Fjellheimnytt nr 1 2019

FjellheimNYTT NR. 1 2019

39. ÅRGANG

Organ for Fjellheim Bibelskole og Fjellheim Kurs- og Misjonssenter, Tromsø

LES OM UTENLANDSPRAKSIS KORTKURS SYNNØVE SPANNE PERSONALET NNTEAMET AKTUELL VEILEDNING MM

REKTORS HJØRNE Et nytt skoleår nærmer seg slutten her på Fjellheim. Når dette blir skrevet er elevene våre spredd rundt omkring i Nord-Norge på årets siste utreisehelg. Erfaringen tilsier at disse utreisene er viktige for elevene våre. Møtene med mennesker rundt omkring i landsdelen blir både til oppbyggelse, samtidig som de inspirerer til å leve videre i en vitnetjeneste for at flere kan bli kjent med Jesus som sin frelser og herre. Vi håper at disse utreisene også har vært til glede og velsignelse for de som har møtt bibelskoleelevene gjennom året!

Denne våren har også de fleste av elevene våre vært på uten­ lands­praksis. Nytt av året er at årets elever fikk besøke både Bolivia og Peru under Sør-Amerika-praksisen. Norsk Luthersk Misjonssamband har arbeid i begge disse landene, og vi er glade for at elevene fikk oppleve misjonsarbeid i begge områdene.

Evalueringene fra elevene og ledere er i all hovedsak positiv, og vi tror at denne endringen har vært en positiv videreutvikling av Sør-Amerika-praksisen. Du kan lese mer om både Sør-Amerikapraksisen og våre andre utenlandspraksiser senere i dette nummeret. Vi er veldig takknemlig for den mottakelsen vi har fått fra misjonærer og lokale kristne – både i Sør-Amerika og i de andre landene skolen har besøkt.

For min del er også dette et spesielt nummer av Fjellheimnytt.

Det er siste gang jeg skriver rektors hjørne. Min rektorperiode på to år ble nok kortere enn det mange hadde sett for seg, inkludert meg selv. Likevel ble det tydeligere og tydeligere gjennom 2018 at dette var en avgjørelse som så langt jeg kunne se, ville være til det beste for de jeg har rundt meg, for meg selv og i det lange løp også for Fjellheim. Det var med tungt hjerte min oppsigelse ble levert.

Så er jeg veldig takknemlig for at Morten Nord-Varhaug har tatt på seg oppgaven å gå inn som rektor ved bibelskolen. Morten har en mangfoldig erfaring, både fra misjonsarbeid og skoledrift som jeg tror vil komme godt med i dette arbeidet. Jeg er trygg på at han kommer til å lede denne skolen videre på en god måte. Husk på Morten, Kari Synnøve og barna deres i bønn fremover.

Min tid på Fjellheim går mot slutten. Jeg kommer til å være på skolen i høst for å legge til rette for at det kan bli en god overgang til ny rektor, samt ha en god del undervisning. Etter 9,5 år på skolen går deretter veien videre på nyåret. Personlig vil jeg derfor benytte anledningen til å takke alle Fjellheimvenner for den omsorgen dere har vist overfor meg i tjenesten, både som lærer og som rektor. Takk for gode ord og støttende oppmuntringer. Jeg vet at også at mange har husket på Camilla og meg i forbønn. Det har vært nødvendig. Jeg vil avslutte med de ordene Paulus ofte avsluttet sine brev: «Nåden være med dere!»

Ingvald André Kårbø, rektor

Økonomi FJELLHEIM BIBELSKOLE Fjellheim Bibelskole leverte et årsregnskap for 2018 med et under­ skudd på 439 573,-. Dette underskuddet hadde sin hovedårsak i elevtallet for skoleåret 2018/19. Da elevtallet er det samme for vårsemesteret 2019 vil de økonomiske utfordringene for 2018 bli dratt med inn i 2019-regnskapet. Det er derfor gledelig at det ser ut til å bli en god økning i elevtallet for skoleåret 19/20.

FJELLHEIM KURS- OG MISJONSSENTER Fjellheim Kurs- og Misjonssenter (FKM) gikk i 2018 med overskudd på 23 991,-. I lys av at dette selskapet har en sårbar økonomi var dette gledelig. Hovedårsaken til dette var at Nord-Norge-teamet var elever på Bibel og Formidling våren 2018. Dette førte til en kraftig reduksjon av lønnskostnader for FKM i denne perioden. For 2019 vil teamet være i fulltidstjeneste for FKM, noe som også betyr at vi trenger en økning i gaveinntekter for å kunne holde frem med dagens drift.

Visste du at... ... Naomi Egeland og Sondre Bø (begge 17/18) har forlovet seg? ... Kamilla Simsø (17/18) og Elias Vollan (15/16) har giftet seg? ... Maria Hellestøl Reyes (07/08, ansatt fra 2014) og Raydén Reyes har blitt foreldre til Benjamin? ... Johanne Torgersen (17/18) og Trygve Sandvik har forlovet seg? ... Arne Christian Valland (17/18) og Helena Wallgren (13/14) har forlovet seg? ... Jan Håkon Reinemo (16/17) og Elisa Urhaug (15/16) har giftet seg? ... Sondre Viste (14/15) og Marta Fredly har forlovet seg? ... Elisabeth Ljøkjell (14/15) og Mathias Opsahl-Engen har forlovet seg? ... Beate Haus (14/15) og Ben Normann har giftet seg? ... Marie (14/15) og Sigurd Mangelrød (12/13) har blitt foreldre til Mathea? ... Anita og Endre Frafjord (begge 14/15) har blitt foreldre til Marius? ... Gunnstein Østerhus (14/15) og Inghild Kathrine Kjersheim har forlovet seg? ... Jørgen Fjell og Mirjam Sigmundsdotter (begge 14/15) har forlovet seg? ... Sandra Kristin Gabrielsen (15/16) og Emmanuel Nwokoro har blitt foreldre til Gabriella? ... Håvard André Bø og Brita Gudmestad (begge 13/14) har giftet seg? ... Inga Kristine og Håkon Leirvik (begge 13/14) har blitt foreldre til Idar Johannes? ... Hanna Gudmestad og Even Ydstebø (begge 16/17) har forlovet seg? ... Sondre Lidal (12/13) og Thea Aarseth har forlovet seg?

Vet du om noe som burde komme i denne spalten? Ta kontakt på post@ fjellheimbibelskole.no.

2

ANDAKT HVA VIL DU MED LIVET MITT, GUD? Ofte kan det i kristne sammenhenger gjerne forkynnes at du må «oppdage Guds fantastiske hensikt og plan med livet ditt». I og for seg trenger det nødvendigvis ikke å være noe direkte galt med dette, men det kan kanskje gi et noe feilaktig inntrykk av hva Gud egentlig vil med det livet Han har gitt deg. Faren er om det blir til en form for herlighetsteologi og noe som legger unødig press på unge kristne mennesker med hele livet foran seg.

Skoleåret her ved Fjellheim er nå inne i sin avsluttende fase, og for elevene er nok det skisserte spørsmålet noe som kan trenge seg på. Jeg husker at da jeg selv var elev her ved bibelskolen forrige skoleår, var dette noe som ofte streifet meg, både i løpet av året og kanskje særlig mot slutten. Selv om jeg ikke opplevde å bli kalt av Gud på en veldig spesifikk måte, eller så «skriften på veggen», klarte jeg i bunn og grunn å slå meg til ro med det.

I ettertid har jeg derfor gjort meg noen tanker angående denne tematikken som jeg ønsker å trekke frem i de følgende tre punktene: 1. Blikket er på feil sted Det er fort gjort å bli utålmodig når vi erfarer at «Gud er stille og taus». Vi kan gjerne tenke at vi virkelig trenger «å høre Guds stemme» når vi er usikre på om vi er på rett sted i livet vårt. Kanskje jakter vi etter en eller annen åndelig opplevelse for å få en bekreftelse på hva Gud vil og på hva som ligger foran. Men Bibelen oppmuntrer oss i stedet til å ha et annet fokus. Gud har fremfor alt åpenbart sin vilje i det skrevne Ordet. Vi kan få lov til å Skriften

være det som setter retning for livene våre, gjennom å være «en lykt for min fot og et lys på min sti» (Sal 119:105). Blikket vårt skal først og fremst være festet på Jesus (Heb 12:2), «for det er i Ham vi lever, beveger oss og er til» (Apg 27:28).

2. Guds veier er forunderlige Iblant kan vi ved viktige avgjørelser kanskje frykte at vi kan velge «feil» i form av at vi ikke følger Guds vilje. Men vi er tross alt ikke programmerte roboter hvor Gud på forhånd har fastsatt alt som vil skje med oss. Å tenke slik både begrenser Gud og legger et for stort ansvar på oss selv. Imidlertid handler dette ikke om å fraskrive seg ansvaret for eget liv, men å se tilværelsen i et større perspektiv. Bibelen sier at «alt tjener til det gode for dem som elsker Gud» (Rom 8:28), og at Gud vil fullføre det verket Han startet i oss da vi kom til tro (Fil 1:6). Ofte er det dermed gjerne ikke før i etterkant at vi ser Guds finger i ulike situasjoner og bryter ut i takksigelse for Hans visdom og forunderlige vei med oss (Rom 11:33).

3. Guds plan er i Jesus Kristus Guds intensjon med våre liv er ikke primært alt det vi klarer å oppnå gjennom livsløpet vårt. Bibelen har et annet syn på saken. Fremfor alt vil Gud at vi skal «tro på Hans Sønn Jesu Kristi navn» (1. Joh 3:23). Som kristne er derfor faktumet at vi allerede er godt plantet i Guds plan før vi rekker å fundere så mye over det selv. Et av nøkkeluttrykkene i Bibelen er «i Kristus». Det er i Jesus Kristus vi har «vår rettferdighet, helliggjørelse og forløsning» (1. Kor 1:30). Paulus skriver at alt annet blekner i forhold til det å kjenne Kristus og være i Ham (Fil 3:7-9).

Daniel Garvik

Hva mer kan vi da egentlig ønske enn å bli funnet i Ham som er selve «Veien, Sannheten og Livet» (Joh 14:6)? Å få lov til å vite at vi er i Guds store plan ved troen på Jesus (1. Joh 5:13), uansett om vi selv opplever det slik eller ikke, er en fantastisk trygghet.

Det er ingen «quick fix» for livet her og nå, men det er definitivt noe som holder inn i evigheten!

I løpet av tiden jeg har vært her på Fjellheim, har jeg virkelig fått øyene opp for en sang som så beskrivende formulerer hva det til syvende og sist handler om når det kommer til Guds vilje for livet mitt, og avslutningsvis lar jeg den tale for seg selv.

Ofte la jeg store planer, Under kamp og strid og bønn.

Nå er jeg en del av Planen, Til den Herre Krist, Guds Sønn.

Jesus, Jesus, Du alene. Nå er Du blitt alt for meg. Alt i Himlen, og på Jorden, Har jeg Frelser nå i Deg. (Fra «Jeg har ofte søkt, o Herre») Daniel Garvik, vikarierende adm. leder

Bibel og Formidling utsatt Andreårskurset Bibel og Formidling (BOF) har blitt tilbudt annethvert år på Fjellheim. Etter planen skulle dette kurset tilbys skoleåret 2019/20, men det har blitt besluttet at det først vil bli tilbudt igjen skoleåret 2020/21. Årsaken er primært at søkertallene for denne linjen gjorde at det pedagogisk og økonomisk ville være krevende å kunne tilby et fullverdig og godt andreårskurs. Vi arbeider frem mot 2020/21 og håper at det skal kunne bli en klasse som er stor nok for at det kan bli et godt læringsfellesskap og økonomisk bærekraftig.

Her ser vi de nybakte foreldrene Maria og Raydén sammen med deres Benjamin.

Vi gratulerer så mye!

3

Frivillig arbeid gir glede og stor velsignelse For to år siden skrev vi om Synnøve Spanne som hadde lovet å være frivillig ettåringsbestemor på Fjellheim Bibelskole. Hun er pensjonist, men hun ville gjerne få folk til å be for elevene og for bibelskolen. Og hun ville rekruttere flere givere til Fjellheim. Da året var omme, syntes ikke Synnøve at hun hadde fått gjort så mye som hadde lyst til, så hun ble like godt et år til.

Synnøve har besøkt enkelte foreninger og lag og fortalt fra Fjellheim Bibelskole. Og vi har sett hennes unike evne til å bygge relasjoner. Vi spør oss hvordan hun har klart det. Ikke få kvelder har hun invitert gjester til hybelen sin, hun har flittig besøkt mennesker rundt omkring og hun har mange telefonvenner. I tillegg inviterer hun venner og kjente med seg på møter og arrangementer. Vi har sett at flere nye har dukket opp på Fjellheim det siste året.

Før julemessa gikk Synnøve i mange hus rundt Fjellheim, solgte lodd og inviterte til julemessa. Og hun satt og solgt lodd på kjøpesenter og butikker en del dager. Dette var faktisk ganske trivelig.

Alt dette har vært frivillig ulønnet arbeid, som slett ikke er så vanlig, og vi spør hva som inspirerer henne. – Det er en stor velsignelse å få være med i dette, så sant en har helse og krefter. Er du frivillig og engasjert, gir det stor glede.

– Vi trenger villige hender og føtter i kristen-Norge.

Vi kan ikke ha bare lønnede arbeidere. Det er leit at dugnadsånden blir mer og mer borte. Færre og færre vil forplikte seg. Når en ikke vil ta på seg faste tjenester, går en glipp av masse velsignelse.

– Det er så mange muligheter som vi kunne ha utnyttet, diakonalt arbeid, barne- og ungdomsarbeid og innvandrerarbeid. I vår sekulariserte tid vet mange veldig lite om hva kristendom er. Når vi som er kristne viser omsorg og gir hjelp, kan dette være en døråpner for evangeliet. Ei venninne, en tidligere muslim, som kom til Norge og opplevde omsorg og vennlighet, forteller at dette gjorde noe med henne.

– Der møtte jeg kjærlighet! Hun er kristen nå.

Synnøve forteller at hun får nye krefter av å engasjere seg, hun er velsignet med god helse. – Hvis vi er stille for Gud og ber han lede oss inn i de gjerninger han har lagt ferdig for oss, og bruker de gavene han har gitt oss – det du brenner for, det du blir engasjert av, det du liker å gjøre, så gir det stor glede og velsignelse.

4

Vi spør hvordan Fjellheim kan være med å fremme frivillighet. Og Synnøve vil framheve den diakonale måneden, oktober, hvert skoleår.

Da får elevene kontakt med nye mennesker, mange som er ukjent med kristen tro. – Jeg skulle gjerne sett at vi hadde hatt to måneder, en både høst og vår, hvor en halv dag i uka var satt av til diakonalt arbeid.

BØNN Synnøve har ikke ligget på latsiden.

Hun har rekruttert forbedere til hver enkelt av elevene og hun har formidlet takke- og bønneemner fra elevene flere ganger for året. Dette har blitt satt pris på, og hennes engasjement har igjen inspirert både elever og støttespillere til daglig å be for undervisningen, for enkeltelever og for personalet.

– Jeg tror på bønn! Bønn er hvile. Vi får overlate situasjoner og personer til Gud. Og det er et stort privilegium.

Vi skal få lov til å komme fram for Gud med alle ting. «Kast all deres bekymring på ham, for han har omsorg for dere.» 1. Pet 5:7 – Og jeg blir ofte minnet på Jak 4:2b: «Dere har ikke fordi dere ikke ber.»

– Det er viktig å be konkret. Det er ikke sikkert du får det slik du ber om, men du får lagt det fra deg og over på Gud, lar det hvile der og du blir glad for det.

– Jeg har tro på bønnemøter og tro på å be sammen to og to, Jeg har ei bønnevenninne og det synes jeg er veldig godt. Det er knyttet store løfter til bønn i lønnkammer og bønn sammen med andre. Jeg har mange ganger opplevd bønnesvar. Da kan jeg si: Gud du var jo der, du svarte på bønna mi.

– Det er lettere å konsentrere seg når en er to, da kan en gjerne be vekselsvis, og det er også lettere å se bønnesvarene når man deler dem. Det er jo et eget løfte til det to og tre blir enige å be om. Matt 18:19 Elevene har uttrykt takknemlighet over å ha en forbeder, flere forbedere synes det er en god tjeneste å ha og de takker for tjenesten. Og vi har opplevd bønnesvar.

TANKER FOR FJELLHEIM VIDERE – At Jesus må få stå i sentrum i forkynnelsen.

All reisevirksomheten og leirvirksomheten innom Norge og i Norden er viktig, både med tanke på rekruttering og nå ut med forkynnelse/evangeliet.

Synnøve ser stort på den allsidige praksisen som elevene har, de har drevet lavterskeltilbud på Fjellheim, hatt besøkspraksis på sykehjem, stått i gjenbruksbutikk, vært med i barne- og ungdomsarbeid og snakket med folk på gata. De kan lære mye, og det kan gi dem frimodighet til å drive liknende arbeid senere.

Til slutt deler hun dette bibelverset med oss: «Legg dine gjerninger på Herren, så skal dine planer ha framgang.» Ordsp 16:3

Stemningsrapport fra kortkurs Det er tirsdag kveld i den siste av vinterens fire kortkursuker, og unge og gamle kommer vandrende inn i klasserommet på Fjellheim. Det er tid for en litt annerledes kveldsundervisning.

Gjestelærer Egil Sjåstad har arrangert en sangkveld om sangforfatteren Lina Sandell.

Hver vinter arrangeres fire ukeslange bibelkurs, såkalte «kortkurs», på Fjellheim. I år har totalt ca.

135 personer i alderen 6 mnd. til 87 år deltatt på ett eller flere av disse kursene. Hver uke er det ulike fag på timeplanen, og fagene har strukket seg fra 5.

Mosebok og Jesaja og løftet om Guds kongedømme til Guds folk – et syngende folk og Apologetikk og evangelisering i en etterkristen tid. Daglig leder for Fjellheim Kurs- og Misjonssenter som arrangerer kortkurs, Ingvald André Kårbø, forklarer at det er viktig for Fjellheim med variasjon i undervisningen, både når det gjelder lærerkrefter og temaer som tas opp. «Det viktigste er likevel at undervisningen er fundert i Guds Ord,» forklarer han.

Men akkurat denne kvelden er det altså Egil Sjåstad som skal introdusere deltakerne for en liten bit av Lina Sandells liv og verker. Han starter kvelden der historien starter, om ei lita jente som var mye syk, men som fikk oppleve tryggheten i å ha en himmelsk far. Slik introduserer han én av Lina Sandells mest kjente sanger, «Blott en dag», som forsamlingen synger sammen.

Den neste timen forteller Egil videre om den unge prestedatteren som var så glad i skaperverket,

Vertskap på kortkurs I to år har jeg hatt gleden av å være med som vertskap på kortkurs ved Fjellheim Kurs- og Misjonssenter i februar/mars. Det er et bibelkurs som går over fire uker med undervisning 4–6 timer hver dag, mandag til fredag.

Elevene på bibelskolen drar ut på praksis i Norge og til noen av NLMs misjonsland disse ukene. De rydder rommene sine og stiller dem til disposisjon for deltakerne. Noen av elevene drar ikke før to og tre

og visstnok skrev sangen «Ingen er så trygg i fare» høyt oppe i en diger ask på prestegården, om den unge kvinnen som ikke bare var en dyktig poet, men som også hadde teologisk innsikt og var opptatt nåden og friheten i Kristus. Hele tiden veksles det mellom Egils fortelling og bidrag fra 3 ungdommer.

Amanda Kero fra Boden i Sverige leser flere av Lina Sandells dikt, mens Soraya Sahba fra Luleå i Sverige synger Sandells sanger, akkompagnert av Daniel Emblem fra Ålesund på piano. Innimellom blir også forsamlingen med og synger noen av de godt og vel 2000 sangene Lina Sandell skrev i løpet av sitt liv.

Egil forteller også om noen av de mange tøffe kampene Lina Sandell opplevde på det personlige plan. I tillegg til at flere av hennes søstre døde i ung alder, så hun også selv faren, som hun hadde et svært nært forhold til, falle over bord og forsvinne i havet. Hun opplevde også å miste et nyfødt barn og at mannen havnet i fengsel på grunn av økonomisk kriminalitet. Når man kjenner til disse vonde erfaringene, blir vitnesbyrdet man finner i mange av sangene hennes, om en Gud som gir trygghet midt i smerten, ekstra sterkt. Slik hun for eksempel skriver i et vers av den tidligere nevnte «Blott en dag»: Hjälp mig då att vila tryggt och stilla blott vid dina löften Herre kär, ej min tro och ej den tröst förspilla som i ordet mig förvarad är.

Hjälp mig Herre att vad helst mig händer, taga ur din trogna fadershand.

Blott en dag, ett ögonblick i sänder tills jag nått det goda land.

Fra venstre Egil Sjåstad, Soraya Sahba og Amanda Kero

Selve sangkvelden er ved veis ende og det er tid for en liten pause før Egil skal fortsette undervisningen med å snakke om viktigheten av å lære gode sanger utenat, om det skulle være nye eller gamle, norske eller engelske sanger, og om teologien i Lina Sandells sangskatt.

Men selv om undervisningen er hovedårsaken til at det arrangeres kortkurs, er også pausene viktige. Det er da man blir kjent med nye og gamle deltakere, på tvers av generasjoner og livssituasjoner. Praten går livlig både i klasserommet og rundt middagsbordet.

Det blir nok ikke få kaffe- eller kakaokopper på deltakerne i løpet av ei uke, enten det er snakk om kake- og fruktpauser mellom undervisningstimene, eller en god prat i stua i friperioden midt på dagen.

Det er også mange som utnytter tiden til å få fart på strikkepinnene eller til å bli bedre kjent i vakre Tromsø. Synnøve Spanne, som er blant dem som har hatt rollen som vertskap under de ulike kortkursukene, mener det er viktig å legge til rette for god trivsel, også på det menneskelige plan.

Kortkurs 2019 er altså historie, men planleggingen av kortkurs 2020 er allerede i gang. Da blir det fire kortkursuker, i ukene 8–11. Temaer og lærerkrefter vil være klart i september. Velkommen skal du være!

Maria Hellestøl Reyes

uker ut i kurset. De er med på kurset til de reiser, og det er veldig kjekt å bli kjent med dem.

Alle rommene har vært fylt opp på kursene. Nye deltakere kommer hver uke, så det er en travel tid for de som arbeider på Fjellheim.

I vertskapet har vi som regel vært tre personer hver uke. Synnøve Spanne, bestemor og sjelesørger ved skolen, er leder og kjentmann for teamet. Hun holder orden på oppgaver og arbeid vi gjør sammen. Slik sett går vi i «ferdiglagte gjerninger».

Måltidene er en viktig post på kurset. Det var rikelig og god mat hver dag. Til og med fersk torsk og andre godsaker kom på bordet. Dette er med på å bygge opp en god atmosfære på Fjellheim, og alle som kommer trives og føler seg hjemme og ivaretatt.

Det har vært fint å være i et friskt og varmt fellesskap der alle ser hverandre og bryr seg om hverandre. For slik er det på Fjellheim. Et godt sted å være både for unge og eldre.

Guri Tulluan

5

UTENLANDSPRAKSIS

I perioden februar–mars var de fleste av elevene på utenlandspraksis i enten SørAmerika, Mongolia eller Nord-Afrika. På de følgende sidene vil vi dele erfaringer og inntrykk fra de ulike stedene. Først i form av bilder og deretter refleksjoner fra noen av dem som var med.

6

Nord-Afrika Det er i Midtøsten det skjer Ja, det skjer liksom alltid så mye der. Og så viktige ting. Som får store konsekvenser for mange. Krig, terror, arabisk vår – og vinter, mennesker på flukt.

Jo, vi merker etterdønningene også hos oss…

I dette området er evangeliet ukjent for de aller, aller fleste. Derfor retter kristen misjon i vår tid særlig blikket mot Midtøsten. Og her tar stadig flere imot Jesus, under stor fare for forfølgelse. I noen land kan vi nesten snakke om en slags vekkelse.

den lille – men stadig voksende kristne kirken. Og vi fikk være sammen med NLMs flotte utsendinger. I tillegg til gode muligheter til ferie og spennende opplevelser.

Det er trosstyrkende å få se med egne øyne hvordan evangeliet går fram i et land der det ikke har vært en kristen kirke på mange hundre år. Også er det så enormt lærerikt å se hvordan våre forfulgte søsken henger fast i troen på Gud tross stor motstand. Vi takker Gud for det han møtte oss med på denne turen, og ber om at vi tar med oss noe av dette inn i vår hverdag her i Norge.

Endre Stene

Hvordan er det å være i et «helmuslimsk» land? Hvordan påvirker islam måten menneskene lever på? Hvordan er det å leve som kristen minoritet her? Og hvordan nås muslimer med evangeliet?

På Fjellheim har vi i tre år reist med en mindre gruppe elever til Nord-Afrika. I denne utrolig spennende delen av verden er det mye å se og oppleve. Men ikke minst så mye å lære og ta med hjem, til hjerte, tro og tanke.

I år var seks elever med på turen. Først åtte dager i Egypt. Her fikk vi et unikt møte med kristne som med stor frimodighet holder fast på Jesus, tross stor motstand fra sitt eget folk. Deretter dro vi til et annet land i Nord-Afrika (som vi av sikkerhetshensyn ikke oppgir navnet på i bladet). Her ble vi kjent med

Våre søsken søppelplukkarane Etter litt over tre veker i Nord-Afrika sit gjengen igjen med utallege inntrykk, opplevingar og sterke historier som det er vanskeleg å setje ord på. Kven skulle trudd at ei så kort tid kunne setje slike djupe spor i oss alle saman? Det er med ei form for ærefrykt at eg no skal prøve å finne desse orda for å skape eit lite bilete av turen som på mange måtar har forandra liva våre. Bileta me har teke er berre frå alt det kjekke me gjorde, dei sterkaste inntrykka går det ikkje an å fange på kamera.

Sola er på veg ned, torsdagen er snart over. Gruppa sit i bilen og prøver å fordøye inntrykka frå dagen. Vegen vert smalare og smalare og liknar mindre og mindre på ein veg. Asfalten vert byta ut med grus, halvmånane med kors, små salgsboder med søppel. Store fjell av avfall ligg på begge sider av den holete vegen, og den strame lukta frå søppelet siv inn i bilen. Snirklande oppover ein av de fattigaste bydelane i Kairo, lyttar me til guiden som fortel om at alle søppelplukkarane i Egypt er kristne. Å jobbe med søppel er for skittent for ein muslim, og dermed er det eit arbeid som myndigheitene for lenge sidan gav til dei som har valt å følgje Jesus. Lønna er minimal, og for mange fatal. Der, midt i all enkelheit, på toppen av denne «Søppelbyen», skulle me få oppleve noko av det mest spektakulære Kairo har å by på.

Midt imellom desse fjella av søppel låg den største kyrkja i Midtausten. Ei kyrkje som kan romme 20 000 personar. Ei kyrkje som var sprengt ut i Mokattamfjellet.

Utsmykkinga var enkel, men samstundes noko av det finaste me såg på heile turen. Kjente historier frå Bibelen var sirleg skorne ut i fjellveggen. Detaljane var slåande, me blei ståande og beundra det enorme handverket. Under kvart bilete var det rissa inn bibelvers både på arabisk og engelsk. Her fekk me vere med på ein gudsteneste. Sjølv om me ikkje forstod nokon av dei arabiske orda kjende me ei tilhøyrsle til staden og folka. Det var våre søsken som stod og lovprisa den same Gud som oss. Den Gud som ikkje har lova oss eit enkelt liv her på jorda.

Tankane går tilbake til gårsdagen då me besøkte ein minnestad for egyptiske martyrar. Der var det to rom fulle av bilete og eigendelar til medvandrarar som

har mista livet i ulike angrep. Eg ser for meg den yngste jenta i rommet. Eit herleg lite smil, små søte krøller og lysande auge. Ho vart berre tre år gamal.

Ho var på feil stad til feil tid. Trass kontinuerlig med angrep møtte me ikkje ein einaste kristen i Egypt som lot seg skremme. Dei gjekk i kyrkja, sjølv om det var risikofullt. Det var heilt sjølvsagt for dei å delta i broderskapet. Medan me var i Egypt vart to kyrkjer i Kairo tente på, likevel var dei like fulle til gudstenestane neste dag.

Det er noko av det viktigaste me lærte av våre egyptiske trussysken. Livet her på jorda kan gjere vondt. Det kan vere vanskeleg, tungt og farleg. Det kan ta slutt i ei handvending, men det har ikkje noko å seie, fordi me har noko større. Me har noko betre i vente. Me har eit håp. Me har Jesus.

Lisa Obrestad

7

Sør-Amerika Med Fjellheim til Peru For første gang hadde Fjellheim dette året en stor del av sin Sør-Amerikareise i Peru. Tidligere har hele Sør-Amerikaoppholdet vært i Bolivia minus noen korte besøk over til Titicacasjøen i Peru. Men i år hadde vi nesten fire ukers opphold i Peru.

De første dagene i dette landet fikk Fjellheim være på CLET bibelskole i byen Juliaca som ligger oppe

på høysletta (3800 m over havet) i Andesfjellene.

I Juliaca fikk vi så besøke ulike kirker og opplevde her en varm mottagelse. I en av kirkene hadde de faktisk øvd inn en norskinspirert korsang til ære for gjestene. Sigrun og jeg kom rett fra Norge hit til høyfjellet, og fikk litt helsemessige utfordringer.

Men bibelskolen har et flott sør-amerikansk lederteam med bl.a. en dyktig lege, slik at vi fikk den hjelpen vi trengte.

Juliaca var videre base for utreisehelg omkring på høysletta, til Puno, Moho og Crucero. I Crucero møtte vi quetchuatalende menigheter og i Moho et sterkere innslag av aymaraspråket. Folket som taler aymara i Sør-Peru, har en svært lav prosent kristne og er på mange måter ei unådd folkegruppe. NLM i Sør-Amerika ønsker å gjøre mer i dette området i fremtiden, og det blir spennende også for oss fra Fjellheim å følge denne utviklingen.

Peru ga muligheter til fantastiske naturopplevelser.

Vi fikk besøke den historiske byen Cusco og reise videre inn til Machu Picchu, inkaenes gamle hovedsete. Mange av oss på gruppa fikk klatre opp tidlig på morgenen til fjellet Wayne Picchu med en fantastisk utsikt ned til Machu Picchu. Når guidingen i inkasenteret var over, kom styrtregnet.

Et stort under at det ikke kom tidligere!

Opplevelsen av Colcadalen og Colca canyon var også en heftig naturopplevelse. Bratt nedstigning 12–1300 høydemeter, et eksotisk enkelt «hotell» nede i canyon og oppstigning neste dag på muldyr, vil bli husket av mange. I Colcadalen fikk vi også se de noen av verdens største fugler, kondorene, på ganske nært hold.

I Peru fikk Fjellheim videre oppleve SETELA i storbyen Arequipa. Her fikk vi ha base en del dager.

Setela er et teologisk senter for misjonsarbeidet for NLM i Sør-Amerika. Bibelskoleelevene våre fikk nå bli litt kjent med mange av NLM sine misjonærer i Peru og med et nytt studentkull (17 stk.) på senteret. En del av disse studentene skal være på Setela i 5 år. Ellers ble det en felles ungdomskveld og besøk i ulike menigheter i Arequipa.

Noen fantastiske dager ved Stillehavskysten fikk vi også med oss. Den lutherske kirka sitt leirsted var base og også i dette områder fikk vi besøke menigheter i vår lutherske samarbeidskirke. En dag med en type matforgiftning og noen følgende dager med stort sett bare «syke» folk var også en del av disse dagene i Peru. Men de tøffe dagene tok ikke bort alle de gode inntrykkene i Peru av fellesskap med mennesker og de mange møter med gode brødre og søstre. I Peru møtte vi et fargerikt folk hvor det fortsatt er behov for støtte og hjelp til ei sårbar kirke, behov for forkynnelse av Guds ord på de ulike språk, og behov for at selve evangeliet kan åpenbares for stadig nye hjerter.

Mitt sterke inntrykk etter turen er også dette: Vi må fortsette å være i Peru med Fjellheim Bibelskole!

Thor Fremmegård

8

Mongolia Fra en leders perspektiv Hvorfor reise til Mongolia? På mange måter er det et betimelig spørsmål å stille seg, ettersom det kanskje ikke er det mest opplagte reisemålet som finnes. Allerede på vei inn i flyet som skulle ta oss fra Istanbul til Ulaanbaatar, ble vi da også spurt om hvorfor vi skulle dit av nysgjerrige mongolere. Ikke så rart når vi omtrent var de eneste vestlige som skulle til dette landet inneklemt mellom Kina og Russland. Fra da av dirret spørsmålet i meg resten av reisen, og jeg gjorde meg en god del refleksjoner omkring dette i løpet av tiden her. For hva er egentlig hensikten med å reise dit?

Selv var jeg med som elev på fjorårets tur, og måtte for min del omstille meg noe når jeg i år ble spurt som å være med som en av reiselederne. Fra å tenke at praksisen først og fremst er for meg, var det nødvendig å gjøre alt som stod i min makt til at elevene skulle få en best mulig reise. I tillegg var det viktig å stille seg spørsmålet om hva målet er at elevene skal sitte igjen med etter endt utenlandspraksis.

For det å dra til Mongolia handler i vårt tilfelle om så mye mer enn hesteridning, naturopplevelser, Djengis Khan, sol og melkete. Det handler om ting av langt mer avgjørende betydning. De harde fakta er at Mongolia er landet i verden med lavest befolkningstetthet, og at det nesten finnes flere dyr enn mennesker der. Legg til at Ulaanbaatar er verdens kaldeste hovedstad og en by som regnes som en av klodens mest forurensede, alkoholproblemer er svært utbredt, klimaet er brutalt og nomadeliv er fortsatt en vanlig levemåte.

Da er premissene lagt.

Midt i alt dette finnes det altså mennesker som enda ikke kjenner Jesus. Mennesker som virkelig

trenger Jesus, men de har ikke sett det selv enda.

Mennesker som lever i stor åndelig forvirring.

Men også mennesker som vedkjenner seg kristen tro uten at dette får tydelige konsekvenser for livsførselen.

Der og da gikk det virkelig opp for meg at dette er en av grunnene til at det er verdt å dra til dette fascinerende landet. Gleden som utspant seg på isen var på mange måter en glede fra en annen verden.

Dette var altså en del av konteksten for vårt besøk i Mongolia. Ønsket vårt var først og fremst å kunne oppmuntre de kristne utsendingene i landet, som befinner seg i en ganske annen virkelighet enn oss her hjemme. I tillegg fikk vi møte lokale kristne, hvor det var tydelig at gleden for å kunne møte hverandre så absolutt var gjensidig og av stor betydning. Å få stifte bekjentskap med brødre og søstre i Kristus med en helt annen hverdag enn oss gjorde inntrykk.

Hva er da i bunn og grunn vårt dypeste ønske med å tilby en utenlandspraksis som denne?

Fremfor alt er det at elevene skal få eierskap til det arbeidet som NLM driver på misjonsfeltene og selv få bli berørt av det de erfarer. Kunnskapen fra skolebenken skal altså bli noe mer enn teori.

Dessuten gir det viktige perspektiver på tro og kristenliv i ulike kontekster. Ikke minst at vi her i Norge er ufattelig privilegerte på alle mulige måter.

Men som reiseleder er det altså også umulig å komme uberørt hjem selv.

En annen sterk opplevelse i løpet av oppholdet var da vi dro ut til en liten landsby i Vest-Mongolia. Vi hadde med oss 30–40 par med skøyter, og målet for turen var å gå på skøyter sammen med barn og unge her. Barnas forventinger var til å ta og føle på, selv om det var så som så med skøyteferdighetene.

Bønneemner

Glimt fra Kina

– Be for utsendingene i Mongolia – om styrke, utholdenhet og motivasjon i tjenesten de står i.

Etter oppholdet i Mongolia, satte vi oss på toget østover for etter hvert å dukke opp i Beijing. Om lag 30 timer ble tilbrakt i heller intime omgivelser, men stemningen var upåklagelig. Kinas hovedstad bød deretter på mange uforglemmelige opplevelser. Den forbudte by, den kinesiske mur, halsbrekkende akrobatikkshow, sykkeltaxi, teseremoni, kirkebesøk og god mat (men MYE mat!) for å nevne noe. Til og med opplevde vi iblant å være en turistattraksjon selv, noe som spredte mye smil og glede blant kineserne. Vi er alle enige om at det var en flott avslutning på en heidundrende utenlandspraksis!

– Be for de kristne i landet – at de må få frimodighet til å stå frem med troen sin.

– Be for kirken i Mongolia – at de må stå samlet og ikke oppleve mer splittelse.

– Be for det mongolske folket – at de skal få oppdage at Jesus er veien, sannheten og livet.

– Be om vekkelse i et land preget av åndelig forvirring – herunder sjamanisme, buddhisme og diverse annen «plukk og miks»-åndelighet.

– Han som vil at alle mennesker skal bli frelst og lære sannheten å kjenne. 1. Tim 2:4 Daniel Garvik, vikarierende adm. leder

9

Aktuell vegleiing MEN MED MIN ANDE Kva er det avgjerande i arbeidet i Guds rike? Kva er det som er uunværleg? Kva er det som er av ein slik verdi at om me fjerner det frå likninga så står alt anna igjen som eit tomt skal?

For litt over 2500 år sidan hadde Serubabel kommen tilbake til Jerusalem saman med ei stor gruppe jødar. Dei hadde vore flyktningar busett i Babylon. Her hadde dei budd sidan etter at Jerusalem, med tempelet som det store sentrumet, hadde vorte knust i år 586 f.Kr. No hadde folket fått komma heim igjen. Det var ei tid for gjenoppbygging. Gjenoppbygging av landet.

Men framfor alt gjenoppbygging av tempelet, Guds bustad. I dette arbeidet var Serubabel ein av dei leiarane som Herren hadde kalla til teneste.

Han skulle vera statthaldar og var samstundes ein av dei som hadde oppsyn med tempelbygginga.

Under dette bygningsprosjektet fekk han eit ord i frå Gud som er referert for oss i Sak 4:6. Herrens ord til Serubabel var: «ikkje med makt og ikkje med kraft, men med min Ande». Dette skulle få vera ei rettesnor for Serubabel si teneste. Og verset står også igjen i all ettertid som eit vers som gjev ei rettesnor for alt arbeid i Guds rike.

Det er eit vers som understreker Serubabels og vår fullstendige avhengighet av Anden og hans gjerning i det arbeidet Gud kallar oss til.

TRUSLANE FOR ARBEIDET I den situasjonen der Serubabel mottok dette ordet var arbeidet på tempelet under ulike truslar. I Esra 4 kan me lesa om korleis det var motstandarar som på ulikt vis prøvde å gripa inn for å hindra arbeidet. I Sakarjas bok får me lesa om at det djupaste likevel ikkje var mektige ytre fiendar som ville stansa arbeidet. Israelsfolket sitt hovudproblem var ikkje dei andre, men dei sjølve.

Dei hadde forlatt Herren. Difor startar Sakarja 1:3 med å kalla Israelsfolket til å venda om til Herren.

Dette kan læra oss noko viktig om arbeidet i Guds rike i dag. Kva er hovudtrusselen for Guds folk i Noreg i dag? Mitt inntrykk er at det kan vera ein tendens til å oversjå det mest grunnleggande problemet som utgjer ein trussel for dei som vedkjenner trua på Jesus. Mange kan vera veldig fokusert på endringa i dei ytre tilhøva kristne

10

v/Ingvald André Kårbø

opplever. Endring i lovverk. Endring i haldningar i storsamfunnet til tradisjonelle kristne verdiar.

Dette skal ikkje bagatelliserast. Me skal få vera takknemlege for korleis den kristne arva har fått vera med å forma vårt norske samfunn. Då me trur det er til det beste skal me også få kjempa for at denne arven skal få vera pregande for vårt samfunn framover. Men Bibelen og historia syner oss at Guds rikes framgang på jorda ikkje er avhengig av politiske forhold. Dette må me ikkje gløyma! Guds rike er ikkje eit maktrike. Det er ikkje eit rike som går fram gjennom politiske vedtak eller militære maktstyrker. Det er eit rike som går fram ved at Anden får gjera sin gjerning i enkeltmenneske sine liv.

Hovudtrusselen for Guds folk er ikkje sekularisering av samfunnet, men sekularisering av hjarterommet hjå dei som reknar seg som kristne. Hovudtrusselen er når dei som reknar seg som kristne i sine hjarter vender seg bort frå Herren. Hovudtrusselen er når Guds folk kretser rundt seg sjølv og sine eigne interesser, gleder og sorger. For oss som vedkjenner trua på Jesus er difor møtet med Sakarjas bok eit kall til oppgjer og omvending til Herren.

ARBEID I EIGA KRAFT I det gjenoppbyggingsarbeidet som Serubabel stod i kan det ha vore nærliggande å spørja korleis han kunne fullføra prosjektet. I møte med truslane, kva var redninga? Herren fortel då Serubabel at han ikkje skal gå fram i makt eller kraft. Det var ikkje i militærmakt eller i menneskelege krefter han skulle setja si lit.

Det var ikkje det som var det avgjerande. Det altavgjerande var om dette fekk vera Herrens byggeprosjekt. Om det var han som ved sin Ande fekk driva det. I dette byggeprosjektet brukte Herren menneskelege krefter med deira gåver. Serubabel sine krefter spelte ein rolle i at byggverket kunne reisast. Men i det store biletet var hans og bygningsfolkets krefter heilt til fånyttes utan Guds Ande.

«Vil Gud ikkje vera bygningsmann, me fåfengt på huset byggja», har Elias Blix lært oss å syngja.

Dette var lærdommen som Serubabel også fekk av Herren for 2500 år sidan og som me også i dag

treng verta minna på. Til tider kan det virka som at Guds folk overser dette i tilnærminga til kristent arbeid. Me kan det i teorien, men i praktisk arbeid så viser våre prioriteringar noko anna. Me kan verta så opptatt av arbeidsform, byggverk, strategiar, lovverk og økonomi at det avgjerande i arbeidet vert borte. Denne fokusforskyvinga kan vera like aktuell for dei som vil halda fast i tradisjonelle arbeidsformer som for dei som ynskjer å legga opp arbeidet på ein annan måte enn det har vorte gjort tidlegare. Samtalar og diskusjonar om arbeidsformer, strategiar, lovverk og økonomi må ha sin plass, men det er eitt som er nødvendig. Det er at arbeidet får vera Andens arbeid. Kyrkja står i ei kontinuerleg fare for å verta eit tomt skal om Anden som fyller kyrkja ikkje får gjera sin gjerning med oss.

ANDENS ARBEID Det me treng, det er Anden. Me treng at Gud ved sin Ande virker i oss og blant oss. Det var det Serubabel var avhengig av og det er det som me er avhengig av. I eiga kraft kan me skapa kjensler, stemning og strukturer som legg til rette for gode arbeidsvilkår. Men ein struktur kan aldri vekka døde sjeler til liv. Det er det berre Anden som kan.

Det er berre Anden som kan overbevisa verda om synd, rettferd og dom. Det er berre Anden som kan herleggjera Jesus og som kan visa oss kva Gud i sin nåde har gjeve oss. Det er dermed berre ved Anden at me kan læra sanninga om Gud å kjenna. Me kan skapa ein kultur som gjer at folk tenkjer dei må oppføra seg slik eller slik, men vår kultur kan aldri gjera meir enn å skapa eit godleikshykleri. Det er berre Anden som kan fornya oss i trua på Jesus og skapa eit sinn som med glede seier ja til Guds lov. Det er berre Anden som kan gjera sin dømmande, herleggjerande, bevarande og utrustande gjerning i eit menneskehjarte slik at det kjem til tru på Jesus og blir bevart hjå han til det evige livet. Difor er det Andens gjerning gjennom Guds ord eg treng.

Difor er det Andens gjerning gjennom Guds ord du treng. Difor er det Andens gjerning gjennom Guds ord vår verda treng. Lat oss difor gå fram, ikkje med makt, ikkje med kraft, men i Guds Ande.

Endringer i Fjellheimpersonalet ETTÅRINGENE:

VAKTMESTER

NY REKTOR

Gjennom skoleåret 2018/19 har Fjellheim hatt fire ulike ettåringer. Ettåringene er en viktig del av skolens personale. Gjennom et år der de får mangfoldig arbei dserfaring under opplæring, har ettåringene en tjeneste som gjør det mulig å drive bibelskolen. På kjøkken og renhold har Ingrid Greibesland og Neleta Cathrina Karlsen vært ettåringer. I en hverdag med mye vasking, oppvask og matlagning har disse vært positive humørspredere inn i personalet. På kontoret har Daniel Garvik blitt etterfulgt av Håkon Brekkå som ettåring på kontoret. Daniel sluttet som ettåring i mars da han gikk over til å vikariere som adm. leder da Maria Reyes gikk ut i fødselspermisjon. Vi er utrolig takknemlig for den tjenesten både Daniel og Håkon har hatt gjennom det tilbakelagte året.

Takk skal dere ha!

Det siste året har Arne Christian Valland vært vikar for tidligere vaktmester Eivind Gagnat som har hatt permisjon. Arne Christian har brukt sin tømrerutdanning til å blant annet pusse opp flere elevrom i løpet av skoleåret. Hans allsidighet og «ja-innstilling» har vært kjærkomment i en bygningsmasse som gir en vaktmester allsidige arbeidsoppgaver. Vi er takknemlig for at Arne Christian har hatt denne oppgaven og vil ønske Guds velsignelse over hans nye hverdag i Luleå fra og med høsten! Per nå leter vi fortsatt etter vaktmester for kommende skoleår, da også Eivind har sagt opp sin stilling. Vi håper å kunne finne tjenlige løsninger for vaktmestersituasjonen fremover!

Morten Nord-Varhaug har takket ja til å overta som rektor ved Fjellheim Bibelskole og daglig leder i Fjellheim Kurs- og Misjonssenter fra 1. august 2019. Morten er gift med Kari Synnøve og de har tre barn i ungdomsalderen. Morten kommer fra stillingen som inspektør ved Tryggheim Ungdomsskole og har tidligere arbeidserfaring fra Norsk Luthersk Misjonssamband sitt arbeid i Kenya.

På Fjellheim er vi veldig takknemlig for at Morten og familien har tatt på seg denne oppgaven. I neste nummer av Fjellheimnytt vil dere få bli bedre kjent med den nye rektoren.

NORD-NORGE-TEAMET På baksiden av dette nummeret av Fjellheimnytt kan dere lese en hilsen fra årets Nord-Norge-team.

Vi er veldig glade for at Bjørg Aslaug Inntjore, Kristin Ramsli Søyland, Daniel Emblem og Magnus Hamre har hatt denne tjeneste det tilbakelagte året. Nord-Norge-teamet har en viktig oppgave i sitt arbeid blant barn og unge i landsdelen vår. Takk skal dere ha! Neste skoleår vil teamet bestå av Annika Heskestad, Irene Straumstein, Joakim Halvorsen og Johannes Nessa. Disse vil bli presentert i neste nummer av Fjellheimnytt.

ANNONSE

11

RETURADRESSE: Fjellheim Bibelskole, Mellomveien 96, 9006 Tromsø

Rektor: Ingvald André Kårbø Lærere: Thor Fremmegård, Jørgen Storvoll og Endre Stene Adm.leder: Daniel Garvik (vikarierende), Maria Hellestøl Reyes (permisjon) Serviceleder: Marit Gundersen, Per Inge Belt (permisjon) Kjøkkenleder: Anne Christine Viste Internatleder: Kirsti Tværåli Driftsleder/vaktmester: Arne Christian Valland Sjelesørger/lærer: Hanna Nilsen (permisjon) Bestemor/sjelesørger/forbeder: Synnøve Spanne Ettåringer: Håkon Brekkå, Ingrid Greibesland og Neleta Cathrina Karlsen

FJELLHEIM KURS- OG MISJONSSENTER Telefon: 479 13 125 Internett: www.mellomvegen96.no Gaver til misjonssenteret: 3000 26 86712

Miljømerket trykksak 2041 0711, 94152 Wera as

Mellomvegen 96, 9006 Tromsø Telefon: 77755560 E-post: post@fjellheimbibelskole.no Internett: www.fjellheimbibelskole.no Gaver til skolen: 0520 60 81343

Foto: Daniel Garvik og årets elever

GLIMT FRA HVERDAGEN

Ansatte: : Ingvald André Kårbø, Thor Fremmegård, Marit Gundersen, Kirsti Tværåli, Per Inge Belt (permisjon), Maria Hellestøl Reyes (permisjon), Daniel Garvik, Håkon Brekkå og Nord-Norgeteamet.

Ansvar for: Kortkursdrift, Nord-Norge-team og utleie av lokaler FJELLHEIMNYTT, kontaktorgan for Fjellheim Bibelskole og Fjellheim Kurs- og Misjonssenter, kommer ut 3–4 ganger pr. år. Redaktør: Ingvald André Kårbø Frivillig kontingent

Hilsen fra Nord-Norgeteamet

TAKK FOR OSS! Me i Nord-Norge-teamet vil få nytte anledninga til å takke for året som snart er over. Det har vore eit lærerikt, givande og til tider slitsomt år. Tusen takk til alle som har tatt så godt imot oss. Takk for god mat og senger å sove i, takk for godt fellesskap, takk for utfordringar og takk for forståing og rom for kvile når fire slitne ungdommar kjem på besøk. Me er takksame for alle me har fått bli kjent med dette året, og me reiser rikare heim igjen. Takk til alle som støtter teamet økonomisk og til alle som står med oss i bøn. Den største takken går likevel til Han som kallar, utrustar og som alltid går med. Året har vore rikt på opplevingar, taco-middagar og timar i bil. Vekene på Nordborg og Val har gitt oss mykje. Me har vakse i oppgåvene, og det har vore flott å få legge til rette for møteveker for elevane på skulane. Me har fått sjå meir av kven Gud er, korleis Han er verksam og har makt til å kalle nye til seg.

Han er ikkje avhengig av oss, men om me er villige så vil Han bruke oss. Ver gjerne med i bøn for elevar og tilsette på dei vidaregåande skulane. No gler me oss over at eit nytt team har takka ja, og at dei skal få ta del i og bli kjent med det kristne arbeidet her i nord.

Til slutt vil me helse dykk med eit vers som gir styrke i liv og teneste: «Vend dykkar sinn til det som er der oppe, ikkje til det som er på jorda.» Kol 3,2

Me har fått oppleve alt frå suksess med underholding på julebord, til følelsen av å ikkje strekke til og ikkje nå inn med det me ønsker å formidle. Då er det godt å kunne løfte blikket vekk frå seg sjølv og opp på Han som er trua sin opphavsmann og fullendar.

Daniel Emblem, Bjørg Inntjore, Kristin Ramsli Søyland og Magnus Hamre.