Lucifers fall (9788241916366) by Vigmostad & Bjørke

Nådegiveren –

Nominert til Maurits Hansenprisen for beste krimdebut i 2015

–

«… en spennende historie, velegnet til å lese i én jafs.» ole jacob hoel, adresseavisen «… en herlig ferd tilbake i krimhistorien.» geir vestad, hamar arbeiderblad

I djevelens klør –

sensommeren 1918 bringer en hensynsløs morder død og fordervelse til Trondheim. Flere av byens ledende borgere tas av dage på grotesk vis. Privatoppdager Falkener og hans følgesvenn doktor Wilberg koples raskt på saken for å bistå politiet. Snart leder sporene til byens elite, der skjelettene i skapene er mange. Uhyggen brer seg i byen – hvem blir neste offer? For å kunne stanse de bestialske drapene, må Falkener og Wilberg først finne ut hvorfor morderen begår ugjerningene.

«Romanen er et funn for alle som synes at krim skal være god og lett underholdning, uten at blodspruten står fra hver side.» geir vestad, hamar arbeiderblad «I DJEVELENS KLØR er en helt utmerket lektyre i påska eller på tunge før-påskekvelder … Nok en gang: Løp og kjøp!» kjell arntzen, ranheimsavisa

LUCIFERS FALL

«Listig og vellykket.» erik munsterhjelm, tønsbergs blad

«Ansiktet var hvitt som kritt som en følge av det enorme blodtapet. En fryktelig sannhet gikk opp for meg. Han hadde vært i live da han ble lemlestet. Døde menn blør ikke.»

JAN BORIS STENE

foto: Jørgen Kvam

FLERE ROMANER MED Falkener & Wilberg:

Jan Boris Stene (f. 1978) er fra Ranheim i Trondheim og arbeider til daglig som lege ved St. Olavs hospital. Han debuterte i 2015 med den kritikerroste krimromanen Nådegiveren. Boken ble nominert til Maurits Hansen-prisen for beste krimdebut. Lucifers fall er Stenes tredje roman.

ISBN 978-82-419-1636-6

788241 916366 bokomslag: Erlend Askhov

Lucifers fall

Jan Boris Stene

Lucifers fall Et Falkener og Wilberg-mysterium

Copyright © Vigmostad & Bjørke as 2018 Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen Omslagsdesign: Erlend Askhov Omslagsillustrasjon: Foto av Frimurerlogen i Trondheim, 1908: Erik Olsen / ntnu ub Kart hentet fra Føreren gjennem Trondhjem og Omegn, Centraltrykkeriet Ellewsen & Co.’s Forlag, 1930. Papir: 70 g Holmen Book Cream 1,8 Boken er satt med 11,2/15,7 pkt. Sabon 1. opplag 2018 isbn: 978-82-419-1636-6 Spørsmål om denne boken kan rettes til Vigmostad & Bjørke as Kanalveien 51 5068 Bergen Telefon 55 38 88 00 Eller e-post til post@vigmostadbjorke.no www.vigmostadbjorke.no Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering som er inngått med Kopinor.

Her fĂ¸lger doktor Wilbergs beretning:

Kapittel 1

«En aften på by’n»

«Så der er du!» utbrøt jeg andpusten og stoppet i døråpningen som førte ut til den store balkongen. Jeg hadde benflydd trappene i logebygningen i jakten på min venn, etter å ha mistet synet av ham i vrimmelen som hadde oppstått etter at første avdeling av konserten var ferdigspilt. Falkener stod lent mot en av de fire joniske søylene. Han snudde seg – de lett skjelende øynene i det solbrune ansiktet så tomt på meg. Han støttet venstrehånden mot balkonggelenderet og førte høyrehånden, den med hans Sorte Mand, mot munnen. Så tok han et dypt drag av sigaren og presset røken ut mellom tennene. Den glødende kveldssolen speilet seg i det pomadefylte sorte håret. «Beklager, Wilberg, jeg trengte litt frisk luft. Du vet, tankene …» Det var en melankoli i den dype røsten som ikke pleide å være der, og som skar fullstendig med den oppildnede euforien som herjet alle som gjestet logen denne aftenen.

Jeg visste nøyaktig hva han mente. Falkener hadde ikke vært seg selv den siste tiden. Hans nye husholderske, fru Bagøien – et godslig eldre kvinnemenneske som det neppe kunne sies et ondt ord om, hadde funnet det nødvendig å ringe meg og be om hjelp. «Han e itte seg sjøl», hadde hun sagt med skjelvende stemme på sitt karakteristiske østerdalsk. Jeg skal innrømme at jeg i første omgang fnyste av denne bekymringen – jeg kjente da Falkener og visste at han hadde nerver av stål og ikke lot noe gå inn på seg. Men når sant skal sies, hadde jeg blitt oppriktig bekymret for ham i det samme øyeblikket som han åpnet døren for å slippe meg inn i sin leilighet; han, som alltid pleide å være kledd i en av sine eksklusive tredelte dresser fra skreddermester Skjevlo, stod i bare morgenkåpen, og skjeggstubbene var ikke til å ta feil av selv i den dunkle belysningen i gangen. Bare det i seg selv var et illevarslende tegn. Det var således tydelig at et eller annet tæret på ham. Og så hadde han fortalt meg det: Det var i disse dager, for tredve år siden, at hans søster, Cathrine, hadde dødd under en fosterfordrivelse. Han hadde nevnt søsterens skjebne for meg første gang for et drøyt år siden – i forbindelse med vår siste sak. Svangerskapet hadde vært et resultat av en voldtekt, og gjerningsmannen var aldri blitt funnet. I alle år siden hadde Falkener jaktet på denne overgriperen uten å finne ham, noe som var hans store sorg i livet og, antok jeg, en av

hovedårsakene til at han hadde slått inn på detektivgeskjeften. Jeg hadde foreslått å gå på kveldens konsert i et forsøk på å få Falkeners tanker over på noe annet. Han hadde motstrebende blitt med, mest av medlidenhet for mitt forsøk på å muntre ham opp, tror jeg. Men det var en viss interesse å spore hos ham for den stort anlagte konserten, som var tenkt som en markering av at Europa snart stod overfor en ny tid. Hendelsene nede på kontinentet inngav et håp om bedre tider. Det som senere skulle bli kjent som Hundredagersoffensiven, var nylig innledet med slaget ved Amiens, der de allierte hadde vunnet en knusende seier over sentralmaktene. Kunne dette bety slutten på rasjoneringskøene, dyrtiden og brennevinsforbudet? Lite visste vi vel i vår naivitet om det som skulle komme i kjølvannet av krigen. Men slik hadde vi altså havnet på balkongen utenfor festsalen i Frimurerlogen i Trondhjem, etter først å ha inntatt et fortreffelig måltid i den nyåpnede Palmehaven på Britannia Hotel rett nede i gaten. Jeg gikk lenger ut på balkongen og så utover byen, mens svetten sildret nedover tinningene. Det summet i stemmer og brummet i bilmotorer, og et og annet hestevrinsk kunne også høres. To duer som kurtiserte bortover balkonggelenderet, virket helt uinteressert i oss. Jeg trakk luften inn gjennom nesen og lot den fylle kroppen med duft av syrin, burot og bensin, ispedd et lite hint av sild som slo inn

fra Kjøpmannsgaten til høyre (man bor nå engang i en by). Den oppvarmede muren og den lumre luften sendte en pirrende fornemmelse gjennom kroppen – som når et håp om nye og bedre tider melder sin ankomst. I det samme hørte jeg velkjente lyder fra et ustemt trekkspill; Kneppell-Krogh, en av byens avholdte originaler, var på plass. Jeg vinket til ham, og han nikket overstrømmende hjertelig tilbake. Han stod ofte i Munkegaten, rett ved mitt kontor, og jeg hadde snakket med ham en del ganger nå. Han påstod hårdnakket at han var av dansk adelsslekt og med all rett kunne titulere seg baron, så hver gang jeg hilste på ham, nikket jeg ærbødig og sa «herr baron». Jeg lot de falske tonene hans blande seg med de øvrige inntrykkene så langt denne kvelden, og kjente på en uttalt trygghet. Jeg speidet nedover Søndre gate og på solen som snart gikk ned. Løvet som hang på trærne, svaiet lett i den svake solgangsbrisen og avgav en behagelig raslelyd. Det var som om brostenen dampet i den sterke sensommersolen. Om ikke lenge skulle jeg stå slik igjen og speide, riktignok i sjakett og ikke i livkjole, og ikke på en balkong, men ved et kirkealter. Om ikke så lenge … Jeg snudde meg mot Falkener, som stod og stirret fjernt på et punkt i murveggen, fremdeles med ryggen mot gaten og tilsynelatende uinteressert i det yrende folkelivet denne kvelden. Han merket at jeg så på ham, og satte sigaren til munnen.

«Nå, hva sier du om stykket av Wagner?» spurte jeg, og kom i farten ikke på hva det het. «Er det ikke Wagner som er favorittkomponisten?» Vi hadde hørt utdrag fra Wagners mektige «Götterdämmerung», og avsluttet før pause med den skjellsettende «Siegfrieds død og begravelse». Hammerslagene dundret fremdeles i kroppen og gav et ubehagelig sug i mellomgulvet. Jeg hadde forventet en vittig kommentar fra Falkener over dette valget av repertoar, for eksempel en besk hentydning til at dirigent Svendsen måtte ha fått et akutt anfall av humor. For hvilken ironi var det ikke å skulle spille nettopp Wagners «Ragnarok» i en stund som denne. Jeg så mot horisonten og syntes et kort øyeblikk å ane verdensbrannen i det fjerne. Om et kvarter skulle vi høre Dvořáks niende symfoni – «Fra den nye verden». Vi var så å si i vakuumet mellom en verdens undergang og oppbygningen av en ny – en overgang den russiske tsar og hans familie hadde fått et ublidt møte med en drøy måned tidligere. «Mektig», svarte Falkener etter en stund og tørket svetten med et allerede gjennombløtt lommetørkle. Han snudde seg og stilte seg ved siden av meg. «Ikke på nivå med Berlinerfilharmonikerne under Nikisch, naturligvis», fortsatte han og inhalerte kraftig igjen, «men orkesteret kommer seg. Svendsen imponerer.» Jeg jublet inni meg. Han hadde knapt svart med annet enn enstavelsesord de siste dagene.

Kveldens mektige toneepos hadde effekt på den store musikkelskeren Astor Falkener. Jeg visste at Falkener hadde delte meninger om kvaliteten på Trondhjem symfoniorkester. Det femti mann store orkesteret var for anledningen forsterket med militær- og teatermusikere, og det formelig glødet både av musikerne og instrumentene, og ikke minst av dirigenten selv, herr Svendsen. Ovasjonene ville ingen ende ta, og det var i denne unisone euforien at jeg hadde mistet min venn av syne. En stemme skar med ett gjennom luften. Duene på gelenderet flakset sin vei – summingen fra det begeistrede publikum stilnet. De falske trekkspilltonene svant hen. Under oss – nederst i trappen som førte fra Frimurerlogens vestibyle og ut i Kongens gate – stod en eldre mann og bannet innett mens han skjøv en eldre kvinne bort fra seg. Vi bøyde oss fremover for å observere opptrinnet. Falkeners blikk mørknet. «Du kan ikke bare gå midt under konserten, Lauritz. Hvor skal du? Hvis du har tenkt deg dit igjen …» Stemmen hennes var nær ved å briste. Mannen så fult på henne, og deretter på to menn som stod og røkte like ved, lett smilende. Det noble, lett forulempede ansiktet var fordreid i en grimase. Det rykket i mustasjen, og hånden som ble ført opp mot den, skalv voldsomt. «Ikke legg deg opp i dette, Hilda!» Han rev flosshatten ut av kvinnens hender og føk av gårde mot

Kjøpmannsgaten så jakkeskjøtene flagret. Kvinnen ble stående og se etter ham. En mann lo et eller annet sted. En yngre kvinne kom løpende ned trappen og geleidet den eldre kvinnen inn i logen igjen. De to mennene, som jeg gjenkjente som kollegene Kobro og Baltzersen – den første en høyreist, silkeglatt trondhjemmer som hadde den irriterende egenskap at han sjarmerte alle han møtte, spesielt sykepleiere, den andre en kortvokst, mer ubehøvlet innflyttet nordlending, som i visse kretser bare ble omtalt som «den røde lege» – stumpet sigarettene og ristet megetsigende på hodet før de smilende forsvant inn i logen. Kobro var, til tross for sine nesten femti år, reservelege ved Trondhjem sykehus og visstnok overlege Alexander Holsts protesjé. En beskjeden karriere, for den som ikke visste bedre, men Kobro hadde ambisjonene i forskningen, og ikke i klinikken, og hadde avfunnet seg med å spille annenfiolin ved kirurgisk avdeling. Baltzersen, som var jevngammel med Kobro, hadde jeg arbeidet mye sammen med de siste årene, og hadde endog behandlet ham selv for en ikke helt ufarlig tilstand for et par år siden – et resultat av hans livsnytende personlighet; han gikk ikke av veien for hverken en håndfull sigaretter eller to–tre fettrike måltider om dagen. Han pleide alltid å komme med den samme setningen hver gang vi møttes: «De reddet meg, Wilberg, glem ikke det.» Tilnavnet «den røde lege» hadde Baltzersen fått for sitt sosiale engasjement i byen, snarere enn for sitt

politiske ståsted, selv om han også politisk var langt mer radikal enn de fleste av sine kolleger. Han vekket ofte harme hvor enn han talte, men jeg må innrømme at jeg beundret ham for hans mot. Falkener, som på nytt var blitt rammet av tungsinn, kunne fortelle at den eldre kvinnen var hans gudmor og en nær venninne av hans mor. Jeg sporet en viss amperhet i stemmen. I det samme lød signalet som indikerte at pausen var over, og vi gikk tilbake til våre plasser på galleriet. Dvořáks symfoni var, for å være ærlig, ikke noe for meg; jeg har alltid foretrukket det germanske uttrykk i så vel musikk som i de fleste andre kunstarter. Men Falkener syntes å være begeistret. Melankolien ble sakte, men sikkert fortrengt og erstattet med den ro som alltid preget ham. Han smilte fra øre til øre da vi gikk ned trappen etter endt konsert, i likhet med det øvrige publikum. I den bladgullornamenterte vestibylen – der trengselen minnet ubehagelig om de lange rasjoneringskøene vi til stadighet var blitt nødt til å stå i, men summingen var atskillig muntrere – gikk Falkener bort til en eldre mann. Han hadde dette høvdingpreget som jeg forbandt med både Bjørnstjerne Bjørnson og Henrik Ibsen, og han kunne minne om dem begge med sitt morske ansikt, sin hvite hårmanke og sine veldige bakkenbarter. Mannen hevet hånden langsomt mot flosshatten han nettopp hadde satt på hodet, da han fikk se Falkener. Han var lang og kraftig,

og stokken han holdt i hånden, behøvde han, for han vagget kraftig som en sjømann i romrus og sterk storm da han beveget seg. «Ah, min gode Astor», utbrøt han med dyp stemme og klemte Falkeners hender hjertelig mens han kjempet for ikke å falle over ende. Falkener nikket ærbødig; det lyste i hans øyne. «Og Wilberg!» messet kjempen videre og grep mine hender. Vi hadde møtt doktor Vogt, pensjonert bylege og forhenværende bestyrer ved sinnssykeasylet Tronka på Kalvskinnet, en mann jeg hadde lært å kjenne de første årene jeg oppholdt meg i Trondhjem, men som jeg hadde sett lite til etter at han gikk av. Falkener skulle senere fortelle meg at det var doktor Vogt som gjennom sine kontakter i sin tid hadde åpnet dørene til de store universitetene i Tyskland for ham. Vogt var en nær venn av familien Falkener og hadde vært Falkeners mentor. Hengivenheten i Falkeners blikk var nærmest til å ta og føle på. I det samme hilste Kobro og Baltzersen på oss der de gikk for å hente sine kapper og hatter. Jeg tenkte et øyeblikk at jeg hadde gått glipp av et møte i legeforeningen – halvparten av byens legestand måtte da være her i aften? «Hvordan står det til med din far?» spurte doktor Vogt etter en kort passiar om fordums tider. «Det er lenge siden jeg har snakket med Christian nå.» En skygge la seg over Falkeners ansikt. Jeg hadde en gang spurt Falkener om hans foreldre, men han

hadde bare ristet på hodet og begynt å snakke om noe annet. Vogt kremtet beklemt og klappet Falkeners hånd, og avsluttet med en forsikring om at de snart måtte møtes igjen. Falkener måtte bare komme innom ham en dag. Han satt stort sett hjemme om dagene nå etter at benene hadde sviktet. «Lege, leg deg selv», deklamerte han og slo den store neven sin mot det ene låret og lo. En av logens tjenere kom bort og sa at bilen til doktor Vogt stod klar. Vogt sa adjø til oss og lot deretter tjeneren geleide seg ut, mens han utbasunerte at han hadde lyst til å kjøre selv i aften. Ruud fikk sette seg bak. «Min mentor», forklarte Falkener idet vi fikk utlevert våre hatter og stokker. «Man skulle ikke tro at den gamle kjempen i sin tid var en av Norges beste svømmere – og fektere. Jeg har mye å takke ham for.» Trykket på det personlige pronomenet avslørte en bitter undertone. Den deilige sensommerluften fylte lungene og heten slo mot oss da vi kom ut på trappen. Solen hadde gått ned i horisonten, men lyset skinte fremdeles rundt oss. Kunne det virkelig være så varmt så sent på aftenen – og så lyst? I et glimt så jeg for meg en verden i fred og et lidenskapelig kyss ved et alter. Men kun i et glimt. For fra høyre slo den intense heten stadig kraftigere mot oss. Og fra samme hold hørtes et veldig rabalder. Jeg snudde meg. Foran oss veltet flammene opp fra en av bryggene i Kjøpmannsgaten.