Diagnosefellen

HENRIETTE KIRKAUNE SANDVEN

DIAGNOSEFELLEN

Henriette Kirkaune Sandven

DIAGNOSEFELLEN

Om sykeliggjøringen av norske barn

Copyright © Vigmostad & Bjørke AS 2025

Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen

Omslagsdesign: Trine og Kim

Omslagsillustrasjon: Evan Lorne/Shutterstock

Papir: 70 g Holmen 2,0

Boken er satt med Adobe Garamond Pro 11,5/15,5 pkt.

1. opplag 2025

ISBN: 978-82-419-6577-7

Spørsmål om denne boken kan rettes til Vigmostad & Bjørke AS Kanalveien 51 5068 Bergen

Telefon 55 38 88 00

Eller e-post til post@vigmostadbjorke.no www.vigmostadbjorke.no

Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering som er inngått med Kopinor.

Vigmostad & Bjørke AS er Miljøfyrtårn-sertifisert, og bøkene er produsert i miljøsertifiserte trykkerier.

KAPITTEL 1 Er det barna som er syke, eller vi som bekymrer oss for mye? ....................................

KAPITTEL 2 Hvordan havnet vi her? .........................................

KAPITTEL 3

KAPITTEL 4 En medisin mot alt? ............................................

KAPITTEL 5 Hva er det egentlig som hjelper? ..........................

INNLEDNING

Verdens befolkning får stadig bedre helse. Mennesker lever betydelig lenger, de medisinske fremskrittene er mange, og stadig flere sykdommer får bedre prognoser og lavere forekomst. Samtidig er det én gren av medisinen som opplever nesten det helt motsatte, og det er psykiatrien. Forekomsten av psykisk lidelse har eksplodert, viser flere undersøkelser. Særlig bekymringsfull er situasjonen for den oppvoksende generasjon. På verdensbasis har omkring 14 prosent av barn og unge psykisk sykdom, anslår who.1

Her i Norge var 6 prosent av norske barn og unge i aktiv behandling for psykiske lidelser i spesialisthelsetjenesten i 2022, mens 12 prosent var registrert med en diagnose i kommunehelsetjenesten, ifølge den siste Folkehelserapporten.2 Det er flere enn tre elever i hver skoleklasse.

En oppsiktsvekkende norsk undersøkelse fra 2023 kom med enda dystrere tall for gruppen unge voksne. I undersøkelsen, som så på den psykiske helsa til over 10 000 norske universitetsstudenter, rapporterte nesten 40 prosent av jentene og litt over 25 prosent av guttene om så store vansker at de ville ha tilfredsstilt kriterier for en psykiatrisk diagnose.

Tallene økte til 57 og 43 prosent da de ble fulgt over en tolvmånedersperiode.3

Tallene er så høye at det ikke er til å begripe, og dette i en tid da psykisk helsevern har blitt et satsingsområde for norske myndigheter. Hva er det som skjer?

Jeg har vært barne- og ungdomspsykiater i over 15 år, og jeg skriver denne boka fordi jeg er dypt bekymret for utviklingen innen psykisk helsevern for barn og unge. Da jeg først begynte å jobbe i barne- og ungdomspsykiatrien (bup), var det et ganske annerledes sted å være enn i dag.

Jeg husker mer tid, mindre byråkrati og at vi serverte kaffe og kjeks i de første møtene med familier. Det fantes ikke pakkeforløp, og vi brukte ikke tid på utredning dersom vi ikke vurderte at det var nødvendig. Det var vi fagfolk som tok beslutningene om hva som ville være god behandling.

I dag har vi blitt flere folk på jobb, men pasienttrykket har også økt betraktelig. Det får konsekvenser for prioriteringene vi gjør, og for hvordan vi velger å behandle pasientene. Nå er det sykehusøkonomer og sykehusledere som har regien på hjelpen vi gir. Hjelpen skal strømlinjeformes og effektiviseres. bup er på mange måter en bedrift, og satt på spissen er «produksjonen» pasienter og psykisk lidelse. Fagfolk i feltet har delt seg i to leirer. Den ene leiren er, som meg, bekymret for overdiagnostikk og overbehandling, og den andre mener det er bra at flere får diagnoser og hjelp. Mange vil argumentere for at økningen i antall pasienter, diagnoser og medisinbruk skjer naturlig ettersom vi får mer

kunnskap om de ulike diagnosene. Kriteriene vi er pålagt å bruke når vi diagnostiserer barn, er i all hovedsak utarbeidet for voksne. Samtidig vet vi at barn, i enda større grad enn voksne, kan være svært forskjellige og likevel befinne seg innenfor normalen.

Barn er ulike, og jo yngre de er, jo større variasjoner er det. Barndommen handler om modning og utvikling, og modning skjer i ulik takt. Barns utvikling er et resultat av arvelige faktorer, miljøet de vokser opp i, og oppvekstsvilkårene de har. Det vi kan si med sikkerhet, er at alle barn kommer til å endre og utvikle seg.

Å oppleve at det finnes en konkret forklaring på hvorfor en føler seg annerledes eller ikke mestrer noe, kan selvsagt være en lettelse – både for barnet selv og foreldrene. Men en psykiatrisk diagnose sier oftest ikke noe om årsakene til at et barn strever, og den burde ikke være nødvendig for å hjelpe et barn som har det vanskelig. Selv lurer jeg på om det er riktig å plassere «skylden» hos et barn gjennom en diagnose. Er det barnet som er sykt, eller er det samfunnet og systemet jeg selv er en del av, som er problemet? Og i så fall: Bør vi fortsette å definere barn som psykisk syke?

Vår lojalitet bør ligge hos barna, ikke hos systemet. Jeg opplever at det har satt meg i et alvorlig etisk dilemma. Barn og familien deres kommer til meg fordi de har det vanskelig og trenger hjelp der og da. For dem hjelper det lite om jeg sier at jeg vil jobbe for å endre samfunnet slik at fremtidens barn får mer rom til å være seg selv. Pasienter

kommer derfor ut fra kontoret mitt med både diagnoser og resepter, akkurat som hos alle andre. Selv sitter jeg igjen og lurer: Har norske barn havnet i en diagnosefelle?

Jeg er fagperson, men som alle andre er også jeg påvirket av livet jeg har levd, erfaringene jeg har med meg, og relasjonene jeg har og har hatt. Dette gjør at jeg muligens mener noe annet og har andre erfaringer enn en annen barne- og ungdomspsykiater. Derfor representerer ikke boka et generelt perspektiv fra fagfolk i barne- og ungdomspsykiatrien. Like fullt bygger den på lang erfaring fra bup-systemet.

Mange av dere som leser denne boka, er foreldre til barn som kanskje har vært eller skal innom bup en gang. Jeg vet at dere ønsker det beste for barna deres. Kanskje er dere redde for at barnas problemer kan ha alvorlige årsaker som ikke bør overses. Kanskje frykter dere at barna skal gå glipp av muligheter hvis dere ikke tar bekymringene på alvor og forsøker å løse problemene deres. Det er menneskelig å ønske et konkret svar på noe som er uforståelig og diffust.

Slik sett er det ikke så rart at et barns symptomer eller vansker, kombinert med vår egen bekymring, får oss til å lure på om de er syke.

Psykisk lidelse blant barn og unge representerer en utfordring som ikke bare kan løses på individnivå eller gjennom behandling i bup. Vi som jobber i bup, bør i større grad få synliggjort at det ofte er samfunn, kultur og oppvekstsvilkår det er noe i veien med, ikke barna. Da bør også innsatsen ligge der.

Med denne boka vil jeg forsøke å gi en bredere oversikt over psykisk helsevern for barn og unge i Norge. Jeg vil gi et innblikk i hvordan vi i bup jobber, og spesielt hva som skjer når fagfolk som meg setter diagnoser på barn. Jeg vil drøfte det jeg ser som fordeler og ulemper ved bruken av diagnoser, og forklare hvorfor jeg mener at bruken av psykiatriske diagnoser på barn er uheldig – i mange tilfeller direkte skadelig.

KAPITTEL 1

ER DET BARNA SOM ER SYKE, ELLER VI SOM BEKYMRER OSS FOR MYE?

«For min del kjente jeg meg ikke igjen i diagnosen, og det ble en konflikt mellom det jeg identifiserte meg med og det andre mente var riktig.»

Hedda (nå 22 år)

Barne- og ungdomspsykiatri var en nærmest ikke-eksisterende del av legestudiet mitt mens jeg gikk der fra 1997 til 2002. Jeg tenkte aldri at jeg skulle bli barne- og ungdomspsykiater, men nå har jeg vært det i over 15 år. Som ny i faget var jeg overveldet, men også energisk, engasjert og muligens litt naiv. Jeg var jo selveste legen, utstyrt med retten til å diagnostisere og å skrive ut medisiner. Det var

dette jeg så som mine viktigste oppgaver, kanskje også fordi det tross alt det var det jeg var trent opp i og kunne best. Det var vanskelig å henge fra seg den hvite frakken jeg hadde med meg fra mine tidligere legejobber.

Selv om jeg selv var blitt mor til tre barn, hadde jeg lite kunnskap om barns psykologiske utvikling. Uansett hadde jeg tro på at jeg kunne gjøre en stor endring i et barns liv ved å sette diagnoser og gi medisiner, og kanskje slik sett også legitimere min rolle som lege i bup. Ved å være ekspert skulle jeg komme med svarene og løsningene på problemene til pasientene, slik jeg var lært opp til, og forhåpentligvis dempe deres bekymring og usikkerhet.

I tråd med at jeg fikk mer erfaring og kunnskap, ble jeg likevel stadig mer desillusjonert når det gjaldt nettopp denne måten å hjelpe på. Jeg kjente meg mer usikker og hadde ofte flere spørsmål enn svar. Jeg begynte å lure på om jeg egentlig var egnet til arbeidet. Det var mange som ikke fikk det bedre, til tross for hjelpen jeg ga.

ET SJANSESPILL

Jeg er ikke alene om å bekymre meg for barn og unges psykiske helse. Dette er et omdiskutert tema i samfunnet i dag. Den økende forekomsten av psykiske lidelser kan fremstå som ganske naturlig, ettersom vi gjør flere undersøkelser og dermed rapporterer mer. Men andre

faktorer spiller også en betydelig rolle, som for eksempel hvordan klassifikasjonssystemet vi benytter for psykiatriske diagnoser, har utviklet seg. Vi lager stadig flere diagnoser, og terskelen for å få dem blir lavere, både blant barn og voksne. I helsevesenet finnes det nå diagnoser som knapt kan kalles sykdommer, men som heller er knyttet til risikofaktorer. Det kan for eksempel være høyt blodtrykk og fedme, eller cannabisbruk og hukommelsesvansker. Slik blir relativt normale tilstander og risikofaktorer sett som medisinske problemstillinger.

Mange i befolkningen har fått oppmerksomhetsvansker og søvnvansker.4 Det er blitt så vanlig, at slike utfordringer nærmest er blitt normalen. Samtidig søker stadig flere profesjonell hjelp for denne typen vansker. Slik blir normalitet sykeliggjort. Dette skjer med både vår fysiske og psykiske helse. Skillelinjene mellom vanskelige følelser, psykisk ubehag, psykisk lidelse og en psykiatrisk diagnose kan være diffuse. Alle har en psykisk helse. Vi påvirkes av livet vi lever, vi har gode og dårlige dager. Følelser er en viktig del av oss, på godt og vondt. Vår psykiske helse er ikke et stabilt fenomen, og vår opplevelse av egen psyke er stort sett subjektiv.

Spørsmålet vi må stille oss, er når vår egen psykiske helse blir et problem? Hva skiller den syke fra den friske, og hva betyr det egentlig å være «frisk» fra psykiske helseplager? Vil det si at vi er fri fra engstelse og tristhet, for eksempel?

Forekomsten av psykiske lidelser blant barn og unge har eksplodert. Omtrent 1 av 5 har en diagnose. Bruken av psykiatriske legemidler for barn og unge er firedoblet de siste 20 årene. I gruppen unge voksne rapporterte 40 prosent av jentene og 25 prosent av guttene om så store vansker at de kunne fått en psykiatrisk diagnose.

Barne- og ungdomspsykiater Henriette Kirkaune

Sandven retter et kritisk blikk på dagens samfunn og hvordan vi stadig oftere sykeliggjør barn og unge. Hun mener vi individualiserer det som er samfunnsproblemer. Etter mer enn femten år i BUP, spør hun seg om vi er i ferd med å skape en generasjon som ser seg selv som pasienter, i stedet for barn med vanlige utfordringer.

Boken inviterer leseren til å reflektere over dagens diagnosekultur og hvordan vi kan støtte barn uten å redusere dem til symptomer. Diagnosefellen er en viktig bok for alle som er opptatt av barn og unges psykiske helse.