Er Gud troverdig?

For første gang i historien har en syvendedags-adventist fått oppgaven med å skrive en kommentar over Åpenbaringens bok i en anerkjent bibelkommentar fra en forlegger som ikke tilhører Adventistkirken. Sigve Tonstads kommentar med tittelen Revelation i serien Paideia Commentaries on the New Testament, utgitt av Baker Academic, er svært interessant lesning.

Av Christoffer Dahlseide

Én kilde til min tvil er Guds selvåpenbaring, spesielt kommunikasjonen i GT. I de gylne øyeblikk der han selv fører ordet i direkte tale, synes mulighetene ofte misbrukt for å nå frem også til vår tid. Jeg benekter ikke kontekst som nødvendige briller, men savner til tider det grandiose som hever Gud over lokale stammeguder, som inspirerer til etterfølgelse og beundring. I Jesu møter i evangeliene kommer dette klarere frem – hans måte å mette fysiske og åndelige behov på, gjenreise gudsbildet i nedbrutte mennesker, troverdig invitere til innsats for våre medmennesker. Som en «Markan sandwich story», rammes Jesus inn av GT på den ene siden og Åpenbaringsboken på den andre. Han som ba: «Far, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør» (Luk 23,34), blir i Bibelens siste bok eksponenten for vold, straffedommer og lidelse. Selv om det i adventist-teologi gjøres ærlige forsøk på å begrense helvetets flammer til langt kortere perioder, eller å fokusere på Satans opprør mot Gud, så står vi tradisjonelt allikevel igjen med en Gud-villet strøm av plager gjennom seglene, basunene og vredesskålene. De har ingen mi-

Dr Sigve Tonstad har skrevet kommentaren til Johannes’ åpenbaring i Paideia’s kommentarserie til Det nye testamentet. Foto: Tor Tjeransen/ ADAMS.

sjonerende effekt, ingen omvender seg på grunn av dem (Åp 8,20-21; 16,9.11.21), men Gud har visstnok endelig demonstrert sin rettferdighet og handlekraft.

Sigve K. Tonstad: Revelation Til tross for konsentrerte studier av Åpenbaringen i 150 år har ingen adventister blitt forespurt om å forfatte et bind til noen av de større kommentarseriene. Paideia Commentaries on the New Testament våger derimot å gå utenfor det trygge og vedtatte. Gjennom nesten 400 sider utdyper Sigve Tonstad den kosmiske konflikt på den ene siden og Guds ikke-voldelige handlemåte på den andre siden. Tilsvarende en annen bok av samme forfatter, God of Sense and Traditions of Non-Sense, er fokuset på hvordan Gud når frem, ikke kun at ondskap opphører. Middelet helliger målet. Fra begynnelsen er det tydelig at Tonstad har blitt vist stor tillit. Det er en balansert introduksjon om Åpenbaringens litterære struktur, datering og forfatterskap. I opposisjon til akademias ensidige fokus på det keiserlige Rom (og spesielt Nero) som bakteppe for Åpenbaringen, presenteres alternative vinklinger fra første til siste side. Den preteristiske tilnærmingen veies på vektskålen, og blir funnet uten tilstrekkelig forklaringstyngde. Ikke via en lettvint prosess gjort unna i et forord, men gjennom en rigorøs og kontinuerlig vurdering av tekstene og argumentene fremsatt av vår tids største teologer. Romerrikets fotavtrykk er rett og slett for lite til å fylle den ondskapens sko Johannes maler frem.

Selv om det stedvis er mulig å gjenkjenne en tradisjonell adventistfortolkning, er heller ikke historisismen eller futurismen spesielt fremhevet. I det hele er presentasjonen vanskelig å sette i bås, da den skreller bort forsøkene på å gjenkjenne årstall, riker, horn og plager. Adventisters fokus på

Åpenbaringen har stort sett vært sentrert rundt enten den kosmiske konflikt mellom Gud og Satan, eller en «Who’s Who», med tilhørende dateringer opp gjennom europeisk kirkehistorie, kulminert i en rekke påstander om den nære fremtiden i det geografiske området fortolkeren lever. I så måte tilhører Tonstads innfallsvinkel definitivt den første av disse to tilnærmingene. Adventistarven etter Uriah Smith har dog også tidligere hatt markante utløpere, blant annet Jon Pauliens What the Bible Says About the End-Time og Roy Nadens The Lamb Among the Beasts (begge utgitt på Review & Herald), der fokuset også har vært mer på å tenke generell retning enn fasit.

Åpenbaringsboken Det gjøres ingen forsøk på å tidfeste de sju menighetene fra Åp 2-3 til utvalgte og vilkårlige tidsepoker. Derimot legges det ned mye arbeid i å se på og sammenligne symbolikken i de forskjellige budskapene og samle hva de allerede her røper av konfliktområder mellom Satan og Jesus. For meg var dette en frisk og nødvendig tilnærming.

De fleste kommentatorer er enige i at Åp 12 med kampen i himmelen er det litterære navet i Åpenbaringsboken, men Tonstad velger i tillegg å flytte det forløsende tyngdepunktet til Åp 4-5. Jesus beskrevet som et slaktet lam er nøkkelen til å forstå Guds handlemåte: Åpenbaring, ikke gjengjeldelse, er det som vil vinne seieren. Ord, ikke våpen. Med en slik bakgrunn er det mulig å vurdere andre aktører enn kun Gud når man kommer til identifiseringen av rytterne i de fire første seglene i Åp 6. Tradisjonelt tilskrives Jesus rollen som personen på den hvite hesten, men hva om det er djevelen selv som også her forsøker å imitere Jesus, at det er Satans følge som slippes løs med seglene? Det ville forklart hvorfor sjelene under alteret (Åp 6,10) senere lurer på når Gud skal gripe inn og gjøre noe.

Etter mellomspillet med de 144 000 og det syvende seglets enigmatiske stillhet, kommer trompetene med lidelser som får plagene i Egypt til å blekne (Åp 8-9). Tonstad forsøker her å lese trompetene som han tolket seglene – at Gud tillater Satan å slå ned med sin ondskap. Av mange litterære tegn ser vi f.eks. bruken av «tredjedel» som ett av Satans fingeravtrykk. Det er ikke bare en tredjedel av himmelens stjerner han tok med seg (Åp 12), men med samme vokabular rammes jorden, trærne, havet, marint liv, skipene, vannkildene, solen, månen, stjernene, lyset, dagen, natten, menneskeheten. Linken til de kjente strofene i Jes 28 om Satans fall finner sitt ekko både i verbbruken og i direkte beskrivelser som f.eks. under den femte basun, der en fallen stjerne får nøkkelen til avgrunnen. Det gjentakende fokuset på «munn» og «ord» i versene blir i denne tolkningen lest opp mot urhistorien i Edens hage, der Satan baktaler Gud og sår tvil om hans godhet. Selv om det for min del gjenstår mange spørsmål rundt hva Gud tillater og hva Satan aktivt utfører, er dette en forfriskende måte å lese teksten på. Den frikjenner i stor grad Gud for unødvendige lidelser som i tradisjonell tolkning synes kun å representere fysisk og psykisk straff, utmålt vrede, harme og gjengjeldelse. Samtidig unngår man varianten der Satan blir Guds «employee of the month» i sluttscenene.

De to vitnene i Åp 10-11 leser Tonstad som en motpol til de to dyrene i Åp 13, med fokus på misjon og metode. Ved første øyekast synes det som det også i disse versene er en hard motbakke å signere på Sigves prosjekt, men han presenterer alternative måter å lese tekstene på som i det minste forlanger å bli tatt opp til vurdering. Hva ligger egentlig i de to vitnenes evner til å skade og drepe? Beskriver det

Tittel: Revelation – Paideia Commentaries on the New Testament Forfatter: Sigve K. Tonstad Utgiver: Baker Academic ISBN 978-1-5409-6242-3 PRIS USD 65,00 – 416 sider (innbundet) USD 29,49 – 398 sider (heftet)

Elia og Moses fra de dype personlige møtene med Gud selv, eller er det de samme profetene med ild og tordentale som møter sitt motstykke i Satans vikarer? I motsetning til tidligere erklæringer om at seglene ikke resulterte i noen omvendelse, viser allikevel disse to vitnene til en viss form for respons: mennesker gir Gud ære idet vitnene dør, gjenoppstår og blir tatt opp til himmelen. Er det igjen det selvutslettende, åpenbarte vitnesbyrdet som vinner dagen, lik Lammet?

Åp 12 er kjent materiale, og har du lest Tonstads doktorgradsavhandling, vil du kjenne igjen hans fokus på navet og krigens opphav der, som grunnleggende for å forstå Bibelen fra Første Mosebok til Åpenbaringen. Dyrets tall og merke blir videre drøftet, men du vil ikke finne noen klassisk VICARIVS i denne boken. Tvert imot er det en spennende drøfting av hvordan det gamle Israel synes å være et bilde på det åndelige Babylon, mer enn det store imperiet selv. Senere, når han kommer til skjøgen, introduseres også ideen om at Johannes

blir forferdet når han ser henne, nettopp fordi han forbinder henne med kvinnen i kapittel 12. Forandringen som har skjedd med henne, ledsaget av Satans besnærelser, forfører også de troende. Det er en ikke ukjent tankegang blant adventister, selv om noen nok vil bli skuffet over at fremgangsmåten til dyrene i Åp 13 er i fokus, ikke navnelappene.

Åp 14 er for mange utenatstoff, men for meg også stedet for noen av de virkelig vanskelige tekstene. Hvordan skal man forstå Guds vredes vinpresse, der druene tråkkes så blodet står i skulderhøyde hundrevis av meter unna? Der jeg i bokens tidligere kapitler om beseglingen (Åp 7) savnet sårt en forklaring som viste hvordan GT-teksten Esek 8-9 skulle forstås med en ikke-voldelig Gud, tar Tonstad i det minste her med bakgrunnsteksten Jes 63 for å se på vinpressen. Fokuset hans er dog primært på at hovedpersonen tråkker alene, at ingen kom til hans hjelp. Jeg opplever ikke at Tonstad svarer tilstrekkelig på Jesajas ordbruk om å trampe ned folk i vrede, knuse dem med harme. (Jeg innledet med å si noe om at Guds talemåte i GT gjør det vanskelig å være fintfølende når det gjelder moral og etikk i vår tidsalder, og her er enda et slikt eksempel der Jesus tilsynelatende er i harmoni med en voldelig Guds mål og metode – uansett hvor grotesk den kan virke.)

Til tross for at utfordringene tårner seg opp i vredesskålene, er jeg enig med forfatteren at man står med et enten-eller. Enten er det Gud som aktivt utfører lidelsene under segl, basuner og skåler, eller så er det Satans verk alene. Selv om hele boken til Sigve Tonstad fordrer at man leser den mer enn en gang, er mørket spesielt tett og ordvalgene til Johannes for meg ugjennomtrengelige i Åp 16. Ingen vender om (metanoeo), alle spotter Gud. Enten feiler Gud fullstendig i et forsøk på å sjokkere eller vekke mennesker opp til å tro på ham, eller så er vreden og harmen en integrert del av Guds karakter og sinnelag. Det eneste alternativet til disse to oppsiktsvekkende påstandene, er nettopp Tonstads forsøk på å overlate til Satan å være den aktive aktøren i plagene.

Skjøgen og den store byen får mange spaltemeter i Åpenbaringen, spesielt synes dette underlig med oppramsingene i kapitlene 17-18. Som nevnt over luftes ideen om at skjøgen har en forhistorie på den gode siden. Idet dragen tilsynelatende forsvinner ut av bildet i slutten av kapittel 12, så er det nettopp for å verve henne til å utføre hans misjon, sammen med de to dyrene som er beskrevet i kapittel 13. Når oppgjørets time kommer, er det ikke Gud som tar skjøgen til doms, det er kongene på jorden som vender seg mot henne. Dette tolkes som et bilde på hvordan synd og ondskap imploderer av seg selv.

Der Åp 19 til tider føles som en transportetappe i kommentaren, skinner virkelig diskusjonen rundt kapittel 20. Selv for en som har lest hva Tonstad har skrevet tidligere om dette, er det storslåtte beskrivelser. Alt kan i grunnen oppsummeres i spørsmålet: Hvorfor er det nødvendig at djevelen slippes fri igjen etter de tusen år? Dette er et svært vidtrekkende spørsmål, og svaret vil avsløre hva man tenker om Guds karakter. Hans måte er ikke å kneble, begrense, tvinge og knuse motstand. Tvert imot tillater han Satan nøyaktig den friheten Gud selv er blitt beskyldt for å holde tilbake. Det er denne åpenbaringen av forskjellene mellom det som er sagt om Gud, og hvordan Gud virkelig er, som vinner evigheten.

Som et tankekors kan det kanskje innvendes at denne endelige beskrivelsen kommer for sent. Om regnskapet allerede er revidert, folk er oppført både under debet og kredit – hva er hensikten med å bekrefte forskjellene enda en gang? Satan er ikke i stand til annet i sitt onde tankesett, men det er heller ikke Gud på motsatt side! Også han «tvinges» av sin egen, gode karakter til å spille med samme åpne kort som fra begynnelsen. I Tonstads versjon avsluttes den kosmiske konflikten her uten klassisk guddommelig inngripen i form av å torturere og drepe motstanderne, utslettelse klarer de selv idet sverdene vendes

mot hverandre. Her ville det vært på sin plass å si noe oppklarende om 2 Pet 3,5-7 og Guds ord om vannflommen som skal gjentas på slutten, men med ild i stedet for vann. Gudsordet synes nemlig å være i stand til mer enn kun åpenbart tale, det skjer noe når Gud snakker, sverdet er ikke bare hørbart.

De to siste kapitlene i Bibelen senker takten, pulsen roes og blikket løftes. Beskrivelsene av det nye Jerusalem er gjenkjennelige, ingen store overraskelser for lesere som allerede har lært at fremtiden er på jorden, ikke i himmelen. Det blir heldigvis satt av noen paragrafer til å diskutere den nye byens tilsynelatende fravær av treet med kunnskap til godt og ondt. Scenene fra Esekiels sluttkapitler får sin motpol her, og som leser innser man at det dessverre går mot slutten til tross for at hvert ord og symbol får tildelt tilstrekkelig plass.

Ettertanke Hva sitter jeg igjen med etter en slik gjennomlesning av nesten 400 sider? Prosjektet er ambisiøst, det er oppoverbakke, det er flere tusen års forståelse av Gud som skal retolkes. Det er et GT som ikke alltid synes å spille på lag, det er hebraiske og greske ord som i seg selv ikke kan skille mellom djevelens eller Guds vokabular. Samtidig er det nettopp slike utfordringer vi må våge for å kunne være relevante i en tid da Guds fravær måles opp mot en guddommelig voldelig inngripen. Det bekymrer meg ikke at herulerne ikke ble identifisert, at ikke uttrykket «profetiens ånd» og Laodikea fikk et 1800-talls stempel, eller at general

Berthier glimrer med sitt fravær. Det er grunnvollen med den kosmiske konflikt som er hele fokuset her, og jeg er spent på hva andre etter hvert vil skrive om Sigve Tonstads tilnærming.

Preterismen blir utilstrekkelig som forklaringsmodell, til tross for teologenes forkjærlighet for denne fortolkningsveien. Skoavtrykket i Bibelens siste bok er for stort for en romersk keisers korte regjeringstid. Langt viktigere er det å sette søkelyset på Guds karakter, og hvordan denne åpenbares i Lammet som var slaktet. Det vil nok komme anklager om at Tonstad bedriver hvitvasking av Guds handlemåte, men jeg frykter mer de som avfeier boken uten en gang å ha lest den. Kudos til Paideia, og takk til Tonstad for nok en utfordrende tekst.

Kortversjonen er at jeg anbefaler denne boken som et sårt tiltrengt bidrag til adventisters og andre kristnes protologi og eskatologi. Den vil utfordre ditt syn på profetiene, på gudsbildet, på verdiene og virkemidlene i den kosmiske konflikt.

Da Martin Luthers oversettelse av Det nye testamentet ble utgitt i september 1522, var Lucas Cranachs tresnitt av de fire rytterne i Åpenbaringen 6 en av illustrasjonene. Sigve Tonstad gir i sin kommentar til Åpenbaringen seks grunner til at rytteren på den hvite hesten ikke er et symbol på Kristus, men hans motstander.