Popminner av Jan Eggum og Bård Ose by Vega Forlag

JAN EGGUM (f. 1951) er prisbelønnet trubadur og komponist. BÅRD OSE (f. 1960) er forfatter og programleder i NRK P1.

JAN EGGUM & BÅRD OSE

POPMINNER

Eggum og Ose trekker fram de viktigste artistene og strømningene, sine egne favoritter og ikke minst det obskure og særegne, som hårreisende omslag, no-hit wonders og sensurerte plater. Med personlige betraktninger, funfacts og et utpreget visuelt fokus byr Popminner på et nostalgisk gjensyn med en munter og fargerik del av norsk musikkhistorie. Bla i boken, spill musikk og la det swinge!

Jan Eggum & Bård Ose

Få kjenner norsk pop bedre enn Jan Eggum og Bård Ose. Livslang dedikasjon til sjangeren har proppet dem fulle av mer eller mindre nyttig kunnskap om musikken, menneskene og fenomenene som har definert vår popkultur. I denne boken boltrer de seg i arkivene og børster støv av det som utgjør våre kollektive popminner – fra vinylens inntog til CD-platen overtok.

I S B N 978-82-8211-316-8

ISBN: 978-82-8211-316-8

788282 113168

www.vegaforlag.no

EN REISE I NORSK POPHISTORIE

JAN EGGUM & BÅRD OSE

EN REISE I NORSK POPHISTORIE

innhold:

Forord Platebaren Favoritter og landeplager Fra nord og sør, øst og vest Med på notene Trekkspill Foreldrenes favoritter Nora Brockstedt Barnas beste Fulltreffer eller skivebom? Svenskesynden Arne Bendiksen Frem fra glemselen Platereklamer Debut Før de ble store Platestreker Multikunstner Nilsen Vidar i skuddet Bransjefolk Familier Brødre Søstre Religiøse Jul på spilleren Wenche Myhre Sport & spill

4 6 10 14 18 20 22 24 28 32 36 42 46 50 52 54 58 60 62 68 72 74 75 76 78 80 86

Trim & trall Og nå: Reklame! Barnestjerner Anita Hegerland Revy og teater Fra skjerm til skive Filmmusikk Melodi Grand Prix Jahn Teigen fordomsfrie Friis Poeter & trubadurer Cowboys & cowgirls No-hit wonders Alias Danseband Gitarkameratene Sunderfundigheter Lillebjørn Nilsen, git. Lett blanding Sex & sensur Og takk for det! Knutsen & Ludvigsen Puddelrock Åge Aleksandersen På kassett Utlandet kaller Sammen, for livet

88 89 92 94 98 100 102 104 110 114 180 120 122 124 126 128 130 131 132 136 138 140 142 144 148 152 156

Forord Denne boken er et resultat av vår kjærlighet til norsk popmusikk og dens visuelle side, spesielt det som ble laget på 60- og 70-tallet. Interessen startet veldig tidlig, og er uløselig knyttet til vinylplaten. Vi sluttet aldri å forundre oss over at en liten stift plassert på et stykke plast som gikk rundt og rundt, kunne gi oss så herlig lyd i så mange timer. Plater – og omslagene de kom i – var vår største glede og kjærlighet. Det ble vår store lidenskap. Vi husker hver eneste plate fra oppveksten. Artistene, sangene, stedene vi var, hvem vi var sammen med – alt dette dukker opp i tankene når vi setter på akkurat en bestemt plate. Til og med lukter vender tilbake. Gode dufter som mors hjemmebakst, St. Hans-bål, parfymen til jenta vi likte best. Og ikke fullt så gode lukter som svette, tåfis, og røyk. Men selv sur stank har en misjon hvis den kan lokke frem gode minner. Kall det nostalgi, kall det mimring, kall det hva du vil. Vi kaller det kjærlighet til noe vi vokste opp med og som vi sverget troskap til livet ut. Det løftet skal vi klare å holde! Denne boken er et resultat av vår lidenskap (som noen hevder er en lidelse – dem om det) og samtidig en hyllest til den visuelle siden av norsk pophistorie, som for oss er like viktig som tekst og musikk. Du vil nok kjenne igjen de fleste artistene, og mange av omslagene. Men sjansen er også stor for at du vil oppdage plater du ikke ante eksisterte. Den norske platehistorien er full av produksjoner som ble trykket

Bård Ose, julen 1963

i et så lite antall at de ble solgt bare i én landsdel, eller som måtte bestilles via en kupong i en publikasjon med svært beskjedent opplag. For ikke å glemme de som gikk rett i billigbunken, eller havnet som premier på tivoli. Dette er altså en minnebok om norsk popmusikk fra den tiden da vinylplaten regjerte, hovedsakelig perioden 1955–85. Hovedtyngden er lagt på plateomslag – singler og LP-er – og de er plassert i forskjellige kapitler etter tema. Vi har også laget egne kavalkader på seks artister som etter vår mening stiller i en klasse for seg: Nora Brockstedt, Arne Bendiksen, Wenche Myhre, Anita Hegerland, Jahn Teigen og Åge Aleksandersen. Illustrasjonene er i all hovedsak hentet fra Jan Eggums samling av norske plater, ukeblader, aviser, noter og alt annet som har med vår lidenskap å gjøre. Bård Ose har forfattet teksten, mens Jan har plukket illustrasjoner. Felles for alle omslagene som gjengis her, er at de forteller en historie. Morsomme, finurlige,

Jan Eggum, Bergen 1971

glade eller triste historier om hverandre, og med noen overraskelser innimellom. Bla i boken, spill musikk, og bli med på en reise som for vårt vedkommende aldri tar slutt. Denne boken har også som formål at leseren skal gjenoppleve gleden, lidenskapen og kjærligheten – de følelser som best kan beskrive vår interesse for musikk. For oss er det nemlig mer enn musikk. Det er en stor del av selve livet. Bergen, juli 2012 Jan Eggum og Bård Ose

Platebaren Vårt hellige sted i barndommen var ikke lekebutikken, men plateforretningen. Dette forlokkende lokalet med fargerike omslag i vinduet, lyttebåser på rekke og rad og utallige pappstykker som huset musikalsk magi. Ofte var det tilfeldig hvilken plate vi fikk med oss hjem. Og det er her omslaget kommer inn: Bård kan huske den dagen moren hans valgte å kjøpe singlen «The Craftsman» med The Pussycats – ikke fordi det var et langhåret rockeband som sønnen sikkert ville like, attpåtil norsk, men fordi et av medlemmene, Sverre Kjelsberg, var ikledd en helnorsk lusekofte på omslaget. En annen gang var det en tier for lite som førte til at Bård kjøpte en LP med Jonas Fjeld Rock ‘n’ Rolf Band. Den han egentlig skulle ha, kostet mer enn han hadde i lomma. Så da ble det heller en plate med noen gærninger som hadde malt seg i fjeset. Men for en opplevelse det var å høre disse platene for første gang! Slike opplevelser var det mange av, selv om de avtok noe utover i de neste tiårene. Men fascinasjonen for platebaren som midtpunkt for en kulturell utdannelse og felles lidenskap, forsvant aldri. Hvert år dukket det opp nye milepæler og favoritter, og hvert tiår brakte med seg tekniske nyvinninger. Vi gikk fra steinkaker til vinyl, fra singler til LP-er, og så kom CD-en. Med den hadde plutselig alle i nabolaget eget musikkanlegg.

Dette siste er vesentlig: Da vi vokste opp på 60- og 70-tallet, tilhørte vi en egen klubb. De av oss som samlet på plater og gjerne hadde egen platespiller, ble sett på som særinger. Før CD-ens inntog ble plateforretningen oppsøkt av en kundekrets som var genuint interessert i musikk, som nøt omslagene i like stor grad som det musikalske innholdet, og som følte at det å betale for en plate var det samme som å kjøpe aksjer i A/S Livet. Men vent litt, hva med kassetten? Kassetten fungerte vel egentlig ikke som noe annet enn et enkelt hjelpemiddel – enten for å lage personlige samlinger av favorittlåter som skulle imponere jenter vi likte, eller for å gjøre prøveopptak av egenkomponerte

sanger. Men kassetten gjorde det samtidig lettere å ta med seg musikk på stranden. Den store ulempen var selvfølgelig spoling, en funksjon som tappet batteriene lenge før jentene fikk høre favorittsangen sin. Hvorfor var den alltid i starten eller slutten av båndet? Kassetten klarte heldigvis aldri å ta vinylens plass. Lydkvaliteten var for dårlig, og omslagene en vits. Små, brettede papirstykker? Latterlig! Men CD-en klarte å overta for vinylen, på godt og vondt. Mye av grunnen til at overgangen gikk så fort, kan ha vært albumet Brothers In Arms (1985) med Dire Straits. Den ble brukt som testplate i forretninger verden over, og fulgte gjerne med gratis hvis man kjøpte seg CD-spiller.

Borte var alle de store omslagene. Vi satt igjen med upraktiske plastesker som gikk fortere i stykker enn lillebrors lekebiler, og små papirinnlegg som etter en stund så ut som fillete sanghefter på juletreet. Lyden var gjerne «bedre» og formatet «mer praktisk», men gleden over å kjøpe en CD var minimal sammenlignet med følelsen som jaget gjennom kroppen hver gang en LP ble betalt og puttet i pose. CD-en var riktignok liten og hendig, men akk så upersonlig. Er det rart at salget stupte da nedlasting ble innført? Trenger du mer bevis, er det bare å se hva som er favorittformatet til den nye generasjonen: vinyl! Ringen er dermed sluttet. Den generasjonen som

kvittet seg med platespilleren (for et herlig ord!) og vinylsamlingen (enda bedre!), innser at de gjorde en tabbe, og sitter nå og river seg i håret av ergrelse. Et velkjent scenario: Sønnen i huset har oppdaget gleden ved musikk, og etter å ha rast fra seg på iTunes, har han skjønt at vinyl er tingen. Han går til sin far, som med skjelvende stemme innrømmer at han på 90-tallet kvittet seg med både spiller og samling. «Hva tenkte du på?» spør den unge poden. «Aner ikke,» svarer faren, resignert og irritert. Så kjøper han seg en ny platespiller – han vil gjenoppleve gleden, lidenskapen og kjærligheten.

Favoritter & landeplager Vi starter med noen av de mest kjente og populære singelplatene i samlingen. Det holder å lese titlene før melodiene begynner å surre i hodet. Ikke alle landeplagene er like artige å bli påminnet om – «Å, nei! Der fikk jeg DEN på hjernen igjen!» – men vi håper og tror at ingen av disse hører hjemme i den kategorien. Kanskje med enkelte unntak … Forresten: Det er helt tilfeldig, men likevel et morsomt faktum, at de fleste av disse favoritter og landeplager har norske tekster.

Otto Nielsen komponerte melodien til «Du ska få en dag i mårå». Benny Borg brukte pseudonymet Ben A. Castle da han skulle krediteres som komponist for «Balladen om Morgan Kane».

«En glad calypso om våren» var en listetopper i Norge første gang i 1959, den gang med Per Asplin. Trøste & Bære klarte mesterstykket å få en parodi på svensk dansemusikk til å bli en favoritt i dansemiljøet.

Fra norD oG sØr, Øst oG vest

Hvis man setter seg ned for å studere norsk popmusikk fra før 1990, vil man oppdage noen avslørende forskjeller. I utgangspunktet har de fleste norske popartister de samme forbildene, avhengig av hvilken epoke de tilhører. Men tolkningen og uttrykket har ofte vært vidt forskjellig. Det er interessant hvordan enkelte stilarter har festet seg bedre i noen landsdeler enn andre. For eksempel danseband. Det er nok ikke folketallet som gjør at det er flere ganger så mange danseband langs svenskegrensen som langs Grense Jakobselv. Det samme gjelder til en viss grad country og blues, som i mange år var ensbetydende med musikk fra vest. Da vi vokste opp, virket det som om all den gode popmusikken kom fra Oslo. Det var der alle plateselska-

pene var, og det var dit man flyttet hvis man ville bli popartist. Så på den måten var det fra Østlandet generelt og Oslo spesielt at alle nye trender ble staket ut og deretter presentert for publikum. Men noen skillelinjer oppsto likevel. Takket være sjøfarten etter annen verdenskrig fikk utallige vestlendinger et sterkt forhold til countrymusikk. Kartong på kartong med plater ble fraktet over havet av sjømenn, og deretter solgt i butikker som Tobbens tobakk i Bergen – en liten tobakksjappe som også fungerte som møtested for byens musikkinteresserte cowboyer. Slike sjapper fantes også i Stavanger. Men viktigst av alt: Vestlandet hadde massevis av samfunnshus der det ble arrangert dans hver helg. Det gjorde sitt til at flere og flere gutter (samt noen få jenter) startet band som kunne spille til dans.

På repertoaret sto country, rock ‘n’ roll og pop, og gjerne en reinlender for moro skyld. Et danseband på Vestlandet var – og har alltid vært – noe helt annet enn det som regnes for å være et typisk danseband. Slik de for eksempel alltid har vært det på Østlandet, der påvirkningen fra Sverige har styrt valg av repertoar og påkledning. Vokalister fra danseband på Østlandet som gikk solo, fikk merkelappene «syngedamer» og «syngemenn». Men Østlandet hadde noe som ingen andre landsdeler hadde sent på 50-tallet: de fire store rock ‘n’ roll-pionérene. Rocke-Pelle, Per Elvis Granberg, Roald Stensby og Jan Rohde. Bergen kom ikke på kartet før en musikerstreik i Oslo tvang repertoarsjefen på Norsk Phonogram, Rolv Wesenlund, til å se

seg om etter talenter i andre deler av landet. Han valgte Bergen som Norges svar på Liverpool, og Mersey Beat ble elegant oversatt til Bergen Beat. Denne perioden i norsk pop varte bare et par år, men gjorde så sterkt inntrykk på byen mellom de syv fjell at den fremdeles regnes for å være noe av det viktigste som har skjedd der. Forut for Bergen Beat hadde man hatt Shadows-bølgen, med størst rekruttering på Østlandet, etterfulgt av et knippe beatband som alle skrev seg inn i norsk musikkhistorie: Vanguards, Beatniks, Cool Cats og Pussycats. Sistnevnte var kanskje det eneste norske rockebandet på 60-tallet som med litt flaks kunne ha fått karriere i utlandet. De kom fra nord, men måtte via Sverige for å få innpass i hovedstaden – og dermed den norske platebransjen.

Noe skjedde på Vestlandet midt på 70-tallet. Frem til da hadde Bergen og Stavanger hatt noenlunde samme musikkmiljø, med country som fellesnevner. Men så ble Bergen bitt av bluesbasillen. Plutselig dukket det opp horder av bluesband, parallelt med punkere som rottet seg sammen i mer eller mindre vellykkede konstellasjoner. Det tradisjonelle rockebandet ble skjøvet til side. I stedet skulle man være sint og/eller seriøs. I Stavanger la man aldri det tradisjonelle rockebandet bort. I stedet satset man på rock for et stort publikum – fengende musikk som oppfordret til allsang. Rogalendinger har aldri vært flaue for popularitet, hvilket har ført til at distriktet har klekket ut publikumsvinnere på løpende bånd. Det er nok å nevne Stavangerensemblet, Asfalt og Mods. Fra Bergen kom det

stort sett sinte, seriøse menn i den samme perioden. Unntaket var Tomboy, som med Torhild Sivertsen i front hadde det eneste kommersielle kortet fra Bergen midt på 80-tallet. Trønderne skjønte det helt fra starten av. Gluntan banet veien på 60-tallet med sin iørefallende blanding av hootenanny, country og dansemusikk. Gruppen ble så populær at den i en periode solgte flere plater i Norge enn både Beatles og Creedence. Folkeligheten til Gluntan kan spores helt frem til i dag, via Prudence, til DDE. Trønderne forsto også dette med image, mye takket være en talentfull frontfigur ved navn Dag Ingebrigtsen. Han overbeviste sine bandmedlemmer i Subway Suck, The Kids og TNT om at rock ‘n’ roll er mer enn

musikk – det er en pakke, der utseende, attityde og sceneshow betyr like mye som det musikalske. At Ingebrigtsen hadde rett, er hevet over enhver tvil. Pop og rock fra Trøndelag har aldri vært kjedelig. De nordlige og sørlige delene av landet har også hatt stor betydning for utviklingen av norsk popmusikk, om enn i en mer stillferdig grad. Visebølgen som skyllet over landet på 70-tallet, kunne ikke ha nådd like høye bølger uten påvirkningen fra nord og sør. Fra nord kom den politiske brodden, fra sør kom den søte stemningen. Fra begge landsdeler kom trubadurer som videreførte ånden fra New Yorks Greenwich Village, og som blandet viser med country i beste Nashville-stil. Dette er bare noen av de musikalske linjene som duk-

ker opp hvis man studerer norsk pop fra de tiårene som denne boken dekker – fra midten av 50-tallet til slutten av 80-tallet. Det finnes selvsagt mange flere – blant annet nordnorskbølgen fra rundt 1980, ledet an av Zoo og Unit Five – men disse overlater vi til leserne å finne. Linjene er i ferd med å viskes ut. Det er ikke lenger så lett å høre hvor en artist kommer fra i landet, musikalsk sett, og hovedgrunnen er selvsagt internett. Nå sitter en musiker i nord og starter arbeidet på et nytt opptak. Han sender det til en kollega i sør, som legger på et instrument og sender det til et medlem i vest for å få lagt på noen gitarer, før det sendes østover for å få vokal og siste lydmiks. Borte er den tiden da du satte på en plate og hørte med en gang hvor artisten kom fra. Det er kanskje like greit?

Med på

notene Det er vanskelig å forestille seg i dag, men det var faktisk en tid da noter og notehefter solgte mer enn plater, og samlingspunktet for å høre de siste slagerne var rundt familiens piano. Skulle man ha «Tango for to», kjøpte man gjerne notene og sang og spilte selv. Hva var vitsen med å kjøpe platen? Den hørte man jo på radioen! Helt frem til midten av 50-tallet ble det solgt flere noter enn plater av store slagere. Som regel var det far i huset som spilte opp, omgitt av familie og venner i lystig allsang. Salget av noter dalte etter hvert som flere og flere kjøpte seg grammofon, og til slutt bare var de aller ivrigste som kjøpte slagere på papir. Vårt utvalg er gjort like mye av estetiske som av kommersielle grunner. Mange av sangene som presenteres, er blitt glemt i årenes løp, men vi synes likevel at heftene er så flotte at de fortjener å bli gjengitt. Dessuten utgjør de et eget kapittel i historien om norsk populærmusikk.

JAN EGGUM (f. 1951) er prisbelønnet trubadur og komponist. BÅRD OSE (f. 1960) er forfatter og programleder i NRK P1.

JAN EGGUM & BÅRD OSE

POPMINNER

Jan Eggum & Bård Ose

I S B N 978-82-8211-316-8

ISBN: 978-82-8211-316-8

788282 113168

www.vegaforlag.no

EN REISE I NORSK POPHISTORIE