Fattig by Vigmostad & Bjørke

Fattig

9 Forord

11 Til min sønn

Av Bente Simonsen

13 Fattigdom i Norge

Av Tone Fløtten

27 Livet på samfunnets sidelinje

Av Lisa Kleppe Gulbrandsøy

31 Vi må slutte å sløse med mennesker

Av Henrik Asheim

41 Arbeidslinjas skyggeside

Av Emil Øversveen

49 For lite lønn å leve av

Av Trine Østereng

57 Er den norske drømmen død?

Av Mímir Kristjánsson

63 Robin Hood-paradokset

Av Kalle Moene

73 Et sted å høre til

Av Lars-Marius Ulfrstad

81 Boligpolitikken må på rehab

Av Filip Rygg

89 Tredje boligsektor

Av Sarah Prosser og Ole Pedersen

95 Alle skal bo godt og trygt

Av Jan Hjelle

103 Den skjøre vellykketheten

Av Jørn-Henning Theis

111 Fra individ til fellesskap

Av Golizar Sadon, Firas Aoun, Shurooq Hussein og Sunniva Bakke

117 Saman er ein mindre aleine

Av Anneline Mellin-Olsen

125 Vi skammer oss ikke

Av Gunnar Wiederstrøm

133 En grunnleggende allergi mot urett

Av Kai Flatekvål

143 Bidragsytere

Hadde det vært opp til oss, ville det ikke vært behov for Robin Hood Huset. For det må være mulig å organisere samfunnet på en slik måte at alle får dekket sine grunnleggende behov. Slik er det dessverre ikke. Derfor trengs Robin Hood Huset, og huset trengs mer enn noen gang i dets 20 år lange historie. Ikke minst for å minne offentlige myndigheter om at fattigdom kan bekjempes, så lenge den politiske viljen finnes.

Det er selvsagt svært meningsfullt å drive et møtested for økonomisk vanskeligstilte. Husvennene – mangfoldet av besøkende, de flotte frivillige, dyktige ansatte og trofaste samarbeidspartnere – har gjort det mulig å skape et sted hvor mennesker som trenger det, kan sette seg ned, senke skuldrene og delta i et sosialt fellesskap. Robin Hood Huset åpner for møter mellom mennesker, og tilbyr en arena for fellesskap og deltakelse. Her er det ingen behovsprøving. Alle som ønsker det kan komme og få en kopp kaffe, spise et godt måltid, søke råd og veiledning og skape mening og aktivitet. Mange hundre barnefamilier med dårlig råd får tilbud om å delta i felles aktiviteter og opplevelser. Denne boken er en samling tekster om fattigdom og ulikhet. Forfatterne skriver for egen regning og er ikke nødvendigvis enige med hverandre om løsningene, men alle deler et engasjement for et mer rettferdig samfunn. Vårt ønske er at denne utgivelsen skal bidra til debatt og refleksjon om fattigdom og ulikhet, og at tekstene kan utfordre, provosere og bidra til at mennesker med makt aldri glemmer de som har minst, og som faller utenfor. Vi vil dedikere boken til Aksjonsgruppen mot sosial nød og Bente Simonsen og Wenche Berg Husebø. Det er takket være dere at Robin Hood Huset har kunnet utvikle seg til det huset det er i dag.

Håkon Pettersen & Sunniva Bakke

Til min sønn

Av Bente Simonsen

Du er min sønn

min kjære, dyrebare

Du er den som

jeg alltid vil forsvare

Du har vært med meg

gjennom tunge år

Du har forsaket

og fått dine sår

At også du ble sveket

er mitt minne

En urett som er

blitt min kraft, mitt sinne

Hvem skulle tro

det kunne hende her?

At barn ble fratatt

sunnhet, venner, klær

Uverdig trengende

er vi blitt kalt

Og over barn

er denne dommen falt

Jeg kaller det et samfunns omsorgssvikt

En velferdsstat

som ikke gjør sin plikt

Du er min sønn

min kjære, kjære venn

En dag skal dette

aldri skje igjen

Fattigdom i Norge

Av Tone Fløtten

Rundt årtusenskiftet ble fattigdommen gjenoppdaget som sosialpolitisk tema i Norge. Da hadde det lenge vært en offentlig og politisk selvforståelse at det ikke lenger var noen fattigdomsutfordringer å snakke om her til lands. I det følgende skal jeg diskutere fire spørsmål: Hvorfor var det så liten oppmerksomhet omkring fattigdom fra 1970-årene og noen tiår framover? Hvorfor har fattigdommen fått større oppmerksomhet på 2000-tallet?

Hvordan har utviklingen i fattigdom vært? Og hva er de største fattigdomsutfordringene nå?

Fattigdomsbekymringen som forsvant

Det er flere grunner til at fattigdom ikke fikk mye oppmerksomhet den siste delen av 1900-tallet. Sysselsettingen vokste mye fra 1970- årene og framover. Stadig flere kvinner fikk lønnet arbeid, og mange familier fikk dermed to inntekter. Sammen med funnet av olje i Nordsjøen bidro økningen i sysselsetting til en sterk økonomisk vekst, og denne veksten førte til en generell økning i

levestandard. Samtidig var alle de viktige velferdsordningene på plass gjennom etableringen av folketrygden. De som ikke kunne forsørge seg via eget arbeid, var i hovedsak sikret støtte fra det offentlige.

I en slik situasjon var det lite synlig nød av den typen en hadde sett i mellom- og etterkrigstiden, og de fleste trodde nok optimistisk at fattigdomsproblemet var mer eller mindre utryddet.

Gjenoppdagelsen av fattigdom

Etter mange år med sterk økonomisk vekst, ble Norge rammet av en økonomisk krise på slutten av 1980-årene. Mange havnet i problemer på grunn av arbeidsledighet. Dessuten hadde det vært en sterk utlånsvekst under jappetiden, men nå sank boligprisene, og mange fikk problemer med å betjene gjelden sin. Det ble igjen en offentlig oppmerksomhet omkring at en del husholdninger hadde store økonomiske problemer, og myndighetene innførte en gjeldsordningslov som gjorde det mulig for folk å sanere gjeld.

Forskere fra Forbruksforskningsinstituttet SIFO introduserte begrepet nyfattigdom, men ellers var ikke fattigdomsbegrepet mye benyttet i den norske offentligheten. I 1995 la Brundtland-regjeringen fram Velferdsmeldinga. I denne meldinga brukes ikke ordet «fattigdom», men det foreslås tiltak som skal forbedre situasjonen til grupper som hadde særlige levekårsutfordringer. I forbindelse med Stortingets behandling av meldinga tok SV til orde for at Norge burde ha en handlingsplan mot fattigdom, men det var først i 2002 at Bondeviks sentrumsregjering la fram en slik plan.

Den økte politiske oppmerksomheten omkring fattigdom falt sammen med at flere frivillige organisasjoner, som Frelsesarmeen og Kirkens Bymisjon, var opptatt av fattigdomsproblemet. I tillegg ble det etablert nye organisasjoner som talte de fatti-

ges sak. Fattighuset, Stiftelsen Landsforeningen Rettferd for Taperne (senere Stiftelsen Rettferd) og Stiftelsen Robin Hood

Huset er eksempler på dette. Denne mobiliseringen var en viktig årsak til at både offentligheten og politikerne fikk øynene opp for den norske fattigdommen.

Hva er egentlig fattigdom?

En viktig forklaring på at mange politikere (og andre) har latt være å bruke fattigdomsbegrepet, er at begrepet kan ha flere betydninger. En annen forklaring er at fattigdom kan måles på flere måter. De færreste vestlige land har offisielle fattigdomsdefinisjoner og/eller offisielle fattigdomsmål som man kan ta utgangspunkt i.

Helt kort er det vanlig å skille mellom absolutt og relativ fattigdom. Begrepet absolutt fattigdom betegner en situasjon der folk mangler helt grunnleggende levekårsgoder, som mat, hus og klær. Slik fattigdom forbindes gjerne med situasjonen i utviklingsland, eller i alle fall med situasjonen i land som har en helt annen fordelingspolitikk, og helt andre velferdsordninger, enn Norge. I vestlige velferdsstater er det mer vanlig å betrakte fattigdom som et relativt fenomen. Det vil si at folk som er fattige, har betydelig dårligere levekår enn det som er vanlig i landet man bor i, men offentlige ordninger, som for eksempel sosialhjelpa, skal sikre at folk ikke lider nød.

Selv om det ikke er noe offisielt mål på fattigdom i Norge, er det vanlig å bruke lav inntekt som en indikator på fattigdom. De som betegnes som fattige, er gjerne de som har inntekt under 60 prosent av medianinntekten, og det er vanlig å bruke tre års lavinntekt som fattigdomsmål. Det er flere årsaker til at lav inntekt brukes som fattigdomsmål. I tillegg til at dette er praksis i de fleste land, er det enkelt å holde statistisk oversikt over utviklingen. Norge har gode data om folks inntekter, og det er

derfor enkelt å beregne fattigdommen i ulike grupper og i ulike geografiske regioner hvert år. I tillegg er det lett for alle å forstå et inntektsmål, det vil si at alle klarer å forestille seg hva det å ha en bestemt inntekt betyr for ens muligheter til å kjøpe seg det man trenger for å ha en grei levestandard.

Det at noen har inntekt under en gitt fattigdomsgrense, betyr imidlertid ikke nødvendigvis at disse personene selv opplever seg som fattige. Det er heller ikke sikkert at to husholdninger som er likt sammensatt og som har samme inntekt, har den samme levestandarden. Men som samfunn må man sette en grense for når det er grunn for å bekymre seg for en husholdnings økonomi. En kan derfor tenke på fattigdomsgrensen som en bekymringsgrense.

Økt fattigdom i Norge

De siste 25 årene har det blitt noe større fattigdom i Norge. Tall fra Statistisk sentralbyrå viser at i treårsperioden 1998–2000 hadde drøyt 8 prosent av befolkningen inntekt under 60 prosent av medianen. De siste årene har andelen vært rundt 10 prosent. Dette er ikke en veldig kraftig økning, men andelen barn som bor i familier med vedvarende lavinntekt, har økt mer. I treårsperioden 1998–2000 bodde 5 prosent av alle barn under 18 år i en lavinntektshusholdning. De siste årene gjelder dette 11–12 prosent av barna.

Den viktigste forklaringen på denne endringen er at det har blitt langt flere barn med innvandrerbakgrunn i landet i løpet av noen tiår. Innvandrerfamilier, særlig fra en del ikke-vestlige land, har mye større fattigdomsrisiko enn familier med norsk bakgrunn. Dermed har også mange barn med innvandrerbakgrunn høy fattigdomsrisiko. Ekspertgruppen om barn i fattige familier viste i sin rapport fra 2023 at andelen barn i lavinntektsfamilier er konstant for barn med norsk bakgrunn, barn som er

annengenerasjons innvandrere, og barn som er førstegenerasjons innvandrere. Økningen av andelen barn i fattige familier henger derfor samme med at antallet barn med innvandrerbakgrunn har økt.

Mangel på arbeid er den viktigste årsaken til fattigdom. Personer som ikke er i jobb, eller som jobber deltid, har høyere fattigdomsrisiko enn dem som jobber fulltid. Selv om Norge har et godt velferdssystem, er ikke alltid de offentlige velferdsytelsene tilstrekkelige til å sikre at en husholdning som er avhengig av stønader, har inntekt over lavinntektsgrensen. Statistisk sentralbyrå viser for eksempel at andelen med lavinntekt er særlig stor blant dem som mottar uføretrygd, arbeidsavklaringspenger, overgangsstønad, sosialhjelp eller kvalifiseringsstønad. Eneforsørgere og familier med mange barn har også høy fattigdomsrisiko.

Det er særlig stor bekymring knyttet til at barn vokser opp i fattigdom. I tillegg til at det å ha lav inntekt under oppveksten kan påvirke barns levekår negativt, er det bekymring for at fattigdom skal gå i arv. Forskning har vist at barn som bor i en familie med lav inntekt, har større sannsynlighet enn andre barn for selv å ha lav inntekt som voksen. Samtidig er det viktig å merke seg at de fleste av disse barna ikke selv blir fattige som voksne. Dette henger sammen med at det er mange tiltak og ordninger som skal bryte den sosiale arven. Ved å investere i barns oppvekst er det mulig å bryte den sosiale arven. Barn er ikke «dømt» til et liv i fattigdom selv om foreldrene har strevd økonomisk.

Hva nå?

I de drøyt 20 årene som har gått siden Bondevik-regjeringen lanserte den første handlingsplanen mot fattigdom, har alle regjeringer, og alle politiske partier, hatt fattigdomsbekjempelse på dagsordenen. Det har også vært mange handlings- eller

tiltaksplaner mot fattigdom, og flere offentlige utvalg har hatt som mål å foreslå tiltak for å redusere fattigdom generelt og barnefattigdom spesielt. Generell sosial investeringspolitikk, med subsidiert barnehage, gratis skole, gratis helsetjenester og subsidierte fritidstiltak, er en viktig pilar i fattigdomspolitikken, politikk som skal sikre høy sysselsetting, en annen, og omfordelingspolitikk, en tredje. Det er et paradoks at i en periode med sterk økonomisk vekst, lav arbeidsledighet og stor politisk oppmerksomhet omkring fattigdom har vi likevel ikke klart å redusere problemet.

På den ene siden kan det at fattigdomstallene holder seg på et stabilt høyt nivå, være et uttrykk for at fattigdom er et gjenstridig problem. På den andre siden må det sies at situasjonen kunne vært verre, hadde det ikke vært for den økonomiske veksten, den lave arbeidsledigheten og den omfattende omfordelingspolitikken. I 2021 og 2022 er det dessuten en tendens til at økningen i barnefattigdom har flatet ut. I hvilken grad dette henger sammen med konkrete politiske tiltak, er for tidlig å si, men Statistisk sentralbyrå peker på økning i barnetrygden som én forklaring på utflatingen.

Etter pandemien har den norske økonomien vært preget av svært stor inflasjon. I denne situasjonen synker husholdenes forbruksmuligheter, selv om inntektsnivået er det samme. Eller sagt på en annen måte: Det er flere som får økonomiske problemer selv om fattigdomsandelen er stabil. Dette kan synes paradoksalt, men det skyldes at fattigdom måles ved hjelp av inntekt. I dyrtiden er det ikke inntekten som reduseres, det er utgiftene som øker.

Når det ikke er dyrtid, skal i prinsippet velferdsstatens mange ordninger sikre at folk har en akseptabel levestandard. De siste årenes situasjon, med kraftig inflasjon og stor tilstrømming av ukrainske flyktninger, har vist oss noen nye sider ved fattigdommen. Det er flere som sliter med å skaffe nok mat og som oppsøker de frivillige organisasjonenes matutdelinger. Det

er flere som oppgir at de har økonomiske problemer, og det er flere som søker sosialhjelp. Dette kan være en kortvarig forverret situasjon, som vil endres når inflasjonen kommer under kontroll. Alternativt vil vi få en situasjon der vi på varig basis har lommer av absolutt fattigdom i Norge.

Bidragsytere

Bente Simonsen, aktivist og initiativtaker til opprettelsen av Robin Hood Huset

Tone Fløtten, forsker i Fafo Institutt for arbeidslivs- og velferdsforskning

Lisa Kleppe Gulbrandsøy, digital markedsfører

Henrik Asheim, nestleder og sosialpolitisk talsperson i Høyre

Emil Øversveen, analytiker i Manifest Analyse

Trine Østereng, rådgiver i tankesmien Agenda

Mímir Kristjánsson, forfatter, samfunnsdebattant og stortingsrepresentant for Rødt

Kalle Moene, professor emeritus ved Økonomisk institutt ved UiO

Lars-Marius Ulfrstad, avdelingsdirektør i Husbanken Vest

Filip Rygg, tidligere byutviklingsbyråd i Bergen og daglig leder i eiendomsselskapet Rexir

Sarah Prosser, sosial entreprenør og konsulent

Ole Pedersen, boligaktivist tilknyttet Nedenfra

Jan Hjelle, administrerende direktør i Husbanken

Jørn-Henning Theis, administrerende direktør i stiftelsen Diakonova Haraldsplass

Golizar Sadon, husvenn av Robin Hood Huset

Firas Aoun, husvenn av Robin Hood Huset

Shurooq Hussein, husvenn av Robin Hood Huset

Sunniva Bakke, sosionom og ansatt på Robin Hood Huset

Anneline Mellin-Olsen, frivillig ved Robin Hood Huset

Gunnar Wiederstrøm, tidligere journalist og mangeårig styremedlem i Robin Hood Huset

Kai Flatekvål, journalist og fotograf

Redaktører:

Håkon Pettersen, styreleder i Robin Hood Huset

Sunniva Bakke, koordinator for samfunn, kultur og medvirkning hos Robin Hood Huset

1. utgave 2024 / 1. opplag 2024

ISBN: 978-82-419-6436-7

Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen

Grafisk design: Modest [Rune Døli]

Typografi: ABC Marist (ABC Dinamo) og Acrylic (The Pyte Foundry)

Foto: Kai Flatekvål, unntatt s. 20–21 (Fattighuset i Oslo), s. 30 (Henrik Asheim) og s. 106–107 (Fattighuset i Oslo) Emilie Holtet / NTB, s. 58 (Mímir Kristjansson)

Ole Berg-Rusten / NTB, s. 65 (Kalle Moene) Kristian Jacobsen / NTB, s. 128–129 Linda Hilland / Bergensavisen

Boken er gitt ut med støtte fra:

Stiftelsen Fritt Ord / Oluf Bjørneseth Og Hustru Marie Bjørneseth Født Knudsens Fond Til Bergens Bys Vel / BOB / Konsernklubben El&It Bkk / Unionen

Fagforening, Fellesforbundet Avd. 747 / Fagforbundet Hordaland Fylkesforening / Norsk Arbeidsmandsforbund / El og It Forbundet Distrikt Vestland / Elektroarbeidernes Fagforening Vest / Fagforbundet Bergenhus Avd. 002 / Bergen Brannkorps Forening avd / Fellesorganisasjonen Vestland

Spørsmål om denne boken kan rettes til: Fagbokforlaget

Kanalveien 51

5068 Bergen

Tlf.: 55 38 88 00

E-post: fagbokforlaget@fagbokforlaget.no www.fagbokforlaget.no

Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor.

Vigmostad & Bjørke AS er Miljøfyrtårn-sertifisert, og bøkene er produsert i miljøsertifiserte trykkerier.