7 minute read
Den glemte folkefortellingen
Den glemte folketellingen
Av Reimar Vetne
Fortellingen i Lukas evangelium, kapittel 2, om Josef og Marias reise til Betlehem på grunn av en folketelling, er kjent og kjær for små og store. Men kan man stole på beretningen slik Lukas forteller den?
De fleste oldtidshistorikere mener nemlig at Lukas har rotet med detaljene, og at det ikke var noen folkeregistrering det året Jesus ble født. Men årvåkne evangelikale historikere har funnet frem til en registrering det året.
Bli med på en detektiv-reise to tusen år tilbake i tid, en reise som bekrefter Bibelens historie, og gir et tankevekkende perspektiv på julebudskapet. Vi må finne den glemte folketellingen.
Ikke for kemneren
«Det skjedde i de dager at det gikk ut befaling fra keiser Augustus om at hele verden skulle innskrives i manntall. Denne første innskrivning ble holdt mens Kvirinius var landshøvding i Syria» (Luk 2,1-2).
De fleste av oss har antatt at hensikten med manntallet var å gi skatteoppkreverne en oversikt over alle skattepliktige innbyggere. Utgiverne av King James Version tok dette for gitt. Der finner vi denne formulieringen: “there went out a decree from Caesar Augustus, that all the world should be taxed. And this taxing was first made when Cyrenius was governor of Syria”. Oversetterne valgte å skrive at hele verden skulle bli skattlagt.
Romerne gjennomførte innskriving i skattemanntall med jevne mellomrom, og det var en slik folkeregistrering i år 6-7 e.Kr. Men altså ikke i år 3-4 f.Kr, det året Jesus ble født.
Er det mulig at det kan ha vært en annen type mantallsføring
året Jesus ble født? Flere historiske kilder hevder det.
For det første: Tertullian i Kartago skriver rundt år 200 at de romerske arkiver på hans tid bekrefter en folketelling året Jesus ble født. «Men det er historisk bevis for at det på dette tidspunktet var blitt tatt en folketelling i Judea av Sentius Saturninus» (Tertullian, «The Five Books against Marcion», The Ante-Nicene Fathers, bind 3, s. 378).
Saturninus? Skrev ikke Lukas at Kvirinius var guvernør det året? Tertullian skriver videre at det var guvernører (flertall) der på det tidspunkt. Den jødiske historiker Josefus skriver også om guvernører i flertall på dette tidspunkt (Josefus, Antiquities 16,357.361).
Vi vet at Kvirinius var guvernør under folketellingen i år 6 e.Kr., men av og til satte Rom inn to personer i viktige stillinger for å holde hverandre under oppsyn. Det er godt mulig at Kvirinius, som Lukas nevner, var guvernør i tiden rundt Jesu fødsel samtidig med denne Saturninus.
Rundt omkring i Romerriket
Hva gikk så denne registreringen ut på, hvis det ikke handlet om beskatning? Spredte kilder gir oss interessante detaljer.
En inskripsjon fra Paflagonia (nord i Lilleasia) datert til år 3 f.Kr. forteller at en ed om troskap «ble tatt av innbyggerne i Paflagonia og av de romerske forretningsmenn som bodde blant dem… Den samme ed ble også sverget av alle menneskene i landet ved Augustus' alter i Augustus-templene i de forskjellige distriktene» (Lewis Naphtali og Reinhold Meyer, Roman civilization: Sourcebook II, The Empire, s. 34-35).
Den armenske historiker Moses av Kore-
I Augustustempelet i Ankara i Tyrkia finnes den best bevarte teksten til Res Gestae Divi Augusti (Den guddommelige Augustus’ bragder) hugget inn i veggene. Foto: Carole Raddato/Wikimedia Commons/ CC BY-SA 2.0.
Keiser Augustus var den første romerske keiser, og levde fra 23. september 63 f.Kr. til 19. august i år 14 e.Kr. Bysten står i museet Glyptothek i München. Foto: Carole Raddato/ Wikimedia Commons/CC BY-SA 2.0.
ne (400-tallet) skriver det samme, at i det andre år av kong Abgar av Armenia (dvs. år 3 f.Kr.) kom det romerske agenter «til Armenia, med bilder av Cæsar Augustus som de satte opp i alle templer.» Det fortelles at folk måtte gå til templene for å la seg registrere (Robert W. Thomson, red., History of the Armenians, s. 26).
Selv i Israel måtte man sverge en ed til Augustus. Den jødiske historiker Flavius Josefus skriver at alle i landet sverget troskap til keiseren, med unntak av noen tusen fariseere: "Når alle jødene forsikret keiseren, og kongens regjering, om deres gode vilje, svor disse menn ikke, mer enn 6000" (Josefus, Antiquities 17,42).
Josefus gir oss ikke noe årstall for begivenheten, men kildene fra Paflagonia og Armenia knytter det til begivenheter i år 3 eller 4 f.Kr., altså året for Jesu fødsel og historien i Lukas 2.
Lojalitetserklæring
Så hvorfor forlangte Rom en lojalitetserklæring fra innbyggerne i riket akkurat det året? Svaret finner vi i Ankara i Tyrkia. Der kan man nemlig lese den eneste komplette kopi av en selvbiografi keiser Augustus skrev. Den er hugget inn på veggene i et tempel reist til ære for Augustus. Han skrev selv biografien Res Gestae Divi Augusti (Den guddommelige Augustus’ bragder) og instruerte i sitt testamente senatet om å hugge inn teksten i bygninger til hans ære rundt omkring i riket. De fleste av disse momumenter er ødelagt i dag, men i Augustustemplet i Ankara er teksten ganske vel bevart på gresk og latin.
I avsnitt 35 finner vi denne interessante setningen: «Da jeg utøvde mitt 13. konsulat [dvs. år 3 f.Kr.] kalte senatet, ridder-ordenen og hele det romerske folk meg for Fedrelandets Far, og stemte for at dette skulle skrives i vestibylen i mitt tempel og i Julius' curia og i Augustus' forum.»
Et konsulat varte i to år om gangen, så i midten av det 13. konsulat feiret altså Augustus 25 år på tronen (sølvjubileum). At det romerske senatet kunne holde en avstemning om å kalle Augustus for Landsfader, er lett å forestille seg. Men hvordan kunne hele det romerske folk gjøre det?
Historiene fra Paflagonia, Armenia og Judea forteller oss at det ikke skjedde helt frivillig. Alle innbyggere måtte, mens romerske soldater så på, sverge en ed til keiseren i Roma.
Verdens mektigste mann
Da Jesus ble født, var Augustus den mektigste mann i verden. Oktavian, som var hans fødenavn, hadde gjort seg selv til keiser og enehersker. Han tok tittelen Augustus, som betyr den «velsignede» (litt tilsvarende «den salvede», eller «Messias» på hebraisk). Han brakte fred til romerriket, den såkalte pax romana, gjennom å terrorisere og underlegge seg folkene rundt. 17 år gammel hadde han blitt valgt til prest (pontifex), 19 år gammel var han keiser, 21 år gammel ble han erklært guds sønn, og etter å ha slått Antonius og Kleopatra i borgerkrigen i år 31 f.Kr., var han også imperator, seierherre og enehersker. Han hadde gjort ende på den romerske republikk, som valgte to ledere (konsuler) for å styre Rom i to år av gangen, og tatt all makt i egne hender.
Etter 25 år ved makten, krevde Augustus en lojalitetsed fra alle innbyggere, nedtegnet i manntall. Den mektigste mann i verden kunne tilfreds feire seg selv. Det var ingen over og ingen ved siden.
Eller var han det? I en liten provins i utkanten av romerriket ble en baby født det året. Denne gutten skulle vise seg å være verdens ekte øversteprest, messias og seierherre, den virkelige Guds Sønn og den egentlige verdens mektigste mann.
Historien om hva manntallet på Kvirinius' tid handlet om, forsvant i løpet av århundrene, men jeg tror alle på Lukas’ tid husket veldig godt hva det innebar. Maktmisbruk fra en brutal diktator. «Det skjedde i de dager at det gikk ut befaling fra keiser Augustus om at hele verden skulle innskrives i manntall.» Slik begynner Lukas julefortellingen. Konteksten er satt. De gode nyheter kommer noen få vers senere: «Frykt ikke! Jeg kommer til dere med bud om en stor glede, en glede for hele folket: I dag er det født dere en frelser i Davids by; han er Messias, Herren.»
Konservative bibelforskere gav opp
“For those who believe that the Gospels are accurate historical records of Jesus’ life, one of the most difficult problems in the NT is the census Luke presents in 2:1–2. … there is no evidence for an empire-wide census being taken during the time of Augustus, and we might expect that such a mammoth undertaking would have been mentioned by one or another of the ancient historians who recorded the period.”
Ben Witherington III, “Birth of Jesus,” in Dictionary of Jesus and the Gospels, side 69–70.
"We know nothing of a universal census throughout the Roman Empire, then or earlier... It is difficult to avoid the conclusion that Luke was mistaken in dating the census so early (Luke 2:1–2)." James D. G. Dunn, Jesus Remembered, side 344.
