13 minute read
Deres døtre skal profetere
James White, Uriah Smith og andre av menighetens grunnleggere
Del 4
Oversatt og bearbeidet av Hilde Huru
Artikkelserien bygger på en lengre artikkel av Beverly Beem og Ginger Hanks Harwood, utgitt i Andrews University Seminary Studies, Spring 2005, Vol. 43, No. 1, s. 41-58. Disse to har hver sin doktorgrad i teologi, og begge arbeider på adventistuniversiteter i USA.
I siste del av denne artikkelserien skal vi se på de siste innleggene som stod på trykk i adventistbladet Review i perioden mellom 1850 og 1863. Artiklene handler om hvorvidt man kan være bibeltro og samtidig tillate kvinner å forkynne og undervise i menigheten – for alle medlemmer. For hvordan kan man forene dette med noen av Paulus' uttalelser som tilsynelatende sier at kvinner skal utelukkes fra slike oppgave? Deretter vil jeg avslutte med noen refleksjoner. Hilde Huru.
I desember 1858 trykket Review et anonymt leserbrev fra en kvinne under overskriften : «Om å tie.»i
Forfatteren tar leseren med seg gjennom en rekke retoriske spørsmål angående kvinner med autoritet i både Det gamle og Det nye testamentet. Kvinner som hadde ulike typer lederstillinger. Hun trekker oppmerksomheten mot profetinnen Miriam, dommeren Debora, teologen Hulda, profetinnen Anna som forkynte om Kristus i tempelet, Paulus' medarbeider Føbe, og andre. Og hun spør hvem som kalte og bemyndiget dem (åpenbart Gud), og om det ble vurdert slik at de opptrådte «utenfor sin rette plass» når de utøvde sin lederrolle (åpenbart ikke).
Med referanse til Joel, spør forfatteren: «Hvilken Ånd ble ifølge profetien utøst over sønner og døtre, tjenere og tjenestekvinner for at de alle skulle profetere?» (original utheving). Hun fortsetter med å spørre: «Og hva var det de gjorde da de profeterte?» (original utheving).
Hun spør hva forskjellige kvinner i Det nye testamentet gjorde i de rollene i menigheten som Paulus beskrev dem i. Leserne blir drevet til å erkjenne at kvinner hadde en aktiv rolle i urmenigheten. Og videre, leserne kan ikke tilbakevise det underliggende argumentet: at den rollen kvinner spilte, var et direkte resultat av Guds vilje og hensikt.
Til siste lar forfatteren leserne sitte igjen med et spørsmål som går direkte på det grunnleggende argumentet som brukes for å få kvinner til å tie i menigheten: «Forbød Paulus kvinner å be og tale proefetisk i det offentlige rom, for deretter å gi dem retningslinjer for hvordan de skulle være tildekket når de bad og profeterte offentlig for ikke å vanære evangeliet?»
Gjennom hele artikkelen blir bibeltekster trukket fram for å vise hvordan Gud kaller kvinner til offentlig forkynnelse og lederskap i alle sine ulike former. Hovedpoenget med de retoriske spørsmålene er å vise hvor latterlig det er å si at kvinner måtte ekskluderes fra åndelig lederskap fordi «Paulus sier det».
I 1860 skrev B. F. Robbins nok en artikkel: «Fars løfte, Luk 24:49»ii, der han gir oss flere refleksjoner angående kvinners rolle i menigheten, basert på eksemplet vi finner i Apostlenes gjerninger 2, som siterer det gammeltestamentlige løftet om Den hellige ånd til både sønner og døtre.
Robbins gjør et poeng ut av å spørre hvem som ble fylt av kraften på pinsefestens dag, for så å gi oss svaret: «Disiplene, både menn og kvinner, som det er nevnt i vers 13 og 14 i det første kapittelet.»
Han bemerker at effekten av denne utøsingen var at de skulle få kraft «som skulle kvalifisere dem til det arbeidet som de var kalt til.»
Robbins viser til at løftet i Joel 3 også gjelder nåtiden, og at Gud selv velger hvem han vil kalle, uavhengig av kjønn: «Faderens løfte i Joels profeti, er at han vil øse ut sin Ånd over sine tjenere og tjenestekvinner, likeså mange som Herren skal kalle.» På denne måten understreker Robbins at Gud stadig fortsetter å gi åndelig autoritet til både kvinner og menn.
Alt i alt er artikkelen til Robbins et kall til de trofaste om å gjøre opp status over hvorvidt de har mottatt Den hellige ånds gave eller ikke, og hvorvidt de er villige til å betale prisen som følger med.
Menigheten i sin helhet må være villig til å anerkjenne at de åndelige gavene er inklusive. Både menn og kvinner må gi slipp på sin stolthet og ta imot oppbyggelse og velsignelse fra kvinner, mens kvinner må være villige til å ofre sitt gode rykte for å praktisere gavene, selv om det er et sosialt tabu.
I januar 1860 trykket Review S.C. Welcomes utleggelse av 1 Kor 14,34-35iii i artikkelen «Skal kvinnen tie i forsamlingen?»
Dette skjedde på forespørsel fra en kvinne som senere ble en kjent evangelist. Hun lurte på hvordan B.F. Robbins' påstanden om de kvinnelige disiplenes forpliktelse kunne harmonere med 1 Kor 14,34-35 og 1 Tim 2,11iv. Dette var de to tekstene som
oftest ble sitert for å ekskludere kvinnene fra å delta mer i offentlig sammenheng.
Denne lange artikkelen ser grundig på disse versene som så ofte «oppkonstrueres som en innvending mot at kvinner kan tale offentlig». Og det til tross for «den store mengden med bevis som kan legges fram for å dokumentere at alle som har fått del i en slik kjærlighet, også har en rett til å prise ham.»
Welcome har til hensikt å vise at den tausheten som er blitt påtvunget kvinner, er et resultat av «en falsk forståelse lest inn i disse tekstene», og at denne tausheten har hatt en negativ virkning på kvinnenes og menighetens åndelige liv. Det at en kvinne får forbud mot å fortelle menigheten det budskapet Gud har gitt henne, sammenligner han med det å være slavebundet («hun blir en uvillig slave under menighetens lover»). Dette var et overbevisende argument i en tid da slaveri var en avskyelig virkelighet.
Når det gjelder påbudet om å tie, så forsto han det slik at «det betyr å stille forstyrrende spørsmål, som bedre kunne besvares hjemme enn i de religiøse møtene. Han konkluderer med at bevisene taler for at det åpenbart hadde blitt et uromoment om noen stilte kontroversielle spørsmål.
Videre forteller han leseren at versene som forbyr kvinnen å opptre som herre over mannen (på engelsk – å tilrane seg autoritet over mannen), ikke kan anvendes, «fordi det å forkynne, profetere, formane og be offentlig ikke er å tilrane seg autoritet, og teksten handler ikke om dette i det hele tatt.»
Han kommer med en kort påminnelse om at Paulus «gav retningslinjer for hvordan kvinnene skulle oppføre seg når de praktiserte sine gaver». Dette «ville han garantert ikke gjort dersom det hadde vært forbudt. Og han poengterer særskilt at «det var en kvinne som først forkynte de strålende nyhetene at vår kjære Herre var oppstått; og la oss huske at disse ‘gode nyhetene’ ble forkynt til apostlene selv».
Artikkelen avslutter med en henvisning til enhet i Kristus, som bryter ned skillene mellom kvinner og menn, så vel som mellom jøder og grekere. Welcome
ber leserne om å vurdere bevisene på at kvinner er i besittelse av naturlige kvalifikasjoner for å forkynne Guds gode nyheter offentlig, på samme måte som menn.
Hans siste setning er en appell: «så la ikke snublesteiner bli kastet i veien for dem, men la dem fylle den plassen Gud har kalt dem til å fylle. La dem ikke bli holdt nede i taushet av menighetens regler, men la deres tunge rope ut Guds pris, og la dem lede syndere mot Guds lam. Gjør ikke Den hellige ånd sorg ved å tie i forsamlingen.»
Litt over et år senere, i 1861 dukker den neste artikkelen opp angående temaet om kvinners rett til å forkynne.v Dette er den siste før Syvendedags Adventistkirken blir offisielt organisert.
Uriah Smith, den foregående redaktøren av Review introduserer artikkelen som en «triumferende bekreftelse på søstrenes rett». Den ble skrevet som et svar på et forutgående leserbrev i Portadown News (signert «En beundrer av kvinnen som kjenner sin rette plass») som argumenterte med at Skriften forbyr kvinner å tale offentlig.
Mowatts svar er at «verken Paulus eller noen annen apostel forbød kvinner å forkynne, eller undervise. Og videre: «Jeg fastholder at du ikke finner et slikt påbud noe sted i Bibelen, og det skal jeg bevise. I tillegg skal jeg bevise at Paulus faktisk sa det helt motsatte.»
Det er ikke til å undres over at menighetens ledere så på denne artikkelen som en «triumferende oppreisning av søstrenes rett til å delta offentlig i tilbedelsen av Gud». Mowatt har på en dyktig og klar måte satt ord på den tidlige sabbatsbevegelsens holdning når det gjaldt kvinners offentlige rolle i arbeidet for menneskers frelse. Han brukte solide, gjenkjennelige adventistiske fortolkningsmetoder.
Artikkelen er for lang til å gjengi, men han bruker mange av de samme argumentene som framgår av de andre artiklene vi har sett på i denne serien, samlet i
én lang kronikk. For dem som ønsker å få med seg hele argumentasjonsrekken hans, så er det bare å lese artikkelen til Beverly Beem og Ginger Hanks Harwood i Andrews University Seminary Studies (Spring 2005).
De foregående artiklene og mesteparten av denne har stort sett vært en forkortet gjengivelse av det Beem og Harwood har forfattet, på grunnlag av grundige studier av det de første sabbatsholdende adventistene skrev i menighets- og misjonsbladet Review.
Jeg har gjort meg noen refleksjoner i lys av det som skjedde på Generalkonferansens representantskapsmøte i 2015 og hvordan dette har blitt tolket av enkelte.
Jeg har hørt noen si at avgjørelsen i 2015 betyr at kvinner ikke kan være pastorer og ikke kan ha åndelig autoritet.
Våre verdensledere er heldigvis ikke i utakt med våre adventistpionérer på en slik måte som noen vil ha det til. Det har aldri vært tale om å kalle tilbake tidligere avgjørelser som har tillatt at kvinner kan arbeide som menighetspastorer, eller bli ordinert som forstandere.
Det har imidlertid i mange år vært diskutert om man kunne åpne for å ha ulik praksis i ulike deler av verden når det kommer til ordinasjon av kvinner. Denne saken ble i mange år holdt igjen fordi man var redd for at det kunne føre til splittelse av menigheten og tap av medlemmer.
Etter hvert opplevde imidlertid enkelte deler av verden at man tapte medlemmer fordi mange oppfattet det som uetisk og ubibelsk å forskjellsbehandle kvinner og menn, som utførte de samme oppgavene, med den samme åndelige autoritet – et kall fra Gud til å bruke sine nådegaver i hans tjeneste.
Det er nok mange grunner til at verdensmenigheten sa nei. De fleste av dem kulturelle.
Grunner som springer ut av ulik forståelse av hva ordinasjon er egentlig er. Blir det overført en spesiell kraft og autoritet gjennom ordinasjonen? Eller er det bare en del av menighetens orden, altså en måte å bekrefte offentlig at enkelte mennesker blir satt til side av menigheten for å utføre spesifikke oppgaver?
Førstnevnte syn på ordinasjon er et sakrament i den katolske kirke. Der anser man at autoriteten til «å løse og å binde» i himmelen det man løser og binder på jorden, blitt overført fra Peter til alle prester gjennom apostolisk suksesjon. De har nøklene til himmelens rike, overgitt dem direkte fra Jesus, via Peter.
Men denne måten å se på ordinasjon har blitt adoptert av de fleste kirkesamfunn. Ordinasjonen overførte en slags åndelig autoritet til dem som skulle representere Gud på jorden. Dette synet var også vanlig i den tiden Adventistkirken oppstod. Men våre grunnleggere la noe annet i ordinasjon. De så på den som en måte å «formelt innsette» dem som skulle være forkynnere.
I bokserien Alfa og Omega sier Ellen G. White om dette: «Ritualet med håndspåleggelse gav dem ingen nye kvalifikasjoner. Det var en vanlig form for innvielse til et embete….Handlingen satte menighetens stempel på Guds verk».vi
Det var altså en måte for menigheten å anerkjenne at de så Guds kall i en person. Et kall til å utføre en særskilt oppgave, deriblant forkynnelse.
Ellen G. White skriver om dette i forbindelse med den første kristne menighet. Videre i samme avsnitt sier hun: «Senere ble ordinasjonsritualet med håndspåleggelse sterkt misbrukt. Handlingen ble tillagt en betydning det ikke fantes dekning for. Det ble for eksempel hevdet at de ordinerte øyeblikkelig mottok en kraft som kvalifiserte dem for enhver form for evangelisk arbeid. Likevel er det ikke noe som antyder at håndspåleggelse tilførte de to apostler ekstra kraft.»
Andre problemer som har oppstått, i en menighet som vokser ekstremt hurtig i enkelte deler av verden, er ulike syn på hvordan Bibelen skal leses og forstås. Skal den leses «rett fram» eller skal vi forstå en enkelt tekst i lys av andre tekster om temaet, og ut fra den tid da den ble skrevet.
Artiklene av de tidligste adventistene sier en del om dette, som vi har sett i denne serien. De mente at Bibelen måtte tolkes og forstås med sunn fornuft, ved sammenligning av bibeltekster, forståelse av konteksten den ble skrevet i og under veiledning av Den hellige ånd.
Ulik bibelforståelse har satt sitt preg på menigheten de siste årene. Trolig har dette mer enn noe annet ført til en "splittelse" i spørmålet om ordinasjon av kvinner. For det virker splittende når vi står på hver våre barrikader og roper: «Jeg har rett, jeg har Bibelen på min side.» Hvordan kan vi utvikle en dypere forståelse for at også «den andre siden» legger Bibelen til grunn i sin forståelse av disse vanskelige temaene. Og er det noe vi kan gjøre for å bygge opp enighet om hvordan vi bør lese Bibelen? Hvilke prinsipper bør ligge til grunn når vi prøver å «tolke» det Guds ord sier til oss, på en måte som ikke er farget av vår egen bagasje?
For meg framstår det som åpenbart at både Ellen G. White og de første sabbatsholdende adventistene, med sine ledere, mente at Gud gav kvinner «åndelig autoritet» ved at han kalte dem til å undervise og forkynne. Til å bruke de gavene Gud har utrustet dem med til å tjene ham.
Den eneste forskjellen på å være en ordinert eller "commisioned" pastor (altså i den kategorien kvinnelige pastorer blir plassert i per i dag i vår verdenskirke), er følgende: 1. Ordinasjon gjelder i hele verden, «comissioned» har gyldighet bare nasjonalt. 2. Man må være ordinert for å være toppleder i menigheten. 3. Man må være ordinert for å opprette eller legge ned menigheter, og dette kan bare gjøres i samråd med distriktslederen.
Det kvinner utelukkes fra ved å nektes ordinasjon, er først og fremst å være administrator, altså å kunne utføre menighetens mer forretningsmessige oppgaver. Dette er en type oppgaver som av mange pastorer i vår del av verden oppleves som et uønsket ansvar, en avledning fra det man «egentlig er kalt til», mens det i andre verdensdeler følger ære og status med denne typen oppgaver.
Jeg vil derfor avslutte med et par spørsmål: Kan det være at stridens kjerne i dag egentlig bare er et spørsmål om hvem som skal ha «verdslig autoritet» i menigheten? Og kan et slikt perspektiv hjelpe oss å løse den utfordringen vi nå har angående dette?
i Anonym, “On Keeping Silence: Ought Women to
Keep Silence in the Churches?” Review and Herald, 16. desember, 1858, 27. ii B. F. Robbins, “The Promise of the Father, Luke xxiv, 49,” Review and Herald, 5. januar 1860, 53. iii S. C. Welcome, «Shall the Women Keep Silence in the
Churches?” Review and Herald, 23. februar, 1860, 109110.
iv Sarah A. Hallock, «A Query. – Bro. Smith,” Review and
Herald, 12. januar, 1860, 64. v J. A. Mowatt, «Women as Preachers and Lecturers,»
Advent Review and Sabbath Herald, 30. juli 1861, 65-66.
vi Alfa og Omega, bind 7, 114-115.
