7 minute read
Bestefar, adventvekkelsen og jeg
Tekst: Harald Giesebrecht
Min morfar, Karl Abrahamsen, var blant mye annet, bibellærer på Onsrud misjonsskole, og i 30 år redaktør for Evangeliets Sendebud (nå Adventnytt). Han fortsatte å reise rundt og tale til langt oppi åtti-årene, og da fikk jeg være med. Der kommer Paulus og Timoteus, husker jeg noen sa, da vi kom inn. Jeg var vel 11-12 år gammel. Bestefar var 82. Og han sang høyere enn alle andre til sammen, og jeg var ikke så verst jeg heller før stemmeskiftet!
Bestefars yndlingstale de siste årene var «Den store adventvekkelsen». Han fortalte den spennende historien om hvordan Miller og de første adventistene hadde forstått profetiene i Daniels bok, opplevd den store skuffelsen, fått stadig ny forståelse og til slutt var blitt en verdensbevegelse. «Dette evangeliet om riket skal forkynnes som et vitnesbyrd for alle folkeslag, og så skal enden komme,» leste bestefar (Matt 24,14), og fortalte om verdenskartet med lys på som hang på veggen i Generalkonferansen da han var der i 1964. Lysene representerte hvor adventistene var virksomme. Det var en ny bryter for hvert tiår fra 1864 og utover. Bestefar som var like lettrørt som meg, fortalte med tykk stemme hvordan kartet gikk fra bare noen få lys i 1864, til å være et eneste stort lyshav når vi kom til 1964. Gud hadde virkelig ledet oss som et kirkesamfunn, og Jesus kom snart tilbake!
Jeg har ofte tenkt på hva slags samtaler vi kunne ha hatt om han fremdeles hadde vært iblant oss. Om adventistkirken, håpet og fremtiden! Og jeg har lenge tenkt at jeg skulle lage min egen begeistrede versjon av «Den store adventbevegelsen».
En judaistisk sekt
Gjennom hele ungdomstiden min, opplevde jeg at adventistene fremdeles i det store og hele var en uglesett sekt, helt på kanten av det kristne selskap. Hva vi som en «judaistisk sekt» måtte mene, var uinteressant. Fremdeles behandler noen oss slik, men under overflaten har så mye forandret seg. «De oppriktige, hengivne bibelgranskerne», som Karl Abrahamsen kalte de første adventistene, viste seg å ha en svært velutviklet intuisjon for å forstå Skriften. Frigjort fra kirkesamfunnenes tradisjonsvoktere leste de Bibelen på nytt, som for første gang, og kom fram til mye som den gang var kontroversielt, men som i dag, faktisk er i ferd med å bli «main-stream».
Jesu gjenkomst
Da William Miller forkynte Jesu gjenkomst, fikk han mange invitasjoner, fordi det skapte kirkevekst. Nesten alle på den tiden mente nemlig at Jesus ville komme igjen først ETTER tusenårsriket. Når Miller viste fra Bibelen at Jesu gjenkomst faktisk kunne komme svært snart, skapte det vekkelse mange steder. Han utfordret dem til å ta stilling til Jesus før det var for sent. I dag er det Millers og disse første adventistenes rekkefølge på Jesu gjenkomst og tusenårsriket, som er mest utbredt blant protestanter. Men implisitt i Millers undervisning, er også tanken om at tusenårsriket ikke kan skapes med politisk makt og tvang, slik kirken forsøkte i middelalderen, og en del kristne fremdeles drømmer om å få til nå.
«Paulus og Timoteus». En ung Harald Giesebrecht følger spent med på hva morfar Karl Abrahamsen får til.
Farvel Platon
Da adventistene tidlig i sin historie sa farvel til den udødelige sjelen og evig tortur i helvete, sa vi implisitt også farvel til en kristen tradisjon infiltrert av Platons filosofi om Gud, sjelen, verden og kroppen. Uten å forstå rekkevidden, begynte pionerene våre å tenke mer østlig, mer jødisk, mer bibelsk. Lenge følte vi oss kanskje litt utenfor og alene, men etter at holocaust fant sted i samme land som gav oss reformasjonen, gikk protestantiske teologer i seg selv og begynte å samarbeide med jødiske teologer – blant annet om å forstå Det nye testamentet. Jesus ble jødisk igjen, jødisk var ikke lenger et negativt ord. Protestantenes forståelse av jødedommen på Jesu tid ble revolusjonert, og dette preger også hvordan vi i dag forstår Det nye testamentet. Fremtredende bibelforskere leder i dag ut i det prosjektet adventistene snublet over, å befri bibelforståelsen fra Platons dualisme.
Jeg husker hvor stolt og glad jeg var da jeg kunne lese i Religionsboka på videregående, at selvfølgelig lærte verken Bibelen eller kirken sjelens udødelighet. Det var en gresk tanke, ikke en jødisk. Kirken lærte derfor i stedet legemets oppstandelse. Dette var en selvfølge for idéhistorikeren Jostein Gaarder som hadde skrevet kapitlet, og er i dag heller ikke kontroversielt blant teologer. Vårt syn på fortapelsen som utslettelse, heller enn evig pine, brer om seg og regnes ikke mer som kjetteri, men som en likeverdig alternativ tolkning av de bibelske tekstene. Jeg har takknemlige venner fra andre kirkesamfunn som sier de først lærte dette av oss adventister.
Den store strid om Guds kjærlighet
Kanskje det meste spennende «prosjektet» i adventistenes bibellesning, er «Den store strid». Ellen White begynner og slutter sin store episke gjennomgang av universets historie med ordene: «Gud er kjærlighet». Det som ødela universet var tvilen som ble sådd om denne påstanden. Hovedargumentet som har kraft til å helbrede bruddet og vise universet at Gud er troverdig, er Jesus og korset! Her ser vi Guds sanne natur.
Jeg er vokst opp i menigheter der spørsmålet om Guds kjærlighet har vært det viktigste, men også det vanskeligste. Vi har snakket åpent, ærlig og sårbart om hvorfor og hvordan Gud kan tillate det onde. Vi har også brukt Guds kjærlighet som kriterium for å vurdere doktriners sannhetsinnhold. Helveteslæren var ikke bare usann fordi sjelen ikke er udødelig. Den må være usann fordi den ikke stemmer med den kjærlige Gud vi ser i Jesus. Og den er logisk uforenlig med selve innholdet i ordet kjærlighet. Det samme er tilfelle med predestinasjon. Kjærlighet krever valgfrihet. Jeg husker en høyt utdannet pinsevenn som kom på sabbatskole i Adventistkirken. «Hos dere er det lov å stille de vanskeligste spørsmålene,» mente han. 20 år senere går han fremdeles i adventistkirken.
Når det viktigste er det viktigste
Det siste året har jeg flere ganger skrytt av Adventistkirken til andre: «Det viktigste temaet for oss adventister er spørsmålet om Guds kjærlighet,» begynner jeg. «For eksempel: Jeg har skrevet en bok som på ganske sentrale punkter utfordrer noen av trospunktene våre. Men den er likevel blitt utgitt av adventistforlag på snart fire språk, og verdensbladet vårt, Adventist Review, gav den en svært positiv anmeldelse. Hvordan kan dette ha seg? Jo, fordi den handler om spørsmålene rundt Guds kjærlighet. Og for adventistene er den samtalen viktigere enn å låse seg til fortiden.»
Derimot skjønte jeg snart på mine pastorvenner i de andre frikirkene i Oslo at det ikke var mange andre kirkesamfunn som ville kunne ønske en slik bok velkommen.
Et teologisk landskap
Adventistteologien vår er et godt landskap å bedrive bibelstudium og teologi i. Ingen har demonstrert dette bedre enn Sigve Tonstad. Som adventistteolog har han nå skrevet banebrytende kommentarer både på Romerbrevet og Johannes åpenbaring som leses med iver og glede av kristne fra alle tradisjoner. I tillegg har han forfattet monumentale verk om både sabbaten og Guds karakter. Andre teologer, som Richard Rice, har vært med på liknende banebrytende prosjekter, og nå kunne vi fortsette side opp og side ned, med hvordan våre egne teologer, fra Kenneth Bergland og Reimar Vetne, til forelesere ved mange av universitetene våre, bidrar i spennende teologiske prosjekter sammen med teologer fra andre kirkesamfunn, som er svært takknemlige for bidragene fra adventistene.
Den radikale reformasjonen
En av flere strømninger som formet oss, var anabaptistene. Jeg er vokst opp med at vi adventister identifiserte oss med slike radikale bevegelser, som vil stå for det Skriften og samvittigheten forteller oss, uansett hva autoriteter eller tradisjonen mener om dette, og som vil tilbake til urmenighetens tro, kraft og fellesskap. Gjennom anabaptistene arvet vi også urmenighetens pasifisme og vårt fokus på Jesus som eksempel for livet vårt.
I dag vokser en stor ny-anabaptistisk strømning frem – spesielt i USA og særlig blant yngre generasjoner. Noen av de viktigste stemmene i kristenheten i dag kommer fra den bevegelsen. Når jeg leser det de skriver, føles det som «hjemme». Jeg merker en velkjent vektlegging av Guds kjærlighet og menneskenes frihet. På ikkevold og et radikalt liv formet av Jesu liv og lære. Denne store, vakre bevegelsen vokser fram i det samme teologiske landskapet som vi adventister bedriver vår teologi i.
Oppmuntring
«Hvor blir det av sabbaten?» vil du sikkert spørre nå. Og kanskje savner du flere ting også. Helsearbeidet, utdanningssystemet, ADRA. Jeg kunne fortsatt å skrive begeistret side opp og side ned også om disse temaene.
Poenget mitt er å oppmuntre deg som er adventist til å se at sentrale punkter i teologien vår ikke lenger befinner seg ute i randsonen av kristenheten. Det vi tror Gud begynte å vise oss for 170 år siden, viser seg å være ting han tydeligvis ønsket å vise flere kirkesamfunn. Samtidig leder han både oss og dem videre mot større forståelse og dybde. I dag er det mange som deler de teologiske prosjektene vi trodde vi var alene om. Og det er flere og flere som får sansen for det samme teologiske landskapet der vi former vår teologi.
(PS: Om du sitter på opptak, historier eller andre minner fra Karl Abrahamsen, blir jeg veldig glad om du deler det!)
