UNDERVISNING
“Deres døtre skal profetere” James White, Uriah Smith og andre av menighetens grunnleggere
Del 4 Oversatt og bearbeidet av Hilde Huru Artikkelserien bygger på en lengre artikkel av Beverly Beem og Ginger Hanks Harwood, utgitt i Andrews University Seminary Studies, Spring 2005, Vol. 43, No. 1, s. 41-58. Disse to har hver sin doktorgrad i teologi, og begge arbeider på adventistuniversiteter i USA. I siste del av denne artikkelserien skal vi se på de siste innleggene som stod på trykk i adventistbladet Review i perioden mellom 1850 og 1863. Artiklene handler om hvorvidt man kan være bibeltro og samtidig tillate kvinner å forkynne og undervise i menigheten – for alle medlemmer. For hvordan kan man forene dette med noen av Paulus' uttalelser som tilsynelatende sier at kvinner skal utelukkes fra slike oppgave? Deretter vil jeg avslutte med noen refleksjoner. Hilde Huru. I desember 1858 trykket Review et anonymt leserbrev fra en kvinne under overskriften : «Om å tie.»i Forfatteren tar leseren med seg gjennom en rekke retoriske spørsmål angående kvinner med autoritet i både Det gamle og Det nye testamentet. Kvinner som hadde ulike typer lederstillinger. Hun trekker oppmerksomheten mot profetinnen Miriam, dommeren Debora, teologen Hulda, profetinnen Anna som forkynte om Kristus i tempelet, Paulus' medarbeider Føbe, og andre. Og hun spør hvem som kalte og bemyndiget dem (åpenbart Gud), og om det ble vurdert slik at de opptrådte «utenfor sin rette plass» når de utøvde sin lederrolle (åpenbart ikke). Med referanse til Joel, spør forfatteren: «Hvilken Ånd ble ifølge profetien utøst over sønner og døtre, tjenere og tjeneste kvinner for at de alle skulle profetere?» (original utheving). Hun fortsetter med å spørre: «Og hva var det de gjorde da de profeterte?» (original utheving).
24
Hun spør hva forskjellige kvinner i Det nye testamentet gjorde i de rollene i menigheten som Paulus beskrev dem i. Leserne blir drevet til å erkjenne at kvinner hadde en aktiv rolle i urmenigheten. Og videre, leserne kan ikke tilbakevise det underliggende argumentet: at den rollen kvinner spilte, var et direkte resultat av Guds vilje og hensikt. Til siste lar forfatteren leserne sitte igjen med et spørsmål som går direkte på det grunnleggende argumentet som brukes for å få kvinner til å tie i menigheten: «Forbød Paulus kvinner å be og tale proefetisk i det offentlige rom, for deretter å gi dem retningslinjer for hvordan de skulle være tildekket når de bad og profeterte offentlig for ikke å vanære evangeliet?» Gjennom hele artikkelen blir bibeltekster trukket fram for å vise hvordan Gud kaller kvinner til offentlig forkynnelse og lederskap i alle sine ulike former. Hovedpoenget med de retoriske spørsmålene er å vise hvor latterlig det er å si at kvinner måtte ekskluderes fra åndelig lederskap fordi «Paulus sier det».
I 1860 skrev B. F. Robbins nok en artikkel: «Fars løfte, Luk 24:49»ii, der han gir oss flere refleksjoner angående kvinners rolle i menigheten, basert på eksemplet vi finner i Apostlenes gjerninger 2, som siterer det gammeltestamentlige løftet om Den hellige ånd til både sønner og døtre. Robbins gjør et poeng ut av å spørre hvem som ble fylt av kraften på pinsefestens dag, for så å gi oss svaret: «Disiplene, både menn og kvinner, som det er nevnt i vers 13 og 14 i det første kapittelet.» Han bemerker at effekten av denne utøsingen var at de skulle få kraft «som skulle kvalifisere dem til det arbeidet som de var kalt til.» Robbins viser til at løftet i Joel 3 også gjelder nåtiden, og at Gud selv velger hvem han vil kalle, uavhengig av kjønn: «Fader ens løfte i Joels profeti, er at han vil øse ut sin Ånd over sine tjenere og tjenestekvinner, likeså mange som Herren skal kalle.» På denne måten understreker Robbins at Gud stadig fortsetter å gi åndelig autoritet til både kvinner og menn. Alt i alt er artikkelen til Robbins et kall til de trofaste om å gjøre opp status over hvorvidt de har mottatt Den hellige ånds gave eller ikke, og hvorvidt de er villige til å betale prisen som følger med. Menigheten i sin helhet må være villig til å anerkjenne at de åndelige gavene er inklusive. Både menn og kvinner må gi slipp på sin stolthet og ta imot oppbyggelse og velsignelse fra kvinner, mens kvinner må være villige til å ofre sitt gode rykte for å praktisere gavene, selv om det er et sosialt tabu. I januar 1860 trykket Review S.C. Welcomes utleggelse av 1 Kor 14,34-35iii i artikkelen «Skal kvinnen tie i forsamlingen?» Dette skjedde på forespørsel fra en kvinne som senere ble en kjent evangelist. Hun lurte på hvordan B.F. Robbins' påstanden om de kvinnelige disiplenes forpliktelse kunne harmonere med 1 Kor 14,34-35 og 1 Tim 2,11iv. Dette var de to tekstene som
Adventnytt 12-2020
