Et høneliv
Fortellingen om en fugl jeg kjenner
… og 33 milliarder av samme slag
Et høneliv
Andreas Tjernshaugen
Et høneliv
Fortellingen om en fugl jeg kjenner … og 33 milliarder av samme slag
Copyright © Vigmostad & Bjørke AS 2025
Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen
Omslagsdesign: Line Monrad-Hansen
Omslagsillustrasjon: indoor chickenfarm, chicken feeding © Adobe Stock/Davit85
Bildet av høna Silvia i forgrunnen tatt av forfatteren.
Forfatteren har mottatt støtte fra Det faglitterære fond.
Papir: 70 g Holmen 2,0
Boken er satt med 11,5/15 pkt. Adobe Garamnod Pro
1. opplag 2025
ISBN: 978-82-419-6477-0
Spørsmål om denne boken kan rettes til Vigmostad & Bjørke AS Kanalveien 51
5068 Bergen
Telefon 55 38 88 00
Eller e-post til post@vigmostadbjorke.no www.vigmostadbjorke.no
Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering som er inngått med Kopinor.
Vigmostad & Bjørke AS er Miljøfyrtårn-sertifisert, og bøkene er produsert i miljøsertifiserte trykkerier.
Sjette kapittel, hvor det pjuskete kreket får søsken
Sjuende kapittel, hvor kyllingene ser seg om i fjøset
Åttende kapittel, hvor fem kyllinger vokser
Ellevte kapittel, hvor landbruksministeren melder seg inhabil
Tolvte kapittel, hvor de overlevende finner sammen . . . . 90
Trettende kapittel, hvor kyllinger blir til «kylling»
HØNE
Fjortende kapittel, hvor unghønene legger sine første egg
Femtende kapittel, hvor det handler om hakkeloven innad i hønseflokken
Sekstende kapittel, hvor vi møter hønene som legger butikkeggene
Syttende kapittel, hvor jeg må gripe inn mot ufin oppførsel
Attende kapittel, hvor det ser lovende ut
Nittende kapittel, hvor egget triller fra høna til samlebåndet
Tjuende kapittel, hvor nye liv kommer til
HANE
Tjueførste kapittel, hvor jeg prøver å selge hanekyllingene
Tjueandre kapittel, hvor jeg kjøper en hane
95
Tjuetredje kapittel, hvor vi setter søkelyset på hanerollen i dagens samfunn
Tjuefjerde kapittel, hvor hønemor møter hanefar .
SLUTTEN
Tjuefemte kapittel, hvor slakteren blir sentimental 191
Tjuesjette kapittel, hvor middagen kommer på bordet . . 195
Hønseordbok
Noter
Forord
Den eldste av hønene våre nyter stor respekt. Hun er en slags dronning av hønsegården, og selv de som fysisk sett rager over henne, er underdanige. Hvis en av de andre hønene likevel glemmer seg og prøver å komme foran i køen når jeg serverer noe fristende, retter den lille dronningen ett enkelt hakk mot hodet, halsen eller forkroppen til overtrederen. Mer trengs ikke for å minne om hvem som bestemmer.
Silvia, kaller jeg den myndige høna med grå fjær. Av og til snakker jeg til henne. «Har du ikke lagt egget ditt ennå?» Og når hun skakker på hodet og ser opp på meg med et av de trillrunde, mørke øynene: «Lurer du på om jeg har med noe godt?» Jeg har jo ofte det.
Sannheten er at jeg har hatt en forkjærlighet for Silvia siden hun var kylling. Det begynte med dårlig samvittighet, for i løpet av hennes første uker gjorde jeg to forskjellige tabber som var nær ved å koste henne livet. Lettelsen over at det likevel gikk bra, utviklet seg til varme følelser. Senere høstet hun triumfer som jeg tror kom overraskende på oss begge. Vi har opplevd mye sammen, Silvia og jeg. Denne boka forteller hennes historie.
Du har kanskje ikke akkurat vært på utkikk etter en hønebiografi. Når jeg likevel foreslår at du skal lese en, er det ikke bare fordi Silvia har levd et mer spennende liv enn man skulle tro. Det er også fordi hun er av samme art som fuglene vi spiser. Hønene som legger eggene i eggekartongen, er jo omtrent samme slags vesener som henne. Det er også de kyllingene av både hunn- og hannkjønn som blir til matvaren «kylling». Har du kosthold som en gjennomsnittsnordmann, klekkes det ut 15 kyllinger årlig for å holde deg forsynt. Boka handler om dem også. Når vi skal prøve å finne ut hvordan fuglene i fjøset har det, trenger vi noe å sammenligne med, en slags målestokk. Der kommer Silvia inn i bildet. Hjemme i hagen vår på Nesodden har hun og flokken hennes ganske stor frihet til å leve ut sin naturlige atferd. Gjennom handling viser de hva høns egentlig vil ha ut av livet.
Spørsmål om dyrevelferd og kosthold setter folks piss i kok, som danskene sier. Kanskje lurer du på hvor jeg står. Vel, jeg er ikke veganer. Jeg spiser både egg og kjøtt, og av og til slakter jeg selv når det blir en bråkete hanekylling eller en sliten gammel høne til overs i hønsegården. Etterpå serverer jeg hønsesuppe. Men jeg synes jo, antakelig som de aller fleste, at fuglene vi spiser, skal ha det bra så lenge de er i live. Selv om jeg liker kjøtt, tror jeg vi nordmenn før eller siden blir nødt til å lære oss å spise en større andel planter. Kostholdet vi har lagt oss til de siste tiårene, er neppe bærekraftig om du tar hensyn til både klimaet, naturen og at alle mennesker på planeten skal spise godt. Boka tar
også opp hvilken plass egg og kylling kan ha i en mer miljøvennlig matforsyning. I den diskusjonen er det lett å la seg overvelde av store tall og globale perspektiver. Selv blir jeg svimmel bare av å tenke på at det er minst 33 milliarder tamhøns (kyllinger, høner og haner) i verden. Erfaringen med å holde familien forsynt med egg fra Silvia og de andre hønene i hagen er med på å trekke det hele ned på jorda. Greit så langt? Hvis du fortsatt henger med, er det på tide å røpe svaret på en gammel gåte: Egget kommer først. Fortellingen tar til der alle hønseliv begynner.
Egg
Første kapittel, hvor jeg gjør
den første tabben
Fra parkeringsplassen gikk jeg med korte skritt, for stien opp til huset var isete og bratt, og jeg bar på en kartong ualminnelig dyre hønseegg. Selve pappkartongen hadde en gang inneholdt tolv hvite mategg fra butikken. Nå rommet den egg av et annet slag. Jeg hadde vært og hentet dem hos en oppdretter som drev med salg av høner, haner, kyllinger og dessuten rugeegg. Dette var egg med en framtid. Jeg gikk forsiktig på isen. Inne i gangen la jeg fra meg kartongen på kommoden og var i gang med å ta av meg skoene da hunden vår, Topsy, kom springende. Hun måtte ha sovet dypt, siden hun glemte å gjø da bilen brummet i oppkjørselen. Topsy ville at vi skulle gjøre noe morsomt, men jeg var ikke interessert i å leke. I dag hadde jeg annet å tenke på. Oppe i andre etasje la jeg kartongen på skrivebordet. Jeg åpnet lokket forsiktig og løftet ut eggene etter tur for å granske dem nærmere. Seks var olivengrønne. Jeg hadde høns fra før, men det var første gang jeg var borti grønne egg. I tillegg inneholdt kartongen seks mørkebrune hønseegg.
De fargerike eggene fanget blikket, skjerpet oppmerksomheten. Ser man først etter, er ethvert egg en underlig gjenstand, hard og skjør på en gang, rund og ru, selve opphavet til ordet oval. Utvendig ser egget ut som det hører hjemme i mineralriket. Overflaten kjennes som en rullestein slipt av bølgene. På innsiden finnes alt som skal til for at et nytt liv kan vokse – eller for at et sultent menneske skal bli mett. Egget kan omdannes til nær sagt hva som helst. Selvfølgelig kan det bli eggerøre, speilegg, hardkokt eller bløtkokt, men også bakverk og desserter, marengs og majones. Gylne ikoner fra middelalderen er malt med temperamaling laget av eggeplomme. Influensavaksinen jeg tar hver høst, dyrkes i levende hønseegg. Den største forvandlingen skjer likevel når egget utvikler seg til en hane med feberhett blod, eller en høne som selv kan legge nye egg. Er det ikke nærmest magisk? Snart skulle det skje hjemme hos meg. Full av forventning gjorde jeg klar rugemaskinen.
Før jeg forteller om hva som skjedde med de tolv eggene, og spesielt ett av de grønne, er det nødvendig å forklare det mest grunnleggende om hvordan fugler blir til. De fleste jeg møter, har lite greie på det. Noen spør for eksempel om det kommer egg hvis høna ikke har selskap av noen hane. Da er svaret ja. Hunnfugler av mange andre arter vurderer situasjonen nøye før de begynner å legge egg, og venter til de har fast følge med en hannfugl, men hønas kropp holder produksjonen gående uansett. Inne i buken hennes ligger eggstokken som en drueklase av voksende eggeplommer. De fleste er små. Noen få nærmer seg full størrelse. Plommen
er i grunnen en gigantisk eggcelle, der det aller meste av plassen tas opp av den fete, gule plommemassen, som er et forråd av næring til fosteret. Når plommen løsner fra eggstokken, er den allerede komplett. Kort tid etter når hanens spermier fram – hvis det da har vært noen hane inne i bildet – og eggcellen blir befruktet slik at den med tiden kan utvikle seg til en kylling. Resten av egget slik vi kjenner det, dannes etterpå. Det skjer på samme måte enten egget er befruktet eller ikke. Underveis mot utgangen blir eggeplommen omgitt av eggehvite (fosterets vannforsyning, støtdemper og ekstra proteinkilde), plommestrengene (to elastiske tråder som holder plommen på plass midt i egget), noen beskyttende hinner og til slutt det harde skallet. Mens alt dette pågår, skjer også de første omgangene med celledeling, dersom egget er befruktet. Den ene eggcellen rekker å bli til noen titusener av celler i løpet av tiden da egget fortsatt er inne i morens varme kropp. Når egget legges og kommer ut i kjøligere omgivelser, stanser fosterutviklingen inntil videre.
Så langt hadde prosessen kommet da jeg overtok de tolv rugeeggene. Meningen var jo at hvert av dem skulle inneholde et ørlite embryo, altså starten på et kyllingfoster, men man vet aldri. Hanen kan være ute av form. Infertilitet kan ramme fugler også. Holder du et egg i hånda, er det umulig å se om det er befruktet eller ikke. Først hvis du knekker egget, kommer forskjellen til syne. På den gule eggeplommen finnes en sirkelrund, hvit flekk, kanskje så lite som tre millimeter bred. Har du kjøpt eggene i butikken, er
denne flekken som oftest ensartet hvit. Det betyr ubefruktet. Høna som la butikkeggene, har kanskje aldri truffet noen voksen hane.
Skulle flekken derimot ha form som en hvit ring – med et mer gjennomsiktig område i midten – ser du på den spede begynnelsen til et kyllingfoster. Ringen på eggeplommen kan være vanskelig å få øye på. Du kan godt ha spist befruktede hønseegg uten å vite om det. For kvaliteten som matvare har det ingen betydning. Problemet for den som skal ruge ut kyllinger, er selvfølgelig at man ikke kan knekke skallet på rugeegget for å se etter om det er befruktet. Man må bare satse på at hanen har gjort sitt.
Utviklingen inne i det befruktede egget starter opp igjen hvis det varmes omtrent til kroppstemperatur. En høne som formerer seg på naturlig vis, holder eggene varme ved å ligge på dem, eller ruge, som det heter. Hun legger gjerne ett egg om dagen. Rugingen venter hun med til hun synes hun har lagt mange nok. Da slutter hun å produsere egg, og legger seg i stedet til for å varme eggene, og fra det tidspunktet kan høna bare ta korte pauser for å spise, drikke og gjøre fra seg. Temperaturen må holdes jevn gjennom de tre ukene det tar før kyllingene bryter ut av eggeskallet. Fordi rugingen begynner samtidig for alle eggene, klekkes kullet på likt, og dermed kan hønemor oppdra kyllingene i samlet flokk.
Slik var det for hundre år siden. I dag møter de færreste hønsekyllinger moren sin. Kyllinger flest blir ruget ut i spesielle apparater som sikrer passelig temperatur og fuktighet, mens hønene som er fritatt for oppgavene som
mor, i stedet kan verpe (legge egg) jevnt og trutt, i uke etter uke, måned etter måned.
Den rugemaskinen jeg selv hadde til rådighet, var av plast, med kapasitet til maksimalt 24 egg. Jeg hadde kostet på meg den helautomatiske modellen med en motor som sørget for å bikke eggene langsomt fra side til side. Ligger eggene stille, utvikler de seg ikke som de skal. Har man en enklere, halvautomatisk rugemaskin, må man snu eggene for hånd et par ganger daglig. Når hønemor ordner brasene selv, vender hun eggene i reiret sitt varsomt med nebbet. Jeg hadde prøvd rugemaskinen en gang før, med hell. Kanskje førte suksessen på første forsøk til at jeg ble skjødesløs. Da jeg satte opp maskinen på nytt for å ruge ut de tolv grønne og brune eggene, gjorde jeg i hvert fall en tabbe.
En metallpinne klikket ikke på plass i det riktige hakket, og dermed virket ikke mekanismen som skulle vippe eggene fram og tilbake. Motoren arbeidet sakte, så sakte at bevegelsen ikke syntes, og denne gangen glemte jeg å sjekke at eggene faktisk flyttet på seg. De ble liggende stille i mange dager, og jeg bannet da jeg oppdaget det. Inne i eggene skulle kyllingfostrene nå ligne ørsmå romvesener med korte lemmer og uproporsjonalt store øyne og hoder. Men kunne mirakelet skje til tross for at eggene lå i ro?
Jeg tilkalte Petter, den yngste av de to sønnene våre. Han hadde hjulpet meg med å sjekke om det var liv i rugeegg tidligere, den første gangen vi brukte rugemaskinen. Ritualet krevde at vi mørkla rommet og brukte en kraftig lommelykt til å lyse gjennom eggene. Å gjøre dette sammen
med unggutten som nylig hadde vokst meg over hodet, var ekstra fint. Vi fant jo ikke på like mye sammen som da han var mindre. Underlig var det også, for det å lyse egg minnet meg mest av alt om den gangen fjorten–femten år før da jeg var med moren hans på ultralyd for å få se det fosteret som skulle vise seg å bli til nettopp ham. Det var selvfølgelig en mye større begivenhet. Men følelsen av å få innsyn i en skjult del av livet, der det vokste noe som senere skulle få betydning i verden utenfor, den var der nå også. Som da kjente jeg omsorg for noe veldig lite og veldig skjørt.
Teknikken Petter og jeg hadde funnet fram til med en del plunder, var å forme tommel og pekefinger til en ring rundt fronten av lommelykten og legge egget tett inntil, så fingrene hindret at lyset slapp ut på sidene og blendet oss. Alt lyset måtte skinne inn gjennom eggeskallet, videre gjennom eggehviten og plommen, og så ut igjen på den andre siden av egget. Da kunne vi skimte kyllingfosteret der inne. Etter en ukes utvikling viste det seg som en mørk flekk der lyset ikke kom forbi. Rundt flekken syntes et nett av blodårer som hadde bredt seg utover plommen for å hente næring. Lyste vi senere, tok den mørke skyggen stadig større plass. Denne gangen strevde vi mer med å finne ut hva som foregikk. Egg med farge på skallet er vanskeligere å lyse. Særlig de mørkebrune bød på problemer. Etter å ha prøvd å lyse gjennom eggene gjentatte ganger, kom vi til at de fleste var uten tegn til noe foster på innsiden. De inneholdt bare hvite og plomme. Ni av eggene var livløse og måtte fjernes. Ellers kunne de råtne og forpeste atmosfæren i rugemaskinen.
I tre egg gikk utviklingen omtrent som den skulle. Jeg var glad for å se det, men samtidig bekymret for om også de kunne ha tatt skade av å ligge stille i starten. Dagene fram mot termin gikk ulidelig sakte.
Dette er fortellingen om Silvia, dronningen av hønsegården. Den myndige høna som nyter stor respekt i flokken selv om hun er liten og grå. Silvia er av samme art som fuglene vi spiser, og det er grunnen til at du faktisk bør lese en hønebiografi.
Har du et vanlig norsk kosthold, klekkes det ut 15 hønsekyllinger årlig for å holde deg forsynt. Boka handler også om dem. Andreas Tjernshaugen tar deg med inn i de lukkede fjøsene, til kyllingene som vokser opp for å bli mat, hønene som legger eggene du kjøper i butikken, og hanene som blir fedre til neste generasjon. Kontrasten er stor til Silvia og resten av flokken som går fritt i forfatterens hage.
Et høneliv er en tankevekkende bok om dyrevelferd, miljøproblemer og hvor maten kommer fra –men også historien om en enkelt høne og hva hun egentlig ønsker i livet.
Minst 33 milliarder tamhøns er det på planeten, tilsvarende en hel liten flokk for hvert menneske. Også her i landet er det til enhver tid flere høns enn innbyggere.
