Remote Peaks

Tekst & Foto Emma Svensson

At noe så nært kan være så langt unna

Hva gjør man når ting ikke går som planlagt? Man tenker nytt. De alpine klatrerne Emma Svensson og Anton Levein fant utfordringen hjemme, et år da ingenting ble som planlagt.

Emma Svensson er en alpin klatrer og fotograf. For tre år siden bestemte hun seg for å bestige de høyeste fjellene i hvert land i Europa – på ett år. Med det satte hun ny verdensrekord, men fremfor alt ble prosjektet begynnelsen på et lidenskapelig forhold til fjellet.

Vi hopper av bussen i Kvikkjokk og blir umiddelbart angrepet av en stor sverm med mygg. Jeg tror aldri jeg har opplevd så mye mygg i hele mitt liv – og jeg er en person som myggen elsker. Vi løper inn på fjellstasjonen for å søke ly en stund før eventyret begynner på alvor; jeg og min beste venn Anton Levein skal de kommende ukene begi oss ut i Sveriges villmark og bestige landets 2000-meterstopper. I hver sin ryggsekk på 38 liter har vi pakket alt vi trenger for de kommende tolv dagene med ekspedisjon gjennom Sarek: klatreutstyr, campingutstyr, mat og klær. Vi har 16 kilo hver og på føttene har vi trailsko. Ingen av oss har vært i Sarek før og vi vet ikke helt hva som venter som heller, annet enn et spennende eventyr, og det er akkurat det vi trenger når alle andre planer har blitt avlyst og verden ikke er seg selv lik. Vi begynner med å følge Kungsleden mot Pårtestugen, svinger så av ved skiltet mot Pårek og tar stien mot Pårtemassivet og de to 2000-meterstoppene Pårtetjåkkå og Palkattjåkkå. Etter noen kilometer svinger vi vestover, og i stedet for den fine merkede stien, må vi holde oss på en nesten usynlig sti. Vi mister den et par ganger og går oss vill, men klarer å finne den igjen. Myggen er overalt. Mest i min panne, akkurat der kapsen slutter. Jeg teller tolv myggstikk i pannen etter den første dagen. Nærmere 35 stykker på resten av kroppen.

Vi kan ikke stoppe og ta en pause uten å bli oppspist, så vi går uavbrutt i flere timer. Vi mister tidsoppfatningen, det er i slutten av juni og sola går aldri ned. Vi har hørt advarsler om at det er mer snø enn noensinne i de svenske fjellene, og bekker og elver skal være høye og sterke. Etter 18 kilometer, når det er nærmere midnatt, slår vi leir ved en fin innsjø. Vi spiser frysetørket middag og kryper ned i soveposene og våkner ikke før klokka 9 neste morgen. Den andre dagen begynner med den første av mange turer over en bekk. Vi kom tidlig til den konklusjonen at vi sannsynligvis vil ha våte føtter i to uker, og siden vi ønsket å minimere pakningen, har vi ingen ekstra sko å bytte til, men går rett gjennom vannet med trailskoene. Inni dem har vi Sealskinz, vanntette sokker som holder vannet borte og føttene varme selv om vannet når oss opp til knærne. Det tar lengre tid enn forventet å komme til den første toppen, men etter 15 kilometer og 1400 høydemeter er vi på toppen av Pårtetjåkkå. Det er den teknisk enkleste 2000-metertoppen i Sverige. Veien opp var å gå over småstein. Det blåser kaldt på toppen. Nå venter en travers langs ryggen til Palkattjåkkå. Klatringen er ikke vanskelig, vi friklatrer uten tau, opp og ned over andre topper underveis. Kammen blir noen ganger smal. Steinen er løs. Når vi er 100 meter fra toppen, finner vi et flatt stykke med is å sette opp teltet på, en bedre teltplass enn her på 2000 meter er vanskelig å finne i de svenske fjellene. Vi sovner godt etter 15 timers klatring og nesten 2000 høydemeter på en dag.

Den tredje dagen begynner med vår første og eneste krangel. For å komme oss ned langs ryggen til Palkattjåkkå, må vi klatre ned på veldig løse steiner, og på et tidspunkt må vi fire oss ned. Problemet er at det ikke er noe sted som er bra å fire fra. Til slutt finner vi en stein som duger. Den er litt større enn en pute, og jeg er livredd. Kommer det til å holde? Den holder, og vi fortsetter nedover en isbre og inn i en dal. Vi møter på mange bekker og må bruke mye tid på å finne riktig sted å krysse, vannet er høyt. Det er en tur som aldri ender, og med at myggen aldri gir opp, sliter den oss ut. Vi slår leir ved en elv halvveis til Sarek-massivet. Dag fire starter med flere bekker og fortsetter deretter opp og ned isbreer, gjennom sump, busker og terreng. Når vi nærmer oss Sarek-massivet, finner vi en beredskapshytte hvor vi tar en pause for å komme vekk fra myggen en stund. Vi bestemmer oss for å overnatte der, ettersom vi er mentalt utmattede av det konstante surringen rundt ansiktet. Vi stiller klokken på 04:00, men det er verdt det. Den femte dagen blir en av de beste under eventyret vårt. Været er perfekt, og vi vil bestige de fire 2000- meterstoppene i Sarek-massivet. Vi starter dagen med å krysse Smajlatjåkkå som er en sterk og bred elv. Sommerbroen er ennå ikke lagt ut, og etter å ha kommet halvveis må vi snu. Vi finner et annet sted som virker tryggere. Vannet går høyt opp på lårene. Det er iskaldt, men vi er så fokuserte på å takle strømmen at vi ikke kjenner kulden. Skummelt!

Vi fortsetter oppover breen og ender opp rett sør for den sørlige toppen. Vi klatrer opp via en ås og tar en grad IIklatring opp til passasjen mellom sørtoppen og Buchttoppen. Her forlater vi ryggsekkene, tar ut tau og klatreutstyr og går først til høyre og opp Buchttoppen. Vi følger en utsatt, men kort kam, og etter en crux max grad 4 løsner vi oss og lar tauet fortsette opp og over til den virkelige toppen. Etter å ha nådd Buchttoppen, går vi tilbake til ryggsekkene. En smidig nedstigning og deretter over den utsatte ryggkammen og opp til den sørlige toppen. Klatringen er enkel og artig. Fra den sørlige toppen fortsetter vi mot Sarektjkåkkå og deretter videre mot den nordlige toppen. Traversen går opp og ned langs en ås med lett klatring grad II-III og et par firinger. Oppe på den nordlige toppen hører vi et tordenvær nærme seg, så vi skynder oss nedover breen og slår leir nede i dalen. Det er ikke et minutt for tidlig; totalt har vi klart 25 kilometer klatring og 1000 høydemeter i løpet av dagen. Etter Sarek-massivet venter en tre-dagers tur til Ahkka. Over isbreer, gjennom sump og busker, over bekker - opplyst med en myggsverm rundt hodet. Vi har gått nesten 53 kilometer og 2000 høydemeter og nå kommer regnet. 8 kilometer fra foten av Ahkka kommer vi endelig til

Regn, snø og null sikt på Nygren-stien på Kebnekaise. Men stemningen var på topp.

Om Remote Peaks

2020 var året da pandemien tvang hele verden til å endre planer og mange ble lagt på is. Emma Svensson skulle tilbringe sommeren i noen av verdens mest alpine områder, men da sommerprosjektene ble avlyst, vendte hun og klatrepartneren Anton mot nærmere høyder. Resultatet ble en utfordrende og spennende sommer hvor de vandret i trailsko og med 38-litersryggsekker gjennom hele Sarek og besteg samtlige av Sveriges tolv 2000-meterstopper. Dette er Emmas historie om deres Remote Peaks.

en reindriftshytte, våte helt inne på huden. Dette er en sjanse til å tørke litt før det er på tide å klatre opp neste topp. I en snøstorm. Når vi drar klokka to på ettermiddagen på den niende dagen, er det den kaldeste julidagen på flere tiår, og med vindens avkjølende effekt er den minus 10 på Ahkkas topp. Føttene er stivfrossne i trailskoene. Vi går over snøfelt og varmen kommer ikke tilbake. Anton biter tenne sammen og jeg må sitte med føttene i armhulene hans en stund. Varmen og følelsen kommer tilbake, og vi kan fortsette. På toppen er det vinter. I dyp puddersnø kjemper vi oss oppover og balanserer deretter på den smale ryggen mellom de to toppene. Det er et gammelt frossent solid tau å holde fast i, og vi er takknemlige for at vi har mikrospikes på skoene og hver sin isøks i hånden.

Klokken er tre om morgenen da vi endelig krysser broen som kobler seg til Padjelantaleden. Vi er helt utmattede når vi slår leir på en gressflekk midt på stien. I tre timer har vi kjempet oss gjennom en sump, busker og trær så tette at vi praktisk talt måtte klore oss gjennom og bakken så gjørmete og våt. Det er den verste passasjen i hele prosjektet. Når vi våkner har vi bare noen få kilometer igjen til båten som tar oss til Ritsem, men jeg kan knapt gå. Jeg har fått senebetennelse og skriker av smerte når jeg tar på meg skoene. Så jeg halter et par lange og smertefulle kilometer til broen i Änonjalme. Dermed hadde vi fullført den første fasen av prosjektet. I tillegg to dager raskere enn planlagt. Og bra var det fordi vi har spart på maten. Vi visste fra begynnelsen at det var litt stramt på den fronten siden vi hadde valgt å pakke lett. Vi har kuttet 1500 kalorier per dag, noe som var et stort underskudd da vi var på farten minst 12 timer om dagen. Vel fremme i Ritsem kjøper vi pizza, sjokolade og chips og koser oss på bussturen tilbake til Kiruna. I Kiruna får vi hvile et par dager, og det er bra siden jeg knapt kan gå. Men det blir ikke mye bedre før det er på tide å dra igjen. Denne gangen mot Kebnekaise! Men jeg har ikke gitt opp, jeg bytter til fjellsko for å få bedre støtte rundt foten.

Blikket er rettet mot den østlige ryggen opp til den nordlige toppen, men når det snør og regner og sikten er dårlig, bytter vi til Nygrens sti etter å ha krysset Björlings breen. Jeg har gjort det en gang før og vet hva som er lurt når været ikke er på vår side. Sikten er null på vei over ryggen til den sørlige toppen. Hele tiden gjør foten vondt, så mye at jeg vil skrike, men jeg biter tennene sammen og bytter med Anton om å føre opp Utsikt over Vistas-dalen.

Veien til Björlings breen på Kebnekaise - en av få ganger under Remote Peaks der Emma og Anton gikk på sti.

glatte fjellpartier og bratt snø på kammen. Neste dag planlegger vi å nyte Silhouette Trail, men jeg avbryter. I stedet løper Anton opp via Østestien til Sydtoppen og tilbake til fjellstasjonen igjen på 2:57 mens jeg sitter ved bålet, hviler foten og spiser sjokolade. Dagen før, på vei opp til toppen, møtte vi Petter Engdahl som kom susende i full fart nedover fjellet. Hans tur ender med en verdensrekord: opp til toppen og ned igjen på 1:47. Vi blir et par dager på Kebnekaise før vi går til Tarfala, og klatrer Kaskasatjåkka. Været er fortsatt like dårlig, det er som å gå inn i en melkeflaske. For i det hele tatt å forstå hva som skjer, må vi kjenne med staven foran oss. Ved hjelp av GPS kan vi fortsatt navigere oss til topp nummer ti. Neste morgen venter den største utfordringen. Klokka er seks da vi setter kursen mot sørvestryggen av Kaskasapakte. Gradert til alpin grad D, føles det mye tøffere under rådende forhold: dårlig sikt, regn og snø, sterk vind og hagl. Klippen er glatt, vi er våte og klatrer med de tunge ryggsekkene, vi bærer hele bagasjen med oss. På ett sted er det følsomt med balansen, og hele tiden sitter jeg fast med sekken og teltet pakket på utsiden, og kan ikke komme forbi. Jeg ler mest av det, hvor klønete jeg er med sekken på ryggen, men når Anton utbryter "Damn, det var det skumleste movet jeg noensinne har gjort" etter en crux som er vanskelig å sikre, med et stup i alle retninger innser jeg alvoret. Denne stien er ikke for turisten, det her er ekte klatring. Det er en lang dag, opp og ned over flere kammer, og stien blir vanskeligere jo høyere du kommer. Akkurat da vi nådde toppen, kom solen ut i et par minutter. Vi nyter det mer enn noen sinne og feirer med hver sin sjokolade før vi går ned på den vestlige kammen. Med masse løs stein og delikate trekk der du må holde balansen, tar det tid, men vi rekker akkurat å sette opp teltet et stykke fra foten av fjellet før himmelen åpner seg. Bare en fjelltopp igjen!

Videre bort mot Vistas, en liten tur på 25 kilometer i terreng. Den siste biten følger vi en sti gjennom Vistasvagge som etter forrige ukes vær har blitt til gjørme. Hvis myggen har vært til sjenanse tidligere, er det ingenting mot hva de er nå. Dette er det verste jeg noen gang har vært borti. I tillegg går det sakte, siden jeg er skadet.

Vel fremme i Vistas blir vi tatt godt imot av hytteeiere som gir oss hver sin cola. Tanken er å bestige Sielmatjåkka herfra. Vanligvis gjør du det fra Nallo, men det er også en vei opp fra denne kanten. Vi går opp over et steinparti, videre opp en isbre og opp en isvegg, så har vi flere bresprekker å navigere gjennom. En spasertur over breen, en bratt snøvegg og litt lettere scrambling langs kanten, så er vi på toppen! Nå skal vi bare ned og tilbake igjen, så har vi klart det! 20 kilometer senere, tilbake i Vistasstugan slår vi på stortromma: nulder til middag. Vi har spist så mye frysetørket at vi knapt klarer å få ned en skje til. Anton spør om jeg ville gjort det en gang til. Men aldri noen sinne at jeg drar tilbake til det svenske fjellet under myggens høysesong. På disse to og en halv ukene har jeg fått over 300 myggstikk – til tross for at jeg har badet i myggolje. Nei, neste gang jeg klatrer i de svenske fjellene får det bli august eller septemer, når myggen er borte. Eller kanskje på ski på vinteren. Garantert myggfritt.

”Akkurat når vi når toppen titter solen fram et par minutter. Vi nyter det mer enn noen sinne og feirer med hver sin sjokoladebit”

Anton nyter utsikten før han går videre opp til toppen av Sielmatjåkka.