Lys i øst

2.2024

LYS I ØST

ROMFOLK FÅR HJELP

SIDE 6-9

Alphakurs er viktige i krigsutsatte Ukraina

SIDE 10-11

Langvarig venting gjør hjertet sykt, et oppfylt ønske er et livets tre (Ordsp 13,12).

En fattig romkvinne smiler etter å ha fått en pose med nødhjelp. Foto: Privat.

6-9

Vi ønsker å gjøre noe for rom-folket så de kan få et bedre liv. Å gi dem et hjem, kan gjøre at familier kommer ut av elendigheten.

Vi takker for hver eneste nye dag, skriver Olga Kozachok i Filadelfia, Kyiv, Ukraina. Menigheten står sentralt i hjelpearbeidet for flyktninger og krigsrammede.

10-11

Innhold

Mange ukrainske flyktninger har kommet til Sandnes. Her blir de tatt hånd om av medhjelpere i pinsemenigheten Klippen. Det har båret frukt. 14-15

Meld adresseendring

Vi oppfordrer Lys i østs lesere til å være nøye med å melde adresseendring når dere flytter eller adressen endres der du bor. Stadig får vi blad i retur hvor postverket ikke finner adressaten. Det synes vi er synd og minner om viktigheten av å melde adresseendring.

Meld endringen på mail til: leif.walmann@gmail.com

Gud velsigne deg! Beste hilsen Redaksjonen

Organ for Pinse Misjon i Øst-Europa og Eurasia

Hvert nummer av Lys i øst har en aksjon for å evangelisere og avhjelpe nød i Øst-Europa, vesentlig stater i tidligere Sovjet.

Ansvarlig utgiver:

Pinse Misjon – Norwegian Pentecostal Mission Bankkonto: 3000.16.85569 Vipps: 776876

Redaktør:

Oddwin Solvoll

Fluaveien 14, 1597 MOSS

Telefon mobil: 970 26 449

E-post: oddwin@online.no

Frivillig abonnement: kr. 150,- pr. år

Grafisk produksjon: Wera AS

Alphakurs – viktige samlinger i krigsutsatte Ukraina

Tekst:

Alpha-kursene i Zaporizjzja er et positivt avbrekk med godt fellesskap og undervisning fra Bibelen. Det hjelper mennesker i nød.

Svetlana Didych er evangelist og sosialarbeider i Zaporizjzja og forteller at menigheten deres har holdt tre Alpha-kurs det siste året, forskjellige steder i byen. Til det største Alpha-kurset ble det rekruttert damer via en festival. Til de to andre kursene kom mødre som gikk på kvinneklubbene og husgruppene. Svetlana underviste på det siste kurset, med ca. 25 kvinner. Disse kvinnene er for det meste flykninger fra Berdyansk, Orekhovo, Gulyaypole og også Zaporizjzja. Etter Alpha-kursene kommer nye personer regelmessig til gudstjenester og husgrupper.

Larisa kommer fra byen Orekhov, som nå er nesten fullstendig ødelagt. Larisa gjennomgikk det første Alpha-kurset og ble etterpå med i menigheten. Krigen knekker folk innvendig og noen har store sår fra barndommen. Larisa gråt over at hennes mor ikke elsket henne og ofte slo og ydmyket henne.

– På Alphas første møte ba vi mye for Larisa. Gud hjalp henne å tilgi moren. Og allerede på andre Alpha-samling satt hun som assistent-leder og hjalp andre å overvinne sine

vanskeligheter. Takk Gud, i dag er hun en helt annen person, forteller Svetlana.

Storbyen Zaporizjzja ligger nær frontlinjen i øst. Der lever barn og voksne i konstant beskytning – under hylende sirener og stor risiko. Alpha-kursene er et positivt avbrekk. Godt fellesskap og undervisning fra Bibelen hjelper de nødlidende.

En gruppe fra et av Alpha kursene er samlet på plenen. Alpha-leder Svetlana Didych foran til venstre. Larisa som ble fullstendig forvandlet på et Alpha-kurs, sitter i midten foran. Foto: Privat

Pinse Misjon

Redaksjonen i Lys i øst representerer Landutvalgene (LU) for Russland, Belarus, Ukraina og Romania og øvrige land som tidligere var en del av Sovjetunionen:

Belarus: Oddvar Haugen Pinsekirken, Kolbotn ohaugenpost@ gmail.com

Tlf: 906 66 292

Ukraina: Ove Arnoldsen Betania, Notodden ovearnoldsen@ gmail.com

Tlf: 902 15 753

Russland: Rigmor Johnsen Salemkirken, Lørenskog rigmjo@frisurf.no

Tlf: 900 80 407

Romania: Leif Walmann Salem, Sandefjord leif.walmann@ gmail.com

Tlf: 907 30 804

Regnskap: Nigel Erwin Pinse Misjon

Rigmor Johnsen, Landutvalget for Ukraina

LEDER

Leif H. Walmann, Landutvalget for Romania

Rett fra hjertet

Jesus har sagt at vår tale skal være ja eller nei, og intet annet. Vi leser om sønnene som fikk beskjed av sin far om å hjelpe til i vingården. Den første svarte ja, men gikk ikke. Den andre svarte nei, men han gikk ut og gjorde jobben. I den forbindelse var det at Jesus sa at vi ikke skulle avlegge noen ed eller «sverge i det hele tatt, men la et ja være ja og et nei være nei. For det som er ut over dette er av det onde.» (Matteus 5, 33-37).

Hvordan skal vi da forholde oss til dette i dag? Kanskje dagens samfunn krever så mye av oss at det kan være vanskelig å holde rette kurs. Vi må manøvrere i et landskap som kan virke mer uoversiktlig enn vi kan klare å styre i. Da er det svært viktig å ha målet i sikte, og styre etter det. I dagens situasjon, med krig og uroligheter, er det lett å stille spørsmålet: «Hvor er Gud i det hele?» Det er krig i Ukraina og Midtøsten, folk drepes hver eneste dag. Og her hjemme lever vi i trygghet inntil videre. Folk her demonstrerer mot eller for. Jeg tror veldig mange lar seg rive med i bølgene som går over vårt land, uten å sette seg inn i bakgrunnen eller historien for det vi ser i dag. Er det ikke viktig da å ha kursen staket ut? Ja eller nei, sa Jesus. Altså; stå ved det man har lovet.

Hva er vår oppgave i denne tiden? Skal vi gjøre som den første eller den andre sønnen som skulle jobbe for sin far? Kanskje det beste

alternativet er det tredje: Å svare ja, og så gå og gjøre jobben? Det er klart at ting kan endre seg underveis, men da er det godt å ha en Far i himmelen som har den fulle og hele oversikt.

Vi kjenner til behovene i Øst-Europa, både på det åndelige og det humanitære området. Da er det viktig for oss at vi forstår alvoret som er lagt på oss. Jeg tror Herren vil at vi skal være kreative, og bruke våre evner til å komme våre venner i møte, og alltid forsøke å fylle behovet. Det er helt klart at vi kan reise østover og forsøke å gjøre en innsats der, men så kan vi etter en tid dra hjem til tryggheten her. Sånn er det bare. Men tenk om vi hele tiden skulle ha trusselen hengende over oss? Ikke lett å tenke seg.

Da er det viktig at vi kan si JA rett fra vårt hjerte, og stå på det, om det er aldri så vanskelig, og ikke trekke oss unna. Vi må be om at Jesus er med oss til enden.

Altså rett fra hjertet!

Herren velsigne dere alle, og ha en god sommer!

Myndighetene i Belarus gir menigheter besvær

Landutvalget for Belarus har nylig hatt besøk av en pastor fra Belarus. Han forteller om de vanskelige forhold evangeliske kirker i Belarus lever under.

Takk til alle som ber for landet vårt! forteller pastoren som vi velger å anonymisere.

Vi hadde vekkelse etter Sovjets fall på 90-tallet. Det er tyngre å få folk til å omvende seg i Belarus nå. Pastorer blir motløse og lurer på om de er i Guds vilje med sin tjeneste. Vi takker dere som står skulder ved skulder med våre pastorer.

Situasjonen i Belarus blir verre og verre, ikke bare at folk ikke omvender seg.

Myndigheten vedtar stadig nye lover som gjør det vanskeligere for oss. Vi har ikke kommet like langt som forholdene var i Sovjetunionen, men vi er på vei. I juli kommer det nye religiøse lover. Alle menigheter må registrere seg på nytt med nye betingelser. Mange små menigheter vil ikke lenger kunne registrere seg. Lederne våre spør myndighetene hva som vil skje om disse små menighetene fortsetter å samles. Det har vi ikke fått svar på. Det får vi teste ut. Samme lov sier at pastorer bare kan forkynne det som samsvarer med statens politikk. Misjonere kan bare pastorer, ledelse og medlemmer som har fått skriftlig tillatelse. Men Jesus har jo sendt hver eneste av oss til å forkynne.

Landet vårt er alliert med Russland og lever under samme restriksjoner. Hvis jeg sier at krig mot Ukraina er galt, kan jeg bli avsatt av myndighetene. Fortsett å be for oss!

I 2020 hadde vi president-valg. Enda en gang ble vi lurt. For første gang gikk svært mang folk ut i gatene og demonstrerte fredelig med blomster. Alle ble jaget på en brutal måte.

Politiet arresterte mange, og flere ble drept. Fremdeles er det mange som blir fengslet. Folk blir arrestert fordi de sier at det er galt å drepe.

Da krigen i Ukraina startet ble russiske raketter sendt fra Belarus. Folk gikk igjen ut i gatene og protesterte. Det er våre brødre og søstre som bor i Ukraina. 40 % av medlemmene i vår menighet er nå fra Ukraina. Mange av dem er blitt arrestert.

Belarus er ikke et populært sted for tiden. Alle snakker om Ukraina, ingen om Belarus. Det er populært å misjonere i Russland og Ukraina, men ikke i Belarus – fordi ingen vil omvende seg der. Vi er takknemlige for at Norge fortsatt støtter Belarus selv om det er tungt.

En pastor fra Belarus besøkte nylig Norge med informasjon om krevende forhold i hjemlandet.

Tekst: Oddvar Haugen Landutvalget for Belarus

Innsamlingsaksjon våren 2024

Endring i Romania skaper fattige rom-familier

Romania er et land som har gjennomgått mye fra å være et kommunistisk land til dagens EUland. Det har bydd på mange og store utfordringer, især for romfolket.

TEKST: ØYSTEIN HUSVIK

34 år er gått siden Nicolae og kona Elena Ceausescu måtte bøte med livet for sitt vanstyre av landet. Folket ble styrt med jernhånd, og ingen turte å si imot diktatoren. Under den tiden måtte alle være i jobb og ha sitt bosted, og det gjaldt alle, uansett hvem man var. Hvis det hendte at man ikke hadde jobb, ble man satt i fengsel. I 1990 ble overgangen til et nytt styresett veldig krevende.

En av følgene av det sosiale og økonomiske systemet ble stor arbeidsløshet. Minoritetenes stilling, ikke minst sigøynernes, som de het den gang, ble i det daglige mer konfliktfylt på grunn av at utdanningsnivået var lavt og det var utbredt fattigdom. Omstruktureringen av økonomien rammet spesielt dem, slik at fattigdommen ble enda større, samtidig som de ofte ble møtt med diskriminering og nedlatende holdninger. Etter hvert prøvde myndighetene å engasjere seg mer systematisk for å forbedre forholdene, men uten at det førte til avgjørende endringer.

Et eldre rompar lapper på huset sitt hver gang noe går i stykker eller springer lekk. Foto: Privat.

Romfolkets situasjon stod i liten grad på den politiske dagsorden. For dem ble situasjonen enda verre etter Ceausescus fall. De mistet jobb og husvære da de ikke lenger hadde inntekter. Etter hvert samlet de seg i grupper i utkanten av rumenernes bosteder nær skogkanten eller i bortgjemte områder. Der har de bygget seg «hus» av trestokker de fant i skogen eller gamle materialer som de fant. Utvendig kunne de smøre på leire og kumøkk for å tette veggene mest mulig. Andre laget blokker av leire blandet med halm og tørket det i sola. Et bedre isolert hus

I byen Edinet, Moldova, lever mange barn på gaten. Den lokale menigheten ivrer for å hjelpe disse. Moldovahjelpen i Norge gir betydelig støtte til denne menighetens arbeid. Vil du være med og hjelpe økonomisk? 776876

Innsamlingsaksjon våren 2024

ble det jo, men når styrtregnet, kom falt mange hus. Takene ble satt opp av stokker de fant, og dekket med gamle rustne blikkplater eller papp og plast.

Ofte finner vi romfolket boende i disse falleferdige små hyttene, med vindusåpningene dekket med plast. Dør er det heller ikke alle som har. Det kan henge et gammelt teppe der i stedet. Noen har klart å skaffe seg en vedovn, men de fleste bruker det de har funnet, en gammel bensintank for eksempel, som de har gjort om til ovn. Ikke særlig brannsikkert. Røykrørene, som de har funnet eller stjålet, har ofte hull i metallet, og veden de fyrer med er heller ikke tørr. Røken tyter ut av alle hull og sprekker, men etter hvert når det tar skikkelig fyr, er det såpass at de kan å leve med det.

Et

nabolag i en romlandsby der husene blir bygget av det man kan finne. Foto: Privat.

Mange hus har gått opp i røyk når ovnsrørene blir skikkelig varme. Hvis pipa ligger inntil noe som er brennbart, er det ikke lenge før at alt står i flammer. I disse husene bor det familier fra 5-10 personer på rundt ti kvadratmeter med jordgulv uten bad. Toalettforholdene utenfor er heller ikke særlig innbydende. Lus og lopper er også et stort problem hos dem, noe jeg også fikk erfare på mine reiser.

I disse 34 årene etter Ceausescus fall, har ikke situasjonen blant det fattige romfolket blitt noe særlig forandret. Men kommunene har nå lagt mer til rette for elektrisk strøm til de fattige i landsbyene. Romfolket strekker kabler fra hus til hus, for å ha strøm til en lyspære i taket. De prøver å livnære seg ved å gå rundt og finne metall, papir, papp, flasker og liknende som de selger hos skraphandleren. Det holder gjerne ikke til å brødfø familien. De fleste prøver å få

en eller annen jobb, for eksempel på bondegårder, hvor de får mais og poteter for jobben. Noen får også arbeid i firmaer, hvor de jobber med å grave grøfter eller transportere ting med hest, som noen har klart å skaffe seg. For mange unge spesielt, er det en stor fristelse å tigge og stjele for å få det de ser andre rumenske ungdommer har.

Når vi i dag går i disse romlandsbyene, er det fremdeles mange som lever et slikt liv som jeg har beskrevet. Jeg kom dit i 1997 som misjonær, utsendt fra Pinsekirken i Bærum, og vi har hatt organisasjonen NiC Mission som et arbeidsredskap for å få penger til driften av arbeidet. I dag er misjonsarbeidet lagt under Pinsekirken i Sandvika, NiC Mission PK.

Innsamlingsaksjon våren 2024

Hjelp romfolk ut av elendigheten

Vi ønsker å gjøre noe for rom-folket så de kan få et bedre liv. Ved å gi dem et hjem, for eksempel et enkelt hus med to rom og bad, vil gjøre at familier kan kommer ut av elendigheten.

TEKST:

ØYSTEIN HUSVIK

Jeg kom i kontakt med pinselederne blant romfolket i Târgu Mures og i Brasov rundt 1998. Det ble mitt nye, fine fellesskap. Jeg reiste sammen med dem rundt i mange landsbyer og forkynte evangeliet. Hos dette folket fikk jeg se en fattigdom så stor, det sjokkerte meg. De var ikke bare fattige på gods, men også på et normalt liv.

Alkoholen er også et stort problem blant romfolket. Men gjennom det evangeliske arbeidet fikk jeg være med på å se hvordan mennesker ble forandret når Jesus kom inn i livene deres. I begynnelsen var de skeptiske til oss, de lurte på hvorfor vi kom til dem. Etter hvert som vi ble kjent med dem og delte ut mat og klær, forsto de at vi var der for å velsigne dem. Senere kom vi med musikere og sangere og forkynte evangeliet. Etter hvert begynte Den hellige ånd å røre ved hjertene. Mange gråt åpenlyst og ga hjertet sitt til Jesus.

Tiden var inne for et mer fast opplegg med undervisning og senere dåp. Vi har hatt mange store dåpshandlinger i elver og vann i flere landsbyer rundt om i landet. Jeg reiste hjem til Norge og fortalte om mine opplevelser, og vi begynte å samle inn penger til kirker på steder der vi hadde vært.

En romfamilie med mange med- lemmer kan flytte inn i et nytt hus gitt av norske bidragsytere. Det blir et nytt liv for denne familien.

Foto: Privat.

Min bakgrunn som tømmermester kom til nytte. Jeg begynte og lære opp noen unge menn i faget. De ble vårt første team som var med å bygge kirker og hus rundt omkring i landsbyene. Vår misjon har bygget og delfinansiert mer enn 20 kirker i Romania. Når en kirke er ferdig, tar det ikke lang tid før den er full av mennesker som får høre evangeliet. Det har vært vekkelse blant dette folket i mange år, og det er fortsatt stort behov for nye kirker. Etter hvert ble det dannet en rom-pinseunion av menighetsledere og pastorer. De begynte med å kontakte mange forskjellige små forsamlinger av kristne romfolk rundt i landet. Sammen startet vi seminarer for menighetsledere og predikanter fra forskjellige regioner. Nå har vi holdt på med dette i mange år, og det kommer rundt 150 - 200 rompredikanter til samlingene, som holdes i Brasov. Kirken der er gitt av Den Lutherske kirken i Tyskland, og brukes som samlingssted for de som tilhører pinseunion i

Her er en stor dåpshandling i kirken i Budila i 2023. Foto: Privat.

Filadelfia Sacele i Brasov. I dag er det registrert rundt 500 menigheter i unionen. De aller fleste er veldig fattige mennesker. De tar opp kollekt i menighetene for å lære folket å gi, selv om de ikke har mye å bidra med. Behovene er utrolig store blant romfolket i hele Romania. Mange i Norge har bidratt med flere humanitære hjelpesendinger. Disse blir levert til unionens lager i Brasov, og kjørt ut til kirkene rundt i landet. Derfra blir det delt ut til de trengende på stedet. Det er til stor oppmuntring og velsignelse.

Vi ønsker å være med og gjøre mer for dette folket, så de kan få et bedre liv. Jeg har arbeidet sammen med dem i mer enn ti år, og opplevd å se nøden på nært hold. Mange har fått hjelp og mange har møtt Jesus, men det er ennå mange som lever et utrolig fattigslig liv.

Vi er jo så heldige å bo i Norge, og de fleste av oss har mer enn nok. Jeg tenker at vi kan gjøre en forskjell for noen familier ved å gi dem et hjem, for eksempel et hus med to rom og bad.

Det vil gjøre at familier vil kommer ut av elendigheten. På grunn av den situasjonen mange lever under i dag, får barn av de fattigste familiene ingen skolegang. De blir nektet å komme på skolen på grunn av dårlig hygiene og lopper og lus. Et hus i Norge med to rom og bad vil koste et par millioner kroner. I Romania er det mulig å bygge et enkelt hus for ett hundre tusen norske kroner. Hvis hundre mennesker gir et tusen kroner hver, er det nok til et hus for en familie. Jeg ønsker dere Guds rike velsignelse og håper at mange vil være med på å gjøre livet bedre for noen romfamilier. Takk til dere i Lys i øst for at vi sammen med kontaktperson for arbeidet i Romania, Leif Walmann, får være med på innsamlingen til de fattige der.

Livet i Ukraina –midt i krigen

Den 24. februar i år, på toårsdagen for Russlands angrepskrig mot Ukraina, mottok vi denne mailen fra Olga Kozachok i Kyiv. Hun beskriver her hvordan livet har vært disse to årene.

TEKST: OLGA KOZACHOK/OS

Kjære venner i Norge, fred!

Takk Gud for at vi lever! Vi takker for hver eneste nye dag. Takk for muligheten til å tjene i menigheten og hjelpe andre midt i vanskelige tider. Takk for deres bønner og all hjelp, skriver Olga Kozachok. Hun er pastorkone og mannen hennes, Anatoliy er seniorpastor i Filadelfia, Kyiv, og hovedbiskop for pinseunionen i Ukraina. Menigheten Filadelfia står sentralt i hjelpearbeidet rettet mot flyktninger og krigsrammede.

Våre gudstjenester holdes som før. Ofte kommer folk til lyden av høye flyalarmer. Trette sjeler og hjerter opplever fred og frelse ved å ta imot Jesus Kristus.

Vi har planlagt to leirer for barn i sommer. Noen av barna er fra kirken vår. Noen barn er fra familier som har mistet fedre i krigen. Vi ber om at Herren vil hjelpe økonomisk og at organisering og nødvendige forberedelser vil legge seg til rette. Vi ser store resultater fra sommerleirene. Mange barn tar imot Herren i sine hjerter og får en ny retning i livet.

Det kommer stadig mennesker i nød til kirken vår. Vi hjelper dem med det vi kan. Ofte er dette mennesker fra regioner hvor det er umulig å leve på grunn av krigen.

Siden morgenen den 24. februar i 2022 har det gått to år, men det virker som et helt liv. Vi kjenner på tap, smerte og raseri mot en fiende som oppfører seg umenneskelig. Mange har mistet hjem, jobb og verst av alt, deres slektninger og kjære. Vi mistet vår daglige rutine da vi ble tvunget til å leve uten lys og varme døgnet rundt. Vi har lært oss å jobbe mellom flyalarmer. Vi er allerede vant til å undervise barn i tilfluktsrom. Vi lever med smerten av antall tapte, sårede og tilfangetatte. Okkupasjonen påfører oss store lidelser.

For ti dager siden skjedde dette, bare to kilo -

Ei lita jente leker foran en utbombet blokk. Alle foto: Privat.

meter fra huset vårt og rett ved siden av skolen der alle barna våre var. Klokken var 8 om morgenen, skolelærere og elever kom til skolen. Plutselig kom et angrep. En rakett ankom på bare fire minutter fra Krim ca. 1000 km unna. Folk rakk ikke å løpe til bomberommet. Vår svigerdatter bodde i bygningen med 18 etasjer rett ved skolen før hun giftet seg. En familie fra kirken vår bodde der. Det er en stor glede midt i sorgen at moren og barnet dro på besøk dagen før. Faren var på badet da raketten rammet. Dessverre lever vi i slike realiteter.

I disse to årene har vi betalt en veldig høy pris. Og med hvert påfølgende angrep, Russlands forbrytelser mot oss, blir vi overbevist om at vi ikke kjemper mot kjøtt og blod, men mot herskerne i denne verdens mørke – mot åndelige krefter.

I to år har våre følelser variert fra utrolig samhold, til tretthet og fortvilelse, fra villighet til å gi livene våre, til ønsket om å endelig leve et normalt liv. Først nå forstår vi hva Guds ord sier i Salme 23 om å vandre i dødsskyggens dal. Vi har vært der i to år nå. Vårt rop til Herren er: Hvor lenge? Vil vi se seier til slutt? Blir det liv laga når dette ender?

Dette er det tredje året av fullskala invasjon, og det 11. året etter annekteringen av Krim. Året vil bringe nye nederlag, nye offensiver, tap av landområder og kanskje seier. Ingen vet. Disse to årene har fått oss til å tenke nytt. Vi står ikke overfor spørsmålet om en bedre fremtid, men om vi i det hele tatt har en fremtid.

Derfor fortsetter vi å vokse i avhengighet til Gud. Vi har stor takknemlighet til Gud for å ha ledet oss gjennom disse to årene. Takk til militæret som beskytter oss. Takk til alle som hjalp oss i bønn og med gode gjerninger. Vi blir ikke lei av å be Gud om seier, fordi han har makt til å stoppe krigen.

Jeg skriver ikke dette for at du skal bli trist. Tvert imot er vi oppriktig takknemlige for all hjelp og forbønn. Vi er veldig takknemlige for hjelpen som er sendt til menigheten. Den kommer vel med.

Vennligst be for alle som tjener i menigheten. Vi opplever for tiden stor arbeidsbelastning og et stort ansvar. Fortsett å be for oss i Ukraina!

Må Gud velsigne dere!

Anatoliy Kozachok med sin kone Olga (innfelt) er pastorpar i Filadelfia, Kyiv.

En enslig mor med sine barn har mottatt nødhjelp fra menigheten Filadelfia.

Barnesentrene i Litauen er en «trygg havn»

To gutter viser sin appetitt når de får servering ved dagsenteret i Birzai. Begge foto: Privat.

Barnehjelpen/Pinse Misjon gir hjelp til fire barnesentre på ulike steder i Litauen. De er drevet av erfarne ledere i pinsemenigheten, som vi har kjent i lengre tid. Sentrene er åpne for barn etter skoletid. Mange av barna er fra lavintektsfamilier og fra sosialt ustabile hjem. Tidligere drev noen av barna bare rundt i gatene på ettermiddag og kveld, før senteret «fanget de opp». De var i risikosonen for utnytting og kriminalitet. Barna lærer kristne verdier, gis helsetilbud, sosial omsorg med samtaler, hjelp med skolearbeid og sosial trening. Det drives familiearbeid – kontakt med hjemmene, hjelp med matpakker som foreldrene kan hente, turer og mat etter skoletid etc.

– Vi er takknemlig for hjelp til tjenesten vår for barna. I vinter var det behov for en del penger til oppvarming av lokalitetene til barnesenterene i Birzai. Ellers så kjøper vi inn mye mat, og daglig lages varme måltider for barna, forteller Vera Snariene, leder for dagsenteret i Birzai, og fortsetter: – Vi forsøker å aktualisere høytidene og gjøre litt ekstra for skolebarna og også for barn i barnehagene og deres familier.

Barn ved Jonava Dagsenter blir engasjert med ulike oppgaver.

Sist jul laget vi også matpakker og delte ut åndelig litteratur.

– Vi er takknemlige til Gud, arbeidet og midler er noe som virkelig er nødvendig for barna. En mor med fire jenter som ble tatt fra henne i fosterhjem i et år på grunn av hennes konstante drikking, er allerede i kirken og barna har blitt returnert til henne. Vi er takknemlige til Gud for hans mirakler.

Rigmor M. Johnsen

Kirke i Latvia fikk sitteplasser

Det er ikke så ofte jeg skriver så mye fra Latvia, og dette er et tilbakeblikk på noe som skjedde for noen år siden. Salem i Sandefjord foretok en større restaurering av sitt menighetslokale, og i den forbindelse skulle alle benkene skiftes ut med mye stoler. De gamle skulle da selges, og ble lagt ut på Finn.no. Det ble ingen reaksjon. Da er kontakter gode å ha.

Jeg hadde fått kontakt med pinsemenigheten i en liten fattigslig by som heter Valdemarpils vest i Latvia. Gjennom pinseunionen i Riga ble det bestemt å sende benkene dit, da vi hadde fått vite at menigheten ikke hadde benker i det hele tatt. De hadde et ganske fint kirkebygg som var oppført av de ortodokse før kommunistene okkuperte landet etter krigen, og det ble brukt til lager fram til 1989. Etter kommunismens kollaps fikk de overta bygget etter hvert for en billig penge. Det ligger på en stor tomt sentralt i byen. Men de hadde jo ikke noe å sitte på! Vanligvis er jo ikke kirker uten benker.

Så ble det til at vi sendte benkene dit, til stor glede for menigheten. Så etter en tid skulle jeg

dra til Belarus, og la da veien om Latvia for å besøke noen kontakter der. Jeg kom til Valdemarpils, og traff Raitis Grivans. Han er leder for menigheten og Ungdom i Oppdrag i Latvia. Vi gikk inn og så på kirken. Og da var det at han utbrøt: «Er disse benkene nye? De ser jo sånn ut!» Jeg fortalte ham da at de var tretti år gamle, men av høy kvalitet «made in Norway». Disse står der den dag i dag. Nå var det sånn at det var noen benker til overs, så da var det bare for våre venner å gi disse videre til en menighet i Belarus. Mange ble velsignet gjennom vår opppussing i Sandefjord.

I Valdemarpils ligger hovedsenteret for UiO i Latvia. De har et bra bygg hvor de arrangerer kurs og samlinger, og dit kommer ungdommer fra hele det gamle Sovjet. De har jo den fordelen at de kan bruke ett felles språk, russisk, som de kristne kaller «misjonsspråket». Det kan jo brukes i alle disse landene ved siden av det nasjonale.

Tekst og bilder: Leif H. Walmann.

Morten, Raitis og Jan Kenneth foran benkene i kirken.

Ukrainahjelpen i Klippen, Sandnes

En god del ukrainske flyktninger har reist til Sandnes. Her blir de tatt hånd om av medhjelpere i pinsemenigheten Klippen. Det har båret frukt.

TEKST: SOLVEIG HOMMELAND/OS

Innen krigen startet, i februar 2022, var det mange pastorer i Øst-Ukraina som kjente pastorer i Vest. De anbefalte flyktninger å ta kontakt med menigheten i byen Ivano Frankivsk. Der fikk de anbefaling om å reise til Norge og Sandnes, som denne menigheten har god kontakt med.

I 2022 – 2023 hjalp vi fra Klippen, Sandnes, mange flyktninger å finne seg til rette med leilighet eller hus. Møbler og innbo fikk de en del fra vårt lager med hjelpesendinger.

Flere følte at de hadde sviktet landet sitt, da de reiste. Etter hvert gled de fort inn i vårt arbeid med innsamlinger til Ukraina. De stiller villig opp.

Lasting av trailere er ikke noe problem lenger.

Annenhver torsdag er det samling for ukrainere klokken 18 til 20. Det er sang, tale, vitnesbyrd og forbønn. Så serveres kveldsmat, hvor flere tar med forskjellig til måltidet. Det kommer vanligvis fra 30 til 50 personer til hver samling. Alt foregår på ukrainsk.

På disse samlingene er det seks til åtte nordmenn som deltar. Det gir en god mulighet for ukrainere å praktisere norsk – en slags språkkafé.

Til jul hadde vi en egen julefest for ukrainerne. De ledet selv samlingen og stod for underholdningen.

Det ble utdeling av julegaver som var samlet inn av Hjerte for Sandnes og menigheten.

På fredagene er det ungdomssamling på Klippen. Det er egen samling og undervisning for ukrainske ungdom i ca. en time i gamle Klippen, mens de norske ungdommene har undervisning i hovedkirken.

136 sanger med tekst og melodi av Aage Samuelsen kan bestilles fra Wera forlag på telefon 35 51 64 10 eller e-post: post@wera.no Syng og spill med Broder Aage!

SANGHEFTE

136 sanger Tekst og melodi av:

FORLAG

I Sirevåg gikk flyktningene en fottur på svabergene langs sjøen.

I 2023 gikk turen til Bergen der ukrainske flyktninger fikk orientering om norsk historie og kultur.

Her samles alle etterpå til videre sosialt samvær.

Vi er heldige som har tre tolker på ukrainsk, russisk og engelsk. Flere menigheter i området har sendt flyktninger til oss. Nå har de første ukrainerne lært så mye norsk at vi har fått tre nye tolker. Det er og en klasse for de ukrainske barna på søndagsskolen.

Vi har to ukrainske grupper som hjelper til ved kirkekaffen og kommer med matvarer for salg. Når disse gruppene har ansvar, går inntekten til Ukrainahjelpen.

Menigheten Klippen arrangerer bussturer for de ukrainske flyktningene til fjord og fjell i området. Slik blir de kjent med natur og næringslivet i Rogaland. Vi har vært på busstur til Voss, til Bergen, Fløyen, tur på brygga og med Flåmsbanen. Da overnattet vi to netter på Vossevangen Vandrerhjem.

Det ble en egen julefeiring med gaver til de ukrainske flyktningene. Alle foto: Privat.

På turen fikk de informasjon om norsk historie og næringsvirksomheter i området. Turen gikk under sjøen, over bruer, med ferger, over fjellpartier, og gjennom daler. Neste tur er planlagt til Jæren, Sirevåg, Sogndalsstrand og Jøsenfjorden med grilling, lovsang og bønn.

Klippen har fått tilskudd til dette turopplegget og til flyktningarbeidet. Og vi fikk halv pris på turistattraksjonene.

Etter 29 års kontakt med Ukraina er det blitt mye frukt av arbeidet ut fra Klippen, Sandnes. Flere av flyktningene har bedt om veiledning til frelse. En kvinne er døpt og flere er blitt medlemmer i menigheten.

Vi takker Gud for denne muligheten til å evangelisere.

Hjelp barn som har en tøff hverdag!

Returadresse: Leif H. Walmann, Kiserødåsen 30A, 3231 Sandefjord

Møtte endelig pastoren de har støttet i 20 år

I dag er det over 400 pinsemenigheter i Moldova, og det blir stadig planter nye menigheter.

TEKST: INGER OG SIGURD HEIBØ

Kvendelaget i Vinje ved Hildegunn Hansli fikk endelig møte pastor Anatolii Turanskii fra Moldova, for første gang etter 20 år med støtte. Sammen med sin sønn, Valeri, besøkte han i april Moldovahjelpen og menigheter som støtter dette arbeidet.

Anatolii delte sitt vitnesbyrd om hvordan det var å vokse opp Sovjetrepublikken Moldova. Han ble født i juni i 1945, like etter krigens slutt. Hans far ble sendt til fangeleir i Sibir da han var liten, fordi han som kristen ikke ønsket å bære våpen.

Moren som ennå diet gutten, ble utsatt for forfølgelse og var redd for overgrep. Gutten ble skjult i et hull i bakken med høy i bunnen, mens moren gjemte seg. Han vokste etterhvert opp sammen med bestemoren, da moren måtte rømme.

Det var store vanskeligheter for de troende under kommunisttiden og konstant mangel på mat. I 1953 da Stalin døde, ble faren frigitt, og Anatolii fikk for første gang se faren sin. Moren kom sammen med en langhåret og skjeggete mann som han først ikke ville ha noe med å gjøre. De fikk etterhvert et godt forhold.

LYS I HVERDAGEN

Pastor Anatolii Turanskii og Hildegunn Hansli treffes for første gang. Foto: Privat.

Faren ble pinsepastor i en undergrunnsmenighet. Pinsevennene i Moldova fikk et stort oppsving etter Sovjetunionens fall rundt 1990. Før det hadde de ikke et eneste kirkebygg da det var ulovlig. I dag er det over 400 pinsemenigheter i Moldova, og det blir stadig planter nye menigheter.

Pastor Anatolii har i dag seks barn, og fikk sitt 22. barnebarn mens han var i Norge. Han har også seks oldebarn.