Tiller, Gabrielle Tillson, Svein Arne Tinnesand, Joachim Tischendorf, Sissel Tolaas, Håkon Torgersen, Harald Tredal, Per Tro, Heidi B Trondsen, Mette Tunold-Hanssen, Torgeir Tunld-Hanssen, Bente Træen, Christian Tviberg, Stephan Lee Udbjørg, Svein Ulven, Åge No Utnes, Per Vestaby, Jarle Vidme, Steinar Vikan, Torgeir Vikan, Paul Værlien, Mari Wendelbo, Jens-Petter Wiik, Beate Wilhelmsen, Volker Zibell, Thanasis Zlatanos, Harald Øhrn, Frank Østrem, Knut Aafløy, Gunnar Aakvaag, Vidar Aam, Kjetil Aarhus, Roger Aasegg
De som hoppet opp og ned har blitt så alvorlige Hva er postpunk? For noen av bokens lesere kan begrepet postpunk virke uklart. Det trengs en avklaring både for de involverte på 1980-tallet, og ikke minst for alle utenforstående. Begrepet postpunk ble brukt så tidlig som i 1980, da kritiker og senere forfatter Greil Marcus henviste til «Britain's Post punk pop avant-garde» i
en artikkel i Rolling Stone.1 Han trakk fram bandene Gang of Four, The Raincoats og Essential Logic som artisteksempler fra denne kategorien, og mente fellestrekkene for disse var elementer som «spenning, humor og en følelse av noe paradoksalt og unikt». På begynnelsen av 1980-tallet var ikke postpunk som begrep spesielt utbredt, men de siste 10–15 årene har det blitt brukt stadig mer2, som en samlebetegnelse på det vi på tampen av 1970- og begynnelsen av 1980-tallet kalte new wave, nyveiv eller nyrock, herunder inkludert depperock, industrirock, synthpop, goth og new romantics. New wave-begrepet ble imidlertid for snevert til å dekke alle de Greil Marcus i Rolling Stone Magazine 24/7/80 «Jeg ble konfrontert med uttrykket i 1991 da Sigbjørn Nedland intervjuet Bøyen Beng i forbindelse med utgivelsen Kjærlig vårt hat. Han mente at vi kom innunder kategorien postpunk, og vi fleipa med at 'nei da, det var ingen av oss som hadde jobbet i Posten' ... Vi ville bare videreføre TAV!s tradisjon som punka danseband» (Wenke Simensen Skorge, Bøyen Beng, sitat fra forfatterens Facebookprofil, 2010)
1 2
MAKE UP TO BREAK UP: Inn i 1980-åra. Foto: Gine A. Lundh
6
Hva er postpunk?
Idiot Rock De som hoppet opp og ned har blitt så alvorlige – nå De det var for strengt for før De kan også være med – nå I England skjer det mye nytt I England skjer det mye nytt Wow! De som hoppet opp og ned har blitt så alvorlige – nå De det var for strengt for før De kan også være med – nå I England skjer det mye nytt I England skjer det mye nytt I England skjer det mye nytt I England skjer det mye nytt © Michael Krohn, Raga Rockers 1983 Gjengitt med tillatelse fra opphavspersonen
HÅRPOSØRER MED WANNSKRÆKK: Regn og snø ødela mang en postpunkfrisyre. David X, Wenche B. Løkke, Ann Iren Ødeby, Gry X og Hanne-Live Låvli. Kjersti Johansen (foran). Foto: Maria Isabel Corral
artistene som fremdeles hadde mye av punkens ånd i seg, men som i sitt frihetsbejaende begjær følte at sjangerrammen ble for trang. Der new wave-begrepet ble for snevert, rommer merkelappen postpunk så mye at vi står overfor en utfordring rent definisjonsmessig. I likhet med punken dreide postpunken seg om image og verdivalg og ikke bare om musikk, og satte slik et betydelig preg på populærkulturen. I denne boken brukes derfor begrepet postpunk mest som en vid epokebetegnelse, og ikke som et begrep på en entydig musikalsk sjanger. I praksis betyr det at begrepet postpunk brukes om alle sjangre, artister, aktiviteter og holdninger som på en eller annen måte kom ut av punken i perioden 1980–85, og som videreførte og realiserte potensialet i dette uttrykket.
7
Norsk postpunk 1980–1985
Sjangeren beholdt sine røtter i punkbevegelsen, men er mer innadvendt, kompleks og eksperimentell. Postpunk la grunnlaget for alternativ rock ved å utvide kildene og innlemme tradisjoner som omfattet elementer av krautrock3, jamaikansk dub, amerikansk funk, studioeksperimentering, og til og med punkens tradisjonelle motpol, disko, inn i sjangeren.4
– New wavebegrepet ble for snevert.
LONDON STYLE: Christine Joiner, 1982 Foto: Scott Hills-Johnes
Skal vi likevel prøve og trekke noen linjer når det gjelder postpunken som musikalsk sjanger, kan vi si at det som først og fremst preget perioden, var viljen til å eksperimentere og kombinere elementer fra ulike sjangre på nye måter og bryte ned forestillingene om hva man kunne tillate seg musikalsk. Et typisk eksempel er band som hadde røtter i hvit, angloamerikansk beatmusikk, og som tok opp elementer fra reggae og ska. Andre tok groovy funkelementer fra svart, amerikansk musikk og kvernet det inn i låter som i utgangspunktet var komponert som drivende, hvite beatlåter med tradisjonell oppbygning. I denne sjangermiksen var rytmefigurene spesielt betydningsfulle. Internasjonalt er det vanlig å trekke fram The Slits og Gang of Four som eksponenter for denne typen musikalsk sammensmeltningen. I Norge var The Aller Værste, Løver og Tigre og The Cut gode eksempler på det samme.
– Det var mye som skjedde på 80-tallet, det foregikk bare ikke i overgrunnen. Don Letts, DJ Roxy London, musiker i Big Audio Dynamite
Opprinnelig et engelsk begrep myntet på tysk, eksperimentell rock fra slutten av 1960-tallet og begynnelsen av 1970-tallet. Kjennetegnene for sjangeren var bruk av synthesizere og repetitive tema. Nøkkelartister var bl.a. Can, Amon Düül II, Faust, Neu! og Tangerine Dream. 4 Thomas Erlewine Stephen, allmusic.com 3
CATWALKING: Gine A. Lundh på Cats, Oslo 1985. Foto: Grete X
8
Hva er postpunk?
Modern Age When I'm out in the street again and I'm feeling the heat again coming from the machines and then — Then I pass all the bodies and when I'm watching them stop and go they pace the public zone — I look at the lights and all, swirching and shifting from roofs and walls and floors. And all the maniacs wait on the doorway steps, their future's left behind — modern age © Volker Zibell, The Cut 1980 Gjengitt med tillatelse fra opphavspersonen
ALLE FARGER ER FINE, BARE DE ER SVARTE: Elin Sollid i mørke sjatteringer. Foto: privat
KONTRAST: Kaldt, mykt og forskjøvet. Foto: Gine A. Lundh IN STYLE: The Cut, 1983. Foto: privat
9
Norsk postpunk 1980–1985
POSING IN THE CITY: Atle Solberg (Garden of Delight) og Gerd Hegge (tekstforfatter for samme band). Foto: Marianne Brantsæter
JEG VIL HA SÅNN SVEIS SOM HAN I GARDEN OF DELIGHT: Kjetil Korslund (nummer to fra venstre) tok saksa i egne hender. Stig Sæterbakken (til høyre) var mer opptatt av Depeche Mode etter sveisen å dømme. Begge i postpunkbandet Grå fra Lillehammer. Også på bildet: Bjune Elman og Erik Lundeby. Foto: Halgrim Øistad
Repetitiv beat Et annet viktig element i postpunken var arven etter minimalistene. Lysten og viljen til å bryte med den tradisjonelle låtoppbyggingen med vers, bro og refreng, var sterk hos flere artister i kjølvannet av punken. Mange følte at sjangeren var blitt snever og konform, og man ville heller eksperimentere med andre
10
uttrykk, og det er her minimalismen kommer inn. De opprinnelige vestlige minimalistene var komponister som La Monte Young, Terry Riley, Phillip Glass og Steve Reich på 1950- og 1960-tallet. De ble «tatt opp» i rocken på andre halvdel av 1960-tallet, spesielt gjennom John Cales bidrag på de to første albu-
Hva er postpunk?
FLASHIN' IT: Estee, Blitz 1983. Foto: Marianne Brantsæter
mene til Velvet Underground. Cale hadde samarbeidet med minimalisten og dronemusikeren La Monte Young i The Dream Syndicate5 i 1963, med følgende forsett: «The concept of the group was to sustain notes for two hours at a time.»6 Velvets lange låter var lettversjoner av denne minimalismen, men likevel en 5 En gruppe fra midten av 1960-tallet som først het The Theatre of Eternal Music og som var opptatt av dronemusikk (Wikipedia). Må ikke forveksles med det amerikanske rockebandet fra 1980-tallet med samme navn 6 John Cale sitert i Victor Bockris og Gerard Malangas Velvet Undergroundbiografi UpTight, 1983
meget viktig nyintroduksjon av sjangeren. Gjennom 1970-tallet ga minimalismen seg utslag hos grupper som The Residents, Suicide og Pere Ubu i USA, som var aktive før og under punkeksplosjonen, og som av mange senere ble kategorisert som punk eller new wave. Like viktige på det europeiske kontinentet var den tyske kraut- og dronerocken til Faust, Neu og Can, og klinisk-estetiske Kraftwerk. I Storbritannia var Brian Eno og David Bowie de viktigste representantene, ikke minst i Bowies Berlin-trilogi (Low, Heroes og
11
Norsk postpunk 1980–1985
GOTISK ROMANSE: Garden of Delight, 1983. Foto: privat
12
Hva er postpunk? Lodger). Felles for denne sjangeren er de hypnotiske repetisjonene som gir lytteren en følelse av harmoni og tidløshet på den ene siden og fremmedgjorthet og futurisme på den andre. Dyrkingen av disse elementene brøt dermed med tradisjonell rock som gjenkjennelig både i struktur så vel som i innhold. Alle de nevnte artistene tilhørte vestlige undergrunnsmiljøer og ble oppfattet som kompromissløse pionerer med stor troverdighet og liten kommersiell appell. Nettopp derfor ble de viktige identitetsbærere. Britiske postpunkband som This Heat og Cabaret Voltaire videreførte tradisjonen fra La Monte Young og bidro til at eksperimentelle og minimalistiske samtidskomponister fikk fornyet status. Norske postpunkrepresentanter for denne repetitive formen var Babij Jar, Holy Toy, White Lord Jesus, LiK og Raga Rockers.
Gothromantikk Inspirasjonen fra dronemusikk, minimalisme, repetisjoner og avantgarde lå også til grunn for overgangen fra kjappe punklåter i dur og til seige, monotone og dystre mollharmonier som fylte mye av postpunkens lydbilde. Mens punken vektla sint energi, dyrket postpunkerne et dystert, postindustrielt og mørkt uttrykk, også beskrevet som «treige, svarte musikals ke landskaper», der «industri og teknologi [er] på kræsjkurs med menneskeheten – alt går til hælvetestilen».7 Musikken tok en mer atmosfærisk retning med større klangbilder enn punkens mer konkrete og jordnære stil, og man fikk et uttrykk som både visuelt og musikalsk ble en ny eklektisk måte å formidle det mørke og uforutsigbare på. Produsent Martin Hannet 7
Ratto Bop AKA Hans-Ottar Riiser, Nye Takter #14, 4/11/81
IDENTITET: Lillian Jensen avviser påstanden om kråkereir. Foto: Heidi Trondsen
beskrev Joy Divisions debutalbum som «dancing music with Goth overtones» da det kom i 1979, mens sjef for plateselskapet Factory Records, Tony Wilson, omtalte bandet som gothic, da han senere samme år introduserte dem på tv-programmet Something Else. Joy Division likner nok ikke det vi nå forstår som goth. Det gjør imidlertid Bauhaus, som i august 1979 ble
13
Norsk postpunk 1980–1985 fanatikere. Sammen med dyrkingen av det sykelige individ frambrakt av samfunnets nådeløse ensretting og konsensus, åpnet dette for større aksept for å leve ut karikerte personlighetsforstyrrelser og paranoia i kunstneriske sammenhenger. Det siste var en videreføring av punkens selvironi og evne til å snu negative merkelapper til positive. Med postpunken økte frekvensen av dette uttrykket parallelt med utvidelsen av repertoar og utvikling av ny teknologi.
BATCAVE POSERING: Atle Solberg i Garden of Delight. Foto: Fin Serck-Hanssen
stemplet som gotiske da de ga ut debuttolvtommeren Bela Lugosi›s Dead8. Både Joy Division, Bauhaus og Siouxsie & The Banshees ble tidvis omtalt litt nedsettende som gotiske. Man befant seg i den kalde krigens vakuum, der undergang, dystopier og dommedagsprofetier fikk næring av enkelte forfattere, politikere og religiøse Bela Lugosi var en ungarsk skuespiller som senere bosatte seg i USA, hvor han fikk legendestatus for sine roller i gotiske og overnaturlige filmgrøssere 8
14
DYRKINGEN AV DET SYKELIGE INDIVID: Arvid i White Lord Jesus, 1984. Foto: Morten Andersen