barclay. ute av syne. nytt omslag 25.01.12 13.27 Side 1
Om uten et ord | «En djevelsk familiehistorie / En helvetes familie. Uten et ord har et av de råeste plot jeg kan huske å ha lest.» berit kobro, vg «Spenstig plott … Boken tar et grep om hjertet og spiller på vår verste frykt.» anette torjusen, fredriksstad blad
d av i d h a rwo o d håper at en sorgløs og bekymringsfri dag i fornøyelsesparken sammen med familien vil få hans deprimerte kone Jan til å tenke på noe annet en liten stund. Men den hyggelige dagen får en brå slutt da Jan og David kommer bort fra hverandre, og David melder henne savnet hos politiet. Da han ikke kan bevise at kona engang har vært i fornøyelsesparken, virker forklaringen hans suspekt – suspekt nok til at politiet tror at hun allerede kan være død, drept av ektemannen.
«Glimrende thriller med psykologiske effekter og lite blod» sven egil omdal, stavanger aftenblad
linwo od barclay er gift, har to barn og bor i nærheten av Toronto. Han har hatt en populær spalte i Toronto Star og har skrevet tre internasjonale bestselgere: Uten et ord, som vant Richard & Judy Summer Read, Farlig nær og Frykt det verste.
Om farlig nær | «Canadiske Linwood Barclay skriver utmerket, og spinner plottet mesterlig: Det er umulig å gjette løsningen, samtidig som alle brikkene faller på plass mot slutten.» ingrid brekke, aftenposten Om frykt det verste | «Den kanadiske tobarnsfaren har med sin tredje roman tatt steget opp blant de beste. En spenningsroman som anbefales.» kjell einar øren, haugesunds avis
ISBN 978-82-8211-243-7
«Denne thrilleren er den beste jeg har lest på årevis» STEPHEN KING
forfatterportrett David Cooper omslagsdesign Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg | exil design
Linwood Barclay
Ute av syne Oversatt av Carina Westberg, MNO
Originaltittel: Never Look Away Copyright © Linwood Barclay 2010 Norsk utgave © Vega Forlag AS 2012 Printed in Sweden Trykk/innbinding: ScandBook Sats: Type-it AS Papir: Norbook cream 1,6 70g Boken er satt med 10.5/13 pkt. Adobe Caslon Forfatterportrett: © David Cooper Omslagsdesign: Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg | EXIL DESIGN Oversatt av Carina Westberg, MNO ISBN 978-82-8211-243-7
Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR. Kopiering i strid med norsk lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.
Til Neetha
«Han er helt borte vekk.» «Se om du finner en nøkkel.» «Jeg sa jo at jeg har lett i lommene hans! Det ligger ingen håndjernnøkkel der, for faen.» «Hva med koden? Kanskje han har skrevet den ned et sted og lagt den i lommeboka eller noe?» «Tror du han er helt dust, eller? Tror du virkelig at han ville ha skrevet ned koden og gått med den på seg?» «Skjær over lenken, da! Vi tar kofferten, og så finner vi ut hvordan vi skal åpne den seinere.» «Den er mer solid enn jeg hadde forestilt meg. Det tar minst en time å skjære den over.» «Får du ikke håndjernet over hånda hans?» «Hvor mange ganger må jeg si det? Jeg blir nødt til å bruke kniven.» «Jeg syntes du sa at det ville ta en evighet å skjære over håndjernet.» «Det er ikke håndjernet jeg snakker om.»
7
Prolog
«Jeg er redd,» sa Ethan. «Det er ingenting å være redd for.» Jeg snudde meg bort fra rattet og strakte meg bakover for å hjelpe ham ut av barnesetet. Så stakk jeg hånda under den polstrete bøylen han hvilte armene på, og løsnet beltet. «Jeg vil ikke kjøre de der,» sa han. Toppen av fem bergog-dal-baner og et pariserhjul syntes et godt stykke fra inngangen til fornøyelsesparken. De ruvet som rørformete fjell. «Vi skal ikke oppi dem,» gjentok jeg for ørtende gang. Jeg begynte å bli i tvil om denne utflukten egentlig var noe lurt påfunn. Kvelden før, etter at Jan og jeg hadde kommet hjem fra en kjøretur til Lake George og jeg hadde hentet Ethan hos foreldrene mine, hadde han hatt problemer med å falle til ro. Han hadde vekselvis gledet seg til å dra til parken og fryktet at berg-og-dal-banen skulle spore av mens vi befant oss øverst oppe. Etter at jeg hadde lagt Ethan, smatt jeg innunder dyna ved siden av Jan. Jeg hadde tenkt å diskutere om Ethan egentlig var moden for en tur til Five Mountains. Men hun sov, eller lot som om hun sov, så jeg droppet det. Da morgenen kom, virket det som om Ethan bare gledet seg. Han hadde ikke hatt mareritt om berg-og-dal-baner. Etter frokost boblet han over av spørsmål om hvordan de 9
fungerte, og hvorfor det ikke var noe lokomotiv foran, som på tog. Hvordan kunne vognene ta seg opp berget uten lokomotiv? Ikke før vi svingte inn på den nesten fulle parkeringsplassen rett etter klokka elleve, meldte engstelsen seg igjen. «Vi skal bare kjøre de små karusellene, som du liker,» sa jeg. «Du har ikke engang lov til å prøve de store siden du bare er fire år. For å ta dem må man ha fylt åtte eller ni og være minst så høy.» Jeg holdt hånda nesten halvannen meter over asfalten på parkeringsplassen. Ethan så tvilende og skeptisk på hånda mi. Jeg tror ikke det bare var tanken på å sitte i en enorm berg-og-dal-bane som engstet ham. Det å være i nærheten av dem og høre den støyende skramlingen var skummelt nok. «Det går fint,» sa jeg. «Jeg lover deg at det ikke skal skje noe farlig.» Ethan så meg i øynene, bestemte seg for å stole på meg og lot meg skyve den polstrete bøylen opp over hodet hans. Han manøvrerte seg ut av sikkerhetsbeltene, som bustet til det tynne, lyse håret hans. Jeg la hendene under armene hans, klar til å løfte, men han ålte seg ut av grepet og sa: «Jeg klarer det selv.» Så rutsjet han ned, satte føttene på bilgulvet og gikk ut den åpne døra. Jan sto bak bilen, der hun fant trillevognen i bagasjerommet og foldet den ut. Ethan prøvde å kravle oppi vognen før hun hadde fått den opp i riktig stilling. «Rolig nå,» sa Jan. Ethan nølte og ventet til han hørte et tydelig klikk, så deiste han ned i setet. Jan bøyde seg over det åpne bagasjerommet igjen. «Jeg kan bære noe,» sa jeg og strakte meg etter ryggsekken. Ved siden av sto en liten veske, som egentlig var en kjølebag av stoff, og Jan åpnet den. I bagen lå et lite kjøleelement 10
og seks små juicekartonger med pålimte, plastinnpakkete sugerør. Hun rakte meg en av juicekartongene og sa: «Gi den til Ethan.» Jeg tok den mens Jan gjorde seg ferdig og lukket bagasjerommet. Hun dro igjen glidelåsen på kjølebagen og stappet den i kurven bakpå trillevognen mens jeg løsnet sugerøret fra den klissete kartongen. Den, eller en av de andre juicekartongene i kjølebagen, måtte ha lekket lite grann. Jeg flerret plasten av sugerøret og stakk det i kartongen. Jeg rakte den til Ethan og sa: «Ikke klem på den. Da søler du eplejuice over hele deg.» «Jeg vet det,» sa han. Jan strøk hånda over den bare armen min. Det var en varm lørdag i august, og både jeg og Jan var kledd i shorts, ermeløs overdel og joggesko, siden det ville bli mye gåing. Jan gikk med skyggelue med lang skjerm over det mørke håret, som hun hadde satt opp i en hestehale og tredd gjennom skyggelua bak. Overdimensjonerte solbriller skjermet øynene for sola. «Hei, du,» sa hun. «Hei,» sa jeg. Hun dro meg inntil seg bak trillevognen, der Ethan ikke kunne se det. «Alt i orden?» spurte hun. Jeg stusset over spørsmålet, for jeg skulle til å spørre henne om det samme. «Ja visst, det går fint.» «Det gikk jo ikke gikk helt som du hadde håpet i går.» «Det er ikke så farlig,» sa jeg. «Ikke alle tips gir uttelling. Sånt skjer. Hva med deg? Føler du deg bedre i dag?» Hun nikket så umerkelig at det eneste som antydet svaret, var at skjermen på skyggelua vippet litt. «Sikker?» fortsatte jeg. «Det du sa i går, det med broa –» «Vi snakker ikke –» «Jeg trodde kanskje at det gikk bedre med deg, men da du sa at –» 11
Hun la pekefingeren mot leppene mine. «Jeg vet at jeg har vært vanskelig å leve sammen med i det siste, og det er jeg lei for.» Jeg tvang fram et smil. «Alle har det jo tøft iblant. Noen ganger er det en åpenbar grunn, andre ganger ikke. Man føler det man føler. Det går over.» Det var et glimt i øynene hennes, som om hun ikke var like sikker. «Jeg er i hvert fall glad du … er så tålmodig,» sa hun. En familie som lette etter parkeringsplass, kjørte forbi i et monster av en SUV, og Jan snudde seg bort fra støyen. «Ikke tenk på det,» sa jeg. Hun trakk pusten dypt, som for å riste av seg bekymringene. «I dag skal vi kose oss,» sa hun. «Det er jeg helt enig i,» sa jeg mens hun dro meg tettere inntil seg. «Jeg tror likevel ikke det ville ha skadet, altså, hvis du gikk til noen jevnlig for å –» Ethan vred seg rundt i trillevognen så han kunne se oss. Han tok sugerøret ut av munnen og sa: «Kom igjen, da!» «Ta det kuli, kompis,» sa jeg. Han lente seg bakover i setet igjen og ble sittende og vippe med beina. Jan bøyde seg mot meg og ga meg et raskt kyss på kinnet. «Kom, så sørger vi for at poden får det litt moro.» «Jepp,» sa jeg. Hun klemte armen min en siste gang, og så grep hun håndtakene på trillevognen. «Greit, kamerat,» sa hun til Ethan. «Da braker det løs.» Ethan strakte hendene ut til siden, som om han fløy. Han hadde tømt juicekartongen og rakte den til meg så jeg skulle kaste den i en søppelbøtte. Jan fisket fram en våtserviett da han klagde over klissete fingrer. Det var flere hundre meter bort til hovedinngangen, men allerede så vi folk som sto i billettkø. Jan hadde vært smart og kjøpt våre på nettet og hadde skrevet dem ut et par dager 12
tidligere. Jeg tok over trillejobben mens hun endevendte veska på jakt etter dem. Vi var nesten framme ved porten da Jan bråstoppet. «At det går an!» «Hva da?» «Ryggsekken,» sa hun. «Jeg glemte den igjen i bilen.» «Trenger vi den?» spurte jeg. Det var langt å gå tilbake til bilen. «Brødskivene med peanøttsmør og solkremen ligger i den.» Jan var bestandig nøye med å smøre inn Ethan så han ikke skulle bli brent. «Jeg løper tilbake. Bare gå i forveien, dere, jeg når dere igjen.» Hun rakte meg to ark – en voksenbillett og en barnebillett – og beholdt sin billett selv. Hun sa: «Jeg tror det ligger en iskiosk rundt hundre meter fra inngangen, på venstre hånd. Skal vi møtes der?» Det var typisk Jan å forberede seg godt, og hun hadde sikkert pugget nettkartet over Five Mountains utenat. «Det var lurt,» sa jeg. Jan snudde og begynte å småtrave tilbake til bilen. «Hvor skal mamma?» spurte Ethan. «Hun glemte ryggsekken,» sa jeg. «Brødskivene?» sa han. «Ja.» Han nikket lettet. Det var dumt å dra på tur uten å ha med seg niste, og da særlig brødskiver. Jeg ga vaktene min billett og hans, gikk forbi køen av dem som måtte kjøpe billetter, og videre inn i parken. Der ble vi hilst velkommen av flere gatekjøkken og en fem–seks boder hvor de solgte suvenirer i form av skyggeluer, T-skjorter, bilklistremerker og brosjyrer. Ethan spurte om han kunne få en skyggelue, og jeg sa nei. De to nærmeste berg-og-dal-banene, som hadde sett svære ut fra parkeringsplassen, var som fjell på størrelse 13
Mount Everest på nært hold. Jeg stanset opp, stilte meg på kne ved siden av Ethan og pekte. Han løftet blikket og fulgte med på en rekke vogner som ble trukket sakte opp den første bakken, for så å stupe ned i høy hastighet mens passasjerene hylte og veivet med armene. Han satt og stirret på dem, og øynene var kulerunde av undring og frykt. Han tok meg i hånda og klemte den. «Jeg liker det ikke,» sa han. «Jeg vil hjem.» «Jeg sa jo at det ikke er noe å være redd for, kompis. De karusellene vi skal ta, ligger på den andre siden av parken.» Det var stappfullt i fornøyelsesparken. Hundrevis, om ikke tusenvis, av mennesker vrimlet rundt oss. Foreldre med små unger og store unger. Noen besteforeldre som trakk barnebarna med seg, og noen som ble trukket med av dem. «Jeg tror det der må være iskiosken,» sa jeg da jeg fikk øye på en bod rett fram. Jeg stilte meg bak trillevognen og begynte å skyve. «Tror du det er for tidlig å spise is?» spurte jeg. Ethan svarte ikke. «Kompis? Har du ikke lyst på is?» Da svaret lot vente på seg, stanset jeg og tok en titt på ham. Hodet lå bakover og til siden, og øynene var lukket. Veslegutt hadde sovnet. «Det er ikke til å tro,» mumlet jeg for meg selv. Vi hadde ikke engang kommet til den første karusellen, og ungen lå allerede i koma. «Er alt i orden?» Jeg snudde meg. Jan var hos oss igjen. En svetteperle rant nedover halsen hennes, og hun hadde ryggsekken over skulderen. «Han har duppet av,» sa jeg. «Du tuller,» sa hun. «Jeg tror han svimte av da han fikk se den der på nært hold.» Jeg pekte på berg-og-dal-banen. 14
«Jeg tror jeg har noe i skoen,» sa Jan. Hun manøvrerte trillevognen bort til en betongkant rundt en hageflekk. Hun satte seg på kanten og skubbet Ethan og trillevognen forsiktig til venstre. «Vil du dele en is med meg?» spurte hun. «Jeg er kjempetørst.» Jeg skjønte hvordan hun tenkte. Vi kunne dele en godbit mens Ethan sov. Han ville få i seg nok av godterier før dagen var omme, men denne var bare til oss. «Med sjokolade på?» spurte jeg. «Du bestemmer,» sa hun og la foten over kneet. «Trenger du penger?» «Jeg har,» sa jeg og klappet på baklommen. Jeg snudde og ruslet bort til kiosken. Isen de hadde, var sånn myk, hvit guffe som tyter ut av en automat. Det var ikke min favoritt – jeg foretrekker ekte vare – men den unge jenta som tok imot bestillingen, fikk til en flott snurr på toppen. Jeg ba henne dyppe den i karet med sjokoladesaus, og sjokoladen klistret seg til isen som et hudlag da hun rakte meg den. Jeg tok en ørliten bit, så sjokoladen sprakk opp, og angret med det samme. Jeg burde ha latt Jan få første bit. Men jeg skulle gjøre det godt igjen til uka. På mandag skulle jeg komme hjem med blomster, og senere i uka skulle jeg skaffe barnevakt og ta med Jan ut og spise. Det kunne jo hende at problemene Jan strevde med, skyldtes meg. Jeg hadde ikke vært oppmerksom nok, hadde ikke gjort det lille ekstra. Hvis det var det som skulle til for å få Jan til å se lysere på livet, stilte jeg gjerne opp. Jeg var fast bestemt på å få ekteskapet på rett kjøl igjen. Jeg var ikke forberedt på at Jan skulle komme rett mot meg da jeg snudde meg. Enda hun hadde solbriller på, så jeg at hun var opprørt. Det rant en tåre nedover det ene kinnet, og munnen var vridd i en fryktelig grimase. 15
Hvorfor i helvete trillet hun ikke på vognen? Jeg kastet et blikk bak henne, der jeg mente hun hadde sittet. Hun var raskt borte hos meg og slo hendene mot skuldrene mine. «Jeg snudde meg ikke i mer enn ett sekund,» sa hun. «Hva?» «Skoen,» sa hun med skjelven, ustødig stemme. «Jeg pirket – steinen – jeg pirket steinen ut av skoen, og jeg så meg rundt – jeg så meg rundt, og –» «Jan, hva er det du prøver å si?» «Noen har tatt ham.» Hun hvisket nærmest, stemmen var nesten borte. «Jeg snudde meg, og han –» Jeg var allerede på vei forbi henne og løp dit jeg sist hadde sett dem sammen. Trillevognen var vekk. Jeg steg opp på betongkanten Jan hadde sittet på, og lot blikket gli over menneskemengden. Det er bare en misforståelse. Det er ikke slik som det virker. Han er her igjen om et øyeblikk. Noen har bare tatt feil trillevogn. «Ethan!» ropte jeg. Forbipasserende kastet bare et blikk på meg og gikk videre. «Ethan!» ropte jeg igjen. Jan sto under meg og så opp. «Ser du ham?» «Hva skjedde?» spurte jeg fort. «Hva i helvete skjedde?» «Jeg sa jo det! Jeg snudde meg bort et øyeblikk, og –» «Hvordan kunne du gjøre det? Hvordan kunne du ta blikket fra ham?» Jan prøvde å si noe, men det kom ingen ord. Jeg skulle til å spørre for tredje gang hvordan hun kunne ha latt det skje, men skjønte at det var bortkastet tid. Straks kom jeg på den vandrehistorien som et par ganger i året blir ringt inn til nyhetsredaksjonen jeg jobbet i. «Jeg har hørt av en venn av en venn,» begynte innringeren som regel, «at en familie fra Promise Falls dro til Florida og besøkte en av de svære temaparkene i Orlando, og den 16
vesle gutten deres, eller kanskje det var en liten jente, ble røvet fra foreldrene. De som gjorde det, tok ham med på et toalett der de klippet håret hans, fikk ham til å se helt annerledes ut og smuglet ham ut av parken, men det kom ikke i avisen fordi de som drev parken, ikke ville ha negativ publisitet.» Det hadde aldri vært noe hold i den historien. Men nå … «Gå tilbake til hovedinngangen,» sa jeg til Jan så stødig jeg klarte. «Hvis noen vil ta ham med seg ut, må de gå den veien. Det står nok sikkerhetsvakter der. Si ifra til dem.» Jeg hadde fremdeles iskremen i neven. Jeg kastet den i søpla. «Hva med deg?» spurte hun. «Jeg går den veien og leter,» sa jeg og pekte forbi iskiosken. Det var noen toaletter der. Kanskje noen hadde tatt med seg Ethan inn på herredoen. Jan hadde allerede lagt på sprang. Hun så seg tilbake over skulderen, satte hånda mot øret som en telefon, et tegn om at jeg skulle ringe når jeg fant ut noe. Jeg nikket og løp den andre veien. Jeg fortsatte å granske menneskemengden mens jeg sprang mot inngangen til herretoalettet. Da jeg kom inn dit, andpusten, ble ekkoet av barne- og voksenstemmer og bråkete håndtørkere kastet mot meg fra veggflisene. En mann løftet en gutt, som var mindre enn Ethan, ved et av urinalene. En eldre mann sto og såpet inn hendene ved den lange raden av vasker. En gutt på rundt seksten viftet med hendene under håndtørkeren. Jeg skyndte meg forbi alle sammen og bort til båsene. Det var seks stykker, og alle dørene unntatt den fjerde var åpne. Jeg slo hånda mot døra i den tro at den kanskje ville åpne seg. «Hva er det?» ropte en mann innenfra. «Det er opptatt!» 17
«Hvem er det som er der inne?» ropte jeg. «Hva faen?» Jeg kikket inn i glipen mellom døra og karmen og fikk se en kraftig kar sitte på do. Det tok bare ett sekund å slå fast at han var alene i båsen. «Dra til helvete!» bjeffet mannen. Jeg løp ut fra toalettet igjen og holdt på å gli på de våte gulvflisene. Da jeg kom ut i solskinnet igjen og så alle menneskene som strømte forbi, følte jeg meg helt overveldet. Ethan kunne være hvor som helst. Jeg visste ikke hvilken vei jeg skulle ta, men alt var bedre enn bare å stå der og kope. Dermed løp jeg mot foten av den nærmeste berg-og-dal-banen, Humdinger, der om lag hundre mennesker sto og ventet på å få stige om bord. Jeg lot blikket gli langs køen på utkikk etter en trillevogn eller en liten gutt uten vogn. Jeg løp videre. Rett foran meg lå KidLand Adventure, den delen av Five Mountains som var beregnet på barn som var for små til å kjøre de store berg-og-dal-banene. Var det sannsynlig at noen ville stikke av med Ethan og så ta ham med bort til karusellene? Egentlig ikke. Med mindre det altså handlet om en forveksling, at noen hadde stilt seg bak trillevognen og gått av gårde med den uten å ta en titt på ungen. Jeg hadde nesten gjort det samme selv på et kjøpesenter en gang. Trillevognene var like, og jeg hadde tankene annensteds. Rett foran meg sto en liten, tykkfallen dame. Hun hadde ryggen til og skjøv på en trillevogn som lignet fryktelig på vår. Jeg satte opp farten, kom meg opp på siden av henne, og så bykset jeg foran og så på ungen. Det var en liten jente i rosa kjole, i treårsalderen, med røde og grønne prikker malt i ansiktet. «Er det noe som feiler deg?» spurte damen. 18
«Beklager,» sa jeg, og fikk ikke engang ut hele ordet før jeg snudde meg mens jeg hele tiden speidet, speidet, speidet – Jeg fikk øye på enda en trillevogn. En blå en med en liten tøybag i kurven bak. Det var ingen som passet på trillevognen. Den sto bare der. Fra min vinkel så jeg ikke om det satt noen i den. I øyekroken fikk jeg et glimt av en mann. Med skjegg. Han løp sin vei. Men jeg ga blaffen i ham. Jeg spurtet mot den forlatte trillevognen. Vær så snill, vær så snill, vær så snill … Jeg løp foran vognen og kikket oppi. Han hadde ikke våknet engang. Hodet lå fremdeles tippet mot den ene siden, og øynene var lukket. «Ethan!» sa jeg. Jeg bøyde meg ned, løftet ham opp av trillevognen og holdt ham tett inntil meg. «Ethan. Å, herregud, Ethan!» Jeg holdt ham foran meg så jeg fikk sett ansiktet hans, og han rynket pannen, som om han var på gråten. «Det går bra,» sa jeg. «Det går så bra, så. Pappa er her.» Så gikk det opp for meg at han ikke var lei seg fordi noen hadde stukket av med ham. Han var irritert fordi jeg hadde vekket ham. Men likevel sa jeg at alt gikk bra, om og om igjen. Jeg klemte ham hardt inntil meg og klappet ham på hodet. Da jeg holdt ham opp foran meg igjen, sluttet leppa hans å dirre lenge nok til at han fikk pekt på munnviken min og sagt: «Har du spist sjokolade?» Jeg lo og gråt på samme tid. Det tok meg en stund å hente meg inn, og så sa jeg: «Vi må finne mamma og si ifra at alt er i orden.» «Hva er det som skjer?» spurte Ethan. Jeg fant fram telefonen og trykket inn hurtigtasten til 19
Jans mobil. Det ringte fem ganger før jeg kom til svareren. «Jeg har ham,» sa jeg. «Jeg kommer til inngangen.» Aldri før hadde Ethan kjørt så fort i trillevognen. Han strakte ut hendene og lo mens jeg skjøv ham gjennom menneskemengden. Forhjulene vinglet så voldsomt at jeg måtte tippe trillevognen bakover, og da lo han bare enda mer. Straks jeg kom fram til hovedinngangen, stanset jeg og så meg rundt. Ethan sa: «Jeg tror kanskje jeg vil prøve den svære bergog-dal-banen. Jeg er stor nok.» «Hold an, kamerat,» sa jeg og kikket meg omkring. Jeg fisket fram mobilen igjen og la igjen enda en beskjed: «Hei, vi er her. Rett ved porten. Hvor er du?» Så stilte jeg meg med trillevognen midt på gangveien, rett innenfor porten, der folk ble geleidet mot attraksjonene. Jan kunne ikke overse oss der. Jeg sto foran vognen, slik at Ethan så meg. «Jeg er sulten,» sa han. «Kom ikke mamma tilbake? Dro hun hjem? Glemte hun ryggsekken med brødskivene?» «Vent litt,» sa jeg. «Kan jeg få en med bare peanøttsmør? Jeg vil ikke ha med både peanøttsmør og syltetøy.» «Bare vær litt tålmodig nå, greit?» sa jeg. Jeg holdt i mobilen, parat til å vippe opp dekselet straks den ringte. Kanskje Jan snakket med sikkerhetsvaktene. Og det var i så fall ikke så dumt, selv om jeg hadde funnet Ethan. For det var faktisk noen som sprang rundt i parken og stakk av med andre folks unger. Ikke bra. Jeg ventet ti minutter før jeg ringte Jans mobil igjen. Ikke svar nå heller. Denne gangen la jeg ikke igjen noen beskjed. Ethan sa: «Jeg vil ikke være her. Jeg vil kjøre en karusell.» «Bare vent litt, kompis,» sa jeg. «Vi kan ikke dra uten moren din. Da vet hun ikke hvor hun skal finne oss.» «Hun kan ringe,» sa Ethan og sparket med beina. 20
En av parkens ansatte, lett gjenkjennelig med kakifarget bukse og skjorte med logoen til Five Mountains brodert på, gikk forbi. Jeg grep ham i armen. «Er du sikkerhetsvakt?» spurte jeg. Han holdt opp en liten walkietalkie. «Jeg kan få fatt i vaktene,» sa han. På anmodning fra meg kalte han opp vaktene for å høre om noen var i ferd med å hjelpe Jan. «Hun må få vite at jeg har funnet sønnen vår,» sa jeg. Stemmen som kom fra walkietalkien, sprakte. «Hvem? Vi har ikke hørt noe om det.» «Beklager,» sa den parkansatte og fortsatte videre. Jeg prøvde å stagge panikken. Noe var fryktelig galt. Noen prøver å stikke av med ungen din. En mann med skjegg løper sin vei. Kona di kommer ikke tilbake til møtestedet. «Ikke vær redd,» sa jeg til Ethan og gransket menneskemengden. «Hun er nok rett rundt svingen. Og da går vi og finner på noe morsomt.» Men Ethan sa ingenting. Han hadde sovnet igjen.
21
Del ĂŠn Tolv dager tidligere
Én
«Ja?» «Mr. Reeves?» sa jeg. «Ja?» «Dette er David Harwood fra Standard.» «Ja, David.» Sånn var det med politikere. Man sa «Mister» til dem, og de brukte fornavnet ens. Det spilte ingen rolle om man snakket med USAs president eller en visergutt i forvaltningskomiteen. Bob eller Tom eller David var man like fordømt. Aldri Mr. Harwood. «Hvordan står det til i dag?» spurte jeg. «Hva vil du?» spurte han. Jeg fant ut at jeg skulle skru på sjarmen for å parere det avvisende svaret. «Jeg håper jeg ikke ringer ubeleilig. Du har nettopp kommet hjem igjen, er det ikke så? Var det i går?» «Ja,» sa Stan Reeves. «Og denne turen var – hva da? En studietur?» «Det stemmer,» sa han. «Til England?» «Ja,» sa han. Det å få opplysninger ut av Reeves var lettere sagt enn gjort. Kanskje fordi han ikke likte meg noe særlig. Han mislikte artiklene jeg hadde skrevet om det som kanskje kunne bli en ny næringsvei i Promise Falls. «Hva kom det ut av disse studiene, da?» spurte jeg. 25
Han sukket, som om han avfant seg med at han i det minste måtte svare på et par spørsmål. «Vi fant ut at de har hatt profittbaserte fengsler i Storbritannia en god stund, og at det er en suksess. Wolds Prison er blitt drevet på den måten siden begynnelsen av nittitallet.» «Var Mr. Sebastian med deg på denne rundturen til fengsler i England?» spurte jeg. Elmont Sebastian var administrerende direktør for Star Spangled Corrections, en bedrift med millionomsetning som ville bygge et privat fengsel rett utenfor Promise Falls. «Så vidt jeg vet, var han var med på deler av turen,» sa Stan Reeves. «Han hjalp til med tilrettelegging for delegasjonen.» «Var det andre fra Promise Falls’ bystyre i den delegasjonen?» spurte jeg. «Som du sikkert vet fra før av, David, ble jeg utpekt av bystyret til å dra til England og se hvordan driften har gått der borte. Det var et par stykker der fra Albany, selvfølgelig, og en utsending fra det offentlige fengselsvesenet.» «Greit,» sa jeg. «Og hva fikk dere egentlig ut av turen?» «Vi fikk bekreftet mye av det vi visste fra før av. Straffeanstaltene som er drevet av private, drives mer effektivt enn offentlige.» «Er ikke det fordi lønningene er mye lavere hos de private, og de heller ikke har de samme velferdsgodene som de fagorganiserte som er offentlig ansatt?» Et oppgitt sukk. «Hakk i plata, David.» «Det er ikke bare en oppfatning, Reeves,» sa jeg. «Det er et veldokumentert faktum.» «Vet du hva som også er et faktum? Det er et faktum at fagforeningene flår myndighetene hvor enn de slipper til.» «Det er også et faktum,» sa jeg, «at det i privatdrevne fengsler er flere overfall på vakter og mer vold blant fangene, og det skyldes i stor grad at arbeidsstyrken er blitt redusert. Var det tilfelle i England?» 26
«Du er akkurat som de der blåøyde idealistene ute ved Thackeray som ligger våkne om natta når en innsatt flyr på en annen.» Noen fakultetsmedlemmer ved Thackeray College hadde slått seg sammen for å forhindre etableringen av et privat fengsel i Promise Falls. Det var i ferd med å bli en cause célèbre ved skolen. Reeves fortsatte: «Hvis en fange skulle finne på å knivstikke en annen fange, kan du forklare meg hvordan det går ut over samfunnet?» Jeg noterte uttalelsen. Dessuten hadde jeg gjort et digitalt opptak, i tilfelle Reeves noen gang skulle nekte for å ha sagt det. Problemet var at det bare ville ha styrket populariteten hans å si den slags offentlig. «Tja, det ville i hvert fall ha gått ut over dem som driver fengselet,» slo jeg tilbake, «i og med at de får offentlig tilskudd per fange. Begynner de å ta livet av hverandre, går finansieringen fløyten. Har du gjort deg noen tanker om Star Spangled Corrections’ aggressive lobbyvirksomhet i kongressen for strengere straffer, og da særlig lengre fengselsstraffer for en hel rekke forbrytelser? Er ikke det nokså egennyttig?» «Jeg må på et møte,» sa han. «Har Star Spangled Corrections valgt tomt ennå? Etter det jeg forstår, vurderer Sebastians selskap forskjellige steder.» «Ingenting er bestemt ennå. Det er flere tomter å velge mellom i Promise Falls-området. Du er vel klar over, David, at dette betyr en rekke nye arbeidsplasser. Forstår du? Ikke bare for folk som ville ha fått jobb ved fengselet, men for mange lokale leverandører. Dessuten er det svært sannsynlig at et anlegg her vil motta domfelte fra andre steder i landet, og det innebærer at det kommer familier hit på besøk som overnatter på lokale hoteller, handler varer i nærmiljøet og spiser på restauranter her. Du fatter det, ikke sant?» 27
«Det blir altså litt som en turistattraksjon,» sa jeg. «Kanskje den kan ligge side om side med den nye fornøyelsesparken vår.» «Har du bestandig vært en drittsekk, eller er det noe de lærer bort på journalistskolen?» spurte Reeves. Jeg ville tilbake til saken. «Star Spangled er nødt til å legge fram en reguleringsplan for den tomta de velger, til votering i bystyret. Hva har du tenkt å stemme når den tid kommer?» «Da blir jeg nødt til å vurdere de faktiske forholdene ved forslaget og stemme i henhold til det, på en objektiv måte,» sa Reeves. «Er du redd folk skal tro at du på forhånd har bestemt deg for hva du skal stemme?» «Hvorfor skulle noen tro det?» spurte Reeves. «Tja, på grunn av Firenze, for eksempel.» «Firenze? Hvem Firenze snakker du om?» «Turen din til Firenze. Du forlenget studieturen. Istedenfor å dra rett hjem fra England, reiste du til Italia og ble værende der i flere dager.» «Det var … det inngikk i undersøkelsene.» «Det visste jeg ikke,» sa jeg. «Kan du oppgi hvilke fengsler du besøkte i Italia?» «Jeg kan sikkert få noen til å gi deg den oversikten.» «Du kan ikke bare si det nå? Kan du i det minste fortelle hvor mange italienske fengsler du besøkte?» «Ikke på strak arm,» sa han. «Var det flere enn fem?» «Jeg tror ikke det.» «Under fem, altså,» sa jeg. «Var det flere enn to?» «Jeg er virkelig ikke –» «Besøkte du et eneste fengsel under oppholdet i Italia, Reeves?» «Iblant kan man utrette det man skal uten faktisk å dra 28
til disse stedene. Man får i stand møter, man møtes et annet sted –» «Hvilke representanter for italienske fengselsmyndigheter møtte du andre steder?» «Jeg har virkelig ikke tid til dette her.» «Hvor i Firenze bodde du?» spurte jeg, enda jeg visste svaret. «På Maggio,» sa Reeves nølende. «Da traff du vel Elmont Sebastian mens du var der?» «Jeg tror faktisk jeg støtte på ham i lobbyen et par ganger,» sa han. «Sant å si var du vel Sebastians gjest?» «Gjest? Jeg var gjest ved hotellet, David. Du kan ikke drive og blande fakta.» «Men Sebastian – eller, rettere sagt, Star Spangled Inc. – betalte jo flybilletten din til Firenze og for innkvarteringen, stemmer ikke det? Du fløy fra Gatwick den –» «Hva faen er dette her for noe?» spurte Reeves. «Har du kvittering for oppholdet i Firenze?» spurte jeg. «Jeg kunne nok ha fått fatt i den hvis jeg ville, men hvem går rundt og sparer på hver eneste kvittering?» «Du har bare vært hjemme én dag. Jeg vil tro at hvis du har hatt en kvittering, kan du ikke ha rukket å miste den ennå.» «Hør her, du har ikke en dritt med mine kvitteringer å gjøre.» «Så hvis jeg skulle skrive en artikkel der det står at Star Spangled Corrections betalte for oppholdet ditt i Firenze, ville du greie å grave fram en kvittering som beviste at jeg tok feil?» «Altså, du er faen ikke lite frekk som driver og slenger rundt deg med beskyldninger på den måten.» «Ifølge mine opplysninger kom oppholdet ditt, pluss avgifter og billetter til Galleria dell’ Accademia og alt fra 29
minibaren, på tre tusen fem hundre og tjueseks euro. Høres det riktig ut?» Bystyrerepresentanten sa ingenting. «Reeves?» «Jeg vet ikke helt,» sa han lavt. «Det kan ha vært der omkring. Det må jeg i så fall sjekke. Men du er helt på jordet når du antyder at Sebastian har betalt gildet.» «Da jeg ringte hotellet for å få bekreftet at regningen din er blitt tatt hånd om av Elmont Sebastian, forsikret de meg om at alt ble dekket.» «Det må være en feil et sted.» «Jeg har en kopi av regningen. Den ble belastet Sebastians konto.» «Hvordan i svarte fikk du fatt i den?» Jeg hadde ikke tenkt å røpe det, men en dame som ikke hadde mye til overs for Reeves, hadde ringt fra et skjult nummer tidligere på dagen og fortalt om hotellregningen. Jeg antok at hun enten jobbet i rådhuset eller på Elmont Sebastians kontor. Hun oppga ikke navn. «Sier du at Sebastian ikke har betalt regningen din?» spurte jeg. «Jeg har Visa-nummeret hans her. Skal vi sjekke det?» «Din jævla dritt.» «Når denne fengselssaken blir lagt fram for bystyret, kommer du da til å si at du er i en interessekonflikt, i og med at du har mottatt det som er å regne som en gave fra fengselsselskapet?» «Du er en helvetes drittsekk, vet du det?» sa Reeves. «En jævla drittsekk.» «Skal jeg tolke det som et nei?» «En forpult drittsekk.» «Jeg tar det som en bekreftelse.» «Vil du vite hva som virkelig ergrer meg?» «Hva da, Reeves?» 30
«Denne overlegne holdningen fra en som deg, som jobber for en avis som er blitt til en jævla vits. Du og de forbanna teoretikerne fra Thackeray og alle dem dere får med dere, får jo helt hetta bare fordi noen har planer om å legge driften av et fengsel ut på anbud, samtidig som dere selv gjør flittig bruk av billige frilansere. Jeg husker da Promise Falls Standard faktisk var en avis folk hadde respekt for. Det var selvfølgelig før abonnementstallene gikk til helvete, da den faktisk hadde journalister som rapporterte lokale hendelser, før familien Russell begynte å sette ut noen av journalistoppdragene til utlendinger. De får faen meg journalister i India til å følge bystyremøter over nettet og så skrive om det som skjedde der, for en brøkdel av hva det ville ha kostet å få en journalist her hjemme til å gjøre jobben. Enhver avis som gjør sånt og likevel tror at den er en skikkelig avis, lever ikke i den virkelige verden, min venn.» Han la på. Jeg la fra meg pennen, tok av hodetelefonen og trykket inn stopp-knappen på den digitale opptakeren. Jeg hadde vært nokså stolt av meg selv, helt til det på slutten. Telefonlinjen hadde bare vært ledig i ti sekunder da telefonen ringte. Jeg holdt hodetelefonen opp mot øret uten å tre den på. «Standard. Harwood.» «Hei.» Det var Jan. «Hei,» sa jeg. «Hvordan går det?» «Greit.» «Er du på jobb, eller?» «Ja.» «Hva er det for noe?» «Ingenting.» Jan nølte. «Jeg tenkte bare på den filmen. Den med Jack Nicholson, vet du?» «Du må si litt mer,» sa jeg. 31
«Den der han har bakteriefobi og alltid har med seg plastbestikk på restaurant?» «Jo da, jeg skjønner hvilken du mener,» sa jeg. «Tenkte du på den?» «Husker du den scenen der han går til psykolog? Og så sitter det masse folk på kontoret hans? Og han kommer med den replikken? Han sier: ’Tenk om det ikke blir noe bedre’.» «Ja,» sa jeg lavt. «Jeg husker det. Var det dét du tenkte på?» Hun skiftet tema. «Hva med deg? Har du gjort et scoop, Woodward?»
32