DefinitivtIkkeDenSisteTuren

DEFINITIVT IKKE DEN SISTE TUREN

Tekst: Klas Beyer / Fotograf: Erik Nylander / Illustrator: Julia Möller

En uke i året gjør vi dette sammen. Vi vandrer, padler, fyrer bål og omgås. En uke for å lade opp til årets resterende 51 uker. Og nå er den endelig her, sommerens julekveld!

Dellikelven ser ut som en vid målgang nede i dalen

Et sted en sommer

Teltet rulles raskt sammen og frokosten spises nesten samtidig som vi pusser tennene. Iveren etter å komme i gang er så stor at hele morgenprosedyren er som et dekkbytte i Formel-1. Det er andre dagen i en uke ute i det fri og vi har en lang tur foran oss. Men det er ikke derfor vi er ivrige, det er fordi det er den første dagen vi skal padle. Med på årets reise er jeg (Klas Beyer), Oskar, Kire og Erik, alle fra Norrlandskysten. Så har vi fjellavdelingen som består av Jocke, Jonas, Lucas, Anton og enda en Klas. Det var snowboardkjøringen som, for lenge siden, førte oss sammen og nå for tiden har vi også en sommertradisjon sammen. I starten var det øl og fiske som gjaldt, men med årene har fokuset gått over til lettere pakning og bedre utstyr, så det har blitt mindre av både øl og undertøy. I år er det sjette året vi er på tur og den største forandringen skjedde for tre år siden, da packraften kom inn i bildet. Helt plutselig kunne vi se store vidder og padle dype daler på samme dag. Det er ”Selvfølgelig er det praktisk veldig praktisk å kunne krysse å kunne krysse innsjøer sjøer på noen minutter, som ellers tar flere timer å gå på noen minutter, men rundt, men det handler mest om dynamikken mellom dem. fremfor alt handler det om I bagasjen har vi hver vår dynamikken mellom turen trekilos, oppblåsbare kano. Men bortsett fra ett par og padlingen ” årer som stikker opp fra alle ryggsekkene, ser vi ut en en vanlig gjeng fjellvandrere. Til tross for at stien er smal der vi går, bytter vi stadig plass på stien. Alle vil prate med alle og få en oppdatering på hva som har skjedd siden sist. Hvilke nye ting er kjøpt inn? Er de ultralette? Og hvem har egentlig den søteste hundevalpen hjemme? Vi går et par timer til vi kommer over en topp og ser hvordan Dellikälven, som en oase i ørkenen, avslører seg nede i dalen. Vi går av stien og veien ned til elva er mildt sagt dårlig. Men det gjør ingenting, for snart skal vi få ta vårt første padletak. Ved vannkanten setter vi oss ned på de få åpne områdene som er tilgjengelige til lunsj. Jeg blåser raskt opp packraften og tar på meg et par neoprensko. Bak meg ser jeg en snødekt topp og foran meg en elv som venter. Med mat i magen knyter jeg posen fast i fôret til kanoen og skyver meg ut i det rennende vannet. Jeg kjenner kraften mens jeg sakte glir nedover elva. Selv om det ikke er veldig sterk strøm akkurat her, kjenner jeg at det er elva som leder an, jeg følger bare

”Forsiktig sprer varmen seg i kroppen, hele veien ned til tærne og etter en stund er vi varme igjen”

Utstyr:

Kasteline, flytevest, satelittelefon, fysisk kart og kompass, stropper (for å feste ryggsekken), neoprenhansker (for den frossne), hjelm (for tøffere stryk).

Åtenkepå:

Skaff deg kunnskap om sikkerhet ved padling i stryk. Vær smart og ta ingen unødvendige sjanser. På fjellet er vannet ofte kaldt, så bruk gjerne neopren-sko for å enkelt kunne styre kajakken forbi grunne partier i stedet for å måtte løfte opp alt og gå på land.

dansen. Vi padler, glir og prøver oss frem samtidig som at vandringsmusklene får hvile en stund. Etter hvert lille stryk samles vi i en liten gruppe og heier på neste mann som er på vei ned og stemningen er virkelig førsteklasses! Tanken er at vi skal padle i et par timer og så slå leir, men alle som har vært ute i naturen vet at planer fort kan endres. Min venn Erik får et hull i sin packraft og det er slutt på padlinga for i dag. Ingen har fått et hull før, så på kvelden er alle engasjerte i Eriks reparasjon. Det går overraskende bra å fikse hullet og det er såklart bra, selv om en del av meg skulle ønske at utfordringen var litt større.

Vipadlervidere

Ny dag. Eriks reparasjon fra i gårkveld ser ut til å holde bra og vi padler oss gjennom dalen. Men vi rekker ikke padle mer enn en time, før neste ulykke skjer. Denne gangen er det min tur. Midt i et stryk fester padleåren seg fast mellom to steiner og knekker i to. Med et par bjørkepinner, noen runder gorillatape og en hel del vilje klarer jeg å spjelke den sånn nogenlunde. Det er langt fra en grasiøs reparasjon, men det virker stabilt. Vi ler litt av den håpløse starten og jeg føler meg dum som valgte å spare noen hundrelapper på en billig åre. Deretter flyter (bokstavelig talt) alt på. Med en kombinasjon av iver og energi, legger vi mange kilometer bak oss før vi slår leir. Om kvelden, når jeg har kravlet ned i soveposen, hører jeg regnet begynner å dunke mot teltduken og jeg sovner til min favorittlyd. Langt fra lukten av papir og 25 prosent moms.

Mannoverbord

Vann tar alltid en letteste veien, men det betyr ikke at vi kan følge samme vei. Til tross for at dagens første kilometer gikk raskt og smertefritt, har nå strykene blitt tøffere og vi må ofte ta båtene og gå korte avstander til vannet er rolig igjen. Når vi spiser lunsj, sier Erik, som er en gammel raftingguide, at vi sannsynligvis kan takle noen av de villere strykene. Dels for å unngå all løfting, men fremfor alt fordi vi har blitt flinkere til å padle og lese vannet. Det viser seg at Erik har rett, etter lunsj mestrer vi mer og mer stryk og bæring av båt blir færre. Ved større stryk kan en person hoppe ut og stå i land med en kasteline klar i tilfelle noen skulle falle uti. Det går overraskende bra og plutselig spretter vi som flipperkuler langs Dellikälven. Men vi må jobbe hardt når

BJÖRKFJÄLLET ABISKO

Erik ”Kire” Karlsson stormet fryktløst inn i strykene.

STUORA TJIERMAT

SVÁRRA

NÁMIEKE ELVEN DELLIK

TJUOLMATJÅHKKA

HEMAVAN

0 5KM AMMARNÄS TELTPLASS PARKERING PADLING VANDRING KUNGSLEDEN BILVEI

Når du ler så du gråter i regnet, er det bare latteren som synes.

Det som ikke kan fikses med silvertape er ødelagt.

vi krysser, for nå stormer vannet med ubarmhjertig kraft. Det går fort, nesten dobbelt så fort som vår normale vandringstakt. Men noen timer senere får jeg spise min egen eufori - for ingen dag kan vel gå helt smertefritt? Rett etter at jeg passerte et mellomstort stryk, hører jeg et rop bak meg. Jeg snur meg rundt og ser en ensom packraft flyte omkring; noen har falt i vannet. Rett etter ser jeg Klas svømme mot land. Men jeg har knapt tid til å reagere før Kire er over bord. Selv om det er midt på sommeren, er det bare 7 grader i lufta og det er neppe varmere i vannet. Mine våte kompiser svømmer raskt i land, og vi andre samler packraften som flyter rundt. Bare en time senere sitter vi i en sirkel rundt bålet. Stemningen er god, men de som ser ut til å nyte bålet mest er Klas og Kire.

Minneomkraftigregn

Padlingen er over for denne gang og på snaufjellet møtes vi av et kraftig uvær. Før turen lurte jeg på om jeg skulle velge trailsko eller fjellsko. Jeg ville ha en lett pakning og valget falt på trailskoene, nå fylles de med iskaldt myrvann for hvert steg jeg tar. Burde nok tatt fjellskoene i stedet. Etter noen timer med vandring går alle i sin egen boble. Ingen prater med hverandre og alle er nesten i transe. Det regner kraftig, det blåser 24 meter per sekund og det er fire grader i luften. Det er ikke første gangen jeg opplever denne typen av transe, og det virker som at den alltid kommer når man trenger den som mest. Føttene går per automatikk. Nå regner det mer horisontalt enn vertikalt og man må myse for å ikke bli pisket av regnet i øynene. Når jeg kommer ut av min boble møter jeg Jonas sitt tomme blikk. «Dette er det kaldeste jeg har opplevd», huttrer han. Jeg gir han mine votter og lurer på hvor lenge vi har gått, men innser fort at jeg ikke har peiling. Det spiller ingen rolle heller, vi må slå leir før vi får frostskader. Vi roper på de andre og bli enige om å slå leir ved neste rennende vann vi passerer. Å sette opp telt i storm er like slitsomt som det høres ut som, men ønsket om å få sette seg ned og slappe av drar den siste energien ut av oss. Når alle teltpinner er i bakken og alle stormliner er festet skynder vi oss inn i teltet. Vi bytter til tørre klær, legger oss i soveposen og koker suppe. Forsiktig sprer varmen seg i kroppen, hele veien ned til tærne og etter en stund er vi varme igjen. Når regnet avtar går vi ut og utnytter vindens tørkeevne. Der står vi med utstrakte armer, ni fugleskremsel på et snaufjell, med våte klær i hendene som flagrer i vinden. Når vi ser på hverandre, kommer latteren - uhemmet. Jeg vet ikke om det er av glede, eller om det er lettelse av at helvetesdagen snart er over, uansett, stemningen er igjen på topp.

Tilslutt

Etter helvetesdagen på fjellet fikk vi to bekymrningsløse turdager. Vi tok lange kaffepauser, delte på alle godsaker som var igjen og nøt fjellet som viste seg fra sin beste side. Akkurat det vi trengte. På en eller annen måte er det det vi alle trenger? Kontrastene. By byttes ut med natur, vandring med padling, og de fine dagene blir enda finere om vi får oppleve regn som pisker i ansiktet.

EventyrsbåtfraAlaska

Allerede for hundre år siden var det oppblåsbare båter som kunne tas med på turer i villmarken. Lette, bærbare kajakker å bære med på turer begynte å bli brukt i Alaska på slutten av 1900-tallet. I utgangspunktet båter av plast, men da de lett punkterte, begynte de å lage mer pålitelige båter i sterk nylon. En packraft veier vanligvis mellom 1,5 og 6 kilo. Størrelse og design avhenger av dine behov: Skal du padle alene i rolige farvann, eller planlegger du å ta med en hund og en 100-liters ryggsekk i strømmende stryk?

”Bildet er tatt i september i den nordlige delen av Fårö, under en av mine favoritturer gjennom sauebeitene i skogen.”

Fotograf: Sofia Sjöberg