Fengselet - Fra tukt til glede

Ringerikes Sparebanks Kulturstiftelse

1864–2014 • 150 år

Fra tukt til glede

Ringerikes Sparebanks Kulturstiftelse

1864–2014 • 150 år

Fra tukt til glede

INNHOLD 150 år: 1864 Hønefoss distriktsfengsel – 2014 Ringerikes Sparebanks Kulturstiftelse Fengselet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 3 Innledning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 4 FENGSELETS FORMÅL Fra tukt til glede… . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 7 1841 og en straffereform er på trappene… . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 8 Alf E. Erevik – Mannen med idéen… . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 16 Thomas Klevjer – Fengselets første leder . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 17 Daglig leder Ellen Sofie Aasheim: «Gjør døren høy og porten vid…» . . . . . . . . . . . . 28 Kulturarbeidere i særklasse… . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 29

2

BYGNINGER, HAGEANLEGG OG OMGIVELSER . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Fra fengselsbygg og verneprosess til sentrumsidyll . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Randi Skaug – eventyrer som lever av å skape fengslende øyeblikk… . . . . . . . . . . .

Fengselet? Det er hagen vår, det… . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

37 38 44 49

MENNESKENE BAK FENGSELET Stemmer fra Fengselet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Rønnaug Rauk Sundling: Godt å komme til breddehuset Fengselet! . . . . . . . . . . . .

Monica Sik Holm: Fengselet, et kulturhus for mange! . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

I år og tiden fremover: I jubileumsåret 2014… . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

53 58 59 60

• 150 år

150 ÅR: 1864 HØNEFOSS DISTRIKTSFENGSEL – 2014 RINGERIKES SPAREBANKS KULTURSTIFTELSE

I

1996 forlot den siste fangen Hønefoss hjelpe­fengsel. Siden den gang har eiendommen Fengselet opplevd en utrolig utvikling. Etter at fengselsdriften var over, ble eiendommen kjøpt av private investorer med tanke på utbygging av ledig areal. Det ble imidlertid reist fredningssak, og utbyggingen ble derfor skrinlagt.

Men noen så hvilke muligheter som lå i eiendommen. Disse «noen» var Ringerikes Sparebank med administrerende banksjef Alf E. Erevik i spissen. Siden Hønefoss by skulle feire 150-årsjubileum i 2002, var tanken å gi Fengselet som gave til byen.

Fra 2001 og utover ble det derfor brukt store ­summer på å sette i stand og utvikle dette unike kvartalet, midt i søndre bydel, til byens og distriktets glede og fornøyelse. Tanken var, og er, at Ringe­ rikes Sparebanks Kulturstiftelse skal gi ringeriks­ regionen posi­tive kulturopplevelser og stille huset til disposisjon for lokale aktører. Gjennom stipendet Celle­deling gis unge og lokale talenter bidrag til å utvikle seg videre. Regionen markedsføres også gjennom Ringeriksstipendet for utøvende kunst­nere på nasjonalt plan. Sist, men ikke minst, gis gode opplevelser gjennom mat og natur, les hage.

Fra 1864 og frem til det nye Ringerike kretsfengsel sto ferdig i 1996, fungerte stedet som fengsel og sted for rettsbehandlinger og domsavsigelser. Da oppfylte fengselet ikke lenger kravene hverken til sikkerhet eller opphold.

I forbindelse med byjubileet i 2002 stilte kronprins Haakon Magnus undertegnede spørsmålet: «Hvordan kunne man legge et fengsel midt i byen?»

Etter en kort tenkepause fant jeg svaret: «Det var jo den gangen faktisk langt ute på landet, og byen manglet en reguleringsplan.» Noe den skulle få flere av i de kommende årene.

Ragnar Nøklebye Styreleder

• 150 år

3

INNLEDNING

D

et summer av liv i den gamle rettssalen.

Instrumenter bæres inn, lyd og lys rigges. En nesten endeløs strøm av artister og medhjelpere er travelt opptatt med å legge til rette for kveldens store forestilling.

Tusen ting skal stemme overens. Dette er tross alt den store kvelden, og alt må «sitte». Billetter skal selges i døra, og de første besøkende begynner allerede å samle seg utenfor Fengselet – pent kledde og fulle av forventning.… Faklene på trappa er tente, og nervøse artist­ er gløtter stadig ut av vinduet.

«Jøss, så mange som har møtt opp allerede?»

Inne i Brasseriet er det hektisk. Kokkene er i full sving med kveldens meny. Som vanlig er Brasseriet oppe, slik at gjestene kan spise en bedre middag etter forestillingen. På menyen står blant annet pannestekt torsk, linseragu med friske grønnsaker, søt­potetkrem og hvitvinsaus med artisjokker. Til dessert serveres krydderkokt anjoupære med ingefær­ sorbet, mango og sitronkrem.

Hele det gamle fengselsanlegget er striglet for nettopp denne kvelden. Til og med de to vaktmestrene har vært i sving i hele dag, for at også hagen skal være i tipp topp stand. Plenene er nyklippet, og bedene har fått den aller siste finpussen.

På sitt kontor i 2. etasje, i det gamle vaktrommet, sitter Fengselets daglige leder. Arrangementet har vært planlagt i flere måneder, og hun er spent

4

• 150 år

på hvor mange som kommer. Heller ikke hun kan dy seg, må bare ta en rask kikk ut på gaten. Med en tilfreds mine registrerer hun at joda, folk stiller i kveld også. Arrangementet er jo annonsert i Ringerikes Blad, på websidene og på Facebook. Snart strømmer gjestene inn i det flombelyste gamle Fengselet. Aftenens forestilling kan straks begynne.

En råkald februardag for hundreogfemti år siden var det også liv i fengselet, dog en annen type liv.

Utenfor var det belgmørkt. Det var nesten ikke bebyggelse, og slett ingen gatelys. Fengselet lå utenfor sentrum, og det var lite folk å se. Bebyggelsen på «søsia» var for det meste oppe ved torget og lenger mot Øya og fossen.

Inne i fengselet blafret stearinlys og parafinlykter. På sitt lille kontor til venstre rett innenfor hovedinngangen i det splitter nye distriktsfengselet satt fengselssjefen, med datidens tittel vagtmester, Fredrik Ferdinand Falk. Han gjorde dagens siste innførsler i fangeprotokollen før han skulle spise kveldsmat sammen med familien. De fire barna hans hadde allerede satt seg til bords i dagligstua på den andre siden av gangen. Inne på kjøkkenet var fru Falk som vanlig i ferd med å gjøre klar kveldsmaten. Hun hadde vært i sving nede på kjøkkenet helt fra morgenen av og hadde allerede gjort unna både frokost og formiddagsmat til fangene.

For det var hun som laget mat til fangene, og til

familien sin. Det var vaktmesterkonas jobb å lage maten. Det sto nemlig i stillingsinstruksen.

I motsetning til dagens meny i Brasserie Fengselet, var kostholdet enkelt både for fangene og familien Falk. Det var svært lite kjøtt i kosten på 1800-tallet. Det gikk mest i produkter som ost, smør, myse, egg, bygg – eller havrevelling samt brød. Vanligvis rugbrød. Mange av råvarene ordnet Falk med selv, for familien Falk hadde både kuer og høner ute i fengselshagen.

I de tolv cellene satt de sultne fangene og ventet på kveldsmaten. Det var voksne gutter og menn som hadde kommet galt ut i livet. Et par av dem var også såkalt «syke på sinnet».

Distriktsfengselet hadde en egen sinnsyke­ arrest for slike som disse. Inne i cellene var det ganske mørkt og kaldt – bare et lite parafinlys kastet sine trolske skygger. Det var ingen vask, og kun ei dobøtte i hjørnet som ble tømt om morgenen. Siden det var kveld, var også sengebenken endelig blitt låst opp, og fangene hørte at gangguttene og de to slutterne gjorde klart til kveldsmat. Plutselig var ganggutten utenfor, og maten ble satt i luka i døra med et hardt smell. Som alltid var det vann, noen lodd rugbrød og et halvt lodd smør til kveldsmat.

Og snart var det natt.

• 150 år

5

6

• 150 år

Fengselets formål Fra tukt til glede…

Det er nesten ikke mulig å tenke seg en større kontrast i bruk av en eiendom enn det vi ser her.

Den var opprinnelig bygget for avstraffelse og avskrekking som en advarsel om at dersom du ikke oppfører deg ordentlig i livet, så ender du opp alene på en kald, mørk celle.

150 år senere fremstår Fengselskvartalet som et unikt og «fengslende» sted til glede for syn, hørsel og gane. En kulturperle midt i Hønefoss by.

1814

Legemsstraffen ble avskaffet i Norge

1841

Ny straffereform ble innført

1857

Ny fengselslov medførte bygging av 56 nye fengsler i landet

1864

Hønefoss distriktsfengsel blir innviet

1940

Tyske og engelske krigsfanger satt arrestert i fengselet samtidig

1942

Deportasjon av lærere til Kirkenes, og avreisen skjedde fra området ved fengselet

1943

Norske offiserer ble deportert, og prest Asle Enger satt internert i fengselet før avreisen

1945

Frigjøring. Tyskertøser og landssvikere ble internert i fengselet

1959

Første signal fra Staten om at eiendommen var for gammel, og at den kunne bli avviklet

1963

Rettssalen ble flyttet til Sorenskrivergården

1987

Riksantikvaren påla at alle tiltak som skulle gjøres i fengselet, måtte være reversible

1996

Hønefoss hjelpefengsel ble avviklet, og nye Ringerike kretsfengsel på Tyristrand sto ferdig

1996

Eiendommen solgt til Ringerike kommune

1999

Eiendommen solgt videre til Ringerike Fengselshage AS

2001

Etter en prosess kjøpte Ringerikes Sparebank eiendommen med tanke på kulturformål

2002

Ringerikes Sparebank ga fengselseiendommen i gave i anledning byens 150-årsjubileum

2002

Fengselskvartalet ble formelt fredet av Riksantikvaren

2005

Talentfondet Celledeling ble opprettet

2009

Brasserie Fengselet overtok kafédriften

2011

Ringeriksstipendet ble opprettet

• 150 år

7

FRA TUKT TIL GLEDE…

P

å denne tiden var hele samfunnet i endring. Ikke bare når det gjaldt teknologi og levesett, men også når det gjaldt menneskesyn. Gjennom en ny straffe­ reform i 1841 ønsket myndighetene å utvikle et fengselsvesen for å motvirke den økende kriminaliteten. Fra gammelt av var det selve hevnfølelsen som gjaldt, og det var som regel offeret eller de pårørende som sørget for fullbyrdelsen av straffen.

Sånn sett spilte frihetsstraffen frem til 1700-tallet en ganske beskjeden rolle innenfor straffesystemet.

Det var stort sett forvisning, legemsstraff og dødsstraff som gjaldt. Etter hvert som det siviliserte samfunnet tok form, ble straffen i stedet gjort til et samfunnsanliggende hvor avstraffelsen ble bygget på prinsippet om rettferdig gjengjeldelse. Utviklingen på 1700-tallet og frem til 1814 skulle derfor bringe med seg en gradvis overgang til frihetsstraff.

I 1814 ble legemsstraffen helt avskaffet. Derimot ble det mer vanlig å straffe folk med såkalt tukthus. Disse var gjerne plassert på landets festninger, og det nærmeste tukthuset fantes på Akershus festning.

Men utviklingen fortsatte, og i 1841 foreslo «Straffe­ anstaltcommisionen» at også festningsslaveriene skulle nedlegges. I stedet foreslo «Commissionen» at det burde bygges sentralanstalter i form av cellefengsler. Man hadde kikket på fengsler i USA og

8

• 150 år

ellers i Europa som hadde innført eneceller etter «Philadelphia-modellen». Her skulle fangene sone sine dommer i eneceller og ikke snakke med noen.

Dette gjaldt også i luftegårdene som også var bygget slik at ingen kom i kontakt med hverandre. Det første regulære fengselet i Norge, Botsfengselet i Oslo, sto ferdig i 1851.

«Commisionen» hadde enda mer på hjertet.

Gjennom nye bestemmelser om påtaleunnlatelse og betinget dom, ble personer som hadde begått forholdsvis små lovbrudd, nå holdt utenfor fengselsstraff.

I 1857 var det igjen reformer på trappene. Denne gangen vedtok Stortinget en ny lov om fengsels­ vesenet. Erfaringene hadde nemlig vist at den tid­ ligere ordningen førte med seg både sinnssykdom, depresjoner og selvmord blant fangene. Derfor ble hele Philadelphia-modellen etter hvert avløst av noe mindre strenge soningsforhold. På oppdrag fra staten utarbeidet arkitektene Heinrich Ernst Schirmer og Friedrich Wilhelm von Hanno en serie med typetegninger for norske fengsler med ulik størrelse. De rommet fra åtte til førti fanger, hvor alle var plassert i eneceller. Det skulle også være kortest mulig vei fra dom til fengsel, ettersom loven også krevde at alle fengselsbygg skulle inneholde de tre funksjonene; cellefengsel, rettslokale og familiebolig for justisvaktmester.

I perioden 1862 til 1868 ble det derfor bygget hele 56 nye distriktsfengsler og nesten like mange rettsbygninger i Norge. I tillegg til distriktsfengslene ble det også opprettet 162 mindre varetektsfengsler; «hjelpefengsler» i byene og «tinglagsarrester» på landet.

• 150 år

9

Tiden går, men fengselet består Etter innvielsen den 22. januar 1864 har den gråhvite festningen vært der. Fengselets rolle har alltid vært den samme. Det levde og fungerte for seg selv, avsondret og distansert fra det øvrige bylivet, selv om omgivelsene skiftet gjennom årene.

Etter som årene gikk, skjedde det forholdsvis lite med fengselet. Fanger kom og gikk. Det gjorde også personalet som jobbet der.

Fengselsanlegget fortsatte dermed sin utilnærmelige tilværelse gjennom årene uten noen store særegenheter eller hendelser. Kanskje med unntak av den tyske invasjonen av Norge i 1940. Invasjonen skulle 10

• 150 år

sette Hønefoss hjelpefengsel i en underlig situasjon ved flere anledninger. Første gang var under felttoget i 1940. De tyske angriperne gikk i land i Oslo, og det kom allerede den 9. april til heftige luftkamper over Fornebu og Oslo. Et tomotors Messershmitt Me 110 – jagerfly ble skutt ned over Vøyenenga. De to flyverne, Helmut Mutschele og Alfred Lorey, overlevde og ble raskt tatt hånd om av norske soldater. De ble ført til Hønefoss hjelpefengsel hvor det allerede satt to britiske fanger fengslet for spionasje. De var arrestert og innbrakt av den lokale formannen i Forsvarsforening­ en, Rolf Wiborg Thune. En litt spesiell situasjon der de to landenes soldater satt innelåst på hver sin side av gangen i 2. etasje.

Utover i krigen gikk det nærmest slag i slag. Den 26. mars 1942 ble distriktets lærere deportert til Kirkenes, og området rundt fengselet var «svart av folk» da lærerne reiste, til tross for myndighetenes strenge ordre om at ingen hadde lov til å møte opp.

I 1943 var fengselet igjen åsted for folkemassenes oppmerksomhet. For å kneble opposisjon og nasjonalisme ble alle norske offiserer internert og senere sendt til Tyskland i fangenskap. Den lokale presten Asle Enger fra Ådal var godt kjent i bybildet og lot seg frivillig internere for å bli med fangene til ­Tyskland. Ved Asle Engers avreise den 7. september 1943 møtte svært mange hønefossinger opp for å ta

farvel, selv om okkupasjonsmakten hadde utstedt uttrykkelig forbud mot dette.

Også i forbindelse med frigjøringen i 1945 ble fengselet et attraktivt sted for siste nytt. Da ble lands­ svikere, tyskertøser og andre medløpere internert i fengselet og vist frem for folkemassene i Storgaten hver gang de ble ført inn, til folkemassenes storm­ ende jubel.

Etter fem lange år med okkupasjon var det som kjent tid for oppgjør, og under landssvikoppgjøret satt det over 40 innsatte i Hønefoss hjelpefengsel, kun bevoktet av en betjent og en inspektør.

• 150 år

11

Et hjelpefengsel til salgs…

I 1996 sto det nye Ringerike kretsfengsel på Tyri­ strand ferdig. Etter 132 års tilstedeværelse i Hønefoss sentrum var nedleggelsen av Hønefoss hjelpefengsel et faktum. Den siste tiden hadde hjelpe­fengselet en kapasitet på elleve innsatte fordelt på ni celler med femten ansatte, inkludert rengjøringspersonale og kontorpersonale. Til sammenligning har Ringerike kretsfengsel plass til 160 innsatte og 155 fast ansatte.

Samme år ble eiendommen solgt fra Staten ved Justisdepartementet til Ringerike kommune for ­ 500 000 kroner. Det var helt i det uvisse hva Ringerike kommune skulle benytte eiendommen til, og i 1997 ble det etablert en arbeidsgruppe i regi av Ringerike kommune og Ringerike Næringsforum.

Tanken var å danne en stiftelse hvor formålet skulle være å eie og drifte eiendommen for igjen å leie den ut til musikkskolen. Det ble lagt mye energi i prosjektet, og en arkitekt tegnet løsninger for dette formålet. Men tanken måtte imidlertid oppgis da det ble klart at det ikke var tilstrekkelig økonomi i prosjektet.

Dette ble spikeren i kista for det kommunale eierskapet, og siden kommunen ikke hadde noen alternative forslag for eiendommen, ble det i desember 1998 besluttet å legge ut fengselskvartal­ et for videresalg. Før eiendommen ble solgt fra ­Ringerike kommune, satte Buskerud fylkeskommune samtidig i verk en formell fredningsprosess for hele eiendommen.

Fengselskvartalet ble nå kjøpt av Aage Thoresen og Pål Skjegstad for 3,5 millioner kroner. De to dannet selskapet Hønefoss Fengselshage AS og lanserte planer om oppføring av et større forretningsbygg i 12

• 150 år

fengselshagen. Planene innebar at selv om et nytt bygningskompleks ble oppført i hagen, skulle den gamle bygningsmassen i store trekk bevares. Det ble imidlertid ganske raskt klart at dette var i konflikt med verneplanene, og at de nye eierne ikke fikk tillatelse av Riksantikvaren til å utnytte eiendommen slik de hadde tenkt. Det hele bremset derfor opp.

Helt siden nyheten om at Hønefoss hjelpefengsel skulle nedlegges, hadde det vært debatt om eiendommens potensial og ikke minst videre skjebne.

Saken engasjerte mange, og en rekke løsninger og bruksområder ble lansert.

Også i styret i Ringerikes Sparebank ble fengselet diskutert. Bankens styre var opptatt av hva man skulle gi i gave til byens kommende 150-årsjubileum i 2002. Administrerende banksjef Alf E. Erevik, som var sentral i denne prosessen, hadde sett det kulturmessige potensial som lå i fengsels­ eiendommen. I mer enn ti år, helt fra han flyttet til Hønefoss på slutten av 1980-tallet, hadde Erevik på vei til jobben i Ringerikes Sparebank, kastet et blikk på den slitne fengselsbygningen midt i hjertet av Hønefoss. Han så at det gamle hjelpefengselet stadig forfalt. «Jeg syntes det var ille for byen. Det var nok der idéen fødtes da jeg kjørte til og fra ­jobben», forteller Erevik som i dag er nestleder i Ringerikes Sparebanks Kulturstiftelse.

Ereviks idé begynte å ta form. Han mente at banken burde forhandle om å kjøpe stedet og gi hele fengselet i gave til byens befolkning i forbindelse med Hønefoss bys 150-årsjubileum.

Som tenkt, så gjort, og idéen om eventuelt kjøp av fengselet ble lansert for bankens styre. Ereviks forslag høstet applaus, og han fikk i oppdrag å gjøre noen sonderinger mot Hønefoss Fengselshage AS

om et eventuelt kjøp. Siden fredningsprosessen åpenbart gjorde at eiernes utbyggingsplaner ikke lot seg realisere, var de positive til et salg. Erevik fikk nå mandat fra styret om å få på plass en intensjonsavtale om kjøp av fengselet til beste for Ringerikes befolkning. Fra bankens side var man spesielt opptatt av at dette skulle være en gave til byen og ikke til kommunen.

Da nyheten om at banken skulle kjøpe fengselet ble sluppet i Ringerikes Blad, stod jubelen i taket, ikke minst hos gruppen «Four Pleasure», som holdt en spontankonsert i banklokalene samme dag nyheten kom på trykk.

Det var imidlertid noen detaljer som måtte avklares før et kjøp kunne finne sted. Først måtte banken gå noen runder med vernemyndighetene.

Det var spesielt den fremtidige bruken som sto på agendaen. For skulle man få til et bredt kulturtilbud i den gamle fengselsbygningen, måtte det ordnes slik at en kafé kom på plass. I tilknytning til kafeen var man også opptatt av at den ene luftegården skulle åpnes for å få plass til en attraktiv uteserver­ ing.

• 150 år

13

Etter at formalitetene var i orden, var over­tagelsen et faktum, og kjøpesummen ble på 3,9 millioner kroner. Men kjøpesummen var kun en del av gaven.

For skulle man gi en attraktiv gave til byen, måtte hele kvartalet pusses opp. Det ble derfor satt i gang omfattende renoveringsarbeider både innen­ dørs og utendørs, og den endelige summen på gaven ble derfor på hele 12,5 millioner kroner før man var ferdig.

14

• 150 år

En liten kuriositet i denne forbindelse er at siden gavesummen ble så stor, måtte faktisk banken søke om dispensasjon fra sparebankloven for å få gjennomført gaveprosjektet.

Arkitektfirmaet Sæther og Gythfeldt ble engasjert for å bistå med ulike løsninger for å gjøre fengsels­ kvartalet tilgjengelig. Det var viktig at eiendommen skulle bli en åpen og innbydende del av Hønefoss sentrum.

Fengselets totalrestaurering ble utført i tråd med Riksantikvarens føringer, og Tor B. Aslaksrud tok på seg oppgaven som ulønnet prosjektleder for arbeidene.

• 150 år

15

Alf E. Erevik – Mannen med idéen…

I våre dager ligger Fengselet fredelig og idyllisk til nede i Storgaten. Åpent og innbydende som det har vært siden åpningen i 2002. Kontrasten er stor til den opprinnelige straffeanstalten.

Det var Alf E. Erevik, i dag leder for Sparebankstiftelsen Ringerike, som var mannen bak idéen, og som tok initiativet til det Fengselet som vi kjenner i dag. Som administrerende banksjef i Ringerikes Sparebank hadde han merket seg den unike eiendommen i Stor­gaten hver dag på vei til jobb. Han hadde også lagt merke til at ting ikke helt falt på plass for den flotte eiendommen etter at den regulære fengselsdrift­en var over. Ulike tanker og prosjekter var blitt lansert og forkastet, og det hele så ganske usikkert ut.

Men plutselig var altså idéen der! Selve kongs­ idéen om å la banken kjøpe det gamle hjelpefengselet

16

• 150 år

som en kommende kulturinstitusjon og gave til byen.

Etter å ha latt tankene få modne en stund, presenterte Alf idéen for styret den 10. november 1998. Det hele ble svært godt mottatt, og siden det også nærmet seg byens 150-årsjubileum, hadde styret så smått begynt å tenke på ideer for en eventuell bygave. Det hele kunne ikke passet bedre, og banksjefen fikk derfor beskjed om å jobbe videre med saken. Sonderinger om et eventuelt kjøp ble gjort, og de daværende eierne var interessert i dialog. Avtale om kjøp av Fengselet ble derfor besluttet av bankens styre i mai 2001.

I dag er Alf E. Erevik svært fornøyd med utviklingen av Fengselet, og han ser til sin tilfredshet at ­stedet brukes mer og mer i ulike sammenhenger.

En god idé som absolutt ble til byens beste!

Thomas Klevjer – Fengselets første leder Thomas Klevjer var Fengselets første daglige leder, om vi ser bort fra gamle Ferdinand Falk da. Vi finner Thomas en vakker høstdag i full sving i atelieret ute ved Galleri Klevjer, hans eget kunstgalleri som for tiden er i ferd med å posisjonere seg langt utenfor Ringerikes grenser.

Thomas er hønefossgutt, men flyttet etter hvert til Drammen. Kontakten med Ringerike ble imidlertid pleiet godt, og ved juletider 2000 arrangerte han den aller første kunstutstillingen i Fengselets rettssal sammen med Birthe Møller, Anne Wærstad Bækkevold og Ellen Gilhuus. Altså snaut tre år før Fengselet offisielt åpnet.

Etter at banken kjøpte Fengselet, ble det viktig å få på plass en daglig leder. Thomas ble tilbudt stilling­ en som daglig leder våren 2002 og takket ja. Den 1. januar 2003 var han i gang, noe som samtidig innebar starten på en svært dynamisk periode i Fengselets historie. Oppgavene var mange. Først skulle det arrangeres offisiell åpning av Fengselet. Dette skjedde med brask og bram i april 2003, der Thomas var både regissør og konferansier. En forrykende forestilling hvor fanger kom krabbende over gjerder. Hagen var full av fornøyde besøkende og Lars Klevstrand sang «Slipp fangene fri, det er vår»! I tillegg skulle nødvendige ting som designprogram, logo og tusen andre ting på plass. «En ganske hektisk periode av mitt liv», bemerker Thomas tørt.

Høsten 2003 gikk en rekke arrangementer av stabel­ en. Thomas hadde et skarpt fokus på hvilke artister som var relevante for Fengselet, og de kom i tur og orden: Anne-Cath. Westly, Karl Erik Harr, Marie Bergman, Ole Paus, Anne B. Ragde, Tomm Kristiansen og mange flere. Dessuten var det på denne tiden at

også Jailhouse Rock så dagens lys i Fengselshagen.

«Jeg var opptatt av å benytte utearealene på best mulig måte», forteller Thomas. Samme år var det også stor Harry Potterfest i Fengselet. Dagbladet skrev entusiastisk: «Kuleste Harry Potterfest i Norges land!»

Etter som driften av Fengselet kom i gjenge, og Feng­ selet oppnådde den posisjonen det skulle ha, reduserte Thomas sin jobb til 50 prosent. For samtidig med Fengselet bygde han også opp sin egen gallerivirksomhet på Helgelandsmoen, noe som naturlig nok tok mye tid. Ved påsketider 2007 var Thomas Klevjers periode som daglig leder i Fengselet over for godt. Han sa opp stillingen og ble avløst av Ellen Sofie Aasheim som er daglig leder i jubileumsåret.

• 150 år

17

Fengselshagen – en liten oase i byen Mye av fengselets identitet henger sammen med den idylliske fengselshagen. For mange byer og hovedsteder er det viktig å ha en grønn lunge midt i sentrum. I Hønefoss hadde man hatt Søndre park i mange år, en flott park, men relativt langt unna sentrum, og i tillegg ganske ubenyttet. Med over­ tagelsen av fengselet, fikk byen plutselig en grønn oase midt i sentrum, og den skulle bli verdsatt. For etter at hagen ble åpnet opp og parken opparbeidet, strømmet fornøyde hønefossinger inn.

18

• 150 år

I dag koser skoleelever seg på plenene, pensjonister og andre nyter sine stille stunder på benkene, barne­ hager spiser nista si på trappa til fyllearresten, og naboene rusler gjennom «hagen sin» på morgen­ kvisten.

• 150 år

19

Mat og drikke må til… Å få på plass serveringsvirksomhet i fengselet var en viktig forutsetning for at Ringerikes Sparebank skulle kjøpe eiendommen. Det er ikke så vanskelig å forstå, for de fleste kulturinstitusjoner med respekt for seg selv har et godt serveringskonsept sentralt plassert i virksomheten. I banken forsto man at en attraktiv servering ville være med å støtte hele kulturkonseptet. Nettopp derfor ble det også gått noen innledende runder med vernemyndighetene i forhold til innplassering av en kafé samt uteservering før kjøpet. Det hele ble løst på en god måte med vernemyndighetene, og kaféen fikk plass i familien Falks gamle kjøkken og stuer. Og ved å fjerne en vegg i luftegården hadde man samtidig en av ­distriktets flotteste uteserveringer.

I dagens Brasserie Fengselet finner man de to gründerne, kjøkkensjef Morten S. Haakenstad og daglig leder Thomas Haugseth. Begge er innfødte ringe­ rikinger. Med seg på eiersiden har de også Sirèn Fossli Nilsen, Åsmund Rangnes, Nan-Ciu Chen og Chen Nan-Chun. Sirèn, Nan-Ciu, Thomas og NanChun var de fire som startet opp. Åsmund og Morten har kommet til som medeiere de senere år. Brasserie Fengselet eier dessuten 48 % av Leiv Vidar Slakterforretning. Eierskapet til slakterforretningen gjør at Brasserie Fengselet har tilgang til de beste råvarene.

Man kan kanskje si at de lever i en symbiose med Leiv Vidar.

«Vi åpnet Brasserie Fengselet den 9. januar 2009 med ønsket om å lage god mat og skape gode matopplevelser for ringerikingene. Da vi startet opp, hadde Stiftelsen drevet kaféen en periode etter at den forrige kafédriveren sluttet. Lokalene var både nyoppussede, delikate og innbydende, og vi trengte 20

• 150 år

ikke gjøre noe med dem. Vi startet ganske forsiktig, men opplevde allerede første året at vi doblet salget i forhold til det vi hadde beregnet. Vi ble raskt kjent for å lage god mat, og dette i tillegg til riktig prissetting gjorde at jungeltelegrafen begynte å virke. Vi har etter dette fått mange stamkunder, i tillegg til en rekke bedriftskunder og enkeltpersoner.

Samarbeidet mellom Stiftelsen og Brasserie Fengselet fungerer helt utmerket. Det er viktig å skape utvikling, og noen ganger legger vi opp opplevelsespakker sammen. Men bortsett fra det, så er regelen at det er åpen restaurant hver gang det er et arrangement i Fengselet.

I tilknytning til Fengselet finner man også byens beste uteservering med hele nitti sitteplasser», sier Thomas og Morten. «Den er verdifull for oss, selv om vi ikke egentlig har fått prøvd den fullt ut ennå på grunn av Jailhouse Rock og teltet som står her i juli og august.

Apropos Jailhouse, så må vi jo nevne at også Hønefossrevyen gir mye til Brasserie Fengselet i form av mange spisegjester i perioden. Revymåned­ en er den beste omsetningsmåneden i året.

I januar 2014 fylte Brasserie Fengselet fem år.

Siden dette falt sammen med fengselets 150-årsjubileum, hadde vi lyst til å gjøre en liten facelift i restauranten. Vi hadde offisiell åpning i januar 2014. Da presenterte vi ny innredning, samt at vi presenterte et helt nytt lunsjkonsept som vi har utarbeidet i samarbeid med Ørjan Johannessen, som for øvrig vant Bocuse d’Or Europa 2012 og ble Årets Kokk i Norge i 2013.»

• 150 år

21

22

• 150 år

Morten og Thomas forteller også at for å skape noe, har medaljen også en bakside. For driver man restaurant, må man samtidig regne med å gi slipp på det meste av alt annet liv. «Det blir vanskelig å ta ferie som vanlige folk. Det blir gjerne en livsstil, og det krever mer enn folk flest skjønner. Dessuten merker vi mye tøffere konkurranse i Hønefoss etter hvert. Det er mange serveringssteder i byen som konkurrerer om gjestene nå. Men vi møter marked­ et offensivt og hviler slett ikke på laurbærene», ­forteller de to videre. «Vi bytter meny fire ganger i året og søker å bruke de beste råvarene i hver sesong. Vi har også hele tiden jobbet med å lære

ringerikingene å spise fisk, da vårt inntrykk er at byen alltid vært et «kjøttdistrikt», hvor folk ikke har vært vant til å få servert fisk på spisestedene.

Kanskje med unntak av kinarestaurantene hvor ­ man gjerne får servert scampi. Dette ønsket vi på Brasserie Fengselet å gjøre noe med. Vi serverer derfor både flere fiskeretter samt blåskjell, som de første i Hønefoss. Vårt motto er i dag som i 2009: «Hjemme­laget mat fra bunnen av med kjærlighet til faget». Dette er viktig for oss, for vi skal ikke være noen snobberestaurant», avslutter Thomas og Morten.

• 150 år

23

Ringerikes Sparebanks Kulturstiftelse – eier og ­talentmotivator Ringerikes Sparebank hadde kjøpt fengselet, men likevel var man ikke helt i mål. For det var ikke bankens intensjon at fengselseiendommen skulle driftes og eies av banken selv. I stedet valgte man å etablere en kulturstiftelse som skulle stå for eierskap og drift. Den skulle bære bankens navn og fikk navnet Ringerikes Sparebanks Kulturstiftelse. Sam­ tidig overførte banken en solid drifts­kapital. Som leder for stiftelsen ble valgt Ragnar Nøklebye. Med seg fikk han et styre som i jubileumsåret ser slik ut: Kristin Ruud, SpareBank 1 Ringerike Hadeland; 24

• 150 år

Alf E. Erevik, Sparebankstiftelsen Ringerike; Tove Raastad Kvernberg, Ringerike kommune og Helge Stiksrud, Ringerike kommune.

Av stiftelsespapirene går det klart frem at banken og fengselsstiftelsen er seg sitt ansvar bevisst: «Stiftelsen skal utvikle og administrere virksom­ heten i kulturhuset med et bredt kulturtilbud, herunder formidling og salg av kunst og kunsthåndverk. Virksomheten skal også omfatte konserter, teater, forfatteraftener og andre kulturarrangementer tilpasset lokalenes begrensninger og muligheter…»

Kulturstiftelsen har også en annen viktig rolle. ­Ringeriksregionen har fostret en rekke fremragende kunstnere og utøvere på ulike felt, og hele tiden kommer det nye talenter til. Fengselet på sin side er opptatt av å skape en arena for talentene der det er mulig å fremføre og stille ut, men uten at det skal tappe en debutants lommebok fullstendig.

Dette gjør man ved å stille lokalene til rådighet for en rimelig penge. Fengselet bistår dessuten gjennom rene økonomiske tiltak. For ytterligere å understreke kulturstiftelsens store kulturengasjement i regionen opprettet man derfor «Talent­ fondet Celle­deling». Stipendet deles ut hvert annet år til spesielt talentfull ungdom, og i statuttene står det å lese at det gis midler til unge mennesker i alderen 16–25 år som har spesielle interesser innen utøvende kunst. Både utøvende kunstnere og grupper kan søke. Inntil 100 000 kroner deles ut hver gang, fordelt på ett til fem stipender.

Siden 2005 har disse mottatt ­stipendet: 2005

Marte Helleseter, Marie Gisselbæk, Mona Grenne, Inger Norwich, Madeleine Ossum.

2007

Monica Sik Holm, Rønnaug Rauk Sundling, Anders Langset

2009

Morten Hval, Ragne Marthe Gravdahl, Snorre Kiil Saga

2011

Petrus Andreas Christensen, Benjamin Olafsen Ree, Hanne Lilleeng Sætra

2013

Nikoline Roarsdatter Christensen, Kristoffer Solberg, Sarah-Erin Hurtado Bye

I tillegg deler Fengselet også ut Ringeriksstipendet.

Dette ble først opprettet i 2011, og det skal deles ut hvert annet år til en person som er medlem av en kunstnerorganisasjon tilknyttet Norske Billedkunstnere. Det var Anne Sophie Normann som mottok stipendet i 2012, og hun avholdt sin utstilling ­ i 2013. Ringeriksstipendet er på 50.000 kroner.

I 2014 er det Ottar Karlsen som er tildelt Ringeriksstipendet.

• 150 år

25

Øyvind Tingleff

26

• 150 år

Helaine Blumenfeld Billedhugger

Skule Waksvik

Skulptør

Kristin Andreassen

Keramiker

Erik Anfinsen og Jan Erik Willgohs

Kjell Bendiksen Grafiker og maler

Johan Fredrik Arntzen Billedhugger

Willibald Storn Grafiker og maler

Lars Erik Karlsen Grafiker

Johan Knoff Maleri

20 ÅRS JUBILEUMSUTSTILLING del 3 21. februar - 7. mars 2008

Sundgt. 3, 3510 Hønefoss Telefon 32 14 02 00 post@anfinsenkunst.no www.anfinsenkunst.no

Torsdag – søndag kl.12.00 – 16.00. Stengt mandag–onsdag.

Kulturstiftelsen Fengselet Storgt. 9, 3510 Hønefoss.

Telefin 32 12 45 01 post@fengselet.com www.fengselet.com

Magnus Petterson

• 150 år

27

Daglig leder Ellen Sofie Aasheim: «Gjør døren høy, gjør porten vid…»

Det er Ellen Sofie Aasheim som er fengselssjef. En jobb hun har hatt siden 2007. Ellen Sofie er på farten hele tiden i det gamle fengselsanlegget og er alltid i sving med noe som skal gjøres, fra å plukke sneiper og sjekke lyspærer til å administrere store prosjekter. Hun er vertinne, har tett samarbeid med Brasserie Fengselet, holder kontakt med og organiserer artister og kunstnere. Hun planlegger og gjennomfører arrangementer gjennom hele året, sørger for vedlikehold, og at hus og hage ser bra ut, avholder møter, har korrespondanse med myndighetene … Sånn går dagene for fengsels­ sjefen.

Ellen Sofie er født i Oslo, oppvokst på Ringerike og bosatt i Haugsbygd. Hun startet «jobbkarrieren» hos far og mor på Hønefoss Camping, Vandrerhjem og friluftsbad i 13-årsalderen. Campingavgift skulle innkreves, og Fox og Nox selges i kiosken. I flere år jobbet hun utenlands, først som au pair senere som reiseleder.

Ellen Sofie drev NAF Reisebyrå i Hønefoss i 13 år.

Senere var hun innom som salgssjef på Randsvangen Hotell, arbeidet i bemanningsbransjen, før veien endte opp i Fengselet. Den første tiden var hun kontordame for Thomas Klevjer. Etter at Thomas sluttet, ble det Ellen Sofie som rykket opp til fengselssjef.

Hun forvalter et helt kvartal midt i sentrum av Hønefoss, hvor hus og eiendom er fredet av Riks­ antikvaren. Dette innebærer at hun må forholde seg til en meget spesiell vedlikeholdsplan med mange restriksjoner og krav. I 2013 ble det utført en om­fattende utvendig og innvendig restaurering. Hele bygningsmassen ble grundig pusset opp og malt. «Det har vært en stor og omfattende jobb, men jeg er svært fornøyd med resultatet», sier Ellen Sofie tilfreds. «Dessuten ble hele bygget sprinklet med tanke på brann. Vi fikk oss en vekker da Hønefoss kirke brant», sier hun videre.

28

• 150 år

«I tillegg til å tilby konserter, utstillinger, teater, foredrag og kulinariske opplevelser har vi nå lagt bedre til rette for møtevirksomhet i Fengselet. Vi har inn­ redet tre celler, installert trådløst nett samt projektor og lerret.

For å understreke kulturengasjementet vårt, deler vi ut to stipend. Annet hvert år får unge, lokale talenter og etablerte billedkunstnere nyte godt av det.

Vi tilbyr også Fengselet som en arena der man kan holde sin første konsert eller utstilling uten å brekke ryggen økonomisk. Vi tror på mangfoldet av ama­ tører og profesjonelle om hverandre. Det ene skal ikke utelukke det andre. Jeg er opptatt av at det skal være en lav dørterskel her!

Fengselet er blitt en perle midt i Hønefoss sentrum!

Et sted der byens befolkning kan slappe av. Der man kan fornemme historien i den fredelige parken, eller sitte på byens flotteste uterestaurant. Her kan man delta på forskjellige kulturelle arrangementer i den gamle rettssalen, eller rett og slett bare nyte den unike atmosfæren i og rundt Fengselet. Byen er heldig som har en eier av fengselskvartalet som har et ønske om, og mulighet til, å ta så godt vare på stedet!

I 2014 fyller Fengselet 150 år. Eiendommen skinner! I mai markerer vi jubileet blant annet med å avduke en permanent utstilling i parken og ved å gi deg jubileumsboka som du nå holder i hånden. Begge er gaver fra oss i Fengselet!»

Kulturarbeidere i særklasse…

Bror Andersen og Erik Stokke arbeider med kultur­ basert næringsvirksomhet. Et fint ord, men disse gutta vet i aller høyeste grad hva de snakker om. Etter megasuksesser som Hønefossrevyen, Jailhouse Rock, O’jul med din glede og en rekke andre prosjekter har de levert kulturopplevelser til glede for distriktet gjennom mange år.

«Jeg var i sving nede i Fengselet allerede i 2004/2005», forteller Bror. «Da laget jeg Tuppeteateret sammen med Svein Olav Blindheim. Vi tenkte først på å bruke Søndre park, men det var mye hyggeligere å gjøre dette i Fengselet. Søndre park ble for langt unna. Deretter gjorde vi Strafferunden et par års tid. Også dette i samarbeid med Svein Olav Blindheim samt Thomas Klevjer i Fengselet.

Etter hvert fikk vi lyst til å gjøre noe mer enn Straffe­ runde og Tuppeteater. Vi var fasinert av bakgården og så at dette var en hyggelig innramming. Vi hadde faktisk lekt med tanken på en rockekonsert her helt siden 1998. Det virket så naturlig med Jailhouse Rock i Fengselet. Vi planla og prosjekterte konserten i 2006 og var klare til premiere året etter. Da kjørte vi sju forestillinger og hadde smekk fulle hus hver gang.

I år spilles Jailhouse Rock for åttende gang, og det er nå det største arrangementet etter revyen målt i antall spilte ganger og besøksantall. Det er alltid lokale folk i rollene, og ensemblet består i år som i fjor av Marte Helleseter, Alf Bretteville-Jensen, ­Henriette Bjertnæs Brørby og Bjørnar Reime Erlandsen. Jailhouse Rock kan vise til sterke tall med gjennomsnittlig 6-7 000 besøkende hvert år. I fjor kjørte vi hele atten forestillinger. Vi opplever det hele som et flott samarbeid mellom Fengselet, TBA og Brasseriet», sier de to fornøyd. «Vi må også føye til at det slett ikke

er tilfeldig at Jailhouse spilles etter sommerferien», sier Bror. «Revyen går i «feriepengetiden». I juli kommer imidlertid folk tilbake, og det passer derfor fint å legge Jailhouse til etter ferien. Det er moro å dunke litt skikkelig rockemusikk ut i byen», gliser de to kulturgründerne.

Begge er også skjønt enige om at Fengselet er en perle midt i sentrum av Hønefoss. «Det er viktig med en grønn flekk midt i byen, og som de fleste andre er også vi veldig glade i Fengselshagen. Fengselet har funnet sin form som et minikulturhus og en intim møteplass. Utfordringen er kanskje å bli der og ivareta det fine man har skapt», sier Bror. «Like viktig er det å ha med seg at Fengselet er en sentral del av det blomstrende kulturlivet i regionen. Vi for vår del liker begrepet «Levende by» og tror på det å skape gode arrangementer på flere arenaer. Kulturen er et lokomotiv og bidrar til å sette oss på kartet…»

• 150 år

29

Strafferunden

Lars Martin Myhre 30

• 150 år

Decibel

Jailhouse Rock

• 150 år

31

32

• 150 år

• 150 år

33

FEM FRA MUA: Hva syntes du om Fengselet som arena for musikklinja?

34

Ingvild Hasund, lærer:

Nora Fiskvik, 3 MUA:

Vi setter stor pris på Fengselet.

Et flott konsert­lokale for oss. Synes Fengselet er rause, som lar oss bruke den tiden vi trenger til forberedelse og gjennomføring.

Jeg er vokalist og har vært her ofte.

Alltid god stemning i Fengselet.

• 150 år

August Kløvstad Gudbrandsen, 1 MUA:

Jeg spiller piano samt at jeg komponerer musikk.

Syntes det er flott å få vise seg frem i Fengselet.

Jonas Essaih, 1 MUA:

Elisabeth ­Barlaug, 3 MUA:

Jeg har gitar som hovedinstrument.

Har vært her tidligere og synes dette er en bra arena å spille på.

Jeg er vokalist og synes det er et spennende og koselig sted å opptre på.

Mandag 10. og tirsdag 11. Mars kl.19.00

Vårstemninger velkommen til to konserter med elever fra musikklinja ved ringerike videregående skole i fengselets rettssal!

Her blir det musikk med fengende rytmer og vakre klanger. Kom og føl den gode vårstemningen musikkelevene formidler! Her skal det blomstre. det er vår!

intiMkonsert Med få plasser!

Bill. kr 100,ved inngang

STORGATEN 9 · HØNEFOSS · www.fengselet.com

• 150 år

35

36

• 150 år

Bygninger, hageanlegg og omgivelser Fra fengselsbygg og verneprosess til sentrumsidyll 1852

Hønefoss fikk bystatus

1860

Eiendommen ble kjøpt av Staten for 400 spesidaler

1864

Hønefoss distriktsfengsel sto ferdig

1875

Naboeiendommen Skøyengården i Stangsgate 7 sto ferdig

1897

Nytt plankegjerde ble satt opp rundt eiendommen

1904

Navnet ble endret fra Hønefoss distriktsfengsel til Hønefoss hjelpefengsel

1925

Central Pensjonat på den andre siden av Storgaten ble grunnlagt av frøken Anna Eskestrand

1932

Ny sidebygning sto ferdig

1957

Fyllearresten ble flyttet til Karlsengården

1986

Naboeiendommen Hønefossenteret Kuben sto ferdig

2001

Hagelaget med Marit Hagen i spissen tok ansvaret for Fengselshagen

2002

Fengselet gis i gave til byen fra Ringerikes Sparebank

2013

Fengselet ble malt og renovert av malerfirma Ivar Andreassen fra Jevnaker

• 150 år

37

FRA FENGSELSBYGG OG VERNEPROSESS TIL SENTRUMSIDYLL

E

n gang i tiden var fengselskvartalet kun en samling grå og utilnærmelige bygning­ er i Storgaten. En litt dyster bygningsmasse innrammet av høye plankegjerder med piggtråd på toppen. Fra tid til annen kunne en se en politibil kjøre ut eller inn. Noen forbipasserende fikk kanskje et glimt av noen lute, grå skikkelser som ble ført inn til soning i all sin avmakt og for­ bitrelse. Eller kanskje en utydelig skikkelse i et av vinduene i annen etasje som vinket matt til noen hastig forbipasserende i Stangsgate.

Det var selvfølgelig en mening med dette dystre inntrykket. Fengselet ble bygget for å straffe og korrigere folk som var kommet galt ut i livet, og det var slett ikke ment å være et hyggelig oppholdssted!

En ung kjøpstad og et nytt distriktsfengsel I 1852 fikk Hønefoss status som kjøpstad. På denne tiden skjedde det mye med selve byutviklingen, og utover fra 1850-tallet ble det reist en rekke store bygårder på «Søsia». I 1888 var det en mer eller mindre sammenhengende rekke store bygårder fra øverst i Stabells gate og nedover Storgata til Bloms gate.

Etter den tid har Hønefoss sentrum bestått av to sentrale områder, Nordsida og Sørsida.

38

• 150 år

Siden Hønefoss hadde fått bystatus, var det derfor ikke unaturlig for myndighetene å legge et distriktsfengsel til den unge byen, slik man hadde gjort på Kongsberg, selv om denne byen er betydelig eldre.

Staten kjøpte den noe avsidesliggende tomten allerede i 1860 for fire hundre spesidaler.

Eiendommen falt naturlig nettopp fordi den på denne tiden lå litt tilbaketrukket fra det øvrige bylivet. Myndighetene mente at anlegget burde plasseres godt utenfor byen, slik at det ikke skulle komme i konflikt med det øvrige bylivet. Men de tok grundig feil. For både fengselet, og senere kornsiloen, ble som kjent trukket litt ut fra byens sentrum. I begge tilfeller uten tanke på at en by vil være i stadig utvikling og vekst. Som vi vet i dag, ble begge liggende midt i henholdsvis sentrum og boligstrøk.

Byggingen tok ikke til med en gang, men i 1863 startet byggeprosessen. Da gikk det til gjengjeld ­ raskt, og fengselsanlegget stod ferdig allerede året etter. Det ble et staselig bygningskompleks i sveitser­ ­stil med innslag av senempir tegnet av arkitekt Henrik Thrap-Meyer fra Kristiania. Hovedbygning­ en ble oppført som en lav halvannenetasjes bygning. Første etasje er i tømmer, mens annen etasje trolig er i bindingsverk. Huset ble videre kledd med original stående skyggepanel med et bredt bånd oppunder gesimsen.

De aller fleste vinduene i 1. etasje er originale krysspostvinduer av sen­empirtype. Geriktene er av klassisk type, og hoveddøra er tofløyet med glass i øvre del og med overlysvindu.

Distriktsfengselet ble for øvrig bygget etter de samme tegningene som også ble benyttet for distriktsfengslene i Hokksund og på Nesbyen.

• 150 år

39

40

• 150 år

Den 22. januar 1864 var det offisiell åpning, og fengselet hadde da plass til 17 innsatte fordelt på 12 ­celler. I tillegg hadde politiet to celler som ble brukt til drukkenskapsarrest, ventecelle og sinns­ sykearrest. På åpningsdagen hadde en rekke av byens prominente borgere funnet veien til Stor­ gaten. Det hadde også Ringeriges Ugeblad, som omtalte åpningen i datidens svulmende ordelag.

I 1904 ble navnet endret fra Hønefoss distriktsfengsel til Hønefoss hjelpefengsel, men uten at dette skapte noen endringer i driften. Den fortsatte på samme måte.

Det var ellers stadig vedlikehold på det staselige fengselsanlegget. I 1913 ble fengselet malt om, og de originale fargene i oker ble nå erstattet med hvitt og grått.

Luftegårdene var omgitt av høye gjerder for at de innsatte ikke skulle se sine medfanger når de var ute. Sikringssonen, som skulle være minst ti meter, var begrunnet med at ingen uvedkommende skulle kunne se ned i fengselsgården fra en høyde eller bygning i nærheten.

Nytt plankegjerde ble satt opp av byggmester Holth i august 1897 for 1,80 kroner per løpemeter.

• 150 år

41

En «på-tår» fra utsiden Etter som årene gikk, vokste den lille byen, og soningsbehovene endret seg i takt med tiden. Cellene inne i fengselet måtte etter hvert benyttes til soningsfanger, og det ble derfor vanskelig for politiet å få plass til drukkenskapsarrestanter. Den 4. mai 1932 sto derfor en sidebygning til fengselet ferdig.

Her ble det innredet tre celler til bruk for politiet, og en rekke av byens tørste fugler fikk en tur innom her for en liten tørkeperiode fra tid til annen. Uheldigvis var vinduet bak fyllearresten montert slik at det også kunne åpnes fra utsiden uten særlige problemer. Dette gjorde at mang en drukkenbolt fikk en kjærkommen «på-tår» fra utsiden mens de satt inne. Noe som igjen gjorde at mange av dem, om mulig, var enda fullere da de slapp ut, enn de hadde vært da de ble innbrakt.

Denne fyllearresten ble brukt av politiet helt frem til 1956, da det som erstatning ble bygget tre celler i kjelleren på «Kammeret» i Karlsengården.

42

• 150 år

Etterkrigstid og dagligliv Etter frigjøringen senket roen seg igjen, og fengsel­ et var atter preget av vanlige innsatte, og ikke minst rettssaker. Den ærverdige rettssalen var i bruk helt frem til 1963. Da ble den flyttet til Sorenskriver­ gården, og det originale interiøret ble demontert og lagret.

Fengselsvesenet hadde selv ikke behov for rommene som hadde huset rettssalen. Men man fant likevel raskt nye bruksområder for den gamle rettssalen. Den ble nå leid ut til Sivilforsvaret som mobiliseringslager, en avtale som varte helt frem til 1983. Da ble avtalen sagt opp, og Sivilforsvaret ­flyttet sine lagre til den nye brannstasjonen på Eikli.

Det var ikke til å komme fra at fengselskvartalet etter hvert var upraktisk som fengsel. Tiden begynte å tære på det gamle anlegget, og det var behov for ganske omfattende utbedringer. I 1959 kom det en stortingsmelding om de gamle hjelpefengslene i Norge. Her gikk det frem at eiendommen skulle fraflyttes, men det sto ikke noe om når.

Etter stortingsmeldingen hadde Fengselsvesenet på eget initiativ utarbeidet nye planer for det gamle hjelpefengselet. I 1961 ble det derfor lansert tanker om oppføring av et helt nytt fengselsbygg i fengselshagen. Men det ble med planene, og årene gikk.

Myndighetene gjorde ikke mer vedlikehold enn strengt tatt nødvendig for å opprettholde drift­ en. I 1963 ble hele fengselseiendommen malt av malermester Helge Østlund, og i 1969 ble alle slopsinkene byttet ut med vanlige toaletter.

Utover 1970- og 1980-tallet fortsatte fengselet sin grå festningslignende og uinntagelige rolle som den alltid hadde hatt. Fengselsbetjenter, fangetransporter, høye gjerder og piggtråd preget fortsatt kvartalet, og folk flest hadde fortsatt ikke noe mer bevisst holdning til stedet enn at det var en adresse man hastet forbi på sin vei opp eller nedover Storgaten.

Det var likevel ting i emning. Fengselet var utdatert etter å ha vært i bruk helt siden 1864. De tekniske sikkerhetssystemene var nok omfattende og ganske oppdaterte, men selve bygningsmassen var uhensiktsmessig. Det var også arbeidsforhold­ ene for de ansatte. Med kun ett toalett i første etasje og en dusj på deling, var ikke dette i tråd med tidens krav. Heller ikke for de innsatte var det gode sanitærforhold. Det var kun dobøtte på cellene. I gamle dager ble disse tatt vekk om morgenen gjennom et hull i veggen. Det er fortsatt mulig å se merker etter denne lemmen. Og sengebenkene, de ble selvfølgelig låst opp til veggen om morgenen.

• 150 år

43

Randi Skaug – eventyrer som lever av å skape fengslende øyeblikk…

Randi Skaug er et spennende møte. Et friskt pust av en dame som har opplevd mer enn de fleste. For hør bare på denne merittlisten: Første norske kvinne på Mount Everest, besteget «Seven Summits» (den høyeste toppen på hvert kontinent), vært i 75 land, medlem av Explorers Club, har tittelen eventyrer, bare for å nevne noe… «Akkurat det der med å bli første norske kvinne på Mount Everest hadde jeg ikke tenkt på at det var mulig å bli», sier hun. «Ikke før Cecilie Skog plutselig sto frem i pressen og sa at hun skulle bli det.»

Men bortsett fra alle merittene, er Randi ei helt vanlig jente fra en gård i Åsbygda. Og selv om hun i dag bor rett ved kanten av Nordmarka i Oslo, er det likevel på Ringerike hun føler at hun har røttene sine trygt forankret. Randi er dessuten svært påpasselig med at det skal høres at hun er ringeriking. Hun har beholdt r­ ingeriksdialekten bedre enn de fleste. «Det er viktig. Det har noe med identiteten vår å gjøre», sier hun bestemt.

Etter endt utdannelse som siviløkonom og deretter om lag tjue år i næringslivet i bedrifter som IBM, TBK, VG og Texaco, reiste hun seg en dag fra direktørstolen og begynte å tråkke sine egne spor. Jeg ønsket rett og slett å ta beslutningene i mitt eget liv. Derfor etablerte jeg mitt eget firma. Her er jobben å holde foredrag, arrangere medarbeidersamlinger, skrive bøker og gjøre styrearbeid. Fokus er på gjennom­ føringsevne. «Jeg ønsker å inspirere andre til mestring og gjennomføring», sier hun.

Hennes nyeste eventyr er «Sakteruta», en kajakkferd langs kysten av Nord-Norge. «Jeg drar innom i stedet for å padle forbi og får dermed med meg det nord­ norske folkelynnet. Jeg er opptatt av å motvirke at absolutt alt skal haste så veldig. Det handler både om å skape fengslende øyeblikk, og det handler om å få dem med seg. Rett og slett å være til stede i det du står i.»

Randi har skrevet tre bøker: «Mot toppen», «Drømmeturer i Norge» (hvor to av turene er på ­Ringerike) og «Finn Kongefølelsen». Den siste inneholder ti teknikker til personlig mestring. 25 % av inntektene av bøkene hun selger selv går til utdanning i Nepal.

Randi Skaug trakk fullt hus under sitt foredrag i Fengselet, og hun er full av begeistring for stedet: «Når jeg tenker på Fengselet, er det første bildet jeg får i hodet de flotte rosene i hagen. Den flotte parken som ligger midt i byen. Og så tenker jeg ikke minst på det fantastiske i at man har klart å beholde Fengselet som et dynamisk kulturminne der folk kan oppleve og nyte alt det spennende som skjer på kultursek­ toren. Et sted hvor folk rett og slett kan få sine egne fengslende øyeblikk…

Jeg kommer gjerne igjen», avslutter Randi Skaug.

44

• 150 år

På lag med vernemyndighetene…

På denne tiden hadde vernemyndighetene kommet på banen. De var klar over eiendommens historiske verdi, og i 1987 fikk fengselsmyndighetene en anmodning fra Riksantikvaren om at alle endringer og installasjoner som ble foretatt, måtte være reversible. Det var viktig at alt skulle kunne tilbakeføres til det originale, et pålegg som ikke gjorde det enklere for Fengselsvesenet å skape praktiske soningsforhold.

På 1980-tallet gikk det nærmest i ett med skader, utbedringer og ulike pålegg fra myndighetene. I 1984 oppdaget man hussopp i gulvbjelkene. Året etter måtte bygningene ha ny takstein, og i 1988 var til alt overmål kommuneoverlegen svært kritisk til hygienen i fengselet og krevde strakstiltak.

• 150 år

45

Fredningsvedtaket med hjemmel i § 15 omfatter alle bygninger på eiendommen: hovedbygning med rettssal og leilighet, sidefløy med celler og lufte­ gårder, samt frittstående uthus. Fredningsvedtaket omfatter bygningenes eksteriør og interiør. Fredningsvedtaket med hjemmel i § 19 omfatter resten av kvartalet som er avgrenset av Kong Rings gate i nord, Storgaten i øst, Stangsgate i sør og Norderhovsgaten i vest. Dette arealet består av hage med plen, en del busker og trær…

Slik lyder fredningsvedtaket av 22. mars 2002. Det første varselet om oppstart av fredningssak ble imidlertid sendt i et brev av 28. januar 1999. Men etter at fredningssaken var startet opp, ble eiendommen kjøpt av Hønefoss Fengselshage AS. Den nye eieren hadde intensjoner om kommersiell utvikling av fengselskvartalet. Dette ble en utfordring for vernemyndighetene, og det hele kulminerte i et brev av 13. oktober 2000 hvor det ble slått fast at utbyggingen var i konflikt med anleggets verne­ verdi. Deretter ble fredningsforslaget sendt ut til høring. I løpet av høringsperioden ble fengselskvartalet solgt videre til Ringerikes Sparebank. Siden bankens planer for fengselskvartalet ikke var kommersielle, men tvert i mot at man som ny eier ønsket å bidra med ressurser til bevaring og restaurering, så var dette eierskapet mer i tråd med vernemyndighetenes ønsker for stedet.

En fredet bygningsmasse er betydelig mer krevende enn andre bygninger. Alt utover vanlig vedlikehold skal godkjennes, og siden fredningen omfatter alt både utvendig og innvendig, er det et omfattende regelverk å forholde seg til. For banken var det likevel viktig at man fikk lov til å gjøre enkelte tiltak for å gjøre anlegget mer attraktivt og anvendelig for 46

• 150 år

byens befolkning. Men siden dette kanskje kunne være i konflikt med regelverket, ble arkitektfirmaet Sæther & Gythfeldt engasjert av banken for å bistå angående kjøpet. Banken uttalte i et brev at om et kjøp skulle bli aktuelt, måtte grøntområdet rundt fengselet åpnes som park med mulighet for rekreasjon og hvile for byens befolkning.

Dessuten var det ønske om å ta i bruk indre lufte­gård til en liten uteservering, der også lokale musikkgrupper kunne opptre i sommerhalvåret.

Det var også viktig å tilrettelegge for kafédrift inne i fengselsanlegget. Ikke minst ønsket man seg også et fremtidig og nært samarbeid med vernemyndig­ hetene, slik at bruken ikke skulle komme i konflikt med de antikvariske verdiene. Etter en god dialog mellom vernemyndighetene og banken endte det hele opp med formell fredning av hele fengselskvartalet i 2002.

Kulturvernkonsulent Jørn Erik Jensen arbeider i utviklingsavdelingen i Buskerud fylkeskommune.

Formelt er det slik at det er Riksantikvaren som fatter vedtak om fredning, men forvaltning av ­ ­fredede bygninger og anlegg er delegert til fylkes­ kommunen.

Jensen sier at i forbindelse med tilretteleggingen av fengselet da banken overtok, måtte man strekke seg langt. En vegg ble fjernet i kaféen, hagen ble åpnet opp, og kafé kom på plass. I slike saker handler det om å få til kompromisser mellom det eierne primært vil, og det fylkeskommunen ønsker. Sånn sett sa fylkeskommunen ja til det meste. Stedet har både en sosial- og kulturhistorisk verdi i tillegg til det som går på selve symbolverdien og den arkitek­ toniske verdi, forteller Jørn Jensen.

«Vi mener at både banken, stiftelsen og daglig leder gjør en god jobb for å ta vare på det gamle fengselsanlegget. De spør hver gang noe skal gjøres, noe vi selvfølgelig er svært fornøyd med. Både den første lederen, Thomas Klevjer, og dagens leder Ellen Sofie Aasheim, har vært og er svært enkle å samarbeide med. De forstår at dette er et viktig kulturminne hvor man ikke bare kan gjøre som man vil. Vi er totalt sett veldig fornøyd fra Buskerud fylkeskommunes side med hvordan driften av fengselet er i dag», avslutter kulturvernkonsulenten fornøyd.

• 150 år

47

En hage til glede For å anlegge og vedlikeholde det flotte parkanlegget ble det inngått samarbeid med Hageselskapet Hole og Ringerike i 2001. Det skulle hovedsakelig bli Marit Hagen som tok ansvaret for blomster­bed og busker i hagen. 23 typer roser og hele 46 ulike stauder ble pleiet av Marits grønne fingre.

Hun skapte hagen til en perle det gikk gjetord om, langt utenfor Ringerikes grenser. Innsatsen ble tyde­ lig verdsatt, og i 2005 fikk Marit Hagen Venstres Miljø­pris samt Det norske hagelagets hederstegn i 2009.

I 2012 trakk imidlertid Marit Hagen seg tilbake, og i dag er det de to vaktmestrene Knut Erik Benstigen og Rune Jansen fra Eiendomsservice AS som holder Fengselshagen i orden. I tillegg har Fengselet avtale med Fontenehuset som holder blomsterbedene i stand, plukker søppel og ellers sørger for at alt ser fint ut. Og for de som ikke vet det, så er det hver vår planteloppemarked i Fengselshagen.

48

• 150 år

Fengselet? Det er hagen vår, det…

De bor helt på toppen av Hønefoss, ekteparet Tjøm. Fra sin leilighet på toppen av Kuben følger Berit og Oddvar med på det meste i byen vår. Nesten som Tobias i tårnet følger de også med på hva som skjer i Fengselet. Levende opptatt som de er av det idylliske fengselsanlegget.

Som da det ble gjort fargeprøver på et av vinduene i 1. etasje mot Kuben. Det hele ble nøye overvåket av ekteparet Tjøm som fra taket av Kuben vurderte resultatet sammen med fagfolkene i Fengselet – selv om de kanskje ikke visste om hverandre.

De to har bodd lenge i Hønefoss. Oddvar kom til Hønefoss som rekrutt i 1949, mens Berit kom flyttende fra Oslo i 1957. «Ja, hvis ikke vi er ringerikinger, så er det ingen som er det!», slår Oddvar bestemt fast.

Etter et langt militært liv for Oddvar i inn- og utland, og etter et liv som bankansatt for Berit, så er det på toppen av Kuben, skrått ovenfor Fengselet at de liker å være.

«Fengselet er virkelig et klenodium og har bidratt til at Hønefoss i dag er blitt en kulturby. Og Fengselshagen er blitt flott. Vi kaller den bare for hagen vår», sier Oddvar. «Det er flott å se at ungdommen i Hønefoss bruker fengselshagen aktivt», sier Oddvar som forresten i flere år møtte fast i rettssalen som domsmann under utallige saker som ble ført der.

«Vi har også vært i Brasseriet og spist», forteller de to entusiastisk. «Veldig god mat, og vel verd et besøk for de fleste. Kort sagt, vi er glade for at Stiftelsen sikret Fengselet til beste for innbyggerne. Men husk, vi følger med her oppe fra», humrer de to fra femte etasje på den andre siden av gaten.

• 150 år

49

Celler og rettssal kan leies til ulike formål.

50

• 150 år

• 150 år

51

e tør Elias Drang

Fengselsinspek

52

• 150 år

Menneskene bak Fengselet Stemmer fra Fengselet I løpet av 150 år har mange mennesker vært tilknyttet fengselet. De fleste har gått inn i historien som en av de mange, men de har vært viktige personer som alltid har driftet og skjøttet anlegget gjennom sitt daglige arbeid. Andre har vært mer synlige:

1864

Fredrik Ferdinand Falk fra Hadsel i Nordland blir ansatt som vaktmester

1901

Vaktmester Falk dør, og hans sønn overtar

1935

Elias Drange overtar som fengselsinspektør

1990

Masseflukt fra Hønefoss hjelpefengsel

2002

Thomas Klevjer blir ansatt som daglig leder

2004

Tuppeteateret går av stabelen

2006

Anfinsen Kunst AS bruker Fengselet til galleri Årlige utstillinger frem til 2013

2007

Ellen Sofie Aasheim blir ansatt som daglig leder

2007

Jailhouse Rock spilles for første gang

2013

Urpremiere på familiemusicalen «Piken med fyrstikkene» av og med Monica Sik Holm

• 150 år

53

STEMMER FRA FENGSELET

D

en første fengselsbestyreren, eller vagt­ mester som det het den gangen, var Fredrik Ferdinand Falk (1827–1901).

Han kom flyttende helt fra Hadsel i Nordland sammen med sin kone Laura Erasmine, to døtre og tre sønner. Det var forresten den ene datteren, Inga Serine, som senere skulle starte sin kjente manufakturforretning på Søndre Torv, der SpareBank 1 Ringerike Hadelands hovedkontor ligger i dag. Falk fikk også med seg to «sluttere», eller fengselsbetjenter som er den korrekte betegnelsen i dag, til å passe på fangene. Familien Falk bodde i fengselet i mange år med sine hester, kuer og sauer.

For husdyr måtte nemlig til, og de måtte dessuten holdes av bestyreren selv. Rundt fengselsanlegget var det åker- og beiteland. Og siden det var fru Falk som hadde ansvaret for fangeforpleiningen, måtte råvarene avles og dyrkes av bestyrerparet selv.

54

• 150 år

«Undertegnede fredlyser herved den Distriktsfeng­ selets omgivende Have mod uvedkommende Dyrs, saasom Grises, Hundes og Faars indtrengen i samme, enten for at sparke, rode, jage eller græsse…»

Slik lød vagtmester Falks ironiske annonse i Ringeriges Ugeblad i 1874. Om annonsen hadde den ønskede virkning vet vi imidlertid mindre om.

Etter at fru Falk gikk bort, ansatte vagtmesteren to tjenestejenter til å sørge for fengselshusholdningen.

Fredrik Ferdinand Falk fortsatte som vagtmester og sjef i fengselet helt frem til sin død den 3. august 1901. Da ble han etterfulgt av sin sønn, Hans Leganger Reusch Falk. Han ble ansatt i stillingen den 23. desember samme år etter først å ha vært kon­stituert i stillingen en stund. Hans Falk ble så etterfulgt av Egil Ekeberg i 1922, og i 1935 overtok Elias Drange.

Roar Jegtvolden – fengselsbetjent helt til slutten…

En av de som har hatt det gamle fengselet som sin arbeidsplass gjennom årene, er Roar Jegtvolden.

Han kom til Hønefoss hjelpefengsel som ung fengselsbetjent i 1978 fra Ullersmo, der han hadde gått aspirantperioden sin. For ham var det som å komme til en annen verden. Fra høyrisikofengselet Ullersmo til det landlige og litt pittoreske Hønefoss hjelpefengsel hvor skuldrene var litt mer senket.

Jegtvolden er med oss på en liten rusletur i fengsel­et, og han forteller:

«Det var en hyggelig arbeidsplass og noe helt annet enn de forholdene jeg var vant til fra Ullersmo. Da jeg kom hit i 1978, var det fire fast ansatte i tillegg til inspektøren. Senere ble det to på dagvakt og en på natta.

Når det gjelder selve interiøret, så er jo retts­ salen og Brasseriet selve hjertet i Fengselet i dag.

Den gangen jeg jobbet her, kom man inn hoveddøra nede, og den første døra inn til venstre var kontoret til inspektøren. Og rett over gangen, i de to store rommene som i dag huser Brasseriet, var stuene til inspektøren. Og pussig nok, den gamle rettssalen var kun en lagerplass slik den hadde vært helt siden den ble nedlagt i 1963.

• 150 år

55

Selve kjøkkenet lå på samme stedet som det gjør i dag. Og akkurat som i gamle Fredrik Falks dager, så var det kona til fengselsinspektøren som hadde ansvaret for kjøkkenet og maten til fangene. Denne ordningen varte faktisk helt frem til 1980/81.

For å fordele maten, var det en fast ganggutt i hele fengselet. Det var en betrodd fange som hent­ et mat og gjorde annet forefallende arbeid. Kona på kjøkkenet åpnet det øverste vinduet i kjøkkenet mot luftegården, og ganggutten hentet maten på brett før han fordelte maten til cellene inne.

En gang hadde fengselsinspektøren et av barnebarna sine på besøk. Da ganggutten skulle hente brettet sitt, dukket det plutselig opp et lite blidt hode fra skap­et hvor pjokken hadde gjemt seg. «Hei, er du kjeltring du, da…?» spurte pjokken. «Ehh, ja, jo, jeg er vel det», svarte ganggutten før han litt beskjemmet skyndte seg bort til kjøkkenvinduet etter maten.

Når vi kom opp trappa til 2. etasje, var besøksrommet rett inn til venstre, inne i glassburet slik at vi kunne følge med på besøket. Og på kontoret som i dag huser den nåværende fengselssjefen, var det vaktrom. I dag er det gitter på vinduet, men det var det ikke i 1978.

Selve loftet ble ikke benyttet i min tid. Men jeg er blitt fortalt at det var snekkerverksted oppe på loftet i gamle dager.

Og så var det cellene, da. På celle nr. 1 bodde det tre fanger. Dette var for øvrig den eneste cella beregnet for tre mann. Det gjaldt selvfølgelig å finne tre personer som kunne holde ut med hverandre. Men det gikk egentlig greit. De andre var kun eneceller.

Celle nr. 2 kalte vi for vandalcelle. Den var beregnet for utagerende fanger.

56

• 150 år

Jeg husker spesielt en gang da celle nr. 6 ble rasert midt på natta. Jeg var alene på vakt og måtte få hjelp fra politikammeret. En politibetjent kom løpende opp fra kammeret nede i Karlsengården, og sammen fikk vi raskt kontroll på fangen. Han ble tatt med ned på kammeret og puttet rett på glattcelle.

En gang på 1980-tallet satt en av byens fuktige «kjendiser» i samme celle. Vedkommende var spesielt kjent for sin kraftige og høye stemme og for sitt noe fargerike vokabular. 1. mai dette året gikk demonstrasjonstoget forbi i Stangsgate, og demonstrantene viftet med bannere samtidig som de ropte «Nei til politivold» – et slagord som var spesielt populært dette året. Dette irriterte vår «kjendis», som i bunn og grunn var en grei og real mann, men som dessverre var kommet galt ut i livet. Han hadde slett ikke noe uoppgjort hverken med fengselsves­ enet eller politiet. Da 1. maitoget var rett utenfor vinduet, brølte han ut av en luke i cellevinduet så det ljomet nede i gaten: «Hold til helvete kjeft! Dette har dere faen meg ikke greie på!» Dette hadde en viss virkning, og ropene stilnet brått.

Som i mange andre fengsler, var det også i Hønefoss hjelpefengsel rømningsforsøk fra tid til annen. Det var stadig vekk forsøk på filing på gitrene, siden enkelte innsatte klarte å smugle inn små filer.

I celle 3 var en fange på vei ut vinduet en natt etter å ha fått smuglet inn en liten fil. Det var kun én mann på nattevakt, og han hørte ingen ting. Men flukten ble brått avverget da fangen på nabocella meldte fra!

En gang klarte imidlertid en rekke fanger å stikke av, og det helt uten hjelp av filer. Dette skjedde i 1990. Halvparten av fangene, eller seks av elleve innsatte, klarte utrolig nok å rømme gjennom en dør som ikke var låst. Det var imidlertid ufarlige

Fengselsbetjent Kåre Huseby i luftegården

fanger, og det var aldri noen fare for omgivelsene.

Både fengselsbetjenter og politi deltok i den intense jakten på rømlingene som alle ble pågrepet i løpet av natten.

Også ute i luftegården kunne det gå varmt for seg.

Men som regel var det slik at innsatte fra Hønefoss passet på at ting ikke utviklet seg. En gang gikk en gjeng med innsatte fra Oslo på en av fengselsbetjent­ ene. Det hele kunne ha utviklet seg til en stygg sak, men fangene fra Hønefoss stormet til, og det hele gikk heldigvis bra. «Vi følte oss faktisk tryggere når vi var sammen med fem fanger istedenfor én. For da fikk vi alltid hjelp av de fire andre om en av fangene skulle lage bråk…»

• 150 år

57

Rønnaug Rauk Sundling: Godt å komme til breddehuset Fengselet!

Sopranen Rønnaug Rauk Sundling er operasanger og musikalartist. Etter endt utdannelse ved Operastudio 67 i Stockholm og Royal Academy of Music i London arbeider hun nå på operascener, i konsertsaler og teatre både i Skandinavia, Italia og Storbritannia. Rønnaug har rukket å gjøre mye etter utdannelsen, og hun har vært innom Fengselet titt og ofte med opptredener.

«Jeg fikk prisen Celledeling fra Talentfondet i 2007 sammen med Anders Langset og Monica Sik Holm. Dette ble en kickstart for karrieren», forteller Rønnaug.

Selv om Rønnaug har base i Oslo og arbeider mye i utlandet, er hun likevel ofte innom distriktet. «Jeg har slett ikke vokst ut av Hønefoss, og jeg husker meget godt der jeg begynte. Med oppvekst på Jevn­ aker og i Hole og familie i Hønefoss på morssiden var ikke veien lang til Fengselet og Thomas Klevjer for en

58

• 150 år

entusiast­isk student med eksponeringsbehov. Jeg er veldig glad og takknemlig for at Fengselet tok en sjanse da de takket ja til meg den gangen. En ung og kreativ sanger med mange ideer», ler hun. «Men, jeg ble tatt i mot med åpne armer, og sånn har det vært siden. Det har siden blitt mange opptredener i Fengselet, fra lyrikk­aftener til kabareter. Jeg er fortsatt innom fra tid til annen.»

Mange husker kanskje også operakonserten med sopranene Lucy Goddard og Elaine Tate, studievenninner av Rønnaug fra konservatoriet i London, hentet spesielt til Fengselet for anledningen.

«Jeg har alltid hatt en meget positiv dialog med Fengselet og Ellen Sofie og blir møtt med profesjonalitet, effektivitet og glede. Jeg mener bestemt at Fengselet er et unikt sted, et kulturelt breddehus som jeg og hele ringeriksregionen er stolte av.»

Monica Sik Holm: Fengselet, et kulturhus for mange!

Monica har gjort mye i løpet av sine 25 år. Vi kjenner henne fra ulike oppsetninger, og ikke minst musikal­ en Bucuresti. Hun er utdannet ved LIPA i Liverpool, men er i utgangspunktet et av talentene som er klekket ut hos Hilde Dahlen og musikklinjen ved Ringe­ rike videregående skole.

Opprinnelig er hun fra Vik i Hole, men hun bor i dag i London, der hun komponerer, går på auditions og jobber med diverse produksjoner. For tiden er det øvelser til Beatlesshowet «The Magical Mystery Four», som skal turnere på cruiseskip verden rundt, etter lengre tid i arbeid som syngende servitør på Piccadilly Circus. «Jeg trives med å pendle mellom London og Ringerike. Jeg er nemlig litt rastløs av meg, og føler at jeg på denne måten får med meg det beste fra to steder.»

I november satte jeg opp «Piken med fyrstikkene» hvor vi faktisk snudde rettssalen speilvendt, slik at publikum satt oppe på scenen, mens handlingen foregikk nede på gulvet. Det fungerte kjempefint. Fengselet er en flott arena. Lite og intimt, og virkelig et sted hvor man gjerne kan prøve ut nye ting. Det er dess­uten flott at Brasseriet er koblet til Fengselet. Utelivet har kommet seg i byen de siste årene.

Fengselet oppleves som et kulturhus for mange, og daglig leder Ellen Sofie er alltid åpen for nye idéer.

Jeg har aldri fått nei når jeg har spurt om noe. Fengselet og jeg er på mange måter blitt gjensidig kjent, og det er enkelt å samarbeide», avslutter Monica Sik Holm.

I 2007 fikk Monica Celledelingsstipendet sammen med Rønnaug Rauk Sundling og Anders Langset.

«Dette var inspirerende. Ikke først og fremst på grunn av pengene, men like mye fordi noen faktisk hadde tro på meg. Det var det første stipendet jeg noensinne hadde fått, og det ble derfor et skikkelig push.

Jeg begynte å skrive på musikalen Bucuresti i 2005, og det var premiere i april 2007, altså uken etter at jeg fikk stipendet. Så det ble en veldig fin måned», humrer Monica fornøyd. «Jeg har også jobbet som servitør i Fengselet og føler på mange måter at Fengselet derfor er mitt andre hjem. Jeg er stadig in­nom med konserter osv.

• 150 år

59

I ÅR OG TIDEN FREMOVER I jubileumsåret 2014…

150

år er en anselig alder. Etter hele 132 års fengselsdrift og 12 år som kulturarena kan Fengselet i år slå på stortromma og feire sitt 150-årsjubileum! For å lage en flott markering ble det satt ned en jubileumskomité bestående av Kristin Ruud, Ragnar Nøklebye og Ellen Sofie Aasheim.

Mandatet var å gjennomføre det store jubileumet i Fengselet på en måte som man håpet skulle gagne flest mulig mennesker. Men hva skulle man egentlig legge opp til? Etter noen runder kom løsningen; en paviljong og en permanent byutstilling ute i Fengselshagen.

Et sted hvor distriktets korps, grupper og kor kan fremføre en liten konsert eller opptreden. Og dess­uten, en byutstilling hvor folk i ro og mak kan betrakte flotte historiske bilder fra byens spennende utvikling.

I tillegg ble det også bestemt å produsere den lille jubileumsboken som du nå sitter og blar i.

Og som om ikke dette skulle være nok, fyller også Brasserie Fengselet fem år i 2014. Med nye menyer og ikke minst nyoppussede lokaler står også det klart til å ta i mot gjester og besøkende til et nytt, spennende og innholdsrikt år i Fengselet.

Vi ønsker deg hjertelig velkommen!

Hilsen Ringerikes Sparebanks Kulturstiftelse

© 2014 Utgiver: Ringerikes Sparebanks Kulturstiftelse Fengselet ISBN 978-82-92596-28-9 Produksjon: Kolltopp Forlag, Kreftingsgate 7 B, 3513 Hønefoss, www.kolltoppforlag.no Redaktør og forfatter: Jan Helge Østlund Omslag og grafisk design: Kristine Steen, 07 Media – 07.no Trykk og innbinding: 07 Media – 07.no Boken er satt med Charter ITC Std, 10/13 punkt, og trykt på 130 g Arctic volume Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverkslovens bestemmelser. Uten særskilt avtale er enhver eksemplarfrem­ stilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtaler med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

Kilder: Byens historie, Hønefoss kommune 1915 Politihistorie for Hønefoss, Andersen, Hallmann 1984 Hus i Hønefoss, Jo Sellæg, 2007 Med Hønefoss i sentrum, Kolltopp Forlag 2002 Samspill, Kolltopp Forlag 2008 Bakgrunnsdokument for fredning av Hønefoss hjelpefengsel, Riksantikvaren 2002 Ringeriges Ugeblad, 1864, 1874.

Ringerikes Blad Statsarkivet Kongsberg, div. arkivmateriale Intervju, Roar Jegtvolden, 2013 Intervju, Alf E. Erevik Intervju, Thomas Klevjer Intervju, Ellen Sofie Aasheim Intervju, Rønnaug Rauk Sundling Intervju, Monica Sik Holm Intervju, Jørn Jensen Intervju, Berit og Oddvar Tjøm Intervju, Bror Andersen, Erik Stokke Intervju, Randi Skaug Arkivmateriale, Kulturstiftelsen Fengselet Riksantikvaren, vedtak om fredning, 2002 Norsk Fengselsmuseum, diverse Foto: Audun Haugen Jan Helge Østlund Hønefoss Politistasjon Ringerikes Blad Sveinung Jørgensen Frode Johansen Fengselet, arkivbilder Per M. Haakenstad Futuria Kristin Ruud Ellen Sofie Aasheim Anette Marcelle Hallquist Stein Huseby Thomas Klevjer Anne Gro Christensen Camilla Strøm Henriksen Siri Berrefjord