Helgådalsnytt 2016 by WOW Medialab AS

2016 45. årgang

Kr. 150,-

Utgitt av Helgådal Idrettslag

FORSIDEFOTO: Malsådalen – et område der kultur og natur møtes, der rallare for over hundre år siden fant veien til Malså gruver. Foto: Håvard Elnes.

Skogskokka Del 1: Kulstaddalen .......................................... Av: Iris Skoknes................................. 3 Del 2: Gravdalen ................................................ Av: Ida Sellæg................................... 5 Malsådalens venner .............................................. Av: Joar Nessemo............................. 10 Malsåspelet 1993 og 2000 – et lite tilbakeblikk.............................................. Foto: Arnt Kjesbu og Håvard Elnes .... 16 Planica 2016.............................................................. Av: Johannes Overmo....................... 18 Selbukoia...................................................................... Av: Eivind Åkran................................ 21 Bryggjing...................................................................... Av: Peder Brønstad........................... 22 Etterskrift 1........................................................................................................................ 25 Etterskrift 2.............................................................. Av: Joar Nessemo............................. 26 «Stumma» som fikk Norges Vels medalje... Av: Anders T. Bendiksen.................... 28 Marit Samuelsdatter Langdal............................. Av: Morten Nasch Sandvold.............. 31 Glösa Älgrike............................................................... Av: Ottar Johnsen............................. 36 Stad-navn i Helgådalen......................................... Av: Øystein Walberg......................... 38 Min album.................................................................... Av: Arnt Kjesbu................................. 42 Tale-åkle....................................................................... Av: Brit Ness..................................... 44 Krigsminner Del 1: Forelegg................................................................................................................ 46 Del 2: En strabasiøs brudeferd..................... Av: Joar Nessemo............................. 47 Del 3: Besøk av tyske soldater i Seter....... Av: Oddrun Bengtsson...................... 48 Smeltehytta – intervju med Anton Selnes fra 1957............................................ 50 Barndomsminner fra Helgådal’n....................... Av: Odd Helge Roksvåg..................... 52 Kulturprisen.......................................................................................................................... 54 Viny’lns nostalgi....................................................... Av: Iver M. Tronsmo ........................ 55 Kavalkade............................................................................................................................... 56 Bryllupet til Grete Johanne Holmli og Alf Ward................................................... 60 Lang tur......................................................................... Av: Ingvald Tronsmo......................... 61 Verdalingen som har skutt 150 elger....................................................................... 62 Kryssord – med lokal vri! ..................................... Av: Rune Leirset ............................... 64

Helgådalsnytt 2016

Lederen har ordet

Da nærmer 2016 seg slutten, og det er tid for litt ettertanke og tilbakeblikk på året som snart er over. Idrettslaget er svært aktivt. Vi er aktive innen både ski, friidrett og teater. Vi har i år fått både en KM – mester og en 1. plass i Tomtvatnet rundt, kjempebra. Vi må heller ikke glemme St. Olofsloppet. Der stiller vi både lag og har en kjempedugnad ved innkomsten i Sandvika. Tusen takk til alle som stiller opp for HIL, slik at vi klarer å stille både lag og gjennomføre dugnaden i Sandvika. Tre helgådalsløpere har veldig gode prestasjoner på kretsnivå i Friidrett i 2016. Det er 13 år gamle Silje Aksnes og i senior Signe Kristine Fikse og Thomas Andre Haugan. På teatersiden har vi vært representert i både Bandarittene og Emil i Lønneberget. Og ikke minst har vi vært representert både på og bak scenen i Veresspelet Grensegang. Lederen har selv deltatt bak scenen i år, og jeg er kjempeimponert over både store og små. Så må vi se litt fremover. I 2017 er det 100 år siden dødsulykken i Malså gruver, og i den forbindelse blir Malsåspelet satt opp igjen. Premieren på spelet er på dagen 100 år etter ulykken, altså den 20. februar. Der håper jeg å få se mange av dere. Til slutt vil jeg nok en gang takke alle som stiller opp for laget, vi hadde ikke klart dette uten dere. Med disse ordene vil jeg ønske alle God jul og Godt nytt år. Oddfrid Holmli Leder i HIL

UTGIVER Helgådal Idrettslag, 7660 Vuku RETTIGHETER Stoff fra Helgådalsnytt kan brukes når forfatterne blir kontaktet og kilde angis. PRODUKSJON Grafisk Design WOW Reklame AS Trykk Grøset Trykk AS

TIDLIGERE UTGAVER Årgang 1972 - 1984: Utsolgt Årgang 2004: Kr. 70,Årgang 2005 - 2006: Kr. 80,Årgang 2007 - 2010: Kr. 100,Jubileumsutgaven 2011: Kr. 100,Årgang 2012 - 2015: Kr. 100,Årgang 1985 - 2009 (25 nr.): Kr. 300,Utdrag fra 10 første år av Helgådalsnytt, utgitt av Verdal historielag Kr. 50,-

EMAIL-ADRESSER TIL REDAKSJONSKOMITEEN Joar Olav Nessemo: jnessemo@gmail.com Johannes Overmo: johannes.overmo@gmail.com Brit Synnøve Ness: britness@vktv.no Arnt Inge Kjesbu: arkjesbu@live.no Håvard Elnes: havardelnes@live.no Odd Helge Roksvåg odd.helge@premieskapet.no HJEMMESIDEN www.helgadal-il.no www.helgadalen.no

Helgådalsnytt 2016

Skogskokka Ida Sellæg f. 1935 og Iris Skoknes f. 1936, var begge på slutten av 1950-tallet kokker i skogstuer i Værdalsbrukets skoger. Interessant lesning å se hvordan matlaging, renhold og klestørk gikk for seg med de primitive hjelpemidlene de hadde. Selv om det er bare 60 år siden dengang dette skjedde, er det en helt annen hverdag arbeidsfolk har nå i dag. Disse to kan fortelle om ei tid som aldri kommer tilbake.

Artikkelforfatteren Iris Skoknes var kokke i Kulstaddalen på slutten av 50-tallet. Foto: Johannes Overmo.

Kokka og hesten. Skogskokka Iris Skoknes, sammen med hesten Stella som tilhørte Edin Elnes.

Helgådalsnytt 2016

Kulstaddalen Tida går fort, snart er det seksti år siden Magne Kjesbu kom «fykende Oppet» og ville ha meg med til Skjækerdalen som kokke. Det vart travelt med å få tak i slakt og gjøre opp det som skulle være ferskmat. Min mor var god å ha til hjelp da den halve grisen vart lempa inn. Vi mol kjøtt og laga kjøttkaker, stekte ribbe og koteletter. Alt vart hermetisert på toliters norgesglass, resten vart salta i kasser. Hermetikken vart lagra i kjelleren for senere henting. Det vart bra lass da vi dro innover, Magne Kjesbu og Agnar Storstad med «Oliveren», og Edin Elnes med hest og støttinger. Hesten skulle også ha mat, så det var mange høyog havresekker med. Hoggerne og jeg gikk på ski i djupsnøen, men vi kom da fram. Vi hadde nettopp feira jul med mye fest og moro, så vi var vel alle lystne på å begynne med arbeidet. Vi kom fram til en mer eller mindre nedsnødd koie. «Skofla» måtte til for å få opp døra. Der var det et stort, mørkt rom med åtte senger på den ene langveggen, en «kokovn» på tverrveggen, en liten benk i kroken og to små vinduer på den andre langveggen. De var ikke vaska til jul i alle fall! Et matskap ved siden av inngangsdøra, et langbord midt på gulvet med seter på hver side, en stor skammel ved enden og en stol til vaskefatet. Videre et lite rom innenfor, kalt «Moen-rommet», der var det også ei seng og en ovn, en liten kjøkkenbenk med et skap over, et bord foran vinduet og en stol. Dette var også kokkrommet, der vart poteter, melkespannet på tretti liter, mel og diverse matvarer oppbevart. Våte klær vart hengt rundt

ovnen, også over senga til kokken. Det var rikelig med mus i det gamle tømmerhuset, men alt blir en vane. Kopper og kar var i «storrommet». Hver mann hadde med bestikk, og noen kasseroller fantes i skapet på «allrommet». Tørkerom fantes ikke, så klærne måtte tørkes ved den gamle ovnen. Der laget jeg mat, og den måtte være ferdig før karene kom inn fra skogen, for da skulle de henge opp de våte klærne over ovnen. Hesteseletøyet vart lagt bak eller der det var en ledig spiker. Jeg måtte passe på at det var lokk på kjelene, ellers kunne det fort komme en vott eller ragg susende nedi. Første økta da vi kom fram var å få opp varme i ovnen og koke kaffe, det var godt med kaffe og niste. Deretter måtte vi fli så det gikk an å bu der. Langbordet vart kasta ut i snøen, setene likeså, så «skufla» noen inn snø på gulvet og noen brukte kost. Etter hvert fikk vi varma vatn og gikk løs med kost og grønnsåpevatn. Om vi ikke fant botnen første dagen, så lukta det i alle fall grønnsåpe. Etter hvert kom vi i orden og vart kjent med hverandre. Hver morgen var det havregrynsgrøt. Det fantes ikke lettkokt gryn den gang, så det tok sin tid selv om den var lagt i bløt kvelden før. Så var det niste med ost og sirup. Deretter dro de av gårde, en etter en. Da «kåken» var tom kunne jeg gå i gang med brødbaking, åtte til ti brød hver dag. Ovnen i det store rommet var så utett at brødet måtte stekes i «Moen-rommet». På veggen mellom vinduene var det en liten hylle, etter hvert fikk vi en grønn Kurèr der, og da vart det

TEKST OG BILDER: IRIS SKOKNES

triveligere dager. Dagene ble lengre etter hvert, så det hendte jeg kunne dra ut på ski oppå en høyde, eller besøke hoggerne. Magne var proviantsjef, og bestillingsliste vart levert på filialen hver lørdag når vi for heim, vi henta varene mandag morgen. En gang hadde vi fått grynmel i stedet for hvetemel, men det vart «kak» den uka òg. Hver tirsdag var det lettsalta torsk, ellers gikk det på rotgrøt, ertesuppe, plukkfisk og sviskegrøt en gang iblant. Måtte da huske å ta av litt fløte av melkespannet før de fikk melk til havregrynsgrøten. Etter middagen om kvelden vart det en hvil i sengene mens jeg vaska kopper og kar og kokte kveldskaffe. Det vart gjerne ei brødskive eller «platkake attåt», deretter vedhogst og vannbæring fra elva. Senere kortspill og femkort til slutt om hvem som skulle tenne opp om morgenen og få på den store, svarte kaffekjelen og røre i grøten til kokka kom opp. Det hendte vi fikk besøk fra bygda også. Husker en gang det ble noe kluss med «Oliveren», da kom det mekaniker fra Vuku, da var Blybakken med. Han var ikke i så god form, men han skrøt av kjøttkakene mine. De vart servert i en stor jerngryte som stod midt på bordet. Lørdagene var karene i skogen til klokka tolv, da spiste de brødskive og «rester» hvis det var noen, før vi dro til bygda. Det var godt å komme heim og ta en tur på badstua i Volden og å treffe venner. Søndag var hviledag den gang. Mandag var det «på’n igjen» på ny frisk. Vinteren gikk fort til det kom tømmermålere, da vart det mer liv og røre rundt koia. Når elva begynte

Helgådalsnytt 2016

å bli grønn vart det slutt på skiturene til Gravdalen på kaffebesøk hos Ida Sellæg og gjenvisitt derfra. Det hadde vært mange fine skiturer dit i måneskinnet om kveldene. Når alt tømmeret var kjørt fram til elva, vart det oppbrudd og heimflytting. Da var det vårtegn i bygda. Først på juni dro jeg til Strådalen på jobb, der var det ei koie ved Auritjerna. Jeg var der hele sommeren til oktober-november. Dette var en fin plass, «gutta» fiska mye om kveldene til «matauk». Noe småfisk vart stekt til pålegg på «kaka», noe salta på og kokt. Det var en fin jordkjeller der, kald og god. Det var en sju-åtte mann der. Magner H. Nessemo brukte motorsag til felling for alle, litt av et «berg» han for og bar på i solsteiken. Per Ward og Paul Aune kjørte tømmeret til lunningstomta med «Oliveren». Det var grov skog der, så arbeidsfolket hadde mange tunge tak. Denne plassen vart kalt «Myggbukta», og den bar navnet sitt med rette. Hel-

digvis var det netting for døra og vinduene. Maten vart kokt på vedovn der også, kjøkkenet var ved siden av spiseplassen og det var god plass. Vi hadde telefon til Strådalen, så en dag utpå høsten vart jeg bedt på kaffe hos Åse. Jeg gikk dit i finværet, det var litt «oppfrost» og lett å gå. Vi drakk kaffe sammen med Albert, og han hadde mye å fortelle fra «gammeltida». Jeg fikk også se hvor fort været kan forandre seg i fjellet. Det skya over og begynte å snø, så jeg måtte ta føttene fatt over elva og opp gjennom skogen. Snøen lava ned, og da koia endelig kom til syne var den omringa av en «skroll» med rein. De lå tett opptil huset, jeg fikk lurt meg inn i vedbua og fikk tak i en staur og fekta med til jeg var på trappa, og glad var jeg. Det var sikkert styggværet og snøen som lokka dyra ned i skogen. Karene kom også heim tidligere p.g.a. snøen. Husker også en annen episode fra tidligere på sommeren. Lasse John-

son henta meg og Anders Kjesbu hver mandag morgen i bygda. Jeg vart i følge med Sigurd Johansen Nord-Vera og Bernhard Olsen, men de hadde det ikke travelt, de var i ekstra godt humør, og det vart lange pauser i solsteiken. Så mente Sigurd vi måtte ha musikk og dro opp en grammofon fra ryggsekken, satte den på ei høg tue og sveiva i gang «Skevikkullan brudvals» så det ljoma bortover myra. Det tok lang tid å få de med til koia, jeg skulle lage middag, men jeg rakk det også. Denne plata spilte Sigurd hver kveld, og Hallgeir Pettersen spilte «dragspel». Da høsten kom for alvor samla vi sammen mat og laga fest i «kåken». Det vart innbedt noen fra grenda også. Da morgenen kom, samla vi sammen sakene og dro til bygda før vinteren satte inn. Etter jul bar det til Kulstaddalen, på ny frisk og med nytt mannskap.

Gjengen i skogen. Iris Skoknes sammen med noen skogsarbeidere. Fra v.: Oddgeir Kluken, Agnar Storstad, Petter Green, Iris Skoknes og Asbjørn Leirset.

Helgådalsnytt 2016

TEKST OG TEGNINGER: IDA SELLÆG

Gravdalen

Artikkelforfatteren Ida Sellæg var kokke i Gravdalen på slutten av 50-tallet. Foto: Johannes Overmo.

7. januar 1957. Det var ein spesiell dag. Da reiste vi til fjells, til Gravdalen i Skjækerdalen på skogsarbeid. Kåre var tømmerhoggar og eg skulle prøve meg som kokke. Det var sju karar i kokklaget, av desse var det to køyrarar. Det var ikkje lettvint å ta seg fram. Først hadde vi ca. 7 kilometer etter Helgådalsvegen, der brukte vi spark. Vi hadde med oss mye. Kåre hadde svans, øks og barkespade og eg hadde med kvar vår tallerken, bestikk og litt redskap til kokinga, for eg visste ikkje om det fantes noko der inne. Så hadde vi med litt sengkleder, klesombytte og skiutstyr. I samråd med drivarane hadde vi fått bestilt eit grisslakt, og handleliste var bringt til filialen ved Skjækerfossen, så varene var pakka og grei til henting. Mellom anna var det ein femtikilos sekk med kveitmjøl og tjue liter mjølk. Elles forskjellige husholdningsvarer. Så var det ein sekk potet, den vart pakka inn i lasset i lag med høysekker og sengkleder for at den skulle berge for frost. Det vart store, tunge lass, for hestane måtte ha med både havre og høy. Det var brøytt veg opp Åkerbakken, men sidan fekk vi brøyte sjølv. Vi vart i følge med mye folk, for det var drivarar både på Vollavollen og i Kulstaddalen. Vi kjente kvarandre frå før vi kokkene, så det var litt triveleg. Køyrarane batt på try-

ger på hestane, for det var mye laus snø, så det var retteleg «baski». Dei som gjekk på ski skifta på å brøyte løype, for der var det ikkje preparerte løyper, nei, det måtte vi ordne med sjølve. Vi stoppa og kvilte fleire gonger, for det var retteleg tungt for hestane. Ved Storbekken ved Vollaåsen vart det rast. Der vart eg påspandert god kveitkak med «bonsmør» på av ein av karane. Han la kaka på bukselåret og skar skiver med tollekniven og la på godt med smør. Det var godt. Så vart det ganske snart vi skilde lag med dei som skulle på Vollavollen, dei andre vart med eit stykke til, men enda hadde vi ein dryg bit igjen. Alle var glade da vi kom så langt at vi såg koia i Gravdalen, da hadde vi brukt tre timar på turen. Men strabasane var ikkje over for det. Karane måka først opp så vi kom oss inn og fekk tent opp i komfyren. Så var det å finne fram til bekken så det vart kaffevatn. Deretter kom handelsvarene inn, men dei kunne ikkje settast på plass straks, for det måtte vaskast i matrommet først, for der var det fullt av musskit over alt, feitt og sot. Eg orka ikkje alt straks, for eg var «klar» og sveitt etter turen. Karane hadde med seg niste som dei åt av attåt sterk, god fjellkaffe. Grisslaktet grov karane ned i snøen til dagen etter. Det vart fort mørkt, og karane fylte olje på petromaksen og tente på, og når det

vart varmt var det triveleg i koia. Karane var i godt humør, og dei var glade dei hadde komme seg innover. Det gjekk ikkje så lenge før dei «bekka» seg litt nedpå kvar si seng, fortalde nokre vitsar og tulla litt, attåt at dei var spente på om det vart noko forteneste når det var «speikt» bark og mye snø. Kokka fekk rom for seg sjølv, men det var og rom nok til «kallen». I kokkerommet vart det godt og varmt, for på andre sida av veggen var tørkerommet, der vart det elda hardt for å tørke kleda. Når det hadde roa seg litt utpå kvelden måtte eg sjå over kva eg hadde å hjelpe meg med. Det var ganske enkelt. Det var steikepanne og nokre kasserollar, trefire stykker og ein retteleg stor. Så var det ein stor sinkbalje til å vaske koppar i, ei sinkbøtte med «øyster» i til det reine vatnet og ei bøtte til sølvatnet, og to-tre fat til å vaske seg i. Men så oppdaga eg at det mangla plate i steikeomnen, den eg skulle steike kaka på. Vi leita, men fann inga. Da var gode råd dyre. Det var ikkje berre å gå bort i ein gard for å låne. Men helgådalingane har eg aldri sett opprådd. Ein av køyrarane starta ut. Han hadde komi på at borti uthuset stod det ei ubrukt omnsrør. Den banka han ut så den vart flat, og den passa akkurat inni steikomnen. Så var den sorga sløkt.

Helgådalsnytt 2016

Da vi hadde drukke kveldskaffe og hestane hadde fått «kveldstappen» og vatn, var det tid for å legge seg. Det var kaldt. Sengkleda var kalde og råe, og halmen som var i senga var iskald. Det var og kaldt til hestane som hadde vorti blaute av sveitte og vart sett inn i ein kald stall. Neste morgon var vi tidleg oppe, for da starta alvoret, hestane måtte ha godt med mat og vatn før det «bars» ut, og karane fekk kak og kaffe. Når dei hadde reist dit dei skulle hogge måtte eg sette i gang med kakbaking. Vi hadde eit stort traug til å ha deigen i, eg ordna deig til åtte kakbrød, og mens den heva seg litt, varma eg vatn og vaska litt ordentleg, så når karane kom til koia i tolvtida, lukta det nysteika brød og grønsåpe. Da serverte eg havresuppe, kaffe og kak, til pålegg brukte vi mysost og gaudaost eller nøkkelost og sirup. Dei kvilte ikkje så lenge før det «bars» ut igjen, måtte utnytte dagslyset. Eg vaska

Helgådalsnytt 2016

opp koppane for dei måtte vera greie til neste måltid. Alle hadde med seg djup og flat tallerken, kniv, skei og gaffel, og etter kvart lærte eg kven som åtte kvar tingen. Så vart det å sette i gang med middagen. Vi hadde nysalta torsk, potet og steikaflesk. Da var det godt for gutane å komme inn til meg, maten var ferdig, bordet pådekt og det var varmt både i tørkerommet og ellers i koia. Dei ranga av seg dei blaute kleda, fekk på seg tørre og vaska ansiktet og fingrane, så åt dei seg gode og mette. Etterpå, mens eg vaska opp, kvilte dei litt før dei leitte fram trestikka som dei sette strek på for kvar stokk, kvar slip og bult og kor mange tre det var dei hadde hogge, og rekna så ut kor mye dei hadde tent. Det vart rekna ut kubikkinnholdet i kvar bit. På tømmeret måltes toppmålet på kvar stokk, slipen vart målt midt på. Når dette var unnagjort og dei hadde fått seg ein kaffesup, måtte grisslaktet inn for oppdeling. Da kom det til nytte at eg

hadde vore med og sett på og hjelpt til med slaktinga heime, så eg visste litt om kva kvar biten skulle brukast til. Hovudet vart lagt i vatn, og litt av kotelettane vart ete ferske, ellers vart det salta i ein kasse som vart gravd ned i snøen. Det var og med ei kjøttkvern innover, så vi mol litt kjøtt og flesk og laga kjøttkaker. Når grisehovudet var utvatna nok vart det kokt, for no skulle det bli sylte på kaka. Dette gjekk utruleg bra, eg plukka av kjøttet og flesket og hadde det i ein kasserolle i lag med løk, salt, pepper og nellik og kokte det opp, men da oppstod det eit problem, vi hadde inga syltepresse. «De må vente litt», sa ein av køyrarane, han tok med seg ein svans og gjekk ut og kom inn med eit «hjul» av ein stokk som passa akkurat nedi kasserollen. Eg la eit godt lag med smørpapir over sylta og «hjulet» oppå. kasserollen vart så montert oppå kjøkkenbenken, vi fann så ei vedskie som var passeleg lang så vi fekk press på når vi sette den under

koppskapet. Neste morgon vart det servert sylte på nysteikt grovkak. Dei sa det var godt «gutan». Elles brukte vi steikt egg og flesk kvar morgon, det var litt å gå på det, for det var tungt arbeid. For det første hadde dei berre svans til å sage ned trea med, dei vart kvista med øks og til slutt barka med barkespade, så dei trong litt kraftig kost. Det vart brukt ein del kjøttmat som kjøttsuppe, lapskaus, rotgraut, ertesuppe og kjøttkaker. Sodd og kotelettar vart berre brukt mens kjøttet var nytt. Elles hadde vi og fisk og fiskekaker, pannekaker og flesk og klubb og flesk. Det var aldri nokon som sa at dette ville dei ikkje ha, men dei var sikkert ikkje like glad i alt. Det var ikkje ofte vi hadde dessert, men av og til hadde vi sviskegrøt eller suppe av svisker og rosiner. Eg må skrive litt om husværet vårt og. Koia var ikkje så stor. I vesterenden var det tre rom, tørkerom, kokkrom og spiskammers. Så var

det eit stort rom, der var det åtte senger, stort matbord med krakker og ein kjøkkenbenk på vel ein meter med koppskap over. Så var det ein komfyr og ein stor kasse til å ha ved i. Det sanitære var det så som så med. Dei vaska seg lite og eg kan ikkje hugse at dei pussa tenner, men dei var friske og sterke. Det var ein gjeng eg vart glad i, dei var kvikke og greie og eg høyrde aldri eit vondt ord frå nokon av dei. Det er triveleg å tenke på i ettertid. Dagane gjekk fort og det vart lengre lys dag, og utover februar og mars vart det tidig bork på trea, da gjekk det fort å fli av ein stokk. I og med at karane var ute lenger, fekk eg betre tid. Den dagen i veka eg var fri å steike kak, ordna eg på veg middagsmaten, så når eg hadde vaska opp etter formiddagsmaten kledde eg på meg og rente på ski oppi hogget til karane. Der lånte eg barkespaden til Kåre og barka i lag med han, det var monn i det for han,

for da kunne han vinne på ei gran eller to meir om dag. Dette syntes eg var topp, eg fekk frisk luft og god mosjon. Å, så fint det var, med sol over fjella og det glitra bortover snøen. Men vi hadde også barske dagar med styggver og kuldegradar rundt tretti. Da var det hardt for både karar og hestar. Kvar laurdag etter formiddagsmaten ordna karane seg og for heim. Nokre gonger vart ein av køyrarane igjen, eg og Kåre var der mest kvar helg. Berre ein og annan gongen var vi fram i bygda, helst dersom det var fint skiføre. Når køyraren var der var vi ute på vedhogst, da leita vi etter tørrgran og furugadd. Vi hadde alltid god ved. Elles var Kåre ute og hogg kvar laurdag, og eg var med og barka, vi hadde det triveleg og arbeidde i lag. Ingen tenkte over kor farleg det var at vi var der åleine, vi hadde ingen telefon for å varsle om noko skulle hende, men vi var forsiktige så det gjekk bra. Men ein gong vart vi

Helgådalsnytt 2016

redde. Vi skulle tenne på petromaksen, og den tok fyr over heile seg, men Kåre fekk tak i den og ut gjennom døra og ut i snøen «bars» det, heldigvis så brende han seg ikkje. Hadde han ikkje fått den ut hadde nok koia brunne ned. Det vart lite med lys til oss den helga, vi hadde ei lita oljelampe, men vi måtte spare på oljen, for det vart ikkje påfyll før etter helga når karane kom. Eg hadde eit stort kubbelys i kokkrommet, så vi brukte det. Til underhaldning hadde vi kortstokken og ein gammal og dårleg radio, den verka berre ein og annan gongen. Hugser ein laurdagskveld vi sat og skulle høyre, da kom det nokre strofer av «Tango for to», det snakka vi om lenge, for det var dårlege lyttarforhold også, i tillegg til dårleg radio. Etter som tida gjekk begynte det å vårast, da vart alt lysare og lettare for alle, og karane tente meir, og det vart store tømmerlunnar på velta nedved elva. Da vart det tinga tømmermålar, det var Ingolf Bjartan. Det var triveleg å få besøk, og kanskje vart det noko nytt å høyre, han hadde også med seg litt lesestoff til oss. Tømmermålaren kom i rett tid på formiddagen, da vart det kaffe og prat før det «bars» ut. Alle hog-

Gravdalskoia 1959.

Helgådalsnytt 2016

garane var med på målinga, det var mye styr med det, berre det å måke fram tømmerlunnane og passe på at alle stokkane vart med. Tømmermålaren låg over til neste dag, så eg ordna mat til han òg. Han var triveleg og pratsam, det vart snakka om drifta og forholda. Han syntes karane hadde fått til bra med tømmer, trass i «speikt» bark og mye snø. Vi hadde få skadar, det var berre ein hoggar som var uheldig og sette øksa i leggen. Eg stod og knadde kakdeig da han kom inn i koia, likbleik og skjelven. Eg vaska fingrane og fann fram bandasje. Han sette seg og la foten på ein krakk. Eg tørka blod og prøvde så godt eg kunne å trøyste, klemte i hop såret og la på bandasjen, men da heldt han på å ramle av stolen, så eg stødde han og leide han bort til døra så han fekk frisk luft. Da vart det betre. Han la seg litt nedpå senga og slappa av, det var sikkert utruleg vondt, men såret grodde og foten vart god. No begynte det å bli vanleg med motorsager, to av hoggarane kjøpte seg det. No skulle det bli andre saker, fri slitet med svansen. Men dei var ikkje vant med dette, så dei møddest litt, særleg når det var kaldt, da fekk dei ikkje start, så da kom dei

inn i koia for å sjå over. Når det var varmt starta den, men når dei kom ut vart det same møda igjen. Men etter kvart vart dei vant med saga, og da vart det lettvint. Etter som tida gjekk vart det lange, lyse dagar og snøen begynte å krympe. Karane var ivrige og var ute lenge kvar dag, dei ville bli ferdige med teigen så at køyrarane vann å frakte det til elva og at dei fekk det målt. Dei var heldige og fekk det greitt i rett tid. Men så vart det regn. Da vart det travelt med å rydde i hop, for det er mange ganske store bekker i Skjækerdalen, og dei er det ikkje så godt å komme over, like eins vart myrene grøne av vatnet. Da hendte det vi måtte ta lange omkrokar for å komme fram. Eg må skrive litt om fortenesta mi. Eg fekk kr 3,50 pr. dag av Bruket, så fekk eg 1 krone pr. dag av kvar kar, og så fekk eg gratis mat, dette vart kr 10,50 pr. dag, og det var bra den gongen. Så var denne vinteren over i historia. Det var litt rart å skilje lag med «gutan», for dei hadde vore så snille og greie mot meg. Aldri sure miner. Neste vinter, 1958, reiste vi igjen til Gravdalen, da var det nye køyrarar og nokre nye hoggarar. Desse var og retteleg greie. Eg har tenkt over det mange gonger, eg var berre 21 år, utan husmorskole, men eg måtte tidleg lære meg til å hjelpe mor med det som gjaldt mat, både slakting og baking. Det eg syntes var vanskelegast var å «ta til» så det vart nok til alle, men det gjekk stort sett bra, det var store porsjonar, for skogen kravde sitt. Vinteren 1957 var teiga opp gjennom Ørtugendalen, men i 1958 hogg dei og køyrde frå Kolstaddalen. Eg hadde ganske mye å gjere, eg steikte åtte kakbrød annankvar dag, så måtte eg passe på varmen i tørkerommet for at kleda skulle bli tørre så karane fekk bytte når dei kom inn, det satte dei pris på. Elles var det mye arbeid med maten. Eg var «klar» mange gonger, men det gjekk over. Når eg vart lei tok eg fram strikkinga, strikka «hosso, ragga og votta». Det måtte vere skikkeleg, for snøen var kald

Karane som var i Gravdalen i 1957. Drivarar og køyrarar: Karl og Magner Nessemo Hoggarar: Bjarne P. Sellæg, Olav O. Kulsli, Jan Nymoen, Knut Kulsli, Ingvar Haugen, Kåre P. Sellæg. Kokke: Ida Johanne Sellæg. Gravdalen 1958. Drivarar: Johannes H. Nessemo, Marius Nessemo, Jon Vollan Hoggarar: Bjarne P. Sellæg, Olav O. Kulsli, Jan Nymoen, Knut Kulsli, Ingvar Haugen, Einar Vollan, Kåre P. Sellæg. Kokke: Ida Johanne Sellæg. Svensklunet 1958 Drivarar: Odd M. Green, Edin Elnes Hoggarar: Melvin Green, Per Elnes, Sigvald Helmo, Jan Nymoen, Kåre P. Sellæg, Olav Sagvold, Arne Sagvold. Kokke: Ida Johanne Sellæg

å stå i. Også denne vinteren gjekk greitt, og heldigvis ingen uhell. Så vart det haust 1958. Da skulle vi flytte til Svensklunet på Veresfjellet, 28. september «bars» det i veg. Vi fekk skyss av Brukskarane til Bringsåsvollen, derifrå gjekk vi til Svensklunet. Der låg det ein gammal, dårleg trebåt som vi skulle bruke over «Lunet». Eg var redd, for vatnet gjekk nesten på ripa, og båten var full av karar og varer. Det var bra drag i vatnet, for det var ikkje så langt nedover til Svensklunfossen. Køyrarane for med hest heile den lange, tunge vegen. Når dei kom ned til «Lunet» måtte dei ro og ha hestane på svøm etter båten. Eg syntes synd i hestane, men det gjekk bra. Så kom vi da endeleg til koia. Ho såg nett ut «utant», og det var lik inndeling på romma som i Gravdalen, men det var «møkker» og musskit over alt, så der vart det vasking! Fekk av matbordet så vi fekk oss litt kaffe og kak først. Når det lei på kvelden måtte fleire karar gå fram til Bringsåsvollen og hente varer som var sendt med Veresruta. Da kom det 20 liter mjølk, kakmjøl og forskjellig. Det var mye bal og strev med dette, men det var berre slik det var. Her var det to køyrarar og sju hoggarar, så vi vart ti med

meg. Det var heilt fullt i koia. Her fann eg på at eg skulle koke havregraut til frukost. På den fekk dei sukker og mjølk, mjølka måtte eg prøve å dele på så det vart litt på alle. Når dei fekk graut spara eg kaka litt, for kak gjekk det frykteleg mye av. Ei veke hadde eg gløymt å kjøpe havregryn, den veka steikte eg 36 kakbrød. Elles hadde vi forskjellig mat, både fisk og kjøtt. Når det leid på hausten var det elgjakt, da kjøpte vi ein halv elg, noko mol vi til kjøttkak og noko salta vi. Da hendte det eg kokte kjøtt så karane fekk til pålegg på kaka. Det likte dei godt. Karane vann nesten ikkje å koma i gang med drifta før snøen kom, det var 2. oktober. Da vart det snø og kaldt og det la is på «Lunet». Det vart eit stort problem, for isen var for dårleg til å gå på. For å komme fram måtte ein kar ro og to stå framme i båten og slå sund isen. Det var også stygg skog i Svensklunet, og «speikt» bark, så det var nesten så eg tente like mye som karane når det var på det verste. Men det var nokre lyspunkt òg. Ein måndag var det sol og fint. Kåre var ute og hogg, så kom han inn og sa: «Nu må du kom ut så ska du få sjå nå fint». Det var samer som dreiv rein straks ovanfor koia, eg hadde aldri sett noko slikt før, så

det var ei fin oppleving. Men så vart det sludd og regn igjen og karane vart gjennomblaute. Eg snudde og vendte på klea for å få dei tørre, for det hendte dei måtte bytte to gonger om dagen. Da var dei glade at eg «ella» og ordna med dei. Om kveldane var det bridgespeling, men Kåre sat bortmed kjøkkenbenken og las og skreiv oppgåver med eit stearinlys attmed seg, han tok korrespondansekurs som kontrollassistent. Eg skjønner ikkje at han klarte å konsentrere seg, men det gjekk bra og retteleg fine karakterar fekk han. Det var 33 brev i kurset. Ja, dagane og vekene gjekk fort og snart var det plutseleg desember, så da måtte dei begynne å bu seg på tømmermåling. Eg begynte å tenke på korleis det vart med ordninga til jul, for eg måtte bake litt, steike kak og vaske kleda. Da gnudde vi kleda på vaskebrett, alt var handarbeid, så vart dei tørka attmed omnen. Så skulle eg på Øra og ta permanent, så den 17. desember «bars» det i veg med meg og ein av køyrarane. Det var mye snø og kaldt, og snøen gjekk opp til knea, så vi vart retteleg sveitte begge to. Da vi kom fram til Bringsåsvollen vart det greitt, for køyraren hadde ein stor, gammal motorsykkel ståande der. Men det vart ein lystig tur, for det var is med nysnø oppå, så vi sveiva mange gonger, men vi berga for å velte. Vi vart retteleg frosne begge to, for vi var gjennomblaute av sveitte etter turen gjennom snøen. Da vi kom til Skjækerfossen fekk eg tak i gjær som eg sende med køyraren tilbake, for det var lite kak att i koia, og Kåre ordna og bakte kak. Dei andre trudde ikkje han kunne det, men det fekk dei både sjå og kjenne. Det vart fire store brød, så da berga dei over. Det var berre tømmermåling igjen da, og det vart ferdig det og. 21. desember starta dei heim for å feire jul. Eg fekk til litt eg og, så da dei andre feira jul gjorde også vi det. Sjølv om vi ikkje hadde så mange sorter brød, så hadde vi så mye at vi berga til på nyåret.

Helgådalsnytt 2016

Malsådalens

Gruveområdet i Malsådalen. I bakgrunnen ses Stortjønnfjellet. Foto: Joar Nessemo.

Helgådalsnytt 2016

venner

AV: JOAR NESSEMO

«Det e itjnå som kjæm tå sæ sjøl» skrev Hans Rotmo i en av sine kjente sanger. Det er det heller ikke når det gjelder å ta vare på den rike kulturskatten som ligger gjemt i Malsådalens gruver og skjerp. For å gjøre noe med dette ble dugnadsgjengen «Malsådalens venner» etablert. Vennegjengens formål er å gjøre området lettere tilgjengelig og ta vare på denne historiske arven slik at den kan leve videre hos kommende slekter. >>

Helgådalsnytt 2016

Emblemet til Malsådalens Venner som vi bruker i starten.

Dette er foreløpig en liten uformell gruppe som sorterer under Helgådalsnytt. Vi ønsker å ta vare på tidligere aktiviteter som har foregått i Malsådalen og dokumentere disse så godt som mulig. Ideen til gruppen ble unnfanget vinteren 2016 da Jon Aksel Bengtsson var på besøk hos undertegnede og frue. Under kaffen ble det spøkefullt sagt «Masaaedalens venner». Siden 2013 har Jon Aksel og undertegnede hatt et nært samarbeid om lokalhistoriske spørsmål knyttet til Malsådalen og dens nærliggende områder. Det er dette kreative samarbeidet som har ført til at ideen om en vennegjeng for Malså ble skapt. Jon Aksel har satt opp mange skilt som han har laget selv. Undertegnede har gransket og lett i kildemateriale. Mange turer er det blitt for å finne igjen gamle sagbruk, koier, gruver og skjerp, samt GPS-registrere disse. Ove Bengtsson og Asgeir Lund har merket flere stier og bygd broer i samme området. I tillegg har de arrangert turer for interesserte deltakere. Tidligere, etter en tur Helgådalsnytt- redaksjonen hadde til Fröå gruver i Jämtland rundt tusensårsskiftet, ble det også pratet om å danne en vennegjeng for hovedområdet i Malså gruver. Ideen den gang ble unnfanget av Håvard Elnes. Planene var ambisiøse, men det kom ikke noe særlig ut av det som ble diskutert. Det er imidlertid ganske interessant nå å se at noen av de

momentene som den gang ble satt opp, er i ferd med å bli realisert av Malsådalens venner. Etter at undertegnede senere nevnte dette på et Helgådalsnytt-møte begynte snøballen virkelig å rulle. Johannes Overmo og Håvard Elnes tente på ideen. Odd Helge Roksvåg så muligheter i sammenheng med Malsåspelet som skal oppføres i 2017 på dagen 100 år etter at Carl Magni Petersson ble drept i Fiskeløyssynken i Malså den 20. februar 1917. Sponsing for å skaffe midler til prosjektet ble satt i gang. De første bidragene er allerede kommet inn på kontoen som er opprettet av Johannes Overmo, «helgådalslimet», som hele livet har vært en frontfigur i Helgådalens kulturelle aktiviteter. Det ble bestemt at man i løpet av sommerhalvåret 2016 skulle lage en kultursti i gruvenes hovedområde og sette opp informasjonsskilt med tekst og bilder. Tekstene til skiltene er skrevet av undertegnede, og gamle bilder er brukt på skiltene. Alt måtte gjøres etter forskriftene som gjelder for

Tre fonøyde venner.

To inspisienter.

Fra v.: Brødrene Jon Aksel og Ove Bengtsson, Joar Nessemo. Foto: Håvard Elnes.

Nestoren Johannes Overmo og Odd Helge Roksvåg inspiserer gruvestien. Mon tro om de er fornøyd?

Foto: Joar Nessemo.

Helgådalsnytt 2016

merking av stier med tanke på en eventuell økonomisk støtte til prosjektet. Frode Strand på Verdal kommune ble kontaktet, og det første møtet med ham hadde Odd Helge Roksvåg og Jon Aksel Bengtsson. De fikk med seg et hefte om forskriftene for merking av stier og løyper. Dette heftet ble grundig studert av «feinschmeckeren» Håvard Elnes, som alltid har vært en «grå eminense» i Helgå dalens kulturelle liv. Alle som kjenner Håvard Elnes vet at når han er med i teamet, ja da er alt i de beste hender og ingenting overlatt til tilfeldighetene. GV Reklame på Verdal fikk i oppdrag å lage skiltene, for de hadde kompetanse på dette området. Skiltene er laget etter de forskriftene som vi har fått av kommunen. Håvard, Jon Aksel - alias «Malsågubben» og undertegnede dro 31/5-2016 på befaring i gruveområdet for å finne en egnet trace til stiene. Vi skulle også finne en naturlig plassering for de skiltene som skulle settes opp. Rydding av stiene og rundt ruinene etter husene er blitt utført. På det neste møtet hadde Håvard tegnet en foreløpig skisse over stiene. Antallet skilt på runden ble redusert til 13 av varierende størrelse. Foreløpig blir skilt bare satt opp i hovedområdet. Håvard og Jon Aksel har hatt ansvaret for å lage og sette opp stativene til skiltene sammen med andre fra vennegjengen. Magne Kulsli og Torgeir Bakken har hatt ansvaret for å sette opp trappen med rekkverk som gir en lettere adkomst til øvre del av Crowegruven. Rekkverk mot Seterbekken på veien opp til Crowes gruve er satt opp for å ivareta sikkerheten til de som ferdes på gruvestien. Onsdag 31/8 ble de første skiltene montert på stativene, og mandag 5/9 ble de siste skiltene båret innover og satt opp. Da var også avisa Innherred, med journalist Tor Ole Ree, invitert dit av Malsådalens venner. Siste finpussen på gruvestien ble gjort 9/9. Da ble rekkverket fullført og plattinger lagt ut over de våteste myrpartiene. Nå kan alle vandre langs «Carl Magnis vei» uten å bli altfor våt på føttene. Denne dagen hadde vi selskap av hele Vuku ungdomsskole som var på besøk i gruvene. Det er slik Malså dalens venner håper og tror at området vil bli brukt i fremtiden. På den måten kan den rikholdige kulturarven fra Malså bli ført videre til kommende generasjoner.

Malemester Elnes. Håvard Elnes i ferd med å legge siste hånd på rød gruvesti. Foto: Joar Nessemo.

Trappetroll? Trappa opp til toppen av Storgruva er nesten ferdig. Trappebyggere er Magne Kulsli øverst og Torgeir Bakken. Foto: Joar Nessemo.

Helgådalsnytt 2016

Åpningsdagen 11/9-2016 Åpningsdagen opprant med det verste været som tenkes kan. Malsåa var flomstor på grunn av det voldsomme regnværet, men åpningen måtte gå sin gang. Det var forbausende mange som trosset værgudene og tok turen inn i Malsådalen, blant dem Verdals ordfører Bjørn Iversen. Et slikt besøk setter Malsådalens venner selvfølgelig stor pris på. Omvisningsrunden ble noe avkortet på grunn av en flomstor Fiskeløysningsbekk, men de bortimot 40 oppmøtte fikk se og høre det meste. Fra nå av er det mulig å guide seg selv i gruveområdet for de som er interessert. Ordfører Bjørn Iversen la ut bilde fra Archibalds gruve på Facebook med følgende kommentar: «Så var det åpen dag med omvisning og kafferast i Malså gruver. Her har helgådalsgjengen gjort en storstilt dugnadsinnsats når det gjelder å tilrettelegge for lokalhistorieformidling. Viktig at slik kunnskap ikke går tapt» En søkkvåt åpningsdag. Men likevel var det mange som tok turen inn i Malsådalen. Foto: Jon Aksel Bengtsson.

Tusen takk ordfører for hyggelige ord!

Vil du bli medlem i

Malsådalens venner? Hvis du ønsker å bli medlem i Malsådalens venner så koster det 150 kr. Summen kan innbetales på følgende kontonummer, 4202 40 68646. Da får du en caps som kan hentes hos Premieskapet i Grunnenget i Vuku. Malsådalens venner ser gjerne at flere tegner seg som medlemmer for å støtte prosjektet. På forhånd en takk fra vennegjengen. Medlemsbeviset Capsen som man mottar ved medlemsskap. Foto: Inger Anita Nessemo.

Helgådalsnytt 2016

Veien videre for Malsådalens venner Vennegjengen for Malsådalen har som før nevnt et ambisiøst prosjekt på gang. Hvor mange av ideene og tankene omkring Malså som lar seg realisere gjenstår å se. Realiseringen avhenger av arbeidslysten og dugnadsinnsatsen til en del «gråhårede gubber» og ikke minst økonomi. Det koster penger å gjennomføre et slikt prosjekt. Sponsingen av prosjektet er kommet i gang, og Malsådalens venner er allerede tilgodesett med midler fra gavmilde sponsorer. Men vi trenger mer for å finansiere skilt, stativ, sittegrupper med mere. Vi er avhengig av økonomiske bidrag fra det offentlige, lag og foreninger, private og bedrifter. Vi takker for de midlene som vi allerede har mottatt, for det har hjulpet oss å komme i gang.

Vi ønsker å gjøre Malså til et lite opplevelsessenter for gruvehistorie. Vennene ser også for seg at eventuelle kulturelle aktiviteter og arrangement kan holdes der. For lenge siden kom «rallarne» fra inn- og utland vandrende innover Malsådalen i håp om å få seg arbeid. Vennegjengen ønsker nå at dagens befolkning skal få vandre i deres fotspor, få rekreasjon og samtidig danne seg et bilde av hvordan det var den gang. Det er tid til ettertanke!

Vinteren har begynt å feste grepet langs Carl Magnis vei. Foto: Joar Nessemo

Tre av Malsådalens venner ikledd rallarklær. Fra v.: Jon Aksel Bengtsson, Joar Olav Nessemo og Per Sverre Green. Foto: Håvard Elnes. Helgådalsnytt 2016

FOTO: ARNT KJESBU OG HÅVARD ELNES

Helgådalsnytt 2016

Malsåspelet

1993 og 2000 – et lite tilbakeblikk.

HelgĂĽdalsnytt 2016

TEKST: JOHANNES OVERMO FOTO: HÅVARD ELNES

Årets tur ble bestemt å gå til Planica i Slovenia til avslutningsrennet for årets skiflyvningssesong.

Monsterbakken. Det første møtet med monsterbakken i Planica var uforglemmelig. Der fikk vi oppleve verdens beste skihoppere sveve gjennom lufta i nesten åtte sekunder før de møtte bakken.

Helgådalsnytt 2016

Brødrene Torgeir og Magnar Bakken, Håvard Elnes, Odd Helge Roksvåg og Johs. Overmo stilte som Helgådalens representanter. Fra nedre del av bygda stilte Kjell Ness og Arne Falkfjell. Sistnevnte ville gjerne ha med sin sønn Arild og svigersønn Øyvind Andresen som en prøveordning: «De er veldig sportsinteresserte», sa Arne, en påstand det i ettertid kan stilles et spørsmålstegn ved. Men karene var trivelige og utgjorde et friskt pust i gjengen. Odd Helge er en veldig flink organisator. Han tok seg av det praktiske med påmeldingen foruten at han gjennom firmaet Premieskapet skaffet reiseeffekter. Gullsekkene som fikk sin debut i Falun i fjor, er en veldig fin sak i store menneskemengder. De oransje sekkene kan sees godt blant titusener av publikummere, og at hver sekk bærer navnet til sin eier er også en genistrek. En kan ikke se bort fra at det blir konsumert en del alkoholholdig drikke på slike turer, og da er det ikke alltid like enkelt å holde rede på sitt, men navnet sitt husker som regel alle.

Et trivelig møte. Artikkelforfatter Johannes Overmo (til venstre) i lag med den gamle storhopperen Ole Gunnar Fidjestøl (midten). Arne Falkfjell til høyre.

Torsdag 17. mars gikk turen med privatbiler til Stjørdal og Værnes, der Øyvind kom fra Rissa og sluttet seg til gjengen. Da flyet landet

på Gardermoen var Falkfjell junior møtt opp der, han bor på Hamar. Reiseleder Jens var på plass og ordnet opp slik han pleier å gjøre. Et

Slovensk folkefest. Når de slovenske hopperne var i tilløpet brøt jubelen løs. Brølet kom som en flodbølge nedover den trange dalen mot bakken og sletta, og overalt vaiet slovenske flagg i seiersrus. Skiflyging i Planica er Rock’n Roll - en folkefest av dimensjoner. Helgådalsnytt 2016

polsk charterfly med polsk mannskap tok oss til Ljubljana, hovedstaden i Slovenia. Fly og mannskap var stasjonert der til vi skulle snu nesen hjemover mandag 21. mars. Så ble det en drøy times busstur opp til Kranjska Gora, en liten landsby med høye fjell rundt. Der ble vi innlosjert i Hotell Alpina, samme hotell som det slovenske landslaget bodde på. På tur ut fra hotellet fredag morgen fikk vi en liten prat med Peter Prevc før vi kunne gå ombord på en buss som gikk den omkring 1 mil lange strekningen opp til hoppanlegget i Planica. Når det gjelder busstransporten kunne nok slovenerne gjerne tatt seg et kurs hos italienerne i Anterselva. Der var det slik at bussene ble fylt en etter en, og

ventetiden ble aldri mer enn rundt fem minutter. Her ved Planica var det den sterkestes rett som gjaldt, og fredag kveld ble Torgeir og Johs. stående i to timer og ble skjøvet fra side til side før de endelig klarte å trenge seg inn i en buss. Det er ikke så greit å komme fra Helgådalen og tro godt om alle mennesker under slike situasjoner. Men det var en kjempeopplevelse å være oppe i bakkeanleggene der, mange hoppbakker ved siden av hverandre og strålende sol alle tre dagene. Fredag var det individuelt renn der slovenerne tok rubb og rake. Da hadde arrangøren dobbelbooket så vi fikk ikke de plassene vi skulle ha, men det var da ingen sure miner for det.

Dagen etter var det lagkonkurranse, og da gikk det norske laget til topps, fire veldig like flinke hoppere: Anders Fannemel, Johann Forfang, Daniel-Andre Tande og Kenneth Gangnes. De sprekeste av vår gjeng tok bena fatt tilbake til Kranjska Gora. Lørdag var Falkfjell junior så uheldig å falle, og han pådro seg en skade i ene benet og havnet på sykehus. Men utpå kvelden kom han tilbake til hotellet med krykker. Søndag ettermiddag tok Øyvind, Torgeir, Håvard, Kjell og Odd Helge bena fatt. De unngikk benbrudd, men oppholdet på diverse drikkestasjoner under veis gjorde utslag på balanseevnen, og da fikk Torgeir vist noe av sitt skuespillertalent.

Mestermøtet Et stort øyeblikk for verdens beste skihopper, Peter Prevc, da han endelig fikk møte noen av gutta i Team Bånnski, utenfor hotellet i Kranjska Gora.

Helgådalsnytt 2016

Selbukoia

AV: EIVIND AAKRAN

Merking Skiltet til Selbukoia settes opp av Eivind Aakran (til venstre) og Per Sverre Green. Foto: Jon Aksel Bengtsson

Det er registrert en del skogkoier av Malsådalens venner det siste året. Vi tar med et eksempel på dette i årets utgave av H-nytt. Selbukoia i Åkermarka - rekognoseringstur den 6. oktober 2016. Vi visste at koia hadde stått i Skjæfthølet rett nord for Åkermoen, men nøyaktig plassering var ukjent. Derfor ble det en tur i marka sammen med Jon Aksel Bengtsson og Per Sverre Green. Jon Aksel og Per Sverre mønstret blant annet med GPS og «ønskekvist», og koietomta ble raskt funnet.

«Bekkhus» ble registrert i bekken ca. 20 m fra hovedbygget. Jon Aksel hadde med seg en påle og et skilt hvor han hadde frest ut navnet «SELBUKOIA», og malt bokstavene røde. Skiltet ble satt opp på tomta. Tomtas koordinater ble GPS-registrert. Nå skal det være greit å finne Selbukoia.

Per Sverre «registrerte» at hovedbygget hadde vært ca. 5,7 x 3,7 m bygget i 2 etasjer. Det var stall i 1. etasje og beboelseshus i 2. etasje. I stallen hadde det vært plass til 4 hester, og det stemmer bra, da det er sagt at selbyggene hadde med seg 4 hester. Videre ble det registrert tomt av uthus med blant annet utedo og vedbu.

GPS-koordinatene til Selbukoia er: 0353867 E 7083506 N Dette er ment som et tillegg til Lasse Johnsons beskrivelse av Selbyggkoia i Helgådalsnytt 1981.

Helgådalsnytt 2016

DENNE HISTORIA ER NEDSKRIVE AV PEDER BRØNSTAD I 1951, OG FORTEL OM KORLEIS DEI LAGA ØL OG BRENNEVIN FEMTI-SEKSTI ÅR FØR DEN TID.

Peder Brønstad.

BRYGGJING Å kunne bryggja godt øl var ikkje så lite av ei kunst. Det var mange ting å passa på, og gjorde ein ikkje det kunne heile brygget misslukkast, og det var båe skam og skade. Det første var å få til god malt. Maltbygget måtte vera av det beste kornet (bygg). Det første ein måtte gjera var å «melta» kornet. Ein slo maltkornet opp i eit stort kar, slo så på lonka vatn og let det heile stå til kornet vart godt gjennomblautt, tappa så av vatnet og auste kornet opp i ein avlang kasse eller benk med botn av sekkty. Benken var 6-8 tomar høg, hengde så benken opp under loftet i eit varmt rom. Kornet tok då til å gro. Når groren så vidt tok til å kika fram, og det byrja å syna teikn til rottrevlar, var denne første prosessen ferdig. Heile massen var då vakse saman til eit stort flak. Medan kornet låg i benken, måtte ein røra i det no og då, så det jamna seg. Når det var ferdigt tok ein og plokka det frå kvarandre så det ikkje var klompar eller samanvakse flak. Så skulle maltet turkast. Dette vart gjort på fleire måtar. Den beste måten var å tørka det med «såren». Kva var ein «såren?» Jau, dei hadde ein

Helgådalsnytt 2016

omn mura av gråstein borte i tørkehuset. Frå denne omnen gjekk det ein kanal, 7-8 aln lang til ein kasse av tre. Kanalen kunne og burde helst vera av stein eit stykke bortover frå omnen, sidan av tre bort til kassen. Ein sette så over kassen ein benk med botn av ty spent over ei trerame og tetta ikring, tende så opp i omnen. Både varmen og røyken gjekk då gjenom kanalen og opp gjenom maltet i benken. Det vart då røyksmak på maltet og dette ga ølet ein dåm som mange likte. Andre kunne tørka maltet i ein benk opphengt under loftet inne i eit rom der det var varme, men ølet av dette maltet vart ikkje så godt som det som var tørka med «såum», sa dei gamle. Når maltet var tørt mol dei det på grynkvern som dei hadde på kvar gard i gamall tid. (Slike kverner var i bruk mange stader til grynmaling for 50-60 år sidan.)

Så tok bryggjinga til. Ein måtte ha ein deil store trekoppar å hjelpe seg med. Eit stort kar, «bryggjeså» og ein «roste». Det var ein fotstamp med ein tapp nede ved botnen, og så måtte ein ha ei stor gryte å koka brygget i. Å ordna til rosten rett var mykje om å gjera. Dei la olderskier over botnen, (olderskiene skulle gi ølet ein vakker lèt.) Reiste opp olderskiene på skrå innafor tappen, pakka så tett med einkvister rundt ikring utmed kantane og over botnen, la så halm ovanpå. Bryggjesåen stod attmed rosten. Under tappen på rosten sette dei ei stor trebøtte. Når så ølet var ferdigkokt, auste dei det opp i rosten. Det vart då sila gjennom halmen og einen og rann ned i trebøtta og vart så slege opp i bryggsåen – bryggkaret - og fekk stå natta over. Det vart lagt eit klæde over bryggkaret.

Om morgonen etter, - dei var tidleg oppe i gamall tid, kl. 4-5, var brygget kolna, og då hadde dei oppi gjær som var oppbløytte gjærkaker frå forrige brygg. Ein måtte passa på at brygget var høveleg varmt når ein skulle ha nedi gjesteren. Ein prøvde dette med å stikka handa nedi, og det måtte ikkje vera varmare enn ein godt kunne halda handa nedi. Gjesteren var og oppbløytt i ein komme med noko av brygget og sto til han byrja ta seg, vart så rørd uti brygget som så fekk stå til det byrja verta små skumtappar ovannpå. Det var då tid til å «leggja ned ølet» – som det heitte - ha over på kaggen eller tunna. I kaggen var det et spuns. I spunset sette dei så øltretta- ein lagga trekopp med tut i botnen, auste så brygget over og sette i spunset, tetta det kring kantane med «graut» laga av oske. Mjøldeig kunne dei ikkje

Helgådalsnytt 2016

bruka, mus og rotter kunne eta opp dette, gjera spunset utett og øydeleggja heile brygget. Framanfor spunset var det bora eit hol med ein liten navar og isett ein trepinne. Dette var «svikttappen» som ein måtte løysa på når ein skulle tappa øl. Ølkoppen, tunna eller kaggen måtte liggja på eit rom der det var høveleg temperatur, korkje for varmt eller for kaldt. Når gjæringa gjekk som ho skulle høyrde ein kor det saud inni kaggen når ein la øyret innåt. Det måtte då få liggja i 1 veke. Då var det fullgjæra. «Ått-dåggåsøl e best», heiter det. Dette kunne verta riktig sterkt øl som ein vart drukken av. Men dei bryggja også «tynnøl». Dei slo i brygg-gryta og kokte maltet endå ein gong. Det ølet ein fekk på denne måten vart «tynnøl» som det var lite æra med å by ein gjest eller bruka til høgtids.

Helgådalsnytt 2016

Når bryggjinga var fråseggjort, måtte alle koppar og kar gjerast rein med einlòg. Einlòg måtte ein bruka både først og sist, måtte også bruka einlòg i koppar og kar før ein tok til med bryggjinga. Etter kva som her er nemnt, var bryggjinga eit arbeid som krevde både tid og omtanke, alt måtte gjerast noggrant og rett skulle det bli godt øl. At ølet vart godt var ei æra for vertskapet, dårleg øl ei skam. Øl vart brukt til høgtids- jul, brudlaup og gravferd. Denne utgreidinga om bryggjinga er gjeve av Anne Marta Vangstadhaug, Ulvilla, ei kona på 95 ½ år. På spørsmål om kor mykje malt dei brukte td til ein tunne øl, svara ho: «Så vidt eg hugser, brukte vi 1 bismerpund malt til 3 bøtter øl – 6 kg – når det skulle bli godt». «Dranken», det utkoka maltet, brukte dei til grismat.

Brennevin Heilt til år 1845 brende dei brennevin sjølv heime på gardane, brende til heimebruk og til salg. For 20 år sidan var det på ein gard i øvre Verdal ein gamal mann som synte fleire den gamle stua på garden, og då dei kom til sengstua og let opp døra sa han: «Ja, her har det vore meir enn 20 tunna brennevin i ein gong». Det var ei enkja som hadde garden då. Ho dreiv den i 20 år, brende brennevin og selde både lite og mykje. Kallane ikring stal dukar og brosjer av kjerringane sine og gjekk til enkja og byta seg brennevin. Ikkje langt frå garden var eit sagbruk, og sagkarane hadde lov til å ta bak, og den fløytte dei ut gjennom elva ut til enkja- garden låg attmed elva- og bytta til seg brennevin. Ein gong kom nokre karar og spurde enkja om ho ville kjøpa bak av dei. Nei, ho hadde så mykje bak at ho skulle ikkje ha meir. Då sa ein av karane: «De e så rart me hen bakja, han e saga på to sia». Det var 2–toms plankar dei hadde stole på saga. Enkja tok då imot plankane og karane fekk brennevin. Plankane vart sidan lagt inn til nytt golv i sengstua. Stua med dette golvet står enno. Det kunne vera mange sogor å fortelja frå denne tid. Denne enkja var ikkje den einaste som dreiv på denne måten. Då arvingane etter henne skulle sjå over kister og skap, fanst det brosjer og dukar m.v. som grannekjerringane hadde sakna i lange tider. Brennevin vart brukt både til helg og kvardag. Når karane kom opp om morgonen, så var det ein dram- morgonsdram og ein brødfjording dei fekk, -og så ut til arbeid t.d. på låven og så halda på til frukost. Då gamle kaptein Holst i 1808 låg på grensevakt på Ottmoen og Brattåsen i Helgådalen, Verdal hadde han 2 opp-passera, Gunnar Dæli frå Snåsa og Lage Ottmoen. Om kveldane slo han i ein dram til kvar av dei, la ei brødskiva over kvart glass, drammane skulle dei ta utan vidare når dei kom opp om morgonen. – Det var ikkje kaffe endå – Forresten var det nettopp under denne grensevakta at kaffe første gongen kom opp til Brattåsen. Jau, kaptein Holst hadde med seg kaffe og bad Brattåskjerringa koka. Det gjorde ho, slo vekk søet og sette fram gruggen i ei lita skål med smørauge i. Han som har fortalt dette om grensevakta, drammane, kaffen og Brattåskjerringa var Ole Lagesen f. 18/4-1824. Han var sonen til Lage Ottmoen som før er nemnt.

– ETTERSKRIFT 1 – BRØNSTAD 2016 Artikkelen om Gamaltids matstell fra Brønstad i 2013-utgaven og årets utgave var ei bestilling fra Nord –Trøndelag husstellkontor. De hadde bedt Verdal husstellråd v/Sylva Flotten om å få tak i opplysninger om gammaltids matstell i forskjellige deler av bygda. Verdal bibliotek har gitt oss disse opplysningene. I årets artikkel ser vi nevnt Gunnar Dæli fra Snåsa og Lage Otmoen. Fra Lornts Strugstad, Snåsa har vi fått disse oplysningene om Gunnar Dæli: Gunnar Tølløfsen Dæli

Var født i 1783 på Holden, gift 1816 med Randi Rolandsd. Skjule, og døde i 1862 på Dælihaugen, Snåsa. Gunnar gikk underoffiserskole i Trondheim og lærte da noter og traktering av fela. Han var sersjant ved Snåsa skikøperkompani og deltok i krigen mot svenskene ved Jerpe Skanse i 1808-09. Gunnar ble kalt Spelmann-Gunnar i Snåsa, og var mye benyttet som spillemann i brylluper med mer. Lokket av fiolinen hans var malt innvendig av en svensk kunstner. Folkene som bor på Dæli-gårdene bruker i dag etternavnet Dahl.

Krigen mot Sverige i 1808-1809, der soldatene hadde grensevakt i Helgådalen, ble kalt kommandotida. Svein Haugan hadde en artikkel om den i Helgådalsnytt 1975 s. 17.

Fiolinkasse Maleri fra Spelmann-Gunnars fiolinkasse. Dette maleriet ble malt under et bryllup i Sverige.

Helgådalsnytt 2016

AV: JOAR NESSEMO

– ETTERSKRIFT 2, BRØNSTAD 2016 –

Anne Martha Olsdatter Vangstadhaug Bildet er tatt på Vangstadhaug østre i Ulvilla.

Litt mer informasjon om Anne Martha Olsdatter Vangstadhaug og Lage Andersen Ottermo, to personer som også er omtalt i artikkelen til Peder Brønstad.

Anne Martha Olsdatter Vangstadhaug

Anne Martha ble født 8/9-1855 på gården Vangstad i Ulvilla.

teoretikerne sitter og skriver om ved sitt eiketres skrivebord. Men kommen opp på Vangstadhøgda har en flate jorder. Og for

Hennes foreldre var Ole Michelsen og Mette Andersdatter

et utsyn. Høgt og fritt ligger gårdene med et veldig panorama

Vangstadhaug. Anne Martha var den eldste i en søskenflokk

over dal og fjell og lier. Ja, det er pent her, men værhardt, svarer

på seks. Da hun var ti år flyttet familien til Vangstadhaug østre

Anne Martha Vangstadhaug, da vi gir uttrykk for vår begeistring.

som ble ryddet av hennes far. Den 12/3-1885 ble Anne Martha gift med John Johannesen født 20/3-1858 på Storstadvald; han

95-åringen kommer imot oss og hilser. Det er hyggelig å få

døde 20/8-1938 på Vangstadhaugen. Anne Martha og mannen

besøk, sier hun. Forresten er folk så snille til å se om meg. Dagen

tok over Vangstadhaugen etter foreldrene hennes. Hun bodde

før 95-årsdagen kom en prest fra Osakis i Minnesota og bragte

på Vangstadhaugen østre til hun døde 4/9-1952, nesten 97 år

en hilsen fra broren min der borte.

gammel. Anne Martha er omtalt i en artikkel i Verdalingen tirsdag 3. oktober 1950. Vi gjengir her den delen av artikkelen som

Anne Martha både ser og hører godt. Hun fortalte mange inter-

omhandler henne:

essante ting fra gamle dager. Om da det var kvernbruk på hver

«Med det samme vi er i Ulvilla går vi opp de bratte bakkene for å

male kornet sitt på de gamle bekkekvernene. Ja, helt fra Sparbu

gård i Ulvilla og gårdbrukerne kom fra hele Verdal og Frol for å

hilse på Anne Martha Vangstadhaug. Hun hadde 95-årsdag for et

kom gårdbrukerne. De kjørte over Leksdalsvatnet og Kjesbuvat-

par veker sida og slekt og venner var møtt opp på Vangstadhau-

net og fram til Ulvilla. Og ved sida av mølledrifta var det en annen

gen i et stort antall for å feire gamlemor sin store årmålsdag. Var

stor industri der oppe. Det var «stamp og pers». På møllelas-

det bratte bakker vi sa? Ja, her er jorda satt i den grad på høykant

set hadde gårdbrukerne med vadmelsveven og i Ulvilla var det

at det blir ikke tale om å bruke vanlige høstemaskiner. Og her blir

driftige folk som stampa og persa stoffet så det ble både varmt

det ikke bruk for den jordbrukets rasjonalisering som de lærde

og slitesterkt.

Helgådalsnytt 2016

Ottermoen og Brattåsen 1910

Anne Martha er født på Vangstad, og det var faren, Ole Mikalsen Vangstad, som bygget de første husene på Vangstadhaugen.

Lage Andersen Ottermo

Lage ble født 24/7-1790 på Sørvollen i Skjækerdalen. Hans

Hun har nå vært enke i 12 år. Mannen var fra Holmli og de var

foreldre var Anders Pedersen Gulstad, senere Skjækerdal, og

gift i 53 år. Ja, det er blitt andre tider, sier Anne Martha. Jeg har

Anne Simonsdatter. Anders var gruvearbeider på Gaulstad, og

det bra på mine gamle dager, men jeg husker da gamle folk ble

da gruvedriften der ble nedlagt, flyttet familien til Skjækerdalen

satt på legd og ble kjørt fra gård til gård. På en del gårder måtte

– trolig i 1788. De hadde en tallrik barneflokk, undertegnede har

legdkallen til og med ligge i fjøset. Og vi som var unge måtte

funnet 14 barn. Lage er den første som ble født etter at de kom

henge i med hardt arbeid. Nå er det skog på Kluksmyrene, men i

til Sørvollen. Den 14/7-1820 ble Lage gift med enken Lispet Hal-

min ungdom braut vi kvist til lauvkjerver slik at bjørkeskogen ikke

dorsdatter født 23/12-1783 på Helgås. Lispet ble enke da man-

fikk vokse opp».

nen, Halvor Knutsen Ottermo, døde i en ulykke. Lage kom derfor til Ottermoen og ble oppsitter på gården. Lispet døde 29/4-1848

Som en kuriositet kan det nevnes at Vangstadhaug østre i dag

på Ottermoen, og Lage bodde også der til han døde 7/11-1881.

eies av forhenværende stortingsrepresentant, Gerd Janne Kristoffersen, som er oldebarn av Anne Martha Vangstadhaug.

Helgådalsnytt 2016

AV: ANDERS TOSTEIGAN BENDIKSEN

«Stumma» I 1896 fikk fem verdalinger Norges Vels medalje for lang og tro tjeneste. Blant dem den 73 år gamle og døvstumme Andrea Christensdatter.

Et lite stort kunstverk Brodert navneduk som Andrea sydde under oppholdet ved Døveinstituttet i Trondheim. Foto: Eystein Ness.

Faksimile av fjorårets artikkel.

en Anders Christens det? – hvem var ld va Sundby Først var han et rykte. Så ble han et navn. og Jakten på hans liv levnet ble en . spennende affære

AV: ANDERS TOSTEIGAN

Helgådalsnytt 2016

Helgådalsny tt 2015

BENDIKSEN

iver. Folketellinga nom røret» i sin en med begynnelsen. Anders Christens La oss begynne for 1865 viser at med Geir Martin 20. februar 1831. Under en samtale Sundbyvald er født med et utsagn høydepunktet Bjørkeng kom han Men det virkelige oppmerksomhet: i folketellinga; som fanget min ligger i en tilføyelse det kommet ei er døvstum! Fra Helmoen hadde hva virkelig Anders at Anders har skjønte slik ingen være som det bok Kan viktigste ledetråpå grunn av sitt var. Den foreløpig vært i Trondheim var i Paula Greens har vært elev ved den var at boka handicap, og at han For å bringe dette eie. døveskolen der? jeg arkivar kunne en raskt Med boka i hånden på det rene kontakter jeg skrevet med gotisk Statsarkivet. Da slå fast at den var Hans Nissen ved var avskrift fra tre dager senere, håndskrift. Og det ankommer Dora et. Gotisk skrift fram to arkivbokfunnet Nissen Det gamle testament har inneholder søkform av den trykte var vanlig både i ser. Den ene boksen andre er det t her til lands til den i håndskrif opptak, og skrifta nader om gradvis ble avløst stoff. ca. 1900, da den i arkivert regnskaps mest brukes som synes den te av antikvar-skrift, Den førstnevn ikke måte på optidag. lovende. Og det er daler fort. bli virkelig interNå begynte det å misme, som dessverre meg gjennom et navn, et årstall essant. Vi får Etter å ha «stotret» til Trondheim. gotisk håndog boka stedfestes vanskelig forståelig e at ingen av umiddelbart melSpørsmålet som skrift, må jeg konstater angåer denne mannen, e inneholder brev der seg: Hvem til Trond- søknaden g tilknytnin og hva er hans ende «vår» mann. boka og heim? Jeg tar fatt på regnskaps åndsfraog slekts-spørsmål nærmest tilfeldig Når det gjelder Inger og blar øyne faller ned på kontakter jeg ekteparet værende da mine hadde knapt lagt han! Joar Nessemo. Jeg hans navn. Der var kom fra en meget på røret før svaret kom nesten «gjenivrig Joar. Han

skapelsesunder. t leser vi om verdens I det gamle testamente uvanlig flott håndskrift. at Anders hadde en

Vi kan vel enes om

og Tyskland, landene var Frankrike ved «Døvstumav 1800-tallet på begynnelsen Opptatt som elev em i 1848. men utlandet fått innmeinstitutet i Throndhj hadde idéene fra kene Danpussig. På dette Men her er det noe pass også i tvilling-ri Christensen 17 her stod legen, tidspunkt er Anders mark-Norge. Sentralt forskeren det med skolens smannen og år. Hvordan rimer vitenskap det står var i sin nt? Der Atke Castberg. Han opptagelsesregleme e Drenge- Peter en helberedelsesvitterlig: «De døvstumm tid talsmann for ble kalt gali Institutet maa børn, som optages metode som populært gikk det ut på det 8de og ikke over fortalt under Kort . være ikke vanismen skal det i de 3 første strøm for å bedre det 14de Aar; dog med å bruke elektrisk joner. Dette viste Døvstum en at talefunks Aar være tilladt, r optages» elevenes torturen, og metoudmærkede Sjælsevne seg å være rene at det er Anders’ snart forkastet. Kan det være slik til den ble, heldigvis, ns utvikling i har bragt ham gode evner som Sentralt i døveskole ikke kommet så selv døvstumme stiftsstaden? Vi har Trondheim stod den elser ennå, så en Møller. Sin langt i våre undersøk Andreas Christens i Købenvi foreløpig ligge. hadde han fått det spørsmålet lar noen fakta skolegang finne kort Trondhjems Fattigav heller La oss havn, betalt bare kommer til. første året var det om den skolen han opp væsen. Det startet alle fra Sørvar Skolen for døve syv elever ved skolen, og en var den førsteg raskt til 30, i 1825. Etablering Trøndelag. Tallet i Norge. De første fra flere kanter av ste spesialskolen nå var det elever Trondutdannet i Købenbl.a. også fra Nordre lærerkrefter var landet, e delag ing av døvstumm Amt, dagens Nord-Trøn havn. Undervisn gstiden fra hjems opplysnin av frukt en var fylke. t. Foregangssiste del av 1700-talle

et klenodium. Paula Green med ti gamle testamente Store deler av Det tekst. håndskrevet gotisk

Foto: Håvard Elnes

Helgådalsny tt 2015

Det var i fjorårets utgave av Helgådalsnytt jeg skrev en artikkel om Anders Christensen Sundbyvald. Foranledningen til den artikkelen var en gammel håndskrevet bibelavskrift. Bakgrunnen for denne lille artikkelen er en samtale med Odd Gunnar Hallan. Han kunne fortelle at på gården hans finnes det to gjenstander som kan knyttes opp mot Andrea Christensdatter, en brodert navneduk og en medalje. Vi avtalte et møte på biblioteket. Så ble Eystein Ness kontaktet for å ta bilde av klenodiene. Her har vi altså å gjøre med ei dame som har mottatt en høythengende utmerkelse. Interessant i seg selv. Men at hun var døvstum, gjør saken litt mer spesiell. Hva var hennes bakgrunn? Hva kan vi finne ut om hennes ferd gjennom livet? Og sist, men ikke minst; hvem satte seg i sving for at hun skulle få medaljen?

som fikk Norges Vels medalje

Hun ble født 21. april 1829. Hun var eldst i en stor søskenflokk. I likhet med sin to år yngre bror oppgir kildene at hun var døvstum. Om det var et medfødt handicap for søsknene, eller det var ervervet gjennom sykdom, forteller kildene ikke noe om. Det neste sikre holdepunktet i hennes liv er et fem år langt opphold ved «Døvstummeinstitutet i Trondhjem». I løpet av oppholdet ved skolen fikk elevene opplæring i «vanlige» skolefag, men også i praktiske fag, fordelt med halvparten av skoletiden på hvert område. Kirken stod sentralt i driften av skolen, og oppholdet ble avsluttet med konfirmasjon. På bakgrunn av en av lærernes notater kan vi konstatere at Andrea var en meget flink og ansvarsbevisst elev som utmerket seg med evner og flid. De første årene etter at hun kom tilbake til Verdal vet vi ikke mye om. Men i folketellinga for 1865 finner vi henne bosatt på Lilleenget, en husmannsplass under Reppe. I følge lokalhistoriker Johan Aasan var plassen på sørsida av Verdalselva, om lag der Lundgrens Tingvoll ligger i dag. I folketellinga for 1875 finnervi henne i tjeneste på gården Nord- Holmen i Vuku. En av s ønnene på gården er den 12 år gamle Arnt Olsen

Norges Vels medlaje for lang og tro tjeneste ble i 1896 tildelt døvstumme Andrea Christensdatter. Foto: Eystein Ness.

Holmen, og han skal bli en viktig brikke i den videre beretning. Han overtar i sin tid gården etter sin far, og det er nettopp Arnt Holmen som står bak den utmerkelsen hun får i 1896; nemlig Norges Vels medalje for lang og tro tjeneste. Medaljen ble opprettet i 1888. Den ble prentet i sølv, og hadde bare en grad. Som navnet forteller er det en utmerkelse som betinger et tjenesteforhold, og da implisitt en arbeidsgiver. Arbeidsforholdet må ha vart i minst 30 år og for samme arbeidsgiver, og det er arbeidsgiveren, i dette tilfelle Arnt Holmen, som må søke om tildelingen. Søknaden er datert «M-Holmen 8de oktober 1896». I brevet som stiles til sogneprest Otto Hansen heter det: «Jeg skal herved erbødigst til-

lade mig at underrette hr. sognepresten om at den døvstumme pige Andrea Christensdatter har tjent her paa Midt-Holmen i 34 aar under samme husbondsfolk og har i denne lange tjenestetid udvist den største troskab saa jeg kan give hende de beste anbefalninger. Hun er nu 73 aar. Ærbødigst Arnt Holmen» Komiteen for Norges Vels medalje hadde i sine tildelingsstatutter krav om attestasjon. Den forelå allerede to dager senere, ført i pennen av sogneprest Otto M. Hansen. Først beklager Hansen at han ikke selv har skaffet seg den nødvendige kunnskap om søkerens moralske forhold, og grunngir dette på følgende vis: «Da Vedkommende bor oppe i Vuku anneks og det vil tage for lang Tid at skrive til hendes Hus-

Helgådalsnytt 2016

bond og faa hans Attest for hendes moralske Forhold, har jeg hos troverdige med hende godt kjende Personer indhentet nærmere Oplysninger herom og har de udtalt at hendes moralske Forhold i Sum udenfor Tjeneste har været eksemplariske. Jeg kan saaledes paa det varmeste anbefale hende til at erholde den ansøgte Medalje». Vi skriver nå året 1896. Men Norges Vels medalje ble stiftet så tidlig som i 1809. I starten ble den gitt til embetsmenn og gründere, gjerne knyttet til landbruk. Først på slutten av 1800-tallet fikk man en utmerkelse som skulle komme de trofaste sliterne til del. På landsbasis var det 64 søkere til medaljen i 1896. Og det er nesten underlig at hele fem av dem var fra Verdal. Vi kan vel spandere på å opplyse hvem de andre var: • Ingeborg Svendsdatter i tjeneste i 31 år hos H. P. Husan • Marit Olsdatter i tjeneste i 30 år hos Ø. Sehm, Hallem • Ellen Anna Olsdatter i tjeneste i 50 år hos Fr. Caroline Monrad • Elias Andersen i tjeneste hos Ole Præstegaard, Skrove i 29 år • Og altså Andrea i 34 år hos familien Hallan Midt-Holmen var en relativt stor gård. Og folketellingen for 1875 forteller at det var to drenger og to tauser foruten familiemedlemmene på gården. Det står ikke eksakt hva Andreas arbeid bestod i. Men det neste spor vi finner etter henne, er i tellinga for 1900. Da har hun kommet til gården Høilo i Vinne. Under

rubrikken for arbeid står det: Husstell/fjøsstell. Odd Gunnar Hallan har en interessant teori om hvorfor hun kom til Høilo. Det hadde seg slik at Arnt Holmen hadde ei halvsøster som het Gustava. Hun ble i sin tid gift med Anton Høilo, og flyttet da til denne gården i Vinne. Det ble et kortvarig ekteskap, for mannen omkom i en ulykke bare ett år etter giftemålet. Det forteller mye om Andreas lojalitet til Holmen-familien at hun nærmere 80 år gammel «bryter opp» for å fortsette tjenesten hos neste generasjon Holmen. Og kanskje var hennes assistanse mer påkrevet enn noen gang. Det kortvarige ekteskapet mellom Gustava og Anton hadde resultert i en datter; Gustava Antonie, født 19. juni 1899. Nå satt altså Gustava tilbake som enke på en stor gård. Og hun hadde i tillegg ei lita datter å ha omsorg for. Kanskje var Andreas siste oppgave å være barnepike? Den 2. mai 1918 dør Andrea. I kirkeboka omtales hun nå som Andrea Christensdatter Helmo. Kirkeboka forteller videre at hun «begraves 11. mai og jordfestes 19. mai». Som dødsårsak angis «alderdom». Hun var nå blitt 88 år. Videre forteller protokollen at dødsfallet er anmeldt til lensmann/skifterett. Det er spekulert en god del på hvorfor det gikk så lang tid mellom begravelse og jordfesting, men trass i god

hjelp fra flere hold, har en ikke funnet noe svar. Så vi lar henne beholde sin siste «hemmelighet». Men hennes livsgjerning står det respekt av. På folkemunne ble hun kalt «Stumma». Hun hadde et handicap, men det forhindret ikke at hun stod for et respektabelt arbeid, der kanskje ord som oppofrelse og lojalitet høver best for hennes ettermæle. Hun fikk medaljen etter 34 års tjeneste. Hun runder av yrkeslivet etter å ha vært i tjeneste det dobbelte av den tiden. Det er en innsats det står den største respekt av. Det er flere jeg vil takke for bidrag til denne lille artikkelen. • Odd Gunnar Hallan for tipset som satte det hele i gang. • Tine Berg Floater for å ha funnet korrespondansen i Riksarkivet som bakgrunn for medaljen. •E ystein Ness for fotografering. • Kim Solberg som lånte ut bildet av Arnt Holmen.

Søknaden og søkeren Bonden Arnt Holmen som tok initiativet til at Andrea skulle få medalje. Foto: Utlånt av Kim Solberg, Nedre Breding

Helgådalsnytt 2016

Marit Samuelsdatter Langdal

AV: MORTEN NASCH SANDVOLD

I 1819 var brukeren på gården Stor-Langdal i Helgådalen i Verdal, Lars Andersen, som samme år hadde blitt enkemann. En sen vinterkveld samme året banket det på døra til Lars, og der sto det ei dame som ba om husly for seg selv og sin lille datter for natta. Denne dama het Marit Samuelsdatter og hennes lille datter het Martha Olsdatter. I 1819 var brukeren på gården Stor-Langdal i Helgådalen i Verdal, Lars Andersen, som samme år hadde blitt enkemann. En sen vinterkveld samme året banket det på døra til Lars, og der sto det ei dame som ba om husly for seg selv og sin lille datter for natta. Denne dama het Marit Samuelsdatter og hennes lille datter het Martha Olsdatter. Lars ble nok litt fascinert av mor og barn, og det ble nok ikke bare denne ene natta de fikk bo på Stor-Langdal. Allerede 22. september 1820 fikk de sønnen, Andreas, utenfor ekteskap. Den 22. mars 1822 ble Lars og Marit gift i Vuku kirke i Verdal, og Lars adopterte Marits datter, Martha. Lars og Marit fikk en sønn og tre døtre sammen, og de drev gården frem til 1854 da deres sønn Andreas overtok. Lars døde på Langdal 13. januar 1859. Jeg tar ikke for meg noe om disse tre døtrene nå, for Joar Olav Nessemo holder for tiden på med å skrive en artikkel om disse søstrene som gikk under navnet «De tre mostre», som jeg håper blir publisert i Helgådalsnytt.

Mange, både etterkommere i Norge og Amerika, har i alle år lurt på hvem denne Marit egentlig var og hvor hun kom ifra, og mange med meg har brukt mange år på å prøve å komme til bunns i denne gåten. Jeg vet også at det er mange som har innført en løsning på dette problemet i sine slektshistorier, som bunner i noe som sto å lese i Helgådalsnytt i 1988, der Reidar Prestmo skriver om Marit: «Her om dagen kom et brev frå Karin Olsen Varaahola, Trysil, med vedlagte opplysninger fra kultursekretæren i Trysil, Randi Larsen: har kommet over fra Lilleelvdal: Samuel Halvorsen, 42 år, hyttearbeider, Berit Olsdotter, 34 år, hans kone, Marit Samuelsdatter, 11 år, deres datter». Hvordan dette kan ha noe som helst å gjøre med Marit Samuelsdatter som havnet på Stor-Langdal, har jeg spurt meg om mange ganger. Samuel Halvorsens datter het slettes ikke Marit. Hun het «Mari», og hun var oppkalt etter sin bestemor, Mari Olsdatter. En bør bruke de navnene som står i skriftlige kilder og ikke vri de til det som en selv ønsker at det skal

Helgådalsnytt 2016

stå uten noen bevis fra kildemateriale. Jeg har pløyd alle kirkebøkene som finnes for Trysil, og denne her omtalte familien finnes ikke nevnt i noen kjente skriftlige kilder som kan knytte dem til Trysil på noen som helst måte. Dette er nok en fri tolkning av folketellingen i 1801 der denne familien står oppført under Tynset i Østerdalen. Denne her omtalte Mari Samuelsdatter ble gift i 1808 (19 år gammel) i Alvdal med Ole Olsen Halvorsgaarden, og de tok senere over gården etter Maris foreldre, Samuel Halvorsen og Berit Olsdatter i Alvdal, Samuelshaugen, som har G.nr. 23 og B.nr. 27. Men som så mange ganger før, da noe kommer på trykk,

Sagvolden

Stor-Langdal før ca. 1835.

blir det fort en sannhet, og kopiert av mange som ikke sjekker kildematerialet. Det vi vet ut fra skriftlige kilder og muntlige tradisjoner av etterkommere av Marit, både i Norge og i Amerika, er at hun kom til Helgådalen fra «Trysil», og at hun var av «fremmed blod». Vi vet også at hennes datter Martha, var født i Värmland i Sverige (Folketelling 1825 for Verdalen forteller at hun var fra Trysil), og den muntlige og skriftlige tradisjonen forteller at hun var ei datter av en Olof Olofson som skal ha vært en svensk soldat og da aller helst et befal.

Stor-Langdal 2016

Seter

Marit sin vei til Helgådalen Bildet er tatt fra helikopter og viser fra venstre gårdene Sagvolden, Stor-Langdalen og Seter i Nordkleiva. Før ca. 1835 var Stor-Langdal plassert der den gule eneboligen ligger. Det var dit Marit Samuelsdatter kom vandrende. Foto: Alf Roksvåg.

Helgådalsnytt 2016

Vi vet at presten skrev at Marit var 31 år gammel da hun ble gift med Lars i 1822, og jeg har min egen teori om at presten her bommet på alderen og at han burde ha skrevet 36 år i stedet for 31 (dette kan godt ha vært en tolkning av en kladd fra prestens side)? Det dør ei Marit «Olsdatter» på Stor-Langdal i 1865 som da var satt som 80 år gammel, og da født en gang rundt 1785/86. Jeg har vært i kontakt med mange slektsforskere som kjenner dette distriktet godt, og de forteller meg at det ikke fantes noen Marit «Olsdatter» på Langdal, og siden det ikke finnes noen Marit Samuelsdatter død i Verdalen, verken før eller senere som kan passe inn, er folk inneforstått med at det her er snakk om at var Marit «Samuelsdatter» som døde der i 1865. Til og med bekjente og slektninger som utvandret til Amerika har skrevet at Marit Samuelsdatter Langdal døde i 1865. Om vi tar sjansen på at Marit Samuelsdatter var født en gang rundt 1786, at hun var «kommen» fra Trysil, og at hun var av skogfinsk blod som det blir hentydet til i historia, så finnes det bare en god kandidat, om en leter gjennom hele Hedmark og Värmland, og dette er ei Marit Samuelsdatter «Raatikainen» som var av skogfinsk opphav, og som beviselig bodde i Trysil en periode, og henne finner vi blant innflyttede dit i 1816. Dette var ei som var født 6. mai 1786 i Djäkneliden, Södra Finnskoga i Sverige. Her står det både fødested og fødselsdato ved innflyttingen til Trysil, og da er det i alle fall en enkel sak å finne ut av hvem denne jenta var. Og jeg tror en her bør ta for seg litt om hennes foreldre og søsken i Djäkneliden før en fortsetter med Marit og hennes skjebne. Pål Henriksen Raatikainen ble født 1713 i Husuberget (i følge tradisjonen så var Husuberget det dårligste husmannsbruket i Hof-Finnskog). Han ble gift 1. november 1742 i Dalby med Karin Andersdatter, og de slo seg først ned i Röjden i Södra Finnskoga. I 1742 døde hele befolkningen i Gransjøberget av en epidemi (i 1823 brukte C. A. Gottlund navnet «polttotauti» på denne sykdommen, og folk tror i dag at det her var snakk om skarlagensfeber) og de flyttet fra Röjden til Gransjøberget i Hof en gang mellom 1746 og 1747. Barn av Pål og Karin: Henrik født 19.09. 1743, Anders født 07.06.1745 i Röjden, Samuel født 1748 i Gransjøberget, Johan født 1751, Lisbet født 1753, Pål/Povel født 1755, Kari født 1760 og Daniel født 1763. Sønnen Samuel Pålson flyttet som dreng til Medskogen på svensk side av grensen og som i dag ligger under Södra Finnskoga (den gangen

Dalby sogn). Han ble gift 1. gang 16. november 1768 i Dalby med Maria Olofsdotter som var fra Djäkneliden i Södra Finnskoga. Enkemannen Samuel Pålson ble gift 2. gang 24. juni 1802 med Maria Mattsdotter fra Säterberget i Södra Finnskoga (fra Djäkneliden og ei datter av Olof Olofson og Anna Pålsdotter). Barn som Samuel og Maria Olofsdotter fikk i Djäkneliden: Karin født 1769 (gift 11.10.1795 med Johan Person Kanainen Järpliden, og de slo seg til slutt ned i Fallåsen på Åsnes Finnskog), Henrik født 1772, Anna født 1775 (gift 06.01.1802 med Henrik Henrikson Tolgraven), Maria født 1777 (gift med Ole Marckusen på Svartholt på Åsnes Finnskog, og hun var visstnok nok et «troll» av ei hustru, som det står i Åsnes bygdebok), Olof født 01.12.1779 (gift i desember 1808 med Valborg Hindriksdotter Kindsjön og de flyttet i 1810 til Vestra Norrland), Lisa født 02.04.1782, Britta født 15.03.1784, Marit født 06.05.1786, Gjertrud født 19.04.1789, Mattes født 28.11.1791 og Pål født 27.07.1794 (men her er nok morens navn blitt feilskrevet som «Anna Olsdotter»). Fødselsbøkene for Dalby mellom 1755 og 1778 eksisterer ikke, men de fire første barna er nevnt i Husforhörslegdene for Djäkneliden. Deres datter, Marit Samuelsdatter, står først som utflyttet til Norge i 1799, men hun finnes ikke nevnt noen steder i Norge i 1801, og denne norgesturen ble nok svært kortvarig, for under Husforhörene for 1800 og 1810 er hun først i tjeneste i Järpliden der hennes søster Britta også var i tjeneste. Så står hun som inderst på flere gårder rundt om på Medskogen. Den 18. juli 1805 får Marit ei datter utenfor ekteskap på Medskogen sammen med en som het Per Larson, og dette barnet ble døpt «Märta» Persdotter, men hun døde allerede på Medskogen i 1806. På denne tiden var det stor nød ute på Finnskogen med dårlige avlinger og stor arbeidsledighet blant skogsarbeiderne. Mange reiste nordover for å søke lykken, og ikke få reiste fra Södra og Norra Finnskoga nordover til Västra Norrland for å få seg arbeid i skogen, og da spesielt til Medelpad. I 1806 melder Marits bror, Olof, innflytting fra Vestra Norrland til Säterberget og videre til Kindsjön, Södra Finnskoga i 1809 og tilbake til Vestra Norrland i 1810. Hennes far, Samuel melder også utflytting til Västra Norrland en eller annen gang mellom 1803 og 1809 (kilde; Husforhörslegen for Säterberget 1800-1810). Her er det nok snakk om Liden, Medelpad i Vestra Norrland, for Samuel Pålson og Maria Mattsdotter får datteren Maria Samuelsdotter der 10.08.1809.

Helgådalsnytt 2016

En kan da også spørre seg om Marit Samuelsdatter også kan ha vært oppe Västra Norrland en periode, men dette er det vanskelig å si noe sikkert om. Men vi vet at hun melder flytting fra Medskogen til Lima i Dalarna i 1812, men der finner vi henne ikke igjen i husforhörene etter 1812, så det kan nesten se ut for at hun da hadde reist lenger nordover i Sverige, men kirkebøkene for Liden i Medelpad etter 1812 forteller heller ingen ting om Marit. Da Marit meldte flytting til Lima bodde hun hos enken Maria Pålsdotter på Medskogen, og presten skrev da at Marit var en «tigger», så dette var nok ei dame som slet mer for å få endene til å møtes enn det vi i dag kan fatte. Marits datter, Martha Olsdatter vokste opp på Stor-Langdal, men da hun skulle konfirmeres 18. oktober 1835 kom hun til Helgådalen fra Jämtland i Sverige og presten skrev følgende i kirkeboka: «Marta Langdal, 16 år, Grunden i tjeneste, oppholder seg på Grunden og kom fra Sverige, Jämtland» blant innflyttede til Verdalen 14.07.1835. Martha Olsdatter ble 3. desember 1840 gift med Johannes Olsen Holmlivald (Skjermengmoen og senere Klukken) født 19.07.1817. Marta og Johannes bodde på Skjermengmoen frem til de ble forpaktere på Klukken vestre i 1868, da de overtok etter Anders Johansen og hans familie som emigrerte til Amerika. Men dette ble et kort møte med den nye gården, for allerede 8. juni 1870 døde Marta, og den 3. desember 1875 utvandret Johannes Olsen Klukken til St. Cloud, USA med båten «Tasso». Johannes døde i 1905 i Gordon Township, Todd County, Minnesota.

Barn (av Johannes Olsen og Martha Olsdatter): 1. Ole Johannesen født 01.07.1842 på Holmlie, og han ble gift 18.11.1869 i Vuku kirke med Ragnhild Olsdatter født ca. 1843. Barn (av Ole Johannesen og Ragnhild Olsdatter): a. Johannes Olsen Kluken født 02.03.1870 på Kluken, Vuku, Verdal, død USA. b. John O. Johnson født oktober 1875 i Osakis, Minnesota, USA. 2. Marith Johannesdatter født 18.02.1844 på Holmlivaldet, og hun ble gift 17.01.1868 i Vuku kirke med Michal Olsen født 01.07.1840 på østre Holmlivald. Begge døde i USA. Barn (av Marith Johannesdatter og Michel Olsen): a. John Martin Michalsen født 08.03.1869 på Holmlivald, Vuku, Verdal, død USA. 3. Maria Johannesdatter født 13.03.1846 på Holmlivald, død 08.08.1920 i Vikdal i Vuku, gift 05.07.1867 i Vuku kirke med Lars Johansen født 01.05.1843 på Tangen, Kjesbu, Verdal, død 29.05.1894 på Stene, Vuku. «Oppkalt etter Martas bestemor i Djekneliden?» 4. Lars Johannesen født 17.09.1848 på Holmlivald, død USA. 5. Jens Anton Johannesen født 18.01.1851 på Holmlivald. Jens Anton Johannesen, 21 år og fra Verdalen, emigrerte 25.04.1872 til St. Cloud, Minnesota ombord på dampskipet Norway. 6. Mette Jonetta Johannesdatter født 11.01.1853 på Holmlivald. Emigrete til USA sammen med sin bror 25.04.1872, død USA. 7. Martinus Johannesen født 11.11.1854 på Holmlivald, død USA. Johannes Olsen ble gift 2. gang i 1876 i Gordon Township, Todd County, Minnesota med Liva Olsdatter Gjeilstuen Midtgrunden født 20.01.1843 på Midtgrundvald, Vuku, Verdal, død 29.05.1938 i Gordon Township, Minnesota. Barn (av Johannes Olsen og Liva Olsdatter): 1. Johannes Klukken født i Minnesota. 2. Marius Klukken født i Minnesota, gift i 1910 i Minnesota med Oda V. Platt. 3. Anna Klukken født i Minnesota.

Helgådalsnytt 2016

I mange år har etterkommere av Marit og Martha lurt på hvem disse to damene egentlig var og hvor de kom ifra, men ingen har, tross nitidig slektsforskning i mange år, klart å finne ut av dette mysteriet. Både den muntlige og skriftlige tradisjonen forteller at Marit var fra Trysil, og at hennes datter var født i Sverige med en Olof Olofson som barnefar. At Marit var fra Trysil bekreftes både av presten da hun gifter seg med Lars, og folketellingen for Verdal i 1825. Barnefars navn og fødested på Martha bekreftes også da hun ble konfirmert i 1835. Historien forteller også videre at Marit Samuelsdatter var av «fremmed blod», noe som også kan tolkes til av skogfinsk opphav. Siden datteren, Martha Olsdatter, kom hjem etter tjeneste i Jämtland da hun skulle konfirmeres i 1835 kan det jo også tyde på at hun hadde bodd hos slektninger der på denne tiden, og ikke minst at Marit kan ha vært oppe i Jämtland da hun meldte flytting til Lima i 1812? Jeg har ikke funnet henne igjen noen andre steder før hun dukker opp i Trysil i 1816. Jeg har sjekket alle fødselsbøkene for den nordre delen av Värmland og alle 49 kirkesognene i Dalarna for 1817, 1818 og 1819 uten å ha funnet dåpen til Martha. Kirkebøkene for gamle Hof, Elverum og Trysil gir heller ingen svar på når og hvor Martha ble født. Alle disse aldersangivelsene på både mor og barn spriker fra kilde til kilde, og under folketellingen for Verdal i 1825 blir forvirringen nesten komplett. Der står det at Marit var 36 år gammel (født ca. 1789) fra Trysil og at Marta var 8 år gammel (født ca. 1817) og født i «Trysil». Den siste saken som jeg mener heller i retning av at det her er snakk om rett Marit, er at hun først fikk ei datter som ble døpt «Märta» i Dalby i 1805 som knapt ble ett år gammel – på den tiden var det helt vanlig å kalle opp neste barn etter det som døde tidlig.

Epilog

Jeg tror det skal la seg gjøre å bevise Marit Samuelsdatters opphav ved å la ei som har rein kvinnelinje tilbake til Marit å ta ei mt-DNA prøve og finne ei anna jente som har direkte morslinje tilbake til Marits mor, Maria Olofsdotter i Djäkneliden, som også tar ei slik prøve,– noe som da muligens kan vise et slektskap til Djäkneliden. Dette er ikke noe som med 100 % sikkerhet kan gi svar på noe slektskap, for det kan ha forekommet en mutasjon i DNA-materialet. Men jeg er overbevist om at et slik prosjekt kan gi en viktig pekepinn i dette mysteriet. Ei slik mt-DNA prøve kan sikkert også si noe om eventuelt skogfinsk opphav av Marits mor. Jeg nevnte tidligere i dette stykket at jeg har sjekket alle fødselsbøkene for Dalarna i letingen etter Martas dåp, men fødselsbøkene for Järna mellom 1809 og 1838 har gått tapt, og det skulle ikke forundre meg om hun ble døpt der. Vi kjenner til mange som flyttet til Järna fra Finnskogene, så her kunne det godt ha vært folk som var bekjente av Marit eller hennes slekt. Jeg er også av den oppfatning at en bør gå gjennom alle fødselsbøkene for Jämtland og Medelpad i letingen etter Martas dåp for eventuelt å kunne utelukke disse distriktene. Men min tid strekker ikke til for en så stor jobb. Jeg har også lett i dombøkene etter en ev. leiermålsak, men om far til Marta var en soldat eller et befal, vil vi nok ikke finne noen slik sak i skriftlige kilder. Jeg er klar over at jeg ikke sitter på de siste «bevisene» i denne saken, og at det sikkert er flere slektsforskere som har litt tvil om det jeg skriver i denne artikkelen, og jeg er mottagelig for alle tilbakemeldinger. Det er så synd at det er noen som har klart å gjemme sin historie så godt som Marit Samuelsdatter Stor-Langdal har klart. Om vi regner dette som den rette Marit, så har hun en godt utforsket direkte farslinje tilbake til Pål Henrikson Raatikainen født ca. 1614 i Sverige og Gjertrud Mattsdotter Etter forespørsel fra redaksjonskomiteen har artikkelforfatteren, Morten Nasch Sandvold, sendt oss følgende informasjon om seg selv: født ca. 1606 i Grangärde i Dalarna som kom fra Stora «Jeg er født og oppvokst på Lillehammer og er utdannet tømrer. Siden 1989 har Kobberverket i Dalarna og jeg vært museumshåndverker på Maihaugen, men jeg er nå blitt pensjonist. slo seg ned i Rotberget på For ca. 18 år siden kjøpte jeg torpet etter min oldefar på min mors side på Åsnes Hof Finnskog en gang rundt Finnskog. Da kom interessen for å rote opp i min mors finske aner. Jeg kom ofte 1640. Dette parets histoover historier om enkeltpersoner som var kommet på trykk, og dermed blitt en rie og deres etterkommere form for sannhet. Mange av disse historiene var beviselig feil. Jeg har rotet opp er godt dokumentert både i flere slike saker, slik at folks ettermæle skulle bli så rett som mulig. Jeg føler med fakta, sagn og histoat det ofte ble sammenblandet flere historier om folk, slik at det ble en historie rier, men dette blir for mye om samme person. I mine slektslinjer var det ei som het Ingeborg Henriksdatter å ta opp her, så det får bli Liitiäinen som fikk et noe dårlig ettermæle i skriftlige kilder. Jeg la ned mye arbeid under andre omstendigherundt denne dama, og har fått utgitt en artikkel om henne i noen tidsskrifter. ter. Denne artikkelen kan også i dag leses på hjemmesiden smalberget.no» Helgådalsnytt 2016

Glösa Älg Soluret.

Helleristningene.

Tidslinjen - en 60 m lang planke med bilder fra 8000 år f. Kr opp til nutid. Bildet til høyre er fra planken.

Helgådalsnytt 2016

TEKST: OTTAR JOHNSEN

rike

FOTO: ANDREAS JOHNSEN

Forskning om fångstfolkets liv kan vi studera här i Jämtland.

Mina vänner Curt Lofterud med numera avlidna hustrun Irma, har gjort det möjligt att få ta del av fångstlivet i Glösa vid Alsensjön. Från boken Vinterliv i Glösa: «Tack vare arkeologer, etnologer och andra forskare vet vi mycket om hur fångstfolket klarade att leva i vårt hårda klimat. Därför har vi kunnat rekonstruera hur de klädde sig, hur de bodde och hur de färdades för ungefär 5000 år sedan. Här i Glösa är det lätt att leva sig in i fångstfolkets vinterliv.» Vid ca. 8000 år f.Kr fanns det ett tjockt lager is som täckte hela Skandinavien och övriga Europa. Vid 6000 år fkr hade inlandsisen dragit sig tillbaka, issmältningen gick snabbt. På norska kusten blev det tidigt barmark, då blev det gynnsamt för människor att bosätta sig där. Tidigt kända bosättningar i Norge och Sverige är bl.a. Slettnes, Nord-Norge 11300 år sedan, Fosna 10000 år sedan och Segerbro utanför Malmö 11000 år sedan. Behovet av tillräckligt med mat och någon form av skydd och bostad var vad som avgjorde att fångstfolket fick fotfäste. I jägarstenåldern började man göra redskap som underlättade byggande och hantverk. Skinn av älg och renar skulle beredas för att bli mjukt och starkt, för att användas till kläder och skydd mot kyla. Med tiden började fångstfolket bygga bostad. En hydda byggd av björkslanor, klädd med näver och torv, med en eldstad inuti. Samma typ av vinterhydda finns att beskåda i Glösa. Vid utgrävningar runt boplatser har man funnit benrester efter älg och bäver, så en stor del av födan bestod av dessa djur. I markerna runt Glösa finns också gott om fångstgropar för att fånga främst älg. Här i Glösa har Curt Lofterud med vänner byggt upp ett område för att ta emot besökare och visa hur fångstfolket levde. Vi möts av en portal och en välkomstskylt. En ca. 60 meter lång tidslinje rymmer 23 bilder, den första visar inlandsisen 8000 fkr, sista bilden är i nutid.

Ottar Johnsen foran Älghallen.

På stigen upp till Älghallen, passerar vi solpålen och tidsstocken. Den 21. juni, vid sommarsolståndet pekar solskuggan mitt på tidsstocken, exakt varje år. Så är vi framme vid festplatsen och vinterhyddan. Här ligger också älghallen, en byggnad som är mötesplats och museum. Här finns bl.a. exempel på hur kläder kunde se ut, fångstredskap och primitiva skidor. Några hundra meter längre bort finns hällristningarna vid Glösabäcken. Varje år i september, då månen står i nedan, är det en minnesfest. Då vi går 6000 år tillbaka i tiden och möts av älgklanens folk, klädda i älgskinnskläder. Deltagarna bjuds först på älgbuljong vid elden, till ljudet av trummor. När alla anmälda är på plats är det dags att gå in i älghallen, där det är dukat till fest. Efter en god middag har det blivit mörkt ute, facklor och trummusik leder oss fram till hällristningarna. Efter en ceremoni där kan älgklanens folk återvända till älghallen, där fortsätter festen med kaffe och underhållning. Tack alla som gjort det möjligt att förstå fångstfolkets historia.

Helgådalsnytt 2016

TEKST: OTTAR JOHNSEN AV: ØYSTEIN WALBERG

I forbindelse med arbeidet med middelalderhistorien for Verdal har jeg støtt på en del problemer vedrørende gårdsnavn. Denne artikkelen er skrevet for å belyse utfordringene.

Stad-navn

Om navn som ender på –stad i Helgådalen

Som følge av Svartedauden og nedgangen i folketallet ble mange gårder liggende øde i senmiddelalderen (etter 1350). Hvis slike gårder lå avsides til, hendte det ikke sjelden at navnene forsvant. Men om en gård ble liggende øde og ubrukt med andre gårder i rimelig nærhet, kjente folk til det gamle navnet, og stedet beholdt navnet. Hvis, derimot, både sted og gård forsvant, forsvant også navnet. Helgådalen er et område der nedgangstiden fikk store negative følger. I det etterfølgende bruker jeg begrepet Helgådalen om dalen der Helgåa har sitt løp fra samløpet med Inna ved Nerholmen og opp til Brattåsen. Hele strekningen ovenfor Elnes ble liggende øde. Dette er fortalt i Helgådalsnytt 2015. Samtidig med nedgangen etter

Helgådalsnytt 2016

Svartedauden fant det sted en klimaforandring i retning av et råere og kaldere klima. Denne klimaforandringen førte naturligvis til at vekstsesongen ble kortere, og grensen for modent korn krøp nedover, noe som førte til at gårder som lå høyere enn den grensen, ble fraflyttet og liggende øde. En annen konsekvens var at mer nedbør førte til mer vann i elver og bekker, og i sin tur førte dette til mer erosjon og ras. Tiden etter Svartedauden er derfor ikke bare preget av øde gårder og øde bygdelag. Denne tiden er også preget av mange store og ødeleggende ras. I området overfor Elnes var det ikke ras og fysiske ødeleggelser som var årsak til at gårdene ble fraflyttet. Her var det en demografisk forandring som fant sted. Dalen ble fraflyt-

tet på grunn av at klimaet forandret seg i negativ retning, noe som vanskeliggjorde jordbruk. Mangelen på folk førte til at gårder som kanskje tidligere hadde vært marginale, nå ble fraflyttet. Vi skal her erindre at henimot midten av 1300-tallet var de aller fleste gårdene ikke eid av brukerne. De store jordeierne var Kongen, Kirken og adelen. Når det ble for lite folk til å drive alle gårdene, måtte jordleien settes ned. Jordleien ble kalt «landskyld», og hele prosessen kalles «landskyldfallet». Dette var årsaken til at mange flyttet fra magre utkantgårder til større og bedre ledige bruk. Hvis stedet som ble fraflyttet, var intakt, ble ofte navnet bevart selv om husene råtnet ned og forsvant, og skogen gjenerobret stedet. Det er ikke lett å se at et naturnavn ute

i marken er et tidligere gårdsnavn. Hvis en gård for eksempel het Storvik fordi den lå ved en stor vik i et vatn, er viken fremdeles der selv om gården er borte. Viken heter fremdeles Storvik. Med mindre det finnes spor etter menneskelig virksomhet på stedet, kan det ikke uten videre sies at Storvik også er et gårdsnavn. Noen navn er imidlertid udiskutable gårdsnavn. I Norge opereres det med såkalte «navneklasser» om typer av navn som har en felles endelse. De største navneklassene i landssammenheng er de som ender på –vin, -heim, -land, -stad og –set. Bortsett fra –land er alle representert i Verdal. Når et sted har et navn som tilhører en av disse navneklassene, er det nokså sannsynlig at det på dette stedet tidligere lå en gård med dette navnet. Her i Verdal har vi tre slike – stad-navn. To av dem ligger i Helgådalen, og det tredje ligger i Leksdalen. Navnene er Brakstad, Skjelstad og Nastad. Navn med endelsen –stad er den største av navneklassene i Norge og også den største i Verdal. Denne navnegruppen har vært produktiv i mange hundre år, og man har tradisjonelt ment at det er tiden fra ca. 700 – 800 e. Kr. til slutten av vikingtid år 1000, som er tidsrommet for disse navnene. Nyere forskning, ikke minst lokale detaljstudier, har imidlertid vist at de eldste av disse navnene trolig stammer fra folkevandringstiden (400 – 600 e. Kr.) Følgende –stad-navn er funnet i Verdal (i alfabetisk rekkefølge): Bjørstad, Brakstad, Gjermstad, Hegstad, Hofstad, Høuilfstad, Kolstad, Kulstad, Kvelstad, Landstad, Markestad, Mundstad, Nastad, Rostad, Skjelstad, Stiklestad, Storstad, Tokstad (2),Trøgstad, Vangstad, Valstad, Øgstad og Årstad. Av disse eksisterer fremdeles 15 gårder: Bjørstad, Gjermstad, Hegstad, Hofstad, Kolstad, Kulstad, Kvelstad, Landstad, Stiklestad, Storstad, Tokstad (1), Vangstad, Valstad, Øgstad og Årstad. Brakstad, Nastad og Skjelstad eksisterer kun som lokalitetsnavn.

Skjelstad

Skjelstad I den gule sirkelen lå sannsynligvis gården Skjelstad. Gården Volden nede til høyre i bildet. Foto: Alf Roksvåg.

Rostad og én Tokstad-gård forsvant som egne gårder som følge av ras i middelalderen, men de kan plasseres. Høuilfstad, Markestad og Mundstad kan ikke sikkert lokaliseres. De som er lokalisert til sentrale strøk og dermed trolig har høy alder, er Gjermstad, Hegstad, Hofstad, Kvelstad, Landstad, Stiklestad, Trøgstad, Valstad og Øgstad. Høuilfstad var helt sikkert også en slik gård, for den lå i nærheten av Stiklestad. Trøgstad forsvant i Verdalsraset. I Helgådalen finnes følgende – stad-gårder: Kulstad (jeg regner med Kulstad her, fordi opprinnelig lå denne gården på et terrassetrinn noe lavere enn Hjellan ovenfor siste sving i Helgåa før samløpet med Inna ved Holmen, og gården ble flyttet ned på sletten ved Vuku kirke på 1500-tallet som følge av ras), Vangstad, Bjørstad og Kolstad på nordsiden av dalen, Årstad og Storstad på sydsiden av dalen. I tillegg har vi de to nevnte, Brakstad med lokalitetsnavnet Brakstaden og Skjelstad med lokalitetsnavnet Skjelstadmoen. Nastad i Leksdalen har lokalitetsnavnet Nastadmyra.

Felles for alle tre er at det ligger faste fornminner i form av gravhauger på hvert sted. Dette viser at her har vi tale om førkristen bosetning. Også felles for alle tre er at ingen er nevnt i noen skriftlige kilder fra middelalderen, hvilket vil si at de lå øde etter Svartedauden. Ytterligere et felles trekk er at det finnes spor etter ras på eller ved stedene. I og med at Nastad ligger i Leksdalen, holder vi den utenfor i denne sammenheng. Brakstad eller Brakstaden ligger oppe på samme åsrygg som Årstad, men nærmere Helgådalen enn Kverndalen. Her var det rasene ved Årstad og Midtholmen (Nordholmen) som var årsaken til at gården ble nedlagt og fraflyttet. Skjelstad eller Skjelstadmoen ligger øst for Overmoen. Her er det tydelige spor etter ras. Øst for Overholmen gjør og gjorde Helgåa en sving fra nord mot vest. Etter Hærfossens gjennombrudd har Helgåa senket sitt leie ca. 30 meter og store arealer er gravd ut, men fremdeles kalles det neset som ble dannet av denne svingen, for Nordneset. Navnet Nordneset stemmer ikke med beliggenheten hver-

Helgådalsnytt 2016

Stad-gårdene Kartutsnitt som viser hvor gårdene med endingen –stad lå plassert. Tilrettelagt for Helgådalsnytt av Alf Roksvåg.

Helgådalsnytt 2016

ken i forhold til Overholmen, Rød eller Overmoen. Hva ligger Nordneset nord for? Jo, den bortkomne gården Skjelstad. Nordneset ligger rett nord for Skjelstad som forsvant som gård, fordi den raste ut. Restene av jorden beholdt navnet Skjelstadmoen, og neset var fremdeles Nordneset. I årenes løp gikk gården Skjelstad i glemmeboken, og navnet Nordneset fremsto etter hvert som et mysterium. Mye tyder på at Skjelstad var en av de eldste gårdene på denne siden av elven. Det siste –stad-navnet som skal behandles her, er Mundstad. Det er funnet nevnt én gang i de skriftlige kildene, og det er i Aslak Bolts jordebok fra 1432. Der står gården Mundstad oppført etter Flyan og Østgrundan i Veddrar skipreide. Veddrar skipreide omfattet den øvre delen av Verdal med både Helgådalen og Inndalen. Opplysningene om Mundstad forteller om et verdifall etter Svartedauden på 90 %, fra 5 øre til ½ øre. Det er så mye at gården på det nærmeste må ha blitt utradert. Et «normalt» landskyldfall etter Svartedauden var 50 %. Her må det derfor ha skjedd noe spesielt. Min gjetning går i retning av at Mundstad ble ødelagt av ras, slik at hus og mesteparten av jorden forsvant. Etter som det var erkestolen som eide gården, er det en naturlig tanke at den resterende jorden ble overtatt av en annen gård som erkestolen eide i nabolaget. Spørsmålet blir da om det finnes noen gård i Veddrar skipreide som har en unaturlig form på valdet, det vil si omfatter områder som ligger utenfor den naturlige formen på gårdsvaldet, og som var i erkestolens eie i middelalderen. Svaret finner vi i Holmli. Holmlivaldet har en unaturlig utstrekning mot vest der det omfatter Holmlimoen. Ved Holmlimoen er det dessuten spor etter et par store ras. Her skal vi erindre at i middelalderen besto en gård av den dyrkede jorden rundt husene. Gårdene

hadde ingen utmark eller skog. Det som var utenfor den dyrkede jorden, ble kalt allmenning. I allmenningen hadde gårdene bruksrett, men ikke eiendomsrett. Det var Kongen som eide allmenningen. Områder i allmenningen som gårdene hadde hevd på, ble kalt luter og lunnende. Grensene mellom gårdene var naturlige skillelinjer, så som myrer, bekker, bakkekanter og lignende. Avstanden mellom Holmli og Holmlimoen er mer enn én kilometer i luftlinje, og dessuten er det både en stor myr og en markert bekkedal mellom. Den delen som kalles Holmlimoen, må ha kommet inn under Holmli for lenge siden og ikke som en naturlig utvidelse av jorden ved nyrydning, men ved at eieren (erkebiskopen) la Holmlimoen til Holmli. Rasgropene ved Holmlimoen er så store at en hel gård kan ha gått med. I tillegg finnes det faste fornminner i form av gravhauger ved Holmlimoen. Her har det skjedd noe, og rimeligvis var det en gård som gikk ut og forsvant med både jord og hus. I og med at hele gården kom bort, forsvant også navnet. Holmlimoen er et «nytt» navn etter

at stedet kom inn under Holmli. Men hva var det opprinnelige? Det er her jeg mener at navnet Mundstad kommer inn. I og med at ingen beviser for denne antagelsen finnes, kan ikke dette uten videre godtas som en sannhet. Men indisiene er sterke: Holmlimoen er en unaturlig del av Holmlivaldet. Store rasgroper på stedet forteller om én eller flere raskatastrofer. Gravhaugene vitner om førkristen bosetning. Navnet Mundstad kom bort etter 1432. Fornminnene ved stedet forteller om førkristen bosetning, og hvis gården hadde et -stadnavn, stemmer det med utviklingen ellers i Helgådalen. Navnene på –stad i Helgådalen ligger alle på omtrent samme høyde over havet, og det er grunn til å tro at de ble ryddet på noen lunde samme tid, kanskje tidlig i vikingtiden. Om vi starter med Kulstad på nordsiden av Helgåa ser ringen av navn slik ut: Kulstad, Vangstad, Mundstad, Bjørstad og Kolstad fra vest mot øst før den flytter over på sydsiden med Skjelstad, Storstad, Brakstad og Årstad fra øst mot vest.

Mundstad

Mundstad I den gule sirkelen lå sannsynligvis gården Mundstad. Foto: Alf Roksvåg.

Helgådalsnytt 2016

Barneflokk fotografert i Skavdalen 1955. Foran fra v: Inger Anna Kjesbu, Odd Kjesbu, Marit Kjesbu, Anne Eli Kjesbu, Arne Kjesbu, Irene Kjesbu, Arnt I. Kjesbu, Astrid Brønstad, Jorid Hansen. Bak fra v: Inger Brønstad, Møyfrid Kjesbu, Brit Kjesbu, Jorit Kjesbu, Ingrid Kjesbu.

Min album Av: Arnt Kjesbu. Alle bildene er tatt av Magne Kjesbu.

Kavalerister 1940 på Gran øvre i Snåsa. Magne Kjesbu og Bernhard Slottemo.

Helgådalsnytt 2016

Plantelag 1946 Sofie Elnes Kolstad, Anna Kolstad, Kjellrun Sellæg Solvoll. Johannes Helmo, Pål Reitan, Anna Elnes Kolstad. Stående bak: Magne Bengtsson.

Skitur til Skeisvola 1940 Sverre Kjesbu, Anders Kjesbu, Ivar Brønstad, Ivar Kjesbu. En spasertur i Røsgrenda 1940. Foran fra v: Ruth Overmo Skrove, Johannes Overmo (1937-1941), Jorunn Overmo Fossan, Jon Overmo. Bak fra v: Astrid Overmo Huseby, Harald Overmo, Agnes Overmo Kjesbu, Hanna Overmo Lyngstad, Anton Overmo, Svein Overmo.

Karmhusvollen 1940 Sverre Kjesbu, Magne Kjesbu, Ivar Kjesbu, Ola Brønstad, Ivar Brønstad. Oddny Vandvik Musum, Ingrid Kjesbu Brønstad, Anders Kjesbu.

Magne Kjesbu på onnearbeid på Minsås nordre 1940. Unger i Kjesbu 1953. Arnt Kjesbu, Jorid Hansen, Inger Brønstad, Bård Brønstad. Helgådalsnytt 2016

AV: BRIT NESS

Tale-åkle

En skatt Inger Ertsås og Sissel Aurstad med Tale-åkleet i fargene grønt, rødt og litt gult. Foto: Brit Ness.

Helgådalsnytt 2016

Som mange kvinner i hennes tid lærte Tale å veve, blant annet åklær som vart brukt på skinnfellene. De fleste er utslitte, men noen finnes ennå og blir i dag brukt som veggpynt.

Anders og Tale Telsnes.

Tale var kjent som ei dyktig veverske. Skillbragd med smett var en vanlig brukt måte å veve på, men det som gjorde hennes åklær spesielle var måten de er trødd på, og at hun brukte lyse farger. Åklærne hennes hadde også et eget mønster, en rød firkant med noe mønster midt på åkleet. Det blir kalt Tale-åkle. Tale Oline var født på Ryan Østre i Sparbu i 1842 med foreldre Ane Olsdtr. f. 1811 og Iver Tørrisen Hjelmset f. 1816. Far til Tale kjøpte i 1841 Tuset Nordre i Leksdalen i lag med svogeren sin, Johannes Jakobsen Ryan. I 1847 solgte han delen til svogeren sin og i 1849 kjøpte han Telsneset i Helgådalen og flytta dit. Etter da var det Telsneset som var heimen til Tale til de måtte flytte p.g.a. at Helgåa reiste med jorda på gården i.f.m. Hærfossens gjennombrudd i 1893. De kjøpte da Elnes søndre i 1895 og flytta så etterhvert med seg våningshuset og stabburet dit. Der bodde hun til hun døde i 1905. Tale var gift med Anders Olsen f. 1827. De hadde to barn, Iver Odin Telsnes, senere Leirset, og Severin Telsnes, senere Elnes. Iver vart gift med Sirianna Leirset og tok etter hvert over Leirset og har stor etterslekt, bror Severin tok over Elnes Søndre, han hadde ingen barn. Tale hadde ingen søsken, men hadde stor slekt i Henning som hun nok hadde god kontakt med. Et

bevis på det er et åkle som Tale har vevd og som i dag er i Sissel og Kjell Aurstad sitt eie. Dette åkleet har innvevd bokstavene og årstall S A L S 1892, det står for Sofie Alette Lorntsdtr. Sæli som var 10 år i 1892. Hun fikk dette åkleet av kårkona på gården der hun bodde, Karen Toresdtr. Aurstad. Tale var 50 år da hun vevde dette åkleet, et av de siste åra hun bodde på Telsneset. Vevstolen som Tale hadde var det barnebarnet Tora Helmo, f. Leirset som fikk, kanskje fordi hun var det eneste barnebarnet som var jente, og den har fulgt familien hennes. Siste gang den var i bruk stod den i «Heir-husa» på Stiklestad der Oddny Haugen hadde vevkurs. I dag er det Ingunn Leirset på Elnes Søndre som har fått den, tippoldebarn til Tale, så på et vis kan en si at ringen er sluttet. Mor Ane var fra Ryan Østre. Kårkona Karen som ga bort åkleet til Sofie var søskenbarn til Tales mor. Jenta som fikk åkleet vart bestemor til mange, blant flere Kjell Aurstad og Amund Ertsås som sammen med sine koner har vært behjelpelige med opplysninger. Tales åklær er også omtalt i boken «Om fellen kunne fortelle» av Randi Breiset (s. 53). Håvard Elnes har en utfyllende artikkel om Telsneset i H-Nytt fra 1974.

Helgådalsnytt 2016

KRIGSMINNER I årets utgave har vi en ny artikkel som vi har kalt krigsminner. Den består av tre uavhengige opplevelser fra krigens dager. Tanken er at de som har noe å meddele fra krigstiden, kan få gjøre dette i Helgådalsnytt i senere utgaver også.

Forelegg

Fra Sturla Green har redaksjonskomiteen mottatt følgende forelegg som hans mor Jorunn Green, født Holmen, ble ilagt under krigen i 1944 for å gå med strikket lue i de norske farger. Hun arbeidet da på sykehuset i Levanger.

Jorunn Holmen, senere Green.

Helgådalsnytt 2016

En strabasiøs brudeferd

AV: JOAR OLAV NESSEMO

Ingebjørg Nessemo, født Lillegård, forteller følgende om det hun opplevde da hun giftet seg på Vuku prestekontor den 19/4-1941 med Johannes J. Nessemo.

Ingebjørg minnes at det var en meget slitsom dag med mange forviklinger, ganske ulik den romantiske brudeferden i Hardanger. Det var veldig mye snø den dagen selv om det var i slutten av april. De bodde på loftet i Seter hos Johannes foreldre i Nordkleiva. Dette var under krigen, og tyskerne hadde okkupert Norge. Avtalen var at de skulle sitte på et par melkespann på lasteplanet på melkebilen til Alf Green. De måtte derfor komme seg fra Seter ned til Volden der melkebilen stoppet for å laste på spannene. Ingebjørg kunne derfor ikke ta på seg brudekjolen hjemme i Seter. Hun måtte ha på seg langbukse. Fra Seter ned til Volden skulle de kjøres med slede av John O. Nessemo, Ingebjørgs kommende svigerfar. John salte på hesten «Svarten». Da skjækene var godt festet med «sålåstekka» til hestens greie, var det bare å begi seg nedover Nordkleiva til Volden. Der møtte de Alf Green, men han sa at han ikke torde la brudeparet sitte på hos ham. Han var redd for at han kunne møte kontroll av tyskerne og at dette ikke var lovlig. De fikk låne en fjærvogn på gården Volden. John spente Svarten

foran denne vognen, og Brudebildet av Johannes og Ingebjørg. Det ble tatt senere på sommeren samme år på så bar det videre ned«Øra» av Andersonkjerringa forteller Ingebjørg. over dalen til Ulvilla. Der tok de inn i Bruenget hos Jenny og Bjarne Brueng. Severin Berg ventet på dem der. Han var forlovet dig til. Da de på tilbakeveien kom til med Maggie Nessemo søsteren til brudgommen. Der fikk «Rotmobua» hadde Ingebjørgs bror, Ingebjørg hjelp av Jenny Brueng til Albert Lillegård, møtt opp der. Han å ta på seg brudekjolen og pynte spurte: «Hi di vorti gift»? «Ja, de hi seg. De skulle kjøres av Ingemann vi», svarte Johannes. Albert måtte i Liff fra Ulvilla til Vuku prestekontor all hast dra hjem til Lillegård for å hvor vielsen skulle finne sted. Noen informere brudens foreldre, Martin problemer ble det her også, men Liff og Martha, om dette. De var bedt til fikk låne en bil, «en såkalt genera- Seter på bryllupsmiddag. Selskapet ble holdt i Seter. Der tor/regulator-bil» av Værdalsbruket på Holmen gård i Vuku. I denne hadde Ingebjørgs svigermor, Jørfarkosten ble de skysset fra Bruen- gine Nessemo, og hennes datget til prestegården i Vuku. John O. ter Maggie forberedt middagen. Nessemo og Severin Berg var også Menyen var tradisjonell og bestod med, de skulle være vitner under av kjøttkaker og sviskegrøt. Etterpå ble det servert kaffe og kaker. Det vielsen. Det var presten Øystein Hovden var ikke mange gjester til stede, som viet dem, men han var mest bare Ingebjørgs foreldre, Severin interessert i å snakke om krigen Berg og familien som bodde i Seter. Ikke så rart at bruden var helt og den tyske okkupasjonen. Han var meget sterk motstander av den utslitt etter en slik strabasiøs dag, tyske okkupasjonen, og ikke redd for hun var allerede seks måneder for å si hva han mente om dette. på vei med deres første barn, Jarle. Omsider ble de viet. Deretter var det Som Ingebjørg selv sier så var brylbare å begi seg på den samme veien lupsnatta unnagjort god tid i fortilbake, noe Ingebjørg gruet seg vel- veien. Helgådalsnytt 2016

KRIGSMINNER

Besøk av tyske soldater i Seter

AV: ODDRUN BENGTSSON

Det jeg her vil fortelle hendte i juli sommeren 1943. Vi var ute og holdt på å hesje nede i lia. Da fikk vi plutselig høre så mye prat og tramp hjemme på gården. Det var en tropp på 18 tyske soldater som kom marsjerende, noe som var uvant for oss i Seter. Mor, Jørgine, var hjemme for å lage middag, og det passet bra for oss. Vi tok kuten hjem det forteste vi kunne, for min bror, Johannes, hadde et våpen hengende i frauhuset. Det måtte reddes før soldatene fikk undersøkt der. Heldigvis var våpenet innpakket, og en fraugaffel hang i frauhuset. Johannes var snar til å grave det ned i hestfrauen. Han ble skitten på skoene, men vi gikk alle ned

til bekken og vasket skoene våre, så det gikk bra med dette også. Innen vi var kommet inn, hadde tyskerne gått over og undersøkt alle rommene både nede og på loftet. En av dem var tolk, og han spurte om de fikk lov til å ligge på låven. Det torde vi ikke nekte dem, så hele den tyske troppen inntok låven. Soldatene var veldig nysgjerrige. Uansett hva vi foretok oss, fulgte de etter oss og kikket og snakket. En kveld da Ingebjørg, kona til Johannes, og jeg skulle melke i sommerfjøset, kom hele troppen og ville se på. Tolken spurte om en av dem fikk melke ei ku, for han hadde vært sveiser på en storgård. Dette var ikke så enkelt, for kyrne i Seter var bare vant til å bli melket av kvinnfolk. Jeg plukket ut ei gammel ku som var veldig rolig av seg. Han vasket hendene, satte seg på krakken og melket så det sprutet i bøtta. Dette kunne han virkelig. De andre skrattet og flira av ham, men han kunne virkelig sine

Besøk av tyske soldater.

Høyonnarbeid i Seter sommeren 1943.

Artikkelforfatteren Oddrun og Ingebjørg med sønnen Jarle på

Fra v.: Ingebjørg Nessemo, Jarle Nessemo og

fanget sammen med de tyske soldatene. Foto: Walter Hichmann.

Oddrun Nessemo senere Bengtsson. Foto: Walter Hichmann.

Helgådalsnytt 2016

ting. Han silte melka og vasket seg på nytt – takket og bukket fordi han fikk melke. Dagen etter ble de veldig interessert i høyonnarbeidet vi holdt på med. Jeg og Ingebjørg skulle rake sammen noe tørt høy som vi laget høyruker av. Da måtte vi stille oss opp med river for å bli fotografert. Jeg husker at det var mye blåbær denne sommeren. Soldatene dro opp i skogen for å plukke blåbær i noen blikkbokser. De spurte mor om de kunne få litt melk til å ha på bæra. Det så ut som de spiste godt. Om kvelden samlet de seg på berget på gårdsplassen. De pratet og flira. Tolken fortalte at det var en av dem som fortalte skrøner. Tredje dagen pakket de sammen og tok avskjed med oss. De var veldig høflige – takket og bukket. Tolken kom først inn og ville ha oss med ut, for de ville ha bilder av oss. Deretter stilte de seg opp i tropp, to og to i bredden med tolken foran. Han snakket da for alle og takket for trivelig opphold. Tolken kom og håndtakket oss alle sammen, så de var veldig høflige. Så slo de hælene sammen og marsjerte framover mens de sang:

«Deutschland, Deutschland, über alles», så langt vi hørte dem. De var unge fredelige folk, men de var tross alt fiender. I august samme år fikk jeg brev med poststempel av den «tyske ørn» på. Flere er blitt interessert i dette brevet i de senere år. Dette er hva mr. Walter Hichmann ville fortelle oss: Kjære familie Nessemå! Mange hilser fra her sender alle som har været hos dere den gangen. I går er billedene blitt ferdig, og så vil jeg straks sende de til dem. Jeg håper at biledene er blitt gode. Det var noen hyggelige dager dengangen, og jeg håper at dere ikke hadde for meget bryderi med oss. Hos oss står det alt bra til, det samme håper jeg hos dere. Nu må jeg slutte, for det er sent om kvelden. Mange hilser fra alle som har vært hos dere. Walter Hichmann.

Seter i 1941. Den gamle låven på gården ble bygd av Claus Hansson Seter. Han utvandret til USA i 1868. Helgådalsnytt 2016

INTERVJU MED ANTON SELNES FRA 1957

Smelte

For et par år sia var Geofysisk Malmleiting i Skjækerdalen og lette etter nikkelmalm. Resultatet var nærmest negativt. Det viser seg at det er ikke så store nikkelfelter igjen der oppe at det lønner seg å sette i gang gruvedrift. «I 13 år – fra 1880 og utover – var det stor gruvedrift i Skjækerdalen. Akkurat da var det slutt på «jamtskyssen» - den store handelstrafikken fra Levanger til Jämtland – og gårdbrukerne visste ikke hvor de skulle ta penger til skatter og avgifter. Og så kom nikkelgruva i Skjækerdalen og smeltehytta ved Skjækerfossen, som en gave fra himmelen som skaffa folk arbeid og fortjeneste. Og helt fra Skogn kom gårdbrukerne og fikk kjøring der oppe. Gruvene på Ytterøy var da nedlagt, og Charles Trelease og sønnen George kom derifra til Skjækerfossen for å forestå gruvedrifta. Rasmus Slipern på Mikvold var erfaren stiger og bergmann, og han ble med til Skjækerfossen. Handelsmann Midtlyng på Verdalsøra satte inn så mange penger i foretaket at han gikk konkurs og måtte sia flytte til Inderøy. Men det var Årsboll og den engelske konsul i Oslo som var de egentlige eiere.»

Helgådalsnytt 2016

Anton Selnes i Ulvilla er en av de få som lever av de som arbeidet i Skjækerfossen gruver og i smeltehytta ved fossen. Anton er nå 89 år, men han har et godt minne og han forteller lett og interessant om gruvelivet der oppe. En times gang fra Skjækerfossen lå gruva og det var vante gruvearbeidere fra Huså gruver i Kall som først begynte å arbeide der. Anton var også en av de første som begynte der oppe, og da det gikk for full drift var det 30 mann i gruvene. I tillegg til disse kom de som arbeidde i smeltehytta, de som hadde transporten av malm fra gruva og ned til hytta, og de som forestod kokstransporten opp til smeltehytta. Arbeidet i gruva var tungt. Gruvene måtte lenses, og håndpumpa gikk dag og natt. Opp til 40 hest kjørte stein fram til smeltehytta. Det vanlige var 2000 pund i lasset, og det ble skiftevis kjørt 2 og 3 lass pr. dag. Det kunne bli 4 kroner i dagsfortjeneste på hest og kar. Marius Heir var da busatt i Frol og han kjørte der oppe med 2 hester hele vinteren. Johan Jøssås (Svendgård) fra Skogn var hardkjører og han brukte å kjøre fra

hytta nyår til marsmarknaden og da hadde han med 300 kroner heim. De gårdbrukerne som kjørte koks fra Skånes til smeltehytta hadde 7 kroner lasset og de var da borte i 2 dager. Høvde det slik hadde de en nikkelkasse med på nedturen. Store staller og brakker ble bygget ved Skjækerfossen. Nikkelverket hadde egen handelsforretning der en fikk kjøpt alle forbruksvarer, til og med klær. Men nå er alt borte. Bare en del av huset til Trelease står igjen. Og så de ruvende slagghaugene som vidner om den storhetstida som en gang var. Anton Selnes arbeidet i de fleste år ved smeltehytta. Der var det kontinuerlig drift med kjøring døgnet rundt og flere veker mellom hver stans. Fra storovnen gikk det flytende metallet ned i ei grop med tørr sand. Etterpå ble det slått sund til små biter og kjørt til røsthuset. Der ble metallet lagt sammen med ved på golvet og satt varme på. Etter to røstinger gikk metallet til lettovnen og derifra til de 4 garovnene. Og etter at garinga var ferdig hadde produktet fått krystaller på overflata og inneholdt da 50 pst. nikkel. Og de store nikkelkakene som kom fra garovnen ble så slått sund og lagt i kasser for å sendes til England. Det var god nikkelgehalt i fjellet, enkelte steiner inneholdt opptil 5 pst. nikkel. Men feltet var for lite og tok fort slutt. Og gruvedrifta med de primitive hjelpemidler en hadde den gangen var et hårdt og slitsomt arbeid. Det var 12 timers skift og i smeltehytta var det stor varme. Klærne var våte av svette og speikte sammen når en kom ut i kulda. Han som tok metallet i smeltegropa hadde 2 kroner pr. skift, og de som drog ut slag hadde 2,20 og smelteren 2,30 pr. skift. Men det var likevel en god inntekt i tider hvor det til vanlig ikke var så rart med fortjenesten. Anton Selnes har også arbeidet i Åkervollgruva i 8 år. Slipern var stiger og Røros kobber-

Karen og Anton Selnes.

verk som eiet gruvene hadde store forhåpninger. Malmen inneholdt 8 pst. kobber og det var bra, men som i Skjækerdalen var feltet for lite og drifta måtte nedlegges. I en del år arbeidet Selnes i heinbruddet (bryne) til Hegge og Knoff i Snekkermofjellet. Og etter at bergverksdrifta tok slutt begynte Selnes i Værdalsbrukets tjeneste. Han var i mange år fløytebas, helt fra Vera til Verdalsøra. Han arbeidet med bortminering av storstein og bergsprang i fjellelvene. I Helgåa, Skjækra, Juldøla, Malsåa, Kverna og Inna har han deltatt i slik opprensking. Selnes har også vært med og bygget Inndalsdammen og flere smådammer. 89 – åringen Anton Selnes er enda rask og rørig. Kona hans, Karen Selnes, er 92 år. De er eldste ekteparet i Verdal.

Smeltehyttene ved Skjækerfossen. Foto: Gunnar Holmsen.

Helgådalsnytt 2016

AV: ODD HELGE ROKSVÅG

Barndomsminner fra Helgådal’n

Da rødt lys betydde full fart! Året må ha vært 1965. De første TV-ene hadde nettopp kommet til Helgådal’n, og Per Ivar Moe hadde blitt verdensmester på skøyter på Bislett. Vinteren hadde vært både snørik og kald uten at det bekymret oss i det hele tatt den gangen. I Helgådal’n hadde ingen hørt om fast dekke på veiene, og at de så ut som en potetåker om våren brydde vi oss ikke om. Denne helt vanlige fredag ettermiddag brukte jeg til å male pærene i min sykkellykt rød. Det var jo helg og skolefri så dette måtte feires med rødt lys. Målet med fredagskvelden var å komme seg til Olaf og Martha Holmli i Flyan for å se TV. Hjemme hos oss hadde vi ikke TV ennå, så det var å ta sykkelen fatt og håpe på å få komme inn i stua for å se «Detektimen». Stua i Flyan kunne være så full av folk at det var vanskelig å få plass. Denne kvelden var det Dracula som var detektime, og det var spennende. Ikke kan jeg i dag fatte at en åtteåring som jeg fikk lov til å se en slik film, men det var ikke tema den gangen da aldersgrenser ikke var oppfunnet – rart det ble noenlunde folk av oss. Denne kvelden dro jeg og Inge Sjømæling på sykkel til Flyan for å «kjempe oss» til en plass framfor skjermen. Dracula var så spennende og så skremmende. På denne tiden var det svart-hvit TV og Dracula-filmer var veldig mye i svart. Jeg satt like mye med øynene lukket som åpne da det var forferdelig skremmende for en åtteåring, men jeg måtte se den. Vi satt med lyset slukket og ingen sa noen ting før filmen var slutt. Det var

Helgådalsnytt 2016

fullt fokus på det nye mediet som nettopp hadde kommet til Norge. Da filmen var slutt, var det raskt oppbrudd og alle dro til sitt. Da jeg kom ut i mørket følte jeg at Dracula kom etter meg og skulle sette tennene i meg, jeg var så redd. Inge Sjømæling, som var noen år eldre, kastet seg fort på sykkelen og dro fra meg. Så redd som jeg var, fikk jeg panikk og satte etter han nedigjennom dalen fra Flyan, og de som har kjørt denne veien vet at det er både bratt og smalt. Denne høstdagen var det også veldig sporete. Det røde lyset fungerte perfekt, og langt der fremme så jeg baklyset til Inge. Farten ble større og større – på kanten til det forsvarlige – eller over kanten. For midt nede i dalen ble alt plutselig helt svart. Hvor ble det av veien? Det var nok pæra i lykta som hadde gått varm og eksplodert pga. all rødmalingen. I brøkdelen av et sekund sto alt stille, så krasjet jeg i ei «ølder», eller or som det så fint heter. Jeg føk på hodet over styret og rett inn i treet. Både stjerner og tennene til Dracula gikk gjennom hodet på meg da det smalt. Dette var før Hans Rotmo skrev førarkortvisa så jeg ble ikke hengende til tørk, men havnet nede i bekken som renner nedenfor veien. Da jeg etter en stund kom til meg selv nede i bekken, var det bare en tanke som gikk gjennom hodet mitt. Hvor er Dracula? Med tårer og blod rennende nedover kinnene kom jeg meg opp på veien. Ufattelig nok hadde sykkelen berget så pass at jeg fikk den med meg ned til hovedveien. Uten lys og med blod

«Både stjerner og tennene til Dracula gikk gjennom hodet på meg da det smalt.»

og tårer i øynene var dette ikke enkelt, men det verste var Dracula. Den dag i dag kan jeg huske den redselen jeg følte da jeg sprang med sykkelen ved siden av meg. Smellen i hodet hadde helt visket ut forståelsen av film og nåtid. Etter hvert som jeg kjempet meg oppover Haugdalen, begynte redselen for Dracula å forsvinne og hodepinen og blodet som rant ble det verste. Aldri har vel Haugdalen vært så lang, men da jeg endelig kom meg hjem til mor ble det oppstandelse. Hun hadde vært ute og sett etter meg og hadde hørt at jeg ropte etter Inge hele veien oppover dalen. Hun hadde to små hjemme og kunne ikke gå imot meg. Da jeg kom inn i lyset hadde jeg blod over hele ansiktet har jeg blitt fortalt. Det jeg husker er en diger kul i hodet. En åtteåring i 1965 var ikke lenge i ro. Ei helg på sofaen og borte fra skolen på mandag i

tillegg til litt hodepine var vel ikke noe å bry seg om. Så var jeg tilbake for fullt. Sykkelen ble reparert, og nye mer eller mindre farlige hendelser kom på rekke og rad. Litt lærte jeg nok av denne episoden. Det ble ikke mer maling av pærer i sykkellykta og Draculafilmer har jeg sett lite av siden. Det som forundrer meg mest nå i dag når jeg skriver ned denne historien er: Hvordan i all verden kunne en åtteåring, som jeg var i 1965, gjøre så mye som var så farlig? Dette viser nok den enorme samfunnsutviklingen som har vært på 50 år. I dag får ikke unger på denne alderen lov til å bevege seg utendørs etter mørkets frambrudd. Hva som er verst av datidens barneoppdragelse og nåtidens er det nok delte meninger om. Kanskje er det smellen i hodet som gjør at jeg nok foretrekker den gamle metoden.

Helgådalsnytt 2016

Kulturprisen

til Odd Helge Roksvåg

Under en høytidelig seremoni på Stiklestad Nasjonale Kultursenter lørdag 19. desember 2015 fikk Odd Helge Roksvåg tildelt Verdal kommunes kulturpris for 2015 for sin fremragende innsats for kulturlivet i Vuku og Helgådalen.

Foto: Espen Storhaug

Helgådalsnytt gratulerer!

Odd Helge Roksvåg var fjorårets kulturprisvinner og fikk mye velfortjent heder og ære - og et vakkert portrett malt av Verdalskunstneren Per Olav Olsen.

Helgådalsnytt 2016

Viny’lns nostalgi

CD eller vinyl?

CD p’lata, å lydp’lata, å bainn, som e små, sælles nu ruint i vårt lainn. Vi ha å kasætta vi haul mytji på, som tvinna sæ ruint, å vart som ’n trå. Menn vinylp’latan, s’lo nu ingen, sjel ha dæm å, jau de va nu tingen. Nostalgi, me sprak, å litt knitter, va e da vi ruint dein sitter. Da va e mono som gjai’ll, å sånn ha vi snart ai’ll. Æ sett hen å mimmre te p’latan æ har, sjø’l om nånn e bok’lått, å litte grainn rar. Lyd’n som kjæm, dein e nu som manna, nææ, de e nu nå anna. Kvallitet’n på gjænngivelsa dein e, itj nåkkå i va’la som s’le. Nu, e da CD’an super me lyd, menn gi itj dein såmmå kos’n å fryd.

– Iver’n

Helgådalsnytt 2016

Løpegruppa startet på Elneshøgda I sommer var det flere ungdommer som løp gode etapper for Helgådal IL under St. Olavsløpet. En del av disse har i høst møttes på Elneshøgda for å trene hver onsdag kveld. I høst har Thomas Haugan lekt med de andre på treningene, men til sommeren kan det komme flere som utfordrer han. Helgådal IL håper at dette skal være starten på et nytt løper-miljø i bygda. Neste år vil dette bli et satsingsområde for laget. Man trenger hverken å bo i Helgådal eller være medlem av idrettslaget for å slenge seg med. Sommeren 2017 skal stå i løpingens tegn i bygda. Det er bare for Leksdal IL og Leirådal IL å «glede seg» til forhåpentligvis hardere konkurranse under neste års St. Olavsløp. Av: Odd Helge Roksvåg.

Kavalkade 2016

Foto: Håvard Elnes

Stortingspresidenten på besøk i øvre Ogndal I forbindelse med et offisielt besøk i Nord-Trøndelag i begynnelsen av februar, tok Olemic Thommessen seg tid til et besøk på Bodomheimen ved Lustadvatnet. Hans bestemor, Annie Rundle Trelease Hegstad gift Lie, vokste opp her rundt år 1900. Ogndalingene ordnet et trivelig treff ved Bodomheimen, og han fikk overlevert et eksemplar av Helgådalsnytt 2011, der Joar Nessemo hadde en artikkel om Treleasefamilien, som opprinnelig kom fra Sør-England. Her er et foto av stortingspresidenten tatt av Norman Ryan jr. lørdag 6. februar 2016. Av: Johannes Overmo.

Helgådalsnytt 2016

Kulslivollen 1970.

Husbrann på Kulslivollen

Det er heldigvis ikke så ofte hus i fjellet brenner ned, men lørdag 3. september brant det gamle seterhuset som hørte til Kulsli søndre ned til grunnen. Eiere var Per Ivar Berg på ene enden og Espen Haugan på den andre. Dermed gikk en kulturskatt opp i røyk. Dette huset har vært mye brukt. Siste året det var seterdrift her var i 1948, senere ble det mye benyttet til overnatting i forbindelse med tilsyn og sanking av sau, til småviltjakt, fisketurer og fjellturer både sommer og vinter. Kulslivollen ligger idyllisk til i indre Skjækerdalen. Av: Johannes Overmo.

Branntomta. Foto: Asgeir Lund.

Helgådalsnytt 2016

Kavalkade 2016

En fin høst!

En så tørr og fin høst som vi har hatt i 2016 er det ingen som kan huske. Etter mine notater har det fra 5. september til 25. oktober vært nedbør kun 8 dager mens 42 dager har vært oppholds og sol. Har vært en tur til Reppe og hatt et hyggelig besøk hos Erling Rygg, som i 50 år har registrert været og rapportert til Meteorologisk institutt. Gården han hadde på Strinda ble ekspropiert av Trondheim kommune, og den gang var det slik at oppgjøret måtte investeres i ny landbruks eiendom innen 4 år for å unngå inntektsbeskatning. Erling kjøpte da gården Reppe i Leirådal og Rinnaunet i Levanger. Erling startet sine værobservasjoner ganske snart etter han kom til Reppe i 1966, og han har vært en trofast værobservatør siden. Fra 1984 har han målt nedbørsmengden. Erling har notert at i september 2016 kom det 112 mm nedbør mot normalt 110, nedbøren kom i løpet av få dager. Middeltemperaturen var 4,9 grader mot normalt 6,3. I oktober har det kommet kun 13,7 mm nedbør fram til den 25. Erling spilte fotball på Helgådals lag fra 1972, som en sikker midtstopper. Han var sammen med sin kone, Irene, med og skapte det fantastisk gode miljøet som var i helgå dalsfotballen på 1970-tallet. Tekst og foto: Johannes Overmo.

Hærvola sett fra Breivassfjellet Foto: Inger Anita Nessemo.

Grythullet bru forsterket

Den 50 år gamle Grythullet bru 500 meter øst for Kleppen måtte forsterkes da brukarene begynte å bli tæret av tidens tann. 28. til 30. september ble det lagt forsterket dekke på brua. Forhåpentligvis vil det ikke gå lang tid før ny bru bygges. Brua var stengt for all trafikk mens arbeidet pågikk, og Geir Lustad var fungerende brannmester for Vera og omegn. Brannvesenet kom med en brannbil til Julnesset. Heldigvis ble det ikke behov for utrykning fra Lustads side. Tekst og foto: Johannes Overmo.

Helgådalsnytt 2016

Vinner av dameklassen, Kristin Marie Wiset fra Sør-Beitstad, med kransgutter Hauk Andre Nessemo (til venstre) og Kristoffer Elnes Sellæg.

Vinner av herreklassen, Eirik Nordvik fra Steinkjer FIK, med kransjenter Ingelin Haugskott (til venstre) og Frida Green.

Veressjøen rundt ble arrangert søndag 25. juni 2016 i strålende s olskinn. Både nye og gamle fjes var å se i Vera – både som løpere og tilskuere. Tekst og foto: Håvard Elnes.

Stor åpningsfart! Helgådalsnytt 2016

Bryllupet til Grete Johanne Holmli og Alf Ward i Flyan 21.10.1961

Forreste rekke fra venstre: Per Holger Jønsson, Paul E. Green, Sofie Green, Jens Holmli, Olaf Holmli, Marta Holmli, Grete Johanne Holmli Ward, Alf Ward, Peder Ward, Albert Ward, Petter Ward, Anders Ward, Gustav Ward, Grethe Haugan Bjørken. 2. rekke fra venstre: Magne Holmli, Marit Turid Green Vestengen, Brit Guri Green Haug, Gudrun Lovise Holmli Green, Gunnhild Holmli Leirset, Ottar Ward, Anni Ward Ørtugen, Ole Julnes,Hilda Julnes, Inger Linnea Jønsson Qvarnstrøm, Sigrid Green Kjesbu, Gullbjørg Jorid Holmli Johnsen, Einar Holmli, Ole Ward. 3. rekke fra venstre: Oddvor Green Haugan, Gudrun Tronsmo Olsen, Borghild Ward, Anna Brønstad, Aslaug Holmli, Sofie Sørli, Karen Ward, Edel Enes, Othelie Sisselvold, Eldbjørg Julnes, Marit Oppdal, Beate Haldorsen, Lilly Ward Jønsson, Alvhild Sisselvold, Kaare Haugan, Marta Haugan, Arnt Brønstad. 4. rekke fra venstre: Ingrid Brønstad, Ingemar Jønsson, Pål Steinar Green, Jens Sørli, Oppdal, Snorre Holmlimo, Tor Georg Green, Bernhard Enes, Jens Buseth, Synnøve Sagvold, Gyda Green, Ivar Brønstad, Gunelie Holmli, Magne Haugan. 5. rekke fra venstre: Hildur Julnes Sørli, Solveig Evjen, Alf Julnes, Helmer Rønning, Bjørn Schei, Gustav Julnes, Kåre Holmli, Martin Reitan, John Holmli, Birger Sisselvold, Per A. Ward, Arnt Kjesbu, Knut Haldorsen, Knut Indahl, Johan Indahl. Bakerste rekke fra venstre: Odd Grundmo, Ola Brønstad, Ivar Julnes, Otte Ørtugen, Pål Sevald Holmli, Ivar Kjesbu, Tore Holmli, Olav Haldorsen, Einar Haugan, Ole Vestengen, Matheus Høglo, Trygve Sisselvold, Kåre P. Green, Evald Haug, Arne Julnes, Eyvind Indahl, Iver Aune.

Helgådalsnytt 2016

AV: INGVALD TRONSMO

Jeg husker en gang etter et snøfall. Vi skulle til bygdas handelsmann for å handle.

LANG TUR Vi var 7 hester i følge og flere karer var med, for det måtte måkes snø både ved Storlundammen, Stortjønna og Djupdalen før en kunne forsøke å komme frem med hestene. Først hadde vi to laushester. Laushestene hadde bare salen på, og karene gikk på ski ved siden av hestene for å taumkjøre dem, så kom de andre etter med skjæker og slede. På de siste sledene var det litt fòr og havre som hestene måtte ha, for en var nødt til å hvile litt. Slik holdt vi på til vi kom ned i Djupdalen, så var det å kjøre hjem. Dette gikk bra, for da hadde vi veg. Selvsagt hadde vi tryger på hestene. Neste dag var det å begynne på nytt, og da kom vi på vestre side av Vargåsen før vi snudde. Den tredje dagen kom vi helt til Helgådalen. Nå hadde vi veg så vi kom frem. Det var ikke alle ganger etter et snøfall det ble så galt. En annen gang jeg og far skulle til bygda var det bare vi to som brøytet. Vi hadde 2 hester, den gang brøytet vi til Vargåsen første dagen. Neste dag tok vi en hest, det var snødrev, men vi kom til Vestly om kvelden hvor vi tok inn hos Petra og Oskar Figenschou for natten. Der ble vi godt mottatt. Da vi så vidt hadde kommet oss til ro og fått mat og kaffe ringte telefonen, Oskar svarte. Da var det min søster Beda som ringte, min mor hadde blitt så syk at hun måtte til lege. Jeg måtte da ta skiene og renne hjem for å ta den andre hesten for å kjøre mor til lege som bodde på Verdalsøra, 6,5 mil fra Tronsmoen. Jeg la fòr ned i sledekarmene og en skinnfell oppå der som mor skulle ligge på. Så tok jeg en annen skinnfell og la ovenpå så det ikke skulle bli for kaldt. Styggvær ble det, det snødde mye. Jeg kjørte da til Ørtugen. Der satte jeg igjen hesten og bonde Petter kjørte derfra med sin hest til Ulvilla. Dit kom vi om kvelden lenge etter at det hadde blitt mørkt. Vi tok da inn hos Hanna og Andreas, og var der til dr. Voll kom og undersøkte mor som da måtte inn-

legges på Innherred Sykehus. Dette var altså kvelden etter at vi hadde kommet til Vestly. Ja, det var et slit! En annen gang min far Iver og Per Ward var til bygda for å handle til jul ble det sånt uføre og snøfall. De kjørte fra Helgådalen om morgenen, men snøen var dyp og føret tungt. De to satte igjen lassene i ei skogstue som stod ved Djupdalen. Så dro de med bare hestene videre oppover. Far kom hjem med hesten, men Per Ward satte igjen sin hest på Sisselvolden og gikk på ski derfra og hjem. Dette var julekvelden og de hadde vært til bygda for å handle til jul. Hvis jeg ikke husker feil så var det en dag senere i jula at mine to eldre brødre og noen av ungdommene i Strådalen gikk på ski til Djupdalsstua og bar noen av småvarene hjem. Det har ikke vært så lettvint å ta en bygdatur før som det er i dag. Nå kan vi ta en slik tur på noen få timer når vi skal til Verdalsøra. Før gikk det flere dager.

Helgådalsnytt 2016

FRA VERDALINGEN 22.10.1946

Verdalingen som har

skutt 150 elger Sefanias Marken forteller jakthendelser fra skog og fjell.

I begynnelsen av forrige århundre var det nesten ikke elg her i landet. Det skyldtes særlig to forhold, uvøren jakt og fangst, og så vargen. Dyregravene var også en sterk beskatning på elgen. Men ved jaktloven av 1842 ble dyregravene forbudt. Og vargen kom bort litt etter hvert. Dette, og de utvidede fredningsbestemmelser gjorde sitt til at elgen begynte å auke i skogene fra midten av forrige århundre. I Verdal var Ola Suul den første som skjøt elg i siste elgperioden. Det var visstnok i 1875. Kjøttet av elgen ble sendt til Trondheim for å selges der og eldre folk kunne ikke huske det var fallbydd elgkjøtt i byen før. Gammel-Ellev Stubbe og disponent Getz skjøt også elg i 1880-åra. Av de andre gamle elgskytterne i Verdal fra den tida lever nå bare skogforvalter Moen og Sefanias Marken.

Sefanias Marken Elgfall i Holtjønndalen i Leksdal.

Helgådalsnytt 2016

Sefanias Marken er nå 76 år gammel og er født og oppvokst på Marken i Leksdal, hvor han har bodd hele sitt liv, til han for noen år siden solgte gården og flyttet på Øra. Han har nå sluttet med elgjakten, men da vi besøkte ham og ville høre jakthistorier fra skog og fjell, var han ikke tung å be. Første gangen Sefanias møtte elg var da han som 8-års gutt gjette kyrne i heimmarka. Men det møtet var ikke noe godt tegn på at han skulle bli en flink elgjeger. Gjetergutten tok en tresko i hver hånd og med en viss fart bar det til gårds. Men den slags retrett har ikke gjentatt seg senere. Flintlåsbørse var første våpenet til Sefanias, men da det ofte inntraff at fengkruttet ikke tok ild, sprang haren like godt. Faren hadde ei munnladningsrifle for fenghette og etter at Sefanias fikk låne den ble det farlig å være hare. 16 år gammel møtte han elgen igjen. Men da var det for elgen møtet ble skjebnesvangert. Og året etter skjøt Sefanias hele 5 elger, derav en med 20 spir. I de beste elgårene ble det gjerne skutt en elg hver dag i jakttida. Et år ble det skutt 11, men den jakten hadde også sitt tragiske forløp. Ei kule gikk gjennom elgen og traff «Skytt» som gikk i losen. Hunden måtte avlives, men hverken eieren eller jaktkameratene syntes å ha hjerte til det. Det var en god hund. Hadde Skytt fått sporet, var det like godt som elgen hang på stabburet, sier Sefanias. En gang holdt Skytt en elg en hel natt, og var ganske hes i målet da jegerne kom i grålysinga om morgenen. Men med det samme elgen fikk skuddet, spratt Skytt opp og var helt ren i stemmen. Hver bekk og hver sti inne på fjellene mellom Skjækerdalen, Ogndal og Sparbu har Sefanias Marken kjennskap til. Og han er mer fortro-

lig med skogen og fjellet enn noen annen. Et liv i skjønnhet og harmoni. Et liv så finstemt og vart, men samtidig en kamp for tilværelsen og livet. Skogens fugler og dyr har sine overmenn – som søker etter liv. Og over alle er skytteren. Hans gjerning har hjemmel i det store bud: Du skal herske over havets fisker og luftens fugler og alt det som kryper på jorda. Sefanias Marken har i de fleste år hatt Leksdal almenning som elgvald. De faste jaktkamerater fra gamle dager var Anders Lund, sersjant Pettersen, John Grunnan, Kristen Sagvold og Nelius Tiller. Kristen Sagvold kastet til slutt bort geværet sitt på elgjakta. Men det var også etter hans fylte 75 år. Anders Lund og sersjant Pettersen var kjempekarer. Det hadde ingen nød om en felt elg ble liggende nede i et avhøl når de karene var med. Sefanias har hatt mange jaktgeværer. Den første munnladningsrifla var heimsmidd, og på 150 meter like skuddsikker som de nye presisjonsgeværene. Senere ble det tennstempel, ekspressrifle, Remington, Jahrmanngevær, amerikansk Winchester og Krag-Jørgensen-rifle. I de siste årene brukte han 8 mm Mauser, som er lettere og av grovere kaliber enn krageren. Og gjennom årene har 150 elger fått sin bane for Sefanias Markens rifle. Hans største elg veide 360 kg. Men så hadde den også 25 spir. Sefanias Marken kan fortelle. Han forteller fra skogen og fjellet, det store og vakre palasset, med sin rike fargeprakt, vekslende etter årets forskjellige tider. Og gamle jaktminner friskes opp og passerer revy. Sefanias Marken er en elgjeger av det gamle, trauste slaget, en inkarnasjon av skogens og fjellets mektige natur.

Helgådalsnytt 2016

AV: RUNE LEIRSET

KRYSSORD 2

104

109

115

105

124

131

118

125

132

137

138

142

143

101

119

126

Uttrukne vinnere får et Helgådalsnytt-krus.

127

128

102

122

129

135

141

144

Postnr./sted

Tlf

103

114

134

140

Adr.

innen 31/1-2017.

121

139

Løsningen sendes til:

Brit Ness, Professor Ryghs gt. 16, 7650 Verdal

113

120

133

Navn

108

112

- med lokal vri!

Helgådalsnytt 2016

107

117

111

123

100

110

106

116

130

E-post

136

VANNRETT 1. Dato for stiftelse HIL 16. Grov 17. Nummererte 18. Gård i Nordkleiva, nå delt i to 19. Klokke 20. Tre første 22. Hele Norges fotballag 23. Tanke 25. Pronomen 26. Dyrelyd 28. I Inna 32. Adverb 33. Smerten 34. Rydde 35. Hast 36. Strev 37. Krydderblanding 39. Grei 41. Flirer 42. Tradisjon 44. To like

45. Saftprodusent 46. Lagd 48. HIL har dette i 2016 51. Udåden 52. Kunstig stoff 53. Forhold 54. Håndverkerfirma Namsos 56. Nynorsk pronomen 57. Tidligere parti 58. Hilste 59. Åpent parti 60. Preposisjon 61. Titte 63. Gravølet 66. Skoger 67. Frukt 68. Tre like 69. Hilse 70. Utrop 71. Likt 72. Indiansk språk

74. Likt 77. Forstavelse 78. Ikke så bratt 80. Datamaskin 81. Hypokonder 85. Gud 86. Tull 88. Mesterskap 91. Elv i Østerrike 92. Fuglen 95. Mesterskap 97. Byrde 98. Inviteres 100. Svell 101. Det som ble igjen 104. Kroppsdel 105. Her brant det i september 108. Kroppsdel 109. Låne 111. To like 112. Avis på Østlandet

113. Støtte 115. Skaftene 117. Oppdrett 119. Mat 121. Morsom på dansk 122. Plasserte 123. Atskillig 124. Preposisjon 125. Utrop 127. Flire 128. Våger 130. 1035 moh 134. 1 321 moh i Tydal 137. Fortsatt 138. Preposisjon 139. Pynt 141. Spenningen 142. Tresort 143. Emmy Storholmen har dette 144. Enkelte

21. Hulmål 24. Omkretsen 26. Øks 27. Tradisjon i mange heimer 29. Pund 30. Rengjøringsmiddel 31. Norsk syklist 33. By i Marokko 38. Håndverkere 40. Matauka 41. Spille 43. Sykkelmerke 46. Preposisjon 47. Naboer 49. Utstråling 50. Ikke åpne for debatt 55. Kar

62. Tallord 64. Vinner av Veressjøen rundt 2015 65. To like 67. Bestemte 68. Dyreboligen 73. Tysk elv 75. Festinga 76. I orden 77. Fengsel 79. Vannet herfra renner ut i Inna 82. Utløp 83. Bekymrer seg 84. Nynorsk pronomen 85. Utrop 87. Skjønne 89. Gammelt navn på N ordkleiva 90. Omhu 93. Rettighet 94. Hovedstad 96. Er nødt til 99. Ukonsentrert

102. Ufokusert 103. Lik 106. Preposisjon 107. Terge 109. Elv 110. Ordne 114. Jorda 116. Teppene 117. Ofres 118. Store 120. Materiale 121. Pakk 124. Mot 126. Gress 129. Kroppsdel 131. Spa 132. Egyptisk gud 133. Dyr 134. Skrekk 135. Anta 136. Støtt 140. Vokaler

LODDRETT 1. Skikkene 2. HIL hadde et slikt 3. Tidligere navn på union 4. Bedehuset ved Skansbakken var dette 5. Drikkekarene 6. For hele landet 7. Titte 8. Tall 9. Artikkel 10. Spion 11. To like 12. Helgådalens beste skiløper på 50-tallet 13. Ukjent 14. Busk 15. Tall

VINNERE

Helgådalsnytt 2015

Eivind Aakran Hjørdis Kolstad Arne Kristoffersen Ingvald Lein Liv Mari Moflag/ Arne Ramdal

Jon Lasse Myhre Lena Sellæg Ingunn Hallem Solum Knut Einar Steinsli Torill Storholmen

Helgådalsnytt 2016

JuLmåilta Vakker villmark To «furugaidder» som preger villmarken i vakker septembersol 2016. Foto: Inger Anita Nessemo

2016 – 45 årgang

ISSN 0333-1083