Mesteren og portrettet

Jesus er Evangeliets sendebud, og den store kunstneren. Det er godt Adventnytt.

Hvordan vet maleren når portrettet er ferdig? Kan han være sikker på at han ikke mister en venn i løpet av prosessen?

I en av sine fortellinger skriver Karen Blixen om en stor maler, og hoffdamen som kom for å få sine portretter malt, for han hadde stor søkning av vakre kvinner som ønsket sin yndighet udødeliggjort. Da sa han: Vask ansiktet ditt, madame. Bort med sminken.

Er det ikke dette Jesus sier til oss? For jeg er forfengelig – og forgjengelig. Vis deg selv som du er. Du er ikke fullkommen, og du er god nok. Og vi skaper jo bilder ikke bare av oss selv, men også av våre foreldre, våre barn, vår ektefelle og andre mennesker. Av det gode liv, den gode menighet. Og ikke minst, bilder av hvem Gud er. Vi trenger slike bilder for å orientere oss i vårt liv. Og de bilder vi skaper av Gud, er i høy grad speilbilder av oss selv.

Men hvis vi vil male oss selv, kan ikke Mesteren utøve sin kunst. Og det er ingen større heder og gunst enn å få sitt bilde malt slik han ser oss. Det er uforgjengelig kunst, som ikke blir glemt eller går ut på dato: Best før… Kanskje er det på vår mørkeste dag at vårt portrett kan bli best malt? Når vi ikke er stivpyntet og maskert.

Vi har ingen bilder av Gud i himmelen. Slik kunst var blasfemisk og mer enn frarådet i tibudsloven (2 Mos 20,4). Men Jesus var den usynlige Guds bilde (Kol 1,15). Og han kom ikke til jorden i oversanselig forkledning. Han gav avkall på all pynt, og stod overfor mennesker som menneske, ansikt til ansikt. I mer enn 30 år bar han jordens støv på sine føtter. Han hadde ingen herlig skikkelse, skriver profeten (Jes 53,2). Slik har Gud stilt seg opp i vårt atelier.

En slik erkjennelse gir oss en ny livsfølelse, en dyp samhørighet med alt som lever. Stilt overfor vår himmelske Far, hører vi forsikringen: Frykt ikke, du er min! Jesus sier at de svake og skjøre er tilværelsens seismografer. Deres indre følsomhet registrerer hvordan livet og dagliglivet ryster og skjelver. Det er en hemmelig forbindelse mellom dem og himmelen. Og medfølelsen er et økologisk grunnmotiv.

I sin lovsang om nåden i Jesus Kristus, skriver Paulus at Gud vil «fullføre sin frelsesplan i tidens fylde: Å sammenfatte alt i Kristus, alt i himmel og på jord» (Ef 1,10). Å sammenfatte er oversatt fra det lange greske ordet anakefalaiosasthai. Det er eneste gangen ordet er benyttet i Det nye testamentet. Bokstavelig talt betyr det å bringe ting sammen under et hode. Å rekapitulere, å gjenfortelle, er andre forslag til oversettelse.

Han ignorerer ikke det som har vært vanskelig og trist og uheldig i vårt liv, han inkluderer alt og ser det i et nytt lys. Hendelsene er hva de er, men de får ny mening, vekt og perspektiv.

Det som var de verste kapitler i vår livserfaring, blir kanskje de beste. Verden er mange ganger vond og fragmentert, men det er Guds glede å bringe alt sammen i en enhet i Kristus. Hvorfor insisterer han på at ingenting er utelatt? Alt er med i Guds framtid. Hva vil det si at Gud bringer tilbake alt slik det skulle være? At han forvandler alt? Et knust hjerte? Alt! Fattigdom? Alt! Sykdom? Alt! Overgrep? Alt! Rasisme? Alt! Livssmerten? Alt blir rekapitulert og omforent i himmelens lys. Alt!

Ja, kjærlighetens apostel skriver at vi får ta alt som er dyrebart og verdifullt med oss inn i den evige stad. Ikke bare livets sum, men også lengselen og drømmen som ikke ble virkelighet på grunn av indre og ytre forhold. Og midt mellom byens gate og elven med livets vann står livets tre, som bærer frukt tolv ganger og gir sin frukt hver måned. Og bladene på treet er til legedom for folkene.

Jeg var en gang redaktør for Evangeliets sendebud. Det var kanskje et mer pretensiøst navn enn Adventnytt? For først og fremst er jo Jesus evangeliets sendebud.

Han er Mesteren som har oss mennesker i hjertet. Han har et hjerte for mennesker. Og i hjertet har han malt vårt portrett, slik vi er i oss selv. Og han tar det med seg til sin Far, for det er ferdig.

Og når vi en gang står for Guds domstol, mister han ikke én venn. Dommens dag er ikke først og fremst en dag da Gud dømmer oss; det er den dag da den allmektige Gud lar masken falle. Hvilket øyeblikk! Da skal vi se fullt ut at han er en barmhjertig og nådig Gud, langmodig og rik på miskunn og sannhet!

Både vårt og hans portrett er ferdig.

Jesus sier at de svake og skjøre er tilværelsens seismografer.

Foto: Privat Ove S. Berntsen en tidligere redaktør for Evangeliets sendebud, Sunnhetsbladet og Tidens tale.