Provinsielle utbrudd

p

b t u

d u d r

vinisn v

o r Pr o e l

iseilelel

Vilde Andrea B d 8 r u stan

n

Ru

10

6 A n n g je

lsen 12 An O m l o ne M H n o k å a H

Trine Hylander F r i is

Tor

van Ejik 4 n e g Jør

rd

r

D e th

14 i yv

0 2 r e t r o nP e i l e l l i ie L l u J 18 n u o h qu l o C im J 6 1 p I e c Joy

Provinsielle utbrudd er gitt ut av Ytter som et kunstnerisk arbeid i forbindelse med Vestlandsutstillingen 2010.

Tusen takk til øvrige kunstnere som har bidratt med materiale til nettutstilling og publikasjon.

Utgivelsen er støttet av Bergen Kommune og Vestlandsutstillingen.

Ytter består av Anngjerd Rustand, Julie Lillelien Porter, Vilde Andrea Brun og Anne Marthe Dyvi.

Ytter / Bergen 2010

QuickTime™ and a Photo - JPEG decompressor are needed to see this picture.

QuickTime™ and a Photo - JPEG decompressor are needed to see this picture.

«DEATHBEAT/ HEARTBEAT» From insanity to madness. Through repetition, the viewer gets hauled into the intensely meditative and aggresive act, wich leads up to a crescendo of vivid hallucinations.

Bilder ra video av Tor Jørgen van Eijk som ble vist på ytter.no

ET UTSTRAKT ÅNDEDRAG Voice work #1 (Air) av Trine Hylander Friis er del av nettutstillingen på ytter.no under Vestlandsutstillingen 2010. Som tittelen antyder, handler denne videoen om stemmen, en stemme som tilsynelatende har gått av hengslene, hulker gutturalt, og presses til bristepunktet. Hva er det som har skjedd? Hvem er det som jamrer, og hvorfor? Er noen død? Eller er det kanskje et sjamanistisk ritual? Lyden vises sammen med blaff av et diffust røykfylt landskap; glimt av himmelen, en lyktestolpe, nakne tretopper. Og til slutt skimtes et brennende hus i et kort øyeblikk.

Lyden kom først i dette arbeidet, forteller Hylander Friis. Hun ønsket å utforske stemmen som et subjektivt kroppslig fenomen. I prosessen presset hun stemmen helt til valget stod mellom å gispe etter luft, eller å bli kvalt. Åndedragets ville karakter leder tankene hen til det eksistensielle. Når pusten stopper, dør vi. Kanskje handler dette verket om redselen for å miste seg selv? Da Hylander Friis tok fatt i materialet for å bearbeide det var hun først ikke sikker på om hun kunne finne plass til å vise bilder sammen med et så intenst lydlandskap. Løsningen ble å gi bildene rom i de korte øyeblikkene hvor hun gisper etter luft, mens den svarte skjermen, mørket, ga rom til den voldsomme lyden.

Lyd og bilde utfyller hverandre. Jeg opplever at de hører sammen. Rytmen opptar kunstneren. I dette arbeidet er det den kroppslige rytmen, kunstnerens egen, som gjør at arbeidet fungerer så godt, og som gjør at lyden og bildene stemmer. Da jeg snakket med kunstneren om disse tingene på en kafé i Bergen i midten av juni kom vi også inn på hvordan opplevelsen av-, eller følelsen for rytme, er et kriterium for å forstå mye av samtidskunsten. Forholdet eller rytmen mellom ulike elementer i verket, enten det er et bilde, en video eller en installasjon, er viktig i forståelsen av helheten. Dette kan være problematisk i kvalitetsbedømmelse av fagfeltet. Følelse for rytme eller komposisjon er i høyeste grad noe subjektivt fordi det handler om ens eget perspektiv, og ens egen subjektive sansing. Det handler også om øvelse, om en ferdighet det går an å tilegne seg.

For Hylander Friis er intuisjon og følelser viktige redskaper i arbeidsprosessen, og i tilnærmingen til andres kunst. Det er noe jeg kan kjenne meg igjen i. Det er selvfølgelig mange slags kunstnere, kunstverk og betraktere, men jeg tror at vi billedkunstnere må holde frem at en del av kvalitetsbedømmelsen av kunst foregår på et følelsesmessig empatisk nivå; gjennom evnen til innlevelse, og følelsen for rytme. Dette er egenskaper ved billedkunsten som ikke så lett lar seg måle, og som ikke kan kjøpes for penger, men kun kan oppnås ved ektefølt interesse og innlevelse i kunstverket.

Gjennom empatien eller innlevelsen berøres vi, og knyttes sammen. I erkjennelsen av at subjektet ikke er en lukket enhet ligger kimen til endring og utvikling både på et individuelt og et kollektivt plan.

Stemmens fysiske opphav er påtrengende i Voice Work #1 (Air). Det er både ubehagelig og vakkert på en rystende måte.

Jeg fornemmer gjennom lyden av stemmen hvordan en del av subjektet har forlatt kroppen til kunstneren, og når meg som betrakter sammen med bildene.

Det som skjer er en sammenblanding; stemmens fysiske vibrasjon blander meg inn i arbeidet. Gjør at grensene mellom to subjekter overskrides.

Tekst av Vilde Andrea Brun

Trine Hylander Friis, videostills fra «Voice Work #1 (Air)», 2010 Se videoarbeidene på vimeo.com/user3548781

Tekst av Anngjerd Rustand, 2008/2010

GJENNOM HUSET Han gikk langs veien i august, tidlig ettermiddag. Alt var tett og grønt rundt, tett og varmt, han tok hånda bak i nakken og tørket bort svetten der hvor håret krøllet seg. Det var ingen biler her, ikke nå, bare krattskog og jorder og asfaltvei med hvite striper som virket mye lengre når man gikk til fots.

Han måtte vite om henne, han måtte ha sett henne i alle fall. Det var jo bare tre hus. Ingen barn eller ungdommer utenom henne, så han måtte ha lagt merke til henne. Hun visste ikke hvor gammel han var. Voksen, men ikke som foreldrene.

Men han hadde ikke sett henne nå. Eller så lot han som ikke han hadde. Det var ikke så farlig, hun var på vei fra skolen uansett. Det ville han se – hun fulgte ikke etter. Hun gikk langsomt så det skulle være tydeligere, om han snudde seg, at hun ikke tenkte over at han gikk foran henne. Han tok til venstre opp grasbakken mot huset. Det var lite og hvitt, to vinduer foran. Hva hvis han snudde seg oppe ved døra og så henne her nede? Det ville se dumt ut, som om hun fulgte etter ham. Men det ville se dummere ut hvis hun løp og gjemte seg og han så det. Så hun fortsatte å gå, litt fortere igjen, snudde seg ikke for å se om han så.

Nå nærmer hun seg huset fra baksiden. Her vokser gress og hundekjeks høyt, også i husets skygge, det når henne nesten til hoftene. Inntil veggen står en trillebår halvt fylt med vann, litt lenger borte en stige i aluminium opp mot trepanelet, den rekker til oppunder taket. Der oppe er det et lite vindu. Alt gror tett rundt. Hun kommer opp til trillebåren, bøyer hodet over og ser seg selv i vannet. Håret faller ned og rører nesten vannflaten. Blader og jord ligger stille i bunnen.

Så ser hun opp mot stigen og vinduet. Han er der inne. Hun legger fra seg sekken i gresset, tar tak i stigen, setter foten på første trinn, løfter den andre foten, ett trinn av gangen oppover. Han skal ikke se henne, derfor kikker hun ganske langsomt over karmen på vinduet og inn i rommet. Gangen der inne er mørk. Hun kan se gjennom åpne dører inn i stua, gjennom stuevinduet og ut over enga og veien der de akkurat har gått, tvers gjennom, som om huset ikke er der.

Ingenting skjer. Hun venter. Noen lyder – kanskje inne fra kjøkkenet eller det hun ikke kan se av stua, men det kan også være innbilning eller komme fra et sted her ute. Ute og inne er vanskelig å skille fra hverandre. Hun holder seg ved siden av vinduet så hun lett skal kunne rykke unna og unngå å bli sett. Noen få trinn over henne møtes veggen og undersiden av taket. På noen hus er det vepsebol eller fuglereir oppunder taket. Her er det ikke det. Her er det en glipe mellom vegg og tak. Det ser ut som den er stor nok til at hun kan krype inn der. Hun klatrer to trinn til og kan stikke hodet inn – det er nesten helt mørkt inne under taket, men det virker som hulrommet fortsetter oppover. Hun føler seg frem med hendene – det er tett og enda varmere her inne – finner noe som må være en bjelke, tar tak og holder fast med begge hendene mens føttene finner feste i mørket. Hun famler oppover etter noe nytt å holde i, finner enda en bjelke, tar tak og kryper oppover, innover.

Med et glass vann i hånden – det første han gjorde var å fylle et glass med vann – går han ut i stua. Tar noen dype slurker og setter glasset på spisebordet, hvor oppslåtte bøker ligger utover. Døra til gangen står åpen. Han åpner de to stuevinduene også, skjønt det gjør vel ingen forskjell. Det er like varmt ute som inne, ingen vind. Han knepper opp skjorta som han hadde beholdt på hele veien hjem, vrenger den av seg og henger den over nærmeste stol. T-skjorta også, den er klam og våt av svette. Han drar den av seg og krøller den sammen, tørker nakke, rygg og armhuler med den før han slenger den også over stolryggen. Nå går han bort til sofaen, setter seg ned. Legger seg ned. Ligger og ser opp i rommet.

Joyce Ip, bilder fra «A Tetralogy of Emancipation II (Typhoon Trees)» Se utdrag av videoene på joyceip.com

PÅ GRENSEN TIL SEG SELV Om videoverket «A Tetralogy of Emancipation I-IV» av Joyce Ip. Tekst av Anng jerd Rustand «A Tetralogy of Emancipation II (Typhon Trees)» ble vist på ytter.no i juni Det skjer allerede når jeg ser første del (Day aer day aer Mother’s day) av Joyce Ips A Tetralogy of Emancipation: En slags tilbaketrekning. For samtalen som pågår – rundt kjøkkenbordet, ser jeg for meg – har kanskje noe med meg å gjøre, men jeg er ikke tilstede i den. Jeg følger bare kameraets blikk opp i taket der det nærmer seg en lampe, det famles med innstillingene: mørkt, lysere, uskarpt, gjennom linsen er lampen blitt en gigantisk flue stirrer ned på meg, og den angår meg på en helt annen måte enn samtalen her nede.

Det er Joyces familie som sitter og snakker, på kinesisk. Det gjør noe med konsentrasjonen om dette andre, det at jeg faktisk ikke forstår hva de sier. Kanskje nettopp dette setter meg nærmere hennes posisjon, tenker jeg. Om jeg hadde forstått, hadde jeg lagt altfor stor vekt på ordene. Hun har glidd bort fra samtalen og sitter der oppslukt av kameraet, oppdager andre muligheter i rommet.

Vi får opplyst at samtalen dreier som om morskap. Joyce forteller meg senere at hun ble gravid kort tid etter hun filmet dette. Og så forteller hun at hun ville bli gravid for å oppleve hvordan det er. Jeg har aldri hørt noen si akkurat det før. Men er det ikke det det handler om? Å søke en erfaringsrikdom, å ta til seg, og så våge å uttrykke alt dette.

Er ikke emansipasjonen, frigjøringen, også – selv om det umiddelbart lyder selvmotsigende – en slags regresjon? Muligheten til å være fri er en oppfordring til et tydeligere skille mellom en selv og de andre. Det er muligheten til å trekke seg inn i seg selv, bort, til å kunne se alt utenfra. Det er å vokse opp. Å bli voksen.

Denne løsrivelsesprosessen som man tror man skal få gjort unna i løpet av et par år, men som man etter hvert skjønner at er et livstidsprosjekt.

Joyce snakker om frigjøringen av indre krefter, av underbevisste strømninger. Det er en dobbelthet, en ubestemmelighet, både i tittelbegrepet og i det verket uttrykker. Det at vi ser gjennom kameraets linse fremhever individets distanse til omverdenen. Omgivelsene kameraet formidler kan manipuleres til å stemme med tanken og stemningen. I Typhoon Trees vises silhuettene av tretopper i orkan, men i sakte tempo, og repeterende, slik at de voldsomme bevegelsene oppleves som en endeløs, oppslukende stillstand. I den tredje filmen er også repetisjonen et viktig grep: En bølge som slår inn over en strand en sommerdag blir gjentatt med små variasjoner. De samme badende menneskene, bevegelsene, latteren, igjen og igjen. Det faller naturlig å tenke at strandscenen utspiller seg før orkanen.

Dermed blir tetralogiens overordnede kronologi sentral for forståelsen av verket. Dette gir en opplevelse av en deterministisk undertone, eller av at alt er forutbestemt. Er dermed frigjøringen alltid en illusjon?

Den siste filmen viser et menneskeskjelett som føres gjennom et mørkt rom. Kravlende og langsomt, men insisterende, danser det rundt med sin nesten usynlige mørke partner og fører. Jeg ser at denne dansen er avgjørende. Trærne i Typhoon Trees danser jo også. Hun omtaler det selv som en koreografi, den måten stormen er redigert og stilt opp. Trærne danser med hverandre. Koreografi er faktisk en mer presis betegnelse enn regi i alle fire stykkene.

Det er kanskje helt grunnleggende: en trang til å oppsøke det fantastiske i det alminnelige, gripe fatt i umiddelbare assosiasjoner.

Slippe dem løs.

«Creation of depth II», Anne Marthe Dyvi, 2010

DET FREMMEDGJORTE I VIRKELIGHETEN, MOT DET HJEMLIGE I FIKSJONEN Intervju med Håkon Holm-Olsen. Tekst av Anne Marthe Dyvi Ytter inviterte Håkon Holm-Olsen til å vise tegninger på nettsidene.

Serien «Walls» har motiver som dører som leder til andre dører, strandede og forlatte biler i en elv, mørke skoger i forråtnelse, og tomme hus eller modeller av hus.

Tegningene er tegnet med svart tusj på hvitt papir. De viser glimt fra en verden man tror man kjenner, men som likevel er totalt fremmed. Det fremmedgjorte i virkeligheten, mot det hjemlige i fiksjonen. Slik en skildring av virkeligheten gjerne er; virkelighet erfart av det sansende, tenkende og assosierende mennesket. Tegningene kan minne en om følelsen av fremmedgjorthet overfor minner og egen historie. Så liten fotballbanen på hjemstedet er blitt, så rynkete foreldrene våre er nå. Kan dette virkelig være min historie?

Faren for utbrudd varsles i Håkon Holm-Olsens tegninger. Igjennom urovekkende kontraster, kollaps og konstruksjon.

Fra provins til provins Håkon Holm-Olsen er fra Sotra like utenfor Bergen, men er definitivt ikke en del av Bergen. Et godt bilde på ytterkanten, med sine lange avstander, biler som kjører mellom eneboliger og arbeid, forbi hekker og knauser; natur og kultur i hissig interaksjon. Håkon Holm-Olsen flyttet til Bergen ved første mulighet.

– Etter noen år skjønte jeg jo at Bergen også ligger et godt stykke utenfor resten av verden, men av ulike grunner har jeg stadig valgt å bli her. Det å være kunstner i Bergen har både fordeler og ulemper, mener Håkon Holm-Olsen. Det er lett å få gjort ting her, lett å være litt synlig. Det er mange muligheter for å stille ut og godt med initiativrike mennesker. Bergen har et åpent og inkluderende kunstmiljø. – Dette kan faktisk også være et av problemene med å være kunstner i Bergen, det blir litt for lett av og til, litt for behagelig, noen ganger føles det som om man vegrer seg for å ytre seg kritisk fordi ingen vil ødelegge den gode stemningen, sier Håkon Holm-Olsen. – Noen vil kanskje kalle det et luksusproblem, men jeg savner faktisk litt konstruktiv konflikt i kunstmiljøet.

Alt henger sammen med alt Håkon Holm-Olsen ser en sammenheng mellom alle sine arbeider, uavhengig av teknikk og materialer, gjennom tilstedeværelsen av en fortelling i konstant utvikling. Tegningene vist på Ytter er valgt ut fra en stor mengde tegninger, som er beslektet i motivene og jobbet frem i den samme tidsperioden. – Jeg jobber alltid på mange ting samtidig, og relasjonene mellom motivene oppstår underveis i prosessen. Jeg konstruerer aldri et narrativ, eller en slags fortelling på forhånd, det er noe som blir til gjennom arbeidet, sier Håkon Holm-Olsen. Håkon Holm-Olsens tegninger er relativt realistiske, om enn noe absurde og stiliserte i sitt uttrykk. De er skildringer fra den samme «verden». Ulike scener fra en virkelighet som ligner vår egen, men satt sammen på en annen måte. Der spillereglene ikke er de samme.

En del av motivene tar utgangspunkt i fotografier fra ulike steder Håkon Holm-Olsen har vært, men mesteparten er basert på bilder han har funnet på nettet eller klippet ut diverse steder. – Jeg er en ivrig samler av alt mulig slags skrot, og særlig bilder som jeg føler bærer en historie i seg, eller som har ett fremmedelement eller noe som ikke «stemmer» helt. Disse bildene, i kombinasjon med ideer fra bøker, film og diskusjoner, enten med meg selv eller andre, utgjør utgangspunktet for tegningene, sier han.

Walls «Walls» var en slags arbeidstittel på prosjektet fra starten av, fordi mange av motivene har elementer av rom, interiør, fasader, og annet i seg. En enkel og beskrivende tittel. Håkon Holm-Olsen foretrekker enkle titler. De fleste arbeidene hans er svært assosiative, og har ofte et tydelig narrativt element. – En enkel og åpen tittel verken forstyrrer eller overkompliserer verket, mener han.

Det å jobbe i svart/hvitt har aldri vært et bevisst valg fra hans side, men det er et uttrykk som har utviklet seg sakte men sikkert de siste årene. – Jeg tror det skyldes delvis en manglende interesse for å jobbe med farge, og delvis en interesse for å jobbe med kontraster og stiliserte motiver, sier kunstneren.

Bilder i bevegelse Tidligere har Håkon Holm-Olsen jobbet en del med animasjon og video i diverse former. Tegningene har sneket seg inn sakte men sikkert, først som skissemateriale, for etter hvert å ta mer og mer plass, til de nå har endt opp som hovedgeskjeften. Sporene etter arbeidet med bevegelige bilder er å finne i tegningene hans. Som stills fra filmer men kanskje en gang har sett. Men som hukommelsen har vridd og vendt på. Håkon Holm-Olsen opplever tegningen som et grunnelement i sin egen praksis, men planlegger å jobbe med bevegelige bilder igjen. Som et naturlig steg videre. – Nå har jeg jobbet over en lengre periode med bilder som viser utsnitt av hendelser frosset i tid, og det kan være interessant å se hva som skjer når bildene begynner å bevege seg igjen, avslutter Håkon Holm-Olsen.

Se flere av Håkon Holm-Olsens arbeider på flickr.com/photos/holm-olsen

Tegningen er hentet fra serien ÂŤWallsÂť som ble vist i sin helhet pĂĽ ytter.no i juni.

«To øyne og to tunger», fotografier av Vilde Andrea Brun

EAGLESHAM AS SOLAR ANUS { an antiquarian disambulation } The Earl of Eglinton (Alexander Montgomery) was, like the Duke of Hamilton, a 33° Mason and a member of The Hermetic Order of the Golden Dawn. It is interesting how Hess ‘got lost’ enough to land at Floors farm, just across the road from Eaglesham House (or Polnoon Lodge)... abode of Montgomery. Whatever Hess was up to he was certainly moving in occult circles before and during the war, I think it was pretty much de rigeur at the time if you were rich and right wing (still true of course).

Eaglesham Old & Carswell Parish church (formerly Eaglesham Kirk, situated on Montgomery St naturally) used to be octagonal. Someone perhaps thought that was a bit obvious and likely to attract undue attention. Whoops too late! Anybody fancy a trip in search of the Holy Grail? Or the ‘Beast with two (male) backs’, the Grail being regarded in some quarters as the fundamental void at the centre of all things or, in common parlance – the arsehole.

Montgomery and Polnoon Streets form an ‘A’, with Orry St running between the two. This apparently signifies the A in Alexander, but is also likely to allude to the word ‘Abbadon’, a sacred (and forbidden) utterance amongst Masons. Two words: ‘Solar’ and ‘Anus’. Sodomy is of course the ‘hidden’ aspect of much high level, esoteric practice. I won’t go into why here, suffice to say that the rumours surrounding the Knights Templars were probably true and the keen interest of our Eton-educated aristocracy is unsurprising, all things considered. And everyone knows its not just through the rolling up of trouser legs et al that the Masons get their jollies...

It was a cold and clear day when I set out on foot for Eaglesham,. I planned to stop off on the way to see if I could find the ill-starred Deil’s Plantin’, a hirsute prehistoric bump now surrounded by numerous road extensions. Later I would try to track down Floors Farm and the actual site where Hess had crash-landed his Messerschmitt Bf 110, whilst in between I would attempt to ascertain the real resting place of the Holy Grail.

Truly this part of the world is no longer ‘quaint’. Busy roads seem to bisect the countryside in every direction, queue’s of 4 x4’s pump diesel fumes into the air, with industrial slurry deposits in nearby fields adding to the sense of Nature at Bay. I watched, horrified, as a young Field Pipit attempted to extricate himself from a pour of effluent, without success. Plastic scraps seemed to decorate every roadside tree. The famous falls just outside the village of Waterfoot showed all the signs of having been subjected to several major parties. Cans, broken glass and used condoms littered the picnic area. Although, I must say, that during the “dogging” days undertaken with my late lamented wife Judith I’d spent many a spunky night up here showing her off to the local menfolk.

How she loved to wind down the window of our Vauxhall Astra to take a face full of some likely lads love yoghurt! She claimed it was good for her complexion, and who was I to disavow her of such charming fancies?

On nearing the Deil’s Plantin’ I could just make out the forms of several tracksuit-clad youths gamboling amongst the fine Ash tree’s covering the Neolithic hill. As I approached I could see that my luck was in. It had been some time since I’d been soundly buggered and I was hopeful that a full-on gang-fuck was to be my fate.

I was not to be disappointed – although I wish to draw a veil over the actual details of my joy, suffice to say that I was not spared such harsh treatments as seemed appropriate to my young friends, who took great delight in ‘shafting my brown eye’ for one. As I lay on the brow of the mysterious earthwork, both sated and sore, I became aware that a curious ‘buzzing’ sound was filling the air around me. Of course I knew of old that this was a sign of the onset of ‘Panolepsy’, or the sibilant song pertaining to the manifestation of ‘The Great God Pan’. In a frenzy of lust I began to rut furiously against one of the Ash trees, a handy knothole was all I needed to lose myself to a crescendo of Tree Sex. I caught sight of one of the youths filming me with his Nokia N73 and knew that I was (not for the first time) about to become a YouTube bunny. How I love this life!

Perhaps Rudolph Hess and the mysterious Grail would have to wait for another day? For in the meantime I had to avail myself of the A & E department of our local hospital, as my exertions seemed to have brought on yet another Rectal Prolapse. Damn! And cheerio for now!

Tekst av Jim Colquhoun. «Eaglesham as Solar Anus» er en av tre tekster som ble vist på ytter.no i juni.

ÂŤSense and nonsenseÂť, Julie Lillelien Porter, 2010