GRÅSPURVEN
GRÅSPURVEN
GLENN - PETER SÆTRE
GRÅSPURVEN
FUGLEN SOM EROBRET SIVILISASJONEN
Copyright © Vigmostad & Bjørke AS 2025
Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen
Omslagsdesign: Terese Moe Leiner
Omslagsillustrasjoner: Spurvebilder: © Shutterstock.
Flyfoto: © Dario Morandotti
Illustrasjoner og kart: Kaj Clausen og GlennPeter Sætre (fig. 1.3, 2.1, 2.2, 2.3, 4.3, 8.1 og 10.1)
Dikt på side 7, 65–67 gjengitt med tillatelse.
Papir: 70 g Holmen Book Cream 1,8
Boken er satt med Adobe Garamond Pro 11,5/15 pkt.
1. opplag 2025
ISBN: 978-82-419-6222-6
Spørsmål om denne boken kan rettes til Vigmostad & Bjørke AS Kanalveien 51
5068 Bergen
Telefon 55 38 88 00
Eller e-post til post@vigmostadbjorke.no www.vigmostadbjorke.no
Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering som er inngått med Kopinor.
Vigmostad & Bjørke AS er Miljøfyrtårn-sertifisert, og bøkene er produsert i miljøsertifiserte trykkerier.
INNHOLD
Forord
Kapittel 1
Å sette spurven på kartet
Kapittel 2
Jakten på det indoeuropeiske hjemlandet
Kapittel 3
Spurvespor i språk og fortelling
Kapittel 4
Ugler i hulen
Kapittel 5
Spurvefamilien
Kapittel 6
Romerspurven
Kapittel 7
Grå stakkar, fallos og korntyv
9
13
27
49
73
139
Kapittel 8
Vidunderlige nye verden
Kapittel 9
Moderne tider
Kapittel 10
En spurv fra en annen tid
Noter
Stikkord
TIL EN SPURV I OSTERHAUS’ GATE
Kom, du lille spurven grå, ingen himmel skal du nå, nær deg her blant løv og piss, overflod og sprøytespiss.
Høystemt gjøk og nattergal flakker i sin fjerne dal. Ingen elsker vel som deg menneskenes trange vei.
Ulrik Farestad
FORORD
Gråspurven – Fuglen som erobret sivilisasjonen er beretningen om gråspurvens historie og hvordan denne er flettet sammen med vår egen. Da jeg startet arbeidet med denne boka, hadde jeg noen ideer om hva hovedlinjene i fortellingen ville være. Det har jo blitt tenkt og skrevet litt om temaet fra før. Tidlig i skriveprosessen ble det imidlertid klart for meg at det var et nybrottsarbeid jeg holdt på med: en gjennomgang av de tilgjengelige arkeologiske, etymologiske, kulturhistoriske og genetiske sporene etter gråspurvens opprinnelse og spredningshistorikk. Mye av det jeg og andre trodde vi visste om gråspurvens historie, ser ikke ut til å stemme med det jeg fant. Man sier ofte at «historien må skrives om» når man oppdager noe nytt. Denne boka er en omskriving av en liten del av historien: Den som handler om en ganske vanlig fugl, som allikevel har funnet seg uvanlig godt til rette blant oss mennesker og miljøene vi skaper.
Det er mange som fortjener takk for at dette bokprosjektet har latt seg realisere. Først og fremst vil jeg framheve redaktør Inge S. Kristiansen og sjefsredaktør ved forlaget, Frode Molven, for all hjelp og støtte underveis og for tilliten de har vist meg.
Gjennom skriveprosessen har jeg jobbet tett med min gode venn Kaj Clausen, som har illustrert boka med informative kart, tegninger av spurv og mye annet. Kajs fine strek, kreativitet og
gode forståelse av det som skal formidles, har gjort det mye lettere å forklare de ofte komplekse sammenhengene mellom folk og spurv på kryss og tvers av tid og rom.
Det har tatt tid å få denne boka ferdig. En av grunnene er at jeg i utgangspunktet ikke kunne all verden om det jeg skulle skrive om. Jeg er biolog og kan en del om spurv, men noen historiker er jeg ikke. For å kunne skrive gråspurvens historie måtte jeg hente inn informasjon fra helt andre fag enn mitt eget: puslespillbrikker fra fagfelt som arkeologi, lingvistikk, litteratur og historie. Men selv etter å ha lest meg noenlunde opp føltes det litt som å legge et stort puslespill uten å kjenne fasiten. Jeg måtte prøve å sette sammen ulike brikker av informasjon til en helhet som henger på greip. Ofte var informasjonen tvetydig og uklar, og jeg følte dessuten at jeg manglet flere av de viktige brikkene. Frustrasjonen var til å ta og føle på.
Jeg fikk omsider et eureka-øyeblikk mens jeg arbeidet med en tidlig versjon av det som nå er kapittel 3. En e-post fra professor i skandinavisk lingvistikk Sverre Stausland fikk brikkene til å falle på plass. Jeg trengte eksperthjelp til å forstå den relevante språkhistoriske litteraturen, og Sverre var ikke vond å be. Han svarte villig på mine mange naive spørsmål og fikk ryddet opp i flere av misforståelsene mine. Sverre fortjener en stor takk, både for den faglige hjelpen og ikke minst for å sette meg på sporet av det som skulle bli en av bokas ledende fortellinger. Det var etymologien og språkhistorien som ble døråpneren.
Jeg vil rette en takk til professor emerita Anne Karin Hufthammer ved Universitetsmuseet i Bergen og forskningssjef ved NINA Jørgen Rosvold for førstehånds informasjon og interessante detaljer om arkeologiske funn av gråspurv fra norske utgravninger. Takk også til Salima Ikram for informasjon knyttet til et spektakulært funn av et spurveskjelett fanget i buken til en
mumifisert tårnfalk fra oldtidas Egypt. Førsteamanuensis i biologi ved NTNU Thor Harald Ringsby skal ha takk for informasjon om den eminente forskningen han og kollegaene hans gjør på gråspurvene som lever langs Helgelandskysten i Nord-Norge, og for tips om de osmanske «spurvepalassene» fra Konstantinopel. En stor takk til min kollega og nærmeste samarbeidspartner, Mark Ravinet, som jeg hele veien har kunnet diskutere og sparre ideer med. Takk også til min gode venn og historiker Andreas Kolle. På quiz med resten av gjengen i «Bygdedyrebeskyttelsen» har samtalen titt og ofte penset inn på relevante temaer, som gamle romerske myntenheter eller historiske utviklingstrekk –informasjon som har funnet veien inn i denne boka. En stor takk til de som har lest igjennom og kommentert manuskriptet: Erik Sandertun Røed og Maria, Helene og Camilla LoCascio Sætre.
Jeg har forsket på gråspurv og dens nærmeste slektninger helt siden 2007. Mye av informasjonen i denne boka skriver seg fra denne forskningen og interaksjonene jeg har hatt med kollegaer og studenter i inn- og utland gjennom snart 18 år. Jeg vil begynne med å takke Stein Are Sæther, som var med å starte det hele. Han hadde en idé om å undersøke opprinnelsen til den helt spesielle spurven som lever i Italia – romerspurven – noe som også er tema i kapittel 6.
Det som for Stein Are og meg begynte som et lite prosjekt med én masterstudent i 2007, vokste seg raskt til noe større. Vi ble etter hvert en stor forskningsgruppe med internasjonale forgreininger. Det har blitt til flere forskningsprosjekter som har resultert i en lang rekke master- og doktorgrader, vitenskapelige publikasjoner og karriereveier for flere dyktige, unge biologer. Lista over alle som har bidratt gjennom årene og som fortjener takk, begynner å bli veldig lang. Jeg får begrense meg til å nevne de som har utgjort kjernen av «spurvegruppa» over tid. Foruten
Mark Ravinet og Stein Are Sæther er det i alfabetisk rekkefølge: Richard Bailey, Thomas Borge, Angelica Cuevas, Tore Oldeide Elgvin, Fabrice Eroukhmanoff, Ruth Fawthrop, Caroline Guldvog, Fredrik Haas, Jack Harper, Jo Skeie Hermansen, George Pacheco, Sepand Riyahi, Melissah Rowe, Anna Runemark, Erik Sandertun Røed og Cassandra Trier. Det har vært et privilegium å få jobbe sammen med denne fine gjengen.
KAPITTEL 1
Å SETTE SPURVEN PÅ KARTET
MØNSTERGJENKJENNING
Hjernen vår er fantastisk god til å gjenkjenne mønstre. Gjennom evolusjonshistorien har denne egenskapen vært avgjørende for å overleve. Tolkning av tegn i naturen og evnen til å se mønstre i en ofte kaotisk og uoversiktlig verden har hjulpet forfedrene våre til å finne mat og andre livsnødvendigheter, og til å unngå farer.
Faktisk er hjernen vår nesten litt for flink til dette. Den lager seg mer enn gjerne teorier om årsakssammenhenger basert på spinkelt grunnlag. Vi er på sett og vis forhåndsprogrammerte til å være overtroiske – til å se sammenhenger selv der knapt noen finnes. Kanskje ikke ideelt, men å overse mønstrene har nok vært enda mer kritisk: De som ikke så tegnene naturen hintet om i tide, sultet i hjel eller ble løvemat. En overivrig hjerne har holdt oss på den sikre siden. Bedre føre var enn etter snar.
Petter Schjerven lekte med denne egenskapen i programserien Typisk deg for noen år tilbake. Deltakerne ble plassert enkeltvis i en slags garasje og fikk i oppdrag å komme seg ut ved å få
garasjeporten til å heve seg, men uten å bli instruert i hva de måtte gjøre for å få det til. Med ujevne mellomrom hevet porten seg noen centimeter. Andre ganger gikk den motsatt vei. Deltakerne lagde seg raskt teorier om hva som fikk Petter i kontrollrommet til å heve eller senke porten for dem. Én gang hadde kanskje en deltaker klappet i hendene i forkant av at porten hevet seg, så da forsøkte hun det igjen. Hvis effekten uteble, justerte hun teorien. Kanskje hun hadde klappet på en annen måte da hun fikk respons, eller var det antall klapp som var avgjørende? Eller kanskje hun hadde hoppet i forkant av klappingen? Deltakerne gjorde de underligste krumspring og rituelle handlinger i den tro at dette påvirket portens bevegelser. Sannheten var at den hevet og senket seg helt tilfeldig, uten inngripen fra Petter eller andre i kontrollrommet. Hva deltakerne gjorde, hadde ingen effekt. Det ble god TV-underholdning av dette.
I vitenskapen er målet vårt å finne faktiske mønstre og årsakene bak, og da er det viktig at vi klarer å overstyre hjernens iver etter å se sammenhenger som ikke finnes. Da jeg leste statistikk tilbake i studietida, ga foreleseren oss et illustrerende eksempel. Han viste fram en graf med mange enkeltpunkter og ei trendlinje gjennom punktene. X-aksen viste størrelsen på storkebestanden i Tyskland for enkeltår og Y-aksen antall barnefødsler de samme årene. Jo færre storker, dess færre barnefødsler, så det ut til, og sammenhengen var tilsynelatende veldig sterk.1
Dette er et eksempel på en korrelasjon, altså en samvariasjon mellom to fenomener. Storkebestanden korrelerer med fødselsraten – i hvert fall i det undersøkte tidsintervallet og i det aktuelle geografiske området. Samvariasjonen passer tilfeldigvis med eventyrfortellingen om at det er storken som kommer med babyer:
myten det sikkert kan være fristende å servere nysgjerrige barn når seksualundervisning føles kleint.
En korrelasjon er ikke det samme som en årsakssammenheng.
Vi skjønner at det ikke er storkebestanden som påvirker antall fødsler. Andre ganger kan det være vanskeligere å la være å trekke slike forhastede slutninger. En positiv korrelasjon mellom for eksempel hvor mye egg man spiser, og forekomsten av hjertesykdom vil nok mange kunne fortolke som et vitenskapelig «bevis» for at egg er skadelig for helsa. Var det ikke noe med egg og kolesterol og sånn? I slike situasjoner er det lurt å komme storkehistorien i hu.
Hjernens iver etter å se mønstre er imidlertid ikke bare negativt i vitenskapelig sammenheng. Vi kan bruke det positivt. Mønstergjenkjenning er en superkraft vi kan utnytte til å generere nye hypoteser og teorier som vi så kan utforske videre. Kan det finnes en faktisk årsakssammenheng bak korrelasjonen, selv om den ikke er direkte? Finnes det for eksempel utviklingstrekk i Tysklands nyere historie som har påvirket fruktbarheten til både stork og mennesker negativt? Eller for å ta eksempelet med egg og hjertesykdom: Kan det hende at mengden egg i dietten speiler andre aspekter ved livsførselen? Kanskje de som spiser mye egg, også spiser mye kake og annen usunn mat, for eksempel?
EN GEOGRAFISK KORRELASJON
Det var et tilfelle av slik mønstergjenkjenning som ga meg ideen til denne boka. For en tid tilbake leste jeg nemlig en artikkel om indoeuropeiske språk. Jeg beit meg særlig merke i et kart over den globale utbredelsen til denne språkfamilien. Kartet minnet meg veldig om et annet kart jeg ofte har sett på, nemlig utbredelseskartet til gråspurven (Passer domesticus).
Figur 1.1. Den globale utbredelsen til gråspurv (øverst) overlapper i stor grad med utbredelsen til indoeuropeiske språk (nederst).
Jeg fant fram begge kartene og sammenliknet. Det var et forbløffende sammenfall (fig. 1.1). Utbredelsene til gråspurven og den indoeuropeiske språkfamilien er så overlappende at min mønstergjenkjennende hjerne formelig blinket og ulte som en sirene. Som med storken og barnefødsler er det neppe noen direkte årsakssammenheng. Gråspurven har nok ingen forkjærlighet
for norsk og gresk over kinesisk eller swahili. Spørsmålet er om det allikevel kan være noen faktiske og interessante koblinger mellom folk, språk og spurv?
Jeg har forsket på gråspurven og dens nærmeste slektninger i en årrekke. Et av temaene jeg lenge har interessert meg for, er gråspurvens tilpasninger til menneskeskapte miljøer. I den forbindelse har jeg gjort meg noen tanker om hvordan det hele kan ha startet, og om hvor gråspurven opprinnelig kommer fra. Skal jeg være ærlig, har det allikevel vært mest gjetninger og videreformidling av andres ideer. En kritisk gjennomgang av
Figur 1.2. Par av gråspurv. Hannen til venstre og hunnen til høyre.
de ulike sporene etter spurvens opphav og historie har manglet. Denne boka er et forsøk på å gjøre noe med det. Planen er å utforske spurvens historie så langt tilbake som det lar seg gjøre. Jeg er imidlertid verken historiker, arkeolog eller språkforsker. Jeg er på bortebane her og må fuske i fag jeg ikke behersker. Det er faktisk ganske skummelt. Det er lett å trå feil og bli avkledd av folk som virkelig kan disse fagene. På den annen side kan
nok ikke de like mye om spurv som meg, og de deler kanskje heller ikke min barnslige nysgjerrighet over pussige sammentreff mellom spurv og språk.
Gråspurven er arten med den største utbredelsen av alle verdens ville fuglearter, og den er muligens også den mest tallrike (fig. 1.2).2 Den finnes på alle kontinenter med unntak av Antarktis. Gjennom historien har arten knyttet seg til oss mennesker og tilpasset seg miljøene vi skaper. Hvis du tenker deg om, har du nok aldri sett gråspurv langt fra folk. Den tigger smuler ved kafébord, finner matrester på bussholdeplasser og i parker, eller forsyner seg fra kornlagre og matfatet til husdyrene våre på bondegårder. Beveger du deg bare litt vekk fra folk, i skog eller utmark, er det plutselig ikke en gråspurv å se. Når et område blir fraflyttet og blir liggende brakk, forsvinner også spurven fort.3 Gråspurvens historie er vevd sammen med den vestlige sivilisasjonen og dens historie, og indoeuropeiske språk er i stor grad denne sivilisasjonens språk. Da er det nærliggende å tenke at miljøene denne sivilisasjonen har vært med å forme, har passet gråspurven godt.
Men hvorfor akkurat Vesten? Hvorfor er gråspurven fraværende i Kina, Japan og store deler av Sørøst-Asia? Dette er områder med en like avansert og gammel sivilisasjon som den vestlige. Kan det være at det asiatiske kjøkkenet ikke er like spurvevennlig som det europeiske, for eksempel? Andre steder i Asia er gråspurven tallrik, inkludert i Iran, Pakistan og India, hvor indoeuropeiske språk er utbredt. Hvorfor er miljøet i India tilsynelatende mer gråspurvvennlig enn det i Kina?
TO TEORIER FOR SPREDNING AV SPRÅK OG SPURV
Gråspurven har nok ikke alltid hatt en like stor utbredelse som den har i dag. Hvor levde den opprinnelig? Se for deg at vi tegner en geografisk halvmåne med start sør i Levanten og nordover langs Jordanelva og den østlige Middelhavskysten (noen vil starte ved Nilens bredder i Egypt), en sving innom det østlige Anatolia (dagens Tyrkia) og så sørøstover langs elvene Eufrat og Tigris, gjennom dagens Syria og Irak (Mesopotamia) mot utløpene i Persiabukta. Dette er området arkeologene kaller Den fruktbare halvmåne – sivilisasjonens vugge.
Arkeologiske funn vitner om at det var i dette området at mennesket først ble fastboende. For om lag 12 000 år siden oppga folk i denne regionen en nomadisk jeger- og sankertilværelse og begynte med jordbruk og dyrehold. De begynte å kultivere kornsorter som hvete, havre, rug og bygg og andre matplanter, og de temmet dyr som storfe, sau, geit og gris. Denne nye måten å leve på spredte seg som ringer i vann fra dette geografiske sentrumet i årtusenene som fulgte – i epoken vi kaller den neolittiske perioden, eller yngre steinalder.
Gråspurvens nåværende utbredelse omfatter Den fruktbare halvmåne. Siden kultiverte kornsorter utgjør en betydelig andel av dietten dens, kan den muligens ha spredt seg fra dette kjerneområdet parallelt med at folk begynte å rydde land og dyrke korn og annen spurvevennlig mat.
Som gråspurven må også de indoeuropeiske språkene en gang ha hatt en mer begrenset utbredelse. Det indoeuropeiske urspråket må på et tidspunkt ha spredt seg fra et opprinnelsessted og så utover et større geografisk område, for så å forgreine seg i ulike datterspråk. Én språkhistorisk teori, den såkalte Anatolia-hypotesen, hevder at indoeuropeiske språk spredte seg med jordbruket i den neolittiske
perioden, fra et kjerneområde i Anatolia og Den fruktbare halvmåne og inn i Europa, men også østover utover Det iranske platå og inn i Det indiske subkontinentet (fig. 1.3), utover det enorme området fra Atlanterhavskysten i vest til Bengalbukta i øst, hvor indoeuropeiske språk har sin primære utbredelse.4, 5 Vi har altså formulert en hypotese for gråspurvens spredning som samsvarer direkte med Anatolia-hypotesen for språk. Dersom denne hypotesen er korrekt, er det kanskje ikke så overraskende at utbredelsen til gråspurv og indoeuropeiske språk overlapper i så stor grad.
En annen språkhistorisk teori, den såkalte steppehypotesen, er at et indoeuropeisk urspråk ble snakket av folket som levde på steppene nord for Svartehavet og Kaukasusfjellene i dagens Ukraina og det sørlige Russland, og at spredningen av dette urspråket sammenfaller med arkeologisk dokumenterte bølger av folkevandring og kulturspredning ut fra stepperegionen i perioden fra ca. 5300 til 4200 år siden (fig. 1.3).6, 7 Den såkalte Jamnakulturen utviklet seg på steppene på denne tida og spredte sine avleggere vestover gjennom Europa, og østover gjennom deler av Asia.
Språkene de første jordbrukerne i Europa og Asia hadde snakket, ble ifølge steppehypotesen utkonkurrert og erstattet av ulike dialekter av det urindoeuropeiske språket som Jamnafolket talte. Over tid har så disse dialektene fjernet seg fra hverandre og blitt til dagens indoeuropeiske språk, som norsk, gresk og urdu.
Ifølge boka The Horse, the Wheel and Language av David W. Anthony8 kan steppefolkets suksess med å spre sin kultur og sitt indoeuropeiske språk knyttes til temming av hesten og oppfinnelsen av hjulet. På hesteryggen eller i vogner trukket av hester hadde indoeuropeerne et fortrinn, foreslår han. Hesten og vognen sørget for mobilitet og et overtak på slagmarken. Den indoeuropeiske kulturen og språket vant derfor fram.
Figur 1.3. To hypoteser for spredningen av indoeuropeiske språk: Ifølge Anatolia-hypotesen (øverst) ble det indoeuropeiske urspråket snakket av tidlige jordbrukere i Anatolia i neolittisk tid og spredte seg derfra med spredningen av jordbruket. Ifølge steppehypotesen (nederst) stammer det urindoeuropeiske språket fra stepperegionen nord for Svartehavet og Kaukasusfjellene og kobles til Jamnakulturen som spredte seg og påvirket den kulturelle utviklingen i Eurasia i tidlig bronsealder.
Var det steppene som var gråspurvens opprinnelige leveområde? Kan den ha fulgt etter vognkaravanene til Jamnafolket og hestene deres, og til slutt inntatt sivilisasjonenes byer og tettsteder?
Gråspurven trives i hvert fall veldig godt sammen med hesten. Spurv og hest har nemlig overlappende diett. Det lagres og søles mye havre og annet spurvevennlig dyrekorn der det holdes hester. En annen viktig grunn til det tette forholdet er faktisk at hestens fordøyelse ikke er like effektiv som den til storfe og andre drøvtyggere. Du har sikkert lagt merke til at hestemøkk, i motsetning til f.eks. kumøkk, er full av ufordøyde plantefibre. Når hesten eter havre eller andre kornsorter, går en god andel av frøene ufordøyd gjennom kroppen dens. Avføringen blir full av myknede og svellede helkorn. Dette er lett fordøyelig og uhyre populær spurvemat.
Følgende historie illustrerer godt det tette båndet mellom hest og spurv.9 På slutten av 1800-tallet flommet gatene i London og andre storbyer nærmest over av hestemøkk. All møkka gjorde bygatene til et mekka for gråspurv, men den var ikke like populær blant datidas fotgjengere. I en artikkel i London Times fra 1894 beregnet en bokstavelig talt møkk lei journalist at Londons gater kom til å være dekket av et ni fot tykt lag av hestemøkk innen 1950, basert på trafikkbildet og tettheten av hester på denne tida.
Som vi vet, slo ikke journalistens spådom til. Da Henry Fords serieproduserte motorvogner erstattet hesten som foretrukket framkomstmiddel på 1920-tallet, forsvant hestemøkka fra bygatene. Samtidig stupte spurvebestanden, og arten forsvant etter hvert helt fra sentrale strøk av London. Bilen skal visstnok ha fått tilnavnet The sparrow starver, altså «spurveutsulteren», på denne tida. Hestens sorti fra storbyens gater betød smalhans for spurven. Det er neppe tvil om at hesten har hatt en betydelig påvirkning på gråspurvbestanden oppigjennom historien.
BRONSEALDER, SIVILISASJON OG URBANISERING I SØR
Vi har altså to konkurrerende hypoteser for opprinnelsen og spredningen av indoeuropeiske språk, som begge knytter seg til viktige samfunnsmessige omveltninger som kan ha bidratt til språkfamiliens utbredelse og spredning. Det er sannsynlig at både jordbruksrevolusjonen og temmingen av hesten kan ha hatt stor påvirkning, også på gråspurvens historie. Men også andre samfunnsmessige utviklingstrekk kan ha påvirket den lille fuglen.
Samtidig som Jamnafolket vandret ut fra steppene og begynte
å påvirke den kulturelle utviklingen nord i Eurasia, skjedde det store ting lenger sør: Bronsealderen gjorde sin entré i Midtøsten.10
Det er den teknologiske utviklingen i metallurgi som har gitt epoken navn, selv om dette bare er en av mange teknologiske og kulturelle nyvinninger som fulgte i kjølvannet. Det er fra denne epoken vi har de eldste skriftlige nedtegnelsene. Leirtavlene med kileskrift som sumererne skrev for 5300 år siden, er de eldste direkte beskjedene vi har fra noe fortidsmenneske. De første urbane bysamfunnene og imperiene vokste fram på denne tida. Handel og kommunikasjon mellom folk økte i omfang. Etterspørselen etter sjeldne metaller var en viktig drivkraft bak den økte trafikken.
Folk hadde smeltet og formet metaller som gull og kobber allerede en god stund mot slutten av den neolittiske perioden, men gjenstandene de lagde, var forholdsvis små og myke, og mest i form av smykker og pyntegjenstander. Den nye legeringen mellom kobber og tinn viste seg å være langt mer anvendelig. Bronse er et hardt og slitesterkt metall som kunne brukes både til nyttige redskaper og til våpen. Redskapene i bronse var overlegne steinog beinredskapene man hadde brukt i den neolittiske perioden.
En utfordring var imidlertid at kobber, og særlig tinn , var vanskelig å få tak i. Det fantes ikke overalt. Områder hvor man kunne grave gruver, smelte malm og utvinne metaller, ble svært verdifulle og viktige. De berømte bronsealdergruvene på Kypros ble en viktig kilde til kobber og et knutepunkt for handelsvirksomheten under bronsealderen.
Rundt industrien og handelen med de ettertraktede metallene vokste det fram avanserte sivilisasjoner og maktsentre. Først ut var sumerernes bystater i Mesopotamia, som Uruk og Ur. Ikke så lenge etter fulgte faraoenes mektige dynastier i det gamle Egypt, og den rike sivilisasjonen i Indusdalen i øst.
Figur 1.4. De eldste sivilisasjonene vokste fram nær store elver i tidlig bronsealder. De tre viktigste maktsentrene var oldtidas Egypt ved Nilens bredder, Mesopotamia ved Eufrat og Tigris, og Indussivilisasjonen, oppkalt etter elvedalen med samme navn.
En fellesnevner for Egypt, Mesopotamia og Indussivilisasjonen er at de vokste fram rundt store elver – Nilen, Tigris/Eufrat og Indus (fig. 1.4). Takket være elvene var man sikret stabil tilgang på vann til det lokale jordbruket. Man kunne produsere enorme mengder av korn og andre viktige matvarer – nok til å brødfø byenes egne innbyggere, men også til eksport i bytte mot metaller og andre ting byfolkene trengte.
Sivilisasjonsbyggingen og den økte trafikken må ha påvirket den lokale naturen på både godt og vondt. Forstyrrelsene og landskapsendringene som fulgte av utbyggingen, må ha hatt negative konsekvenser for en del arter, ettersom deres naturlige leveområder ble innskrenket og fragmentert. For andre arter førte urbaniseringen til nye måter å leve på. Når mange mennesker stuer seg sammen på et begrenset område, blir det mye mat i omløp og en god del søl og svinn. Hull og sprekker i bygningsmassen fungerer dessuten som trygge bo- og reirplasser, beskyttet mot vær og vind og sultne rovdyr. Arter som rotter, mus, duer og gråspurv trives godt i slike miljøer. Var gråspurven på plass og klar da bronsealderens byer vokste fram? Var det i denne historiske fasen den tilpasset seg bylivet?
SPURV OG SPRÅK UT I VERDEN
I moderne tid har indoeuropeiske språk spredt seg til nye horisonter. Fra 1500-tallet og utover har indoeuropeiske språk som engelsk, spansk, fransk, portugisisk og nederlandsk (afrikaans) spredt seg gjennom europeisk imperialisme og blitt dominerende langt utover Europas grenser – inkludert i Nord- og Sør-Amerika, Australia, New Zealand og Sør-Afrika. Gråspurven har kolonisert alle disse regionene og hatt en eksplosiv vekst i både antall og
utbredelse. Kulturlandskapene de europeiske kolonistene formet – med kornåkrer, hester, byer og alt som hører med – viste seg å være minst like spurvevennlige som de i Den gamle verden.
Skal vi forstå gråspurvens suksess, inkludert dens store, men allikevel spesifikke geografiske utbredelse, må vi kjenne til og forstå vår egen historie. Målet mitt med denne boka er altså å forsøke å rekonstruere gråspurvens historie og finne ut hvordan og i hvilken grad denne sammenfaller med og har blitt påvirket av vår egen. Håpet er at vi kan lære en del, både om spurven og oss selv, og kanskje også om naturen og vårt forhold til den.
Delte «urindoeuropeerne» land med «urspurven»? Sammenfaller spredningen av indoeuropeiske språk med gråspurvens ekspansjoner? Her er det mye spennende å undersøke. Indoeuropeiske språk og spurv ser i hvert fall ut til å dele et skjebnefellesskap, så la oss begynne der. Hvor levde folket som snakket urspråket som etter hvert forgreinet seg til dagens indoeuropeiske språk? Hvilken støtte er det for hver av de to hovedteoriene skissert over – Anatolia-hypotesen og steppehypotesen?
Gjennom tidene har gråspurven vært menneskets trofaste følgesvenn – en liten og tilsynelatende ubetydelig fugl, men med en overveldende evne til å tilpasse seg de miljøene vi skaper. Glenn-Peter Sætre tar oss med på en oppsiktsvekkende reise som belyser hvordan gråspurven har fulgt menneskehetens utvikling, fra eldgamle jordbrukssamfunn til dagens storbyer.
Fra Indussivilisasjonens Harappa til antikkens Athen, fra neonblinkende bulevarder i Las Vegas til jernbanestasjoner i Sibir – dukker gråspurven opp. Hvorfor har nettopp gråspurven blitt en global suksess i vår moderne verden? Boken kaster lys over artens tette bånd til menneskelig kultur, migrasjon og historie, og gir innblikk i evolusjonens finurlige mekanismer og gråspurvens tilpasningsdyktighet.
Gråspurven. Fuglen som erobret sivilisasjonen er en medrivende og tankevekkende utforskning av samspillet mellom natur og mennesket. Gjennom gråspurvens historie inviteres vi til å reflektere over vår egen påvirkning på verden.
